Kjell Arild Pollestad
ANKLAGET Dagbok 2008–2011
© CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-36088-7 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Esten Borgos Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun 2011 Satt i 10,6/13 pkt. Sabon og trykt på Norbook Cream 80/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Torgeir Bygstad
Where life leads you, you must go. Oscar Wilde
TIL LESEREN
Dette sjette bindet av min litterære dagbok er nokså ulikt de foregående. I motsetning til alle mine øvrige bøker er det skrevet uten kirkelig sensur, og da tenker jeg ikke bare på den ytre sensuren som vennligsinnede klosterbrødre gjennom årene har utøvet, men først og fremst på den indre sensur jeg i min stand og stilling har måttet pålegge meg selv. Men den største forskjellen ligger i selve innholdet. 8. april 2010 var forsiden i VG dekket av et dramatisk portrett av den katolske sognepresten i Porsgrunn, pastor Reidar Voith, som påstod at en prest to ganger hadde forsøkt å voldta ham da han var prestestudent. Denne presten var meg. I denne boken forteller jeg hele historien, uten bitterhet, i erkjennelsen av at vi alle må gå dit livet leder oss, og bære de kors som legges på våre skuldre. Flere av dem som ble mine motstandere, var opprinnelig mine venner. Så forunderlig kan livets veier svinge. Selv om enkelte fiender i kampens hete ble nevnt med navn i pressen, gjør jeg det ikke her. En bok setter dypere spor enn et avisoppslag. Den ene tilhørte presteskapet i den katolske domkirken, og jeg omtaler ham bare som ’pastoren’. Den andre var i biskopens administrasjon, og kalles ’kontoristen’. Senere fikk de assistanse av flere, ikke minst av en luthersk teolog som konverterte til den katolske kirke for noen år siden; han 9
ANKLAGET
er ’reformatoren’. Jeg har også anonymisert flere av dem som har støttet meg. De skal slippe å få sine navn knyttet til dette dramaet, som er så ubetydelig for historien, men så skjebnesvangert for meg. For å få plass til alt jeg har opplevd i tilknytning til anklagene, har jeg måttet stryke mye av det som ellers fyller mine dagbøker, men ikke mer enn at atmosfæren fra de tidligere bøkene i hvert fall tidvis er beholdt. Bryne, våren 2011. Kjell Arild Pollestad
2008
27. mai – Tønsberg – Nesten alle mine anmeldere er døde, og det tynnes i rekkene blant mine lesere, men likevel fortsetter jeg å skrive. I yngre år, da jeg fremdeles kom ut i rause opplag, undret jeg meg over det store flertallet av forfattere som fortsatte å skrive, enda nesten ingen kjøpte bøkene deres. Hva var det som drev dem? Hvor lenge kan man skrive, uten at noen leser? Jeg har vært på opplesningsturneer med enkelte av disse forfatterne, og lært at ingen tar sin skrivekunst mer alvorlig enn de som har få lesere. Nå er også mine opplag sunket, og jeg forstår dem bedre. Idag går jeg inn i mitt sekstiende år, og skriver fortsatt. Det fortelles om Herbert Spencer at han på dødsleiet skal ha bedt om å få holde sine åtte bind «syntetisk filosofi» i fanget. Mens han lå og kjente på vekten av sitt verk, spurte han seg selv om han ikke ville ha fått mer ut av livet om han i stedet for bøkene hadde etterlatt seg et barnebarn … En enslig gammel forfatter har ikke andre barn enn sine bøker. De blir de eneste spor etter hans liv på jorden – bortsett fra de usynlige, men viktigere sporene han i gode stunder kan ha satt i enkelte hjerter som stod ham nær.
1. juni – Stavanger – Foredrag i St. Svithun katolske menighet om «min vei til Rom» – hvordan jeg ble katolikk. Under 13
ANKLAGET
forberedelsen slo det meg hvor mye jeg egentlig skyldte Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo; det var som student i luthersk teologi at jeg konverterte til Den katolske kirke. Veien til fakultetet var tilsynelatende kort: Jeg gikk bare to trapper ned i hovedbygningen på historisk-filosofisk fakultet, fra russiskstudiet ved slavisk-baltisk institutt i tiende etasje til teologenes lille fakultet i syvende og åttende. Takhøyden var lav begge steder, men det hadde sin grunn i 60-tallets gjerrige byggekunst, ikke i snevert åndsliv. Det må likevel innrømmes at fallet i intellektuelt nivå mellom de to lærestedene syntes å være på mer enn to etasjer: På slavisk institutt arbeidet vi; på teologisk fakultet var vi. I ungdommen trodde jeg det seriøse liv først og fremst bestod i å lese, men i ettertid, ikke minst etter snart tredve år som prest, er jeg kommet til at det mest verdifulle i hele teologistudiet var den såkalte «bortkastede tid», særlig når den ble kastet bort sammen med medstudenter av de mest ulike kulører. Det var da vi lærte å tenke, diskutere, argumentere, resonnere, formulere; det var da alt ble satt på prøve og våre respektive personligheter formet og befestet. Så sent som på 70-tallet eksisterte fremdeles rester av idealene fra det humboldtske universitet, selv om opprørsvåren i 1968 hadde satt dype og triste spor. Det fantes ikke lenger noe «normalt» studenterliv, med åpne debatter i Studentersamfundet, med filosofiske og politiske diskusjoner der uenighet ikke var til hinder for vennskap. Et lite mindretall hadde lagt en ideologisk knyttneve over hele Universitetet. De uttrykte seg ved hjelp av resolusjoner og forviste flertallet av studentene til privatlivets fred. En marxistisk-leninistisk psykose bredte seg på Universitetet, blant forfatterne, i kulturlivet. «Frihet» var en borgerlig fordom, 14
JUNI 2008
og et fullt menneskeverdig liv kunne bare leves i Kina og Albania. Selv syntes jeg at det i slike tider var et privilegium å vite hvor man skulle bøye kne. Når vi tror på HAM er det så uendelig mye annet vi slipper å tro på. Jeg forsøkte å få noen av de revolusjonære til å innse dette. Men det var som å snakke med Jehovas Vidner. Såvidt jeg husker, var det nesten ingen blant studentene som hadde røtter i den kristelige lagsbevegelsen. De som kom derfra, gikk på Menighetsfakultetet, der de fleste av dem studerte. Vi følte oss litt eksklusive som teologiske studenter på Universitetet, og mange av oss møttes til «fredagsmesse i Forbundet». Den ukentlige messen her var et åndelig pustehull for studenter som gjerne ville samles til gudstjeneste uten å komme under kristelighetens klamme hånd. Norges Kristelige Studenterforbund, som av onde tunger ble kalt «et ekstratog til himmelen for akademikere», leiet et påfallende uskjønt lokale hos pinsemenigheten Gilead i Universitetsgaten. Vi satt på skranglende rørstoler rundt et bord med lys og krusifiks, og messen ble forrettet med et lett anstrøk av «høykirkelighet» som var god tone dengang. Det holdtes ingen preken, men etter gudstjenesten var det posete og «tekstsamtale», der drøftelsene som regel endte i betryggende avstand fra teksten. Den politiske konformismen gjorde seg også gjeldende her, og man skulle helst være sosialistisk innstilt for å bli tatt alvorlig. Og det var alvoret det kom an på. Jeg hadde på en måte mer sans for de maoistiske tungetalerne enn for disse dvaske og lidenskapsløse «kristensosialistene» som bare fulgte moten. De virket som en slags avkristnede pietister. Humor var mistenkelig, begeistring forbudt. «Solidariteten» krevde vedvarende gravalvor og litervis med posete i grove krus. Jentene skulle ikke lenger være pene, og var 15
ANKLAGET
det heller ikke. De så riktig trompete og ulekre ut med sine husflidsbusseruller og usminkede ansikter. Min daglige undring var hvordan det kunne ha blitt slik. Vi var den første generasjonen i norgeshistorien som ikke hadde kjent materiell nød, vi hadde alle adgang til utdannelse og utfoldelse, med en frihet som bare overklassen kunne drømme om i fordums tid. Men straks lot vi oss frivillig vingeklippe. Vi kastet oss inn under fordummende og forstokkede ideologier som gjorde det suspekt for en pike å pynte seg og bli forelsket og for en ung mann å beundre henne åpenlyst. Det var busseruller og strikkeluer og ryggsekker og plattfotsko så langt øyet rakk. Og meningene var for det meste masseprodusert. I slike omgivelser var Det teologiske fakultet en åndelig oase. Min vei dit gikk ikke direkte fra Jæren, der jeg vokste opp i et miljø hvor kirken nok lå høyt i bevisstheten, men der livet sjelden svingte i den retning. Troen fant jeg i Roma, bare noen måneder før jeg i januar 1972 våget meg over tersklene på fakultetet. Av kristen kunnskap hadde jeg ikke annet enn det vi fikk i løpet av skolegangen på den tid, og det var ikke så lite på mine kanter, og i tillegg hadde jeg lest Matteus-evangeliet. Kristen erfaring manglet jeg helt. Ikke desto mindre tok professor Nils E. BlochHoell imot meg med en vennlighet og varme som jeg ikke ville ha tiltrodd en mann i hans stilling. Han fulgte meg selv rundt og viste meg lesesalen, de beskjedne auditoriene, avisrommet, alt hva fakultetet kunne tilby sine studenter. På Menighetsfakultetet ble nye studenter visstnok utfrittet om de var frelst, men her spurte ikke professoren engang om jeg var troende. Enten tok han det for gitt, eller så var man velkommen slik man var. Det var det siste som var tilfelle. Etter hvert som stu16
JUNI 2008
dentene vendte tilbake fra juleferie, viste det seg å være en liten, men særdeles broget forsamling. De fleste politiske og kirkelige retninger var representert, fra vannkjemmede søndagsskolegutter til iltre feminister. Men ett trekk gikk igjen hos nesten alle: Man var i opposisjon til den gjengse norske kristelighet. Forskjellen på meg og flertallet av disse studentene var at de hadde strevet med å frigjøre seg fra mye av det jeg nettopp hadde funnet. Det var nesten ingen av dem som trodde at Jesus hadde gått på vannet eller mettet fem tusen i ødemarken. En slik overtro kaltes «fundamentalisme» og var et utvetydig skjellsord. For noen var det med nød og neppe at Jesus hadde kommet seg opp av graven; de var skeptiske til hans legemlige oppstandelse. Likevel skulle de bli prester. Det kunne jeg ikke forstå. Avisrommet var det stedet jeg lærte mest; her ble undervisningen fordøyet. Det er ingen tvil om at de som deltok ivrigst og lengst i praten, har gjort seg mer gjeldende i kirkelivet siden enn de som satt bøyd over bøkene på heltid. Men biskoper er de ikke blitt. På avisrommet satt også de som gikk på praktikum og allerede forrettet øvelsesgudstjenester. En av disse kandidatene ble en dag spurt av en nybegynnerstudent hva han bad om når han knelte ved alteret under den stille bønnen som innledet gudstjenesten. – Jeg teller til fjorten! svarte Rolf Berg, til daglig kalt «Bæla» med en forferdelig ’l’ jeg som vestlending ikke kunne uttale. Jeg syntes det var et flott svar, for det raket jo bare Vårherre hva han bad om, men samtidig var jeg forbauset over å finne en slik humor ved Det teologiske fakultet. Fakultetets lærere var enestående i sin omsorg for studentene. Her satt berømte – og tildels beryktede – professorer med internasjonal anerkjennelse og brukte all verdens 17
ANKLAGET
tid på å veilede og forelese for en håndfull studenter. De begrenset seg heller ikke til det rent faglige; hadde man personlige sorger og bekymringer, kunne man nærmest banke på en hvilken som helst dør, og finne lærere som la avhandlinger og artikler til side for at en student skulle få lette sitt hjerte. Professor Halvor Moxnes, som dengang var stipendiat, ble som en storebror for mange av oss. Jeg var særlig fascinert av hans overdådige bruk av modale hjelpeverb; han sa ikke «jeg mener» eller «jeg tror», men «jeg vil mene», «jeg vil tro». Slikt gjorde inntrykk på en ubefestet sjel. Jeg var nok allerede dengang svært uenig med mange av disse teologene, men jeg vil alltid bevare respekten for en teologi som hadde slike bivirkninger i form av menneskelig omtanke og godhet. Da jeg kom i tidsnød med min nytestamentlige hovedoppgave, lot professor Jacob Jervell meg møte til jevnlig veiledning klokken halv syv om morgenen, i de stille timer han hadde avsatt til egen forskning. Men den samme professoren, som virkelig åpnet Det nye testamente for oss, ble ofte funnet uverdig til å tale der hvor kristenfolket kom sammen. Jeg lærte noe grunnleggende for hele mitt senere liv på Det teologiske fakultet: Man kan ikke sette seg til doms over andre menneskers gudsforhold, for Gud holder like mange veier åpne som det er mennesker på jorden. Alle har sin egen vei å gå, og ingen andre enn Gud kan dømme om hvorvidt et menneske oppfyller sitt livs bestemmelse. Etter hvert som jeg ble bedre kjent med både lærerne og medstudentene, syntes jeg å merke at det hos alle sammen, uansett hva de mente eller hvordan de uttrykte seg, var et slags usynlig punkt der de var grepet og ble holdt fast av troen. Alle hadde de sett et glimt av det ufattelige lys, og sannsynligvis ville de bruke hele livet på å komme til rette med det. På 18
JUNI 2008
Det teologiske fakultet fikk de frihet og armslag til å gjøre det med sine egne ord, i sin egen rytme og på sin egen måte. Fakultetet var preget av en liberalitet som var ensbetydende med klokskap og vidsyn. Man hadde en grunnleggende tillit til at Guds lys kunne finne sin vei gjennom de mest ulike skjebner og gjennomtrenge selv de dunkleste formuleringer. Men samtidig var det selvsagt en kompliment til Ham som hadde gitt oss forstanden at vi tenkte klart. Derfor måtte de akademiske dyder holdes høyt i ære. Vi leste tysk dengang; noen av pensumbøkene var til og med i «gotisk» skrift. Det er akademisk sett sørgelig å høre at studentene idag, på et luthersk fakultet, leser Luther i engelsk oversettelse – i den grad de leser ham. Latinen er blitt helt borte. Man må opp til eksamen i hver bok man leser. Det er liten tid til ettertanke, til å være, til det vi i gamle dager kalte akademisk frihet. Professor Molland ville ha all grunn til å rotere i sin grav. Han raget over alle de andre lærerne i min bevissthet. Vi reiste oss når han kom inn i auditoriet, og da var det som om han gryntet i tilfredshet over at universet fremdeles hvilte på sine grunnpilarer. Nå reiser vi oss ikke lenger for noen. Vår ungdom var ikke minst lykkelig ved at vi hadde noen å reise oss for. Da ble det også lettere å huske på at det var Én vi skulle bøye kne for. Også Ham ble jeg bedre kjent med på Det teologiske fakultet.
5. juni – Oslo – Filmen om Gandhi blir jeg ikke trett av å se; den er et evangelium. Den lille mannen med spinnehjulet som vandret på sine nakne ben i det veldige landet og vendte det annet kinn til, var virkelig en stor sjel, en mahatma. India er også det eneste landet utenfor vårt gamle Europa 19
ANKLAGET
som virkelig har grepet meg dypt. De indere jeg kjenner – og jeg har nære venner blant dem – er mennesker det er godt å sitte sammen med, aller helst til bords, med retter som sarikledte kvinner har brukt dagen på å tilberede. Jeg spurte engang i Madras, da jeg satt ved middagsbordet sammen med mennene og guttene i storfamilien, og vi alle ble vartet opp av konene og døtrene, hvordan kvinnene kunne finne seg i å tilbringe det meste av tiden på kjøkkengulvet. Svaret kom fra den eldste av onklene; han lød i sin nedarvede verdighet som et orakel: – They are happy like that, father … Mennene og guttene nikket unisont og så på meg med tilfredse smil. Alt var som det skulle være. Og husets frue, som selv fra kjøkkenet hadde et øre til mennenes samtale, forsikret utlendingen om at det var our culture, father. Det er India. Under et mangotre sitter en gammel vismann, en guru. En ung gutt er hans tjener og disippel. En dag rekker mesteren gutten en krukke, og ber ham gå til elven og hente vann. Den unge tar krukken og går. Nede ved elven får han øye på en skjønn pike som har badet og nå sitter på elvebredden og grer sitt lange hår. Gutten blir så grepet av synet at han faller på kne for henne og spør om hun vil bli hans. Hun stod opp, tok ham i hånden og førte ham med seg nedover langs elven til foreldrenes beskjedne hus. De to ble gift, bygget seg hus og fikk åtte barn. De hadde det godt helt til det ble uår i landet og barna døde av sult. Så kom pesten og tok konen. Hun ble lagt på et bål og brent. Disippelen stod igjen i filler og var blitt en gammel mann. Mens han så elvevannet strømme forbi, kom han til å tenke på den gamle mesteren som bodde lenger oppe ved elven og hadde sendt ham ut i et ærend. Han sa til seg selv at nå hadde han sannelig vært lenge borte, og skyndte 20
JUNI 2008
seg tilbake. Mesteren satt som da han forlot ham, utenfor den lille hytten, og så på apene som lekte seg i mangotreet i ettermiddagshvilen. Disippelen falt på kne for sin gamle mester og bad ham tilgi at han kom så sent. Den vise så på ham en stund, før han smilte og sa: – Venn, hvor er vannet jeg bad deg hente? Det kunne ha vært hos de gamle munkene i den egyptiske ørken på kirkefedrenes tid, men det var i det tidløse India, der det meste er betydningsløst under solen, og menneskenes lengsel er å oppløses i det store intet. I mørke stunder synes jeg det kan høres mer forlokkende ut enn den kristne evigheten, særlig hvis den må tilbringes sammen med dem som har Gud i lommen og tror de har monopol på saligheten.
6. juni – Det prestelige sølibatet tas som en selvfølge av de fleste katolikker, men det er tydelig at noen gjør seg underlige tanker i sitt stille sinn. Jeg har oppdaget at enkelte av våre trosfeller fra andre kulturer nærmest forestiller seg presteskapet som et tredje kjønn, eller kanskje snarere som mennesker uten kjønn. Et nesten komisk eksempel på dette fikk jeg av Mai, min beste indiske venn. Han er fysioterapeut, og da jeg for noen år siden hadde brukket ankelen, kom han hver dag i flere uker og gav meg full massasje. Vi hadde til og med «gymnastikk» inne i gipsen, slik at jeg kunne gå nesten med det samme den ble fjernet. Men da jeg første gangen lå i bare underbuksa på en matte på gulvet i prestegården, kastet han et litt sjenert blikk på min prestelige legemlighet før han utbrøt: 21
ANKLAGET
– Men pater, du er jo en mann! Det var tydelig at han var oppriktig forbauset.
11. juni – Det er mange år siden skolen ble «verdinøytral». Idag vedtok Stortinget at ekteskapet skal være «kjønnsnøytralt». Etter at såvel naturen som tradisjonen er blitt avsatt som forpliktende referanser, er det ingen grenser for hvilke absurditeter som kan lovfestes. Mest opprørende er det at disse enkjønnede «ekteparene» også skal ha rett til å adoptere barn. Det er blitt en «menneskerett» å få barn; folk kan nå skaffe seg «avkom» omtrent som man anskaffer kjæledyr. Det er også blitt en «menneskerett» ikke å få barn, og helsevesenet er lovforpliktet til å avlive alle unnfangede som er uønsket. I et slikt åndelig skakkjørt univers er det ikke til å undre seg over at mange unge har psykiske lidelser, at selvmordsstatistikken stiger og at stadig flere ruser seg; det er en naturlig følge av at samfunnet forlater selve grunnbetingelsene for et menneskeverdig liv, og lar politikerne trosse såvel naturen som kulturen. Det blir stadig uhyggeligere å lese Romerrikets historie. Vi begynner allerede å merke gufsen fra barbarene langs grensene. Jeg har fått mye kritikk som prest fordi jeg alltid har forsvart enkjønnet kjærlighets borgerrett i samfunnet. Men rammen om en slik kjærlighet er ikke ekteskapet, men vennskapet. Da er den heller ikke «mot naturen», men en «provins» av naturens eget liv, for denne eros har hatt hjemstavn blant menneskene så langt tilbake vi kan følge sporene av deres elskov. Også kalver og kaniner hengir seg stundom til slike lyster. Selv huser jeg på dette område et lite kjetteri i min syndige sjel: Jeg tror også Vårherre synes 22
JUNI 2008
det er mindre graverende at menn møtes til favntak i sengen enn at de dreper hverandre på slagmarken. Men i den offisielle «kristne etikk» har Jesus ikke alltid hatt så mye han skulle ha sagt.
13. juni – Pater Ellert Dahl fyller åtti, men bortsett fra en litt svekket hørsel, er han i full vigør, som det heter, men her er det ikke snakk om noen vigør av gjennomsnittet; pateren er utrettelig, umettelig og ustoppelig. Han er kunsthistoriker av fag, og et av de mest kunnskapsrike mennesker jeg kjenner, men så perfeksjonistisk i alt at tilværelsens mange ufullkommenheter holder ham fast i en nesten permanent pine, som heldigvis er blitt noe mildnet med årene. Foreldrene var norske, men bodde i England, der faren virket som arkitekt og blant annet tegnet den norske sjømannskirken i London. Da krigen brøt ut, var Ellert i Norge sammen med sin mor, og de måtte bli i Drammen til den var over. Han skal likevel ha seg frabedt å bli kalt drammenser, for han har engelsk pass, og i likhet med dronning Elizabeth og biskop Eidsvig taler han et så fornemt engelsk at det til tider minner faretruende om et surt oppstøt. Jeg møtte ham første gang på Det norske institutt i Roma i 1972, der han arbeidet med sin doktoravhandling, som beveget seg i grenselandet mellom teologi og arkitektur. Hans foredrag for oss teologistudenter om lyset i cisterciensernes kirke- og klosterbygg ble for meg et høydepunkt på turen. Da jeg året etter møtte ham i klosteret i Oslo, kjente han meg igjen, for jeg var den eneste som hadde våget meg i samtale med ham under mottagelsen etterpå. Siden har vi gjort flere reiser sammen. Han er et festlig, men sær23
ANKLAGET
deles anstrengende reisefølge, for han nøyer seg aldri med mindre enn alt. Han kan besøke en by mellom to tog, for han vet på forhånd hva som befinner seg i kirkene og på museene, og besøket består hovedsakelig i å løpe gjennom det hele i full fart og med tilfredshet konstatere at alt er på plass. Etter et par dager med et slikt program sa jeg stopp: For meg holdt det med tre kirker, ett museum og én ruin pr. dag; resten fikk han gjennomtrave alene mens jeg satt på bar og så ut i luften. Pater Dahl har aldri fått fullføre sin doktoravhandling. Det skyldes hans selvpålagte følelse av forpliktelse overfor alt og alle, som må ha sin grunn i et raust hjertelag. Han kan ikke si nei til noen eller noe, men står alltid til disposisjon. Han har vært sogneprest flere steder, han har vært kapellan for nonner og veileder for studenter, han har til og med vært generalvikar, og i sin alderdom står han ikke sjelden på Plata i Oslo og prater og smører brødskiver til de narkomane. For vårt kloster har han i de senere år vært en velsignelse, også økonomisk, med sine kunstforedrag, som har vakt en så overveldende interesse at han i hvert semester har måttet gjenta sitt ukentlige foredrag tre ganger, siden foredragssalen bare tar sytti mennesker. Det er en fysisk bragd for en mann i pensjonsalderen å makte tre slike kvelder i uken. Men han finner også tid til å besøke gamle og syke, og er ustanselig på farten med sakramenter og oppmuntrende ord. Det er pliktfølelsen som driver ham, for dypest sett er han en melankoliker som holdes oppe av Guds nåde og et oppkomme av frodig humor. Det er en gave, og til tider en anstrengelse, å ha kommet nær et slikt menneske. – Der fløy pater Dahl! sa pater Rieber-Mohn i godstolen foran fjernsynet for førti år siden, når den travle medbroren 24
JUNI 2008
kom farende gjennom stuen på vei til biblioteket på jakt etter enda en referanse til en doktoravhandling som nok vil følge ham inn i evigheten. Her i jammerdalen har han hatt viktigere ting å bestille.
14. juni – Bryne – Vi feirer 40-årsjubileum for at vi ble studenter i 1968. Jeg holdt festtalen under den store middagen på hotellet. Samtlige fra min klasse var møtt opp, bortsett fra de to som er døde. Alle er vi på terskelen til å fylle 60. Vi er ikke unge lenger, men vi tilhører en så tallrik, mektig og dominerende generasjon at de som var før oss, klarte ikke å oppdra oss, og de som kommer etter, har aldri klart å reformere oss. Vi har vært «trendsettende» – som det heter med et av de mange nye bastardord – i høyere grad enn noen annen generasjon, og selv om de idealene som preget vår ungdom, allerede lenge har ligget på historiens skraphaug, har vi selv satt oss i alle de posisjonene vi kjempet imot som unge. Makten tilhører fremdeles i stor grad oss, og det skulle ikke forundre meg om vi til slutt klarte å gjøre det «trendy» å komme på gamlehjem. Vi kommer i alle fall til å bli de mest kravstore pensjonistene som noensinne har eksistert. Selv synes jeg det er langt mindre forferdelig enn jeg forestilte meg i ungdommen å ha gått inn i mitt sekstiende år. Det er så mye man slipper med årene. Man skal ikke så mye lenger, i alle fall har vi mindre vi skal bevise. Til og med gamle kompleks slipper taket. Man kan i gode stunder være fornøyd med seg selv. Man kan til og med begynne å sitere seg selv, for eksempel med en liten russestemning fra boken «Veien til Rom». Det er 17. mai: 25
ANKLAGET
Da vi sent på natten kom tilbake fra nasjonaldagens store russemiddag på et strandhotell, hvor jeg sovnet under forretten, men senere livnet så altfor meget til, stod Tone, sogneprestens datter, og noen av de andre fra kristenrussen og tok imot oss på torvet. Stemningen var høy i bussen, vi var vel forsynt med alt hva Bacchus kunne byde. Da skjedde det forunderlige at Tone til tross for selskapets overstadige tilstand inviterte en hel gjeng av oss med hjem til prestegården. Noen måtte legge seg og sove ut litt rus straks vi kom frem, og min venn Frode havnet på en divan på prestens kontor. Han ante ikke hvor han var da han våknet et par timer senere, og et krusifiks stirret alvorlig ned på ham fra veggen. Denne natten var det likevel som det senket seg en egen følelse av samhørighet over oss alle, enten vi hørte til den ene eller annen leir. Vi visste at et avsnitt av livet var forbi, at våre veier skulle skilles, og at fremtiden sannsynligvis ville føre oss i de forskjelligste retninger. Derfor kunne vi også tale friere, for det var ikke lenger noen felles morgendag. Ingen posisjoner behøvde å forsvares mer, vi var i samme båt, på terskelen til det voksne liv, borte fra familien, borte fra den trygge krets på pultene rundt oss. Det var som om vi først denne avskjedskvelden virkelig forstod hvor nært vi var kommet hverandre og i hvilken grad vi angikk hverandre etter tre år i samme klasserom. Da presten stod opp, var vi alle edru og rede til å innta en stor prestegårdsfrokost, utmeldt av statskirken eller ikke. Så opprant dagen da vi skulle få våre studenterluer. Det var tradisjon ved gymnaset at det skjedde ved Arne Garborgs grav i Knudaheio, utenfor dikterens hytte, hvor han hadde hatt utsikt utover hele Jæren og langt inn i alveland. Foreldrene var med, rektor talte vakkert og høytidelig om de 26
JUNI 2008
akademiske dyder og plikter, lektorene kom og tok avskjed med alvorlige håndtrykk, og da norsklærer Olav Fintland rakte hånden frem, ville jeg ha felt en takknemlighetens tåre om jeg ikke hadde vært nitten år og student. I Knudaheio var alt ved det gamle. Vi visste ikke da at vi var med på å gravlegge en epoke. Det var høysommer i skjebneåret 1968. Nå er det 40 år siden dette. Det føles ikke lenge, men det finnes vel ingen annen førtiårsperiode i historien der verden har forandret seg så mye. Vi ser det klarest i detaljene. I England har salget av appelsiner gått svært tilbake: Folk har ikke lenger tid til å skrelle dem. Man kan bli apokalyptisk i hodet av mindre! Da den marxistisk-leninistiske forfatteren Tor Obrestad fylte 70 år for ikke lenge siden, var også Kåre Willoch og Lars Roar Langslet blant gjestene! Den forhenværende kulturministeren fra Høyre skriver nå artikler i Klassekampen, og hans gamle kampfelle fra Minervas kvartalskrift, Nobelkomitéens Francis Sejersted, gir ut sine samlede verker på Pax. Og Kjell Magne Bondevik røker ikke lenger bare sigar, han drikker rødvin. Det kan virke som et fremskritt at frontlinjene slapner og grensene viskes ut. Men det spørs om det egentlig er det. Amerika har til de grader seiret på alle fronter at man av og til kan føle noe som ligner en nostalgi til den gamle Sovjetunionen og den kalde krigen. Det var en svalere luft å puste i. Men de som stod på barrikadene i vår ungdom er nå så globalisert og byråkratisert og subsidiert av markedskreftene at hele kampgløden er sluknet. Det er snart bare dikteren Dag Solstad igjen på barrikadene, men på fjernsynsskjermen blir også han bare til underholdning. Akk ja, det får gå som det kan, sier jeg nå, bare de ikke rører pensjonsordningene!
27
ANKLAGET
19. juni – Selv om jeg aldri har vært noen stor beundrer av statsråd Åslaug Haga, eller av politikere i sin alminnelighet, har jeg fått godhet for henne i disse dager. En hel uke har hun daglig vært uthengt og forfulgt i mediene for å ha bygget en liten brygge og leiet ut et uthus på sitt landsted. Hun har muligens gjort en liten tabbe i forhold til det byråkratiske villniss av lover og forordninger vi holder oss med her til lands, men burde vi ikke også unne våre politikere en liten tabbekvote? De som aldri gjør noe galt, gjør heller ikke ofte noe riktig. Åslaug Haga er et gjennom hederlig menneske; det vet jeg fra min nevø Geir, som har vært hennes personlige sekretær – han mener til og med at hun er usedvanlig dyktig. Men idag trekker hun seg både som olje- og energiminister og som formann i Senterpartiet. Den struttende sunne kvinnen oppgir «dårlig helse» som begrunnelse. Sannheten må være at hun er blitt knekket av dem som ville henne til livs. Statsministeren burde ha stått opp for henne, men han har igjen vist seg som en noksagt i forhold til mediene. Hertugen av la Rochefoucauld sa på 1600-tallet et ord om politikerne som åpenbart har sin gyldighet fremdeles: Politikerne vil ha oss til å tro at de storartede resultatene som alle beundrer, er en følge av deres egne kloke beslutninger, mens de som oftest bare skyldes luner og lidenskaper. Således var krigen mellom Augustus og Antonius, som man gjerne tilskriver begges trang til å bli verdens herskere, kanskje bare en følge av sjalusi.
28
JULI 2008
5. juli – Sel i Gudbrandsdalen – Det er «Kristindager». Ragnhild Hovengen er vertinne på en staselig gammel gård, der rause mengder rødvin er et stilbrudd også Sigrid Undset ville ha verdsatt blant alt det laftede og sirlig utskårne. Det er omgivelser som kler den store diktning. Gudbrandsdalen er befestet med litteratur i en slik grad at det kan strides om hvor virkeligheten slutter og diktningen begynner. Dalens mest berømte gård er oppdiktet, men alle som ferdes oppover eller nedover langs Lågen, speider etter Jørundgård. Den må da være fredet! sier vi til oss selv mens vi betrakter de mange vakre gårdene som hver for seg kunne ha fortjent en arkitekturvernpris, og i vår iver etter å finne ut hvilken av dem som tilhørte Lavrans Bjørgulfssøn, glemmer vi at Jørundgård har fått nobelprisen i litteratur! Den ligger ikke i dalen, men i bevisstheten, og derfor ruver den mer enn alle de ærverdige gamle gårdene vi ser med det blotte øye. Slik lærer vi også at den store diktningen kan være mer «virkelig» enn virkeligheten selv: Bruset fra elven fylte luften over Jørundgård dag og natt, så Kristin syntes hun følte selve tømmerveggene dirre av tonen som lydkassen i en langleik. Vi hører det, selv når vi farer gjennom dalen med NSB og bruset fra Lågen overdøves av toghjulenes sang mot skinnene, for sjelen har et indre øre som hører de lydene dikterordene vekker, bortenfor, eller snarere innenfor all støy og ytre larm.
29
ANKLAGET
24. juli – Baroniet, Rosendal – I skriftet De senectute sammenfatter Cicero hele den visdom som den greske og romerske tenkning var kommet frem til når det gjaldt alderdommen, og selv om teksten ble utgitt allerede i år 44 f. Kr., har jeg ikke funnet noe mer aktuelt og stimulerende bakgrunnsstoff for kveldens foredrag om «å eldes i skjønnhet». Det er noe duggfriskt over grekernes og romernes gamle visdom; vi har følelsen av å møte menneskeånden i det den for første gang erkjenner og uttrykker i ord mye av det som hører til selve grunnbetingelsene i vår eksistens. Cicero er et av de mennesker fra fortiden vi kjenner best; i tillegg til sine mange taler, sine filosofiske og politiske skrifter, har han etterlatt seg nærmere 800 brev. Mange av dem bringer oss inn i hans eget familieliv; som så mange middelaldrende menn også i vår tid skilte han seg fra sin kone og fant seg en ny som var jevnaldrende med hans datter og øyensten Tullia. Den nye konen var sjalu på datteren, og da Tullia døde, var hun sjalu på farens sorg. Cicero hadde det personlig svært vanskelig de siste årene av sitt liv. Han støttet en av Cæsars rivaler i maktkampen i Roma, og selv om Cæsar tilgav ham og behandlet ham med respekt, foraktet Cicero ham og så på ham som en diktator. Han ble utestengt fra politikken, både fra rettsvesenet og senatet, hvor han i over 30 år hadde spilt en hovedrolle. I tillegg til problemene i familien, ikke minst med den nye konen, var pengesorger en stadig kilde til bekymring. Cicero så med sorg på at den gamle republikken gikk under og at eneveldet vokste frem; plutselig opplevde han, som alltid hadde vært på topp, seg selv som en mann fra fortiden. Han så med engstelse og forakt på utviklingen, og trakk seg tilbake til freden på sine landeiendommer. Her brukte han sin utrettelige energi på å skrive filosofiske verker, og kan30
JULI 2008
skje mest for å trøste seg selv, skriver han forsonende om å bli gammel. Cicero var ingen olding da han ble myrdet, bare 63 år. Derfor legger han sine ord i munnen på den forlengst avdøde, men i sin tid spreke oldingen Cato, som i en alder av 84 år taler om aldringen med erfaringens autoritet. Alderdommen hører til de ting som alle ønsker å oppnå, sier han, for alle vil gjerne bli gamle, men ingen vil bli det ennå: De forbanner alderdommen når de plutselig befinner seg i den – så tåpelige kan folk være! Når Cato selv tenker etter, finner han fire grunner til at alderdommen gjerne blir ansett som et ulykkelig avsnitt av livet: Den betyr for det første slutten på et aktivt liv. For det andre svekkes kroppen og blir mer utsatt for sykdom. Dernest fratar den oss evnen til fysisk nytelse. Og mest uhyggelig er det kanskje at den har en kort avstand til døden. De som hevder at de gamle ikke kan utføre noe nyttig arbeid, sier Cato, ligner dem som sier at styrmannen ikke gjør noe ombord på et skip, der noen klatrer opp i mastene, andre løper omkring på dekket, andre står ved pumpene, mens styrmannen sitter rolig og holder i roret; han gjør ikke det samme som de unge, men det han gjør, er langt viktigere. De store, avgjørende ting utføres ikke ved hjelp av muskler eller hurtighet, men med omtenksomhet, myndighet og dømmekraft, noe som vanligvis ikke avtar med årene, men snarere tiltar. Det er unge menn som skaper opprør og revolusjoner, og gamle menn som gjeninnfører ro og orden. Tankeløshet er et kjennetegn på den viltre ungdom, klokskap på den tenksomme alderdom. Og selv om hukommelsen kan svikte, i hvert fall hvis den ikke holdes i trim, har Cato aldri hørt om noen olding som har glemt hvor han har gjemt pengene sine! 31
ANKLAGET
Når det gjelder den fysiske svekkelsen, føler han ikke noe behov for å ha en ung manns krefter, like lite som han i ungdommen hadde noen trang til å være sterk som en okse eller en elefant. Det gjelder å bruke de kreftene man har, og ikke jamre over dem man ikke har. Men vi må gjøre motstand og møte alderens plager med riktig behandling, vi må kjempe mot aldringen som mot en sykdom. Vi må sørge for å holde oss i form ved hjelp av moderate øvelser og ved et kosthold som styrker kroppen og ikke ødelegger den. Men det er ikke bare kroppen vi må holde i form, sier Cato, og minner om noe vi nå gjerne glemmer i det moderne helsemaset: Langt viktigere er sinnets og sjelens helse. For også våre åndsevner kan slukne som en lampe i alderdommen dersom vi ikke sørger for at de – i likhet med lampene – tilføres olje. Det er dessuten slik at mens fysisk aktivitet gjør kroppen trett, virker åndelig aktivitet oppkvikkende på sinnet. Den gamle blir bare respektert dersom han vet å forsvare seg, dersom han holder på sin verdighet og sine rettigheter, ikke lar seg kue, og til siste åndedrag bevarer styringen over seg og sitt. Cato liker når det hos en ungdom finnes et lite streif av gammelmodighet, og også når det hos en olding finnes en gnist av ungdom, for selv om kroppen da er gammel, vil han forbli ung av sinn. Selv vier han mye av sin tid til gresk litteratur, og for å trene opp hukommelsen forsøker han hver kveld å huske alt han i løpet av dagen har sagt, lest, hørt eller gjort. Dette er gymnastikk for sinnet, og mens han strever med dette, merker han ikke noe særlig til at han fysisk sett er svakere enn før. Den tredje innvending mot alderdommen – at den er uten vellyst og fysisk nytelse – er snarere en velsignelse. «Er ikke dette en herlig gave som alderdommen skjenker oss, 32
JULI 2008
ved at den tar fra oss det som mer enn noe annet gjorde vår ungdom lastefull?» Naturen eller gudene har ikke gitt mennesket noe mer verdifullt enn forstanden, men denne guddommelige gaven har ingen farligere fiende enn kjødets lyst. Når vellysten herjer i oss, finnes det intet rom for selvbeherskelse; i vellystens rike er det ingen plass for dyden. Alderdommen er fattig på store fester, bugnende bord og glass som stadig fylles på ny. Men så er den også spart for fyllesyke, forspisning og natterangel. Men selv om de gamle unngår overdådige festmåltid, kan de fremdeles finne glede i gjestebud. – Siden jeg selv setter så pris på gode samtaler, sier Cato, liker jeg å gå i ettermiddagsselskaper, ikke bare med jevnaldrende, som det forresten er få igjen av, men også med de unge. Jeg er takknemlig for at min høye alder har gitt meg større lyst til samtale, og mindre trang til å spise og drikke. Det er herlig når man, for å si det slik, er falt til ro i forhold til vellysten, når alle ambisjoner, rivaliseringer og fiendtligheter har lagt seg og alle slags begjær har stilnet, når man kan leve et tilbaketrukket liv for seg selv. Hvis man i tillegg har en beitemark i form av studier eller hobbier, er intet behageligere enn en fredelig alderdom. Så er det mange som hevder at folk blir sure og vrange med alderen, at de gamle er vanskelige å gjøre til lags. Og ser vi etter, stemmer det i enkelte tilfeller. Men dette skyldes ikke først og fremst alderen, men den enkeltes temperament og karakter. Dessuten er det forståelig at gamle mennesker blir sure og vrange dersom de føler seg oversett eller sett ned på og holdt for narr. Men det er med vår karakter som med vinen; det er ikke alle viner som blir sure med årene. – En viss strenghet synes jeg kler alderdommen, men det 33
ANKLAGET
må være med måte. Og jeg kan ikke fordra mennesker som er sure og vrange. Enkelte blir også svært gjerrige i alderdommen, og det forstår jeg aller minst. Kan det tenkes noe mer vanvittig enn at en mann som er på reise skaffer seg stadig mer bagasje etter hvert som reisen nærmer seg slutten? Så kommer han til den siste innvendingen mot alderdommen – det nære naboskapet med døden. Når vi er gamle, er døden nær. Men stakkars det gamle menneske som i løpet av sitt lange liv ikke har lært seg å forakte døden! Vi behøver nemlig ikke bry oss om døden dersom den utsletter sjelen, og vi kan til og med glede oss til døden dersom det er slik at den fører oss til et sted hvor sjelen skal leve evig. Noe tredje alternativ finnes ikke. (Det var intet helvete i Catos åndelige univers.) – Hva skal jeg da frykte, dersom det er min lodd at jeg etter døden enten ikke blir ulykkelig eller at jeg blir lykkelig? Dessuten må vi anse alt som er i samsvar med naturen som et gode, og hva er mer naturlig enn at et gammelt menneske dør? Når et ungt menneske dør, er det som når en sterk flamme blir slukket av et stormkast, men når gamle mennesker dør, er det som når ilden slukner av seg selv etter at veden er brent opp. Eller som med eplene: Når de er grønne, er de vanskelige å plukke av treet, men når de er modne, faller de ned av seg selv. Når de unge dør, brukes det makt, mens de gamle faller som modne frukter. Nå er det kanskje noen følelser forbundet med det å dø, men de er kortvarige, særlig hos de gamle. Etter døden er følelsene enten behagelige, eller det er ingen følelser i det hele tatt. Men dette burde vi tenke over fra ungdommen av, så vi kan forholde oss likegyldige til døden, for uten en slik holdning kan ingen ha sjelefred. 34
AUGUST 2008
Gamle Cato konkluderer med at han bærer alderdommen lett; den er ingen byrde, og han er til og med lykkelig. – Og hvis det er slik at jeg tar feil i min tro på at sjelen er udødelig, så tar jeg feil med glede, og jeg ønsker ikke at denne feiltagelsen, som jeg har en slik glede av, skal bli tatt fra meg mens jeg lever. Men dersom jeg ikke kommer til å føle noe når jeg er død, slik enkelte lavpannede filosofer mener, da trenger jeg heller ikke frykte at disse filosofene skal le av meg når de selv er døde. Og selv om vi ikke kommer til å bli udødelige, er det likevel ønskelig for et menneske å slukne når det har hatt sin tid. For likesom naturen har satt grenser for alt annet, har den også satt en grense for livet. Dessuten er alderdommen på en måte selve avslutningsscenen i livets drama, som vi bør slippe fri fra når vi er trette og har fått det vi skulle ha.
15. august – Justisministeren beskylder den lutherske biskopen i Oslo for å skape «grobunn for hat mot homofile» ved at han gjør motstand mot at de «ektevies» i kirken. To måneder etter at Stortinget har vedtatt en lov som bryter med all tradisjon og ikke har noe grunnlag i folks rettsfølelse, kan en statsråd tillate seg å skjelle ut landets fremste religiøse leder for at han vil bevare et snev av religionsfrihet overfor statens maktarroganse og totalitære ideologi. Det er som når motstandere av regjeringens innvandringspolitikk blir kalt «rasister», for ikke å snakke om hvilke karakteristikker man risikerer om man gjør den minste innvending mot enkelte av kvinnesakens absurde utslag.
35