Hva jeg lærte i epletønna
Anders Heger
Hva jeg lærte i epletønna Tekster fra et forleggerliv
© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-53093-8 1. utgave, 1. opplag 2016 Illustrasjoner: Hvor intet annet er nevnt, er illustrasjonene ved Tor Bomann-Larsen Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsillustrasjon: Finn Graff Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016 Satt i 10/12 pkt. Stempel Garamond og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Bibliografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11
Forord Å leve ved skriften . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
13
Prolog Fra Brage-utdelingen 2005. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
1
17
Om forleggeri, lesning og litteratur
Hva gjør en forlegger? Utdrag av en forelesning til studenter på Nordisk institutt, UiO, 2000 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
23
Om forleggeres litterære ansvar Tale til den internasjonale forleggerkongressen i Seoul, 2008
28
Å skrive et liv Innlegg i Aftenposten om biografigenren, 2000 . . . . . . . . . . .
32
Om løgnen, sannheten og biografien Innledning – Studentersamfundet i Bergen 12. mars 2000 . .
38
Hva skal vi med innkjøpsordningen? Kronikk, Dagbladet, 1997 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
45
Bokakvariet Dagsavisen, 2005 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
50
Med ryggen til Dagsavisen, 2007 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
53
Oldefar og PISA Dagsavisen, januar 2008 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
56
Hva jeg lærte i epletønna Dagsavisen, 7. juni 1998 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
2
59
Om forfattere og forfatterskap Festtaler og hyllester
Tor Bomann-Larsen og biografien om Norge Forord, Sporet fra ødemarken, 2001 . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
67
Helt konge! Forord, spesialutgave av Olavs første skitur, 1990. . . . . . . . .
73
Lars Saabye Christensen og halvbroren hans Tale ved tildelingen av Nordisk råds litteraturpris, 2002 . . . .
77
Tre små venner – og en litt større Forord, jubileumsutgave av Alvdalstrilogien og Tre små venner, 2000 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
81
Richard den første Til gjenutgivelsene av Richard Herrmanns dronningtrilogi, 2015 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
85
Den gjennomtenkte tilfeldighet Forord, Tor Åge Bringsværds antologi Tilfeldighetene er våre venner, 2014 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
90
Bjørg Vik – 50 år som forfatter Tale, Ælvespeilet i Porsgrunn, 2013 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
94
Det gikk en kjempe gjennom landet Til gjenutgivelsen av Erik Byes utvalgte tekster, 2016 . . . . . .
99
Roy retter på jakka. Verden er på plass. Festskrift til Roy Jacobsen, 2015 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
102
Gutten i tårnet Forord, Den Norske Bokklubbens 25-årsutgave av Falketårnet, 2010 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
105
To emner og en verdi Skrevet til Ingvar Ambjørnsens 60-årsdag, 2016 . . . . . . . . . .
109
En veiviser i labyrinten Etterord, J.M. Stenersens kunstutgave av Ikaros, 1999 . . . . .
115
Å handle er et vanskelig språk Tale ved overrekkelsen av Det norske akademis pris, 2000 . .
120
Den niende kunstart Den norske kanonball Forord Pondus, Eliteserien 14, 2013. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
125
Tre innfallsvinkler til Carl Barks Kunst Nekrolog, Dagsavisen, 2000 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
128
Penger og verdisyn i Andeby Foredrag, Studentersamfundet i Bergen, 1998 . . . . . . . . . . . .
131
Vår and! Forord, De komplette årgangene 1954 del II, 2001 . . . . . . . .
140
Det koselige kosmos – Tove Janssons tegneserieunivers Samtiden, 2015 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
147
Den livslange kjærlighet Fra sterke Adolfs tid Forord, Astrid Lindgrens Krigsdagbøker, 2015 . . . . . . . . . . .
169
«… to Poison their Minds with Humanity» Kurt Vonneguts litterære prosjekt, . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
178
En amerikansk venn Dagsavisen, 2007 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
190
Sangen om litteraturen Til programheftet til Riksteatrets oppsetning av Sangen om den røde rubin, 2010 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
193
Dukkenes Herre Skrevet til vandreutstillingen Familien Mykle og norsk dukketeater, Blaafarveværket, 2006 . . . . . . . . . . . . . . . . .
198
Pubertetsprosessen Til Agnar Mykles 100-årsdag, Dagbladet, 2015. . . . . . . . . . .
207
Lassoens skjulte løkker Forord, nyutgave av Lasso rundt fru Luna, 2007 . . . . . . . . .
214
Idealstaten Fra Egner. En norsk dannelseshistorie, 2012 . . . . . . . . . . . . .
229
Litteratur og polemikk Glemselens plass Dagsavisen, 2007 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
245
Sannheten om Hamsun er at den ikke finnes Morgenbladet, 2009 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
249
Det shoppende menneske Dagsavisen, 2000 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
253
Gildet på Solstad Dagsavisen, 2008 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
256
Fem kapriser om Ibsen Tapets alt Dagsavisen, 2007 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
259
Uh, ikke flæsk! Dagsavisen, 2009 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
262
Ibsen som gammelost Dagsavisen, 2006 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
265
Det postmoderne helvete Dagsavisen, 1997 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
268
Aksjeselskapet Gynt Dagsavisen, 2006 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
272
En julefortelling Dagsavisen, 1997 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
3
275
Om ytringers frihet
Ringeakt mot sædeligheden En liten norsk utuktshistorie Kontrast, 1985 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
283
Kultur, kultur, mangfold og etnisitet Fra Mangfold eller enfold. 21 stemmer om kultur i vår tid (Red. Trond Giske), 2009 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
297
Bilder fra Iran Aftenposten, 2001 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
313
Voltaire ultra light Morgenbladet, 2007 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
325
Til utholdenhetens pris Dagsavisen, 2001 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
334
To tekster om David Irvings besøk på Lillehammer Dagsavisen, 2008 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
337
Blasfemiparagrafen vi ikke fikk Dagsavisen, 2009 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
343
En flau seier Noen uker og en retrett seinere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
346
Tre innspill om Muhammad-karikaturene I den prinsipielle hengemyr Dagsavisen, 2006 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
351
De rettferdige menn Dagsavisen, oktober 2009 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
354
Nødvendig unødighet Dagsavisen, 2010 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
357
Ord. I rett tid Dagsavisen, 2009 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
360
Tilfellet Uzun Dagsavisen, 2002 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
363
Med all respekt Dagsavisen, 2010 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
367
Rapport fra en reise Dagsavisen, 2006 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
370
En nedslående beretning fra Tyrkia Dagsavisen, 2012 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
373
Det store spørsmålet Dagsavisen, 2009 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
376
Bibliografi
1985: «Men landet er Norge …» Prosessen mot Agnar Mykle 1956–1958 1985: Mørke speil – nye norske kriminalnoveller (antologi m/diverse andre, pseud.: Kristoffer Morris) 1986: Alle barns store jule-adventsbok (humor m/Dag Yngland, pseud.: «Onkel Anders») 1988: Fathimas hemmelighet (pseud.: Walter Vik) 1989: Farlig jakt (pseud.: Walter Vik) 1990: Fanget (pseud.: Walter Vik) 1993: Falsk sol (pseud.: Walter Vik) 1993: Regnskoghagen (m/Ingunn Mosberg) 1994: Agnar Mykle og Norge. Historien om en litterær rettergang 1994: Drømmesykkel (pseud.: Walter Vik) 1996: Herr Khabel og gravemaskinen (pseud.: Walter Vik) 1999: Mykle. Et diktet liv 1999: Freddrik (pseud.: Walter Vik) 2002: Bruddet (m/Kari Vogt) 2012: Egner. En norsk dannelseshistorie
Forord Å leve ved skriften
Det finnes et lite stykke av den danske dikteren Johannes V. Jensen der han forteller om en karavanefører i kong Nebukadnesar IIs tid. Etter å ha fraktet en enorm last fra Babylon, leverer han den i Syria og opplever til sin ufattelige forbauselse at kjøpmannen som mottar varene skuer ut over haugene med baller, krukker, kasser og kister, og sier: «Det mangler to sekker hvete og et lite gullstykke». Dette har karavaneføreren stukket unna på ferden gjennom ørkenen. Tilbake i karavanseraiet, etter en ydmykende og smertefull straff, betror han en venn fortellingen om den synske syreren, som kunne vite nøyaktig hvor meget som ble lastet på kamelene i det fjerne Babylon mange uker tidligere. Vennen spør om han noe sted i lasten så en slags «leirkaker med fuglespor eller musebitt på». Det er magi, advarer han. Ren magi. «Avsenderen og mottageren står i trollkyndig forbindelse, de er i ledtog med fuglene i luften og musene under jorden … Storherrene og de stjernekyndige kan sitte i hvert sitt land, hundrevis av mil fra hverandre, og snakke sammen bare ved å sende leirskår som en tordivel har vandret over. Tordivelen flyr som vinden – tror du dens språk er skjult for dem? Trolldommen er over vår fatteevne …» Det er ikke slik at den mesopotamiske handelsmannen for tre tusen år siden ikke skjønte kileskriftens og lesningens gåte. Han forsto den perfekt. Å lese – å sitte ganske stille, å bevege øynene langs en linje av kruseduller som hverken er mer eller mindre magiske eller kompliserte enn den sumeriske kileskriftens musebitt og tordivelspor – det er å vekke til live andre menneskers utsagn, 13
deres fortellinger og hemmeligheter, deres kunnskap, deres løgner og deres dypeste innsikter. Å skrive – uansett hvor prosaisk eller enkelt eller dårlig man måtte gjøre det – er å lagre sine tanker, for andre å plukke opp. I sin tid studerte jeg norrønt, jeg var ingen god student. Jeg fant språket stivt og vanskelig. Men jeg husker i alle fall ett magisk øyeblikk; vi skulle dechiffrere og oversette teksten på en såkalt ’runepinne’, en slags middelalderens twittermeldinger, hentet opp fra mudderet under bryggen i Bergen. Der sto det «Ingebjørg var god med meg da jeg var i Stavanger». Som om en jevnaldrende skrythals, en annen tjueåring, bare tusen år unna, blunket innforstått til meg gjennom århundrene. Jeg hvisket ut i lesesalsstøvet på Blindern: «Artig for deg det, kompis». Vi var på linje, forbundet gjennom skriftens uslitelige magi. Slik er det. Siden har jeg levet et helt liv i skriftens nærhet. Jeg har oversatt, skrevet, redigert og rettet på den, fremført den og heiet den frem, forkastet den, betvilt den og bejublet den. Først og fremst har jeg formidlet den. Fordi jeg aldri blir ferdig med den. Fordi den ikke lar seg bli ferdig med. Jorge Luis Borges forteller i en novelle om et tenkt bibliotek, et bibliotek på størrelse med et univers, som inneholder alle tenkelige kombinasjoner av alfabetets bokstaver i en uoverskuelig samling bøker, alle på 410 sider. Denne uhorvelige boksamlingen vil, i tillegg til en ubegripelig mengde meningsløsheter, inneholde all menneskelig kunnskap, og alle menneskelige feilgrep. Relativitetsteorien, dens forlengelse, og alle dens mulige misforståelser, løsningen på kreftens gåte, den uskrevne fortsettelsen på Romeo og Julie, kort sagt: Alle menneskelige tanker som lar seg uttrykke i skrift. To ting er fascinerende med dette tankeeksperimentet. Det ene er at det faktisk er et tall. Et styggdigert tall – men det er et tall. Det er nettopp ikke uendelig. En gang fikk jeg min fetter, som er matematiker, til å regne det ut. En pen samling siffer, men mengden mulige utsagn lot seg likevel anslå matematisk. Det andre er at uansett hvor mye vi øker mengden prat – uaktet at vi i løpet av en snau generasjon har løftet millioner av mennesker fra å være skriftkonsumenter 14
til å bli -produsenter – bloggere, facebookbesserwissere, tweetere og sms-ere – mengden av det usagte og utenkte er fremdeles svimlende mye større enn det sagte. Denne boken er et bidrag til Borges’ babelske bibliotek. Den inneholder tekster av forskjellig slag som spinner rundt det skrevne ord. De er hentet fra en nærmest pinlig stor samling skrift jeg har produsert i løpet av mitt yrkesaktive liv. Egentlig er det en mindre del som har handlet om forfattere, publisering og litteratur – til min egen overraskelse oppdaget jeg at langt det meste faktisk dreide seg om menneskerettigheter, politikk eller forskjellige typer ablegøyer. Alt dette er utelatt her – bokens redigerende prinsipp er at tekstene på en eller annen måte skal ha relevans for forleggeriet, skal speile det å leve med, av – og i – språket. Fordi de er blitt til over en periode på mer enn tretti år, er det ingen grunn til å vente at de skal være konsistente eller unike – her vil det finnes både gjentakelser og selvmotsigelser – slik livet selv er gjentakende og selvmotsigende. Forhåpentligvis skinner det likevel gjennom en vedvarende glede og takknemlighet over det å kunne jobbe med selve redskapet vi har å fatte verden med. Tre mennesker må takkes spesielt for denne bokens tilblivelse, de er alle på sitt vis initiativtakere og hjelpere for den: Elisabeth Steen, Ingebrigt Waage Hetland og Tor Bomann-Larsen. Oslo, 10/7 2016 Anders Heger
PS Jeg tilegner disse tekstene mine kolleger, forfatterne jeg har fått jobbe med og samarbeidspartnere. I takknemlighet. AH.
Prolog Fra Brage-utdelingen 2005
Det er per definisjon umulig å holde en prolog. Alle som kan bare et hint av klassiske språk, skjønner det ved å betrakte ordet. Pro logos – halvt gresk, halvt latin, det blir «før ordet». Men kjære vene – før ordet finnes ingenting. Som skrevet står: I begynnelsen var ordet. Og ordet var hos Gud. Eller i alle fall – hos forfatteren. Og vi som er her i kveld vet – eller burde vite – bedre enn noen at alt begynner og konkluderer ved ordet. Det tenkte, det skrevne og det leste. Innimellom er det bare likegyldigheter, penger og transport. Og forleggere. Jeg har altså fått meg pålagt en ikke gjennomførbar oppgave, og går ut fra at det er et vennlig «takk for sist» fra Bragekomiteen for mine mange oppmuntrende innspill underveis.1 Brageprisen er norske forleggeres hyllest til norske forfattere. Den som skal si noe om dette, i prologs form, bør helst kunne gi det poetisk innpakning. I tillegg bør man kunne fremføre det med en skuespillers tyngde. Jeg kan ingen av delene, og vender meg derfor til norsk litteraturhistories største skuespillerpoet eller dikterskuespiller. Nemlig Claes Gill, som presist og enkelt oppsummerte: «Alle forleggere er gangstere. Alle sammen.» Dette var, allerede da Gill ytret det, gammelt nytt. Tyve år tidligere skrev Aksel Sandemose om Dansk Gyldendals 1 Bakgrunnen
for denne formuleringen er at jeg gjentatte ganger har foreslått at prisen skulle legges ned. Mine angrep ble imidlertid dempet noe etter at jeg selv mottok den i 1999.
17
store forlegger med det velklingende navn Hegel: Denne halvskrullete mannen er prototypen på en forlegger fordi de alminneligste forestillinger hos ham er drevet ut på randen av galskap. Sandemose skrev dette i bladet Fesjå, som han var selvforlegger av. Det var noe han hadde lært av George Bernard Shaw, som så tidlig som i 1895 uttalte at jeg protesterer mot forleggere, den eneste tjenesten de noengang har gjort meg er å lære meg å klare meg uten dem. De kombinerer økonomisk skurkaktighet med kunstnerisk surmagethet og smålighet, uten å være hverken gode forretningsmenn eller litterære dommere. Det eneste som trengs … er en forfatter og en bokselger, uten disse parasittene innimellom. Historien er altså lang. Og eksemplene er mange flere. Men forholdet er også gjensidig. Hvilket det finnes utallige vitnesbyrd om i den litterære korrespondanse. Fra de helt korte og fyndige forfatterkarakteristikker fra forleggerhold, som det berømte enlinjersbrevet I’m sorry mr. Kipling, but you just don’t understand how to use the English language, til de hårfint mer utfyllende og velbegrunnede: forsøk Dem ikke mere på historiske romaner. Det kan De nemlig ikke, fru Undset. (Her aner man at den godhjertete forlegger føler behov for å gi den refuserte en liten oppmuntring med på veien, for brevet fortsetter: Men De kan jo prøve at skrive noget moderne. Man vet sgu aldri!) Det er altså dette varme vennskap, og denne trygge tillit til egen dømmekraft vi markerer på en dag som i dag. Og la oss da gjøre det. Litteraturens hus er kan hende trangt, fra tid til annen. Men det er ingen grunn til at ikke huset også skal inneholde en festsal. Og begeret skal ikke fylles med så mye malurt at det ikke er plass til champagne. Sivilisasjon og diktning hører sammen, i en grad som gjør det vanskelig å skille dem fra hverandre. Litteraturen er eldre enn plogen og nyere enn hubble-teleskopet, den har sett verdensriker komme og gå under, religioner fødes og dø, har vært til stede som den drivende kraft ved alle store vendinger historien har tatt. Vi – forfattere, forleggere og bokels18
kere som er her i kveld – er medreisende på noen skarve små meter av skriftens lange vei gjennom årtusenene. La oss gjøre ferden minnerik. Til kveldens vinnere, en gratulasjon på forskudd. Til dere andre, en påminnelse: Før ordet finnes det riktignok intet. Til gjengjeld tar det aldri slutt.
1 Om forleggeri, lesning og litteratur
Hva gjør en forlegger? Utdrag av en forelesning til studenter på Nordisk institutt, UiO, 2000
Spørsmålet kan virke koketterende enkelt. Men så mange underlige innspill, så mange kryssende krav og bastante utsagn om forleggeriets funksjon har kommet i det siste at det turde være fristende å minne om et enkelt faktum: En forlegger kommersialiserer åndsverk. Ved siden av, og som en del av dette arbeidet, kan han eller hun være et sympatisk menneske, en god venn, en dyktig litterat, en kulturpersonlighet, en nøysom estet og et ansvarlig og langtskuende åndsmenneske. Han eller hun kan dessuten være en grisk kremmer, en slu forretningsstrateg, en markskrikersk mediemanipulator og en spekulant i tidens trender. Faktisk lar det seg gjøre å være alt sammen på en gang, ja man kunne være fristet til å si at såpass schizofren ikke bare kan, men bør en dyktig forlegger være. Likevel: Forleggerens oppgave, selve kjernen i hans gjerning, er dette: Han tar et stykke kunst, og gjør det til en vare. Først når vilkårene er såpass nådeløst klargjort er det mulig å gå videre. Først da ser man nemlig at selve kronmistenkeliggjøringsbegrepet som rettes mot parnasset er absurd. Det er ikke, og skal ikke, og kan ikke være galt at forleggeren er kommersiell. Det er hans jobb. En forfatter som henvender seg til et forlag gjør det ut fra et ønske om å befinne seg på et marked, mellom permer, og med en prislapp på omslaget. Forleggeren – om han er dyktig – ser hvilket marked, hvilket omslag, hvilken prislapp. Er han riktig dyktig, ser han dessuten mer. Han ser at ting tar tid. Han 23
ser at alle – også hans egen kremmersjel – er interessert i at det som lages har kvalitet. Han ser at det ikke er den enkelte bok, men summen av bøkene som skaffer levebrød. Han ser at han lever på forutsetningen om sine leseres intelligens, og at han ikke har råd til å gjøre dem dummere. Har han kortere perspektiv på sin gjerning enn tyve år, er han en dårlig strateg. Samtidig vet han at både forlaget og forfatteren må overleve morgendagen for å komme fram til punktet der framme i tidshorisonten. Alt dette er opplagt. Så hvorfor kjennes det nødvendig å minne om det? Blant annet fordi noe ble plutselig og påtrengende synlig, samtidig med at en av Norges kommersielt mest bevisste – og vellykkede – forlagsredaktører skiftet arbeidsplass. Nemlig dette: Det er forleggernes egen retorikk som i disse dager rammer dem med fryktelig kraft. Det er en mytisk figur som ramler, og det er på høy tid. Myten om den uegennyttige forleggeren. Forleggeren som bevisst og systematisk og med en trang til å sette egne og andres penger over styr, utgir bøker som ikke skal selges, bare finnes til. Forleggeren som ved hver given anledning – og fordi han tror tilhørerne liker ham bedre, om det presiseres – gjør et poeng ut av at han taper penger på sin gjerning. Forleggeren som med beklagelse medgir at han riktignok har noen bestselgere i stallen, men det er kun fordi de gjør det mulig for ham å utøve den egentlige, hederlige geskjeft; å gå inn i det området der et økonomisk tap rettferdiggjør alle hans handlinger, der poesiens røde tall vasker ham ren for profitthungerens pletter. Det er den utslitte og grundig misforståtte metaforen om børs og katedral tilført en dose moral: Det børsbefengte er suspekt. Det katedralbelyste er høyverdig. Av dette selvbildet, som norske forleggere med stor begeistring og iherdighet har markedsført gjennom mange år, har det naturlig vokst en annen myte. Myten om den omvendte parallellitet. Det finnes en logisk sammenheng mellom det høyverdige og det salgbare, sier myten. Det salgbare er ikke høyverdig, og omvendt. Slik blir det et kvali24
tetskriterium i seg selv at en bok er smal eller marginal. Det faktum at boken har få kjøpere – det vil si lesere – indikerer at den er ’god’, for hva ellers skulle tilsi at den ble utgitt? Følgelig, ut fra en logikk som er like insisterende som den er usammenhengende, blir enhver bok som får mange lesere behengt med suksessens mistenkelighet. Betrakt bare kommersialiseringen i bransjen, sier man: Betrakt en Wassmo, en Loe, en Behn. Lite nytter det å minne om at Herbjørg Wassmo, ved sin prosadebut, ble betraktet som så økonomisk tvilsom at forlaget ikke så seg råd til å spandere stive permer på henne. At Erlend Loe av alle anmeldere og litterater ble betraktet som en typisk «smal» forfatter. Eller at den som var mest overrasket over Ari Behns (før-royale) salgstall var hans egen forlegger. Ja, om vi går til norsk forlagsverdens uten sammenlikning største økonomiske suksess gjennom alle tider og genre; Jostein Gaarders Sofies verden, ble den i utgangspunktet ansett for å være et høyst risikabelt prosjekt, et økonomisk sjansespill. Det disse mer eller mindre tilfeldig valgte eksemplene viser, er ikke det skjønnlitterære forleggeriets uforutsigbarhet. De demonstrerer en sammenheng mellom kvalitet og bredde, som ofte (men langt fra alltid) er til stede. Det enkelte gjennombrudd lar seg ikke forutse. Likevel sitter ikke forleggeren igjen i overraskelse og undring når det skjer. Han vet nemlig at før eller senere vil det komme, han har kalkulert med det, han vet at det er en naturlig konsekvens av det langsiktige arbeid som har pågått gjennom mange år, gjennom mange bøker: Å skape et miljø for kritisk boklesning. Om forleggeren ikke hadde annet enn penger i hodet, om han utelukkende drev sin geskjeft med tanke på profitt, om han var 100 % børs og ikke en tøddel katedral, ville likevel det aller mest lønnsomme han kunne foreta seg være dette: Å satse på litterær kvalitet. Å etablere et godt, raust og tillitsfullt forhold til forfatterne. Å hjelpe den smale og lite påaktede litteraturen fram. Å tenke mest på bokstavene, minst på tallene. Men har ikke bildet flere nyanser? Viser ikke forlegge25
riet sin nattside på andre felt enn der økonomisk rasjonalitet og kulturell innsats går vakkert hånd i hånd? Jo. Og nei. Som Trond Andreassen helt riktig påpeker i en annen sammenheng: En av de vanligste feilslutningene i denne bransjen består i at man lar skjønnlitteraturens logikk og eksempler få gyldighet for hele spekteret, fra religionsundervisning for åttende klasse, til «moro med tomater – en gøyal kjøkkenbok for hele familien». Og igjen må man gå til forleggerne selv, for å finne feilkilden. «Det drives tvilsom forretningsdrift i norsk forlagsverden», hevder kritikerne. «Vi utgir glimrende romaner», svarer forleggerne. Og lett forvirrede kulturskribenter langs sidelinjen vrir økseskaft-logikken en omgang rundt, og hevder at når forlagsbedriftene i så mange forskjellige sammenhenger agerer slik rene kapitalistiske foretak gjør, kan heller ikke bøkene de utgir være særlig mye å samle på. Slik gjør de spillet enkelt for oss på den andre siden. Det er nemlig en smal sak å vise at litteraturen lever i aller beste velgående. Men den viktigste garantisten for norsk skjønnlitteratur er hverken bransjens eget avtaleverk eller forleggernes fortreffelighet. Det er et statlig innkjøpssystem som gjør det mulig for forlagene å planlegge langsiktig, uten altfor store tap underveis. Dagens altfor få og altfor sterke forlagsaktører har altfor lenge kunnet bruke sin innsats innen det skjønnlitterære området som moralsk fikenblad for rene forretningstransaksjoner, milevidt fra kulturelt eller litterært engasjement. Forleggerne sikrer seg kulturell troverdighet gjennom sine mange og beundringsverdige satsninger innen dette feltet. Men de gjør seg selv latterlige når de benytter denne troverdigheten, opparbeidet innen et forholdsvis lite og skjermet område, til å forsvare handlinger på en ganske annen arena. Sagt på en annen måte: Hvorfor kan Dagbladet gjøre det til en førstesidesak at lederen for en av landets største mediebedrifter (Geir Mork) har en respektabel lønn og en lukrativ pensjonsavtale? Det er ikke egnet til å forundre noen; mannen leder et imperium med en omsetning rundt milliarden, og han har – som alle bedriftsledere i det 26
segmentet – sikret seg selv solid betaling. Grunnen til at det likevel kan bli en mediesak ligger i forleggernes lange tradisjon for å forsøke å beholde det beste fra begge verdener: Det er den flittig heroiske, ikke-kommersielle kulturarbeideren som bør holde måte foran kassaskuffen. Det er først når omverdenen har akseptert forleggernes selvbilde som noe annet og bedre enn vanlige bedriftsledere, vanlige kapitalister, at det blir en sjokkopplevelse å se at de oppfører seg som Kværner-ledelsen. Dette eksempelet, smålig og uvesentlig som det er, synliggjør på en nesten deprimerende måte hvorledes forleggerne – «omsider» kunne man være fristet til å si – er fanget i sitt eget retoriske spill. Man har lenge og problemløst kunnet ri to hester samtidig. Med et ben på hver hesterygg sto myten om forleggeren støtt. Det var først da hestene begynte å trekke hver sin vei, at den revnet. Det foregår ting i norsk bokbransje i dag – bokhandeloppkjøp, kynisk utøvelse av markedsmakt og kanalbeherskelse, konkurransevridning og kartelloppbygging som har mer – langt mer – til felles med for eksempel finanssektoren enn med den øvrige kultursektoren. Og uansett hvor mye kulturell kapital forleggeriet har bygget opp via boklistene, kan den ikke lenger brukes til å løskjøpe dem for en helt legitim kritikk. Det kan de leve med. Katastrofen inntrer først om man lar kapital-logikken tre inn også på kulturproduksjonens arena. En bonde, for eksempel, må kunne være både forretningsfører og jordbruker, han bør vite noe om penger og noe om grotid. Og møkk. Usedvanlig slett bondemann er han, om han tvinger potetene til å gro etter landbruksbankens nedbetalingsplan. For forleggernes del: Om man lar forfatternes kreativitet underordne seg konsernets likviditetsbehov. Foreløpig står det igjen å bevise at så har skjedd. Inntil videre er det synligste som har kommet ut av debatten at forleggerne fremstår som det de selvfølgelig har vært hele tiden: forretningsmenn. Når det kan se ut som en anklage, er det bare fordi de selv så ivrig har benektet det.
Om forleggeres litterære ansvar Tale til den internasjonale forleggerkongressen i Seoul, 2008
The question that I – or rather my good friend Mr. Eugene Schoulgin, International secretary of PEN international, on who’s behalf I’m sitting here – am asked to say something about, is this: Has the publisher a responsibility to bring literature forward? Destiny would have it that Mr. Schoulgin unfortunately was unable to attend, so the question, which was meant to be answered by an author, ends up in the hands of a publisher. (Evil laughter.) One should think – if one were very naive, or very cynical – that the answer, as a result, would come out as the exact opposite. That where the author is expected to say: «This is all about text, and the obligations to make art», the publisher, likewise predictable, is expected to say: «This is all about money, and the obligations to make profit.» Of course this rather stereotype way of looking upon the dance in which both the author and the publisher are engaged, is much to simplified. So simplified in fact, that it is close to being completely wrong. I myself have been a writer for 24 years and a publisher for 23 of them, and I have to say that when it comes to the relationship between literature and the society, the perspectives of publishers and writers have more similarities than differences. I do not know any publisher in his sane mind, who would answer the question with a ’no’ – who would say that the publisher has no responsibility towards literature. A publisher who would say this, and mean it too, would not only be a fool. He would very soon become a bankrupt fool. 28
There are several reasons for this. One is, that the literary publisher of course has entered the field of books not out of love for money, but out of love for words. We have chosen to use our lives in one of the hardest areas to make money, because we think this is more important than using our time on the stock market. We do not publish books that need to be sold, we sell books that need to be published. So what we look for is the valuable, not the profitable book. (This might, of course, very well be the same one.) We do this, not because we are such good people, but because it makes sense. The profitable books takes the publisher through the accounts, the valuable book might last his career, and longer. But what is more: The publisher and the authors are in this together. Somewhere in the papers for this seminar, the dilemma is put this way: Can the author–publisher relationship go beyond an adverse model to develop into a cooperative model? With all kinds of respect – I think the question is beside, on the brink of being a miss. The publisher and the author are on a joint-venture mission. They are not there to fool each other. They are not in a situation where the financial or artistic success of the one means a loss for the other. The sensible publisher would develop an author and his literary production so that it reaches its utmost potential. And a bit beyond. Not because – not only because – that is the responsible thing to do, when someone has put the trust in you to administer the fruits of ones imagination. But out of self interests, there is more to gain from good books, than from poor ones. The really sensible publisher would not stop there. He (or often – she) would develop also his audience. You need a big field, to gain the soil, in which a big authorship – or a best seller – can grow. You need all types of readers. You need to educate them, to give them books that sell a lot, books that sell not so much, and books that are only for the happy few ones. In fact – inable to build a withstanding success, the publisher has to fertilize a broad field, 29
he has to educate all kinds of readers, he needs the literary audience. Which means – he needs the literature. He even needs the parts of literature that is for a small audience – because without it, he won’t be able to create a big one. Without its core, the tree can never grow high. Not many people in Europe read poetry. Not many read classical texts or the Old Testament for that case. But it is not so, that if you take those relatively few people away, you will be left with the readers of Dan Brown. Because without those readers, Dan Brown (or Harry Potter, for that case) will have nothing to stand on, no place to start building their gigantic audience from. So the responsible – or let us be blunt, let us call him the selfish – publisher, shows responsibility for literature, also out of pure egoistic reasons. A publisher worth his name, does not create books, he creates authorships. We all know stories of authors that have worked for years – maybe for decades – without any kinds of success, and then, all of a sudden, reach their breakthrough. In my country this is the story of Knut Hamsun, Henrik Ibsen, Jostein Gaarder and Åsne Seierstad, just to mention some you might know the names of. Internationally it is the story of J.K. Rowling and William Shakespeare. Publishers of such authors do not support them out of their good heart – or, if they do, it is irrelevant. They do it because they know that patience and tolerance, beside reading skills, is the most important qualities of a publisher. They also know that you can’t have the top of the tree, without building the root, the trunk, and all the branches from the ground and up. We are not looking for the one, golden egg, we are taking on the hole basket, knowing that somewhere inside it there will be something which makes the burden worth carrying. As I said, I know this field from two angles. Being an author I know exactly how short-sighted the publisher might look when he is at his worst and most profit-hungry. And being a publisher I know how unrealistic the author might seem, 30
when he thinks that the purpose of a publishing house is to fulfill his artistic ambitions. But I also know how a good publisher, and a good author, can work together towards a common goal. I do not think the aim is about finding some kind of a golden mean between the two positions, I think it is about to acknowledge and accept that we are in this together. And to be frank: In most occasions, it is the publisher who has the longest road to go, before the two reaches the point where that journey can begin. In short, I think that the answer to the question asked, Has the publisher a responsibility to bring literature forward? is obvious, so obvious that it is almost embarrassing for publishers that we have put it forward on the biggest gathering of publishers world-wide. It is like asking, on a big agricultural world conference: Is it the farmers responsibility to seed, and fertilize the soil? Friends: Yes, it is.
Å skrive et liv Innlegg i Aftenposten om biografigenren, 2000
Hvilke deler av våre liv tilhører historien? Hele den biografiske genre hviler på en del premisser som bare i liten grad blir diskutert eller problematisert. At innsikt i et liv kan bidra til økt forståelse av et livsverk. At et livsløp i seg selv er verd å skildre, verd å forsøke å forstå. Enhver skjebne peker ut over seg selv, ethvert levet liv er i den grad vevet inn i sin samtid at beretningen om den ene alltid vil bli en del av beretningen om alle. Disse forutsetninger er gitt. Det er mulig å stille seg kritisk eller avvisende til dem, i så fall er det selve biografi-formen, litteraturhistoriens eldste genre, man ikke aksepterer. Men i de åpenbare forutsetningene antydes også biografiens yttergrenser. Det som fortelles skal ha relevans. Det skal åpne for ny erkjennelse. Å trå et menneskeliv nær innebærer nødvendigvis en forulemping av det private rom, så lenge man ikke begrenser seg strengt til de offentlige meddelelser. Det innebærer imidlertid ikke en rett til å viderebefordre enhver opplysning eller kringkaste enhver detalj. Biografen står – ved enhver ny innsikt – foran et avveiningsspørsmål: I hvilken grad kan det rettferdiggjøres å gjøre dette alment kjent? Ved en kunstnerbiografi vil målet på relevans langt på vei være knyttet til det kunstneriske verk, i hvilken grad innsikt i livet (og tiden) kan gi økt forståelse av verket. Likevel kan ikke denne formel alene være rettesnor for hva man skal velge å ta med eller utelate. Balansen mellom de to elementer, verk og liv, må nemlig opprettholdes – beretningen om livet skal ikke overskygge eller redusere verket. Like lite som verkets stråleglans skal kunne fortegne historien om livet. 32
All den stund verk og liv er i den grad innvevd i hverandre, og i biografisk sammenheng må forstås i lys av hverandre, vil en slik avveining alltid innebære et sett av kryssende vurderinger. Biografen kan ikke – med mindre han er ridd av den mest grenseløse naivitet eller ødeleggende selvtillit – tro at han skal komme frem til en uforanderlig «sannhet» i fremstillingen av de to. Det biografiske resultat vil alltid være en versjon, filtrert gjennom et menneskesinn, preget av skriverens egne valg, hans beundring, hans kunnskap og hans fordommer. Det er likevel mulig – om man opererer ærlig – å legge på bordet en fremstilling som gjør den biografiske leser i stand til å danne seg sitt eget bilde, uavhengig av, eller i kontrast til, biografens. (Jeg konstaterer for eksempel at såvel Jan Kjærstad som Stein Mehren finner punkter i min Myklebiografi som gjør dem i stand til å tolke hans liv og verk på andre måter enn jeg selv ville gjøre det. Kjærstad med novellen Crescendo, Mehren i forholdet til Jane.) Det forutsetter blant annet at de opplysninger som legges frem er dokumentert, at utvalget av dem utgjør betydelige og talende deler av en helhet, og at de ikke er fortegnet eller forvridd, hverken av det biografiske objekt, hans biograf, eller berømmelsens fasttømrede mytedannelse i ettertid. Biografien er underlagt de samme krav som andre litterære ytringer. Den skal stå på egne ben som et selvstendig kunstnerisk produkt. Men som tekst er den også bundet til noe annet, til de faktiske hendelser den beskriver. Når biografiene så ofte følger det lineære løp fra vugge til grav, er det ikke (slik Jan Kjærstad ser ut til å mene) fordi biografene er opphengt i fortidens fortellerstrukturer. Det er fordi våre liv er disponert slik. Fortellingen speiler et emne, og emnet har en begynnelse og en slutt. En fødsel og en død. Det er selvfølgelig ikke den eneste måten å skildre et liv på. Men når Kjærstad insisterer på å legge romanens krav på biografien, gjør han begge genre en bjørnetjeneste. Det retoriske spørsmål «hva om fiksjonens løgn er den beste sannhet 33
vi har?» er en fiks formulering, men den yter hverken fiksjonen eller sannheten rettferdighet. Det finnes innsikter av en slik art at de bare lar seg formidle i fiksjon – det lærte vi ved vårt første eventyr på sengekanten. Den sannhet man finner i Shakespeares sonetter, Ibsens dramaer eller Mykles romaner er uløselig bundet til verket, de kan ikke hentes ut eller formidles på noen annen måte. En analyse, et litterært essay eller en biografi kan hverken gjenta eller dekonstruere kunstens særegne kunnskap, rett og slett fordi formen og innholdet er ett. Verket bærer sin egen begrunnelse og forsvarer selv sin eksistens. Av samme grunn vil beretningen om livet aldri kunne rokke ved verkets betydning. Fortellingen om dikteren gjør hans diktning hverken større eller mindre. Men beretningen om det liv som utløste et kunstverk kan gi andre innsikter. Også når det gjelder kunstverket. I sitt verk er kunstneren både demonisk og allmektig. Han er opphavet til sitt skapte univers, den som betvinger stoffet, plukker det fra hverandre og setter det sammen på nytt. Den som gir mening. Men kunstneren skaper ikke bare et kunstverk. Han skaper også sitt liv. Her er han hverken besatt demon eller allmektig Gud. Han er noe langt større, og mye mer alvorlig. Han er et menneske. Kunstens demon kan ikke leve menneskets liv eller bære hans byrder. Blant annet fordi: Den skapende betaler allmaktens pris. Han er til det ytterste ensom i forholdet til sitt verk, og alene ansvarlig overfor det. I virkeligheten, i livet, er alltid de andre. Reduserer man omverdenen til kunstnerens statister, gjør man samtidig det mennesket han var, til en ubetydelighet i kunstnerbautaens skygge. Man reduserer livet til kunstens biprodukt. Livets mange svakheter skal ikke kunne trekke kunstverket ned. Mannen fra virkeligheten kan ikke forringe ånden i verket. Men like galt vil det være om man veier livet på kunstens skålvekt. Selv når verk og liv – som i tilfellet Mykle – glir over i hverandre, blir ikke livet en fiksjon eller fiksjonen et liv. 34
Det som står igjen etter et menneske, utgjør brikkene i beretningen om et liv. Det gjelder de avtrykk han ga i sine omgivelser, de spor han satte på sin samtid, og det verk han skapte. Enhver kunstners verk er selvfølgelig en nøkkel til forståelse av hvem han var. Slik sett er verket en biografisk kilde. Men bare slik sett. Det at Mykle så direkte bruker sitt eget liv som utgangspunkt for sin litteratur, rettferdiggjør ikke på noe punkt at man kan slutte fra verket til livet – at man kan si: Dette skjedde Ask Burlefot, følgelig må det samme ha skjedd Mykle. (Og i parentes bemerket: All den stund jeg har gjort dette punktet så klart i etterordet til min egen bok, forundrer det meg litt at Jan Kjærstad tillegger meg en slik lesemåte.) Men man kan vise sammenfallet den andre veien: peke på hvorledes livets tilskikkelser tvinger seg inn i teksten. Igjen: Dette fratar ikke romanene deres storhet. På hvilken måte forfatteren bruker sine livserfaringer (og hva annet skulle han kunne bruke?) affiserer ikke teksten. Men det har betydning i livet. At Mykle benytter sitt eget og andres liv som litterære forelegg, er litteraturen uvedkommende. Bøkene er like glitrende litteratur, like betydningsfulle verk, selv om de kostet sjelefreden til mennesker som ikke ønsket å tre innenfor bokpermene. Men det har dramatiske følger i den verden som befinner seg utenfor teksten. Noen betalte kunstens pris. Mest betalte kan hende forfatteren selv, men enorme kostnader ble båret av andre. Kunstverket er langt på vei hevet over moralen, i den forstand at en moralsk vurdering av kunst stort sett er uinteressant og irrelevant. Kunstneren, som menneske i verden, er selvfølgelig underlagt de samme moralske imperativ som alle andre mennesker. I sitt eget univers, og stillet overfor de nådeløse konfrontasjonene med egne krav, kan kunstverket virke som den rettferdiggjørende motvekt til egne svik. Men verket skal ikke, og kan ikke, betraktes utelukkende som kunstnerens private kommentar til seg selv. Det skal ikke forståes på kunstnerens premisser alene, det befinner seg i en verden der det har virkninger som ikke er under35
lagt sin skapers kontroll. I kunstnerens biografi er verket en handling, noe han utløser, og noe som får følger slik alle handlinger får. I tilfellet Mykle – nettopp fordi han lot sitt liv og verk i den grad bli deler av det samme – dramatiske følger. Dette er det sentrale og vanskelige punkt i beretningen om Agnar Mykle, uansett fra hvilken vinkel man betrakter den. Kunstnerens ansvar for sitt verk er ett: At det er så godt han formår. Men kunstneren er også et menneske. Et kunstverk er også en handling. Beretningen om dette, om handlingene og handlingenes følger, hører fortellingen om livet til. Det er en del av biografien. Det er – i tilfellet Mykle – også en del av vår historie. Og det reiser spørsmål som har gyldighet for all kunst, til alle tider. Det rører ved selve kunstnermyten; i hvilken grad kan verkets storhet rettferdiggjøre livets brister? En bok om Mykle som ikke tok opp disse spørsmålene, ville svikte selve biografiens begrunnelse; å vise linjene mellom liv og gjerning. Biografen beveger seg i mellomlandet mellom teksten og verden. Hans oppgave er å rekonstruere et levet liv, å fremstille et sett hendelser som faktisk har skjedd, en tid som har vært, og et menneske hvis handlinger har preget ettertiden. Det bildet han tegner er en tolkning og en syntetisering, slik enhver skrevet tekst vil være. Virkeligheten består av smak, lukt og følelse, underlige sammentreff, strukturløse opphopninger av hendelser, absurde tilfeldigheter og lange pauser. Virkeligheten forsvinner en gang for alle hvert eneste øyeblikk, og den fødes på nytt hele tiden. Den er like flyktig som skriften er fast. Virkeligheten kan aldri gjenskapes som virkelighet. Derfor er det uunngåelig at en beretning om den blir noe annet enn en versjon, en versjon som åpner for andre, alternative rekonstruksjoner av det som var. Å tro at man skaper et bilde som er uforanderlig «sant» er å låse fortiden. Biografien, like lite som romanen, er virkeligheten gjenskapt. De er begge fortellinger om den, som på hver sin måte gir åpninger til innsikt. Men biografien insisterer på sin rett 36
til å forholde seg til virkeligheten på en annen og (i enkel forstand) mer forpliktende måte enn romanen. Den må også tåle å bli målt mot virkeligheten. Dokumenterbar, kronologisk, variabel og kaotisk som den er.