George Pelecanos
Andelen Oversatt av Rune Larsstuvold, MNO
George Pelecanos Originalens tittel: The Cut Oversatt av Rune Larsstuvold Rune Larsstuvold er medlem av Norsk Oversetterforening Copyright © 2011 by George P. Pelecanos Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 This edition published by arrangement with Little, Brown and Company, New York, NY, USA through Sane Töregård Agency. All rights reserved. ISBN 978-82-02-36483-0 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Hans Haugli Omslagsillustrasjon: © Chris Fertnig Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Sitatene på sidene 226-227 fra The Hunter av Richard Stark er hentet fra den norske utgaven, Forrådt!, oversatt av Johan Arneberg (Nasjonalforlaget, Oslo, 1964).
Til moren min, Ruby Pelecanos
en
De befant seg i et hjørnekontor i andre etasje der en vindusrekke gav utsikt over krysset mellom D Street og 5th Street, i en husrekke i nærheten av det føderale tinghuset. Tom Petersen, stor og lys, satt bak skrivebordet sitt i en persiskmønstret skjorte som hang løst utenpå, jeans og lærstøvler. Spero Lucas, i arbeidsklær fra Carhartt, satt på en pinnestol foran skrivebordet. Petersen var forsvarsadvokat med egen praksis. Lucas var en av etterforskerne hans. En notisbok i svart engelsk skinn på størrelse med en lommebibel lå åpen i hånden til Lucas. Han noterte noe i boken. «Alt står i dokumentene jeg skal gi deg,» sa Petersen med voksende utålmodighet. «Du trenger ikke notere.» «Jeg vil helst det,» sa Lucas. «Da vet jeg ikke om du hører etter.» «Jeg hører. Hvor var det de rappa den GMC Denali-en?» «De tok den oppe i Manor Park, i Peabody Street. I nærheten av den offentlige parken, tvers overfor radiotårnene.» «Bak politistasjonen?» 7
«Rett bak stasjonen til fjerde distrikt.» «Ganske dristig,» sa Lucas. «Hvor mange gutter var det?» «To. Dessverre var min klient, David Hawkins, den som satt bak rattet.» «Har du bare ham?» «Den andre gutten, Duron Gaskins, har fått oppnevnt en offentlig forsvarer.» «Duron,» sa Lucas. Petersen trakk på skuldrene. «Samme navn som malingen.» «Hvordan kunne David ha sånn flaks at han fikk en hingst som deg?» «Jeg representerer faren hans i en annen sak,» sa Petersen. «Så dette er en slags tjeneste.» «En fire-hundre-dollar-i-timen-tjeneste.» Lucas begynte å bli stiv i ryggen. Han skiftet stilling på stolen. «Gi meg noen detaljer.» Petersen skjøv et saksomslag i tynn, brun kartong over skrivebordet. «Her.» «Snakk til meg.» «Hva er det du vil vite?» «Vi kan jo begynne med hvordan de gjorde det?» «Stjal kjøretøyet? Det var enkelt. Guttene gikk bortover gata, skulle ha vært på skolen, men altså. Det er tidlig om morgenen, kaldt som faen. Du husker den perioden i februar? En dame kommer ut fra leiligheten sin, starter SUV-en, og så lar hun den gå på tomgang og går inn i leiligheten igjen.» «Hun hadde glemt noe?» «Hun ville varme opp bilen før hun dro på jobb.» «Forsikringsselskapene liker ikke sånt.» 8
«Dessuten lot hun førerdøren stå ulåst. Og siden de var tenåringsgutter, så hoppet de naturligvis inn og tok seg en tur.» «Det ville jeg ha gjort,» sa Lucas. «Du gjorde det, husker jeg.» «Hva skjedde så?» «Fra Peabody kjørte David sørover 9th Street til Missouri Avenue, så kjørte han østover. Han kom inn på North Capitol Road ved Rock Creek Cemetery og tok den snarveien vestover, den som går forbi soldathjemmet.» «Det er Allison Street,» sa Lucas som begynte å se det for seg, som om han studerte et detaljkart. Han kjente D.C. like godt som en politimann, fordi han var der ute, på gateplan, det meste av tiden han var våken. Når han ikke måtte bruke bilen sin, syklet Lucas rundt i byen. Om kvelden gikk han ofte til fots. «Det var her de fikk problemer. David, husk nå at han er femten, uten særlig kjøretrening så vidt jeg vet, han mister kontrollen over SUV-en. Streifer borti en dame i en Buick, og det slår henne ut av veibanen hennes og inn i et par parkerte biler.» «Nå er de vel kommet inn på Rock Creek Church Road.» «Jepp, det er der de er,» sa Petersen. «Dama i Buick-en? Hevder hun har skadet nakken.» «Det er ikke bra.» «Jeg skal komme fram til noe med advokaten hennes.» «Faren til denne gutten må være stinn.» «Det er han.» «Det er her politiet kommer inn i bildet?» «Tilfeldigvis står det en politibil med snuten ut, på 9
hjørnet av 2nd Street og Varnum Street, og går på tomgang med et par uniformerte i, som ser denne kollisjonen.» «Og jakten er i gang.» «Det tok politimannen et halvt minutt å sette fra seg kaffen og slå på sirener og blålys. Da visste David allerede at han var svidd, og han bykser over på fortauet og skjærer rett inn på Upshur Street.» «Kjøring på fortauet, den er bra.» «Unnlate å stanse og flykte fra politiet, stikke av fra et ulykkessted, biltyveri …» «Gutten har flere hyllemeter med problemer.» «Han får sleng når han kommer ut på Upshur. Retter den opp og gir full pinne. Du vet der Upshur går vestover – » «Det er en lang, rett strekning. Nedoverbakke.» Petersen lente seg forover, tent. «Gutten hyler nedover Upshur, Spero. Blåser Wale eller hva det er på full guffe ut av vinduene til alle kanter.» «Ne-hei,» sa Lucas og humret. «Hva?» «Nå finner du på no’ dritt. Du vet ikke hva de hørte på.» «Sant nok. De er på vei nedover Upshur, patruljebilen er ganske langt bak, men tar innpå og er etter dem. Omsider når guttene våre den handlegata som går ned mot Georgia Avenue, ved 9th Street.» «Jeg vet hvor det er,» sa Lucas. Han tegnet et kart i full fart i notisboken. «Og der er det en politibil til,» sa Petersen, «parkert i gata akkurat der. Føreren venter på partneren sin, som er inne og får tak i en pakke røyk i en liten kolonial de har der i gata.» 10
«Hvilken kolonial?» sa Lucas. «Jeg vet ikke navnet på den. Spansk sjappe, i 800-kvartalet, på nordsiden av Upshur. Øl og vin, baconcrisp, den slags varer. Det står i papirene, sammen med adressen. Det neste som skjer, er at David får se denne politibilen, og jeg antar at han får panikk, og det er her han gjør den siste tabben. Han kaster seg skarpt inn til høyre, inn i et smug, like før 9th Street.» «Og?» «Det står en bil parkert i smuget og stenger veien for dem. Guttene kommer seg ut av bilen og løper; David Hawkins blir pågrepet i gata. Den andre gutten, Duron, blir tatt en liten stund etterpå når han prøver å gjemme seg på toalettet i en salvadoransk restaurant rundt hjørnet.» «Hvem arresterte David?» «Politimannen som ventet i patruljebilen. En Clarence Jackson. Da var også bilen som hadde forfulgt dem, kommet til åstedet.» «Hvordan visste betjent Jackson at David var en av guttene i bilen?» «I rapporten sin uttalte Jackson at han observerte to gutter komme ut av en SUV som de hadde kjørt inn i smuget. Jackson nådde David først. Betjentene som hadde kommet til, arresterte Duron i restauranten.» «Hvor stod betjent Jackson parkert da han så dette?» «Det står i papirene.» Lucas satt stille en lang stund og stirret ut i luften. Han lukket notisboken og reiste seg fra stolen. Han var én åtti høy, veide nitti kilo, hadde flat mage og kraftig bryst og skuldre. Håret var svart, og han holdt det kortklippet. Øynene var grønne, gullspettet og ofte uleselige. Han var tjueni år gammel. 11
Petersen så at Lucas strakte på seg. «Beklager. Den stolen er uforsonlig.» «Det er disse tregulvene. Stolen står rart på dem fordi plankene er skjeve.» «Dette huset er fra attenhundretallet.» «Poenget ditt er?» «Gjenferd etter storheter går igjen i disse rommene. Begynner jeg å rote med gulvene, kan jeg irritere dem.» En ung jusstudent fra George Washington University kom inn på Petersens kontor og slapp en stor bunke dokumenter ned på skrivebordet hans. Hun var mørkhåret, veldreid, og naturlig tiltrekkende. Tom Petersens praktikanter så mer eller mindre ut som yngre utgaver av hans slående vakre kone. «Resymeet av Parker-saken,» sa kvinnen, som het Constance Kelly. «Takk skal du ha,» sa Petersen. Han så Lucas beundre henne idet hun gikk ut. Petersen reiste seg og gikk bort til østvinduet i kontoret sitt. Nedenfor, på gata, trakk advokater kofferter med hjul mot tinghuset, uniformerte og sivilkledde politifolk slengte dritt til hverandre, mødre snakket tålmodig og sint til sønnene sine, offentlige tjenestemenn tok røykepauser, og mennesker i alle farger og fasonger gikk inn og ut av Potbelly-sjappa i første etasje. «Life’s rich pageant,» sa Petersen. «Det er et rockealbum fra din tid, ikke sant?» «Inspektør Clouseau, opprinnelig.» «Der satte du meg fast.» «Jeg har tjue års forsprang på deg. Noen ganger er perspektivet åpenbart. Andre ganger ikke.» Petersen betraktet ham med den respekten menn som ikke har vært 12
i militæret, viser menn som har vært soldater. «Du har sett en del, ikke sant?» «Det har vært interessant, så langt.» Lucas stakk notisboken i jakken og grep omslaget med David Hawkinssaken fra Petersens skrivebord. «Ta med deg noe tilbake som jeg kan bruke,» sa Petersen. Lucas nikket. «Jeg drar dit nå.» Morgenen etter dro han innom Glenwood Cemetery i Northeast for å hilse på sin baba. Glenwood var en gammel, men velholdt gravlund, med endeløse, bølgende, høytliggende sletter der jordstykker med gravstøtter minnet om liv levd helt tilbake til 1800-tallet. Faren hans var gravlagt her, ved siden av sine egne foreldre, i den vestlige enden av anlegget, som grenset til blindveier fra North Capitol Road inn i et boligområde som het Stronghold. Bortenfor dette siste området med gravsteder skrådde landskapet nedover, og der gikk Bryant Street med en husrekke i et kort kvartal i en pent skrånende linje. Lucas så ned på farens støtte og la tolv roser på graven. Han bad en stille takksigelsesbønn for livet han var gitt, gjorde korsets tegn, og kom seg tilbake til firehjulstrekkeren sin. Han kjørte en 2001-modell Jeep Cherokee, den gamle firkantede utgaven med den legendariske sekssylindrede rekkemotoren. Typen var gått ut av produksjon for flere år siden, men fordi den var robust og pålitelig var det fortsatt mange av dem på veien. I så henseende var den et eldre motstykke til den gamle Dodge Dart. Med den svarte Jeep-en, uten klistremerker eller logoer, og sitt praktiske arbeidsantrekk, gav Lucas et inntrykk som var fort glemt, en selger, kanskje, eller en måleravleser, rett 13
og slett en vanlig arbeidskar som stille og fredelig holdt på med sitt rundt omkring i byen. Lucas dro opp til Peabody og begynte å kjøre ruten til David Hawkins og hans venn Duron. Missouri Avenue, North Capitol Road, Allison Street, og så Rock Creek Church Road, der det hadde begynt å gå skeis. Han gjenkalte i minnet adrenalinstrømmen den dagen han og et par kompiser fra brytelaget hadde stjålet en bil, da de gikk på high school. Det spilte ingen rolle hvem som hadde foreslått det; de hadde vært med på det med stor entusiasme alle sammen, og alle var blitt pågrepet, satt i arrest og siktet. De hadde tilstått og bedt for seg, og fordi de var hvite og kom fra ordnede familieforhold, ble de idømt samfunnstjeneste og frihet under tilsyn. Det ble ingen gjentakelser; tabben til Lucas var en engangsforeteelse, og han hadde ikke noe ønske om å skjemme ut foreldrene på den måten igjen noensinne. Da han gikk inn i Marinekorpset, var domfellelsen strøket fra rullebladet. Han forstod hvorfor David og Duron hadde stjålet SUV-en. Tenåringsgutter gjorde dumme ting; hjernene deres var koblet til impulsivitet og moro. Var ikke mer enn litt over ti år siden han selv hadde vært en av de uvørne guttene, han også, før 11. september og tjenesten i Irak. Et edruelig tiår, et tiår som stjal ungdomstiden fra ham. Lucas kjørte vestover Upshur Street. Han gav full gass nedover bakken og kjørte inn til siden da han nådde handlegata, i nærheten av Georgia Avenue. Han så smuget, som gikk inn langs en lakserød bygning som nå stod tom, der guttene hadde gått i fella. Han kikket på nordsiden og sørsiden av strøket, og han studerte forretningene og gateplanen. I notisboken tegnet han et kart som viste plasseringen av de ulike etablissementene. På sørsiden: 14
et begravelsesbyrå, et renseri, et gatekjøkken som tilbød kinesisk mat og biff og ost til å ta med hjem, en neglesalong og en frisørsalong; på nordsiden: en fortauskirke, en øl- og vinhandel, en møbel- og interiørforretning som virket for eksklusiv til å passe i strøket, en frisørsalong, en karibisk kafé, smuget, den lakserøde bygningen, enda et kinesisk-amerikansk hybridkjøkken, et ta-med-hjemkjøkken som tilbød sjømat, et drikkevareutsalg, og på hjørnet en nedlagt barbersjappe. Mange av forretningene hadde skilt på engelsk og spansk i vinduene; det var svarte, latinamerikanere og noen få hvite ute i gata. Han gikk ut av bilen og brukte iPhonen til å ta bilder av disse forretningene og plasseringen av dem i kvartalet. Ingen stilte ham spørsmål eller gikk i veien for ham. Han gikk rundt hjørnet og merket seg butikkopplegget i 9th Street: Petworth-kontoret til U.S. Post Office, et privatdetektivkontor, enda et begravelsesbyrå, den salvadoranske restauranten der Duron hadde prøvd å skjule seg, en broderiforretning, og en spansk kolonialbutikk på hjørnet som ikke hadde noe skilt på engelsk og var stengt med hengelås. Over døren til detektivbyrået var det et lysskilt der det stod «Strange Investigations» med flere av bokstavene forstørret av forstørrelsesglasslogoen som var plassert over dem. Han hadde hørt tale om mannen, Derek Strange, og den siste partneren hans, en middelaldrende greker som han ikke kunne huske navnet på. Lucas gikk tilbake i sine egne spor, krysset Upshur Street og stilte seg ved siden av det kinesiske spisestedet, der betjent Clarence Jackson hadde oppgitt i rapporten sin at han hadde stått parkert, og han så at det faktisk var direkte innsyn i smuget derfra. Han tok et bilde med det perspektivet. Han kikket over gata på kolonialen der Jacksons partner hadde kjøpt seg røyk, og han 15
så at det stod en brannhydrant utenfor. Det kunne forklare hvorfor Jackson hadde parkert på den andre siden av gata. Det ville vært den perfekte forklaringen, bortsett fra det faktum at Jackson var politimann. Lucas krysset Upshur igjen og gikk inn i øl- og vinhandelen. Den var ren, velfylt med alkohol og matvarer innpakket i poser, og hadde stålreoler og store kjølere langs veggene. Bak disken med kassaapparatet stod en mann i førtiårsalderen, med rundt, brunt ansikt, i hvit skjorte som var åpen i halsen og avslørte et krusifiks av gull i et buskas av svart hår på brystet. Av holdningen hans og gull- og diamantringen han bar, antok Lucas at han var innehaveren. Da han ble spurt, bekreftet mannen dette. Lucas fortalte hva han het og presenterte seg ganske enkelt som «etterforsker». Han spurte om innehaveren, som kalte seg Odin, kunne huske den dagen arrestasjonene fant sted, og Odin sa at det gjorde han. Han spurte Odin hvor politimannen hadde stått parkert mens partneren hadde vært inne i kolonialen for å kjøpe seg røyk, og Odin sa: «Han stod uttafor.» Da Lucas bemerket at det var en brannhydrant der, sa Odin, som i likhet med mange hardt arbeidende latinamerikanere var tilhenger av lov og orden, ganske avvisende: «Men han er polti, han står hvor han vil!» Lucas fikk opplysningene om hvor mannen kunne nås, takket ham, og gjorde et notat i boken sin om uttalen av Odins navn. Han forlot butikken og tok flere bilder av smuget med den tomme parkeringsplassen som ståsted. Han komponerte disse slik at brannhydranten var i forgrunnen på bildene. Dagen etter satt Lucas på kanten av skrivebordet til Constance, praktikanten, og prøvde å overtale henne til 16
et eller annet, da Petersen ropte på ham inne fra kontoret sitt. «Vi bør fortsette denne samtalen senere,» sa Lucas. «Syns du det?» sa Constance, som hadde en lokk av mørkt hår over det ene øyet, og små fregner over neseryggen. Hun minnet Lucas om en av de jentene som reklamerte for klesmerket J. Crew. Det var ingen antydning til smil i ansiktet hennes, men hun hadde et glimt i øyet, og Lucas visste at hvis han ville, så fikk han. Petersen satt bak skrivebordet, den skrikende stripete skjorta hang løst, det lyse håret var ragget rundt ansiktet, og han så ut som en aldrende Brian Jones. Han studerte bilder på dataskjermen som kom fra en CD Lucas hadde brent av iPhone-fotografiene. «Disse er interessante,» sa Petersen til Lucas, som nå stod ved siden av ham. «De med hydranten i forgrunnen? De viser omtrent synsfeltet til betjent Jackson. Fra der han faktisk stod parkert, i motsetning til der han sa han stod parkert.» «Han kunne ikke se langt inn i smuget derfra.» «Han kunne bare ha sett åpningen, og dessuten bare en liten del av den. I rapporten står det at Denali-en ble funnet ved enden av den lakserøde bygningen. Så fra det ståstedet er det ikke på noen måte mulig at Jackson kunne ha sett David og Duron gå ut av den SUV-en.» «Kan noen bevitne at Jackson stod parkert utenfor butikken?» Lucas dro fram notisboken fra baklomma og åpnet den. «Innehaveren. Han heter Odin Nolasco.» Lucas stavet det, og Petersen skrev det ned. Lucas sa: «Det uttales Oh-diin. Jeg tror ikke han vil betvile en offisiell politirapport frivillig. Du blir nødt til å innstevne ham. Når 17
du har ham i vitneboksen, må du behandle ham som et uvennlig vitne.» «Takk for de juridiske rådene, advokat.» «Jeg mener det.» «Den visuelle identifiseringen av forbindelsen mellom guttene og SUV-en, det er det som er påtalemyndighetens sak.» «Fant man ikke guttenes fingeravtrykk i Denali-en?» «Avtrykkene deres var overalt. Men det er av mindre betydning enn det vi har her. Jeg vurderte en tilståelse, men nå vil jeg ha denne saken for retten. Får du inn i hodet på en jury i D.C. at en polititjenestemann har vitnet falskt for å kunne reise tiltale mot en tenåring, da kommer den juryen til å gå inn for frifinnelse i ni av ti tilfeller, selv om bevisene de står overfor, er aldri så fellende.» «Vel, her er ammunisjonen din.» Lucas holdt fram notisboken. «Jeg har tegnet et kart over gatene, alt sammen er her, hvis du trenger dem.» «Lucas-evangeliet.» «Ja, sir.» «Bra jobbet.» «Takk skal du ha.» Lucas begynte å gå ut fra kontoret, og Petersen stanset ham. «Spero?» «Jepp.» «Ikke plag Constance. Hun er en ordentlig jente.» «Jeg liker ordentlige jenter,» sa Lucas. Han mente det også. Det gikk slik Petersen hadde sagt det kom til å gå. En måned senere ringte han til Lucas og nådde ham på mobilen. «David Hawkins ble frifunnet,» sa Petersen. 18
«Duron?» sa Lucas. «Duron går fri, han også.» «Får jeg bonus eller noe sånt?» «På en måte. Men ikke fra meg.» «Det ville vært utypisk deg.» «Davids far, Anwan Hawkins, vil gjerne treffe deg. Jeg tror han har noe sånt som en ekstra konvolutt i tankene.» «Anwan Hawkins, langeren?» «Jepp. Sitter i varetekt tiltalt for langing for øyeblikket, dessverre. Han er i D.C.-fengselet akkurat nå.» «Han vil at jeg skal komme dit?» «Mm.» «Besøksdagene er bestemt etter første bokstav i etternavnet, ikke sant?» «Det gjelder sosiale besøk; fengselet gjør lydopptak av de samtalene. Du bør gå dit som en av mine offisielle etterforskere. De samtalene er konfidensielle.» «Skjønner.» «Jeg skriver et brev til fengselsvesenet. Det tar et døgn å få godkjenning.» «Vet du hva Hawkins vil?» «Jeg tror Anwan vil komme med et eller annet forslag til deg. Men jeg kan ikke la deg påta deg noe tilleggsarbeid den nærmeste uken omtrent. Du har de intervjuene du skal gjøre for meg i den Southeast-saken. Jeg forsvarer Reginald Brooks, han som skjøt. Du husker det?» «Det gjør jeg.» «Hva skal jeg si til Anwan, da?» Petersen fikk ingen reaksjon fra Lucas. «Spero?» «Jeg skal møte ham,» sa Lucas. «Høre hva han har å si.» Og slik gikk det til at Spero Lucas traff Anwan Hawkins, og toget begynte å rulle utfor bakken.
to
Lucas trykket på «end» på iPhonen og la apparatet på nattbordet ved siden av sengen. Nattbordet rommet et digitalt vekkerur, en lampe med et putevar trukket over lampeskjermen, bibelen hans, og et par andre bøker. Lucas leste alltid to, en skjønnlitterær og en sakprosa, samtidig. Han rullet over på siden og heiste seg opp på albuen. Constance Kelly lå ved siden av ham, naken i sengen. «Det var sjefen din,» sa Lucas. «Din også.» «Jeg har ingen sjef.» «Ikke jeg heller, egentlig. Jeg er praktikant, husker du? Du får i hvert fall betalt.» «Femten i timen.» «Det er kontanter.» «Ikke glem mattilbudet. Alle restaurantene, Horace and Dickies, Litteri’s …» «Tom liker virkelig å fôre troppene sine.» Lucas lente seg mot henne. De kysset hverandre. «Hvorfor ringte han til deg på en mandagskveld?» sa Constance. «Han hadde noe til meg.» «En sak?» 20
Lucas ristet på hodet. Han lot hånden gli nedover nakken hennes, brystet, ribbeina. Innsiden av låret hennes og mellom beina. «Jeg er ikke i vitneboksen,» sa Lucas. «Du jobber på si,» sa Constance. «Stemmer ikke det?» I det svake lyset i soverommet virket hun veldig ung. «Noe sånt.» «Det er derfor du har alt dette.» Hun mente den romslige leiligheten. Sykkelen, bilen, kajakken som hang på kroker ute på verandaen på baksiden. Når det gjaldt Washington, var det egentlig ikke snakk om stort i det hele tatt. Men slik hun så det som levde på et stramt budsjett, så det ut som mye. «Alt dette,» sa Lucas og fant et punkt han likte. Hun gispet litt og løftet ryggen. Hun sugde på leppene hans, og han trakk seg bort, kikket ned på henne, beundret henne. «Jeg gjetter på at du tror du er ganske smart,» sa Lucas. «Bare observant.» «Og deilig.» Brystet rødmet rosa, og han lo. «Hold opp,» sa hun. «Hold opp med hva?» «Pratingen.» «Hvorfor har du det så travelt?» «Jeg mener det,» sa hun, med blikket borte. Hun nappet i ham, og han fant seg til rette i henne, løftet et av beina hennes. Det gikk langsomt for seg til å begynne med. De lette etter det, og så fant de det, og snart ble det noe annet, og sengen flyttet seg bortover gulvet. Constances hånd vred lakenene, pupillene utvidet seg, håret spredde seg som en vifte rundt ansiktet 21
hennes. Hun var av det tause slaget, men han følte at hun spente seg under ham, og da hun kom, lot Lucas det gå og slapp en het strøm. De lå der stille, lukten av sex lå tung i rommet. Hun likte at han drøyde. Da hun var klar, gav hun ham en liten dytt, og hun laget en liten lyd da han trakk seg ut. Hun rullet seg av madrassen og reiste seg. Han fulgte henne med øynene der hun gikk gjennom rommet, langsomt, bevisst, slik at han kunne fange henne inn. Hun var stolt av kroppen sin, og med full rett. Han lyttet til henne på badet, hun vasket seg, og så lyden av vann som trommet mot vasken. Tenkte: Det var dette jeg drømte om da jeg var utenlands, en stor og fin, komfortabel seng i min egen bolig, penger i lomma, pene unge kvinner å le sammen med, noen ganger bare for å knulle, noen ganger for å elske. Herregud, hva mer trenger du? Et kvarter senere stod hun påkledd ved ytterdøren. Han stod ved siden av henne, uten skjorte og sko, i 501-buksene. «Du kunne bli,» sa Lucas. «Jeg vil helst våkne opp hos meg selv. Jeg har forelesning i morgen tidlig, og så skal jeg arbeide litt for Tom.» «Jeg føler meg brukt.» «Nei, det gjør du ikke. Du er glad og takknemlig.» Hun berørte brystet hans, løftet krusifikset, og fingret med anhenget i blått glass og sølv som hang ved siden av det i kjedet. «Hva er dette?» «En mati. Det betyr ’øye’.» «Et ondt øye?» «Det motsatte. Det reflekterer det onde tilbake på den som ser.» «Jeg er ond.» Hun flyttet hånden til en av brystvortene hans og kløp den. 22
Lucas smilte. «Som om jeg ikke visste det.» «Jeg håper vi ikke vekket dama under,» sa Constance. «Hun levde her sammen med mannen sin i mer enn femti år. Jeg antar de har innviet hvert eneste rom i dette huset, en eller annen gang. Miss Lee forstår at jeg er en sunn ung mann.» «Gjett om.» Han fulgte henne ned trappen som førte til den egne inngangen til leiligheten hans. Han hadde hele andre etasje i et firkantet hus i kolonistil på hjørnet av Emerson Road og Piney Branch Road, i 16th Street Heights. Dette var ikke den Piney Branch som gikk langt ned i Maryland, en vei som pendlerne kjente godt, men i stedet et kort veistykke som gikk fra Buchanan Street opp til Colorado Avenue, i et landlig miljø med stille småveier og smug som føltes pastoralt og bare lå femten minutter nord for Det hvite hus og den innerste bykjernen. En kort sykkeltur ned Colorado Avenue til Blagden Road kunne føre Lucas til Rock Creek Park. 13th Street like ved var innenfor tråkkeavstand til de stedene han hadde behov for å nå. Han hadde vært så heldig å komme over stedet da Miss Lee, en syttiåring med ansikt som en sviske, hodet dekket av tynt, bomullsaktig hår og vakre og slu svarte øyne, hadde avertert leiligheten på den gammeldagse måten, med en håndskrevet notis stiftet til en telefonstolpe. Han fikk øye på den en dag da han tråkket sakte rundt i strøket på Trek-sykkelen. Da hun intervjuet ham, forklarte hun at huset var nedbetalt, at hun ikke trengte en leieboer på grunn av leieinntektene og bare var ute etter å føle seg trygg ved å ha noen i huset. Han nevnte at han var krigsveteran og marinesoldat, og det, i tillegg til at han kalte henne Miss Lee og ikke brukte fornavnet hennes, Willie Mae, avgjorde saken. Leilighe23
tens størrelse, den lave leien, og beliggenheten, gjorde at han visste han hadde skutt blink. «Kom tilbake,» sa Lucas til Constance, utenfor døren i første etasje til leiligheten hans. «Det skal jeg.» Han kysset henne og fulgte henne med øynene mens hun gikk bort til bilen sin, en 99-modell Civic som like gjerne kunne hatt ordet «student» skrevet på skiltene. Da hun hadde kommet seg trygt inn og motoren hadde startet, gikk han inn igjen. Han hadde ting å gjøre de neste par dagene før han dro for å møte Anwan Hawkins. Det ene var at han måtte dra på biblioteket, gå igjennom avisarkivenes stoff om mannen, og få tak i det han kunne av informasjon om ham fra Petersen. Han hadde også planer om å spise middag med broren, nede ved U Street. Besøke noen av soldatene borte på Walter Reed medisinske senter, gi bort noen bøker. Og han måtte dra hjem til moren i Silver Spring og klippe plenen hennes. Faktisk, tenkte han mens han gikk opp trappen, faktisk bør jeg ringe til mamma så snart jeg kommer opp. Si at jeg er glad i henne, ønske henne god natt. På detaljerte kart ble det kalt D.C. Central Detention Facility, men de lokale – innbyggere, innsatte så vel som lovens voktere – kalte det D.C.-fengselet. Varetektsavdelingen lå på hjørnet av 19th Street og D Street, i Southeast-kvadranten av byen, i et område som også inneholdt det gamle D.C. General Hospital og RFK Stadium. Fengselsanlegget var stort, stygt og dystert. De innsatte sa gjerne at de bodde ved vannkanten, siden flere av cellene som vendte mot øst, hadde utsikt til Anacostiaelven. Inne i sikkerhetssonen skrev Lucas seg inn i protokol24
len, byttet førerkortet mot en passerseddel, gikk gjennom en metalldetektor og ble kroppsvisitert og undersøkt med en håndholdt detektor. Han var den eneste mannlige besøkende som ikke åpenbart var advokat eller politimann av noe slag. Mødre, bestemødre, tanter, kjærester og en nonne ventet i kø. De yngre kvinnene ble ført inn i et lukket rom der de ble beordret til å riste ut BH-ene sine. En kvinne, som gikk i shorts og en dypt utringet bluse som avslørte rikelig kløft, et dobbelt brudd på klesreglementet, ble vist bort. Hun gikk høylytt ut. Nå satt Lucas på en plaststol i besøksrommet, mellom kvinner som besøkte menn, og flere voktere. Overfor ham, bak en glassvegg, satt Anwan Hawkins, kledd i oransje. Hawkins var svært høy, slank og uvanlig bredskuldret. Han var noe over tretti. De lange flettene rammet inn et meislet ansikt. En av fortennene hadde fått gullkrone. Ansiktshåret var tilfeldig ordnet og ustelt. Det fikk være der det vokste. De snakket i telefoner. Selv om de bare var i spytteavstand fra hverandre, fikk telefonforbindelsen det til å høres ut som om de befant seg på hvert sitt kontinent. «Takk for at du hjalp sønnen min,» sa Hawkins, stemmen var lav og hes. «Jeg gjorde jobben min.» «Mr. Petersen sa du gjør den bra.» «Han liker vel det jeg gjør. Han holder meg i nærheten.» Hawkins vurderte ham. «Du ser ut som du kan ta vare på deg selv der ute.» «Jeg prøver bare å vise folk respekt.» «Jeg har det på samme måten.» Hawkins senket hodet. «Assistenten min sier at du sloss i Midtøsten.» «Jeg var der.» 25
«Drepte du noen?» Lucas svarte ikke. «OK, da,» sa Hawkins. «Jeg skjønner.» Lucas ventet. «Min sønn David er ingen gangster,» sa Hawkins. «Ikke i nærheten. Det han gjorde, rappe den kjerra, det var bare en leilighetsforbrytelse, det der.» «Det virket sånn for meg.» «Innesperring ville ikke ha lært David noe han ikke visste allerede. Han er ordentlig oppdratt.» «Av deg?» «Moren hans gjorde alt tungarbeidet. Jeg er ikke stolt av det. Det var aldri min mening å få en baby og ikke være til stede i livet hans. Jeg ville at ekteskapet mitt skulle vare. Men noen ganger får en mann og en kvinne det bare ikke til.» Hawkins løftet haken i retning av Lucas. «Er du gift?» «Nei.» «Moren hans og jeg bor ikke sammen, men jeg har alltid støttet henne. Jeg føler det sånn, nå, at det er ekstra viktig at jeg kommer meg ut herfra, så jeg kan være der for ham, gå foran med et godt eksempel.» «Jeg kan ikke hjelpe deg med det, Mr. Hawkins.» «Jeg har byens beste forsvarsadvokat. Jeg trenger ikke mer juridisk hjelp.» «Vel?» «Du vil komme til saken.» «Vi har bare en halv time. Vi har svidd av noe av den allerede.» «Hvordan uttaler du navnet ditt, helt nøyaktig?» «Spero.» «Spee-row. Vi kan snakke åpent, hva?» «Ja.» 26
«Mr. Petersen har fortalt deg om tiltalen mot meg.» «Det trengtes ikke. Du var innblandet i et av de største marihuanabeslagene i byens historie. Jeg leste om det i avisen.» «Faen så klart at du leste om det. Mer enn en million dollar, en gros. Du vet at de kommer til å prøve å få satt meg inn på lang soning. Oppfører seg som om jeg er Rayful Edmond eller en annen jævla kokainkonge. Men jeg har aldri solgt kokain eller heroin. Det ville jeg ikke gjøre.» «Etter loven er alt ulovlig.» «Og det kommer fortsatt til å være ulovlig. For det er sånn de fyller opp fengslene og genererer bygging av nye fengsler. Ansetter flere voktere. Flere byråkrater, fagforeninger for vokterne. Målet er å holde hjulene i gang på denne digre fengselsindustrien. Da jeg var gutt, var flesteparten av de som satt inne, dømt for voldsforbrytelser. Nå er de fleste i fengselet innsatt for ikke-voldelige narkotikaforbrytelser.» «Det er vold forbundet med det.» «Som om jeg ikke vet det. Det lille lageret ditt som du har i skuffen på soverommet – et eller annet sted nede i Juarez er det noen som ville kappe av en eller annens hode for å få tak i det. Hvis det var lovlig, så ville ikke sånn dritt skje.» Hawkins lente seg forover. «Det er bare bløff, du. Spiller ingen rolle hva det er, egentlig. Hvis du gjør det ulovlig, la oss si å være i besittelse av melk, da kommer du til å gi liv til en undergrunnsøkonomi der folk selger melk på hjørnet eller bak stengte dører. Og noen mennesker kommer til å drepe bakenfor den melkekartongen. Men ikke jeg. Jeg driver ikke sånn.» Lucas så ham inn i øynene. «Fortell meg hvorfor jeg er her.» 27
«Jeg mistet noe,» sa Hawkins. «Jeg forstår at du er spesialist på gjenfinning.» «Fortell meg om det.» «Vet du hvordan jeg pleide å innføre produktet mitt?» «Meksikanere fra California kjørte det til D.C. med trailere. De stoppet langs veien og lastet det over på dine egne lastebiler. Noen ganger stoppet de til og med på ringveien rundt Washington eller på Baltimore-Washington Parkway.» «Du har gjort hjemmeleksene dine.» «Som sagt, jeg har lest om det. Det er en historie du ikke glemmer.» «Høres dristig eller dumt ut, avhengig av hvordan du ser på det. Men det fungerte faktisk fint en lang stund. Saken er at vi ble ikke tatt på motorveien. En eller annen svekling ble satt under skarpt lys og tystet på meg. Spiller ingen rolle hvem. I min bransje vet du at den dagen kommer. Så snart jeg ble en interessant person, var det bare et tidsspørsmål. Politiet ville ikke ha tak i lasten min, de ville ta meg. Politiet satte en GPS på en av lastebilene mine, lot den kjøre løpet, og fulgte etter den tilbake til lageranlegget mitt. Jeg hadde et sted inn fra Kansas Avenue, der oppe ved Lamond, der det er en hel rekke av lagerbygninger.» «Jeg kjenner området.» «Jeg var der den dagen bilen trillet inn. Og nå er jeg her.» Hawkins foldet hendene på bordet, ventet for effektens skyld. Han var en skuespiller. «Fortsett.» «Selv om jeg ble stengt inne, kunne jeg ikke stenge virksomheten. Jeg mener, jeg har ansatte å ta vare på, for ikke å snakke om advokatsalærene. Min nestkom28
manderende, en ung mann som heter Tavon, fortsetter å bringe varene inn, bare at nå gjør han det på en annen måte. Du kjenner til FedEx-metoden, ikke sant?» «Jepp,» sa Lucas. «Og det gjør politiet også.» «Selv da er det vanskelig å stanse det. Leverandøren sender et antall pakker med Federal Express til boliger som vi har fastslått står tomme på dagtid. Vi sporer pakkene på Internett slik at vi vet faen så nøyaktig når de skal ankomme. Vi snapper opp leveransen uten at noen merker noe.» «Bortsett fra at det har vært på nyhetene i det siste, i stort omfang.» «Mm. Først hadde du den hendelsen borte i Maryland der gutta i spesialstyrken fra politiet skjøt hundene til de mistenkte som viste seg å være uskyldige. Og så var det den artikkelen i Washington Post, med disse folka som tok inn pakken og oppdaget at det var flerfoldige kilo marihuana. Fikk det til å høres ut som om dette var et slags nytt fenomen eller noe.» «Unger sendte hasj fram og tilbake mellom seg på den måten da jeg gikk på high school.» «Det er utprøvd og pålitelig.» «Ikke helt,» sa Lucas. «Noen lurte deg, ikke sant?» Hawkins nikket brydd. «Jeg mistet en. Mer enn en, faktisk.» «Når?» «For tre uker siden, noe sånt. En femtenkilos pakke ble stjålet fra trappa til et hus i Brookland. Og så ble enda en eske med femten kilo som var min eiendom, rappet fra en eller annens veranda så sent som i forrige uke.» «Det er penger.» «Det skal være sikkert.» Hawkins ristet en replign29
ende skog av fletter bort fra ansiktet. «Det pussigste i den artikkelen var at politiet sa at langerne ikke bryr seg om gjengjeldelse når sånne ting skjer. Sa at økonomien i det var sånn at langerne hadde råd til å ta sånn dritt med stoisk ro og svelge tapet. Der har du noe skikkelig pisspreik. Misforstå meg rett, jeg er ikke ute etter å gjøre noe voldelig mot noen. Som jeg sa til deg, så driver jeg ikke sånn. Men jeg kan ikke ta det med stoisk ro heller. I den situasjonen jeg er i akkurat nå, trenger jeg pengene. Jeg betalte for de varene, og de er mine. Jeg vil ha dem tilbake.» «Du vil at jeg skal finne de bortkomne pakkene.» «Eller kontantene, hvis de er solgt allerede. Jeg er ikke ute etter maktbruk her, Spero. Bare skaff meg tilbake det som er mitt. Ingen av mine folk har dine ferdigheter. Jeg har sett hva du gjorde for sønnen min. Jeg må si det, jeg ble imponert.» «Hva er verdien av produktet?» «Engros-verdien?» «Salgsverdien.» «Grovt regnet ett hundre og tretti tusen per pakke.» «Jeg skal ha førti.» «Tusen?» «Prosent,» sa Lucas. «Det er femti tusen og noe.» «Femtito. Per pakke.» «Hvordan kommer du fram til det?» «Førti prosent er standardhonoraret mitt.» «Din andel,» sa Hawkins. «Det stemmer.» Anwan Hawkins satte seg tilbake i stolen. Han stirret på Lucas, og det glimtet i gull da han nesten smilte. «Hvor ble den andre pakken tatt?» sa Lucas. 30
«Hvorfor den andre?» «Sporene etter det første tyveriet er mest sannsynlig kalde nå.» Hawkins gav ham en adresse. Lucas sa: «Vet du hvordan du kommer i kontakt med meg?» «Si meg mobilnummeret ditt. Jeg skal få gitt det videre til Tavon.» «Ikke snakk med Petersen om dette igjen.» «Forstått,» sa Hawkins. «Nummeret ditt?» Lucas sa det og gjentok det. «Du kommer til å huske det?» «Klart.» «Jeg gjør ikke byttehandler. Jeg tar honoraret i kontanter.» Hawkins betraktet ham. «Du er ganske så kjepphøy. Du vet det?» «Det kommer til god nytte i min bransje.» «Gå nå ikke ut og bruk opp de kontantene riktig ennå,» sa Hawkins. «Med den slags honorarer du tar? Jeg har ikke helt bestemt meg for om du og jeg har en avtale her.» Lucas sa: «Ikke jeg heller.»