Delphine de Vigan
Alt må vike for natten Roman
Oversatt av Agnete Øye, MNO
Delphine De Vigan Originalens tittel: Rien ne s'oppose à la nuit Oversatt av Agnete Øye Copyright © 2011, Editions JC Lattès Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-37901-8 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Frédéric Pierret Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Oversetters anmerkning: Oversettelsen av Baudelaires dikt «Invitasjon til en reise» er hentet fra Charles Baudelaire: Prosadikt, gjendiktet av Tore Stubberud, Dreyer forlag, 1981.
En dag jeg sto og malte, invaderte det svarte hele lerretet, formløst, kontrastløst, ugjennomskinnelig. I dette ekstreme mørket så jeg på en eller annen måte det svartes negasjon. Teksturvariasjonene gjenspeilte i større og mindre grad lyset, og fra alt det mørke strålte det ut en klarhet, et billedlig lys med en særskilt følelsesmessig kraft som forsterket min trang til å male. Mitt redskap var ikke lenger det svarte, men dette gåtefulle lyset som kom fra det svarte. Pierre Soulages
Til Margot
Første del
Moren min var blå, en blek blåfarge blandet med askegrått, og hendene var forunderlig mye mørkere enn ansiktet da jeg fant henne hjemme den januarmorgenen. Som om hun hadde blekkflekker der fingerleddene bøyde seg. Moren min hadde vært død i flere dager. Jeg vet ikke hvor mange sekunder, for ikke å si minutter, som gikk før jeg fattet det, enda situasjonen var så åpenbar (moren min lå i sengen og reagerte ikke på noe jeg sa eller gjorde), en svært lang stund, klossete og oppkavet, helt til et skrik trengte seg opp fra lungene, som etter flere minutters åndedrettsstans. Fremdeles, mer enn to år senere, er det en gåte for meg hvordan hjernen i så lang tid kunne beskytte seg mot å sanse min mors kropp, særlig lukten, hvordan kunne den bruke så lang tid på å godta den kjensgjerningen som lå der, rett foran meg? Det er ikke det eneste spørsmålet jeg sitter igjen med etter at hun døde. Fire–fem uker senere, i en tilstand av sløvhet og usedvanlig mørke, ble jeg tildelt Bokhandlerprisen for en roman der en av personene var en mor som fant tilbake til språket etter mange års stillhet, innestengt i seg selv og tilbaketrukket fra alt. Jeg hadde gitt boken til min egen mor før den kom ut, sikkert stolt over at jeg var blitt ferdig med en ny roman, men like fullt klar over at jeg vred kniven om i et åpent sår, selv om det var gjennom en fiksjonsfortelling. Jeg husker ingenting av stedet der prisutdelingen fant sted og heller ikke noe fra selve overrekkelsen. Jeg var nok 11
fremdeles skrekkslagen; men jeg smilte i alle fall. Da mine barns far noen år tidligere bebreidet meg for at jeg flyktet fremover (under henvisning til min fortvilende evne til å sette opp et tappert ansikt uansett omstendigheter), hadde jeg pompøst svart at jeg var i livet. Jeg smilte også under middagen som ble holdt til ære for meg, mens det eneste jeg var opptatt av, var å holde meg oppreist, og deretter sitte pent på stolen, ikke plutselig kollapse ned i tallerkenen med en stupende bevegelse som den gangen jeg var tolv år og kastet meg med hodet først ut i et tomt svømmebasseng. Jeg husker den fysiske, nærmest idrettsaktige fornemmelsen denne anstrengelsen innebar, ja, jeg måtte holde meg oppreist, selv om ingen lot seg lure. Jeg følte at det var bedre å holde sorgen inne, binde den fast, kneble den til jeg endelig fikk være alene, enn å gi etter for det som bare ville være et langt skrik eller enda verre, en ralling, som dessuten sikkert bare ville ha slengt meg i gulvet. Alt jeg hadde opplevd de siste månedene hadde gått så umåtelig fort, og nok en gang la livet listen for høyt. Derfor følte jeg at det eneste jeg kunne gjøre så lenge fallet varte, var å sette opp et tappert ansikt eller holde stand (selv om det bare var skuespill). Og derfor har jeg også lenge visst at det er bedre å stå oppreist enn å legge seg ned, og at man må unngå å se ned. I månedene som fulgte, skrev jeg en annen bok som jeg hadde tatt notater til i noen måneder. I ettertid forstår jeg ikke hvordan det var mulig, om det da ikke var fordi det ikke fantes annet å ta seg til når barna hadde gått på skolen og jeg befant meg i et tomrom, ikke annet enn stolen foran den flimrende datamaskinen, jeg mener ingen andre steder å sette seg, å gjøre av seg. Etter elleve år i den samme bedriften – en jernneve som hadde tappet meg for blod – var jeg nettopp blitt oppsagt og følte meg litt svimmel av det hele. Og da jeg fant Lucile i leiligheten hennes, så blå og ubevegelig, forvandlet svimmelheten seg til redsel, og redselen til tåke. Jeg skrev hver eneste dag, og ingen andre vet 12
hvor mye den boken, som slett ikke har noe med min mor å gjøre, like fullt er preget av hennes død og den sinnsstemningen det satte meg i. Og så kom boken ut, uten at moren min var der til å legge igjen de mest usannsynlig komiske beskjeder på telefonsvareren om mine ymse tv-opptredener. En kveld samme vinter, da vi var på vei hjem fra tannlegen og gikk side om side på det smale fortauet i rue de la Folie-Méricourt, spurte sønnen min helt uten forvarsel og uten at noe i samtalens løp hadde noen naturlig forbindelse med spørsmålet: «Bestemor … begikk hun på en måte selvmord?» Selv når jeg tenker på dette spørsmålet nå, blir jeg rørt, ikke for innholdet, men på grunn av formen, dette på en måte i munnen på en niåring, en forsiktighet overfor meg, en måte å føle seg frem på, å gå på tærne. Men det var kanskje et oppriktig spørsmål: Omstendighetene tatt i betraktning, så måtte vel Luciles dødsfall anses som et selvmord? Den dagen jeg fant moren min, kunne jeg ikke hente barna. De ble hos faren. Dagen etter fortalte jeg dem at bestemor var død, jeg sa visst noe slikt som «Bestemor er død», og besvarte spørsmålene deres med «Hun valgte å sovne inn» (enda jeg hadde lest Françoise Dolto). Noen uker senere ble jeg altså satt til veggs av sønnen min: Kall en spade for en spade. Bestemor hadde begått selvmord, ja, hun hadde blåst seg i luften, dratt ned rullegardinen, trukket inn årene, stengt butikken, sagt stopp, basta, terminado, og hun hadde hatt gode grunner for å komme til denne konklusjonen. Jeg husker ikke lenger når jeg kom på ideen om å skrive om moren min, rundt henne, med utgangspunkt i henne, jeg vet hvor sterkt jeg motsatte meg denne tanken, og jeg holdt den på avstand så lenge jeg kunne, ramset opp hele skaren av forfattere som hadde skrevet om mødrene sine, fra de eldste til de nyeste, bare for å bevise for meg selv hvor uttværet emnet var, jeg jaget bort setningene som 13
dukket opp sent på natten eller i forbindelse med et minne, utallige romanbegynnelser i alskens former der jeg ikke ville høre det første ordet, jeg satte opp en liste over alle problemene jeg garantert kom til å støte på og de uante farene jeg ville utsette meg for med et slikt prosjekt. Moren min utgjorde et altfor omfattende, for mørkt, for trøstesløst landskap; kort sagt altfor halsbrekkende. Jeg overlot til søsteren min å hente brev og dokumenter og de tekstene Lucile hadde skrevet, og legge dem i en egen eske som hun snart skulle sette i kjelleren. Jeg hadde verken plass eller krefter til det. Og så begynte jeg å greie å tenke på Lucile uten å få pusteproblemer: måten hun gikk på, med kroppen lutende fremover og vesken skrått over brystet, hengende på hoften, måten hun holdt sigaretten på, flatklemt mellom fingrene, måten hun trengte seg inn i metrovognen på med hodet først, de skjelvende hendene, den presise formuleringsevnen, den korte latteren som hun liksom selv ble forbløffet over, endringen i stemmen når hun ble grepet av en følelse selv om det ikke alltid var spor av den i ansiktstrekkene. Jeg tenkte at jeg ikke måtte glemme den skarpe, absurde humoren hennes og hennes særegne fantasi. Jeg tenkte på at Lucile i tur og orden hadde vært forelsket i Marcello Mastroianni (som hun presiserte: «Jeg tar gjerne fem av samme sorten»), i Joshka Schidlow (en teaterkritiker i Télérama som hun aldri hadde sett, men som hun roste for hans penn og intelligens), i en forretningsmann ved navn Édouard og som vi aldri fikk vite hvem egentlig var, i Graham, en ekte uteligger i 14. arrondissement, til tider fiolinist og død for annen manns hånd. Jeg snakker ikke om de mennene som var en del av livet hennes i virkeligheten. Jeg tenkte på at moren min hadde delt en hønsegryte med Claude Monet og Immanuel Kant i løpet av én og samme kveld, et sted i en fjern forstad før hun dro hjem med T-banen, og at hun var blitt fratatt råderett over egen bankkonto i flere år fordi hun hadde delt ut penger 14
på gaten. Jeg tenkte på at mor hadde hatt kontroll over datasystemet på jobben, og dessuten over hele det offentlige transportsystemet i Paris-regionen, og at hun hadde danset på kafébord. Jeg vet ikke nøyaktig når jeg ga etter, kanskje den dagen jeg skjønte i hvor stor grad skrivingen, min egen skriving, var knyttet til henne, til hennes fantasiforestillinger, til de øyeblikkene av galskap da livet var blitt så tungt for henne at hun måtte flykte, da hun bare kunne gi uttrykk for smerten gjennom dikt og fabel. Da ba jeg søsknene hennes om å snakke om henne, om å fortelle. Alt som ble fortalt – både av dem og andre, folk som hadde kjent Lucile og den muntre og ødelagte familien vår – ble tatt opp. Jeg lagret timer på timer med numeriske ord på datamaskinen, timer ladet med minner, tausheter, tårer og sukk, latter og betroelser. Jeg ba søsteren min om å gå i kjelleren og hente opp brevene, tekstene, tegningene, jeg lette, romsterte, krafset og grov. Jeg tilbrakte timevis med å lese alt om og om igjen, se på filmer, bilder, jeg stilte de samme spørsmålene om igjen, og flere til. Og til slutt forsøkte jeg, som så mange forfattere før meg, å skrive min egen mor.
I over en time hadde Lucile betraktet brødrene sine som hoppet fra bakken til steinen, fra steinen til treet, fra treet til bakken, i en usammenhengende dans som hun hadde problemer med å følge, og nå hadde de samlet seg i en ring rundt noe hun antok var et insekt men ikke kunne se, og søstrene kom umiddelbart løpende til, oppkavet og hektiske, og prøvde å kile seg inn midt i flokken. Da jentene fikk se krypet, ga de seg til å hyle, skulle tro noen prøvde å skjære strupen over på dem, tenkte Lucile, så skingrende skrek de, særlig Lisbeth, som hoppet omkring lik en geitekilling, mens Justine ropte på Lucile med sin mest gjennomtrengende stemme for at hun skulle komme med en eneste gang. Lucile, som satt i lys silkekreppkjole med bena i kors så det ikke skulle bli noen krøller i stoffet og sokkene trukket stramt over anklene, hadde overhodet ikke tenkt å røre seg. Hun gikk ikke glipp av et sekund i scenen som utspilte seg foran henne der hun satt på benken, men hun ville ikke for alt i verden minske avstanden som skilte henne fra brødrene og søstrene, som for øvrig hadde fått følge av andre barn, tiltrukket av ropene. Hver torsdag sendte Liane, moren, hele ungeskokken bort til parken, uten unntak, de eldste hadde ansvaret for å passe på de minste, og den eneste instruksen var at de ikke skulle komme tilbake før det var gått to timer. Søskenflokken forlot leiligheten i rue de Maubeuge med stor ståhei, gikk de fire etasjene ned, krysset rue Lamartine og rue Rochechouart før de gikk inn i parken, triumferende og iøynefal16
lende, for ingen kunne unngå å legge merke til disse barna, den ene bare måneder yngre enn den andre, så blonde i håret at det nærmet seg hvitt, med lyse øyne og støyende leker. I dette tidsrommet la Liane seg på første og beste seng og sov blytungt, to timers stillhet for å hente seg inn etter gjentatte svangerskap, fødsler og ammeperioder, netter avbrutt av gråt og mareritt, klesvask og skitne bleier, ustanselige måltider. Lucile satte seg alltid på den samme benken, litt unna, men tilstrekkelig nær det strategiske punktet som besto av klatrestativer og dumphusker, ideell når det gjaldt å ha overblikk over det hele. Noen ganger gikk hun med på å leke med de andre, noen ganger ble hun sittende, for å sortere i hodet, forklarte hun, men hun gikk aldri nærmere inn på hva det var, eller gjorde bare en ubestemmelig håndbevegelse som omfattet omgivelsene. Lucile sorterte skrik, latter, gråt, de som kom og gikk, den uopphørlige støyen og uroen hun levde midt oppe i. Uansett, Liane var gravid igjen, de kom snart til å bli sju, og deretter utvilsomt åtte og kanskje enda flere. Noen ganger undret Lucile på om det fantes grenser for morens fruktbarhet, om magen hennes kunne fylles og tømmes på denne måten uten stans og frembringe lyserøde og glatte babyer som Liane slukte med latter og kyss. Men kanskje kvinner var underlagt et begrenset antall barn som Liane snart hadde nådd, slik at kroppen hennes endelig ville bli fri. Med bena i luften, sittende nøyaktig midt på benken, tenkte Lucile på babyen som skulle komme, fødselen var beregnet til november. En svart baby. For hver kveld før hun sovnet på rommet til jentene, som allerede var fylt av tre senger, drømte Lucile om en fullstendig og uopprettelig svart lillesøster, lubben og skinnende som en blodpølse, som brødrene og søstrene ikke ville våge å nærme seg, en lillesøster som ingen forsto hvorfor gråt, som ville skrike uten stans og som foreldrene til slutt ville overlate til henne. Lucile skulle ta babyen under sine vinger og opp i sin egen seng, og hun skulle være den eneste som tok seg av den, enda hun ikke kunne fordra 17
dukker. Den svarte babyen skulle fra da av hete Max, akkurat som mannen til Madame Estoquet, lærerinnen, som var lastebilsjåfør. Den svarte babyen skulle tilhøre henne betingelsesløst, adlyde henne under alle omstendigheter og beskytte henne. Justines skrik rev Lucile ut av tankene. Milo hadde satt fyr på insektet, som gikk opp i flammer på under et sekund. Justine søkte tilflukt i fanget på Lucile, den lille kroppen ristet av gråt. Da Lucile strøk søsteren over håret, la hun merke til strimen av grønt snørr som rant nedover kjolen. Det gikk ikke i dag. Hun løftet Justines hode med en bestemt bevegelse og ga henne beskjed om å pusse nesen. Lillesøsteren ville vise henne liket, og Lucile reiste seg til slutt. Det var ikke stort annet igjen av krypet enn litt aske og en inntørket bit av skallet. Lucile sparket litt sand over det, før hun løftet benet og spyttet i hånden for å gni sandalen ren. Deretter tok hun et lommetørkle opp fra lommen, tørket tårene og nesen til Justine før hun tok ansiktet hennes mellom hendene for å kysse det, et hørbart kyss som Lianes, med leppene presset tett mot de runde kinnene. Justine løp bort igjen, bleien hennes hadde løsnet litt. De andre hadde allerede kastet seg ut i en ny lek, denne gang samlet rundt Barthélémy. Han ga ordrer med høy stemme. Lucile satte seg på benken igjen. Hun betraktet søsknene som spredte seg, samlet seg i klynge og spredte seg igjen, det var som om hun så på en blekksprut eller en manet, eller ved nærmere ettertanke, et klebrig, mangehodet dyr som ingen hadde sett før. Det var et eller annet ved dette mangeformede vesenet som hun ikke kunne sette fingeren på – enda hun var sikker på at hun også tilhørte det, slik hvert ledd fortsatt er en del av meitemarken selv når det rives av – noe som dekket henne fullstendig, druknet henne. Lucile hadde alltid vært den mest fåmælte av dem alle. Og når Barthélémy eller Lisbeth banket på døren til toa18
lettet der hun stakk seg vekk for å lese eller slippe bort fra bråket, befalte hun med en stemme som avverget ethvert forsøk på gjentakelse: La meg være i fred. Luciles mor dukket opp på grusgangen ved inngangen til parken med løftet arm, strålende og vakker. Liane fanget lyset på uforklarlig vis. Kanskje på grunn av det lyse håret og det store smilet. Kanskje på grunn av den tilliten hun hadde til livet, det at hun satset alt, uten å holde noe tilbake. Barna løp mot henne, Milo kastet seg i armene hennes og klamret seg til klærne hennes. Liane begynte å le, og gjentok flere ganger med syngende stemme: Mine små konger. Hun kom for å hente Lucile til fotograferingen. Ved denne erklæringen ble det utstøtt rop av begeistring eller protest – enda fotograferingen var avtalt flere dager tidligere, et voldsomt spetakkel, mens Liane roste Lucile for at hun hadde klart å holde seg plettfri, og samtidig greide å få gitt sin eldste datter Lisbeth noen instruksjoner. Hun måtte sette de fire minste i badekaret, sette over potetene og vente på at faren kom hjem. Lucile grep moren i hånden, og så satte de kursen mot metroen. Lucile hadde vært modell i noen måneder. Hun hadde gått visninger for kolleksjonene til Virginie og L’Empereur, to finere klesmerker for barn, vært modell i flere reklamer og blitt avbildet på motesidene i forskjellige aviser. Året før hadde Liane betrodd Lisbeth at julemiddagen og alle gavene var betalt takket være fotografiene i Marie-Claire og Mon Tricot, to moteserier der Lucile hadde vært stjernen. Brødrene og søstrene deltok av og til på noen fotoserier, men Lucile var den mest etterspurte. Lucile likte fotograferingen. Noen måneder tidligere var veggene på metroene blitt dekket av enorme plakater for en tekstilkjede, der man kunne se ansiktet hennes i storformat med bakoverstrøket hår, rød genser og tommelen opp, fulgt av slagordet «Ganske enkelt Intexa». Samtidig 19
hadde alle barna i klassen hennes og alle klasser i Paris fått et skriveunderlag med et påtrykt bilde av Luciles ansikt. Lucile likte fotograferingen, men det hun likte aller best, var stunden sammen med moren. Turen frem og tilbake med metroen, ventetiden mellom tagningene, sjokoladebollen de kjøpte i nærmeste bakeri når de kom ut, denne stjålne tiden som bare var viet henne uten at noen andre barn kunne komme og forlange å få holde Liane i hånden. Lucile visste at disse stundene snart kom til å forsvinne, for Liane hadde sagt at når skolen startet igjen etter sommeren, var Lisbeth gammel nok til å følge Lucile til fotograferingen, eller hun kunne jo også gå alene. Lucile tok på seg det første antrekket, en innsvinget kjole med smale, blå og hvite striper, med en påsydd volang som stakk noen centimeter ut under skjørtet. Når hun snurret rundt, sto kjolen ut som en blomsterkrone og blottet knærne hennes. Friserdamen hadde kjemmet håret hennes omhyggelig og festet det på siden med en hjerteformet spenne. Lucile betraktet de svarte lakkskoene hun nettopp hadde tatt på seg, de var fullkomment blanke, uten en eneste ripe, akkurat slike sko hun drømte om og som ville få søstrene til å bli grønne av misunnelse. Hvis hun var heldig, kunne hun kanskje få beholde dem. For den første fotoserien skulle Lucile posere sittende med et lite fuglebur i armene. Så fort Lucile hadde inntatt posituren, kom assistenten bort for å spre volangen rundt henne. Lucile greide ikke ta blikket fra fjærkreet. «Hvor lenge har den vært død?» spurte hun. Det virket ikke som om fotografen, som var opptatt med innstillingene, hørte det. Lucile så seg rundt, fast bestemt på å fange blikket til en eller annen som kunne tenkes å svare. En praktikant på rundt tjue år kom bort. «Sikkert temmelig lenge.» «Hvor lenge da?» «Jeg vet ikke helt, et år, kanskje to …» «Døde den i den stillingen?» 20
«Ikke nødvendigvis. Han som jobber med sånt, har som oppgave å stille den slik han vil.» «Er det en som stopper ut dyr?» «Ja, akkurat.» «Hva er det han putter inni?» «Halm, tror jeg, og sikkert noe annet også.» Fotografen ba om taushet, fotograferingen skulle begynne. Men Lucile fortsatte å se på fuglen, fra undersiden, på jakt etter en åpning. «Hvor er det man putter tingene inn?» Liane ga Lucile beskjed om å tie stille. Da stylisten ba om det, tok Lucile på seg en skidress i ulltrikot (hun poserte med staver i hendene mot en lys kulisse av tykk papp), et tennisantrekk med et hvitt, plissert skjørt som alle venninnene hennes ville ha drømt om, og til slutt et badeantrekk som besto av en overdel, en bukse med høyt liv og en badehette i kraftig plast som hun syntes var latterlig. Men Lucile var så vakker at ingenting kunne ødelegge det. Overalt hvor Lucile gikk, tiltrakk hun seg blikk og beundring. Folk roste de regelmessige ansiktstrekkene, de lange øyevippene, øynene med en farge som skiftet fra grønt til blått via alle mulige metalliske nyanser, det sjenerte eller freidige smilet, det utrolig blonde håret. Lucile hadde lenge blitt ille til mote over oppmerksomheten hun var gjenstand for, det ga henne en følelse av at det klebet seg noe klissete til kroppen hennes, men som sjuåring hadde Lucile reist veggene rundt et tilbaketrukket rom som bare tilhørte henne selv, et rom der de andres larm og blikk ikke fantes. Positurene fulgte på hverandre i konsentrert taushet, i takt med skiftende kulisser og lyssetting. Lucile gikk fra påkledningsavlukket til podiet og fra podiet til påkledningsavlukket, poserte, lot som om hun beveget seg, gjorde de samme bevegelsene om igjen, ti ganger, tjue ganger, uten 21
et eneste tegn til tretthet eller utålmodighet. Lucile var lydig, forbilledlig lydig. Da seansen var over og Lucile kledde på seg, spurte stylisten om Liane kunne tenke seg en ny fotoserie for Jardin des Modes som var planlagt til etter sommerferien. Liane sa ja. «Og den lille, han som ble med Lucile en gang, litt yngre enn henne?» «Antonin? Han er nettopp blitt seks år.» «Han er ganske lik henne, ikke sant?» «De sier så, ja.» «Ta ham med, så gjør vi en serie med begge to.» På metroen tok Lucile morens hånd og slapp den ikke på hele turen. Da de kom inn i stuen, var bordet dekket. Georges, Luciles far, hadde nettopp kommet hjem og satt og leste avisen. Barna styrtet frem som ett eneste menneske, Lisbeth, Barthélémy, Antonin, Milo og Justine, kledd i like frottépyjamaser som Liane hadde kjøpt tidlig på vinteren, og med like luksustøfler med tredoble såler på føttene, som doktor Baramian hadde gitt dem. Noen måneder tidligere, utslitt av bråket fra etasjen over og overbevist om at barna til Liane og Georges gikk rundt i tresko, hadde doktor Baramian sendt sekretæren sin for å få vite skostørrelsene deres. Deretter sendte han dem et par tøfler hver så fort han overhodet rakk det. I virkeligheten var det, utover den alminnelige uroen, Milo, som flyttet seg effektivt rundt mens han satt på potten – potten, bena, potten, bena – som var den mest bråkete. Rørt over legens vennlighet forsøkte Liane å dempe sønnen ved å plassere ham, fremdeles på potten, oppå en kommode. Milo brakk kragebenet og spetakkelet fortsatte. Liane sendte Lucile i dusjen mens de andre satte seg til bords. 22
For ikke så lenge siden hadde Liane gitt opp å få barna til å be bordbønn. Klovnestrekene til Barthélémy – som gjentok morens bønn med lav stemme og begynte hver kveld med «Hellige Maria Guds dritt», noe som påkalte alminnelig munterhet – hadde til slutt vunnet over tålmodigheten hennes. De var nesten ferdige med suppen da Lucile satte seg, med nakne føtter og vått hår. «Nå, skjønnheten min, er du blitt fotografert?» Georges’ blikk på datteren var likesom fullt av undring. Lucile hadde noe mørkt ved seg som minnet om ham selv. Helt fra hun var liten, hadde han aldri greid å bli klok på Lucile. Dette at hun isolerte seg, trakk seg unna, alltid satt på den ene siden av stolen, som om hun ventet på noen, var sparsom med språket, som om hun, hadde han av og til tenkt, anstrengte seg for ikke å kompromittere seg selv. Men han visste at Lucile ikke gikk glipp av noe, ikke en lyd, ikke et bilde. Hun oppfanget alt. Trakk inn alt. Som de andre barna ønsket Lucile å behage ham, higet etter hans smil, hans bifall, hans ros. Som de andre ventet hun på at faren skulle komme hjem og noen ganger, når Liane oppfordret ham, fortelle om arbeidsdagen sin. Men Lucile var mye mer knyttet til ham enn noen av de andre. Og Georges, fascinert, greide ikke ta blikket fra henne. Flere år senere fortalte moren om den tiltrekningen Lucile øvet på folk, denne blandingen av skjønnhet og fravær, måten hun lot seg beglo på, fortapt i egne tanker. Flere år senere, da Lucile selv var død, lenge før hun ble en gammel dame, fant man igjen reklamebilder av en smilende og naturlig liten pike blant sakene hennes. Flere år senere, da man skulle tømme Luciles leilighet, oppdaget man innerst i en skuff en hel filmrull med bilder av liket av faren hennes, tatt av henne og fra alle vinkler, kledd i en beige eller okergul dress, samme farge som oppkast.
Døden som mulighet (eller snarere vissheten om at døden kunne kaste seg frem når som helst) kom inn i Luciles liv sommeren 1954, dagen før åtteårsdagen hennes. Fra da av skulle døden være en del av Lucile, en bruddlinje, eller kanskje heller et avtrykk, uutslettelig, på samme måte som den runde urskiven med tykke streker som hun senere skulle få tatovert på håndleddet. I slutten av juli dro Liane og barna til L., en liten landsby i Ardèche der foreldrene til Georges bodde. Noen søskenbarn kom også, det var bare Barthélémy som manglet, ettersom han hadde vært så uregjerlig i ukene før ferien at foreldrene hadde bestemt seg for å sende ham på feriekoloni. Liane var sju måneder på vei. Lucile savnet den eldste broren sin, som alltid hadde fylt tilværelsen med uro, erting og uforutsigbare vågestykker. Barthélémy var i alle fall underholdende, samme hvor plagsom han kunne være, tenkte hun. Dagene gikk i augustvarmen, milde og runde, barna lekte i hagen, badet i elven Auzon og formet ting av elveleiren. I den store lærerboligen midt i landsbyen fikk Liane hjelp av svigerforeldrene og kunne hvile seg. Georges var blitt igjen i Paris for å arbeide. En ettermiddag da Lucile satt og øvde på piano, ble hagen fylt av skrik. Ikke de skrikene fra lek og krangling som hun ikke engang la merke til lenger, nei, mye skarpere skrik, 24
skrik av redsel som hun ikke kjente igjen. Lucile stoppet å spille, holdt hendene i ro over tangentene, hun lyttet til ordene uten å forstå dem, men den tynne stemmen til Milo – eller var det et annet barn? – hadde til slutt nådd inn til henne, fullstendig tydelig: «De har falt nedi, de har falt nedi!» Lucile kjente hjertet hamre i magen, og deretter i håndflatene, hun ventet noen sekunder til før hun reiste seg. Det hadde skjedd noe, det visste hun, noe uopprettelig. Så hørte hun hylene til Liane og styrtet ut av huset. Hun så at barna hadde samlet seg rundt brønnen, Justine med et fast grep i morens skjørt, mens Liane hang over det svarte hullet der hun ikke kunne skimte bunnen og hylte sønnens navn. Antonin og fetteren Tommy hadde lekt på lokket over brønnen da plankene ga etter. Foran øynene til de andre barna falt de to guttene nedi. Tommy hadde dukket opp til overflaten igjen med én gang, de kunne se ham og snakke med ham, vannet var iskaldt, men det virket som om han greide å holde seg over vann. Antonin var ikke kommet opp igjen. Til brannmannskapene kom, måtte de holde tilbake Liane som ville stupe ned, svigerforeldrene måtte hjelpe hverandre med å holde henne fast. Etter noen minutter begynte Tommy å gråte, og stemmen hans ga en underlig gjenklang, fjern og nær på en og samme tid, og Lucile tenkte at det kanskje lurte et uhyre på ham nedenfra, kanskje det gnagde på føttene hans og ville trekke ham ned i det tomme dypet. Hele tiden hadde hun stått litt for seg selv, en meter bak moren som hun så kjempe med en ukjent voldsomhet. For første gang leste Lucile bønnene sine taust, alle hun kunne, Fader vår og Hill deg Maria full av nåde, uten å nøle, uten å gjøre feil. Brannmannskapene kom med fullt utstyr, og barna ble sendt til naboene. De lette lenge etter kroppen til Antonin før de fant den. Brønnen løp ut i en sisterne. Antonin hadde mistet bevisstheten og druknet. 25
Georges kom i all hast fra Paris. Antonin var blitt kledd i hvitt og lagt på loftsrommet, og Liane forklarte de andre barna at Antonin var blitt en engel. Nå bodde han høyt der oppe i himmelen og kunne se ned på dem. Det var bare de eldste barna som fikk se ham under likvaken. Mens bønnene ble lest, kjærtegnet Lucile de lubne hendene til det døde barnet, kalde og myke, men etter som timene gikk, ble Antonins hender stive, og Lucile begynte å tvile på om han kom til å gjenoppstå med det første. Hun så på det glatte ansiktet, armene som lå langs kroppen og den halvåpne munnen, som om han nettopp hadde sovnet og fremdeles pustet. Begravelsen fant sted noen dager senere. Lisbeth og Lucile var kledd i like kjoler (det var blitt satt sammen sørgedrakter ut fra det som fantes i koffertene) og sto klemt inntil hverandre med den viktige minen som fulgte med statusen som eldste barn. Da kisten var blitt senket, sto de ved siden av foreldrene, ranke som to i-er, og tok imot kondolansene. Familien og naboene hadde defilert forbi i mørke antrekk, og Lisbeth og Lucile fulgte med på ritualene: hender som ble trykket eller lagt på noens skuldrer, omfavnelser, beherskede hulk, hvisking i øret, trøstende og oppmuntrende ord de ikke hørte annet av enn et medlidende sus, gjentatt ti–tjue ganger. Snart greide de ikke å høre annet, de så på hverandre for hver nye visling, og litt etter litt boblet den hysteriske latteren opp, uimotståelig. Georges sendte dem av gårde for å roe seg ned litt lenger borte. Antonin var blitt en engel og så på dem. Lucile forestilte seg den lille kroppen hengende i luften med armene i kors, vektløs. I noen dager til trodde hun at han skulle komme tilbake og at de sammen skulle passe geitene ovenfor landsbyen og gå og se på kaninungene til Madame Lethac, at de skulle følge det tørre elveleiet på jakt etter leireforekomster. 26
I slutten av måneden dro en venninne av familien for å hente Barthélémy i Sør-Frankrike. Da Barthélémy kom hjem fra feriekolonien, var broren hans død og begravet. Han gråt i tre dager, det var ingenting som kunne roe ham. Han gråt høylytt helt til han var utmattet. Siden ble Antonins død ikke annet enn en underjordisk, seismisk bølge som stadig rørte lydløst på seg.
Lucile og Lisbeth hang ut gjennom vinduet på det lyserøde rommet til jentene og ventet, og så fort dørklokken ringte, spratt de opp på tå. Lucile var varm enda det var kaldt. Hun holdt faktisk på å kveles. Da hun kom hjem fra skolen, hadde Liane spurt datteren om hun ikke hadde litt feber, men akkurat da hun skulle gå for å hente termometeret, begynte babyen å gråte. Noen uker tidligere hadde en liten pike som het Violette kommet ut av magen til Liane, fin og rund som en badedukke, og hun hylte av latter når hun ble kilt. Lucile var først blitt skuffet: Babyen så akkurat ut som alle de andre. Men Violettes smil, hennes interesse for storesøsknene (hun veivet med armene så fort de kom inn i rommet), det fine håret som Lucile moret seg med å blåse på så det flagret rundt hodet på henne, hadde vunnet over skuffelsen. Violette var riktignok ikke svart, og kom ikke utelukkende til å tilhøre henne, men Liane var helt oppslukt av babyen og tilbrakte ikke lenger lange stunder med å stirre ut i luften på en stol på kjøkkenet. Violette forlangte kjærlige armer, tåteflasker og oppmerksomhet. Med henne vendte den søtlige talkumlukten tilbake, og den bitrere lukten av kremen til å smøre baken med. Likevel var luften i leiligheten ladet, nærmest mettet, av bitterhet. Når Georges kom hjem om kvelden, hendte det at han satte seg uten et ord, utslitt, ubevegelig i ansiktet. Verken Lucile eller noen av søsknene hadde sett foreldrene gråte. 28
Lucile blåste ut i luften foran seg og betraktet dampen pusten lagde. Det var stille i bakgården. Lisbeth trippet av utålmodighet. Ved siden av dem lekte Justine på sengen med en gammel dukke hun skiftet bleie på for tiende gang. Guttene hadde stengt seg inne på sitt eget rom: Barthélémy hadde befalt at de skulle trekke seg tilbake mens de ventet, noe Milo grettent og surmulende adlød til punkt og prikke. Nå kom han snart. Når det skulle være. De hørte skritt i trappen, lyden av nøkkelen i døren, og så kom han til å være der, i stuen, og han skulle være der resten av livet. Hvordan ville han se ut? Hadde han klær og sko, eller gikk han helt naken, innhyllet i en ullkappe akkurat som en tigger? Var han skitten? Kunne han leke gjemsel, stiv heks, henge opp ned? Lisbeth holdt ikke ut lenger, og gikk for å prøve å få vite noe. Hun kom tomhendt tilbake. Liane visste ikke mer, de måtte bare vente. Faren hadde reiste for å hente ham, det var et stykke unna, kanskje det var trafikkork. Nå kom han snart. Når det skulle være. Var han høy, høyere enn Antonin, eller tvert imot tynn og liten? Likte han spinat eller julepølse? Hadde han arr på kroppen eller i ansiktet? Kom han med en veske, en koffert, eller kanskje med en klesbylt på en kjepp, sånn som i eventyrene til H.C. Andersen? De visste ikke stort om ham. Han het Jean-Marc, var sju år og var blitt slått av moren sin, som var fratatt omsorgen. Han het Jean-Marc, og de måtte være snille mot ham. Han var en martyr. Uttrykket hadde sirkulert i søskenflokken nattestid, martyr som Jesus, martyr som Oliver Twist, martyr som Sankt Stefanus, Sankt Laurentius og Sankt Paulus. Fra nå av skulle Jean-Marc bo hos dem, sove i sengen til Antonin og sikkert bruke klærne hans, gå til gudstjeneste og på skolen, sette seg i bilen og bli med på ferie, han skulle være broren deres. Da Lucile kom til å tenke på dette ordet, ble hun sint og kjente hjertet slå fortere. Akkurat da ringte det på døren. 29
Jentene styrtet mot faren. Lucile så ansiktet til Georges, de anspente, trette trekkene, det hadde vel vært en lang reise. I løpet av et sekund, knapt et sekund, fikk Lucile en følelse av at faren var i tvil. Tenk om Georges angret på at han hadde reist for å hente gutten? Tenk om faren, som i flere uker hadde fortalt dem om at gutten skulle komme og understreket at de måtte ta ham imot som en av deres egne, ikke ville vite av ham lenger? Jean-Marc sto bak Georges, skjult av den store kroppen som han fulgte etter med nølende skritt. Georges la armen om barnet og oppfordret ham til å komme frem. Lucile gransket Jean-Marc, først med et raskt øyekast, opp og ned og ned og opp, og så søkte hun blikket hans. Gutten var blek i ansiktet, utrolig blek, han hadde svart hår, en altfor kort, tynnslitt genser, han skalv. Han boret blikket i gulvet, og kroppen trakk seg sammen som om han ventet en ørefik. En etter en gikk Lisbeth, Lucile og Justine frem for å kysse ham. Barthélémy og Milo kom omsider ut fra rommet sitt, begge med samme tvilende oppsyn, og målte gutten med øynene. Milo kunne ikke la være å smile til ham. Jean-Marc var omtrent like høy som ham selv. Vesken hans så nesten tom ut, og Milo tenkte at han kanskje kunne gi ham noen ting, de tinnsoldatene han hadde to av, for eksempel, eller spillkortene han ikke brukte lenger. Milo hadde lyst til å ta Jean-Marc i hånden og trekke ham med seg, men da han så det fiendtlige uttrykket Barthélémy satte opp, lot han det være. I likhet med de andre greide ikke Lucile å ta blikket fra gutten. Hun gransket ansiktet hans etter spor av slag, væskende sår, arr som knapt hadde grodd. Jean-Marc så ikke så martyraktig ut, heller. Han hadde dessuten verken gips, bandasjer eller krykker, han haltet ikke og blødde ikke neseblod. Tenk om han bare var en bedrager? En kjeltring av den sorten man støtte på i bøker eller langs landeveien, gråblek og full av jord i ansiktet, på leting etter husly hos folk for å kunne stjele tingene deres? Barnet hevet til slutt øynene og lot blikket stanse ved Lucile, som om han ble 30
lamslått. Svarte øyne, vidt oppsperrede, som umiddelbart senket seg mot gulvet igjen. Da la Lucile merke til de skitne neglene, de hårløse, hvite flekkene der issen skinte igjennom, de mørke ringene rundt øynene, som om han hadde grått. Hun følte seg overveldet av en voldsom tristhet, og var plutselig revet mellom lysten til å jage gutten på dør og slå armene om ham. Liane spurte Jean-Marc om han hadde hatt en fin reise, om han var trett, om han var sulten. Det kom ingen lyd fra munnen hans, og det virket som om han hadde uoverstigelige problemer med å bevege hodet i noen som helst retning. Georges sa til Lisbeth at hun skulle vise ham leiligheten. Lisbeth ba Jean-Marc bli med henne, hun begynte med det blå gutterommet, og de andre barna fulgte etter dem mens de dyttet til hverandre med albuen og fniste og hvisket, Jean-Marc hadde så rar farge på sokkene. Barthélémy holdt seg litt bak de andre. På avstand betraktet han gutten, og det var ingenting, overhodet ingenting ved ham som tålte noen som helst sammenligning. Jean-Marc var liten, mørk og skitten, og med litt flaks var han stum også. Hvordan kunne faren innbille seg at han kunne erstatte Antonin med en slik bondeknøl, ja, en bondeknøl, som Georges selv sa, han som hudflettet bondeknøler verden over, og som intetanende nettopp hadde sluppet en av dem inn i sitt eget hjem? Barthélémy kjente at han ble fylt av en voldsom smerte, som om han nettopp hadde svelget et fremmedlegeme, en stein dekket av jord eller et glassskår. Han kom aldri til å bli glad i Jean-Marc, ikke engang bli venn med ham, ikke engang gå på gaten sammen med ham, og enda mindre leke med ham i parken eller på stranden, han kom aldri til å kunne betro ham en hemmelighet eller inngå noen som helst pakt med ham. Samme hvor mye den andre stirret på ham som en skamslått hund og sto der med de radmagre armene, han kom aldri til å gi etter. Broren hans var død, og broren hans var uerstattelig.