Ormeegget
Alexander Løken
Ormeegget
© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-45567-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Anders Bergesen/Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB-PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g ensloux cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Prolog
Kapteinen kastet ullteppet til side og satte føttene på dørken. Det var ikke tordenbrakene eller lynglimtene som hadde vekket ham. Heller ikke den voldsomme sjøen. Det var den øredøvende lyden av skipsklokka. Alle mann på dekk! gjallet den. Knestøvlene hans sto ved køyekanten og han trakk dem på seg, over buksebeina. «Ja da, jeg kommer!» hveste han. «Hvor er den fordømte skjorta?» Han famlet i mørket før han kjente det grove stoffet mellom fingrene. Raskt dro han skjorta over hodet. Mørket var altoppslukende. Hånden hans fant en parafinlampe på nattbordet og, rett ved siden av, en fyrstikkeske. Idet fyrstikken blusset opp, gjallet skipsklokka igjen. Han tente lampa. Utenfor pisket sjøsprøyten mot det runde vinduet. Gulvet gynget under han. En flaske med en skvett gulbrun væske ramlet ned fra nattbordet. Kapteinen grep flasken før den traff dørken, trakk ut korken og sugde til seg den siste dråpen. Deretter snappet han til seg et lommeur av sølv som lå på bordet. Han åpnet lokket. Viserne nærmet seg midnatt. Kjapt kastet han et blikk på det falmete fotografiet som var festet på innsiden av lokket. En yngre, kortklipt ver5
sjon av ham selv. Og en mørkhåret ung kvinne. Han dvelte ved bildet i et par sekunder, før han stappet sølvuret i lommen. I det samme ble den trange lugaren opplyst av et lynglimt etterfulgt av et voldsomt drønn. Igjen hørte han skipsklokka. Kapteinen vrengte på seg en oljehyre, styrtet over gulvet og traff døren med skulderen først. Med et stønn slo han opp døren. Det var like før han kolliderte med et par sjømenn som stormet forbi han i gangen. Han så frykten i øynene deres der de hastet videre. En liten dekksgutt, som ble kalt petit Pierre ropte over skulderen: «Bon chance, capitaine!» Lykke til. Kapteinen sjanglet ut på dekk idet skipet krenget voldsomt. Sjøsprøyten slo mot han som en vegg av vann. Med en kraftanstrengelse nådde han førerhuset og dro opp døren. Ved roret sto en kraftig mann. Ryggmusklene bulte under en stripete skjorte. Han snudde seg mot kapteinen. Huden hans var mørk som natten utenfor. Kun de vidåpne øynene glimtet hvitt. «Capitaine!» ropte han innbitt. «Le Phare!» Kapteinen stormet over dørken. «Hva mener De med le Phare, herr Baptiste?» brølte han. «Hvilket fyr?» Baptiste grep kapteinen i skulderen og dyttet han mot vinduet. «Hva ser De, capitaine?» spurte han med en tykk fransk aksent. Kapteinen stirret ut i natten. «Ingenting!» «Nettopp! Ingenting!» ropte afrikaneren. «Le Phare, fyrtårnet, er slukket!» En isende kulde skjøt oppover ryggraden til kapteinen. Han visste ikke om han kaldsvettet eller var gjennomvåt av sjøvann. 6
«Hvilket fyrtårn snakker vi om?» hveste han. «Blotholmen fyr,» svarte Baptiste lavt. Han fortsatte på fransk. «Vi befinner oss på det farligste stedet mellom Kristiansand og Kristiania. En labyrint av skarpe skjær. I storm og stummende mørke.» «Vi må vende hardt styrbord,» sa kapteinen. «Mot åpen sjø!» «Det er for sent, capitaine. Hvis vi kommer på tvers av bølgene vil vi kantre eller bli kastet mot skjærene.» Styrmannen dro håndbaken over den svette pannen. «Vi må fortsette framover.» I det samme var det noe som fanget kapteinens oppmerksomhet. Han løp til nærmeste vindu. «Jeg ser lys,» brølte kapteinen. «På land!» Han presset ansiktet mot vindusglasset. «Lyssignaler,» hvisket han. Leppene hans bevegde seg mens han med vidåpne øyne tydet beskjeden. «Trygg …» leste han, «havn …» Kapteinen strøk de våte hårtjafsene bort fra øynene. Så snudde han seg mot styrmannen. «Hardt babord, Baptiste,» sa han og sendte styrmannen et besluttsomt blikk. «Deretter stø kurs mot land.» Kapteinen kjempet opp døren til dekk. «Ta med deg lasten!» ropte Baptiste. «Hvis vi forliser …» Bannende sprang kapteinen tilbake over dørken igjen og åpnet en kiste. Han trakk opp en skipssekk. Det klinget metallisk da gjenstandene i sekken slamret mot hverandre. «Lykke til, Christophe.» Kapteinen ga styrmannen et fandenivoldsk smil. «Hvis vi overlever, skylder jeg deg et glass med øl!» Styrmann Christophe Baptiste nikket alvorlig. «Jeg 7
skal huske det, capitaine.» Så grep kapteinen en stormlykt og forsvant ut på dekk. Dampskipet krenget under han mens det svingte mot land. Kapteinen stormet bort til ripa og strakte armen med lykta ned mot de nattsvarte bølgene. I det samme så kapteinen at han hadde gjort en grusom feil. Han bråsnudde seg mot førerhuset for å signalisere til styrmannen. Men det var allerede for sent. Skipet traff skjæret med et øredøvende brak. De skarpe steinene skar seg gjennom metallskroget. Sammenstøtet slynget kapteinen over ripa. Han traff vann, ikke stein. Det iskalde saltvannet slukte han hel og lammet han i noen sekunder. Så våknet kroppen til. Han sparket med beina og nådde overflaten. Strømmen var kraftig. Han ble trukket under igjen. En skulder traff stein, og han kjente det skarpe revet mot fingertuppene. Han klamret seg fast. Forskrekket så han hvordan de kraftige bølgene slepte skipet av skjæret, før det ble kastet mot steinene igjen. Det var bare så vidt han klarte å rulle seg unna det ødelagte skroget. Det gapte mot ham som en kjeft full av filte jerntenner. Gjennom regnet så han flere av mannskapet hoppe fra ripa. De traff den skummende vannflaten og forsvant under. Så begynte skipet å trekke seg løs fra revet igjen. Det var i ferd med å synke. Med voldsomme anstrengelser kloret kapteinen seg oppover skjæret, centimeter for centimeter, før han kollapset utmattet mot steinene. Gjennom det strie regnet skimtet han land. Til sin overraskelse så han at han bare var noen meter fra stranden. Lys beveget seg på land. Lykter. En svartkledd skikkelse med et uvanlig stort hode sto 8
på svaberget og stirret utover mot havet. Det tok noen sekunder før kapteinen skjønte hva det var: Skikkelsen hadde på seg en hjelm. En dykkerhjelm. I det samme fikk han øye på en mann som kjempet mot brenningene rett foran dykkeren. «Baptiste!» Kapteinen prøvde å rope, men stormen overdøvet han. Den kraftige styrmannen sto halvveis oppreist nå. Han strakte armene bedende opp mot dykkeren idet en tredje skikkelse, en krokrygget mann, kom gående langs strandkanten. Han var lavere enn dykkeren, med en sydvest trukket ned over ansiktet. I den høyre hånden holdt han en lang stokk. Nei. En harpun! Baptiste strakte forgjeves ut en hånd for å få hjelp. Men den krokryggete skikkelsen løftet bare den lange harpunen. «Baptiste!» skrek kapteinen, men stemmen forsvant i vindkastene. Så traff harpunen Baptiste i brystet. Styrmannen knakk sammen og kollapset i bølgene. På et sekund var han oppslukt av de skummende vannmassene. «Nei!» skrek kapteinen. Et øyeblikk stirret mannen med sydvesten utover havet, som om han hadde hørt det hjerteskjærende brølet. Så snudde han seg og begynte å gå tilbake langs stranden. Kapteinen klamret seg til revet. Han knep øynene igjen. Hikstende presset han ansiktet mot de kalde steinene. Så kravlet han baklengs ned i vannet. Besluttsomt sparket han fra mot steinene og la på svøm.