ekspeditøren
aksel selmer
Ekspeditøren
ISBN 978-82-02-49154-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 11,7/13 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1 I dag kom ikke Uno ned fra leiligheten for å åpne butikken i det hele tatt. Det er første gangen. Det er ikke vanskelig å låse opp døra og kassaapparatet, men det er butikksjefens ansvar. Slik har det alltid vært. Når han har festet nøklene i beltet igjen, pleier vi å stille oss opp ved siden av hverandre ved vinduet for å se ut på den nye dagen. For å se etter kunder. Men nå står jeg alene. Jeg tror at Uno egentlig misliker å ha noe med kundene å gjøre. Før han fikk Marvell i hus, satt han helst inne på kontoret sitt. Stod han tilfeldigvis ved disken da det dukket opp en kunde, ropte han på meg, selv om jeg var opptatt med å sortere varer på lageret, eller rydde i hyllene. Nå er det ikke lenger så mange varer å holde orden på. Det er ikke så mange kunder igjen heller. Det var Uno som satte opp butikksjefskiltet på døra til kontoret. Manfred Rodes kolonial er både hjemmet og arbeidsplassen min. Jeg har aldri bodd noe annet sted enn i dette huset. Jeg har aldri gjort noe annet enn å ekspedere i denne butikken. Uno er broren min. Vi har stått side ved side i alle år. Marvell kan ingenting om butikkdrift. Når hun er i butikken, stiller hun seg opp ved disken og smiler overdrevent. Hun slår ut med armene og neier til mennene. Hun 5
snakker om alt annet enn det vi har å selge. Selv om kundene ikke har kommentert det, er jeg sikker på at de lurer på hva dette er for et slags opptrinn. De kommer til butikken for å handle, ikke for å høre Marvell prate om seg og sitt. Det eneste vi har rikelig av for tiden, er hermetikk. Det er vanskelig å få leverandøren til å sende varer ut til oss. Leverandøren sliter også selv med å få tak i det vi etterspør. Sjåførene klager over veistandarden. De dårlige tidene rammer alle. Uno sier at utvalget i butikkene i Havnebyen også er stusselig. Jeg har knapt fått lønn på flere måneder. Uno har ikke penger til lønn, sier han. Marvell og Uno reiser stadig vekk til Havnebyen. Marvell syns at dette stedet er for lite. Hun må ha avveksling. Hun må se folk, og høre musikk, og dessuten hente medisiner og salver. Hun synger en del selv også, i alle fall nynner hun. Marvell og Uno giftet seg i all hemmelighet. Nå tilbringer Uno det meste av tiden samme med henne i leiligheten over butikken. Jeg vet ikke hva de holder på med der oppe som er så viktig. Selv om det ikke er så travelt som det var tidligere, er det viktig at butikksjefen er i nærheten. Det ligger flere blyanter enn papirer på pulten hans. Det er mindre enn et halvt år siden Marvell flyttet inn. Jeg visste ikke at Uno og Marvell var kjærester før hun plutselig kom med sakene sine og skulle bo her. De kan ikke ha kjent hverandre særlig lenge. Det var en kort periode at Uno gikk ut om kveldene. Han hadde noen ærender i bygda, sa han. Jeg trodde han skulle møte ordføreren. Marvell er en god del eldre enn ham. Jeg måtte umiddelbart flytte ut fra leilig6
heten. Jeg nøyer meg med å bo på lageret til jeg finner noe som er bedre. Dette er den tryggeste tomta i hele bygda. Jeg kan ikke skjønne hva Marvell ser i Uno. Hun er vant til bylivet. Hun er fin og fjong, og går alltid i lange kjoler og høyhælte sko. Noen dager har hun en elegant jakke, og bærer et skjerf i tillegg, eller et bånd rundt hodet. Sminken ligger lagvis i ansiktet hennes. Hun er alltid velstelt på håret. Smykkene hun bærer utgjør prikken over i-en. Før gikk Uno rundt i lagerfrakken han hadde arvet etter far. Nå går han i dress, hvit skjorte og slips. Skal de ut, har han både hatt og paraply. Han har lagt på seg. Når Uno kler seg slik han gjør, er det som om han vil vise at han er viktigere enn butikken. Men det er kundene, selv om de er få, og deres ønsker, som uansett må komme først. Jeg bruker aldri smykker i butikken. Jeg har de samme to kjolene jeg alltid har hatt. De har sett bedre dager, men det er fortsatt kjoler. Syns Marvell at Uno blir for lenge nede i butikken, banker hun i gulvet med skaftet på kosten. Hun gir seg ikke før hun hører ham i trappen. I det siste har hun vært plaget med utslett. Hun sier det klør hele tiden. Uno smører henne inn. De skylder på den fuktige luften. De har sikkert rett. Den er ikke bra for noen. Det lukter muggent i butikken og på lageret. Men jeg har aldri vært plaget med huden. Jeg kan derimot av og til få hodepine og kan kjenne at det verker under føttene når jeg har stått i butikken en hel dag. Da legger jeg meg på sengen med beina høyt. Det hjelper alltid. I tillegg masserer Uno meg fortsatt. Han har ikke sluttet med det, selv om han 7
har fått Marvell å passe på. Etter at jeg fikk ned den lille bokhyllen og nattbordet, samt den ene lenestolen, ble det ganske koselig i kroken min. Jeg har to bilder på veggen over sengen. Nå trives jeg bra. Lageret er så godt som tomt for varer. Jeg er på ingen måte i veien. Før vi åpner om morgenen, må jeg sjekke rottefellene, både i butikken og på lageret. De som står i butikken, fjerner jeg selvfølgelig. Så setter jeg dem ut igjen før jeg legger meg om kvelden. Det skulle ha tatt seg ut om kundene møtte noen av de beistene. Jeg skvetter like mye hver gang jeg hører en felle smelle igjen. En gang skjedde det med en av fellene på lageret mens jeg stod og tok imot betaling fra en kunde. Hun skvatt også, og så forundret bort på meg. Jeg prøvde å late som ingenting. Rotta døde tydeligvis ikke med en gang, den romsterte noe voldsomt der inne, med fella hengende fast i snuten. Det fant jeg ut etterpå. Heldigvis var jeg midt i en samtale med kunden. For å overdøve lydene fra lageret, snakket jeg høyt og fort, mens jeg geleidet henne mot utgangsdøra. I ettertid har jeg tenkt at hun skjønte hva som foregikk. Det tok flere uker før jeg så henne igjen. Jeg snakket nok ubehagelig høyt. Marvell sier at jeg har en skjærende stemme, og at jeg burde øve meg på å snakke langsommere, og i et lavere toneleie. Rotta måtte jeg drepe med en hammer. Størrelsen på dyret var skremmende. Uno var ikke i nærheten. Han ville uansett ikke ha hjulpet meg. Uno er redd rotter. Han parterte en gang en hare vi fikk 8
kjøpt, men rotter vil han ikke røre. Jeg hadde aldri sett ei rotte før den første, store flommen. Det er allerede mange år siden. Rotteskrottene gir jeg til Asta Koer. Hun trenger mat til hundene sine. De er den eneste familien hun har, sier hun. Hun bor i ei lita hytte et stykke innover i dalen. Det forrige uværet tok taket på hytta hennes. Hun er ei tøff dame, selv om hun har mange plager. Hun fikk takplatene på plass, helt alene. Rundt hytta står det et høyt gjerde, slik at ikke hundene skal stikke av. De er digre. De passer på henne, sier hun. Jeg har aldri turt å klappe dem, selv om jeg av og til er på besøk hos henne. Hun plukker opp hundematen et par ganger i uken. Uno har nektet Asta adgang til butikken, siden hun ikke gjør opp for seg. Hun skylder oss mye, men har aldri penger. Det er virkelig synd på henne. Hun ser syk og elendig ut. Et gnagsår hun hadde på hælen, spredte seg som verk langt oppover på leggen. Den røde anorakken hun har hatt i alle år, er hullete og full av flekker. Det hender jeg stikker til henne en hermetikkboks, eller en kjekspakke, om ikke Uno er i nærheten. Han spør meg stadig om Asta har fått noe fra butikken. Gir jeg henne noe, må jeg betale for det, sier han. Ingenting er gratis, verden er ikke slik. Han vil ikke ha den gamle dama rekende rundt her. Hun skremmer kundene med utseendet sitt. Asta passet av og til Uno og meg da vi var små. Hun tok oss med til en stein under ei furu i lia bak huset. Der satt vi lenge og så utover. Asta fortalte historier om dem som bodde i dalen. Hun kjente til detaljer fra alle dødsfall. Hun var gammel og grå allerede 9
da. Plutselig en dag var hun borte. Da hun kom tilbake etter noen år, så hun herjet og sliten ut. Hun flyttet til den gamle hytta, som lå der falleferdig og forlatt. Ingen trodde at den kunne bli beboelig igjen. Hun snakker hele tiden med hundene sine. De bjeffer ikke, det er måten de stirrer på meg når jeg står på utsiden av nettingen som skremmer meg. Og den lave knurringen som kommer fra dypet av kroppene deres. Denne uken har jeg så langt ikke hatt noen skrotter å gi Asta, selv om jeg hørte at en av fellene smalt igjen i natt. Det var falsk alarm. Marvell vet ingenting om rottene. Uno har innstendig bedt meg om å ikke si noe til henne. Selv om jeg enkelte uker har fanget nærmere ti stykker i fellene, kommer det bare flere og flere. Det må være fryktelig mange av dem der ute. En natt drømte jeg at det satt en hel skokk med rotter på meg mens jeg sov, og at de begynte å spise av meg. Selv om jeg våknet, i drømmen, fikk jeg ikke gjort noe med dem. Jeg måtte bare ligge og se på at de forsynte seg av meg. Flere bokstaver på skiltet over inngangsdøra har falt ned. Nå er det bare «nfred ode lonia» som er leselig. Det er det tristeste butikkskiltet man kan tenke seg. Uno sier at det ikke gjør noe, siden alle vet at dette er en butikk. Dessuten syns det også på lang vei, på grunn av de store vinduene og de to falmede plakatene med bilder av kjeks, som har hengt på innsiden av dem i mange år. Ingen vanlige hus ser slik ut. Foruten hermetikken og tørrmaten, har vi fortsatt noen pakker med te, litt verktøy, noen strømper og en del 10
kjøkkenutstyr i hyllene. Mel ble det slutt på i forrige uke. Før kunne vi ha ferske grønnsaker og kjøtt fra gårdene innover i dalen. Egg og melk solgte vi også. Poteter hadde vi alltid. Karameller med papir rundt var mer populære enn de som lå klistret sammen i en pose. Det er håpløst å ha kjølevarer og fryser når strømmen kommer og går hele tiden. Vi har flere dager uten strøm nå, enn med. Derfor, og på grunn av de manglende leveransene, er utvalget slik det er. Men vi holder fortsatt de som bor i bygda i live. Svikter vi, må de i alle fall flytte. Da blir det bare rotter igjen her. Det er dette Uno ikke vil ta inn over seg. Jeg tror at Marvell hadde forestilt seg livet i leiligheten annerledes. Hun tenkte nok at det var mer ved en butikksjef enn det Uno kan vise frem. Jeg kan stadig høre at de krangler om kveldene. Det er hun som snakker mest. Uno trekker seg inn i seg selv om noen hever stemmen til ham. Sist han masserte meg, var han mer hardhendt enn på lenge. Han tok seg bedre tid, og var mykere i bevegelsene, da han var yngre. På den annen side tar det lenger tid når jeg skal massere ham. Det har hendt at han har kommet inn til meg på lageret midt på natten. Så lenge far levde, delte vi rom. Det overrasker meg at han fortsatt vil massere meg nå som han har Marvell. Sannsynligvis må han være ytterst forsiktig med hennes sarte hud. Jeg har ikke pratet med ham om det. Når han kommer for å massere, er han ikke i humør til å snakke. Men jeg må be ham ta det roligere neste gang. Jeg var både øm og sår etter forrige massasje. Tidligere i dag ekspederte jeg tre menn som skulle 11
over fjellet i en svær, svart bil. De spurte meg hvordan veiene var. Jeg måtte si som sant var at det ante jeg ikke. Men jeg ville ikke ta fra dem motet, og sa at jeg ikke hadde hørt om noen nye ras i det siste. Det er viktig for oss at folk fortsetter å bruke fjellveiene. De kjøpte mat for mange dager. Den tykke tåken som lå over dalen og fjellene gjorde dem urolige. Jeg savner eggene mer enn kjøttet og melken. Vi burde hatt egne høner, så kunne vi ha solgt eggene deres. Folk blir aldri lei av egg. Men Uno kan ikke noe om høner. Han liker ikke dyr. Vi har heller ikke noe sted å ha hønene, sier han. De måtte i tilfelle ha bodd sammen med meg på lageret. Og da ville rottene ha tatt dem. Den eneste hønene jeg vet om i bygda nå for tiden, er ordføreren sine. Det er alt det kraftige regnet som har ødelagt denne bygda. Og den voldsomme vinden. Flom har tatt mange av husene og rasert jordene til bøndene. Avlingene skylles bort. Folk tør ikke bo her lenger. Når det regner mye, blir bekkene til elver, som stadig graver seg nye leier. Vinden blåser over ende flere og flere trær. Jeg har sett hus rase sammen. Butikken vår står heldigvis trygt. Far var fremsynt da han fikk satt opp bygningen på oversiden av veien, på en liten høyde. Grunnen er fast fjell. Alt vannet fra fjellene bak oss følger elveleiet et par hundre meter lenger oppe. Fabrikken på den andre siden av dalen gikk for fullt den gangen. Arbeiderne kom innom butikken på vei hjem. På lønningsdagen handlet de så mye at de knapt greide å bære det med seg. Alle 12