Øyvind Strømmen Anders Lange

Anders Lange

Øyvind Strømmen

Anders Lange En norsk historie

© CAPPELEN DAMM AS 2016 Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond.

ISBN 978-82-02-45861-4 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: NTB Scanpix Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Attende går min hug på løynde stigar, når sola stig i kveldens skuggeblå Eg står i straumen som ein einsleg krigar Og lengtar heimatt dit eg kom ifrå – Hans Hyldbakk

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

En begynnelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17

Unge år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

27

Til Argentina og tilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

40

Med Fedrelandslaget på offensiven. . . . . . . . . . . .

49

Skuffelsene – og motstand mot Quisling. . . . . . . .

69

Kamp mot smusslitteratur og for Forsvaret . . . . .

89

Motstandsmannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 Hundeavisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Demagogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147 Et parti blir født . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162 Et år på Stortinget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 Carl I. Hagens parti . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 En skandale i Sør-Afrika. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208 Arven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 224 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 239

Forord

Denne boken startet på mange måter med en fotnote.

Det var ikke engang min egen. Fotnoten var å finne i en rapport fra Antirasistisk Senter, den fortalte at Fremskrittspartiets forgjenger, Anders Langes parti, hadde fått penger fra det sørafrikanske apartheidregimet, og den skapte – tilbake i 2012 – en hel del bråk.

Jeg ble bedt om å skrive en kronikk om Anders Lange og hans partis forhold til det sørafrikanske regimet. Jeg begynte å lete i gamle avisarkiver etter mer informasjon, og hentet også frem igjen Arild Rygnestad og Hanna Kvanmos biografi Anders Langes saga, som ble utgitt i 1993.1 Igjen lot jeg meg fascinere av en av de mest spennende og mest fargerike personene i nyere norsk historie.

Én ting er at Anders Lange utvilsomt endret norsk politikk, men det kan man si om flere, og ikke minst om Langes arvtager på Stortinget, Carl I. Hagen. En annen ting er at Lange levde gjennom flere epoker i norsk politikk.

Han ble født i et land som stadig var i union med Sverige.

Han vokste opp i en ung nasjonalstat. På 1930-tallet var han aktiv i det som da var en av de største politiske bevegelsene Norge noen gang har sett, Fedrelandslaget. Det var en organisasjon som ble født av drømmen om borgerlig samling, skepsis til parlamentarisme og det man anså som ødeleggende partistrid, men som utover på 1930-tallet, delvis i takt med synkende oppslutning, 9

flørtet med fascistisk tankegods. Under okkupasjonen var Anders Lange motstandsmann. Tiår senere ble han leder for en gruppe menn som kjempet imot den fremvoksende venstreradikalismen, og som samtidig utfordret norsk konsensustenkning. På 1970-tallet blomstret denne bevegelsen – ofte (og kanskje også upresist) omtalt som «hundeguttene» – til å bli et politisk parti. I 1973 ble Lange stortingsmann.

I dag sitter partiet han startet i regjering, selv om det kan diskuteres hvorvidt Fremskrittspartiet faktisk er Anders Langes parti.

Den amerikanske historikeren Arthur Schlesinger jr. skrev en gang at historien ikke kan rekonstrueres. Fortiden, påpekte han, er et kaos av hendelser og personligheter det er umulig for oss å trenge inn i. Slik er det selvsagt også når vi nærmer oss den gjennom nettopp en av disse personlighetene. Noen ganger finnes informasjon tilgjengelig på detaljnivå, andre ganger er det vanskelig å finne noe i det hele.

Anders Lange bodde i Argentina i over to år sent på 1920-tallet, og det påvirket ham utvilsomt – begge de to bøkene han skrev hadde handling fra Sør-Amerika. Og likevel skrev han selv relativt lite om landet, og kildematerialet til hans tid der er magert. På den andre siden kan man iblant finne de mest inngående detaljer: På slutten av 1930-tallet var Anders Lange sekretær i Norges Sjøforsvar. 7. juni 1939 holdt de en festmiddag i forbindelse med sitt tiårsjubileum. Der ble det servert kokt laks med agurksalat, til dessert var det krokanis og kaffe.2 Når man skal skrive om et menneskes liv, kan både en overveldende og skjevt sammensatt mengde detaljer være blant utfordringene. Men i møtet med Anders Lange er 10

det også andre utfordringer. Det finnes mange gode historier om ham. Noen av dem er kanskje simpelthen for gode.

Her er en av dem: En sommer i slutten av 1950-årene stod Kåre Valebrokk en kveld og så Anders Lange slite seg oppover den siste bakken til gården Valebrokka i Bjelland på Sørlandet, en bratt kneik langt oppe i en dal der veien til tider er ganske humpete. Lange var – uten at Valebrokk forteller det – på vei til familiehytten ved Myklevatn, kanskje en halvtimes tur opp gjennom lia fra Valebrokk, først gjennom skogsterreng og så over i et mer myraktig område. Han kjørte en gammel og sliten liten lastebil. Skal man tro Valebrokk, var Lange ingen kløpper på clutching, men bråket fra bilen ble likevel overdøvet av hundeglam.

Da han vel kom frem, åpnet han baklemmen. Ut strømmet et dusin svarte og hvite fuglehunder, pointere.

To ganger satte Kåre Valebrokk historien om pointerne i Bjelland på trykk. Første gang var i Dagens Næringsliv i august 1997, andre gang var i Aftenposten i mars 2001. I Dagens Næringsliv endte det med at pointerne – i glede over endelig å ha sluppet fri etter den lange turen fra Asker – raserte «et ubegripelig antall hønsegårder».

I Aftenposten var det Kåre Valebrokks bestemors frittgående høner som ble gjort kål på, før hundene strøk videre til bygds, uten at skjebnen til andre sørlandske fjærkre blir nevnt. I begge variantene av historien klarte Lange til sist å fange de fleste av hundene igjen, men ikke alle. Et par slapp unna, og gikk ifølge Valebrokk inn i et genetisk spleiselag med bygdas øvrige hunder, ifølge DNvarianten «en lurvet flokk av semirasete gordonsettere og Dunker harebikkjer». Valebrokk holdt på historien om at det i Bjelland i flere tiår etter denne episoden ble 11

født valper med merkelige, hvite pointerflekker, hvorpå de sindige sørlendingene i bygda skal ha ristet ettertenksomt på hodet og sett ut i luften, før de sa de eneste to ordene som var nødvendige som kommentar: «Anders Lange».

Valebrokks fortellinger er begge poenger i en historie som også handler om Fremskrittspartiet. I Dagens Næringsliv brakte Lodve Solholm Valebrokks tanker om fuglehunder igjen på banen. I Aftenposten dreide det seg om en annen profilert FrP-er, som siden ble ekskludert fra partiet: «Hver gang jeg ser Vidar Kleppe eller en annen av hvalpene i partiet, tenker jeg med pavlovsk regelmessighet på svarte og hvite pointere.»

Valebrokk fortalte også at hans foreldre – Peder og Inga – flere ganger hadde besøk av Lange hjemme i Kristiansand. Da ble lille Kåre sendt til sengs, fordi far i huset syntes det fikk være grenser for hva sarte barneører skulle få høre. Men guttunger har jo lange ører, påpekte Valebrokk, som fortalte at han på denne måten tidlig fikk et avklart forhold til sosialismen.3 Til slutt uttrykte Valebrokk uro over Carl I. Hagens valper, Lodve Solholm og Vidar Kleppe, som i motsetning til Lange «åpenbart ikke aner noe om den livsbejaende, åpne romslighet som preget mannen som Store Norske Leksikon bare er villige til å bruke ni og en halv linje på».4 Det er en fin historie, en historie som på mange måter tar Anders Lange – hundeelskeren og politikeren – på kornet. Som Valebrokks biograf Frank Rossavik bemerker, er historien imidlertid så god at den blir problematisk. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at Valebrokk – en fargeklatt i norsk presse – smørte tykt på for å underholde leserne, og for å få frem poenget.5 En annen sak er at hukommelsen kan spille oss alle et puss. Det 12

gjelder også dem som har skrevet om sine møter med Lange, og dem som har fortalt meg om dem. Jeg tror Arthur Schlesinger jr. har rett i at historien vanskelig kan rekonstrueres. Men noen historier kan i det minste gjenfortelles. Og slik blir historien menneskeskapt, og historie – som fagfelt eller, som i denne boken, som journalistikk – blir også menneskeskapt. Det å se tilbake på den er aldri enkelt. Det blir alltid – til en viss grad – subjektivt.

Det var derfor jeg ikke helt visste hva jeg skulle svare da en av kildene mine med en viss skepsis lurte på om jeg hadde tenkt å skrive en sterkt kritisk bok om Lange, eller om jeg ville skrive en objektiv bok.

Det vil si: Den første delen var det enkelt å svare på.

Selvsagt er det nok av ting man kan være kritisk til ved Langes politiske aktivitet: På 1930-tallet flørtet han med både fascismen og antisemittismen. På 1960-tallet forsvarte han både det sørafrikanske apartheidregimet og det hvite mindretallsstyret i Rhodesia. Og selv om han forandret standpunkter gjennom livet, som de aller fleste av oss, stod han hele livet for en politisk kurs som – om ikke annet – beviser at vi slett ikke er sosialdemokrater alle sammen. Selv er jeg en slags skuffet sosialdemokrat, og et barn av min egen tid. Avstanden til Lange er stor.

Det er sant, selv om min skuffelse ofte dreier seg om miljøpolitikk, og også han – iallfall tidvis – kunne ha et brennende miljøengasjement. Han ble sterkt preget av å lese den amerikanske biologen Rachel Carsons bok Den tause våren, fra 1962 – en bok som også bidro til fremveksten av amerikansk miljøbevegelse.

«Journalister er gjerne blitt det fordi de skrev stil til Særdeles,» skrev Anders Lange en gang om min egen yrkesgruppe. «Derved begynte de å ane at der bodde en 13

kunstner, en dikter i dem. De var eslet til noe stort og belærende. Og deres evige studentersyn var det riktige.

Slå ned i den mindre bys aviser på alt det du ikke likte, du mektige stilforfatter, inntil engang hovedstadspressen står deg åpen og du kan innta plassene ved Theatercaféens border, hvorfra du kritisk med hornbriller på nesen kan dømme levende og døde.»6 Han fortsatte med en kanskje enda kraftigere tirade rettet mot frilansere. Som frilansjournalist lo jeg så jeg gråt av denne teksten – også fordi den på noen måter er ekkelt treffende. Men jeg har ikke hornbriller. I den grad jeg noen gang har fattet interesse for Theatercaféen er det på grunn av Anders Lange selv, og et slagsmål som fant sted der i august 1940. Å dømme levende og døde overlater jeg helst til andre.

Jeg har med andre ord ikke hatt noe ønske om å skrive en sterkt kritisk bok. Jeg har hatt et ønske om å fortelle en god historie om en interessant person, ja, om en av de mest fargerike politikere og samfunnsdebattanter Norge noen gang har sett. Ikke minst har jeg også hatt et ønske om å fortelle noe om landet Norge gjennom Anders Langes historie. Derfor ligger hovedvekten på Lange som politisk menneske.

Men objektiv? Arbeidet med boken er preget av hva jeg har funnet spennende og av hva jeg har opplevd som relevant. Hvor jeg har lett, hva jeg har lett etter og hvordan jeg har forstått eller i verste fall misforstått det jeg fant, har selvsagt vært med på å forme denne boken. Så hvordan ser jeg på Anders Lange?

Hadde jeg levd og vært politisk interessert den gangen han startet sitt eget parti, tilbake på 1970-tallet, ville jeg neppe likt politikken hans, naturvernengasjement til tross. Anders Lange hadde likevel en sjarm og en person14

lighet som gjorde at også mange av hans politiske motstandere fant ham vanskelig å mislike. Jeg har mistanke om at jeg også ville satt pris på outsideren Lange – mannen som på 1960- og 70-tallet utfordret et trygt, godt og ganske kjedelig politisk Norge, som skapte rabalder, som satte ting på spissen og som klarte å vekke nytt politisk engasjement.

Da han etter noen år som kenneleier og i ytterkantene av den offentlige debatten vendte tilbake til manesjen, røsket Anders Lange opp i norsk politikk. Det gjorde han på et tidspunkt da man lett kan hevde at det var nødvendig.

Mange av de muntlige kildene til Anders Langes liv er borte nå, blant dem mennesker som kunne ha kastet ytterligere lys over hans tid i Fedrelandslaget og kanskje også på hans arbeid i motstandsbevegelsen. Her har Rygnestad og Kvanmos biografi Anders Langes saga derfor vært en viktig kilde. En annen sentral kilde er Torbjørn Eides grundige intervju med Lange like før han døde, et intervju som finnes i både bokform og i LP-utgave.7 Avslutningsvis er det nødvendig å rette en takk til de mange som har bidratt til denne boken på en eller annen måte. Ingen av dem fortjener å lastes for mine feil, mange av dem fortjener et glass eggelikør. Takk til Jan Hervig, Jan Simonsen, Knut Hanselmann, Svein Skotheim, Jan Bojer Vindheim, Øyvind Skarlund, Olav Garvik, Trygve Lia, Inger Brita Ørmen, Jon-Richard Knoff og andre for å dele av sine historier. Takk til Kjetil Braut Simonsen og Terje Emberland for gode samtaler om 1930-tallet, og til Emberland dessuten for å ha lært meg om landet Uqbar, og om Jorge Luis Borges’ ulykkelige kjærlighet.

Takk til Alejandro Jasinski, Anki Furuseth og Steinar A. Sæther for å ha hjulpet meg til å finne frem til mate15

riale fra Argentina, og til Susana Lange, som klarte å finne en puslespillbit i et gammelt brev. Takk til dem som har kommet med tips og kommentarer, og tusen takk til Riksarkivet og ikke minst til universitetsbiblioteket i Bergen og deres nye, fantastiske mikrofilmmaskin. Takk til Morgenbladet som lot meg bla i deres avisarkiv. Takk til Kristian A. Bjørkelo for whisky. Takk til storebror Tor Ivar for noen hint av sjøforsvarskarakter.

Og – som alltid – takk til min kone Marijke og til mine tre barn. Øyvind Strømmen

En begynnelse

Det ville bli stiftet et nytt politisk parti […] med de samme grunnholdningene som Glistrup. Jeg gledet meg allerede til å få dele ut brosjyrer og stå på stands.

Carl I. Hagen, om møtet på Saga kino i april 19731

«Holberg og Nils Kjær har ødelagt meg, slik at jeg alltid ser meg selv fra siden,» fortalte Anders Lange en gang i et intervju. Opp gjennom livet hadde han flere ganger opplevd det han selv så på som syner, han sammenlignet seg selv med Marcello Haugen – en av Norges mest kjente «klarsynte». Flere ganger hadde Lange opplevd det han mente var forvarsler om dødsfall, inklusive farens. På talerstolen i Hammerfest en gang før krigen så han Finnmark for seg som krigsskueplass.

«Når jeg har hatt disse syn, som sekretær i Norges Sjøforsvar i 1938, så gikk jeg ned – helt ned fra talerstolen – så meg selv fra siden – og sa: Du, Anders, er jo bare en gammel fotballspiller – hvordan kan du ha greie på dette? Og således når jeg står og taler er det mange ganger jeg må si til meg selv: Hvordan kan du være sikker på dette? Det er best å ta det med en klype salt. Det er best å ta det litt humoristisk.»2 I mange år hadde Anders Lange – for å sitere et portrett i Aftenposten sommeren 1973 – «sendt en strøm av 17

reaksjonære artikler ut over det ganske land, og opptrådt som folketaler». Han hadde «tordnet mot politikere, og brukt alle de skjellsord som mange har lyst til å bruke, men ikke våger». Fra småbruket og hundekennelen Trollstein, plassert i landlige Heggedal i Asker, hadde han drevet sin egen avis, gjerne omtalt som Hundeavisen også etter at den skiftet navn til Anders Langes Avis.

Der hadde han kommet med utallige knallharde angrep på det politiske etablissementet.

Anders Lange hadde vært i utakt med tidsånden, «han gærne Lange med Hundeavisen». I forbindelse med sekstiårsdagen hans – i 1964 – hadde Aftenposten omtalt han som «ubeskjemmet demagogisk», som en som hadde «injuriert så mange, så ofte, at det ved stilltiende overenskomst er besluttet å frakjenne enhver ytring av Anders Lange injurierende kraft».3 Men 1973 var et brytningsår, og Lange hadde etter hvert samlet en gruppe tilhengere rundt seg selv og sin avis.

Den nordiske høyrepopulismen ble født i Danmark, et par år tidligere. Der hadde bornholmeren Mogens Glistrup trådt inn i offentligheten med et brak etter at han 30. januar 1971 ble intervjuet i TV-programmet Focus, midt i beste sendetid på statskanalen DR. Glistrup gikk til angrep på skattesystemet som sådant. Han mente det var umoralsk å betale skatt, og at en krone til staten var en krone til fordervelse av fedrelandet. Å være skattesnyter var å sammenligne med å være sabotør under nazistenes okkupasjon av Danmark, en farlig, men fedrelandsnyttig jobb, erklærte Glistrup.

«Nu bli’r der s’gu ballade,» hadde en kameramann slått fast etter at opptakene var i boks. Og selvsagt ble det bråk. Den daværende danske finansministere Poul Møller, som representerte de konservative, så program18

met, og ringte kort tid etter til storavisen Berlingske Tidende. Han var forarget over at fjernsynet kunne sende en oppfordring til skattesnyteri, og det dagen før danskene skulle levere selvangivelsene sine. I august året etter stiftet Glistrup sitt eget parti, som fikk navnet Fremskridtspartiet. Det var nok dem som oppfattet det hele som en dårlig spøk: Ikke bare ville partiet avskaffe inntektsskatten, Glistrup kom med en rekke uttalelser som var en kombinasjon av humoristiske og spinnville.

NATO-motstanderen Glistrup foreslo blant annet at forsvaret kunne erstattes med en telefonsvarer som på russisk fortalte at Danmark overgav seg. Han mente også at havregrøtautomater kunne erstatte sosialvesenet. Likevel ble han populær i Danmark. Hans nye parti fikk 5,4 prosent allerede på den første av meningsmålingene der de ble tatt med, i mars 1973.4 Glistrup ble også kjent for å elske marsipanbrød. En tid ble de simpelthen kalt glistrupbrød i Danmark.

Anders Lange og miljøet rundt ham fikk et puff av Glistrups suksess.5 «Vi var alle overrasket over fenomenet Glistrup,» forteller Jan Hervig, en av Anders Langes nærmeste venner på denne tiden. «Vi moret oss over hvor frekk og uredd han var, samt over det pussige innslaget med marsipanbrød.» Hervig tror ikke at Anders Lange var spesielt påvirket av Glistrup, men forteller at dansken gjorde inntrykk som et fenomen som viste at det umulige var mulig.

Den politiske situasjonen i Norge var åpnere enn på lang tid. Etter krigen hadde Arbeiderpartiet hatt en dominerende rolle, så dominerende at historikeren Jens Arup Seip kalte Norge en ettpartistat, «hvor ett eneste parti har oppsuget all politisk makt, og innforlivet den med seg gjennom lengre tid».6 Om man ser 19

bort fra den borgerlige regjeringen som fikk sitte noen uker i 1963, som et resultat av Kings Bay-affæren, var det først med Per Bortens borgerlige samlingsregjering i 1965 dette endret seg. Den mørkeblå urokråken Anders Lange hadde gledet seg over samlingsregjeringen, men ble skuffet over politikken de førte.7 I 1969 beholdt de borgerlige så vidt flertallet på Stortinget, men så raknet regjeringen på grunn av EF-spørsmålet. Da folkeavstemningen om EF i 1972 gav et nei-flertall, gikk også Trygve Brattelis arbeiderpartiregjering av, Bratteli hadde stilt et slags kabinettspørsmål til velgerne. En sentrumsregjering under Lars Korvald hadde tatt over, men Venstre var blitt slitt i stykker av EF-spørsmålet. Norske velgere hadde mange grunner til å være på vandring.

Det var i kjølvannet av alt dette at Anders Lange besteg talerstolen på Saga kino 8. april 1973. Foran en fullsatt kinosal var han i sitt ess. «Jeg satt inne en tid, men er ingen helt, og har ikke skrevet bok om meg selv,» startet han. «Men da jeg kom ut, så ble jeg tilbudt tre sikre partistillinger og sikkert valg i Akershus. Jeg skal ikke nevne partiene for at de ikke skal bli så sjenerte, men da sa jeg til meg selv: Jeg tør ikke.» Han fortsatte med å skryte av stortingskantinen som den flotteste og hyggeligste i hele Norge, med den billigste kaffen. Middagen var enkel og god, og man kunne til og med få eksportøl, «for det er lovlig der, til tross for Korvald».

«Så når jeg gikk hjemmefra og hadde sett på alle sauene mine, tenkte jeg på dere, og så tenke jeg: Nu kommer alle disse som er blitt narret gjennom et langt liv. Og så tenkte jeg: Anders. Du er 68. Du kunne få alderstrygd – jeg blir syk bare ved tanken – og du kunne trekke deg tilbake og sitte på en benk og råtne opp. Men så tenkte jeg på hvis det skulle være snakk om å danne et parti, vet 20

dere hva jeg ville gjort da? Da ville jeg sagt: Velg meg i Oslo, så har dere i alle fall en mann som alltid har forfektet det som jeg nu kommer til å si om et øyeblikk. Hørte dere det der oppe? Og hvis det skulle startes et parti – og nu vil en masse gå – så vil jeg si at jeg er ikke med på noe parti unntagen et Anders Langes Parti. Mindre skatter og avgifter.»

Det var ikke fordi han var selvopptatt, bedyret Lange.

Det var fordi han ønsket at alle skulle vite at det stod en mann bak, en mann med alle sine feil, og ikke et anonymt styre «med en liten Willoch som de putter frem ved enkelte anledninger».

Så giret han opp et hakk – etter å ha bedt folk om å betale utgangspenger i de gule bøttene som var plassert ut, «for utgangspenger – det er ikke belagt med skatt».

Han begynte med å gyve løs på u-hjelpen, som han mente gikk til stater som brukte mesteparten av pengene sine på militæret. Samtidig hadde ikke Radiumhospitalets gynekologiske avdeling nok penger, og «oppover i dalene» satt det mange gamle folk som ikke torde flytte fra gårdene sine, fordi gamlehjemmet ville ta gården og bruke den som betaling.

Han fortsatte: «Og dette, mine tilhørere, dette skjer i et land som bruker 30 milliarder på statsbudsjettet og elleve på kommunebudsjettet. Og så skal vi gi til de sorte som bare tenker på én ting: å få nok generaler, nok fly, nok alt det de vet av det onde, og som ikke gjør annet enn å slåss seg imellom, og som er ettpartistat, og som hiver ut annerledes farger når de er kommet i posisjon.»

Det betydde ikke at han var rasehater, forklarte han, han bedømte kun mennesker etter deres oppførsel, og ikke noe annet, hadde «flere negervenner» og ventet besøk fra en bantumillionær til sommeren. Han la til at 21

han ikke trodde at det var enkelt å få et ekteskap mellom en sort og en hvit til å bli lykkelig i det lange løp, når selv ikke «hvite og like barn» kunne holde sammen.

«Men det har ingen ting med rasehat å gjøre. Men det skal vi nu oppleve i morgen. Vi skal oppleve at hvert eneste parti, og det sosialdemokratiske Unge Høyre skal gå inn for, skal snike på rød arbeiderfront og gå inn for å dekke de karene som kommer med våre penger.»

Han gikk videre til å kritisere uføretrygd, og viste til en «gatepike» som hadde fått det. «Og jeg som mann vil jo si at det er hyggelig at det er gatepiker. På den annen side vil jeg si at skatteyderne skulle ikke ha noe med det å betale, mener jeg, gjennom skatten.» Videre hevdet han at man nå hadde en rekke kommuner der alle var på trygd.

Alt dette, kom han frem til, hadde skjedd fordi det hadde dukket opp folk som sa: «Du er født for arbeiderklassens skyld, og ditt parti er kommunistpartiet.»

«Siden ble det det sosialdemokratiske parti, siden ble det det nazistiske parti, siden ble det fascistpartiet, som alle fire har preget vårt århundre med å fortelle oss at vi er født for partistatens skyld og ikke for vår egen.»

«De av dere i salen som mener at vi er født for statens, vi kan i alle tilfeller i våre dager si bare partistatens skyld, de må gå, for de opptar plass,» la han til, og publikum applauderte. «For hvis dere mener at vi er født for samfunnets skyld … det vil si, det er ikke noe som heter samfunnet. Det er staten som i lovs forstand er samfunnet. Det er lover som staten gir, men samfunnet er en stor frase.»

De som mente at de var født for statens skyld hadde saktens nok av partier å stemme på, mente Lange, og partistaten hadde overtatt – den overtok i 1935. «Jeg 22

levde og var like opptatt av politikken som nu, og jeg husker alt!» Resultatet var at man betalte høye skatter og avgifter.

Så gjøv Lange løs på Høyre, og på finanspolitikeren Lars T. Platou, som han anså aldri hadde vært ute i det praktiske liv, men bare båret frem av slekten og rikdommen. I salen ble det klappet taktfast. «Platou aner ikke noe om livet! Han har aldri vært ute i det. Han har aldri en eneste dag visst hvorledes det skulle være å ikke ha fem kroner,» sa Lange. Platou hadde vært en pådriver for innføringen av merverdiavgiften, momsen, noen år tidligere. Høyre var det partiet som hadde forrådt velgerne mest, mente heggedølen. «Så satt guttegjengen fra Minerva, studenter med fremmedord, og de begavede opptredener på TV: Norges eldste foster, Willoch, og Norges eldste konfirmant. […] Så sitter de der, mens de gravalvorlige, sindige høyremenn som har vært ute i arbeidslivet, de sitter langt unna, for de kan ikke leke studenter hele sitt liv, de må overlate det til disse gutta.»

Etter å ha fullført angrepet på Høyre gikk han løs på både Odvar Nordli og Finn Gustavsen, han som aldri hadde hatt orden i sine egne papirer, men som også ville styre rederiene. «[På] misunnelsens grunnlag» hadde venstresiden i politikken – «det elendige Arbeiderpartiet» – klart å innføre progresjonsskatten, og dermed var man kommet frem til situasjonen Anders Lange mente å se i 1968. «Det er blitt bitre frukter nu, av velferdssamfunnet.»

«Kommunen og staten gjør alltid én ting,» sa Anders Lange. «De gir med den ene hånden, og tar igjen med den andre. Og så tjukke i huet har dere vært, at først nu våkner dere. Først nu er det sinne i dere! Men nu, hvor23

for fikk vi mot? Fordi vi fikk det fra han raringen nede i Danmark.»

Etter en lengre tirade mot arbeiderpartitopper med gode lønninger fortsatte Lange med å slå fast at Norge var kommet «i statskapitalismens tidsalder», og at ingen av de borgerlige partiene reagerte. «Og de av dem i salen som ikke advarer deres venner mot å stemme på venstresiden, de er økonomiske selvmordere, og sine venners uvenner,» mente Lange. Og så kom angrepet på studentene, som slett ikke burde få stipend, skulle man studere fikk man greie seg selv – lån kunne man få, om man betalte tilbake. Deretter var det farspermisjonen som stod for tur: «[J]eg har tre barn med den første konen og en med den siste. Jeg har stelt mere hjemme enn noen annen. Jeg har ofte sett nedover meg selv og sett etter om jeg var blitt kvinnfolk, så mye har jeg stelt hjemme! Og nu får jeg høre at det skal være noe som heter barselsmenn, som vi skal betale for. Fjorten dager skal en mann som har hatt gleden av å ligge med sin kone nu kunne komme hjem på statens bekostning – i fjorten dager – og sinnsforvirre henne!»

Tema for tema stod for tur. Lange kritiserte valgordningen, som bare førte til at «de lydige guttene» ble satt opp på liste. Han sparket til avholdsbevegelsen, «alle de diktatorene som skal bestemme over hva som går inn i munnen vår». Han gikk til angrep på Kristelig Folkeparti, «et parti som ikke tror på Gud i det hele tatt, de bruker det bare til politikk». Han kritiserte pressestøtte, tobakkspriser, forslaget om forbud mot alkoholreklame, og strandsoneregler, og han kritiserte nordmennene som godtok alt dette. «Det er som min gamle venn [Macody] Lund sa: ‘Der finnes ikke sinne i nordmennene!’»

Nå var det på tide, mente Lange, å snakke åpent om 24

skattesnyteri. «Hver gang jeg hører om en skattesnyter, så sier jeg: Gud bevare ham. Jeg greide det ikke!»

Anders Lange foreslo også at oljepengene – produksjonen på Ekofisk hadde kommet i gang i 1971, og Norge var for alvor på vei inn i oljealderen – skulle brukes til å fjerne direkte skatt i Norge, før han dro frem Milton Friedmans forslag om flat beskatning.

Så kom han til poenget: Det skulle startes parti. «Kanskje blir vi nødt til – og det skal jeg prøve nu, for å skremme dem helt – å bli et parti. Men jeg sier hvis De vil ha meg med, så er jeg for gammel til å være med på tøv, og ung nok til å greie et sånt parti. Det kan De være sikker på. Men det partiet skal jeg lede. Det partiet er jeg formann for. […] Og det partiet skal ikke innredes med svære kontorer, og kontorsjefer til 50–60 000 og generalsekretærer til 120 og bil og det hele. Det skal være deres, som arbeider! […] Hvis dette er en folkebevegelse, så vil hver eneste av dere bli en agitator.»

Han fortsatte med å fortelle at det var nødvendig med 1000 underskrifter for å starte partiet. «Om et øyeblikk skal jeg spørre: Rekk hånden i været de som vil at vi skal danne et nytt parti». Folk begynte å rekke hånden i været. «Vent, vent, vent, som vil vi skal danne et nytt parti. Med tittelen – ikke meg ellers, finn en annen – Anders Langes Parti – Mindre skatter og avgifter – ellers finner dere en annen en!» Igjen understreket han at han skulle ha makten i partiet, før han forklarte partidannelsen med at det var nødvendig for å komme på gallupmålingene, slik at stortingsmennene kunne få noe å hygge seg med – akkurat som i Danmark. «Forstår De hvor jeg vil hen? Nu skal vi gjøre det! Rekk opp hånden alle de som vil at vi skal danne et parti!»8 Det kom ja-rop blant publikum. «Ti stille! Det som 25

dere nu syns skal legges i bøttene. For dere må ikke tro at dere kan sitte der og rekke hånden i været og ha det moro. Dere får en lapp som dere skal undertegne navn og alder på!»

Ferdigtrykte kort ble delt ut i lokalet, mens Anders Lange bad om å bli nominert på topp på stortingslisten med det samme, med enda en applaus som svar.

Slik ble Anders Langes parti født. «Sagamøtet ble en personlig triumf for Anders Lange,» forteller Jan Hervig.

«Etter dette møtet var det ikke lenger noen tvil om at det ville komme et nytt parti til stortingsvalget.»