Kolbein Falkeid
ØYET OG VIRKELIGHETEN Dikt
Tidligere utgitt: Gjennom et glass-skår (1962) Vi (1966) Dissonans (1968) Gjenskinn (1971) Reisenotater (1973) Afrika mitt Afrika (1974) Horisontene (1975) Senghors sanger (1976) Opp- og utbrudd ( 1978) Vagabondering (1979) Noen skritt unna (1980) Terroristene (1980) Robinson (1981) Redningsforsøk (1983) De andre (1984) Trekket vestover. Dikt i utvalg (1984) Gledepunkter (1985) Kaffekjelens vinger (1988) En annen sol (1989) Bølgelengder. Dikt i utvalg (1991) Gjest (1995) Linedanseren (1996) Utrøstelig bøddel (1997) Dikt og antidikt (1998) Gjendiktning av Nicanor Parra (1998) De store strendenes samtale (1998) Dikt i utvalg (1998) Enslige utsikter (2000) Utestengt (2001) Vind, eple (2003) Samlede dikt (2003) Uvisshetens land (2011) Utvalgte dikt (2011)
Om forfatteren: Kolbein Falkeid – et nærbilde av Ketil Bjørnstad (2008)
Blant surrealistene ble bildet av det lukkede øye brukt for å rive ned forestillingen om den ytre verden som virkelighet. Det åpne øye – vanligvis oppfattet som forbindelsen mellom individet og verden – så de som et falskt speil, en falsk forestilling. Virkeligheten befant seg et annet sted. Til omslagsillustrasjonen «Det falske speil» av René Magritte, 1928
INNHOLD
Håp av luft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 På bunnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Besøket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 En annen fortelling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 Nedfallsdikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Narren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Usentimentalt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 Hvit skjorte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 Vismennene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Massasjeterapi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 Barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 Fotografiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 Det er ikke så farlig lenger . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 Øynene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 Den skyldige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 Være nær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 Unas kafé . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 Diagnose . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 Generasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49 Endelig! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51
God morgen i Sørkedalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Dukketeater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Gummisko 1942 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 Ristediktet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 Joggerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 Menneskelys . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 De hjelpeløse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64 Drømmefangeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 Blåfjær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 Uforståelig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 Fra land til land . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Hovmodet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Frekt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Jeg inntar årstidene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 Pubertet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Tabloid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75 Minner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76 Gjerdet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Fra innlandene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78 Radiologen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 Betalingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 Unnskyld meg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85
To gjendiktninger av Charles Bukowski, fra «Bone Palace Ballet», New Poems, 1997: Ikke glem (don’t forget) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Å dra bort (going away) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91
Det finnes kun to måter å leve livet på. Den ene er å leve som om ingenting er et mirakel. Den andre som om alt er det. Albert Einstein (1879–1955)
Til Siggen, barna og barnebarna våre.
HÅP AV LUFT
Jeg har ikke så mye å si mer. Hvis jeg har ord, kommer de fra tåkegrønne avgrunner hvor utsikten fra bunnen svever som feberblanke, bristeferdige bobler. Tror du dette er virkelighetsflukt, tar du feil. Det er alder, ikke noe annet. Netters urolige søvn, kastene fra side til side, tanker av krystallklar innsikt om fortid, fremtid og nådeløs forgjengelighet. Jeg tar på drømmens vonde side og bittelille lyse, tar på de silketynne gode trådene. Holder de? Jeg klamrer meg til dem, lar håpet være lettere enn luft. Tenker på
11
gode ansikter, barnebarn, alt som kan redde meg. Og kjenner et pust av søvn og fred feie fremmede tanker vekk, vekk. Ufortjent setter jeg føttene på fastland av morgen og nye sjanser.
12
PÅ BUNNEN
Når sinnet ditt som et tre kvestes for mye – Når natthimmelen bare forurenser med en gul stank av stjerner – Når en snøblind drøm ligger våken og verker, da er du alene i en gruveheis som synker mot bunnen. Det skal stor smerte til å falle så dypt. Få er forunt eller fordømt til denne erfaringen hvor døden er angst for døden, kravlende på den jordslåtte siden av en stein i skogen. Selv har jeg aldri vært der. De fleste har aldri vært der, selv om sorg har ligget som blylodd i lommene på enhver
13
som vakler ved et eller annet brådjup. Jeg reddet meg inn på et tverrslag av dikt og kom meg, fortjent eller ufortjent, opp igjen ved å kave med ord av håp. Tungsinnets svarte sol var lenket fast og glefset rimkaldt, men fånyttes. Så dypets blikk med jernbeslag har jeg aldri sett, selv om jeg vet det er nesten som tårer, nesten et språk hvor alt er løgn, hvor alt fornektes, hvor alt er en evig reise uten vei og hvor meningsløsheten, denne fornektelsens ånd, lengter paradoksalt og pinefullt etter noe som kan frelse ham selv. Det er derfor han stirrer inn i offerets øyne når han piner det, for å finne noe der som er sterkere enn ham, kan overvinne ham og befri ham.
14
Men han er evig lidende, evig fordømt. Bare du har mulighet til å gjøre noe der nede. Å velge parti: Det vonde eller det gode. Helst ønsker jeg at du tar heisen tilbake til gruveåpningen, lyset og vindens sus.
15
BESØKET
Det sies at når vi føler oss feiet og prydet og hjertet ligger som et tomt sneglehus i brystet. Det sies at da risikerer vi at en uren ånd kommer med det kolossale flyttelasset sitt, veldigere enn tomhet. Bare midlertidig har han vært borte. Nå har han syv andre ånder med seg som er verre enn ham selv. Og når han kommer med dem, bor de der. Sies det. Og jeg tror jeg forstår denne gåtefulle historien. Den likner permafrostens isblå koma, knivseggen mellom fødsel og død, skillet mellom aldri og sjelden.
16
For det er da vi er flyktninger på jorden, vilt fremmede som hatefullt spyr ut ironi og sarkasmer. Til plutselig seismografen i sjelen registrerer et skjelv. Vi synes det går noe tungt forbi oss og at vi får et slag så vi må flytte oss litt. Så vekkes mennesket i oss. Nyvasket. Men ennå med en strime sot nedover sinnet som etter en vond drøm.
17