Øyene i vest av Kirsti Jareg

Kirsti Jareg

ØYENE I VEST Hebridene – Orknøyene – Shetland

© CAPPELEN DAMM AS 2011 Forfatter har fått støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-35519-7 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Anne Vines Forfatterportrett: Marte Eyde Kjuus Omslagsfoto og alle fotografier: Kirsti Jareg Kart: Brit Torill Haugen, Cappelen Damm Sats:Type It, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011 Satt i Bembo 10,7/12,4 pkt. og trykt på 80 g Munken Print Classic Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kirsti Jareg, f. 1966, har bodd i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun er psykolog med tilleggsutdannelser i sosialantropologi og faglitterær skriving. Jareg har arbeidet med migrasjon og helse i flere år, og har blant annet utgitt boken Tolk og tolkebruker – to sider av samme sak (2006), samt artikler fra de skotske øyene i tidsskriftene Levende Historie, Reiser og ferie og Personae. Boken Øyene i vest er resultatet av flere års research, reisevirksomhet og skriving.

INNHOLD

FORORD

7

HEBRIDENE

9

De indre hebridene

11

De ytre hebridene

158

ORKNØYENE

237

SHETLAND

347

TAKK

435

REFERANSER

437

VISUELT

448

FORORD

«Bruker man pund på Hebridene?» spurte en venn. Hun skulle besøke meg på øya Tiree, vest for det skotske fastlandet. Spørsmålet fikk meg for alvor til å forstå at de tidligere norske koloniene var ukjent terreng for mange. Noen forbinder de skotske øyrikene med fiskerimeldinger, men deretter må flere melde pass og slå opp i atlaset for å plassere dem på kartet. Paradokset er at mange av innbyggerne på Hebridene, Orknøyene og Shetland har god oversikt over hvor Norge ligger, ja, mange kjenner seg også delvis som norske. Til tross for alle de historiske, kulturelle, språklige og politiske båndene mellom Norge og de skotske øyene, er det vanskelig å oppspore norsk litteratur fra disse øyrikene. Denne boken er mitt bidrag til å vekke interessen for våre nærmeste naboer i vest.

Kan øyer bli en besettelse? Klart de kan. Det finnes heldigvis en diagnose for tilstanden, islomani, slik at man lettere kan identifisere syndromet og dermed unngå å bli kurert. Symptomene viser seg som en uimotståelig trang til å oppsøke øyer eller til og med skrive om dem.

Det er vanskelig å fastslå nøyaktig når jeg ble smittet, men det må ha vært en gang rundt fellingen av de første melketennene. Mine første barndomsminner fra Hebridene dreier seg om å finne det som mine skotske slektninger kaller «a sheltered spot.» Etter lange turer på kritthvite strender med turkis havbunn, med drageflygning eller på jakt etter fargerike skjell, var det tid for en rast i le for vinden – en lunsj bak et tørrmurt steingjerde. Av og til lå vi i telt etter å ha tatt en prat med grunneieren.

Kanskje fikk vi et spann melk i velkomstgave, eller avtalte en båttur for å fiske makrell.

Andre ganger bodde vi under tak, hos slektninger på øya Tiree, blant hvitkalkete hus med stråtak, der himmel og hav og sol møttes over grønne gressmatter, spekket med hvite og gule tusenfryd, som endte i sanddyner der generasjoner med barn hadde hoppet før oss. Sjøen var nok kjølig 7

ø ye n e i v e st

forfriskende, men solen stekte på ryggen og tørket salte flekker mens vi skrev bokstaver i sanden.

Da jeg ble voksen nok til å reise til de skotske øyene for egen maskin, grep jeg sjansen og reiste med kjærester (en av gangen), venner og etter hvert min egen familie. Jeg overnattet på hotellet som mine besteforeldre, Jeana og William MacDonald, drev på Isle of Skye. Jeg oppsøkte fødestedet til min oldemor, Margaret MacLeod, i jeger- og fiskerparadiset Morsgail Lodge på øya Lewis der hennes far, og min tippoldefar, var viltvokter. Før jeg tok farvel med dagens viltvokter på Morsgail, svømte barna mine i innsjøen et steinkast fra huset, og et lite øyeblikk så jeg et indre bilde av min egen oldemor som en gang må ha vasset og kanskje tatt noen svømmetak ved den samme, fredfulle ferskvannsstranden.

Mange år senere gikk ferden til de to andre skotske øygruppene Orknøyene og Shetland. Og jeg oppdaget, til tross for hva befolkningene på disse nordlige øygruppene selv hevder, at de har mye til felles med Hebridene.

Denne boken handler altså om skotske øyer. Den er ikke en faktabok og heller ikke en guidebok, men et forsøk på en kulturhistorisk reiseskildring. Jeg har heller ikke øyhoppet som om jeg hoppet paradis fra en øy til en annen. Nei, beretningen er fra reiser gjennom mange år.

Noen øyer har jeg besøkt mange ganger, andre kun en enkelt gang. Jeg har heller ikke besøkt alle øyene, men de fleste av dem som har ferjeforbindelse. Reiseruten starter på de indre Hebridene, så seiler jeg vestover til de ytre Hebridene før jeg setter kursen nordøstover mot Orknøyene.

Til slutt går jeg i land helt i nord på Shetland.

Noe av det fascinerende med øyer er at de, som mennesker, har særegne karaktertrekk. Det er dette særegne som man ganske diffust, men på samme tid presist, kaller personlighet eller sjel. Som med mennesker, er det noen som straks får min sympati eller vekker positive følelser, ja kanskje begeistring, jeg vil treffe dem igjen. En sjeldnere gang vekker de irritasjon eller antipati. Men stopp litt nå, vil noen innvende: Bidrar man ikke selv til hvordan man opplever en øy? Noen møter en øy med et tillitsfullt og åpent sinn, mens andre møter det samme stedet med armene foldet kritisk i kors. Vil ikke en og samme øy beskrives vidt forskjellig av ulike reisende? Selvfølgelig. Enhver reisende har med seg en bagasje som ikke gjennomlyses og granskes i sikkerhetskontrollen: Åpenhet, fordommer, skepsis, lærevillighet, tillit, nedlatenhet. I dette rommet mellom den reisende og øyene blir møtene og minnene skapt.

8

HEBRIDENE

Da dr. Johnson, forfatteren av A Dictionary of the English Language, bestemte seg for å forlate sin behagelige tilværelse i London og reise til Hebridene, protesterte kona. Hva hadde den aldrende ektemannen å bestille på disse øyene vest for Skottland? Hun ble avspist med følgende svar: «Madam, vi reiser ikke dit for å oppsøke paradis. Vi drar dit for å oppleve noe annet enn vi vanligvis pleier.» Mye har forandret seg siden dr. Johnsons ekspedisjon i 1773, men fortsatt reiser mange til Hebridene av samme grunn: for å oppleve noe annet. Kvaliteter som ikke koster. Mennesker som har tid til å prate og hilse. Ulåste dører, sykler og biler. Ren luft og himmel fylt av sjøfugl, fiolette lyngheier der hjorteflokker streifer om og kongeørnen hviler på oppdriften. Strender med turkisblått, klart vann som selv turistkontoret i Thailand bruker i sine brosjyrer. En frekk reklamebløff fra thailandske myndigheter, naturligvis, men hva annet kan dette være, spør det skotske turistkontoret, enn en «kompliment i forkledning?»

De indre Hebridene ligger på vestkysten av Skottland, og strekker seg fra den frodige, whiskymarinerte Islay i syd til fjellendte Skye i nord. Vest for Skye ligger de ytre Hebridene. Atskilt av en havstrekning, The Little Minch, der blå menn fra den gæliske underverdenen drukner dristige sjøfolk på deres ferd til de ytre øyene. Eller Innse Gall – «De fremmedes øyer» – etter nordmennene som koloniserte Hebridene. De ytre Hebridene strekker seg i en lang bue ut mot det åpne Atlanterhavet. Neste stopp etter de hvite, sammenhengende sandstrendene er Amerika.

Dougie MacTaggart kutter torv for Laphroaig whisky-destilleri

DE INDRE HEBRIDENE

Kintyre – en halvøy Fergeleiet Kennacraig på halvøya Kintyre er ikke stort mer enn det. Et fergeleie. Slike steder har ikke et eget liv. De er snyltere. De våkner til liv når ferger legger til land, og i en tilmålt stund næres de av den fete eksosen fra dieselmotorer, brekende sauer som stirrer ut fra sprinklene i pick-up-er, hutringen fra våte syklister, spedbarn som gråter utålmodig og trommingen på rattet fra turister som synes de har ventet altfor lenge.

Buken på fergen åpner seg og innholdet ruller ut: Noen biler har kajakk på taket, andre har sykler som er festet bak, det smeller i landgangen idet bilen kjører i land. Menn i gule refleksvester og røde hjelmer vinker de ventende om bord. Alle får plass, de tålmodige som de utålmodige. Sjåførene setter på brekket og forlater bilen. En enslig bilalarm begynner snart å ule – noen har glemt seg og låst bilen – og snart faller andre alarmer inn, som om de var et ulvepakk. En siste hilsen idet fergen glir fra kai. Fergeleiet ligger stille tilbake, uten å protestere. Det krever styrke å stadig være den som blir forlatt.

«Fergen til Islay skulle gått 17.30, men er forsinket», sier damen bak skranken i Kennacraig. Det er påske. Jeg står i den lave bygningen som huser et venterom og billettutsalg. Vinduene er dugget av pusten fra våte, ventende passasjerer. På veggen bak skranken har noen hengt opp små trofeer, pengesedler fra Sverige, USA og Italia.

Utenfor står bilene i parallelle køer. Det regner og skumrer. Langt ute i sundet, Sound of Islay, skimter jeg et fartøy. En bilferge fra Caledonian MacBrayne, eller CalMac blant kjente. Utskjelte, statssubsidierte og lovpriste CalMac som knytter Hebridene sammen. Svarte og hvitmalte ferger, som frekventerer over 20 havner. For mange markerer denne påskedagen Jesu siste måltid med disiplene, men for CalMac er dette den siste dagen i vintersesongen.

En gang var Norge nær ved å annektere hele halvøya Kintyre fra Skottland. Det hele berodde på en tabbe fra den skotske kongen Edgar.

11

ø ye n e i v e st

I 1098 signerte han og kong Magnus Berrføtt en fredsavtale. «Du skal få Hebridene, eller det som dere kaller Suderøyene», sa den skotske kongen. Nordmennene hadde allerede kontrollert øyene i lang tid, men nå var tiden inne for å formalisere kontrakten om de norske områdene.

«Men», tilføyde den skotske kongen og trodde kanskje han var snedig: «Du skal bare få de øyene som du kan fare rundt mens roret fortsatt er festet til skipet.» Ved å kludre med definisjonen av hva en øy er, mistet skottene Kintyre, eller Saltire, som halvøya het på den tiden. For hvem kunne forestilt seg at kong Magnus var like slu? At han satt til rors mens båten hans ble dratt over det smale landstykket som knytter Kintyre til resten av fastlandet? Snorre omtaler hendelsen i Magnus Berrføtts saga: … da kong Magnus kom nord til Saltire, lot han dra ei skute over Saltire-eidet, og seilte så av sted. Kongen sjøl satte seg i løftingen og holdt om styrestanga, og la på den måten under seg alt det land som da lå på babord. Saltire er et stort land og bedre enn de beste av Suderøyene [Hebridene] så nær som Man. Det er et smalt eid mellom Saltire og sjølve Skottland; der blir ofte langskip dradd over.

Snorre og Orknøysagaen påstår at kong Magnus faktisk underla seg Kintyre. Dagens historikere hevder at det kreative erobringsforsøket ikke var fullt så vellykket. Nåvel. Om kong Magnus forsøkte å fjerne Kintyre fra det skotske kartet, har ingen gjort så mye for å sette Kintyre på kartet igjen som Paul McCartney. Hadde jeg kjørt forbi fergeleiet Kennacraig og fortsatt til veis ende, ville jeg havnet i den lille byen Campbeltown, nærmeste by til sir Paul McCartneys eiendom, High Park Farm. Hit reiste Paul og familien etter at Beatles ble oppløst i 1970. Det var her han slikket sårene og kom til hektene. Da Wings noen år senere slapp låten Mull of Kintyre, var resultatet overveldende. Den solgte mer enn noen tidligere single i Storbritannia. Musikkvideoen til Mull of Kintyre viser Linda, Paul og gitarist Denny Laine fra Wings som rusler syngende ned til stranden. I det fjerne kan en skimte sekkepipespillere. De virvler opp sand og marsjerer målrettet mot de tre bandmedlemmene. Et lokalt sekkepipeband; The Campbeltown Pipers. Sang, gitar og gummistøvler møter trommer, sekkepiper og kilt: «Mull of Kintyre, oh mist rolling in from the sea, My desire is always to be here. Oh Mull of Kintyre.»

Snart slutter barn, koner med skaut og trauste bønder seg til det lille bandet. Det mørkner, alle står samlet rundt et stort bål og synger hyllesten til Kintyre, et bortgjemt og upolert sted der McCartney-familien fikk 12

h e b r i d e ne

være noenlunde i fred. Mull of Kintyre ligger ytterst på Kintyrehalvøya, utenfor allfarvei. Et gammelt fyrtårn blinker advarsler i natten. NordIrland skimtes på den andre siden av den smale havstripen som skiller de to landene.

Scotch Jeg skal ikke til Campbeltown eller Mull of Kintyre. Jeg skal til whiskyøya Islay.

Overfarten fra Kennacraig med M.V. Hebridean Isles tar rundt to og en halv time. Det blåser en sur atlantisk vind denne påskekvelden. Turen er ikke for de sjøsvake, men som alltid ligger folk og sover, selv på korte distanser som denne. Passasjerer ligger henslengt på sofaer og benker.

Hvorfor er de så trøtte? Kjeder de seg? Har de jobbet skift? Eller reist langt? Det er de fastboende som sover. De er lette å kjenne igjen. De har sommersko allerede i mars, gullsandaler og nakne, bleke legger. Ingen bruker regntøy. Turistene ser ut som om de skal på en lengre ekspedisjon til kalde strøk. Vindtett, vanntett, varmt. Gjerne med kamera og kikkert. Er det pent nok vær, står de på dekk. Kikkertene søker etter spekkhoggere og delfiner.

Det er også en bar om bord. Jeg bestiller en Islay-whisky, en Lagavulin. En liten passasjer i baren drikker IRN-BRU-brus, den andre skotske nasjonaldrikken. Den oransje leskedrikken ser giftig ut, smaker kunstig og har vært produsert siden 1901. Den er elsket i Skottland, men egner seg dårlig til eksport. Det gjør derimot whisky.

Så hva er Skottlands fremste nasjonaldrikk, whisky? For å si det enkelt: Whisky er destillert øl uten humle. Skotsk whisky, Scotch, må være laget og lagret i Skottland i minst tre år. På eikefat. Alkoholstyrken må være minst førti volumprosent idet dråpene tappes i flasker. Hvor mange whiskyregioner som finnes i Skottland, kommer an på hvem man spør. Men en av de klassiske oppdelingene er whisky fra høylandet, lavlandet, Islay, Speyside og Campbeltown i Kintyre. Det finnes to hovedtyper whisky: Kornwhisky lages av ulike typer korn og maltwhisky av maltet bygg.

Så langt er det ganske greit. Men nå gjelder det å henge med i svingene: Hvis du holder en flaske der det står malt whisky på etiketten, er den laget av maltet bygg. Hvis all whiskyen kommer fra ett destilleri, har du sikret deg en single malt. Og hvis whiskyen til alt overmål kommer fra samme fat, holder du en flaske single cask. Skjenker du deg derimot 13

ø ye n e i v e st

et glass blended malt, drikker du en blanding av maltwhiskyer fra forskjellige destillerier.

Hvorfor alle disse spissfindighetene, spør man kanskje. Av én enkel grunn: Hvis man skal ha utbytte av en omvisning på Islays whiskydestillerier, må man ha gjort hjemmeleksen først. Så altså: Hvis du har skjenket deg en blended scotch whisky, drikker du en blanding av kornwhisky og maltwhisky. Og sannsynligheten er stor for at maltwhiskyen i blandingen kommer fra Islay. En gang gikk det meste av whiskyene fra øya til blends, til store navn som Johnny Walker, Chivas Regal, Bells, White Horse eller Famous Grouse. Så skjedde det noe dramatisk. Rene maltwhiskyer ble en ettertraktet vare. Markedet får ikke nok. Whiskypilegrimene strømmer til Islay som aldri før.

Port Charlotte Islay. Fergen siger inn mot Port Ellen. Dønningene sender måneskinn i retur. Jeg kjører i land og følger veibeskrivelsen ut av den lille havnelandsbyen og nordover. Øde, øde strekninger med torvmyr, eller peatbogs, som de sier på disse trakter. Veien er ujevn. Asfalten nærmest flyter på duvende torv. Hvis man går på veien mens en tung lastebil dundrer forbi, vil underlaget bølge lett.

Været skifter. Fra klar himmel og måne, til det som må kunne karakteriseres som monsunregn. Bortsett fra at det naturligvis ikke finnes monsuntid her. Men nå gir utrykket «å bøtte ned» mening. Det er som om noen kaster skurebøtter med vann mot frontruten og truer med å brekke de hardt arbeidende vindusviskerne. Vinden gjør at skyllebøttene kommer i ujevne klask, regnet blåser i vannrette klaser. En hilsen fra Atlanterhavet. Jeg kjører sakte. Dels fordi jeg ser dårlig, dels fordi det går sau på veiene. Det er som om dyrene tiltrekkes av billys, eksos og asfalt. De ignorer fare. Etter noen minutter er galskapen over. Vinden har ikke løyet, men regnskuren har bestemt seg for å arbeide seg østover, kanskje over Sound of Islay, kanskje den vil ramme glasskuppelen på det gamle fyrtårnet på Mull of Kintyre.

Islay er en stor øy. Det tar tre kvarter å nå frem til Port Charlotte, der jeg skal bo. Hvitmalte hus omfavner hverandre. Byen ble oppkalt etter Charlotte Campbell, moren til Walter Fredrick Campbell, som eide Islay på 1800-tallet. Hun var visst vakker. Det er Port Charlotte også.

14

h e b r i d e ne

Uisge-beatha Whisky kom til Islay fra Irland sannsynligvis rundt 1300-tallet, med munker som brukte drikken til medisinsk behandling. Den egnet seg sannsynligvis ikke til noe annet heller, for det tok tid før man forsto at whiskyen modner på fat. Det gæliske navnet, uisge-beatha eller uisgebaugh, som uttales uske-va og betyr «livets vann», ble med tiden simpelthen forkortet til whisky.

Sydvest for fergebyen Port Ellen, ligger the Oa. Et øde og vilt område, med høye klipper og hvite strender, der illegale destillerier blomstret, langt unna skatteoppkrevernes oppsyn. En bekymret prest fra Islay, Archibald Robertson, skrev på slutten av 1700-tallet: … Vi har ikke en eneste avgiftsinnkrever på hele øya. Det lages derfor store mengder whisky her. Og djevelskapen som følger av å konsumere for mye av denne drikken, er svært synlig på øya. Det er én hovedgrunn til vår store fattigdom: Bygget, som skulle fø familien til den fattige bonden som leier jorden, blir solgt til bryggere …

En nedadgående spiral, som ledet store deler av befolkningen ut i sult og sykdom. Og alkoholisme. Da potetpesten fra Irland også rammet avlingene på de skotske øyene på 1840-tallet, pakket mange sammen det lille de eide. Dårlige utsikter til et bedre liv gjorde at småbrukere takket ja til gratisbilletter fra private godseiere, billetter til overfylte skuter med kurs for Australia, New Zealand, USA og Canada. Jordeiere på de fleste øyene på Hebridene, inkludert Islay, medvirket til at tusenvis av mennesker forlot øyene. Fattige bønder som ikke kunne betale leien, var ikke lønnsomt, og mange ble simpelthen også kastet ut av husene sine med makt. Epoken går under navnet The Clearances. Store områder ble rensket for ulønnsomme mennesker og erstattet med importerte, lønnsomme sauer. De leverte langt mer ull og kjøtt enn de magre, hardføre, mørke hebridiske sauene.

Mennesker emigrerer ikke, verken da eller nå, om ikke de venter seg en bedre fremtid. Ofte levde ikke virkeligheten opp til forventningene.

Canadiske vintre og endeløs skogrydding var om mulig verre enn de forholdene de skotske småbrukerne forlot. Men andre fikk faktisk et bedre liv, og oppmuntret landsmenn til å følge etter. Staten New York, som da var en britisk koloni, gjorde seg lekker og averterte for eksempel etter «gode protestanter». De lokket med dyrkbar jord til folk som holdt ut å 15

ø ye n e i v e st

oppholde seg i ukevis under dekk, med fare for å bukke under for epidemier eller forlis.

På 1830-tallet bodde det rundt 15 000 mennesker på Islay. I dag har øya rundt 3 500 innbyggere. Islay er ikke et unntak. Denne drastiske reduksjonen av folketall skjedde på nær sagt alle øyene på Hebridene.

Den eneste forskjellen var at emigrasjonen var mer eller mindre frivillig og tvangsflyttingen mer eller mindre voldelig.

Kampen om Duich Moss I dag er store deler av Islay fortsatt eid av noen få private jordeiere. Dette er ikke spesielt for denne øya. Tvert imot. Mange av øyene på Hebridene er i privat eie, og selv om innbyggerne har helt andre rettigheter enn før, kjenner mange seg prisgitt jordeierens manglende respekt for og kunnskap om lokale forhold. På Islay har den største konflikten gått mellom naturvernorganisasjoner og lokalbefolkningen.

En sak fra 1980-tallet begynte med at destilleriene var på jakt etter nye områder der de kunne hente ut torv. Torv brennes for å tørke bygget og gi whiskyen den karakteristiske røyksmaken som kjennetegner flere av Islay-whiskyene. Vel. Destilleriene fikk klarsignal til å grave torv i Duich Moss, en myr ved flyplassen, skriver whiskyskribenten Andrew Jefford. Den nasjonale naturvernorganisasjonen Nature Conservancy Council, NCC, protesterte mot planene. De hevdet at Duich Moss var et viktig beiteområde for en truet fugleart, tundragåsen. Hele situasjonen tilspisset seg da miljøaktivister fra Friends of the Earth tok seg over til Islay og demonstrerte mot utgravingen. Det må ha vært et spektakulært kulturkræsj. Jordnære øyfolk mot idealistiske byfolk. Det endte med et stort folkemøte i 1985 i samfunnshuset i byen Bowmore i regi av Friends of the Earth, skriver forfatteren Andrew Jefford. Seks hundre og femti mennesker møtte frem. Da lederen for aksjonen, David Bellamy, hevdet at det var fugletittere som holdt fergene i gang, ble han møtt med latter.

Men det var da han beskrev miljøvernerne som «modige folk» og folk fra Islay som en «en sint horde», at begeret rant over for de vanligvis sindige øyboerne. Da Bellamy kom tilbake til hotellet sitt den kvelden, sto bagasjen hans utenfor Machrie Hotel. En bønn om politibeskyttelse vekket liten medlidenhet: «Finn veien ut selv, kamerat.» Øyboerne tapte Slaget om Duich Moss til tross for at de selv var overbeviste om at torvgraving og fugler var en uproblematisk konstellasjon.

16

h e b r i d e ne

Logikken deres var naturligvis slik: Siden vi har så mange fredete arter som ønsker å overvintre her, tyder vel det på at vi lever i pakt med naturen. I motsetning til de områdene naturvernerne kommer fra. Der er det knapt dyreliv igjen. Så la dem rydde i egen bakgård og la oss være i fred!

Men saken hadde rukket å bli utenrikspolitikk. Fuglevernerne hadde sendt en klage til EU-kommisjonen i Brussel, som sa at Storbritannia ikke overholdt sine forpliktelser overfor truete dyrearter. Presset på Islaydestilleriet fra britiske myndigheter økte i styrke da pressen lekket at representanten fra Brussel ville ta saken til EU-domstolen. Destilleriet skiftet mening og fant andre steder å grave etter torv. Men striden var ikke over med dette.

Gjess Mange på Islay har blandete følelser for miljøvern på grunn av den rike og private organisasjonen Royal Society for the Protection of Birds, RSPB. Organisasjonen har blitt en mektig jordeier på de skotske øyene, deriblant Islay. Fordelen med deres iherdige kamp for å verne gjessene, er at RSPBs fuglereservat nord på øya tiltrekker seg turister. Det er naturligvis en god ting. Turister legger igjen penger om sommeren, hvilket gjør at tomme Bed & Breakfast-er overlever vinteren. Problemet er at fuglene er så mange at de overbeiter omgivelsene sine.

En kveld gikk jeg tur med Mark Piper, som eier og forvalter hjorteskogen Gearach Forest. Vi gikk til fots i skumringen for å se hjort. Jeg spurte hva han mente om hele affæren med gjessene og han sukket oppgitt. «De er smarte. De legger sammen to og to og har forstått at der det er fugleskremsler, er også gresset på sitt beste.»

På den annen side er gjessene ofte mer inntektsbringende enn sauene på grunn av kompensasjonen de utløser – nettopp på grunn av overbeitingen. Men kompensasjoner utløser mer enn penger. De utløser også konflikter på Islay. Ifølge Piper er kompensasjon avhengig av at gjessene er på plass når RSPB kontrollerer hvor fuglene beiter. Selv har han ikke alltid vært så heldig. Når RSPB kommer for å telle gjess, hender det at fuglene har fløyet.

Kompensasjon eller ikke: Besøkstallet på fuglereservatet ved innsjøen Loch Gruinart, nordvest på Islay, konkurrerer med mange av destilleriene. Og selv folk som Ian Mitchell, forfatteren som bodde mange år på 17

ø ye n e i v e st

Islay og som er sterkt kritisk til RSPB, innrømmer at organisasjonen har endret holdning til det bedre når det gjelder lokalbefolkningen. Den forteller ikke lenger hvordan bøndene skal dyrke jorden. Og den bidrar til at tannhjulene i øysamfunnet dreier rundt, riktignok med forstyrrende sandkorn i maskineriet.

Korset i Kildalton For lenge siden, etter siste istid, før torv la seg tungt over øyene og gjessene ble utrydningstruet, var Hebridene dekket av løvskog. På noen av øyene finnes det fortsatt lommer med urskog. Som området rundt Kildalton, sydøst på Islay. Veien dit går forbi tre destillerier. De ligger som hvite klosser nede i fjæra, der høyvannet slikker mot de gamle kaianleggene: Laphroaig, Lagavulin, Ardbeg. Fjellene skjermer denne sydøstlige delen av øya mot Atlanterhavet. Her våger trær å vokse. Ask, pil, bjørk, rogn og hassel. De forkrøplete stammene og de grønne skuddene på trærne beskytter de ville, gule primulablomstene og den skotske blåklokken, klokkeblåstjernen, som gir skogbunnen en intens, blå farge. En umiskjennelig duft fra knollene til den hvite, ville hvitløksblomsten trenger gjennom bilvinduet.

Veien ender ved middelalderkirken Kildalton. Veggene er flekket med grått og gult lav. Taket har smuldret opp, men veggene med de bueformete vinduene hegner om graver til glemte mennesker. Noen av de avlange gravstøttene ligger i gulvet, andre er murt inn i veggen. Et av relieffene viser en mann i rustning, med lukkete øyne. Sverdet ligger over magen. Men selv om Kildalton kirke er fra rundt 1200-tallet, er gravstøttene langt eldre. Kildalton-korset står i kirkegården. Islays største severdighet, når man ser bort fra whiskydestilleriene. Det står omtrent slik det ble reist på 700-tallet og er det eneste intakte keltiske korset i Skottland. Langt høyere enn en voksen mann, hugget ut fra en eneste stein. I 1000 år gjemte det seg en uhyggelig hemmelighet under sokkelen. I alle fall hvis man skal tro sir Arthur Mitchell, som restaurerte den i 1882 og fant levninger av en kvinne og en mann. Mannen hadde lidd en voldsom og unaturlig død, mente Mitchell. Tro om ikke han hadde vært utsatt for blodørn, en henrettelsesmetode som vikingene brukte på den tiden de plyndret og koloniserte Man, Hebridene, Orknøyene og Shetland fra slutten av 700-tallet. I sagaen fra Orknøyene, Orkneyingasagaen, kan man lese følgende om hvordan Harald Hårfagres sønn ble 18

h e b r i d e ne

drept av sin motstander Einar jarl: «… de fant Halvdan Hålegg og Einar fikk dem til å kutte ribbena fra ryggraden med et sverd og dra ut lungene gjennom åpningene i ryggen. Han overga offeret til Odin som takk for seieren.» Offeret lå med andre ord på magen og lungene ble revet ut slik at de liknet blodige ørnevinger. Ikke hvem som helst fikk æren av å bli henrettet på denne måten: Ofrene var av høytstående rang. Som sønnen til Harald Hårfagre. Og mannen under Kildalton-korset? Var han prest i en kirke som ikke har satt spor etter seg da vikingene plyndret Islay på 800-tallet? Eller døde han på en annen måte?

Noen historikere betviler at blodørn faktisk fant sted. Enkelte hevder at slike skrekkhistorier passet godt inn i kirkens fremstilling av hedningene. Andre mener det hele bygger på en misforståelse av sagatekster.

Roberta Frank hevder for eksempel at man allerede fra sagatiden har feiltolket grammatikken i de norrøne skaldenes poesi. Dessuten tolket de metaforene bokstavelig, skriver Frank. Det tidlige poeter egentlig mente, hevder hun, var at ofrene fikk ryggen revet opp av ørner da de ble liggende igjen som åtsel på slagmarken. Så har hun rett? Ble de kristne sagaforfatterne simpelthen revet med? Ble bildet av blodtørstige vikinger fristende å male med litt for bred pensel?

Hjemmebrent En kald vind får tak, selv på denne skjermete delen av øya. Jeg kjører tilbake og besøker det første av de tre whiskydestilleriene langs veien: Ardbeg.

I 1880-årene besøkte skribenten Alfred Barnard alle whiskydestilleriene i Storbritannia. Resultatet ble en rikt illustrert bok, The Whisky Distilleries of The United Kingdom. Barnard reiste selvfølgelig også til Islay og besøkte syv destillerier som fortsatt er i drift. Noen av dem hadde allerede eksistert i hundre år, som Bowmore fra 1779. Andre var nye og moderne, som Bruichladdich eller Bunnahabhain fra 1881. Da Barnard besøkte «det isolerte» destilleriet Ardbeg, hadde stedet offisielt eksistert siden 1815. Offisielt? Som mange andre destillerier var Ardbeg-whisky en gang i tiden det samme som hjemmebrent. Mange av småbrukene på Islay og andre steder i Skottland drev whiskybrenning som en smågeskjeft, en attåtnæring som var god å ha i de kalde månedene da det ellers var fint lite å gjøre.

Så sent som på 1700-tallet var whisky forbeholdt bygdefolk, og langt 19

ø ye n e i v e st

fra en nasjonaldrikk. Byfolket på sin side lesket seg med øl og vin. Med industrialiseringen vokste byene, og med økt økonomisk vekst fikk man nye vaner. Etterspørselen etter maltwhisky økte. Myndighetene så sitt snitt til å få nye inntekter: De innførte avgifter på malt, som også ble benyttet i ølbrygging. Det var et særdeles upopulært tiltak. Det ble opptøyer i Glasgow, soldater ble satt inn mot demonstrantene og blod fløt i gatene. På Islay og mange andre steder gikk whiskyproduksjonen under jorden. Eller rettere sagt: inn i grotter og avsidesliggende skur. De som produserte lovlig og åpent, gikk konkurs.

Islay hadde sannsynligvis flere ulovlige brennerier og større smuglervirksomhet enn noe annet sted i Skottland. Det var ikke før rundt år 1800 at en innkrever tok mot til seg og reiste til Islay for å undersøke forholdene. Fangsten var formidabel. 233 personer ble dømt for illegal spritbrenning, noen av dem var i familie med grunnleggerne av dagens destillerier og forfedre til dagens administrerende direktører.

Men bøter og beslag av hjemmebrentapparater hjalp lite. Til det var tørsten for stor og smuglevirksomheten altfor lønnsom. Det måtte to lovendringer til for å hvitvaske hele whiskygeskjeften: I 1823 ble det billig å kjøpe en lisens for å lage whisky, og avgiftene ble halvert. Så hva var konsekvensene av at produsentene ble lokket ut fra huler og låver? For det første ble kvaliteten på whiskyen langt bedre med de profesjonelle destilleriene. Det var på høy tid. En tidlig reisende til Hebridene, Martin Martin, beskrev drikken i sin reiseskildring fra 1695: «… første slurk påvirker alle delene av kroppen: to teskjeer av denne drikken er en riktig dose; og hvis en mann drikker mer enn dette, vil pusten stoppe opp og han vil være i livsfare …»

En annen konsekvens av legaliseringen var at destilleriene nå sysselsatte en stor andel av befolkningen. Ikke nok med det: Små landsbyer med skoler, kirker og hus til arbeiderne og familiene deres reiste seg i nærheten av de store destilleriene. Og, tilsynelatende paradoksalt, alkoholproblemene ble mindre, til tross for at arbeidere hadde rett til tre–fire glass om dagen. Skikken varte så lenge at selv dagens destilleriansatte minnes disse lystige tidene med et smil og et sukk.

Peat De klassiske røyksmakwhiskyene fra Islay ville ikke eksistert uten peat, eller torv. Men verden ville ha gått videre uten «peatete» whiskyer. Langt 20

h e b r i d e ne

verre ville tilstanden vært hvis ikke innbyggerne på de skotske øyene hadde torv til å holde seg varme med gjennom våte høststormer og rasende vinterorkaner. I flere tusen år har torv fylt jordgammer, tradisjonelle blackhouses, nyere whitehouses og moderne hus med sin umiskjennelige lukt. Ved var stort sett ikke tilgjengelig, bortsett fra tømmer som fløt i land fra et og annet skipsvrak eller fjernt kontinent. Kull kom først med fergetrafikken på midten av 1800-tallet. Hvis det i det hele tatt gikk en ferge. For mange var det uansett ikke aktuelt å kjøpe kull, det kostet for mye.

Så hva er peat? Hvis du ser et brungrønt myrlandskap på de skotske øyene, er sannsynligheten stor for at dette er et tykt teppe av torv. Sakte og tålmodig har det vokst seg tungt, lag på lag, over eldgammel steingrunn, gjennom flere tusen år. Så hva skjedde? Klimaendringer. Etter at istiden slapp taket, fikk øyene gradvis et ganske behagelig klima som oppfordret trær til å slå røtter og danne løvskoger så langt vest som de ytre Hebridene. Men i årtusenene før vår tidsregning ble det våtere og kaldere. Vinden økte i styrke. Og enkelte vekster fikk gode kår. Som for eksempel furutorvmose. Sphagnum capillifolium. En mose som er umettelig på vann, en grådig svamp, som alltid higer etter mer fukt. Den suger til seg væske tilsvarende åtte ganger sin egen vekt. Torv dannes når torvmosen vokser fortere enn den brytes ned.

Men hvis mosen først gjør et ærlig forsøk på å råtne, må den gi opp.

Den blir kvalt av sin egen vekt. Planterestene blir til en oksygenfattig og syrerik kompott i stedet for å kompostere seg på anstendig vis og bli til dyrkbar jord. På Islay er torvteppet opp til ti meter dypt. Jo mer omdannet torven er, dess tyngre og mer kompakt blir den, og avgir desto mer varme. Torv kuttes derfor ofte et par meter ned i bakken, som store murstein. Brikkene stables i stakker og vinden tørker dem lette og tørre.

Malting Så hva er sammenhengen mellom disse svarte, våte organiske restene og whisky? Jeg kommer snart tilbake til dette, men først må jeg gå omveien om malt. Maltwhisky lages av bygg, gjær og vann. Men gjær kan ikke gjøre underverker med byggkorn rett fra åkeren. Det skulle tatt seg ut!

Korn består hovedsakelig av stivelse, mens gjær på sin side krever sukker for å få til noe som helst. Så hvordan trylle stivelse om til sukker?

Gjennom å malte bygget. Gjennom å lure naturen, føre de gylne kor21

ø ye n e i v e st

nene bak lyset. For å få i gang spireprosessen, legges kornet i vann. I to dager ligger det og bløtgjør seg, mens vannet stadig og samvittighetsfullt skiftes ut. Og just som kornet bader, starter det å spire. Stivelsen brytes sakte ned til sukker. Etter et par dager, siles vannet fra det søkkvåte bygget.

De våte kornene spres ut over maltgulvene. Vår! tenker de håpefulle frøene og spirer mot en sol som ikke er der. Og mens de ligger der og tillitsfullt skyter ut små skudd og røtter, fortsetter stivelse å omdannes til sukker. Sukker som skal gi næring til kornplanten. Tror kornet. Men det blir aldri til et strå som vaier i sommerbrisen.

Lynda Grey er omviser på Bowmore, Islays eldste destilleri, som ligger med utsikt over fjorden Loch Indaal. Jeg parkerer bilen og går motvillig ut i en skur av hagl. Isklumpene pisker som bjørkeris mot kinnene.

Lynda venter tynnkledd utenfor døren til Bowmore til alle som har bestilt omvisning er på plass. Hun ber oss om å slå av mobiltelefonen og blitsen på kameraene på grunn av brannfaren. På den hvite destilleriveggen henger et svart og gult skilt som understøtter oppfordringen til Lynda Grey: «Highly inflammable liquid.»

Bowmore har tre maltgulv. Fugler flakser oppunder taket idet vi går inn i tussmørket til det ene gulvet. Bygget ligger som et gyllent teppe og spirer villig. Lukten er som et barndomsminne, en utstrakt hånd i en åker, etter at regnet har stilnet, hånden lukker seg rundt et fuktig aks, drar av de harde kornene og holder dem mot nesen. Byggkornene får ligge i fred i et døgn før de får full forpleining. De rakes, dag og natt, hver fjerde time. For å hindre at det fuktige bygget mugner og at de små røttene filtrer seg inn i hverandre. Dessuten hjelper snuoperasjonen til å holde den riktige temperaturen i det levende, tykke teppet.

Bowmore har en elektrisk snumaskin, men de raker og snur også malten på den gamle måten, med en rive. Slik faren til Lindsay MacArthur fra Ardbeg-destilleriet gjorde den gang også de maltet selv. Hun viste oss de gamle maltgulvene og redskapen som ble brukt til å vende malten.

«Dette er plogen. De kjørte den gjennom malten flere ganger om dagen.

Tre gulv – 20 tonn. Faren min gjorde det i 25 år og han ser ut som en tanks.»

22

h e b r i d e ne

Røyk Best som bygget ligger der og spirer og tror det er en mild vår i emning, blir det uutholdelig hett. Noen gledesdrepere har lagt kornet til tørk på store rister i den intense varmen fra Bowmores torvovner. Lynda Grey åpner ovnsdøren, glødende torvklumper brenner stille. Ikke slik vedkubber brenner, ikke med gnister og sprak. Nei. Stille og verdig. Kornet tørkes i to omganger. Først med torvrøyk i lav temperatur for å gi malten røyksmak, så med varm luft uten røyk for å tørke den ferdig. Hvor mye røyk som skal til og hvor lenge røykingen av maltet varer, kommer an på hvilken whisky kornet skal ende sine dager som.

Enhver besøkende til et whiskydestilleri vil høre om måleenheten parts per million, forkortet til ppm. Den angir hvor mye fenoler som finnes i de forskjellige whiskyene. Så hva gjør fenolene? Den kjemiske forbindelsen gir drikken den røkte torvsmaken. Ardbeg hadde rekorden i verdens mest røyksmakende whisky, helt til den tradisjonelt lite torvsmakende Bruichladdichs destilleri fant ut at de ville lage Den Mest Peatete Whiskyen i Verden: Octamore. En røykbombe på flaske.

Røyken fra torvovnene virvler opp i pagodeformete skorsteiner. Det flate taket på pipen sørger for å fange den verdifulle torvrøyken mens den er på vei ut og overtale den til å sive tilbake for å prege malten enda litt mer. De fleste destilleriene på Islay har denne distinkte formen på skorsteinene, som bringer tankene til Nepal og Buddha. Hvitmalte, maritime templer.

Kornet kvernes og fermenteres Når det maltete bygget har tørket, kjøres det gjennom en kvern. Det grove melet, som smaker røkt og søtt, sendes videre til en stor mesketank i stål fylt med varmt vann som kun har én eneste hensikt: Å trekke ut så mye sukker det kan fra det grovmalte melet.

Det søte vannet, vørteret, samles i et kar mens kornrestene ligger igjen, robbet for sukker. Klar til en ny, meningsfull oppgave: Å presses til pellets og fø Islays kuer (og gjess, som også har fått smaken for avfallet fra destilleriene).

Det røkluktende vørteret reiser i rør til fermenteringstanker. Avhengig av hvilket destilleri man er på, er de laget av enten furu eller rustfritt stål og kan bli svimlende seks meter dype. Tankene til Ardbeg er i tre 23

ø ye n e i v e st

og står på rad og rekke i en svær hall med store vinduer og utsikt over havet.

«Vi bruker tanker av tre», sier Lindsay MacArthur. «Vi mener det er best. Men det betyr at vi må produsere 365 dager i året. Hvis beholderne tørker, så sprekker de.» Her strides whiskyprodusentene seg imellom. Noen mener at rustfritt stål er like bra som tre og foretrekker stål fordi de skal være lettere å holde rene. Stål tørker selvfølgelig heller ikke inn og slår sprekker. Så har det noen betydning om ølet gjæres i stål eller tre? Uvisst, er kanskje det rette svaret.

Stål eller tre til side. Fersk gjær tilsettes den søte væsken og gjæren absorberer begjærlig sukkeret. Resultatet er alkohol og karbondioksid.

Boblende gasser, som får ølbrygget til å fråde under lokket på tretankene.

Roterende armer sørger for å holde det brune, boblende skummet under kontroll mens ølet kommer opp i en alkoholprosent på mellom fem og syv. Ganske sterk øl, med andre ord. MacArthur åpner en luke på en av tankene og senker ned en stålflaske festet i et tau. Flasken fylles med en gul, tynn suppe og sendes rundt. Varmt øl uten humle. En vammel smak. Hun tilbyr meg å stikke hodet ned i luken. Det stikker i neseborene. Hodet rykker tilbake. Øvelsen tar bokstavelig talt pusten fra meg.

Karbondioksid i konsentrert form. «Faller du i tanken, er du ferdig», sier hun. «It kills a guy.» Hun har rett. Whiskyproduksjon kan være farlig.

Det har vært flere destilleriulykker på Islay. I 1847 falt Donald Johnston, grunnleggeren av Laphroig, ned i et av sine egne destilleringsapparater og døde av brannsårene. Noe liknende skjedde med en skatteoppkrever året etter ved (nå nedlagte) Port Ellen destilleri. Han omkom etter at han havnet i en tank med kokende, gjæret vørter.

Destillering Det er på tide å destillere det dovne ølet. To ganger. Først i en washstill og så i en spiritstill. Begge destilleringsapparatene har pæreform og skinner: blankpusset kobber. Også kondenserne, der den destillerte dampen skal kjøle seg ned og anta flytende form igjen, er av kobber. Det brunrøde metallet gir destillerirommet en varm glød. Vi tar av oss det våte regntøyet og lar heten fra de runde, kjempemessige apparatene trenge inn i alle porer.

Maltwhisky lages alltid i destilleringsapparater av kobber. Jåleri? Slett ikke. Metallet reagerer lett med andre stoffer. Når alkoholdamp passerer 24

h e b r i d e ne

kobber, så stopper metallet dampen for å ta det man i destilleriverdenen kaller en chat – en liten prat. Jo lengre praten varer, dess mer urenheter tiltrekker kobberet seg og dess lettere blir whiskyen. Og motsatt – en kort prat gir en robust whisky.

Men ikke alle urenheter bindes til kobberet. Da ville man ende med ren sprit, ikke whisky. God maltwhisky klarer kunsten å beholde de gode urenhetene og kvitte seg med de dårlige. Slik får maltwhiskyen den rette smaken.

Sannhet eller forbannet løgn?

Hva gjør maltwhiskyene fra Islay så spesielle? Langs inngangspartiet til ærverdige Lagavulin destilleri renner vannet rolig i en hvitmalt kanal. Det kommer fra fjellene, fra de torvfargete, brune Sholum-vannene og renner gjennom myrer og lyng mot havet. Vel fremme, rett før det grumsete vannet har tenkt å forene seg med det klare saltvannet, blir det ført inn i destilleriet og brukt i whiskyproduksjon. Andrew Jefford, en av Storbritannias ledende skribenter på ymse drikkevarer, siterer diverse whiskyprodusenter som forsøker å avlive en seiglivet myte om whisky: At torvsmaken fra vannet bidrar til at maltwhiskyene får sin distinkte torvsmak. Myte og myte, sier Jefford, som har sammenliknet drikkevann fra myrer med klart kildevann. Vannet fra myrene har en distinkt, organisk og rufsete smak. Så hvorfor skulle ikke vannet sette smak?

Noen Islay-whiskyer har også en umiskjennelig maritim smak og lukt.

Av hav, jod og tang. Hvor kommer den fra? I alle fall ikke fra myrene?

Alle destilleriene på Islay, unntatt nystartete Kilchoman, ligger ved sjøen, eller som Laphroig, nesten i sjøen. Med tang oppetter lagerbygningene.

Av én helt logisk grunn. Helt inntil 1960-tallet, da bilfergene til MacBrayne opprettet daglige forbindelser mellom Islay og Kintyre, ble whiskyfatene sendt sjøveien til Glasgow. Små dampbåter med flat bunn seilte helt inn til land og fortøyde ved destillerienes kaianlegg. Dampbåtene er borte, og whiskyen fraktes i trailere, men én ting forblir det samme.

Sjøluften. Lukt av tang og salt. Som noen mener trenger inn i kjellerne i fjæresteinene og smyger seg videre inn i eikefatene. Forklaringen er tilsynelatende opplagt: Hvert år fordamper to prosent whisky fra fatene.

Visstnok er det englene som får nyte godt av dette forsvinningsnummeret. The angel’s share er i alle fall betegnelsen på fordampningen. Dess mer englene forsyner seg av whisky, dess mer luft blir det plass til i fatet.

25

ø ye n e i v e st

Fuktig, salt sjøluft. Det er bare én detalj som synes å velte denne teorien om at Islay-whisky får sjøsmaken luftbåren. Lagavulin lagrer mye av sin whisky på fastlandet, langt fra saltvann. Og Diageo, som eier Lagavulin, påstår at de ikke kan smake forskjell på whiskyen som er lagret på Islay og den som er lagret på fastlandet. De som lagrer whiskyen på Islay, hevder selvfølgelig det motsatte. Hvordan kan det være mulig at whiskyen ikke tar smak av sjøsprøyten som løses opp i vinden?

Kilchoman gårdsdestilleri En kan bli forledet til å tro at whiskydestillerier tradisjonelt lå ved sjøen.

Men før ble som nevnt whisky laget i et eller annet skur hos den enkelte småbruker. Eller i en grotte, eller langt pokker i vold i ødemarken hvis destilleringen var ulovlig. Det var først etter at destilleriene begynte å produsere store kvanta på en lovlig måte at eksport og tilgang til havet ble viktig. Derfor er Kilchoman destilleri vest på Islay stolt av å kunne kalle seg for Islays eneste, tradisjonelle gårdsdestilleri. Et lite destilleri som gjør nesten alt selv: dyrker bygg, malter, lagrer fatene på Islay og tapper på flasker. Den første single malten fra Kilchoman kom på markedet i 2009.

Administrerende direktør på Kilchoman viste meg rundt. Destilleriet er lite og har tre ansatte. Men vi produserer ikke for hvem som helst, presiserte direktøren. «Vi retter oss mot whiskyentusiastene», sa han. «Ikke de som drikker whisky til jul én gang i året.» Jeg kjente et mildt ubehag.

Mon tro om direktøren syntes at jeg så entusiastisk nok ut?

Kilchoman selger kun single malt. Da jeg besøkte destilleriet, lå den første whiskyen fortsatt og modnet på fat. Derfor var det heller ikke noe å smake på ved slutten av omvisningen, slik som hos de andre destilleriene. Siden whisky må lagres i minst tre år, tar det tid før investeringene kaster av seg. Det eneste Kilchoman hadde solgt for å skaffe seg kapital, var to hundre og femti fat uferdig whisky til private kjøpere. Slik er whisky business: En risky business. Det kreves optimisme, kunnskap og penger for å satse. Vanligvis er det derfor bare store selskaper som har kapital nok til å drive destillerier.

Etter besøket i det mørke lageret der fatene lå stablet i høyden, fortsatte direktøren: «Vi satser på limited edition og er kun interesserte i modne markeder, kunder som er vant med whisky.» Dette er ikke en whisky for folket. Jeg tok hintet og gikk.

26

h e b r i d e ne

Eikefat Kilchoman møter de samme utfordringene som alle andre nyoppstartete whiskydestillerier. De vet hva de har, men ikke hva de får. Maltwhiskyproduksjon kan sammenliknes med å få barn. Det tar seks dager å lage spriten, men man er ikke ferdig med å passe den før etter gjerne 10, 15 eller 20 år på fat. Av og til bor den hjemme til den er 30 eller mer.

Whisky modnes ikke i flasker. Bare på fat. Svært mye av smaken stammer fra fatene.

Det er også fatene som gir farge til whiskyen. Ny whisky er fargeløs.

Destilleriene kjøper brukte fat til å lagre den klare væsken i. Før var det vanlig og mest ansett å bruke forhenværende sherryfat. I dag benytter de fleste amerikanske eks-bourbon-fat i eik. Noen destillerier gir whiskyen sin en såkalt finish, eller dobbel modning, de siste månedene før den tappes i flasker. En intens opplevelse for whiskyen, som kanskje har ligget i ro i 10–15 år. Den tappes fra mer ordinære bourbonfat over på fat fulle av aromaer og oppdager snart at den befinner seg i behagelige omgivelser, i fat som tidligere har omsluttet søt portvin eller sherry.

Eller vin fra Sauternes, som søte Château d’Yquem. Sødmen suges inn i en krydret, litt brysk og røkt Lagavulin Distillers Edition eller en svakt peatet Bruichladdich. Men resultatet er det samme. Whiskyen blir rund i kantene og låner sødme fra de sydlandske fatene.

The Lord of the Isles En av whiskyene til Ardbeg heter «The Lord of the Isles.» Den er utsolgt fra destilleriet og har blitt et samlerobjekt. Nese: Nøtter, sjøluft, kalveskinn, røyk, marmelade. Navnet på etiketten, The Lord of the Isles, har en helt spesiell forbindelse til Islay.

I barndomshjemmet mitt henger et gammelt broderi i glass og ramme.

Mottoet til MacDonald-klanen er sirlig brodert av oldemoren min: Per mare per terras. Til lands og til vanns. Den mektigste og største klanen i skotsk historie noensinne. Også broderiet har en forbindelse til Islay.

Stamfaren til MacDonald-klanen var en hebridisk høvding som regjerte på 1200-tallet, Domhnall mac Raghnaill, eller om du vil: Donald, barn av Reginald eller Ranald. Han hadde arvet makten, først og fremst takket være farfaren, den norsk-gæliske helten Somerled, som gjennom et gigantisk sjøslag utenfor Islay i 1156 vant Hebridene og vestkysten fra 27

ø ye n e i v e st

den norskættede småkongen som regjerte fra øya Man. Somerled titulerte seg nå som Rì Innse-gall: Kongen over øyene som er styrt av «de fremmede» – nordmennene, med andre ord.

Da Somerled døde i 1164, delte de tre overlevende sønnene hans øyene, som formelt lå under den norske kongen, og vestkysten som lå under den skotske kongen. Sønnene ble forfedrene til flere av dagens klaner. Sønnen Ranald fikk Islay og Kintyre, og det var hans sønn Donald som ble stamfaren til MacDonald-klanene. Øybefolkningen hadde kanskje doble følelser overfor den norske statsmakten som fortsatt eide øyene, men enda mer ubehagelig var tanken på å være underlagt et skotsk føydalsystem.

Derfor var det kanskje ikke rart at sønnen til Donald, Angus Mór MacDonald, støttet kong Håkon Håkonsson da flåten hans møtte skotske soldater til et sjøslag ved Largs i 1263. Angus Mór sloss lojalt sammen med den norske kongen, som på sin side anerkjente Angus som den første lorden av Islay. Slaget ved Largs i 1263 endte ikke slik kong Håkon håpet.

Han måtte flykte til Orknøyene og døde i hovedstaden Kirkwall. I en fredspakt tre år senere måtte nordmennene gi fra seg Hebridene til den skotske tronen.

Den skotske tronen kunne allikevel ikke stoppe MacDonald-klanens høvdinger i å bli selvstyrte småkonger over Hebridene og store deler av den skotske vestkysten. Det var faktisk vanskeligere for den skotske enn den norske kongen å kontrollere dette selverklærte kongedømmet. Det fantes ingen veier. Fjellene i vest-Skottland, the Highlands, skilte byene i lavlandet fra øyene. Dype fjorder sørget for at kystlinjen i vest var formidabel. Mange av øyene manglet gode ankringsplasser og de tungmanøvrerte skutene til den skotske statsmakten egnet seg dårlig til å navigere de farlige farvannene spekket med skjær og holmer. Klanhøvdingene tok seg elegant frem med skotske kopier av vikingenes båter, birlinns, som attpåtil hadde erstattet vikingenes styreåre med ror. Fra 1300-tallet var derfor makten over Hebridene i realiteten delt mellom den skotske kongen og riket til MacDonaldene og the Lord of the Isles, en stat i staten styrt fra Islay. For store deler av den skotske befolkningen forble øyene og vestkysten et terra incognita. Primitivt og farlig.

28

h e b r i d e ne

Finlaggan Vanligvis ligger slottene til de skotske klanene ved sjøen, på en eller annen smuldrende klippe med god sikt alle veier. MacDonald-klanen tok derfor en original beslutning da de la maktsenteret sitt til Finlaggan, en innsjø nordøst på Islay. I dag er det fint lite som forteller at det var her The Lord of the Isles hadde sitt eget hoff med domstoler som etter all sannsynlighet utstedte egne keltiske lover. Lordene gravde også dypt i pengesekken når de øste ut midler til klostre og kirker.

Det ligger to små øyer øst i innsjøen, rett ved land, som tidligere var knyttet sammen med smale steinmoloer som vaket i vannskorpen. I dag går det en gangbro over siv og grumsete vann til den første øya. Jeg går bort til en ruin etter et kapell og forsøker å fravriste de lave steinmurene minnene de har lagret i 500 år: Vrinskende hester, stekeosen fra grillet hjort og skrålende menn med hevete vinglass. Slainte! Skål! Men alt jeg hører er vinden.

Jeg står inne i kapellet. Taket er selvfølgelig borte for lengst. Her ble hustruene og barna til herskeren over øyene begravd. Gravsteinene hviler i det som en gang var et gulv og som nå er forvandlet til et teppe av gress. Lordene på sin side ble fraktet med båt til den hellige øya Iona og gravlagt der. Ikke langt fra kapellet hvor jeg står, lå hallen der lorden trakterte sine gjester. Høvdinger fra de forskjellige underklanene i MacDonald-klanen tok plass ved lordens bord i Finlaggan. Hallen hadde en stor peis, torvlukten fylte rommet. Gæliske skalder underholdt gjestene i den dunkle belysningen fra oljelamper, musikere spilte munnharpe, sekkepiper og trommer.

MacDonald-klanen hadde også et kombinert slott og fort ved sjøen, slik de andre klanene hadde. Ruinene ligger på en klippe ved innseilingen til Lagavulin destilleri. Så hvorfor ligger hoffet ved Finlaggan og slottet Dunyvaig i ruiner? Det er delte meninger om akkurat den saken – historien om klanens fall avhenger av hvem som skriver den. Men én versjon går ut på at MacDonald-klanen skuslet bort eiendommene sine.

De gikk til sengs med fienden. Den fjerde og siste Lord of the Isles, John 2. inngikk en hemmelig avtale med den engelske kongen Edward 4. i 1462. En avslørende kontrakt der de nedtegnet hvordan Skottland skulle deles dem imellom hvis engelskmennene klarte å styrte den skotske kongen. Noen år senere ble avtalen avslørt. John 2. ble dømt for forræderi i 1475, og en del av eiendommene hans ble inndratt. Men underlig nok fikk han beholde øyene og livet mot å love lojalitet til den skotske kon29

ø ye n e i v e st

gen. Her kunne det hele ha endt i fred og fordragelighet. Men slektningene til John reagerte med raseri på at de mistet land. Selv hadde de ikke lovet noen form for lojalitet og gjorde opprør. I 1493 gikk til slutt kong Jakob 4. lei av den kranglete klanen, og fratok MacDonald-klanen jord, innflytelse, makt og tittel. Igjen slapp John 2. fra det med livet mot aldri å vende tilbake til øyene. Han mistet tittelen Rì Innse Gall og døde som en konge uten land.

Perioden under MacDonaldene blir i ettertid betraktet som en relativt fredelig tid på Hebridene. Maktkampene mellom de tidligere rivaliserende gruppene fra Irland, Norge, Skottland og England hadde stilnet etter at The Lord of the Isles fikk herredømme over Hebridene på 1300-tallet.

Derfor skaffet kongen av Skottland seg nye problemer da han eliminerte herredømmet til John II. Ett viktig faktum var nemlig uendret: Det var ikke stort lettere for sentralmakten å kontrollere øyene og høylandet på 1500-tallet enn på 1200-tallet. Maktvakuumet som oppsto etter at det klanbaserte kongedømmet på Islay gikk i oppløsning, skulle komme til å innlede et voldelig kapittel i Hebridenes historie. En periode som skulle vare i rundt 250 år. Klanfeider. Blodige massakrer. Snikmord. Intriger og svik.

Titler blir sjelden borte. De vandrer videre i historien. Så hva skjedde med tittelen The Lord of the Isles? Den ble inndratt av den skotske tronen da MacDonaldene mistet makten i 1493. Så – i 1603 – fikk den engelske og skotske tronen felles monark, kong Jakob 6. av Skottland og 1. av England. I dag, 500 år etter at den skotske klanhøvdingen mistet tittelen sin, er det den Laphroaig-elskende prins Charles som er dagens Lord of the Isles.

Paps of Jura «Denne øya er kanskje det mest helsebringende stedet blant alle øyene og i hele Skottland, sett ut fra det lange livet til de innfødte og deres helsetilstand», skrev Martin Martin i sin reiseskildring fra Hebridene i 1695. Han gir fjell-luften på øya Jura æren for at folk blir riktig gamle, ja, en mann ved navn MacCrain hadde sannelig feiret 180 julaftener i sitt eget hus. Og ikke nok med at vi lever lenge, forteller befolkningen til Martin, ikke en eneste kvinne har dødd i barsel de siste 34 årene. Ingen tilfeller av galskap hadde de registrert, og – tilføyer øyboerne, ikke helt uten stolthet – naboøyene Islay og Gigha har mange sykdommer som vi ikke engang kjenner til!

30

h e b r i d e ne

Jeg kjører ned den bratte svingen mot det øde fergeleiet Port Askaig på Islay. Noen har anlagt en sykkelsti de siste to hundre meterne. Sannsynligvis den eneste på Islay eller Hebridene for øvrig. Et hotell med grønske på vinduskarmer og vegger venter på kunder. Glade vimpler flyr vannrett fra snorene som tviholder på dem. Noen har gitt opp å friske opp de utviskete skiltene som forteller at hotellet også har en pub. Men beliggenheten er flott. Over sundet, Sound of Islay, ruver de tre Paps of Jura. Juras pupper, om man vil. Brystformete, lyse kvartsfjell. De samme fjellene som ifølge Martin Martin ga opphavet til denne vidunderlige, helsebringende brisen. Da jeg sist så dem, hadde nordavinden tatt med seg snø og etterlatt den kalde børen på Paps-ene.

Eilean Dhiura, den lille åpne fergen som forserer den sterke strømmen i sundet mellom Islay og Jura, driver erfarent mot Port Askaig, navigerer seg inn mot kaia slik den har gjort mange ganger før og slipper passasjerene om bord. Turen over sundet til Jura tar bare fem minutter.

På umerkete stier Det har ikke vært lett å forberede seg til turen til Paps of Jura. Et grønt hefte, Jura – a guide for walkers, sier simpelthen: «det er ingen tydelige eller selvfølgelige stier. Ulike vandrere, enten de er bofaste eller besøkende, har sine egne stier som de foretrekker.»

La meg si det først som sist: Jeg undervurderte hvor steile fjellene var.

Formen på de runde brystene bedrar. Etter en times gange fra veien, gjennom myrhull og lyng, ligger en liten innsjø: Loch an t’Siob. Jeg står ved foten av Beinn Shiantaidh: Det hellige fjellet. Ved et vadested ligger store kampesteiner på rekke i elven som bukter seg i meandere fra innsjøen, på sin ferd gjennom torv og kvarts, ned mot havet som ligger blygrått langt der nede. Jeg krysser elven. Nå gjelder det å finne den «foretrukne ruten». «Bare ikke gå for høyt opp mot Beinn Shiantaidh», advarer det grønne heftet og holder meg i ånde over hva slags skjebne som måtte vente den som ikke følger dette rådet. Og hvor høyt er «for høyt»?

Stiene er gjørmete og tråkket i stykker. Dagen før har det vært et løp her, «The Isle of Jura fell race». Deltakerne skulle forsere syv topper, inkludert Paps of Jura. På min langt mer beskjedne ekspedisjon treffer jeg en slenger fra gårsdagens konkurranse. En engelskmann i shorts og joggesko bykser mot meg. Femti meter unna stuper han om i søla, reiser 31

ø ye n e i v e st

seg uanfektet og haster videre. Som en harehund som har fått los. Han stopper da han kommer nærmere, fullstendig dekket av gjørmesprut. «Jeg var med i løpet i går», peser han på sivilisert engelsk, «men gikk meg vill i tåken. Så jeg fikk bare besteget to av de tre Paps-ene.» Han ble naturligvis disket. I dag har han løpt opp på den siste toppen. For sin egen stolthets skyld? Eller for å forberede seg til neste års løp?

Respekten for disse ekstremmenneskene stiger like raskt som pulsen min idet jeg går oppover mot Beinn Shiantaidh. Terrenget gir ingenting gratis. Det svampete underlaget suger meg fast før det så vidt tillater skosålene å slippe taket, bare for å trekke meg surklende ned igjen. Det er hjortespor i den bløte jorden, avtrykk fra en av de 5000 eksemplarene som streifer fritt omkring på Jura. En kongeørn hviler i luftstrømmene over meg. Det hekker syv par i fjellene.

Jeg skal opp til passet mellom Beinn Shiantaidh og Beinn an Oir, Gullfjellet. Dette er rute 2, ifølge det lille grønne heftet. «Fordelen er», står det, «at når du kommer opp til passet som skiller de to fjellene, kan du velge hvilket av dem du vil bestige.» Kanskje den ene har en hette av tåke dratt ned over fjellsiden, mens den andre bader i sol. Og ganske riktig. Toppen av Beinn an Oir er gjemt i skodde.

Underlaget har endret seg til hardt kvartsterreng. Jeg følger et lite bekkeleie. Eller er det en sti? Snart klatrer jeg med både hender og føtter, vinden har økt i styrke og får av og til godt tak i sekken. Grepet blir ustøtt. Resten av Jura og andre øyer på Hebridene kommer langsomt til syne. En reisende ved navn Walker påpekte begeistret at han gjennom disen kunne peke ut Isle of Man i syd og Isle of Skye i nord. I tillegg kunne han skimte Nord-Irland i vest og fastland-Skottland i øst. På det siste platået rett under varden på toppen, drar et vindkast meg overende.

«En mener at høyden på fjellene bidrar til den sunne helsen», skrev Martin Martin, «fordi den friske vinden som kommer fra fjellene renser luften». Kanskje det var ryktene om den helsebringende brisen som 250 år senere fristet en døende forfatter til å slå seg ned på Jura.

George Orwell Da George Orwell steg i land på Jura våren 1946, var han en trist, bekymret og syk mann. Trist fordi han var blitt enkemann, bekymret fordi han hadde Richard, sin to år gamle adoptivsønn, å ta vare på. Og både syk og bekymret fordi lungene var angrepet av en alvorlig sykdom.

32

h e b r i d e ne

Den opprinnelige planen var å besøke øya sammen med kona Eileen i 1945. Tanken var å rekognosere og besøke en gård, Barnhill, for å avgjøre om de skulle flytte til Jura. De hadde tenkt å besøke øya i ti dager, skrev han til fru Nelson, som eide landområder på Jura og som også passet på Barnhill. Eileen måtte bare komme til hektene etter en forestående operasjon, forklarte Orwell. Snart fikk fru Nelson et nytt brev. George Orwell meldte at han kom alene. Eileen var bare 39 år da hun døde under en rutineoperasjon våren 1945. Den adopterte babyen Richard var ennå ikke fylt ett år og utgivelsen av Animal Farm var bare noen måneder unna. Eileen rakk aldri frem til Jura og Barnhill.

Orwell trengte et sted der han kunne skrive uforstyrret. Han hadde en bok i tankene. Ideen hadde vært der lenge, den var slett ikke ny: «Første gang jeg tenkte på den, var i 1943», skrev han i et brev fra Jura. Men hjemme i London var han nedlesset av journalistiske oppdrag i avisen The Observer. Slikt ga slett ikke rom for å skrive en roman. Han hadde heller ikke det samme overskuddet som før. Sykdommen krevde kreftene hans. Dette var for så vidt ikke noe nytt, allerede i 1938 hadde han hatt blødninger fra lungene. Det hastet med å skrive boken. Han hadde snytt døden en gang tidligere, da en krypskytter fra Francos armé plasserte et skudd noen millimeter unna halsarterien hans. Men da han flyttet til Jura i 1946, må Orwell i pessimistiske øyeblikk mistenkt døden for snart å gjøre alvor og snyte ham for et langt liv. Han kunne ikke flytte til Barnhill fort nok.

Gården ligger nord på øya. For å komme dit, må man kjøre den eneste veien som finnes, så langt man kommer. Deretter må man ta bena fatt i seks kilometer, med mindre man kjører en firehjulstrekker. På Barnhill fikk Orwell den isolasjonen han lengtet etter. Nesten fire mil unna øyas eneste butikk, lege, postkontor og eneste telefon. Og en mil fra nærmeste fastboende nabo, mrs. Nelson og familien hennes.

Fru Nelsons minner fra denne tiden er gjengitt i et tynt, gult hefte: Jura and George Orwell: Barnhill hadde vært ubebodd under krigen og var ganske nedslitt. I flere dager før forfatteren ankom øya, hadde fru Nelson sørget for at stedet ble gjort i stand så godt det lot seg gjøre. Møblene var ikke mange, hele stedet var ganske spartansk: En campingseng, et bord, en stol og noen kokekar. «Han ga uttrykk for», sier hun i det gule heftet, «at han ville klare seg selv: Jeg fikk inntrykk av at han var fornøyd hvis han hadde tak over hodet og brød til måltidet.» Men hun var bekymret. Hvordan skulle denne høye, benete og sørgelige skikkelsen klare seg alene?

33

ø ye n e i v e st

Tilværelsen som einstøing varte ikke lenge. Snart bodde han sammen med sønnen Richard og søsteren Avril. Den første sommeren fikk søskenparet stadig besøk, ifølge fru Nelsons memoarer. Riktignok ofte uanmeldt og overraskende, for brevet som varslet gjestenes ankomst dukket ofte opp samtidig med selve gjestene. «Derfor, hvis du har lyst til å ankomme la meg si den 15. juni», skrev Orwell til en venn, «vil det være like greit å sende et brev rundt den 5. juni, siden det, alt etter som hvilken ukedag det er, kan gå både 4 og 5 dager før brevet når meg, og i tillegg 3 eller 4 dager før jeg kan få sendt et svar. Det er ingen vits i å sende telegram, fordi telegrammene kommer med postmannen.»

Corryvreckan En augustdag i 1947 dro Orwell og et par gjester på en utflukt på vestkysten av Jura. Om bord i den lille båten var også sønnen Richard, som da var tre år. Kanskje det lille følget på fire personer hadde besøkt et av forfatterens favorittsteder på vestkysten av Jura. I et brev beskrev han de ubebodde vikene og de «nydelige, hvite sandstrendene». På vei tilbake feilberegnet han Corryvreckan på nordsiden av Jura, verdens tredje største malstrøm. Den kan oppføre seg stille og fredelig, men når tidevannet og vinden kombinerer kreftene, blir strømningene i sundet forvandlet til brølende vannmasser som kan høres seksten kilometer unna.

Robåten til Orwell hadde påhengsmotor, men den ble raskt revet løs av den sterke strømmen. Det må ha vært en skremmende opplevelse. Orwell skrev i et brev: «Nylig holdt fire av oss, inkludert Richard, på å drukne i den berømte Corryvreckan.» Det lille mannskapet klarte å ro båten til en ubebodd liten øy «hvor vi godt kunne vært strandet en dag eller to, men heldigvis fikk noen hummerfiskere øye på bålet vi hadde tent for å signalisere og tok oss bort fra øya.»

Langt verre gikk det med den unge norske prinsen Breakan, som har gitt navn til malstrømmen. Som alle legender finnes også denne i mange varianter, selv om de har likhetstrekk. Prins Breakan var forelsket i en lokal prinsesse, men neimen om han fikk hennes hånd sånn helt uten videre. Faren til den utkårete utfordret beileren: Han kunne få datterens hånd hvis han klarte å ankre i malstrømmen i tre dager og tre netter. En av versjonene sier at Breakan dro tilbake til Norge og fikk laget tre tau: Ett i hamp, ett i ull og et tredje tvinnet av hår fra rene jomfruer. Et slikt 34

h e b r i d e ne

rep ville tåle alt, og jomfruene ga villig fra seg de lange flettene sine. Vel tilbake til Skottland og Jura ankret Breakan i malstrømmen og fortøyde båten med tauene. Den første dagen røk hampetauet, den andre dagen røk tauet av ull. Den tredje dagen gikk alt vel, tauet med jomfruhår holdt fortsatt stand takket være den magiske kraften som lå i jomfruenes kyskhet. Helt til en kraftig vind sørget for å ødelegge også dette siste tauet. Båten og Breakan ble raskt suget ned i de virvlende vannmassene.

Da liket fløt i land, bar mannskapet den druknete prinsen til en hule, og gravla ham i det som i dag heter Breakans hule. Da nyhetene om prinsens skjebne nådde Norge, ble en av kvinnene overmannet av skyldfølelse. Hun var kan hende ikke så jomfruelig som hun hadde gitt seg ut for å være. Det var hennes hår, måtte hun innrømme, som hadde svekket tauet.

1947 George Orwell, eller Eric Blair som han egentlig het og ble tiltalt som på Jura, overlevde Corryvreckan. Men skipbruddet, kulden og de våte klærne gjorde ham sykere. Høsten 1947 lå han ofte til sengs og tastet i vei på skrivemaskinen i annen etasje i det øde, spartanske huset. I desember 1947 reiste en spesialist den lange veien fra Glasgow for å undersøke ham. For første gang blir han diagnostisert med tuberkulose. I et brev fra desember 1947 skrev han: «Tidligere i år var jeg klar over at jeg var alvorlig syk, og trodde kanskje jeg hadde tuberkulose, men jeg var et fjols og bestemte meg for å ikke oppsøke lege, siden jeg visste at jeg da ville blitt sengeliggende, mens jeg ville komme videre med boken jeg holdt på med.» Men han tilføyer i et brev et par måneder senere, fra sykehuset: «… Sykdommen er ikke farlig i min alder…»

I oktober 1948 skrev han i et nytt brev, nå fra Jura: «Jeg er ikke fornøyd med boken, men heller ikke misfornøyd. … Jeg tror den er en god idé, men utførelsen ville vært bedre hadde jeg ikke måtte skrive under påvirkning av tuberkulosen. Jeg har ikke helt og holdent bestemt meg for tittelen, men jeg veksler under tvil mellom «Nittenåttifire» og «Den siste mannen i Europa.»

Den populære forklaringen er at tittelen Nittenåttifire simpelthen er en reversering av årstallet boken ble ferdig. Ifølge journalisten Robert McCrum i avisen The Observer startet denne myten med et utsagn fra den amerikanske utgiveren av boken og ikke fra Orwell selv. Det kan 35

ø ye n e i v e st

ha vært flere andre inspirasjonskilder til tittelen, hevder McCrum. En teori er at tallet viser til hundreårsjubileet til opprettelsen av det britiske, sosialistiske Fabian-samfunnet i 1884, som Orwell ble sterkt kritisk til og som delvis er modell for samfunnet i Nittenåttifire. Andre minner om at årstallet opptrer hos forfattere som Jack London, der en politisk bevegelse kommer til makten i 1984. Eller ble Orwell inspirert av en annen fremtidsfortelling, The Napoleon of Notting Hill, som også foregår i 1984?

I 1949 måtte Orwell gi opp Barnhill og Jura, og ble lagt inn på et tuberkulose-sanatorium i England. Han døde den 21. januar 1950. På en upretensiøs, grå gravstein i Oxfordshire står det ganske enkelt: Here lies Eric Arthur Blair Born June 25th 1903 Died January 21st 1950

Hjem igjen Jeg så meg ikke tilbake for å lagre stien i hukommelsen da jeg gikk opp Beinn Shiantaidh. Da jeg startet nedstigningen, fulgte jeg et tilløp til noe som kunne likne en sti, men den endte i et bratt heng og jeg måtte snu. En sprekk i fjellet, eller kanskje det var en bekk eller sti, tillot meg til slutt å skli ned. Kvarts løsnet og trillet. Tåken fra Beinn an Oir ville tydeligvis mer, snart omsluttet den Det hellige fjellet, hyllet inn varden, blandet seg med kulingkastene.

På vei tilbake til fergen kjørte jeg gjennom det lille tettstedet Craighouse, som aller nådigst kan gå for å være hovedstaden på øya. Jura whiskydestilleri var stengt for dagen. Fjelltelt blafret på en improvisert campingplass som så svært mistrøstig ut i regnet. Teltene slet med å holde seg oppreiste og rykket utålmodig i bardunene. Deltakerne fra gårsdagens løp gjorde seg klare til å reise hjem. De pakket sammen primuser og kokekar, stuet de gjørmete klærne og skoene i plastposer, takket hverandre for nok et godt løp på denne avsidesliggende øya og lovet å komme neste år også. De sprekeste skulle sykle til fergen og opp verdens korteste sykkelsti fra fergestedet på Islay. De 220 beboerne på Jura var snart alene igjen.

36

h e b r i d e ne

Oban Nord for Kintyre, på den skotske vestkysten, ligger havnebyen Oban. Et knutepunkt for mye av ferdselen til øyene. Etter at Oban whiskydestilleri ble grunnlagt i 1794, vokste byen raskt, og utover på 1800-tallet ble byen en travel havn. Fergeselskapet MacBrayne åpnet de isolerte øyene mot omverdenen, og dampskipene var lastet med post og turister. I dag siger de sindige CalMac-ene frem og tilbake mellom destinasjoner på de indre Hebridene: Lismore, Mull, Coll, Tiree, Islay, Colonsay. Eller til Uist og Barra på de ytre Hebridene.

Det er trangt om plassen her om sommeren, og et mareritt å parkere.

Der skal jeg gi reiseguiden Rough Guide medhold. Men forfatteren av guiden finner ikke grunn til å spandere en overnatting i Oban. Jeg er ikke enig. Det er god grunn til å overnatte her både titt og ofte. Byen er skapt for flanering. Den lange strandpromenaden tar de spaserende forbi fiskebåter og enkle boder med sjømat. Viktorianske steinhus ligger i terrasser oppover fjellsiden. Langs promenaden ligger også McTavish’s Kitchens restaurant med høy skotskrutet faktor, sekkepiper, trommer og allsang.

Blikket trekkes mot byggverket høyt oppi fjellsiden. McCaigs Folly.

En liten kopi av Colosseum. Den har tilsynelatende ingenting å bestille på den skotske vestkysten, men rike menn har gjennom tidene hatt en hang til å etterlate grandiose minnesmerker over seg selv i disse traktene. Som slott og mausoleer. Og altså her et Colosseum i miniatyr.

Den ble bygget av forretningsmannen McCaig rundt 1900-tallet. Planen hans var at slekten skulle figurere som statuer i de buede vinduene i det romerskinspirerte monumentet. Nå var akkurat dette minnesmerket også et humanitært prosjekt. MacCaig hadde tre hensikter: Å sørge for at ingen glemte ham, at arbeidsløse steinhuggere fikk inntekter og at Oban fikk et museum og kunstgalleri. Men McCaig døde før minnesmerket over ham var ferdig. Slektningene så ingen grunn til å fullføre monumentet.

Hotellene i Oban er levninger fra en annen tid, som fornemme, litt forslitte Caledonian Hotel fra 1880-årene. Det kunne gjerne inngått i Kjartan Fløgstads Hotel Tropical, der hoteller fra kolonitiden, ofte i viktoriansk stil, viser seg frem i all sin fordums eller nyoppussete prakt. Nå befinner ikke Caledonian seg i tropene, snarere tvert imot. Og hotellet i Oban står ikke igjen som et arkitektonisk og kulturelt avtrykk fra møter mellom kolonister og koloniserte, som Fløgstad uttrykker det. Eller er det noen 37

ø ye n e i v e st

paralleller her? Det er kanskje å gå vel langt å sammenlikne makteliten fra England og lavlandet i Skottland med undertrykkerne i koloniene.

Men brutal maktbruk mot den gæliske befolkningen var absolutt til stede på 1800-tallet. Og kanskje et snev av rasisme også? En tankegang om at den «gæliske rasen» måtte utvikles, fordi dette folkeferdet befant seg på et lavere trinn i utviklingsrekken? Hotellet i Oban er ikke et gælisk arkitektonisk produkt. Det er et avtrykk fra den tiden da lavlands-Skottland og England både lot seg fascinere av de ville, primitive kelterne, samtidig som de på den annen side ønsket å temme, sivilisere og oppdra dem.

Caledonian Hotel ble bygget da jernbanen nådde Oban fra Glasgow i 1880. The Station Hotel het det da. Med jernbanen kom turistene, og med de reisende fikk fergetrafikken til øyene ny giv. I turistenes øyne så mange av øyboerne snart et forvrengt speilbilde av seg selv: Som mennesker man kunne romantisere, frykte, forakte eller ha medlidenhet med.

Gamle, grå Caledonian Hotel har sett viktoriatidens kvinner spankulere på promenaden under skjøre parasoller, arm i arm med herrer i flosshatt.

Kanskje hadde et og annet par overnattet på et av de luftige rommene med utsikt over promenaden og havnen. Kanskje hun hadde fulgt tidens råd til kvinnene om å «lie back and think of England.» Før hun og hennes mann morgenen etter tok MacBraynes dampskip til øyene. Bort fra sivilisasjonen. For å oppsøke den sublime, skremmende og overveldende naturen.

Fergen Isle of Mull som går fra Oban til øya Mull tar førti minutter. Noen har hengt opp plakater med kostholdssirkelen i kafeen, som oser av stekefett. Fiskere med lange, gule gummistøvler gafler i seg feite smultringer og svart te. Kafeen har den vanlige CalMac-frokosten: Egg, bacon, stekte tomater, pølser, tomatbønner og blodpudding for de modige. Eimen av frityr henger ufriskt i luften. Jeg lengter meg bort fra os og fett. Den innestengte lukten fester seg til porene, håret og klærne. En regjeringsrapport fra 1999, Mot et sunnere Skottland, konkluderte med at den tradisjonelle kosten er beryktet. Den inneholder kort sagt altfor mye fett, salt og sukker. I tillegg, fortsatte helsemyndighetene, spiser skottene for lite frukt og grønnsaker. Statssubsidierte CalMac forsøker å følge med i timen og selge salater, men frokostene og middagene friteres som aldri før, regjeringsrapport eller ikke.

På dekk er luften langt friskere. På styrbord side siger fergen mot et fyrtårn bygget av en av ingeniørene fra Stevenson-dynastiet. Gjennom 250 år og fire generasjoner lyssatte denne familien den skotske kysten og reddet tusenvis av menneskeliv fra undersjøiske skjær og vrakrøvere.

38

h e b r i d e ne

En BBC-serie, Seven Wonders of the Industrial World, omhandler de syv største underverkene i ingeniørkunsten. Bell Rock fyrtårn på østkysten er ett av dem. Det eldste eksisterende offshore-fyrtårnet i verden. Bygget av Robert Stevenson, grunnleggeren av dynastiet. Fyret vi passerer med fergen, Lismore fyr fra 1833, er også et av fyrtårnene til Robert.

Det var ett svart får i flokken av ingeniører. Barnebarnet til Robert Stevenson, forfatteren Robert Louis Stevenson. Eller R.L.S. blant venner. Etter at faren hadde presset ham til å studere juss og ingeniørfag, som han overhodet ikke interesserte seg for, tok Robert Louis det store oppgjøret med opphavet. Det gikk ikke så bra. Men R.L.S. hadde bestemt seg. Han ville skrive. Nå i ettertid er det han som kaster glans over resten av Stevenson-slekten. De åtte ingeniørene som bygde nittisyv bemannete fyr er glemt blant folk flest, mens Skatteøya, Kidnappet og Dr. Jekyll og Mr. Hyde har gått inn i verdenslitteraturen.

Duart slott og skotsk nasjonalisme På babord side seiler øya Mull opp. Brune, livløse farger. Det er påske, og fjellene er golde. Snøen har nettopp smeltet. På en utstikker ligger Duart Castle. Når jeg fanger slottet i telelinsen, ser jeg et vakkert, stereotypt postkort fra Skottland. En klisjé med rot i virkeligheten. Steinslottet ligger uinntagelig ved kanten av et stup, med de høye, øde fjellene på Mull som bakgrunn. Dette er hovedsetet til Maclean-klanen og var location i filmen Entrapment med skotten Sean Connery i en av hovedrollene. Til daglig er virkeligheten mindre dramatisk. Dagens høvding, sir Lachlan Maclean, er nummer 28 i rekken. Ordtaket My home is my castle stemmer godt i dette tilfellet. Dette er hjemmet til sir Lachlan, men slottet er åpent for betalende besøkende. Det er dyrt å holde slott.

Sean Connery, som hadde en mor som også var en Maclean, er nasjonalist på sin hals og gir økonomisk støtte til det skotske nasjonalistpartiet Scottish Nationalist Party, SNP. Noen vil ha det til at det ikke finnes mer nasjonalistiske skotter enn de som bor i utlandet. Som for eksempel Sean Connery. SNP karakteriserer seg selv som et sentrum-venstreparti. Deres fremste mål er skotsk uavhengighet. Skottland fikk et eget parlament i Edinburgh som følge av en folkeavstemning i 1997. Men det skotske parlamentet har bare begrenset selvstendighet til å vedta lover.

Til syvende og sist er det det britiske parlamentet basert i Westminister som bestemmer hvilke sektorer skottene kan lovregulere. Det var kan39

ø ye n e i v e st

skje ikke tilfeldig at valgåret 2007 ble et godt år for nasjonalistpartiet. Det sammenfalt med 300-års-jubileet for sammenslåingen av de engelske og skotske parlamentene. Før dette var Skottland en selvstendig nasjon. Det er tydeligvis mange som ønsker seg tilbake til det de betrakter som en stolt fortid.

Hva vil løsrivelse bety i praksis? Avisen The Independent tegner opp noen scenarioer: Alle briter må velge hvilken nasjon de vil tilhøre, og alle må få nytt pass. Skottland vil kanskje velge euro, England fortsetter med pund sterling. Grensekontroller kan bli aktuelt. Flyten over grensen vil uansett aldri bli den samme.

Nå er det også mange engelske velgere som ønsker full uavhengighet for Skottland. De anti-skotske følelsene har vokst etter opprettelsen av det skotske parlamentet og nasjonalistpartiets fremvekst. Snyltere! fnyser en del engelskmenn, som viser til at det brukes flere pund per skotsk hode enn per engelsk hode. Har kanskje ikke skottene et velferdssystem på skandinavisk nivå, basert på skatteinntekter på et amerikansk nivå? Så la dem bare få sin uavhengighet! Så slipper vi å subsidiere dem og alle deres øde, forblåste øyer og distrikter! Som for eksempel Hebridene, som ikke hadde klart seg uten store økonomiske overføringer.

Det skotske nasjonalistpartiet sparker tilbake: Selvstyre vil føre til at Skottland kan styre økonomien sin bedre. Vi vil også få EU-støtte, og vi vil øke kontakten med våre naboer, de nordiske landene Norge, Island og Danmark. Dessuten har vi alle skatteinntektene fra oljeindustrien vår!

Som om England vil gi fra seg sin del av oljeinntektene, helt uten videre, bemerker Independent tørt.

Fra dekket på fergen kan jeg nå se detaljene i Duart slott. Steinveggene, kanonene, skorsteinene fra uttallige peiser. Det ble restaurert i 1911, da den daværende høvdingen for Maclean-klanen kjøpte slottet etter at det hadde vært ute av slektens eie i over to hundre år. Årene uten Macleanklanens beskyttende hånd hadde fart hardt med borgen. Den lå i ruiner.

I dag huser den et museum som viser klanens historie.

Lady on the Rock Som alle de andre skotske klanene, har også Maclean-klanen sine mer eller mindre eksentriske eller grusomme høvdinger. Fra de saltbelagte, små vinduene i de tykke slottsmurene er det god utsikt til sundet som skiller Mull fra fastlandet. Der kan en skimte et svart, vått skjær. The Lady’s Rock.

40

h e b r i d e ne

På 1500-tallet giftet den 11. høvdingen av Maclean-klanen, Lachlan Cattanach, seg med Catherine Campbell. En Campbell! Fiendeklanen!

Hun var attpå til søster av den 3. jarlen av Argyll, Colin Campbell. Slekten som hadde overtatt mesteparten av eiendommene fra den engang mektige MacDonald-klanen. Og som gjennom list, gode allianser og brutal makt gradvis også tilegnet seg eiendommer fra de andre klanene.

Ekteskapet mellom Catherine og Lachlan var mislykket. Slik det ofte går når politiske allianser tvinger mann og kone sammen. Teoriene om hva som gikk galt, er mange. Noen sier at forholdet surnet da hun ikke fødte ham en sønn. Andre kilder påstår at hun forsøkte å forgifte mannen sin. Enden på visen var i alle fall at Lachlan planla å kvitte seg med sin kone én gang for alle. Ved å drukne henne. Ved å plassere henne på et skjær som forsvant i bølgene ved høyvann. Snart sto lady Catherine hjelpeløst forlatt på et svart, sleipt skjær med god utsikt til Duart slott.

Tidevannet stiger fort i disse traktene. Forskjellen på flo og fjære er rundt fire meter. En fiskebåt kom til syne. Catherine visste ikke om det var et godt eller dårlig tegn. Jarlen av Argyll og Campbell-klanen var dårlig likt på disse kantene. Fiskerne forbarmet seg over den dødsdømte kvinnen, og hun fant veien hjem til brorens slott i Invarary. Jarlen hadde sannsynligvis vanskeligheter med å styre sinnet sitt, da søsteren fortalte om den nedrige behandlingen. Men han gjorde gode miner til slett spill da han tok imot kondolansene fra Lachlan Maclean som oppsøkte svogeren på jarlens slott med den sørgelige nyheten: Min kjære kone, og din søster, har på tragisk vis omkommet på havet.

Middagen ble servert, og Lachlan Maclean skulle sette seg til bords.

Da fikk han øye på lady Catherine. Et gjenferd? Hun satt trygt plassert ved siden av broren. Middagen forløp tilsynelatende rolig. Lachlan tenkte sannsynligvis at dette var hans siste måltid. Jarlen på sin side mente kanskje at sjokket over å se den druknede høyst levende, var straff nok.

Eller fant det simpelthen ikke verdt å innlede krig med Maclean-klanen.

Lachlan gikk fri. Inntil videre. En aften i 1523, i Edinburgh, fikk en annen bror av Catherine øye på den aldrende Lachlan da han var på vei hjem til sengen sin. Broren fulgte etter ham, han hadde slett ikke glemt hvordan Maclean-høvdingen behandlet sin kone. Lachlan endte sitt liv mellom blodige lakener, drept av knivstikk fra lady Catherines hevner.

41