Ørkengud av Wilbur Smith

Wilbur Smith

Ørkengud

Wilbur Smith Originalens tittel: Desert god Oversatt av Henning Kolstad First published in 2014 by HarperCollins Publishers HarperCollins Publishers, 77-85 Fulham Palace Road, London, W6 8JB Opprinnelig utgave: Copyright © Wilbur Smith, 2014 All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47759-2 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Rune Mortensen Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne romanen tilegnes min kjære hustru og livsledsager, Niso. Jeg var ikke fullt klar over hva lykke ville si før jeg traff deg. Nå fyller du alle mine dager med kjærlighet, fryd og lykke.

Med deg ved min side kunne det ikke falle meg inn å bytte min lott med konger.

Aton blunket med de små øynene dypt der nede mellom fettvalkene, så hevet han dem fra baobrettet mellom oss.

Han rettet blikket mot de to unge prinsessene fra Tamoskongsætten som boltret seg nakne i det klare lagunevannet.

«De er ikke barn lenger,» bemerket han henslengt uten spor av libidinøs interesse for saken. Vi satt ansikt til ansikt under en åpen barrazza med tak av palmeblader ved en av lagunene i den mektige Nilens evjer.

Jeg skjønte at bemerkningen om jentene var et forsøk på å avlede oppmerksomheten min fra det neste trekket han gjorde med steinene på baobrettet. Aton liker ikke å tape, så han er ikke så nøye med hvordan han vinner.

Aton har alltid stått høyt på listen over mine eldste og beste venner. I likhet med meg er han evnukk og var i sin tid slave. I slaveriperioden, og lenge før han nådde puberteten, la hans herre og mester merke til Atons enestående intellekt og hans skarpe hode. Han ville pleie og konsentrere de evnene, og hindre dem i å bli utvannet av guttens begjær. Aton var en svært verdifull eiendel, så hans herre og mester satte Egypts mest navngjetne medikus til å foreta kastreringen. Hans herre og mester er for lengst død, men Aton har steget høyt over sin slavestatus. Nå er han kammerherre ved Faraos palass i Teben, men han leder også et spionasjenett av informanter og hemmelige agenter over hele den siviliserte verden. Det finnes bare én organisasjon som overgår hans, og det er min egen. Her som i de fleste andre sammenhenger ligger vi i vennskapelig kappestrid, 7

og det er nesten ingenting som gleder oss mer enn å notere små triumfer over hverandre.

Jeg setter enorm pris på samværet med ham. Han morer meg, og rett som det er forbauser han meg med sine gode råd og sitt klarsyn. Nå og da kan han sette mine ferdigheter på prøve på baobrettet. Vanligvis er han raus med sine rosende ord. Men for det meste danner han klangbunn for min egen genialitet.

Nå studerte både han og jeg Bekata, som var den yngste av de to prinsessene, nesten to år yngre enn søsteren, men det skulle man knapt tro, for hun var høy for alderen, brystene begynte allerede å svulme, og brystvortene hadde stivnet en smule i det svale lagunevannet. Hun var spretten og smidig, og latteren satt løst. På den annen side var hun besatt av et ustadig temperament. Hun hadde edle trekk; nesen var smal og rett, haken sterk og oval, og leppene dannet utsøkte buer. Det tykke håret tindret av kobberrøde reflekser i solen. Det hadde hun arvet etter faren. Ennå hadde hun ikke vist kvinnelighetens røde blomst, men jeg skjønte at det ikke kunne være lenge igjen.

Jeg er glad i henne, men sant å si er jeg en tanke gladere i storesøsteren.

Tehuti var den eldste og vakreste av de to søstrene. Hver gang jeg betraktet henne, var det som å se moren hennes igjen. Dronning Lostris hadde vært mitt livs store kjærlighet. Ja, jeg hadde elsket henne slik en mann elsker en kvinne. For i motsetning til min venn Aton ble jeg ikke kastrert før jeg hadde nådd min fulle manndom og opplevd fryden en kvinnekropp kunne gi. Riktignok ble min kjærlighet til dronning Lostris aldri fullbyrdet, for jeg ble kastrert før hun ble født, men den ble desto mer intens av at den aldri fant tilfredsstillelse. Jeg hadde tatt meg av henne som barn, og jeg hadde gjetet henne gjennom det lange, lykkelige livet hun fikk, rådet og veiledet henne, lagt meg i selen for henne uten å holde tilbake på noe som helst. Til slutt hadde jeg holdt rundt henne da hun døde.

Før Lostris for til underverdenen, hvisket hun noe til meg 8

som jeg aldri skal glemme: «Jeg har elsket bare to menn i mitt liv. Du, Taita, var en av dem.»

Det var de mest varmende ord jeg noen gang hadde hørt.

Jeg planla og ledet byggingen av dronninggraven hennes, og da jeg la det vakre, men etter hvert visne legemet hennes i den, ønsket jeg at jeg kunne blitt med henne til underverdenen. Men jeg skjønte at jeg ikke kunne det, for jeg måtte bli igjen og ta meg av barna hennes slik jeg hadde tatt meg av henne. Det har såvisst ikke vært noen belastning, for denne hellige oppgaven har beriket livet for meg.

Med sine seksten år var Tehuti allerede en kvinne i full blomst. Huden var glansfull og lytefri. Armene og beina var slanke og elegante som hos en danserinne, eller som linjene i den mektige stridsbuen jeg hadde skåret ut til faren hennes, og som jeg hadde lagt i sarkofagen hans før jeg lukket graven.

Tehutis hofter var fyldige, men midjen var smal som halsen på en vinamfora. Brystene var runde og faste. De tykke, gylne krøllene dannet en skinnende glorie rundt hodet. Øynene var like grønne som morens hadde vært. Hun var så nydelig at det ikke lot seg beskrive, og smilet hennes grep meg intenst om hjertet hver gang hun rettet det mot meg.

Hun var mild av legning, sinnet satt langt inne, men hun opptrådte resolutt og fryktløst når hun først tente.

Jeg elsker henne nesten like høyt som jeg fortsatt elsker moren.

«Du har vært flink med dem, Taita,» sa Aton storsinnet.

«De er dyrgripene som kanskje ennå kan berge vårt eget Egypt fra barbarene.»

På dette punktet, som på så mange andre felt, var Aton og jeg hjertens enige. Dette var den egentlige grunnen til at han og jeg hadde kommet hit til dette fjerne, usjenerte stedet, selv om alle de andre ved palasset, også farao selv, var sikre på at vi hadde møttes her for å fortsette den endeløse rivaliseringen vår over baobrettet.

Jeg svarte ikke på bemerkningen hans med det samme, men senket blikket til brettet. Aton hadde gjort sitt siste 9

trekk mens jeg fortsatt så på jentene. Han var den dyktigste i dette sublime spillet i hele Egypt, noe som var jevngodt med å si «i hele den siviliserte verden». Bortsett fra meg, selvfølgelig. Jeg kan som regel slå ham i tre av fire omganger.

Nå så jeg med ett blikk at denne omgangen kom til å bli en av mine tre. Det siste trekket hans var dårlig gjennomtenkt. Nå lå steinene hans ujevnt fordelt. En av hans få svakheter i dette spillet var at han ofte, når han forestilte seg at seieren var innen rekkevidde, ga all forsiktighet på båten og brøt sjusteinersregelen. Da pleide han å konsentrere sitt fulle angrep fra søndre tårn, slik at jeg kunne fravriste ham kontrollen over enten østre eller vestre sektor.

Den sjansen lot jeg ikke gå fra meg. Jeg hugg til som en kobra.

Han lente seg bakover på krakken mens han tenkte gjennom det overraskende trekket mitt, og da den renspikkede genialiteten til slutt gikk opp for ham, ble han mørk i ansiktet av fortørnelse. «Jeg tror jeg hater deg, Taita,» sa han halvkvalt. «Og om jeg ikke gjør det, burde jeg i alle fall gjøre det.»

«Jeg var heldig, gamle venn.» Jeg prøvde å la være å hovere. «Og dessuten er det jo bare et spill.»

Indignert blåste han opp kinnene. «Av alt det hule sludderet jeg har hørt deg si, Taita, tar det der kaka. Det er ikke bare et spill. Det er selve grunnen til å leve.»

Jeg tok kobbervinkannen under bordet og fylte opp kalken hans igjen. Det var en utsøkt vin, Egypts aller beste, som jeg hadde tatt rett fra kjelleren under faraos palass.

Aton blåste ut kinnene og prøvde å holde sinnet og fortørnelsen ved like, men liksom av seg selv grep de lubne fingrene tak i hanken og løftet kalken til munnen. Han tok to slurker og lukket øynene av bare nytelse. Med et sukk satte han begeret fra seg.

«Kanskje du har rett, Taita. Det finnes andre gode grunner til å leve.» Han begynte å pakke bao-steinene i sine respektive skinnpunger med snurpesnor. «Men hva har du 10

hørt nordfra? Forbløff meg nok en gang med omfanget av de tidendene du samler fra nær og fjern.»

Vi var omsider kommet frem til den egentlige hensikten med dette møtet. Trusselen lå alltid i nord.

For over hundre år siden ble det mektige Egypt splittet av opprør og svik. Den røde tronkreveren, den falske farao – jeg unngår bevisst å nevne hans navn; la det heller være forbannet til evig tid – den forræderen gjorde opprør mot den virkelige farao og bemektiget seg alt land nord for Asyut. Vårt eget Egypt ble styrtet ut i hundre års borgerkrig.

I sin tur ble Den røde tronkreverens arving knust av en vill og krigersk stamme som dukket opp fra de nordlige steppene på den andre siden av Sinai. Disse barbarene feide gjennom Egypt og erobret hele landet ved hjelp av et våpen som vi aldri hadde visst fantes, nemlig hest og vogn. Da de hadde beseiret Den røde tronkreveren og erobret den nordlige delen av Egypt, fra Middelhavet til Asyut, gikk disse Hyksos-krigerne løs på oss i sør.

Vi ekte egyptere hadde ikke noe å stille opp mot dem.

Vi ble fordrevet fra våre egne trakter og måtte trekke oss sørover forbi Nilens katarakter ved Elefantine og ut i villmarken ved verdens ende. Der vansmektet vi mens min herskerinne, dronning Lostris, bygget hæren vår opp igjen.

Min rolle i denne gjenreisningen var ikke helt betydningsløs. Det faller meg ikke naturlig å skryte, men i dette tilfellet kan jeg trygt hevde, uten frykt for å bli motsagt, at uten meg til å rettlede min herskerinne og sønnen hennes, kronprins Memnon, som nå er farao Tamos, ville de aldri klart å gjennomføre det de hadde satt seg fore.

Blant alle de andre tingene jeg gjorde for henne, bygget jeg de første vognene med eikehjul. Disse var lettere og raskere enn hyksos-krigernes vogner, som bare hadde kompakte trehjul. Så fant jeg hester å trekke dem med. Da vi var klare, kunne farao Tamos, som nå var blitt voksen mann, 11

føre vår nye hær ned gjennom kataraktene igjen, nordover til Egypt.

Lederen for hyksos-inntrengerne kalte seg kong Salitis, men han var ingen konge. Han var i høyden røverbaron og fredløs. Men hæren han kommanderte var fortsatt nesten dobbelt så mannsterk som oss egyptere, og den var godt rustet og blodtørstig.

Men vi tok dem på sengen, og i Teben utkjempet vi et mektig slag mot dem. Vi smadret vognene deres og slaktet mannskapene. Vi jagde dem nordover igjen i vill forvirring.

De la igjen ti tusen lik og to tusen ramponerte vogner på valplassen.

Men de påførte våre tapre styrker store tap, derfor var vi ikke i stand til å forfølge dem og utradere dem totalt. Siden har hyksosene ligget på lur i Nildeltaet.

Kong Salitis, den gamle plyndreren, er død nå. Han døde ikke på slagmarken, ble ikke hugd i hjel av et godt egyptisk sverd, slik han rettelig burde blitt. Han døde av elde i en seng, omgitt av de heslige hustruene og det gufne avkommet sitt. Blant dem var Beon, eldstesønnen hans. Denne Beon kaller seg nå kong Beon, farao over Egypts øvre og nedre kongerike. I virkeligheten er han bare en morderisk fribytter, enda verre enn den onde faren. Spionene mine gir meg jevnlige rapporter om hvordan Beon jevnt og sikkert bygger opp igjen hyksoshæren vi smadret så ettertrykkelig i slaget ved Teben.

Disse rapportene er foruroligende fordi vi har store vanskeligheter med å få tak i råvarene vi trenger for å kompensere tapene vi led i det samme slaget. Vårt sørlige innlandsrike er avskåret fra det store Middelhavet og fra samhandel med de andre siviliserte nasjonene og bystatene her i verden, der det finnes rikelige mengder av skinn, trelast, kobber, antimon, tinn og de andre stridsnødvendige varene vi mangler. Mannskaper har vi heller ikke nok av. Vi trenger allierte.

Fienden, hyksosene, har derimot flotte havner i deltaet hvor Nilen flyter ut i Middelhavet. Handelen strømmer 12

uhindret ut i disse. Jeg vet også gjennom mine spioner at hyksosene er ute etter å alliere seg med andre krigerske nasjoner.

Aton og jeg hadde kommet sammen her på dette isolerte stedet for å drøfte og tenke gjennom disse problemene. Vårt eget Egypts videre eksistens var truet. Aton og jeg hadde mange ganger drøftet alt dette inngående, men nå var vi klare til å treffe de endelige beslutningene vi skulle fremlegge for Farao.

Prinsessene hadde andre planer. De hadde sett Aton pakke sammen baosteinene, og det tok de som et tegn på at de kunne gjøre krav på min hele og fulle oppmerksomhet. Jeg er trofast mot dem, men de er svært krevende. Nå stormet de opp av lagunen så vannet sprutet til alle kanter og kappløp til meg. Bekata er den yngste, men hun er svært rask og bestemt. Hun gjør nesten hva som helst for å få det som hun vil. Hun slo Tehuti med en lengde og kastet seg i fanget på meg, våt og kald fra lagunen.

«Jeg er så glad i deg, Tata,» ropte hun da hun slo armene om halsen på meg og klemte den røde, klissvåte hårsåten mot kinnet mitt. «Fortell oss en historie, Tata.»

Tehuti, som hadde tapt kappløpet opp til meg, måtte nøye seg med den mindre fristende plassen på bakken foran meg. Grasiøst satte hun seg ned, naken og dryppende våt, og klemte beina mine mot brystet mens hun la haken på knærne mine og så meg i ansiktet. «Ja, vær så snill, Tata.

Fortell om mamma og hvor skjønn og gløgg hun var.»

«Jeg må snakke med onkel Aton først,» innvendte jeg. «Å, da så,» kom det fra Bekata. «Men ikke la det bli for lenge. Det er så kjedelig.»

«Ikke for lenge, det skal jeg love.» Jeg så på Aton igjen og slo glatt over i hyksotisk. Både han og jeg snakker vår dødsfiendes språk flytende.

Jeg sørger for å kjenne min fiende. Ord og språk er noe jeg har godt grep på, og jeg har hatt mange år på å lære språket etter at vi vendte tilbake til Teben. Aton hadde ikke vært med på flukten til Nubia i det hele tatt. Han var 13

ingen eventyrlysten sjel, så han hadde holdt seg i Egypt og lidt under hyksosene. Men han hadde lært alt de hadde å lære bort, også språket deres. Ingen av prinsessene skjønte et ord av det. «Å, jeg kan ikke fordra at du snakker det fæle labbelensket,» surmulte Bekata.

Tehuti var enig. «Hvis du er glad i oss, snakker du egyptisk, Taita.»

Jeg ga Bekata en klem og klappet Tehutis nydelige hode.

Ikke desto mindre fortsatte jeg å snakke til Aton på språket jentene mislikte så inderlig. «Ikke bry deg om de bablende småjentene. Fortsett, gamle venn.»

Aton kvalte et smil. «Da er vi altså enige, Taita,» fortsatte han. «Vi trenger allierte, og vi trenger samhandel med dem. Samtidig må vi sørge for at hyksosene ikke får noen av delene.»

Jeg var fristet til å gi et sarkastisk svar, men jeg hadde allerede ergret ham mer enn nok over baobrettet, så jeg nikket alvorlig i stedet. «Som vanlig har du med sikker teft funnet frem til sakens kjerne og formulert problemet klart. Allierte og samhandel. Jaha, hva har vi å handle med, Aton?»

«Vi har gull fra gruvene våre i Nubia, de som vi oppdaget mens vi var i eksil ovenfor kataraktene.» Aton hadde aldri vært ute av Egypt, men slik som han ordla seg, skulle man tro det var han som hadde ledet utvandringen. Jeg smilte inni meg, men holdt en alvorlig mine mens han snakket videre. «Selv om det gule metallet ikke er like verdifullt som sølv, finnes det menn som trakter etter det,» fortsatte han.

«Med de mengdene farao har samlet i skattkammeret, kan vi lett kjøpe oss venner og allierte.»

Jeg nikket enig, men visste at omfanget på faraos skatt var alvorlig overvurdert av Aton og andre som ikke står tronen så nær som jeg gjør. Jeg bygget videre på det han hadde tatt opp. «Men glem ikke avlingene fra den svarte, fruktbare jorden som moder Nilen sprer utover sine bredder under flommen hvert år. Mennesker må spise, Aton.

14

Kreterne, sumererne og de hellenske bystatene har lite dyrkbar mark. De har alltid vansker med å skaffe nok korn til folket. Vi har rikelige mengder korn.»

«Så sant, Taita. Vi har korn, og dessuten har vi hester å handle med; vi oppdretter verdens beste stridshester. Og vi har andre ting som er enda sjeldnere og mer dyrebare.»

Aton gjorde et talende opphold og kikket på det nydelige barnet jeg holdt omkring og det andre som satt på bakken foran meg.

Det var ikke nødvendig å si noe mer om dette. Kreterne og sumererne i landet mellom Eufrat og Tigris var våre nærmeste og mektigste naboer. Begge disse folkeslagene hadde lett for å være mørke i huden og ravnsvarte i håret.

Herskerne deres hadde sans for de blonde, lyshudede kvinnene fra egeerstammene og fra Egypts kongehus. Men de bleke, pregløse hellenske kvinnene kan ikke måle seg med våre strålende nilotiske juveler.

Foreldrene til de to prinsessene mine var Tanus, med sine ildrøde krøller, og den lyseblonde dronning Lostris.

De hadde ført sine beste trekk videre, og skjønnheten til de to jentene deres begynte å bli kjent over hele verden. Ambassadører fra fjerne strøk hadde allerede gjort strabasiøse ferder over vide ørkener og dypt vann til palasset i Teben og underrettet farao taktfullt om sine herrers interesse for å inngå ekteskapelig forbund med kongehuset Tamos. Sumererkongen Nimrod og Kretas høye minos var to av dem det var kommet sendebud fra.

Etter min anvisning hadde farao vist begge disse utsendingene vennlighet. Han hadde tatt imot flotte gaver fra dem i form av sølv og sedertre. Videre hadde han hørt velvillig på deres ekteskapstilbud til den ene eller begge Tamos-søstrene, men så hadde farao forklart at de to søstrene var for unge til å inngå ekteskap, og at spørsmålet burde tas opp igjen når begge jentene var blitt modne. Dette var en stund siden, og nå hadde forholdene endret seg.

Den gangen hadde farao snakket med meg om en eventuell allianse mellom Egypt og Sumer eller Kreta. Jeg hadde 15

taktfullt påpekt for ham at Kreta ville være en mer fordelaktig forbundsfelle enn sumererne.

For det første var sumererne intet sjøfarende folkeferd.

Riktignok kunne de stille en mektig hær som var godt rustet med kavaleri og vogner, men de hadde ingen sjøstridsstyrke å snakke om. Jeg minnet farao om at vårt sørlige Egypt ikke hadde adgang til Middelhavet. Hyksosfiendene våre hadde herredømme over de nordlige delene av Nilen, så vi var i praksis et land uten kyst.

Sumererne hadde også begrenset adgang til havet, og flåten deres var ynkelig i forhold til sjøstridsstyrkene hos andre nasjoner, som kreterne eller for den saks skyld maurerfolket i vest. Sumererne kviet seg alltid for å legge til havs med tungt lastede skip. De fryktet både sjørøverne og det ustadige været. Men landruten mellom våre to land var også svært ugrei.

Hyksosene kontrollerte istmen som går mellom Middelhavet og Rødehavet og forbinder Egypt med Sinai-ørkenen i nord. Sumererne ville måtte marsjere gjennom Sinai mye lenger sør, for så å bruke skip over Rødehavet for å nå oss. Denne ruten ville skape så mange problemer for hæren deres, ikke minst vannmangelen og knappheten på skipstrafikk i Rødehavet, at det hele kunne vise seg umulig.

Det jeg tidligere hadde foreslått for farao, og nå skisserte for Aton, var en traktat mellom vårt eget Egypt og erkeminosen på Kreta. «Minos» var tittelen til den kretiske arveherskeren. Han var motstykket til vår farao. Det ville være landssvik å hevde at han var mektigere enn vår egen farao.

La oss bare si at flåten hans etter sigende omfattet over ti tusen krigs- og handelsgaleier av så avansert konstruksjon at ingen andre skip kunne seile raskere eller kjempe bedre enn dem.

Vi har det kreterne ønsker: Korn, gull og vakre bruder. Og kreterne har det vi trenger: Verdens sterkeste stridsflåte til å blokkere hyksos-havnene i munningen av Nildeltaet, og til å frakte sumererhæren langs sørkysten av Middelhavet og dermed ta hyksosene i en knipetang16

manøver som ville knuse hæren deres mellom styrkene våre.

«En ypperlig plan!» sa Aton anerkjennende. «En nesten ufeilbarlig plan. Bortsett fra et lite og nesten ubetydelig moment du har oversett, min gode Taita.» Han smilte lurt og nøt sin revansj for innersvingen jeg nettopp hadde tatt på ham i baospillet. Hevngjerrig har jeg aldri vært, men i dette tilfellet kunne jeg ikke dy meg for å lage litt uskyldig skøy på Atons bekostning. Jeg anla en skuffet mine.

«Nei, du vil ikke si det? Og jeg som har tenkt ut alt dette så omhyggelig. Hvor er bristen i planen min?»

«Du er for sent ute. Erkeminosen på Kreta har allerede inngått en hemmelig allianse med kong Beon av hyksosfolket.» Aton smattet med tungen og klasket seg skadefro på det omfangsrike låret. Han hadde punktert forslaget mitt totalt. Det trodde han, i alle fall.

«Javisst!» svarte jeg. «Da sikter du vel til handelsstasjonen som kreterne opprettet for fem fullmåner siden i Tamiat, moder Nilens østligste deltamunning, for å handle med Beon?»

Nå var det Atons tur til å se himmelfallen ut. «Når fikk du rede på det? Hvordan visste du det?»

«Aton, da!» Jeg slo oppgitt ut med hendene. «Du tror vel ikke jeg vil røpe alle kildene mine?»

Aton summet seg raskt. «Erkeminosen og Beon har allerede en overenskomst, for ikke å si en krigsallianse. Det får du ikke gjort stort med, Taita, hvor kløktig du enn er.»

«Sett nå at Beon planlegger et forræderi?» spurte jeg gåtefullt, og han kopte på meg.

«Forræderi? Nå er jeg ikke med, Taita. Hvordan skulle det forræderiet arte seg?»

«Har du noen anelse om hvor mye sølv erkeminosen oppbevarer i denne nye festningen i Tamiat i hyksosenes territorium, Aton?»

«Jeg regner med at det må være en hel del. Hvis erkeminosen akter å kjøpe brorparten av neste kornavling av 17

Beon, må han ha en stor sølvbeholdning. I vekt kan det være tale om ti lakh, kanskje tjue også.»

«Du er rask i oppfatningen, kjære venn. Men du har bare nevnt en liten del av problemene erkeminosen står overfor. Han kan ikke ta sjansen på å sende sine tungt lastede skatteskip over åpent hav i uværsesongen. Så fem måneder i året kan han ikke sende sølvbarrer til Middelhavets sørkyst, noe som vinterstid krever en ferd på over fem hundre legua fra øya hans.»

Aton brøt raskt inn, han prøvde å komme meg i forkjøpet med å trekke konklusjonen. «Javisst, javisst! Jeg skjønner hva du vil frem til. Dette betyr at gjennom hele den perioden er det umulig for erkeminosen å samhandle med nasjoner som ligger langs den afrikanske kysten av Storhavet!»

«Hele vinteren er halve verden stengt for ham,» bekreftet jeg. «Men om han kunne skaffe seg en trygg base på kysten av Egypt, ville flåten hans være beskyttet mot vinterstormene. Da ville skipene hans hele året kunne gå i handelsfart fra Mesopotamia til Mauritania i ly av land.» Jeg gjorde et opphold for å gi ham sjansen til å forstå omfanget av erkeminosens planer, så fortsatte jeg ubarmhjertig: «Tjue lakh sølv ville ikke dekke en hundredel av denne virksomheten.

Fem hundre lakh er nok en mer sannsynlig størrelse på beløpet han må oppbevare i sin nye festning i Tamiat for å holde handelen i gang gjennom vinteren. Er du ikke enig i at en slik sølvmengde kan få hvem som helst til å vurdere forræderi, ikke minst en naturlig svikefull og grisk kjeltring som Beon?»

I femti hjerteslag mistet Aton munn og mæle av de enorme linjene i tanken jeg hadde lagt frem for ham. Da han til slutt begynte å røre seg igjen, var han blitt hes i stemmen. «Har du beviser for at Beon tross sitt gryende samarbeid med erkeminosen planlegger å storme tamiatfestningen og erobre erkeminosens skatt? Er det det du vil frem til, Taita?»

«Jeg sa ikke at jeg har fått inn tegn på slike planer hos 18

Beon. Jeg stilte deg bare et spørsmål. Jeg fremsatte ingen påstand.» Jeg humret over forvirringen hans. Dette var dårlig gjort av meg, men jeg kunne ikke dy meg. Aldri i løpet av vårt lange bekjentskap har jeg sett ham så svar skyldig.

Men så forbarmet jeg meg over ham.

«Både du og jeg vet at Beon er en vill stut, Aton. Han kan kjøre en stridsvogn, svinge et sverd, spenne en bue eller plyndre en by. Men jeg tror ikke han er i stand til å planlegge en tur til avtredet uten omhyggelige og møysommelige grublerier.»

«Men hvem er det da som planlegger dette raidet mot erkeminosens skattkammer?» ville Aton vite. Jeg svarte ikke i første omgang; i stedet lente jeg meg tilbake på krakken og smilte. Han glodde på meg. Så klarnet uttrykket hans.

«Du? Det kan da ikke være mulig, Taita! Hvordan kan du planlegge å røve fem hundre lakh sølv fra erkeminosen, for så å gå til grekeren for å søke hans støtte som forbundsfelle?»

«I mørket er det vanskelig å skille mellom en hyksos og en egypter, særlig hvis egypteren er kledd i hyksoshærens mundur, bærer hyksosvåpen og snakker hyksotisk,» påpekte jeg. Da ristet han på hodet og mistet munn og mæle igjen. Men jeg ga meg ikke. «Du er enig i at et slikt angrep ville ødelegge alle sjanser for at Kreta og hyksosene noensinne kan danne en allianse mot oss?»

Aton smilte til slutt. «Du er så utspekulert, Taita, så utspekulert at jeg lurer på hvordan jeg noen gang kan stole på deg! Men si meg, hvor stor er egentlig den kretiske garnisonen i Tamiat?»

«For øyeblikket består den av nesten to tusen soldater og bueskyttere. Men nesten samtlige er leiesoldater.»

«Nå!» Det gjorde inntrykk på ham, og igjen tenkte han seg om. «Hvor mange mann ville du trenge – eller kanskje jeg burde spørre hvor mange Beon ville trenge – for å gjennomføre denne infame planen?»

«Mange nok,» svarte jeg unnvikende. Jeg ville ikke røpe alle planene mine for Aton. Han godtok dette og pres19

set meg ikke direkte. Men han kom med et nytt indirekte spørsmål.

«Du ville ikke la noen kretere slippe levende fra Tamiatfestningen? Du ville slakte samtlige?»

«Du kan skjønne jeg ville la de fleste av dem slippe unna,» svarte jeg bestemt. «Jeg vil at flest mulig av dem skal ta seg tilbake til Kreta og advare erkeminosen om kong Beons forræderi.»

«De kretiske skattene, da?» ville Aton vite. «De fem hundre lakhene med sølv? Hva skal skje med dem?»

«Faraos sølvkister er nesten tomme. Vi kan ikke redde Egypt uten skatter.»

«Hvem skal lede det raidet?» spurte Aton. «Skal du gjøre det, Taita?»

Jeg så forferdet på ham. «Du vet godt at jeg ikke er noen kriger, Aton. Jeg er lege, dikter og mild filosof. Men hvis farao ber meg om det, er jeg villig til å følge hærtoget som rådgiver for kommandanten.»

«Hvem skal ha kommandoen, da? Blir det Kratas?»

«Jeg er glad i Kratas, og han er en prektig soldat, men han er gammel og sta, han hører ikke på fornuft eller på andres forslag.» Jeg trakk på skuldrene, og Aton humret.

«Du har skildret general Kratas på en prikk, min milde skald. Men hvis det ikke blir ham, hvem vil farao da sette inn?»

«Han vil antakelig sette inn Zaras.»

«Aha! Den berømmelige kaptein Zaras i kongsgardens blå krokodilleregiment? En av yndlingene dine, Taita.

Stemmer ikke det?»

Jeg lot stikket passere. «Jeg har ingen yndlinger.» Nå og da kan jeg tøye sannheten en smule. «Men Zaras er ganske enkelt beste mann for oppgaven,» svarte jeg mildt.

Da jeg snakket med farao og fremla min plan om å ødelegge den kretiske erkeminosens tillit til kong Beon og så ubotelig splid mellom de to maktene som kunne være de 20

farligste fiendene vi hadde i hele verden, ble han imponert over den geniale enkelheten i planen min.

Jeg hadde bedt pent om privat audiens hos farao, og det hadde han selvsagt gitt meg uten innsigelser. Han og jeg var alene på den brede, palmeskjermede verandaen som omkranset tronsalen hans, med utsikt mot Nilen på dens bredeste punkt i søndre Egypt. Nedenfor Asyut blir floden selvsagt bredere og strømmen langsommere der den går gjennom områdene hyksosene har fratatt oss, fortsetter ned i deltaet og munner ut i Middelhavet.

Det var vakter i begge ender av terrassen for å sikre at verken venner eller fiender kunne se eller høre oss. Vaktene sto under pålitelige offiserers direkte kommando, men de holdt seg diskré ute av syne slik at de ikke skulle virke forstyrrende på farao og meg. Vi vandret over marmorhellene.

Først nå som vi var alene, var det akseptabelt at jeg gikk skulder ved skulder med ham, selv om jeg hadde hatt intim befatning med ham helt fra det øyeblikket han ble født.

Sant å si var det jeg som hadde tatt imot ham da han kom til verden. Det var jeg som hadde grepet ham da dronning Lostris drev den spede kroppen hans ut av sin kongelige livmor like hardt som en stein fra en slynge. Den første handling prinsen overhodet utrettet var å tømme blæren over meg. Nå smilte jeg av minnet.

Siden har jeg vært hans rådgiver og læremester. Det var jeg som lærte ham å tørke seg bak, lese og skrive, skyte med bue og kjøre stridsvogn. Av meg har han lært å herske over en nasjon. Nå er han endelig blitt en prektig ung mann, en fryktløs kriger og en garvet leder for vårt eget Egypt. Men vi er fortsatt meget gode venner. Jeg vil gå så langt som til å si at farao holder av meg som faren han aldri traff, og at jeg holder av ham som sønnen jeg aldri fikk.

Nå mens han hørte på krigslisten jeg foreslo, stanset han og vendte seg mot meg med stigende fascinasjon. Da jeg kom til hovedpoenget i planen, grep han skuldrene mine med never som var harde og sterke som bronse av å svinge 21

sverd, spenne buer og kjøre firspannene som dro stridsvognene.

«Tata, din gamle radd,» ropte han i ansiktet på meg, «du slutter aldri å forbløffe meg! Ingen andre enn du kunne pønsket ut et så vanvittig komplott. Vi må øyeblikkelig begynne å planlegge detaljene. Ja, jeg husker jo hvor dårlig jeg likte at du tvang meg til å lære hyksotisk, men nå ville jeg vært opprådd om jeg ikke hadde kunnet det. Jeg kunne aldri kommandert dette hærtoget uten å kunne utgi meg for en av fiendene våre.»

Det tok meg flere timer med taktfull manipulasjon å overbevise ham om at faren ved å la Egypt ligge uten leder på et så viktig punkt i historien veide tungt, mye tyngre enn æren eller andre fordeler han kunne regne med å høste av en vellykket erobring av minoerfestningen i Tamiat og skattene den inneholdt. Jeg priste Horus for at farao var ung nok til å være fleksibel i tankegangen, og gammel nok til å ha tilegnet seg et minstemål av fornuft. For lenge siden hadde jeg lært hvordan jeg kunne styre ham dit jeg ønsket uten at han selv skjønte det. Til slutt får jeg det som regel slik jeg vil ha det.

På mitt forslag utnevnte farao Zaras til å lede hærtoget.

Selv om Zaras var ung, bare tjuefem år gammel – omtrent samme alder som farao selv – var han allerede blitt et stort navn, noe den militære graden gjenspeilet. Jeg hadde jobbet med ham mange ganger tidligere, og jeg visste at renommeet hans var velfundert. Og det aller viktigste var at han hadde stor respekt for meg.

Men før farao Tamos avsluttet audiensen, tildelte han meg det kongelige haukeseglet. Slik kunne farao delegere all sin makt til ihendehaveren. Den som hadde seglet i sin besittelse, var ikke underlagt noen andre enn farao. Det var belagt med dødsstraff å trekke ham i tvil eller hindre ham i å utføre sine kongelige oppgaver.

Det var vanlig at farao tildelte sin utvalgte utsending haukeseglet i nærvær av hoffets fremste medlemmer, men jeg skjønte at han hadde valgt å gjøre det i full hemmelig22

het i en ømtålig sak som denne. Ikke desto mindre ble jeg dypt rørt over tilliten han hadde vist meg.

Jeg la meg på kne og trykket pannen mot marken foran ham. Men farao bøyde seg og løftet meg opp i stående stilling.

«Du har aldri sviktet meg, Taita.» Han omfavnet meg.

«Jeg vet at du ikke kommer til å gjøre det nå heller.»

Jeg gikk rett av sted for å finne Zaras. Jeg understreket for ham hvor viktig operasjonen vår var, og hvilken mulighet det ga ham til å vinne faraos anerkjennelse. Klaff i denne operasjonen ville sende ham på god vei mot forfremmelse og kongelig gunst. Han prøvde med dårlig hell å skjule hvor stort inntrykk det gjorde på ham.

Han og jeg satte opp en liste på 220 mann som skulle utgjøre angrepsstyrken. Til å begynne med fastholdt Zaras at dette antallet var for lite til å gå løs på den kretiske garnisonen på nesten to tusen. Da jeg forklarte de bestemte forholdene jeg ikke hadde forelagt Aton, og heller ikke farao, godtok han planen min i sin helhet.

Jeg lot ham velge sine egne menn. Det eneste kravet jeg stilte, var at alle han plukket ut måtte kunne snakke flytende hyksotisk. Zaras var for ung til å ha vært med på utvandringen til Nubia da hyksoskrigerne overmannet det søndre Egypt. Tvert imot ble han tvunget inn i hyksosstyrkene som sekstenåring. Resultatet var at han snakket språket som om han var født med det, og han kunne når som helst utgi seg for å være hyksos. Men han var lojal egypter, og han hadde vært blant de aller første som gikk tilbake til sitt opprinnelige folk da farao Tamos førte oss ned gjennom kataraktene, knuste hyksosene i slaget ved Teben og jagde de overlevende nordover igjen i panikk og forvirring.

Mennene Zaras valgte til angrepsstyrken var godt opplært og drillet, stort sett under Zaras selv. Alle var både marinegaster og soldater, og hadde for det meste tjenestegjort som stridende besetning på elvegaleiene når de ikke førte 23

stridsvognene. Det var ikke noe mer Zaras behøvde lære dem.

Jeg ba ham dele denne styrken i små avdelinger på femten–tjue mann, slik at de ikke skulle vekke for mye oppmerksomhet når de dro ut fra Teben.

Da jeg viste det kongelige haukeseglet til gardistkapteinen ved byporten, kom han ikke med innvendinger. I løpet av tre på hverandre følgende netter smatt disse små gruppene av Zaras’ menn ut av byen i mørket og dro østover i villmarken. De samlet seg igjen i ruinene av den eldgamle byen Akita, der jeg ventet på dem.

Jeg hadde med meg flere vognlass med ekte hyksotiske rustninger, uniformer og våpen. Dette var bare en liten del av byttet vi hadde erobret fra fienden i slaget ved Teben.

Fra Akita marsjerte vi videre til Suezbukta ved enden av Rødehavet. Mennene bar beduindrakt over uniformene og våpnene.

Zaras og jeg hadde ridd før hovedfølget. Vi ventet på dem ved den lille fiskerlandsbyen Al Nadas.

Zaras hadde engasjert en kjentmann som han hadde brukt før, og som han varmt anbefalte. Han het Al Namjoo. Han var lang og fåmælt og enøyd, og han ventet på oss i Al Nadas.

Al Namjoo hadde leid alle fiskebåtene landsbyboerne kunne skaffe til å frakte oss over til østsiden. Bukta var mindre enn tjue legua bred her, og vi så de lave bergene i Sinai på den andre siden.

Vi krysset om natten, uten annet lys enn stjerneskinnet.

På østsiden av bukta gikk vi i land like ved en annen liten fiskerlandsby. Dette var Zuba, hvor en av Al Namjoos sønner ventet på oss. Han var klar med over hundre esler han hadde leid inn til å bære det tunge utstyret vårt. Vi hadde fortsatt en marsj på nesten to hundre legua nordover til Middelhavet, men mannskapene var topptrent, og vi tok oss fort frem.

Al Namjoo holdt seg godt øst for Sinai-istmen som forbinder Afrika med Asia, slik at det ikke skulle være for 24

stor risiko for å støte på hyksostropper. Til slutt kom vi ut til Middelhavets sørlige klippekyst like ved fønikerhavnen Ushu. Dette var omtrent midt mellom den sumeriske grensen og den delen av nordre Egypt som fortsatt var hyksosokkupert.

Jeg lot Zaras og karene hans ligge i leir utenfor havnen mens jeg tok med meg fire håndplukkede menn og gikk i forveien med to esler som bar gullbarrer skjult i skinnsekker med korn. Etter tre døgns kjøpslåing med handelsmennene i havnen hadde jeg tre mellomstore galeier trukket opp på stranden nedenfor det fønikiske Melkart-tempelet.

Disse skipene kunne frakte hundre mann hver. De hadde kostet meg dyrt, og det var svært lite gull igjen i sekkene vi hadde hatt med fra Teben.

Jeg lot det bli kjent i havnen at vi var en gruppe leiesoldater på vei østover for å selge våre tjenester til den assyriske kong Al Haturr, som hadde beleiret byen Birrayut. Så snart mennene var om bord, skjøv vi galeiene ut fra stranden. Da vi nådde dypt vann, men fortsatt var synlige for folk i Ushu, dreide vi og rodde østover mot Libanon. Men da vi kom ut av syne fra land, la jeg kursen helt om og stevnet tilbake mot Egypt og Nildeltaet.

Det blåste en svak fralandsvind vi kunne dra nytte av. Vi heiste storseilene og lot roerne ved de lange årene få avløsning med jevne mellomrom. Vi passerte Ushu igjen, men i motsatt retning denne gangen. Jeg holdt skipene våre under horisonten, ute av syne fra havnen.

Selv om hver galei var tettpakket med sytti mann eller mer, gjorde vi så god fart at vannet skummet hvitt rundt baugen på alle fartøyene. Sent på ettermiddagen den andre dagen anslo jeg at vi hadde mindre enn hundre legua igjen til den kretiske Tamiat-festningen.

Jeg var selvfølgelig i den fremste galeien sammen med Zaras, og jeg foreslo for ham at siden vi hadde lagt Ushu langt bak oss, kunne vi gå nærmere land og holde oss innenfor synsvidde fra stranden. Det var mye lettere for meg å navigere og bedømme posisjonen når jeg hadde landkjen25

ning å gå etter. Til slutt, da solen rørte havflaten foran oss og mørket senket seg bak oss, pekte jeg ut for styrmannen en skjermet, men folketom bukt med sandstrender. Vi seilte til kjølene grunnstøtte, så hoppet mennene fra borde og dro båtene inn på sanden.

Ferden fra Teben til dette stedet hadde vært lang og strabasiøs, men nå var vi bare noen ganske få legua fra målet.

Stemningen i leiren den kvelden var preget av smittsom iver og forventning, kun dempet av den uroen selv de modigste menn føler kvelden før et slag.

Zaras hadde valgt to av sine beste menn til å kommandere de andre galeiene. Den første av dem het Dilbar. Han var høyvokst og flott å se til, med muskuløse underarmer og sterke never. Helt siden vårt første møte hadde jeg vært spesielt oppmerksom på ham, og han hadde vunnet min anerkjennelse. Øynene var mørke og gjennomborende, men han hadde et lyserødt, glinsende arr etter et sverdhugg over høyre kinn. Dette forringet ikke mannens flotte utseende det spor. Når han ga en ordre, lystret karene ham raskt og beredvillig.

Den tredje galeiens kommandant var en grovbygget kar med brede skuldre og tyrenakke. Han het Akemi. Dette var en jovial kar med stentorrøst og smittsom latter. Yndlingsvåpenet hans var en langskaftet øks. Det var Akemi som kom til meg etter at karene hadde spist.

«Mester Taita!» Han gjorde honnør. Første gang karene hadde brukt den tiltaleformen på meg, hadde jeg mildt innvendt at jeg ikke hadde rett til den. De hadde ikke brydd seg om protestene mine, og jeg hadde latt det passere. «Mennene har spurt meg om du vil gjøre dem den ære å synge for dem i kveld.»

Jeg har en enestående stemme, og under fingrene mine blir lutten et himmelsk instrument. Jeg får meg sjelden til å avslå slike forespørsler.

Den kvelden før slaget ved Tamiat valgte jeg «Dronning Lostris’ Sørgesang» til dem. Dette er en av mine mest kjente komposisjoner. De samlet seg rundt meg ved leirbålet, og 26

jeg sang alle de 150 versene for dem. De beste sangerne blant dem stemte i, mens de andre nynnet refrenget. Etterpå var det nesten ikke et tørt øye blant tilskuerne. Mine egne tårer la ingen demper på kraften og skjønnheten i fremførelsen min.

Ved første streif av daggry neste morgen var det allerede liv i leiren. Nå kunne karene ta av seg beduindraktene og hodekledene og åpne sekkene som inneholdt de hyksotiske rustningene og våpnene. Rustningene var for det meste laget av polstret lær, men hjelmene var bronsekalotter med nesebeskytter i metall. Hver mann var væpnet med en kraftig dobbeltbøyd bue og et kogger flintspisspiler med slike fargede styrefjær som hyksosene brukte. Sverdet bar de i en skjede som var spent fast på ryggen slik at hjaltet stakk opp bak venstre skulder, lett å gripe til. Bronseklingen var ikke rettegget som på vanlige egyptiske våpen, men krummet på østlig vis.

Rustningene og våpnene var for tunge og for varme å ha på seg mens de dro årene i solsteken, så karene tok av seg alt unntatt lendekledet og la stridsutrustningen på dørken under toftene, slik at de hadde den mellom beina.

De fleste av mennene mine var lyshudet, og mange av dem hadde lyst hår. Jeg ga dem ordre om å bruke sot fra matlagingsbålene til å formørke skjegg og hud, slik at alle ble like svartsmuskede som vanlige hyksotiske legionærer.

Da de tre fulle galeiene våre la ut fra stranden og rodde ut av bukta, var jeg atter i det fremste skipet sammen med Zaras. Jeg sto ved siden av styrmannen, som trakterte den lange styreåren akter. I havnebyen Ushu, hos den samme handelsmannen som hadde solgt meg skipene, hadde jeg også kjøpt et papyruskart som påberopte seg å beskrive detaljene langs Middelhavets sørkyst fra Gebel og Wadi al Nilam. Han hevdet å ha tegnet dette kartet egenhendig ut fra sine egne observasjoner. Nå la jeg det utover dørken mellom beina mine og tynget ned hjørnene med småstein jeg hadde tatt med fra stranden. Nesten med det samme 27

fant jeg igjen noen av terrengdetaljene jeg så inne på land.

Jeg skjønte til min glede at kartet var noenlunde riktig.

To ganger i løpet av morgenen og formiddagen så vi andre skips seil i horisonten, men vi vek unna og passerte dem på god avstand. Men så, da solen sto midt oppe på himmelen, var det at utkikken i baugen satte i et nytt varselrop og pekte forover. Jeg skygget for øynene og speidet i den retningen han pekte. Til min forskrekkelse så jeg at havflaten var skummende hvit langs hele horisonten, som om et skybrudd kom veltende mot oss. Uvær var ikke vanlig på denne årstiden.

«Ned med seilene!» sa jeg krast til Zaras. «Legg inn årene og gjør i stand drivankrene i baugen, klare til å henges ut.»

Det frådende vannet raste mot oss, og vi holdt oss fast i påvente av vindkulene. Bulderet steg etter hvert som skumfokket nærmet seg.

Jeg grep godt tak i trekarmen på luken foran meg og spente musklene. Så bruste det frådende vannet rundt skroget. Spetakkelet ble øredøvende, menn ropte ordrer og kraftuttrykk, og vannet slo mot skutesidene. Men til min forbløffelse blåste det ikke. Jeg skjønte øyeblikkelig at dette uværet uten vind var et overnaturlig fenomen. Jeg lukket øynene og begynte å messe bønner til den store Horus for å be om beskyttelse, og jeg klamret meg til lukekarmen med begge hender.

Så grep en hånd meg om skulderen og ristet meg udannet, og en røst ropte i øret på meg. Jeg skjønte at det var Zaras, men ville ikke åpne øynene. Jeg ventet på at gudene skulle gjøre ende på meg slik de fant det betimelig. Men Zaras ristet og ristet meg, og jeg levde fortsatt. Jeg åpnet øynene forsiktig. Men jeg fortsatte å be bønner med nesten uhørbar stemme. Nå gikk det opp for meg hva Zaras sa, og jeg tok sjansen på et raskt blikk over ripa.

Sjøen sydet av enorme, glinsende legemer med pilspissfasong. Igjen gikk det et øyeblikk før jeg skjønte at det var levende skapninger, og at hver enkelt var minst på størrelse 28

med en hest. Men dette var kolossale fisker. De gikk i så tett stim at de underste presset de øverste opp av vannet i et kaos av bølger og sprut. Myriadene strakte seg så langt øyet rakk.

«Tunfisk!» ropte Zaras til meg. «Dette er tunfisk.»

Det øvre Egypt har ingen kyst, så jeg hadde aldri fått nok fartstid i åpen sjø til å se så store tunfiskvandringer som dette. Jeg hadde lest så mye om emnet at jeg burde skjønt hva som foregikk. Jeg innså at jeg risikerte å virke tåpelig, så jeg åpnet øynene og hevet stemmen. «Klart det er tunfisk!» ropte jeg like høyt som Zaras. «Gjør harpunene klare!»

Jeg hadde lagt merke til harpunene da jeg kom om bord for første gang. De lå stuet under toftene. Jeg hadde trodd de var til å holde sjørøvere fra livet hvis de prøvde å borde skipet. Skaftene var omtrent dobbelt så lange som en høyvokst mann. Spissene var av lynskarp flint. Bak mothaken satt et øye som kokosfiberlinen var spleiset fast til. Og den andre enden av linen var gjort fast til et flyteelement skåret ut i tre.

Selv om jeg hadde gitt ordren om harpuner, var det akkurat likt Zaras at han var den aller første til å lystre. Han førte alltid an ved å gi et eksempel til etterfølgelse.

Han grep et av de lange våpnene der det satt fastspent under toften, og mens han løp bort til skutesiden med det, viklet han løs festesnoren. Han hoppet opp på rekka og balanserte den lange harpunen uanstrengt, med skaftet hvilende på skulderen og flintspissen pekende ned i den skinnende stimen som strømmet forbi, blank som en elv av smeltet sølv. Fiskene glodde opp på ham med store, runde øyne som virket oppsperret av skrekk.

Jeg så hvordan han konsentrerte seg og kastet harpunen rett ned i vannet med spissen først. Det ristet i skaftet på det tunge våpenet da flintspissen traff sitt mål, og i neste øyeblikk ble harpunen rykket vekk fra skipet og ned i vannet da den spiddede kolossen flyktet.

Zaras hoppet ned på dekket igjen og grep linen som raste 29

ut med slik fart at det begynte å ryke av friksjon der det grove tauverket løp over trerekka. Tre andre fra besetningen styrtet frem for å hjelpe ham; de hugg tak i tauet og slet med å overmanne fisken og hale den inn til skutesiden.

Fire andre menn hadde fulgt Zaras’ eksempel; de grep hver sin harpun fra opphenget under toftene og løp til rekka med dem. Snart var det klynger av kjempende menn på begge sider av skipet, de ropte ivrig, bannet og brølte usammenhengende ordrer til hverandre mens de basket med de massive skapningene.

Den ene fisken etter den andre ble halt om bord og klubbet i hjel. Før den siste harpunerte tunfisken var drept og slaktet, hadde resten av stimen forsvunnet ned i dypet igjen like brått og mirakuløst som den hadde dukket opp.

Den kvelden gikk vi i land igjen, og i lyset fra grillbålene på stranden mesket vi oss med saftig tunfiskkjøtt. Det er havets mest dyrebare delikatesse. Mennene krydret kjøttet med bare en smule salt. Noen av dem orket ikke vente på å få fiskestykkene slengt på glørne, de glefset dem i seg rå og blodige. Så fulgte de opp med en slurk fra vinskinnene.

I morgen ville de være sterke og ivrige etter å få sitt første glimt av fienden, visste jeg. I motsetning til korn eller andre tamme matvarer vekker kjøtt demonen i en stridsmanns hjerte.

Så den natten sang jeg for dem «Balladen om Tanus og blåsverdet». Det er blåregimentets kampsang, og den satte dem i brann. Samtlige stemte i koret, uansett hvor stygg stemme de hadde, og etterpå så jeg stridsgløden lyse i øynene deres. De var klare til å møte fienden.

Neste morgen satte vi galeiene ut igjen så snart det var lyst nok til å skjelne revene under vannet og finne en trygg led forbi dem.

Jo nærmere vi kom Nildeltaets mange munninger, desto sikrere ble jeg på hvor vi befant oss, og sent på ettermiddagen seilte vi forbi en estuaråpning som hadde et lavt, skogkledd nes på østsiden og en mudderbanke på vestsiden. På 30

havsiden av neset sto et primitivt tårn av soltørkede, kalkhvittede gjørmeblokker. Taket på tårnet hadde rast sammen, og det samme hadde mesteparten av veggen på sjøsiden av bygningen. Men fortsatt sto såpass mye igjen at jeg skjønte dette måtte være navigasjonsmerket for Tamiatelveløpet, som nok var reist av en forlengst avdød egyptisk sjøfarer.

Jeg løp til foten av den enslige masten og klatret opp til latinerseilets skrå rå. Jeg slo beina rundt den og holdt omkring masten. Herfra hadde jeg god utsikt innover land, og jeg fikk straks øye på de firkantede konturene av et menneskegjort byggverk som så vidt stakk opp over tretoppene langt innenfor stranden. Det var kalkhvittet, akkurat som elvemerket. Jeg tvilte ikke et øyeblikk på at dette var vakttårnet på den minoiske handelsfestningen og skattkammeret vi var ute etter. Jeg klatret ned fra råen, og straks beina landet på dekket, ropte jeg en ordre til styrmannen: «Legg roret over! Drei tre merker babord!»

Zaras kom gående bort til meg. «Ja?» spurte han. Som regel er han pratsom og elskverdig, men i situasjoner som denne preges han av raske beslutninger og enda raskere reaksjoner.

«Ja!» bekreftet jeg, og han spanderte et kort, kaldt smil og et raskt nikk mot styrmannen for å bekrefte ordren min.

Vi dreide ut mot åpent hav. De to andre galeiene fulgte etter. Nå seilte vi på skrå ut fra land. Men så snart vi passerte neste nes og var skjult for eventuelle vakter i tårnet på Tamiat-festningen, beordret jeg en ny kursendring. Vi gikk rett tilbake mot de labyrintaktige sumpene i deltaet.

Takket være kartet visste jeg hvor vi kunne finne noe som så ut til å være en trygg ankerplass. Vi felte ned mastene og la dem flatt på dekket mens vi staket oss frem gjennom de tette papyruskrattene og lyssivkjerrene til den skjulte lagunen jeg hadde valgt ut. Her var vi fullstendig skjermet av tett vegetasjon. Vi ankret opp med en båtlengdes mellomrom i det grunne, grumsete vannet, der kjølen bare så vidt gikk klar av bunnen. Vi kunne vasse mel31

lom båtene, selv på de dypeste stedene i lagunen nådde vannet oss bare til haken.

Mens vi så solen gå ned og månen opp, mesket karene seg med det som var igjen av de røkte tunfiskbiffene. Zaras vasset stillferdig fra galei til galei og valgte ut åtte av sine beste menn. Han ba dem være klare før soloppgang neste morgen og bli med oss på rekognosering.

En time før daggry trengte vi oss sammen i to av lettbåtene vi hadde slept etter galeiene. Vi padlet over den brede lagunen til stranden som lå nærmest neset hvor jeg hadde sett vakttårnet på festningen.

Jeg hørte skrikene fra sumpfugler og vingesuset når de fløy over oss i mørket. Da det begynte å lysne, ante jeg de lange radene av sjøfugler i luften og plogformasjonene de dannet mot grålysningen. Villand og stork, hegrer, traner med lang hals og bakoverstrukne bein, ibis og minst femti andre arter. Store flokker lettet fra vannet da vi rodde gjennom dem i lagunen. Omsider tittet solen opp over horisonten, og de enorme deltaområdene omkring oss kom for dagen. Det er et vilt og øde område, knapt beboelig for mennesker.

Vi måtte slepe lettbåtene over grunnene og skjule dem i sivet da vi omsider kom frem til fastere mark. Jeg var usikker på hvordan festningen og de nærmeste omgivelsene så ut, så vi famlet oss stadig forsiktigere frem gjennom det tette sivkrattet.

Brått kom vi ut på bredden av et dypt elveløp som skar gjennom papyrusfeltene sørfra og frem mot Middelhavets åpne farvann. Det var omtrent 150 skritt bredt, og vi så at det var for dypt å vasse over. På den andre siden av elveløpet skimtet jeg det flate taket på vakttårnet vi hadde sett dagen før. Minst tre hjelmkledde hoder viste seg over brystvernet mens vaktene patruljerte.

Plutselig hørte jeg de umiskjennelige lydene av et fartøy som kom opp langs elveløpet fra den retningen havet lå i, og jeg ba de andre være stille. Knirkingen i riggen, stemmen til utkikken som ropte dybdeangivelser fra baugen, 32

årenes dunking i tollegangene, alt dette økte i styrke inntil et enormt, havgående fartøy plutselig dukket opp rundt svingen i elveløpet.

Jeg hadde aldri sett et skip av denne typen eller størrelsen før, men ut fra beskrivelser spionene mine hadde sendt meg, skjønte jeg at det var en kretisk trireme. Den var både frakteskute og krigsskip. Den hadde tre dekk og tre rekker av årer.

Den lange, spisse baugen var forsterket med formbankede bronseplater for å kunne renne på fiendtlige skip.

Med to master kunne den nok heise litt av en seilføring, men nå var seilene beslått mens skipet stevnet langs det smale elveløpet under årer. Det var et nydelig skip med lange, rene linjer og høyt akterspeil. Når jeg betraktet den skuta, var det ikke vanskelig å forstå hvorfor Kreta var verdens fremste sjømakt. Dette var det hurtigste og mektigste skip på de sju hav. Selv om det var tungt lastet og lå dypt i vannet, kunne intet annet fartøy måle seg med dette. Ikke desto mindre lurte jeg på hva slags gods som skjulte seg i lasterommene.

Da skipet passerte stedet hvor vi lå skjult i sivkrattet, kunne jeg studere offiserene om bord. Det var tre stykker akter, de sto atskilt fra de fire besetningsmedlemmene som trakterte styreåren. Kinnstykkene på rustningen skjulte det meste av ansiktet deres, men de virket høyere og mer robuste enn de fleste egyptere. Jeg så at kiltene deres var av utsøkt lintøy, og at våpnene var kjærlig pusset og gravert.

Disse karene var mer krigere enn handelsfolk.

Da fartøyet gled forbi, førte vinden skipets stank over til oss der vi lå. Jeg visste at den øvre raden av lange årer ble rodd av mannskapet, som var mer stridsmenn enn trekkdyr. På ordre fra kapteinen kunne de sprette opp fra toftene og gripe våpnene de hadde liggende foran seg. Da ville de kjempe mandig og få sin del av byttet.

Men de nedre åreradene ble trukket av slaver som satt lenket til dørkbordene. Stanken jeg kjente kom fra de ulykksalige som nok levde hele sitt liv på toftene. De rodde, 33

sov, spiste og gjorde fra seg der de satt, og etter hvert skulle de dø der.

Den kretiske galeien strøk videre forbi oss, og så hørte vi offiserene rope ordrer. Den øvre raden av årer løftet seg fra vannet som blanke måkevinger da de ble lagt inn; bare de nedre radene fortsatte å dykke ned i vannet og dra forsiktig da skipet dreide rundt siste sving i elveløpet og stevnet inn mot de skinnende hvite murene på ørkenfestningen vi så i det fjerne over papyruskrattenes nikkende aks.

Da skjedde det noe ganske spesielt, noe jeg var helt uforberedt på. Et skip til, nesten fullstendig likt det første på alle måter, rundet svingen i elveløpet og rodde forbi stedet hvor vi lå. Også dette skipet lå dypt i vannet, det var tungt lastet.

Og så, til min store forbløffelse og glede, kom en tredje søkklastet trireme langs elveløpet og seilte forbi oss. Det fulgte de to søsterskipene mot festningen.

Jeg skjønte hva som hadde hendt. To måneder tidligere hadde jeg fått beskjed fra agentene mine om at tre skatteskip var klare til å seile fra Aggafer, Kretas viktigste havn.

Men denne opplysningen hadde brukt mange måneder på å nå frem til meg. I mellomtiden måtte forskjellige omstendigheter ha forsinket konvoiens avreise. Den viktigste grunnen var vel ugunstige værforhold. Agentene mine hadde ikke klart å varsle meg om den forsinkelsen i tide.

Jeg hadde regnet med å nå Tamiat-festningen først lenge etter at konvoien hadde kommet frem dit, ført lasten i land og begitt seg tilbake til Aggafer.

Sjansen for at jeg skulle komme til Tamiat på nøyaktig samme tidspunkt som skattekonvoien, var så fjern at sammentreffet måtte være gudenes verk. Helt siden mine yngste år har jeg skjønt at jeg nyter spesiell gunst hos gudene, særlig hos den store Horus, som jeg ber til. Hvordan kunne jeg ellers blitt tilgodesett med så mange gode egenskaper og ferdigheter helt fra fødselen av? Hvordan kunne jeg ellers klart meg helskinnet gjennom så mange livsfarlige situasjoner som uten tvil ville tatt knekken på en mindre tilgode34

sett skapning? Hvordan kunne jeg ellers holdt meg så ung og vakker, og så klar i hodet, når alle andre omkring meg blir grå og rynkete og svinner hen med alderen? Det er noe ved meg som har satt meg i en annen klasse enn de fleste andre dødelige.

Dette var enda et eksempel på Horus’ gunst og mildhet.

Jeg hvisket en takksigelse til ham og forbannet meg på at jeg snarest mulig skulle skjenke en raus offergave til ham.

Så krøp jeg nærmere Zaras og nappet ham i ermet der han lå.

«Jeg må krysse dette elveløpet og komme nærmere den kretiske festningen,» sa jeg til ham.

I vårt eget Egypt er det to gåter jeg aldri har klart å bli klok på. Den første er at selv om vi bruker hester som kløvdyr og stridsvognen er vårt fremste krigsvåpen, er det nesten ingen egyptere som vil ri. Den andre gåten er at selv om vi lever på bredden av en mektig flod, er det nesten ingen egyptere som kan svømme. Hvis man spør en av dem hva grunnen er, vil han eller hun som regel trekke på skuldrene og si at gudene ville mislike så ukultivert opptreden.

Jeg har allerede erklært at jeg er annerledes enn de fleste andre. Jeg kvier meg for å hevde at jeg er overlegen på noe vis. Jeg tror det er tilstrekkelig å påpeke at jeg både er en mesterlig rytter og en god og utholdende svømmer.

Jeg visste at Zaras ikke hadde noen av de ferdighetene, selv om det i sannhetens navn må sies at jeg aldri hadde sett noen bedre vognstridsmann enn ham. Derfor hadde jeg gitt ham ordre om å ta med en bøye av korktrebark som han kunne flyte på. Han og jeg tok av oss alt unntatt lendekledet og gikk ut i elven. Zaras hadde spent sverdet sitt fast til korkbøyen. Jeg bar mitt eget på ryggen. Zaras blåste og peste som en flodhesthann, mens jeg svømte som en oter og kom til motsatt bredd før han var halvveis over.

Da han hadde greid å ta seg til den andre siden, hjalp jeg ham i land. Og så snart han fikk igjen pusten, snek vi oss gjennom sivet mot kreterfestningen. Da vi kom til et sted hvor han fikk god oversikt over bygningen, skjønte jeg 35

hvorfor kreterne hadde valgt dette stedet. Det lå på høyeste punkt på en smal kalksteinrygg som stakk opp av den bløte elveleiren og dannet solide grunnvoller som de hadde anlagt festningen på.

Denne kalksteinformasjonen delte hovedløpet slik at det oppsto en vollgrav rundt festningen. En del fartøy av forskjellige typer lå til ankers i bassenget som dannet seg der elven bredte seg ut rundt festningen. De fleste av disse var bare lektere som jeg gikk ut fra at kreterne hadde brukt til å frakte byggematerialer. Det var ikke et eneste havgående skip blant dem. Eneste unntak var eskadren på tre praktfulle triremer som hadde rodd forbi skjulestedet vårt for en stund siden.

Disse lå ikke ankret i bassenget, de var allerede fortøyd til steinkaia rett nedenfor Tamiat-festningens hovedport.

Porten sto på vidt gap, og en samling uniformerte soldater sto på kaia for å ta imot nykommerne. Jeg så på fjærpryden og gulldekorasjonene at mange av disse var høye offiserer.

I løpet av den tiden det hadde tatt Zaras og meg å svømme over elven og komme frem dit hvor vi befant oss nå, hadde besetningene åpnet lukene på den fremste triremen, og en gjeng halvnakne slaver begynte å losse skipet.

Slavene arbeidet under ledelse av en rekke formenn som gikk i halvrustning og hadde et kort sverd hengende i beltet. Alle trakterte sveper av flettet råskinn.

Slavene bar en serie helt like trekister i land over landgangene. Kistene var ikke så store, men tunge var de tydeligvis, for slavene vaklet under vekten. Lossingen gikk for langsomt for formennene, som kjeftet og brukte seg på arbeidsgjengen.

Mens vi fulgte med, mistet en av slavene balansen da han tok skrittet fra landgangen til kaia. Han falt tungt og mistet kisten han balanserte på hodet. Den traff steinhellene med et brak og sprakk i filler.

Jeg kjente hvordan hjertet gjorde et byks da jeg så de skarpe metallglimtene fra sølvbarrene som raste ut i en haug på kaia. Barrene var små og rektangulære, ikke lengre 36

enn en mannshånd, men minst tjue stykker hadde ligget sammenstuet i kisten. En eneste kiste med slike barrer ville antakelig vært nok til å betale byggingen av den flotte triremen som hadde fraktet den over Middelhavet. Alle mine håp og forventninger var oppfylt. Her hadde vi den enorme skatten jeg hadde ant at vi kunne finne.

Tre av formennene samlet seg rundt den nesegruse slaven og brukte svepene med innlevelse, de svingte dem fra høyt over hodet og lot snerten smelle mot den svetteglinsende huden hans. Mannen skrek og vred seg og prøvde å dekke hodet med armene. En av svepesnertene traff ham i fjeset og slo høyre øyeeple ut av hulen. Det hang etter synsnerven mot kinnet mens han kastet hodet fra side til side. Til slutt lå slaven bevisstløs, han kunne ikke verge seg lenger. En av svepesvingerne bøyde seg og grep ham om hælene, slepte ham på ryggen til kaikanten og lempet ham utfor. Kroppen traff elven med et plask og forsvant under det grumsete vannet.

På kaia reagerte de andre slavene øyeblikkelig på formennenes rop og på smellene fra svepene deres. Raden av halvnakne menn begynte å bevege seg igjen, de vaklet under børene som om arbeidet aldri hadde vært avbrutt.

Jeg pirket Zaras på skulderen for å fange oppmerksomheten hans, så krøp både han og jeg lenger inn i sivet igjen.

Da vi var trygt skjult, førte jeg ham rundt til den andre siden av festningen og bredden av den andre elveforgreningen. En times tid måtte jeg manøvrere varsomt og omhyggelig rundt før jeg fant et utkikkssted hvor jeg fikk overblikk over festningsområdets strategiske planløsning. Nå kunne jeg personlig verifisere de rapportene jeg hadde fått fra spionene mine.

Riktignok var festningsmurene kraftige og antakelig ugjennomtrengelige, men området de omkranset var ikke så stort. Det var svært begrenset plass til rådighet på kalksteinryggen, ikke rom for mer enn selve skattkammeret, pluss kaserner til en garde som kunne slå tilbake ethvert an37

grep fra små plyndringsstyrker som kom inn langs et av elveløpene fra havet.

Men kreterne måtte også ha forstått at de trengte en langt større garnison på noen tusen mann i nærheten for å stå imot eventuelle større fiendestyrker som gjorde strandhugg ved kysten og marsjerte inn i landet for å rette et mer seriøst angrep mot festningen. Dette problemet hadde de løst ved å strekke en flytebro over begge løpene av elven, slik at kretiske forsvarsstyrker raskt kunne komme ut til festningen på øya fra den ene eller den andre bredden.

Fra skjulestedet hadde jeg god sikt over det østlige elveløpet mot det flate, tørre terrenget på motsatt side. Her var det at kreterne hadde bygget den befestede forlegningen med kaserner for hoveddelen av hærstyrken. Rundt forlegningen hadde de reist palisader av spissede tømmerstokker som raget to mannshøyder over bakken. Jeg anslo at denne forlegningen kunne huse to til tre tusen soldater.

Det var et vakttårn i hvert hjørne av det kvadratiske forlegningsområdet, og jeg så at takene på bygningene innenfor palisadene var dekket med tykke lag av svart, hardtørket mudder fra elvebredden. Dette ga vern mot brannpilene en fiende kunne komme til å skyte over pæleverkene.

Fra porten i palisaden nærmest elven hadde kreterne bygget en korridor av tørkede gjørmeblokker frem til flytebroen. Den ville verne mannskapene mot fiendtlige piler når de rykket ut fra forlegningen.

De hadde forankret en serie barkasser side om side tvers over begge elveløpene og brukt dem som pongtonger for flytebroen. Over disse hadde de lagt en vei av tilhugde planker. Broen sørget for at store antall menn raskt kunne sendes ut fra forlegningen og frem dit hvor det var størst behov for dem.

«De har planlagt dette nøye,» mente Zaras mens han studerte anleggene.

«Det er det kreterne er mest kjent for,» istemte jeg.

«Grundighet.» Jeg studerte fortsatt området på jakt etter eventuelle svakheter i de kretiske forsvarsverkene. Men 38

uansett hvor mye jeg lette, fant jeg ikke mer enn én svakhet.

Det var selve flytebroen, men den følte jeg meg trygg på at jeg kunne få bukt med.

Jeg lot blikket gli tilbake til kaia, der de tre flotte triremene stadig lå fortøyd, og tenkte gjennom måten kreterne losset det første skipet på. Metoden var ikke så effektiv, så jeg. Om jeg hadde fått meg forelagt denne oppgaven, ville jeg rigget opp trebeinte stativer og trinser over de åpne lukene og heist sølvkistene opp på dekk på paller. Der ville jeg hatt kjerrer klare til å frakte kistene over kaia og inn gjennom festningsporten.

Kreternes slaver bar en og en kiste opp leideren fra bunnen av lasterommet til hoveddekket. I denne takten ville det ta flere dager å losse hvert skip.

Jeg begynte å bli bekymret. Jeg hadde ikke forstått omfanget av min egen oppgave før jeg så den fremfor meg. En ting var å snakke lett og ubesværet om å håndtere hundrevis av lakh i sølvbarrer, men det ble en helt annen sak da jeg fikk se den fysiske vekten og omfanget en slik skatt hadde, og problemene med å erobre den og frakte den hundrevis av legua over sjø og fjell og ørkener med en hevngjerrig hærstyrke i hælene.

Jeg begynte å frykte at jeg hadde påtatt meg en umulig oppgave, og tenkte oppgitt at hvis jeg noen gang skulle klare å få tak i en så enorm last, ville den beste løsningen kanskje være å frakte den ut i Middelhavets dype farvann og dumpe den der verken kong Beon eller erkeminosen noen gang kunne få tak i den.

Så ville jeg ta med meg alle mine menn som hadde sluppet velberget fra kreternes vrede og flykte tilbake til Teben og tryggheten. Da ville erkeminosen muligens la seg overbevise om at kong Beon var synderen, men det tvilte jeg på.

Jeg fant ingen løsning i første omgang, og selv jeg måtte slite nesten en time med problemet mens Zaras og jeg lå der i papyruskrattet. Da slo løsningen plutselig ned i meg som et lyn. Den var så genial at selv jeg ble forbløffet over elegansen i den.

39