28-09-11
15:32
Side 2
ÆRESORDET Haakon & Maud . V
Del 0 - side 1-14
Tor Bomann-Larsen
Del 0 - side 1-14
28-09-11
15:32
Side 1
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Det må ikke gjengis bilder fra denne bok uten skriftlig tillatelse fra rettighetshaverne 1. utgave, 1. opplag 2011 © CAPPELEN DAMM AS, 2011 For- og ettersats: © Det Kongelige Slott Oslo og Øyvind Arntsen Omslagsfotografier © Det Kongelige Slott Oslo Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Brev fra The Royal Archives © H. M. Dronning Elizabeth II Sats: Oz Fotosats As/Vidar Grimshei Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Repro: Narayana Press, Danmark Satt i Sabon 10,4/13,5 pkt. og trykt på Munken Print Cream 1,5 ISBN 978-82-02-30374-7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
28-09-11
15:32
Side 8
1905 – Duellen på Hesselø (1985) Fridtjof & Hjalmar (1986) Drama i Bayern (1987) Den perfekte politiker (1989) Adolfs menn (1990) Da det gjaldt (1990) Olavs første skitur (1990) De fleste har nok med å leve (1991) Turen til Nordpolen (1991) Roalds tur (1992) Den evige sne (1993) Lille Sonjas store pappa (1993) Roald Amundsen (1995) Den siste prinsen (1996) Det usynlige blekk (1997) Livlegen (1999) Sporet fra ødemarken (2001) Kongstanken – Haakon & Maud I (2002) Folket – Haakon & Maud II (2004) Vintertronen – Haakon & Maud III (2006) Makten – Haakon & Maud IV (2008)
Del 0 - side 1-14
TIDLIGERE UTGIVELSER:
Del 0 - side 1-14
28-09-11
15:32
Side 7
Del 0 - side 1-14
28-09-11
15:32
Side 6
Takk
Norges kongefamilie ble grunnlagt da prins Carl og prinsesse Maud giftet seg på Buckingham Palace en sommerdag i 1896. Det var den 22. juli. I år fikk datoen en ny betydning. Hendelsene som rammet Norge 22. juli 2011, knyttet uvilkårlig an til en annen dato i vår historie: 9. april 1940. Folkets reaksjon hadde klangbunn i en felles erfaring. Etterhvert kommer perspektivet også til å snu. 22. juli vil kaste nytt lys over 9. april. Historikeren skal ikke bare forstå fortiden, men bidra til at samtiden får mening og fremtiden retning. Bind V av dette verket vil som de foregående, avdekke en rekke nye historiske kilder, knyttet til Det kongelige Slott i Oslo. Nok en gang skylder jeg H.M. Kong Harald V stor takk for adgang til dette materialet. I 2010 avsluttet Det kongelige Hoff sitt Arkivalieprosjekt. Denne omfattende registreringen har i betydelig grad lettet mitt arbeide. Jeg vil rette en takk til prosjektets leder, Lise Harlem, for godt og tillitsfullt samarbeide gjennom seks år. Et siste meget viktig kildefunn er kong Haakons omfattende notatsamling knyttet til regentskapet. Med dette supplementet til hans dagbøker, må Haakon VII’s arkiv kunne betraktes som på det nærmeste fullstendig. Jeg står også i takknemlighetsgjeld til H.M. Dronning Elizabeth II for adgang til The Royal Archives i Windsor og til H.M. Kong Carl XVI Gustaf for adgang til Bernadotteska Arkivet i Stockholm. Nytt i 7
Del 0 - side 1-14
28-09-11
15:32
Side 5
dette bindet er anvendelsen av kronprins Olavs korrespondanse med sine engelske fettere, Edward VIII og George VI. Knyttet til disse kongelige arkiver går min takk også til Miss Pamela Clark og Ingemar Carlsson. Siden jeg begynte arbeidet har jeg møtt tre hoffsjefer på Slottet i Oslo. Alle har vist meg forståelse og imøtekommenhet. Denne gang har jeg hatt gleden av å samarbeide med hoffsjef Åge Bernhard Grutle. Slottets fotograf og arkivar, Jan Haug, har bidratt med sin faglige ekspertise i utvalg og bearbeidelse av bildematerialet som H.M. Kongen har vært så vennlig å stille til rådighet. I tillegg til flere av Slottets medarbeidere, skal bibliotekar Elin Rognan og Sven Gj. Gjeruldsen være spesielt takket for sine tjenester. Mange forskningstimer er gått med i Håndskriftssamlingen på Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet i Oslo. Begge steder skylder jeg medarbeiderne takk for omfattende hjelp og assistanse. Det samme gjelder Auswärtiges Amts arkiv i Berlin. For adgang til benyttelse av Nini Roll Ankers dagbøker takker jeg Bente Thommessen og Per Thommessen, tilsvarende takk rettes til Håkan Wahlquist, forstander for Sven Hedins Stiftelse i Sverige. Historikeren Tom Kristiansen har meget generøst latt meg anvende sitt forskningsmateriale fra Foreign Offices arkiver i London. Det samme gjelder redaksjonssjef Morten Kasbergsen. Også Schibsteds historiker, Andreas Norland, har gitt meg innsyn i sitt materiale. I tillegg til kongelige samlinger og offentlige arkiver i inn og utland, har jeg hatt vesentlig nytte av dagbøker og historiske papirer på private hender. Jeg takker for den tillit som er vist meg av Ole Anker-Rasch, Morten Berg, Haakon Bredrup, Georg Andreas Broch, Johan DitlevSimonsen, Carl Dunker, Bernt Julius Fossum, Helen Gerner Holager, Ulla Ording, Jan Olav Aamlid og Tertit Aasland. Takket være dem har privat materiale gitt verdifulle bidrag til å belyse vår felles historie. På enkelte områder har jeg hatt behov for særlig faglig assistanse. Knyttet til dronning Mauds sykdom har jeg fått anledning til å konsul8
Del 0 - side 1-14
28-09-11
15:32
Side 12
tere kreftforskeren, professor Gustav Gaudernack, og kirurgen Totto Hølmebakk. For kong Haakons del har jeg støttet meg til professor Tore Henriksen. Angående kongeparets forretningsmessige forhold har jeg holdt meg til nærværende ekspertise hos min bror, siviløkonom Per Bomann-Larsen. Jeg er dem alle takknemlig for faglige innsikter, men står alene ansvarlig for de analyser og vurderinger som fremkommer i boken. Jeg kan ikke nevne alle som enten på min henvendelse eller uoppfordret har gitt meg råd og opplysninger underveis. La alle være takket. Nevnes må likevel Lars Roar Langslet, Øyvind Arntsen og Hans Didrik Schou. I arbeidet med manuskriptet har jeg som i de tidligere bøkene, nydt godt av min venn, filmskaperen Stig Andersens like kvalifiserte som kritiske lesning. Helge Vold har stått for en særlig samvittighetsfull gjennomgang av teksten. Min kone Hilde Diesen skal også ha takk for litterære råd, dessuten har hun bistått meg med forskning, bildesøk, register og mye mer. Her kommer uansett ord til kort. Jeg har gjentatte ganger mottatt kjærkommen støtte fra Det faglitterære Fond. Likevel ville det ikke vært mulig å fullføre dette verket, dersom jeg ikke i 2009 var blitt tildelt statsstipend. Min takk går til statsråden for innstillingen og til Stortinget for vedtaket. Til sist må jeg lovprise mitt forlag Cappelen Damm som denne gangen har ventet ekstra tålmodig på resultatet. Det har vært ydt betydelig innsats av både interne og eksterne medarbeidere. Det gjelder språklig bearbeidelse, design, teknisk produksjon og alt som skal til for å få budskapet frem til den viktigste av alle, nemlig leseren. Takk til min mangeårige forlegger og betrodde førsteleser, Anders Heger. Drammen, september 2011 Tor Bomann-Larsen
Del 0 - side 1-14
28-09-11
15:32
Side 11
28-09-11
15:32
Side 10
DEL I
•
1928–1933
1 Seilerprinsen ............................................. 2 En ny union .............................................. 3 Folkefesten................................................ 4 Lystslottet ................................................. 5 Brannen .................................................... 6 Fortidslandet ............................................ 7 Grunnstenen ............................................. 8 Østkysten eller døden ............................... 9 Tilbake til Coburg..................................... 10 Dommen................................................... DEL II
•
17 25 31 38 46 56 65 71 78 86
1933–1938
11 Førergeniet................................................ 12 Konstitusjonens vokter ............................. 13 Systemskiftet............................................. 14 Brevet fra Skaugum .................................. 15 Døden på Sandringham ........................... 16 Fredsteateret ............................................. 17 Revolusjonens gjenferd ............................. 18 Tomme stoler ........................................... 19 En uvirkelig konge ................................... 20 Prins Harald ............................................. 11
93 100 106 114 122 128 138 146 154 160
Del 0 - side 1-14
Innhold
28-09-11
15:32
Side 9 •
1938
21 Krigens terskel .......................................... 22 Herrefolket ............................................... 23 Talen på Bygdø ........................................ 24 Til Chamberlains pris ............................... 25 Førerens forlovede ................................... 26 Skuddene i Paris........................................ 27 Lord Dawsons pasient ............................. 28 Døden i London........................................ 29 Folkets sorg ..............................................
DEL IV
171 179 186 194 200 205 211 218 228
1939–1940
•
30 Farvel til Appleton .................................... 31 Et land forsvinner ..................................... 32 Atlanterhavet............................................ 33 Djevelpakten............................................. 34 Fredsfølerne ............................................. 35 Kronprinsens punkter ............................... 36 Konger i Stockholm .................................. 37 Guds diplomat .......................................... 38 Førerens sendemann ................................. 39 Terje Vigens kjølvann................................ 40 Biskop i Karinhall .....................................
DEL V
•
241 249 256 262 270 278 284 290 299 309 317
1940
41 Betongtårnet ............................................ 327 42 I Finlands skygge ..................................... 336 43 Oppgjøret med England............................ 343 12
Del 0 - side 1-14
DEL III
28-09-11
15:51
Side 16
DEL VI
•
1940
47 Flukten .................................................... 48 Kriserådet ................................................. 49 Hamar for fall........................................... 50 Siste vers .................................................. 51 Våpenhvile? .............................................. 52 Tilbaketoget.............................................. 53 Førerens forbund ...................................... 54 Æresordet................................................. 55 Folkets nei ................................................ 56 Nybergsund .............................................. 57 Hjerkinn 18.14 ........................................ 58 Dovre faller .............................................. 59 Gravkammeret ......................................... 60 Engelskmannen......................................... 61 Mørkerommet ..........................................
DEL VII
•
1940
62 Kongeriket Hålogaland............................. 63 Oslo bispedømme .................................... 64 Vestfronten .............................................. 65 Nasjonaldagen ......................................... 66 Rormannen............................................... 67 Sammenbruddet........................................ 68 Krigsfangen .............................................. 13
377 384 389 396 403 410 416 422 426 433 441 450 456 463 470
479 486 492 498 505 512 522
Del 1 - side 15-90
44 Fremmede skip ......................................... 352 45 Saganatten ................................................ 360 46 Kongebanneret ......................................... 370
28-09-11
529 535 543 552
15:51
Side 15
Litteratur ...................................................... 557 Kilder og noter .............................................. 563 Personregister ............................................... 616
el 1 - side 15-90
69 Brevet fra Trangen .................................... 70 Avgjørelsen .............................................. 71 Intet eller alt ............................................. 72 Kongstanken.............................................
Del 0 - side 1-14
28-09-11
15:32
1928–1933
DEL I Side 14
Del 0 - side 1-14
28-09-11
15:32
Side 13
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 20
1
Seilerprinsen
«Alt i orden». Telegrammet nådde kongeparet søndag den 12. august 1928. Det var sendt fra Amsterdam og signert «Olav». Meldingen var kryptisk, men hverken kong Haakon eller dronning Maud var i tvil om hva den betydde. «Olav forlovede sig!» – kongen skrev hemmeligheten ned i dagboken.1 I fem måneder skulle kjærlighetslivet forbli privat. Samme dag som telegrammet ble mottatt på Bygdø entret kronprins Olav kongetribunen på Olympiastadionet i Amsterdam. Foran 45 000 tilskuere mottok han – fra dronning Wilhelminas lubne hånd – Norges eneste gullmedalje under lekene som ble avsluttet samme dag. Det var i ly av denne internasjonale sportsbegivenhet at forlovelsen fant sted. De niende olympiske leker var blitt åpnet i slutten av juli. Fra 2. til 9. august deltok kronprinsen i daglige regattaer på den grunne Zuidersjøen utenfor Amsterdam. Tretten nasjoner kjempet i seksmetersklassen. Kronprinsens Norna sikret seg førsteplassen i tre av syv konkurranser. «Da Norna således for tredje gang kom inn som nr. 1,» skrev Aftenposten, «blev den hilst med dampsirener og en veldig begeistring fra tilskuerbåtene som heiste norske flagg.»2 Mens presse og publikum rettet all oppmerksomhet mot de mer enn 3000 kvinner og menn fra 46 nasjoner som tevlet på de sportslige arenaer, ankom prinsesse Märtha over grensen fra nabolandet Belgia. Hun var ledsaget av sin far prins Carl og onkelen prins Eugen. 17
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 19
Bortsett fra en og annen dronningvisitt kunne hun vie seg spennende regattaer, romantiske kanaler og fetteren som jaktet på den store gullmedaljen. Forlovelsen hadde kronprins Olav ordnet helt på egen hånd. Sammen med Märtha. Men ved siden av ham under medaljeoverrekkelsen raget rormannen på Norna, den 57 år gamle Johan Anker. Det var han som hadde ført tronfølgeren frem til den andre av ukens to store triumfer. Seilingen var blitt kronprins Olavs sportslige lidenskap. Sin første båt fikk han til 15-årsdagen. Den het Teddy. Den neste het Teddy II. Da var han atten. I 1925 hentet han sin første kongepokal med seks-meteren Oslo. Året etter vant han regattaen i Cowes med Oslo II. I 1928 hadde han kvalifisert seg til de olympiske leker med Norna. Alle båtene var konstruert og levert av Johan Anker. I seilsporten var båten alt – som bilen på en racerbane, som jaktlagets hund. De innledende heat av en regatta ble utkjempet på konstruktørenes tegnebrett. «Intet land i verden kan fremvise en mann som Johan Anker,» het det i en dansk artikkel fra 1920-tallet. «Og naar norsk seilsport og norsk baatbygning i vaare dager rager over den engelske, der saa lenge seilsporten har eksistert altid har staat som noget uopnaaelig, saa skyldes det denne manns arbeide og geni.»3 Johan Anker var en herre av betydelig herkomst. Til farsarven hørte skogområder i Østfold og kullforekomster på Spitsbergen. Utdannelsen hadde han hentet på den tekniske høyskolen i Charlottenburg utenfor Berlin. Men ikke for å stille seg til industriens disposisjon. Det langstrakte renessansemennesket var en mann av ånd. Ingeniør Anker engasjerte seg for kunstnere som Edvard Munch og Gustav Vigeland, selv skulle han vie sitt liv til lystseilasens ekstravagante utfordringer. Sammen med sin annen hustru, forfatterinnen Nini Roll, etablerte Anker seg i Vollen ved Asker. Der anla han sitt eget verft for regattabåter i stilsikker utforming. Basis for virksomheten var hans personlige 18
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 18
Gullvinnerne i Amsterdam. Fra venstre Nornas konstruktør og rormann Johan Anker, båtens eier og teamets leder kronprins Olav, Haakon Bryhn og rormannens sønn Erik Anker. (KSO)
triumfer og renommé ved roret, som kaptein, arrangør og organisasjonsmann, men først og fremst som konstruktør. Bestillingene kom i triumfenes kjølvann, fra Norden, England, Tyskland, Frankrike og Spania. I 1915 overtok Johan Anker formannsvervet i Kongelig Norsk Seilforening etter industrimagnaten Sam Eyde. Slik ble han på alle nivåer inkarnasjonen av en idrett der sjøfartsnasjonen Norge var toneangivende – og der landets tronfølger snart skulle delta med uforlignelig engasjement. Da kronprins Olav hadde kvalifisert seg til de olympiske leker i 1928 og tilbød Johan Anker å føre roret på Norna, uttrykte det en dyp hengivenhet for læremesteren og inspiratoren. Selv nøyde rederen seg med en plass blant mannskapet. Båten var det viktigste – båten, flagget og prinsessen. 19
el 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 17
«Johan tror, Märtha bliver vor vordende dronning, skjønt Olavs nærmeste er imot det».4 Denne betroelsen noterte Nini Roll Anker etter rormannens hjemkomst fra Amsterdam. Den svenske prinsessen hadde deltatt som flittig, men lite påaktet tilskuer under lekene, ikke minst under regattaene. Johan Anker hadde fått sans for henne som «en søt og enkel dame».5 Ingen utover den aller nærmeste familie visste at forlovelsen allerede var stadfestet. Men rormannens utsagn antyder at kronprinsen hadde måttet kjempe for sin kjærlighet. Hverken kong Haakon eller dronning Maud hadde noen sterk dragning mot Sverige. Dronningen hadde ikke besøkt nabolandet en eneste gang. Selv da hennes engelske kusine, kronprinsesse Margaretha, døde i 1920, lot hun sin mann reise alene til begravelsen i Stockholm. Under verdenskrigen hadde dronning Maud likefrem nektet å ta imot Sveriges dronning i Norges hovedstad. Motviljen mot bernadottene hadde bakgrunn i 1905, men også i et dypere, historisk fundert fiendskap til stormakten Tyskland. Wilhelm II hadde stått høyt i kurs både hos Oscar II og Gustaf V. Først etter keiserrikets sammenbrudd, freden i Versailles og båndleggelsen av de tyske armeer var situasjonen blitt en annen. Den bismarckske stormakt var blitt avløst av nye trusselbilder. Nå var det ikke tyske panserskip, men kommunistiske paroler som truet de nordiske kongerikene. I et nytt og ustabilt verdensbilde lå Sverige godt plassert som et østlig bolverk mot bolsjevismen. Med 1905 på en generasjons avstand var en svensk ekteskapskandidat ikke lenger å forakte – politisk sett. Det var en helt annen kjøl som hadde ligget til hinder mellom kronprinsen og den «vordende dronning». Märtha ble født den 28. mars 1901 som prinsesse av Sverige og Norge. Hun var mellomste datter av kong Oscars nest yngste sønn, hertugen av Västergötland, prins Carl. Moren, prinsesse Ingeborg av Danmark, var kong Haakons yngre søster. Under feiringen av deres felles bestemor, enkedronning Louise, som 20
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 24
fylte 70 år høsten 1921, fikk den norske kronprinsen øynene opp for sin to år eldre kusine og forsto at han «kunne komme til» å bli forelsket.6 To år senere var forventningene innfridd. Men en dynastisk allianse handlet ikke bare om følelser. Det var også et spørsmål om politikk og fornuft. Det vil si – om gener. Foruten et beskjedent vesen, et vennlig lynne og et godt utseende måtte et velegnet dronningemne også dokumentere «god helse».7 De fysiske forutsetninger for slektens videreføring måtte være i orden. Kronprinsens mor satte nådeløst fingeren på dette punkt. Dronning Maud pleide å prioritere synet av løvets fall fra Appletons trekroner fremfor svigermor «Svanens» fødselsdager i oktober. Men hun besøkte Danmark ved kongeparets sølvbryllup, våren 1923. Her opplevde hun søstrene Västergötland. «Ingeborg’s tre piker er sjarmerende, så pene manerer & så velkledde, men ikke veldig sterke, særlig Märtha (nummer to) & mitt gudbarn, ser så sart ut, hun har en operasjon etter den andre, for ørene & nese & hals.»8 Operasjonsbordet var ikke noe godt fundament for den som skulle bygge et nytt dynasti. Den ellers så tiltalende prinsessen hadde skrantet igjennom de siste årene med sykdommer som gulsott, skarlagensfeber og migrene. Tre argumenter mot et rojalt ekteskap. Årene mellom atten og tyve ble regnet som normal alder for å tre inn i den fyrstelige ektestand. Prinsesse Märthas eldre søster, Margaretha, hadde giftet seg 20 år gammel med sin mors fetter, prins Axel, i 1919. Det skulle likevel trekke i langdrag med den nest eldste. Først da hertugfamilien ble invitert til Bygdø til selskapelig samvær høsten 1925 (det var første gang prins Carl hadde besøkt Norge siden unionsbruddet) ante man en viss fremdrift i de svensk-norske forbindelser. Straks oppsto rykter om en forestående forlovelse, ikke med den allerede halvgamle Märtha, men mellom Norges kronprins og den yngste søsteren, prinsesse Astrid. Hun var knappe 20 år og dermed den mest nærliggende kandidaten – sett fra samtidens redaktørkrakker. 21
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 23
Dronningemner ved flygelet. Prins Carls og prinsesse Ingeborgs døtre var barnebarn av Christian IX og Oscar II. De lærte seg kokingens kunst på Jenny Åkerströms husmorskole, men behersket også mer artistiske sysler. Her er prinsesse Märtha (ved tangentene) og prinsesse Astrid fotografert hjemme på Friedheim i 1923. (KSO)
For å dempe forlovelsesryktene fant den tyske sendemann å måtte melde hjem at det bare handlet om et ordinært familiebesøk. Tanken på et svensk dronningemne ble «i og for seg» sett på med velvilje i Norge; andre årsaker talte imot. Den «svært nære graden av slektskap mellom kronprins og prinsesse vakte adskillig betenkeligheter».9 Inngifte var ingen ukjent foreteelse innen de europeiske fyrstehus, men etter herskerdynastienes sammenbrudd sto ikke lenger blått blod som noen opplagt garantist for edle arveegenskaper. Snarere tvert imot, man betraktet de «degenererte» slekter med mer eller mindre vitenskapelig skepsis. «Hvad slags barn?» skrev Nini Roll Anker i sin dag22
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 22
bok. «Naar man ser stamtræet, kan det nok spørges.»10 Brud og brudgom var fetter og kusine, det samme var brudgommens foreldre, mens brudens mor var gift med sin mors fetter. Den konservative advokaten Per Rygh holdt tankene om «Slægtskabet» for seg selv. «Men hvis Resultatet af hans Ægteskab skulde blive en indskrænket eller utiltalende Tronarving er jeg meget ræd for at det, kan blive Monarkiets dødstød i Norge.»11 Intet monarki i det 20. århundre kunne overleve uten en tillitvekkende tronfølge. Verden hadde sett det russiske imperium falle fra hverandre, ikke bare på grunn av krig og vanstyre, men også fordi dronning Mauds kusine, tsarina Alexandra, hadde skjenket landet en tronfølger dødsmerket av hemofili. Samtidig var Europa vitne til hvordan det spanske kongehuset vaklet mot undergangen. Det styrket ikke dynastiet at dronning Ena (en annen av Mauds kusiner) hadde født Alfonso XIII to blødere og en døvstum sønn. Troen på det spanske kongedømmet hadde fått en uhelbredelig knekk. Genetiske betenkeligheter tårnet seg opp mellom kronprins Olav og den svenske prinsessen. «Jeg vet at Dronningen var meget mot egteskapet av disse slegtskapsgrunner,» konstaterte kongens adjutant, den senere hoffmarskalk, Peter Frederik Broch.12 Besøket fra Sverige gjentok seg året etter, i 1926. Hertugparet Västergötland med de to giftemodne døtrene ble en hel uke hos slektningene på Bygdø. Det kom følgelig ikke som en fullstendig overraskelse da det tre uker etter avreisen ble erklært forlovelse. Men brudgommens navn skapte forundring. Prinsesse Astrid av Sverige skulle gifte seg med kronprins Leopold av Belgia. Under familienavnet de Rethy hadde den høyvokste belgiske tronfølgeren vært på besøk i Stockholm året før – sammen med sin mor, dronning Elisabeth. 25-åringens reisefølge ga en klar indikasjon på ekspedisjonens målsettinger. Halvannen måned etter at forlovelsen var bekjentgjort, reiste Norges konge og kronprins til Stockholm for å delta ved den borgerlige 23
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 21
vielsen 4. november. Mens kongen returnerte til Oslo, fulgte kronprinsen med brudefølget til Brussel, der han bivånet den katolske vielsen. Hverken i den ene eller den andre hovedstaden røpet han sine følelser overfor brudens eldre søster. Kronprinsens personlige adjutant, Nikolai Ramm Østgaard, næret en viss bekymring for ungguttens «mangel paa interesse for det andet kjøn».13 Men kronprins Olav hadde gjort sitt valg. Han hadde «aldrig vært gla i andre end hende».14 Syv år etter at Märtha og Olav hadde ant sine første gryende følelser, gikk de til angrep på det seilerprinsen senere skulle omtale som «skjær i sjøen».15 I et så mytebelagt terreng som arvelighetslæren besluttet paret selv å bringe saken på det rene. De henvendte seg til professor i anatomi, genetikeren Otto Lous Mohr. Den 43 år gamle professoren var en mann med bred internasjonal erfaring. Han vek ikke unna for å tilbakevise dikt og tåketale innen moderne arvelære. Osvald Alving var eksempelvis offer for syfilitisk smitte, ikke for faderlig arv, «som Ibsen trodde». Fenomener som blått blod og degenererte slektstrær definerte han også til diktingens myteverden. «For en biologisk betraktning er slike stamtavler nærmest humoristiske.»16 Det var en fordomsfri professor Mohr som ga råd til Norges vordende kronprinspar. «Slektskapsavl er i seg selv ikke skadelig,» slo Mohr fast i et av sine verker. «Hvis arveanleggene i en familie er gode, gir selv meget intens slektskapsavl verdifullt avkom.»17 Han ville ikke «fraråde» forbindelsen mellom den norske kronprinsen og hans svenske kusine «av genetiske årsaker».18 Vitenskapen hadde gitt kjærligheten sin velsignelse.
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 28
2
En ny union
Både kong Haakon og kronprins Olav var til stede da Kongelig Norsk Seilforenings årlige fest gikk av stabelen i Handelstanden den 8. oktober 1928. Formannen Halfdan Hansen talte for sesongens pokal- og medaljevinnere. «Han konkluderte med en skål for norsk seilsport, adressert til Johan Anker som svarte med en tale for mannskapene, hvori han særlig fremhevet det eksempel H.K.H. Kronprins Olav hadde gitt ved å vise den resignasjon å overlate ham roret, som han sikkert så gjerne hadde beholdt selv. Men han lot hensynet til landet og foreningen gå foran.»19 Neste formiddag ble statsminister Johan Ludwig Mowinckel kalt til Slottet i ekteskapelige anliggender. «Talte med ham om Olav,» noterte kongen, «men bad om at det ikke omtaltes til nogen foreløbig, mente naar Stortinget mødte at det var mere beleiligt for alle Parter.»20 Dronning Maud hadde forlatt landet to dager tidligere og skulle komme tilbake ved juletider. Folkets representanter viste seg ikke før på nyåret. Kjærligheten hadde fortsatt tre måneder å vente. Det gikk et voldsomt uvær over Norge den andre helgen i januar 1929. Fartøyer drev til havs eller ble knust til pinneved langs kysten. To båter som lastet kull til hurtigruten, gikk til bunns i Tromsø havn. En sjekte som hadde levert melk i ishavsbyen, forliste med tre roere ombord. En kraftig snøstorm raste over Dovre. 25
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 27
Kronprins Olav og prinsesse Märtha, fotografert ved forlovelsen i Stockholm. (Foto: Jaeger, KSO)
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 26
Tåken lå tett over et kaldt, men snøfattig Oslo lørdag den 12. januar. Hovedstadens borgere løftet så vidt på hatten da statsoverhodets gallavogn passerte militærvakten langs Karl Johans gate. Begivenheten var langt fra oppsiktsvekkende: Åpningen av det 78. ordentlige storting. En halv time senere kjørte vognen tilbake til Slottet. Kongen hadde utført sin årlige funksjon som grunnlovsfestet seremonimester. Han var ledsaget av landets 26 år gamle kronprins. Nasjonalforsamlingen var på plass. Norges dronning var vendt tilbake fra England to dager før jul. De dynastiske begivenheter kunne begynne å rulle. Søndag den 13. januar ble nattoget til Stockholm rutinemessig inspisert av stasjonsmesteren før avgang fra Østbanestasjonen. Han merket seg kaptein Østgaards elegante skikkelse i kupé 22, vogn nr. 73. Den kjente vintersportsmannen og skilederen, som også var kronprinsens adjutant, reiste i sivil og tilsynelatende alene. For øvrig bare ordinære passasjerer, folk ved navn som Olsen, Karlson, Fredriksen, Håkonsson … Ingen registrerte «en enslig person, sportskledd med et par blå briller og med luen trukket ned i pannen».21 Det var reservert plass til ham i vogn nr. 73, kupé 19. Reisepasset var utstedt på Olav Håkonsson. Navnet var alminnelig, men ikke uten historisk klang. Olav IV Håkonsson var den siste i den gamle, norske kongerekken. Den siste av sagakongene. Etter ham kom Kalmarunionen og nasjonale nedgangstider under Danmark og Sverige. «Jeg er nettop paa vei til Stockholm for aa forlove mig med Märtha,» skrev kronprins Olav til barndomsvennen Jacob Mostue, som han hadde vært sammen med kvelden før uten å røpe togbilletten.22 Tronfølgeren skrev også til mannen han skyldte så mange sportslige triumfer. Johan Anker hørte til de innviede: «dette er vel ingen overraskelse for dig, som saa oss to sammen både i Sandhamn og i Amsterdam».23 27
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 25
Prinsesse Märtha hadde vært indirekte til stede i Vollen den siste tiden. «Jeg synes, prins Olav er blit svært utviklet dette aaret, det er noget fast omtænksomt ved den maaten han sier sin mening paa, og han læser meget,» skrev Nini Roll Anker etter at kronprinsen hadde vært på besøk til klokken ett om natten. «Undres om ikke hans forhold til prinsesse Märtha – det er sikkert meget varmt – gjør sit.»24 Olav Håkonsson reiste i sitt eget ærend, men han var også kurér mellom de to nordiske kongehusene. Brevet han medbrakte skulle først overrekkes etter at kong Gustaf hadde godkjent forlovelsen. Det inneholdt noe så særsynt som en lovprisning av svenskekongen, ført i pennen av hans norske kollega: «Naar jeg seer tilbage paa de 23 Aar jeg har været her, saa er det unægtelig et glædeligt Tegn paa, at det er lykkedes at skabe et godt Forhold de to Lande sig imellem, hertil har Du været en god Hjælper, først ved at tage Kongemødet i Malmö og senere ved at komme til Oslo, ogsaa for dette ønsker jeg at bringe Dig en varm og oprigtig Tak, ved denne glædelige Begivenhed.»25 To trekongemøter hadde beredt grunnen for at en ny union kunne proklameres. «Jag tackar Dig hjertligst för ditt vänlige bref som jag idag mottog genom Olav», skrev kong Gustaf, mandag den 14. januar. Statsoverhodet hadde samtykket i å avgi en svensk prinsesse til Norge. «Måtte denna förbindelse blifva till nytta för Ditt land och till glädji för oss alla!»26 Klokken 10.30, ennå før forlovelsen ble bekjentgjort i Stockholm, møtte ministeriet Mowinckel til ekstraordinært statsråd på Slottet i Oslo. Et kvarter senere bega ministrene seg i løftet stemning til Stortinget. Folkets kårne reiste seg da presidenten fremførte Hans Majestet Kongens meddelelse om tronfølgerens forlovelse med prinsesse Märtha av Sverige. Hambro var blitt «helt confidentielt» orientert tre dager tidligere.27 For egen regning konstaterte høyrelederen det storartede i at forbindelsen var sluttet mellom «to folk, som står hverandre så nær og 28
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 32
forstår hverandres tale og tanke». Man var havnet i den lykkelige situasjon at «hjertenes valg bekreftes av folkets følelser».28 Som ved den belgiske tronfølgerens bryllup ble det tatt for gitt at vielsen skulle foregå etter konvensjonen, i brudens hjemby. Aftenposten kunne raskt slå fast at seremonien ville bli forrettet av den vidgjetne biskop Nathan Söderblom. Det kom derfor som en stor overraskelse da man den 18. januar fikk vite at begivenheten skulle finne sted i Oslo. «Stor begeistring her & alle er lykkelige over at hun er svensk, som kjenner språket og har samme religion, så alt er perfekt», rapporterte Norges dronning til England.29 Intet var galt med nabolandet i øst. Bare man slapp å reise dit. «Dronning Maud hadde bestemt at bryllupet skulle være i Oslo og dermed ble det,» konstaterte adjutant Broch.30 Hun kunne bøye seg for vitenskapelig genetikk, men vek ikke en kilometer i kampen mot svenskene. Dronningen slo fast at «alle nordmenn er begeistret over at det skal være her i Oslo».31 Der tok hun munnen for full. «Det norske arbeiderpartiet har alltid tatt avstand fra deltagelse i festligheter holdt av eller for kongehuset,» het det i et centralstyrevedtak fra landets største politiske parti.32 Kronprinsbryllupet kunne kanskje anvendes til å bygge ned gammelt fiendskap mellom landene, men ikke mellom samfunnsklassene. Tvert imot, det ga Arbeiderpartiet en kjærkommen anledning til å signalisere at partiet fortsatt holdt revolusjonens fane høyt. Samtidig som Det norske Arbeiderparti hadde erobret stadig større velgerandeler sto det i indre kamp om sin politiske sjel. Partiet betegnet seg fortsatt som kommunistisk og utdefinerte det moskvatro Norges Kommunistiske Parti under den nedlatende betegnelsen «nykommunister». Episoden Hornsrud hadde både demonstrert partiets evne til å danne regjering, og de borgerlige partienes frykt for å la sosialistene bli sittende. Men de atten vinterdagene ved Kongens bord hadde ikke representert noe varig brudd med revolusjonær ideologi. 29
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 31
Kommunevalget høsten 1928 hadde styrket posisjonen fra stortingsvalget og gitt Arbeiderpartiet ordførerverv i 140 av landets kommuner (inklusive hovedstaden, dronning Mauds bryllupsarena). Våren 1929 nedsatte partiet en komité under ledelse av professor Edvard Bull. Gjennom et nytt program, basert på «den marxistiske erkjennelse», skulle arbeiderbevegelsen finne frem til «øket klarhet og styrke».33 Partiorganet holdt fast ved at kongevalget 23 år tidligere ikke hadde vært annet enn et «folkebedrag», tvunget igjennom ved borgerskapets slu «fantestreker». Sosialistene måtte likevel innrømme at det norske folk hadde sluppet «forholdsvis heldig». Annet kunne ikke engang Martin Tranmæl hevde, året etter at kongen overhørte sine borgerlige rådgivere og ga Arbeiderpartiet deres første regjeringsoppdrag. «Den konge vi fikk har nemlig vist sig som en klok og taktfull mann.»34 Ingen kongelig klokskap, ingen rojal romanse kunne likevel endre det ideologiske faktum at monarkiet var «uforenlig med et virkelig arbeiderstyre».35 Oslos partiordfører, Adolf Indrebø, skulle holde seg på behørig avstand av bryllupsfeiringen. De av partiets stortingsrepresentanter som i ureflektert festrus hadde reservert plasser i kirken, ble oppfordret av centralstyret til å gi «avkall på billettene».36 Det var like fullt grunn til å frykte at folkets masser var dårligere politisk disiplinert og skolert enn ledelsen i Folkets Hus og redaksjonen i Arbeiderbladet kunne ønske. Den 11. mars bega Norges kronprins seg – for annen gang på kort tid – til Stockholm. Det gjensto fortsatt å hente bruden hjem til Norges røde hovedstad.
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 30
3
Folkefesten
«Norge og Sverige er av samme edle nordiske stamme.» Det handlet om blodets bånd da kronprins Gustaf Adolf holdt avskjedsmiddag på Stockholm Slott. «Den norske kultur er av samme art og står paa samme høide som vår egen.»37 Norges kronprins ble bejublet av hovedstadens befolkning den 18. mars, da han førte sin forlovede ut på balkongen over slottsbakken. Deretter gikk veien gjennom byens gater i kortesje til jernbanestasjonen: først en motorsykkelpatrulje, dernest kavaleri og endelig gallakareten med det vinkende par. Den eneste som glimret ved sitt fravær var kong Gustaf, som ikke ville ofre sitt årlige vinteropphold på rivieraen. At også dronningen var fraværende, ble knapt registrert. Sveriges førstedame levde i en så vedvarende sydlig rekonvalesens at ingen lenger kom på å savne henne. Dronning Victoria kunne, med sitt manglende nærvær, bare sammenlignes med kvinnen som av Vecko-Journalen var kåret til «världens minst omtalade drottning»: Maud av Norge.38 Bruden skulle få et stort tomrom å fylle i den norske hovedstaden. «Hun skal ogsaa være baade sød og klog og livlig,» noterte advokat Per Rygh i sin dagbok, «og bliver forhaabentlig ganske anderledes representativ og populæritetsskabende end vor nuværende Dronning.»39 En fullstappet bernadottevogn fulgte det ordinære nattoget som satte seg i bevegelse vestover fra Stockholm klokken ti om kvelden den 18. 31
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 29
mars. Ombord var foruten brudeparet, det svenske kronprinsparet og deres datter Ingrid, brudens foreldre med sønnen Carl, dessuten prins Eugen og grevene Carl og Folke Bernadotte, alle med et tilhørende slep av blågul adel. Man måtte tilbake til kong Oscars velmaktsdager for å oppleve en lignende fyrsteinvasjon på norsk side av Kjølen. I Arbeiderbladet blåste Martin Tranmæl til kamp. Ikke siden Bjørnsons og Strindbergs republikanske storhetstid hadde bernadottene opplevd tilsvarende sjikane. Dynastiets grunnlegger, den napoleanske marskalk Carl XIV Johan, hadde erobret Norge med våpen i hånd «og blev som følge derav dette rikes hersker da den norske konge døde». Selv Carl XIII og huset Holstein Gottorp ble for heilnorske å regne mot de svikefulle bernadottene. «Ikke et medlem av den familie som fra 1818 til 1905 stod i spissen for vårt land har sagt et ord eller gjort en handling til gagn eller ære for det norske folk eller den norske stat.» Revolusjonsorganets toner kunne lyde hatefulle mot Sverige. Men fremfor alt mot fyrsteætten som nå vendte tilbake til sitt fordums krigsbytte: «Igjen kjører de triumferende opigjennem den gaten som er opkalt efter den fyrste som gikk i krig mot vårt land og vår by, igjen har denne erobrerrase tatt makten der hvor dens fedre førte krig. Og et ydmykt borgerskap fylker sig i gater og på plasser.»40 Tiraden dannet opptakt til en ny parole. En «borgerlig republikansk statsform» hadde kanskje vært tilstrekkelig i 1905. Tolv år etter den russiske revolusjon hadde man høyere krav å stille. «Vi har ingen interesse av,» skrev Arbeiderbladet, «å ha en Abraham Berge eller Fridtjof Nansen som president. Et skifte nu må peke videre. Det må føre ut over rammen av det bestående samfunn og frem til en sosialistisk samfundshusholdning. Frem for arbeiderrepublikken.»41 Kronprinsesse Märthas ankomst, den 19. mars 1929, ble en dårlig dato for Det norske Arbeiderparti. Hva partiorganet forsøkte å utdefinere som en blågul begivenhet under overskriften «Det stora Ögonblicket»,42 skulle vise seg å bli en nasjonal folkefest. Brudefølget ble 32
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 36
Slaget om østkanten. Selv arbeiderstrøkene på Grønland var tettpakket med forventningsfulle bryllupsentusiaster 19. mars 1929. (KSO)
ikke bare mottatt under stor jubel på Østbanestasjonen og mellom isobeliskene som kranset paradegaten Karl Johan. Etter en rask lunsj på Slottet var det lagt opp til flere timers kjøretur i åpen vogn gjennom hele byen. Ikke bare langs kongetro vestkantavenyer, men også gjennom gater og streder lenger øst. Det var her, på Grønland, Vålerengen, Grüner- og Rodeløkken at slaget om arbeiderrepublikken skulle stå. Da vognen kjørte ut fra Slottet klokken 14, viste det seg snart at det var like tett av skuelystende i de østlige som i de vestlige bydeler. Anslagsvis 180 000 mennesker var ute i gatene, og begeistringen ga seg ikke så lenge feiringen pågikk. Arbeiderbladet erkjente at «store menneskemasser» hadde vært på bena, det hadde vært «sort av folk» overalt hvor paret viste seg. Siden fronten mot den bernadottesvenske «erobrerrase» var brutt sammen ved første vink fra den vordende brud, hadde Arbeiderbladet funnet en mer folkloristisk forklaring. «Et karneval som det man 33
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 35
hvert år pleier å lage på sydlige breddegrader, vilde ganske sikkert ha virket på samme måte.» I et meget knapt bryllupsreferat kunne Tranmæls reportere opplyse at to småbarn var nedkjørt av en «privatbil» på Drammensveien, mens en eldre dame påfallende nær Slottsparken ble «trykket over ende og tråkket på av tilskuere som trengte på som ville dyr».43 Kong Haakon var selv en inkognito svipptur utenfor Slottsparken for å teste folkedypet. Konklusjonen var klar: «Stemningen i Byen kan jeg blot sammenligne med 1905.»44
Brudebilde i Fugleværelset. Ved brudens føtter sitter hennes to nevøer de dansk-svenske prinsene Flemming og Georg. De norske brudepikene er fra venstre: Elisabeth Broch, Harriet Wedel Jarlsberg, Irmelin Nansen (polfarerens datter) og Ragnhild Fearnley. Deretter følger brudgommen og hans forlover, Albert (Bertie), hertug av York, senere kong George VI, og prinsesse Ingrid av Sverige. I 1935 ble hun gift med kronprins Frederik av Danmark. (Foto: Rude, KSO)
34
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 34
Etter to dagers fyrstelig fest med soaré på Slottet og gallaforestilling i Nationaltheatret, ble kronprinsparet viet i Oslo Domkirke den 21. mars. Her hadde dronning Maud sikret et britisk innslag. Hertugen av York mønstret som brudgommens forlover. Rimeligvis hadde brudgommens mor ønsket seg Prinsen av Wales som sønnens «best man». Men da spørsmålet ble reist i januar, var ikke tiden inne for å utbe seg den britiske tronfølgeren til utenlandsoppdrag. David var blitt hjemkalt fra en verdensomspennende reise høsten 1928. Kong George var blitt alvorlig syk og tronarvingen nådde sin fars sykeleie 11. desember. Dagen etter ble kongen operert. Det hersket stor usikkerhet om han ville overleve. Fra 8. februar gjennomgikk han en ustabil rekonvalesens i Sussex. Ingen, og aller minst dronning Maud, kunne bedt prinsen av Wales forlate de britiske øyer under slike omstendigheter. Så fikk man nøye seg med nest beste mann i tronfølgen: den blasse, hederlige, men stammende broren. «Olav var så oppsatt på å få Bertie».45 Heldigvis var ikke forloveren tiltenkt å tale. Dronning Maud var ikke bare fornøyd ved synet av «en henrivende brud», også brudepikene gjorde strålende figurer. Kvartetten var satt samme av de hoffnære familiene Wedel Jarlsberg, Fearnley, Broch og Nansen. «Jeg hadde valgt 4 yndige norske piker, døtre av våre venner, & de så mye bedre ut enn de svenske.»46 Mens Oslo var i sin annen 1905-rus, befant Fridtjof Nansen seg på foredragsturné i Amerika. Følgelig var det ikke utgått noen invitasjon til hustruen på Polhøgda. «Vi fikk forleden vite, at Sigrun Nansen ikke var buden til nogen av festene på Slottet,» skrev Nini Roll Anker. Hoffsjefen hadde protestert, til ingen nytte. Det endte med at Johan Anker måtte instruere sin søster, overhoffmesterinne Borghild Anker, «til at snakke med dronningen». Dermed utgikk det forsinket bryllupsinvitasjon til den forsmådde polarfrue.47 Men det kom avbud, «og da det ikke var ildebefinnende eller Sygdom, saa er jeg bange at det er Fornærmelse,» skrev kong Haakon til Nansen. 35
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 33
Polfareren, som nettopp svevde høyt på forelskelsens sky med en ung norsk-amerikanerinne, valgte å se stort på Majestetens bortforklaringer. Kong Haakon pustet lettet ut: «da jeg derved seer at De ikke har misforstaat mig og at vort venskab av den grund ikke har lidt nogen Skade».48 Vielsen i domkirken forløp etter ritualet. «Da det lange kongelige følget endelig var kommet, viet biskop Lunde de to,» refererte Nini Roll Anker. Den tilårskomne Oslo-bispen imponerte ikke forfatterinnen. «Jeg tror en skal lete land og strand for at finde saa banal og plat en forkynder. Ikke et aandfuldt ord, ikke ett aandens ord.»49 Men brudeparet vekket begeistring – langt ut over domkirkens vegger. Begivenheten ble kringkastet til England og over hele Norden. På Karl Johans gate var det stilt opp høyttalere. «I samme øieblikk biskop Lunde leste vielsesritualet, ’herved tilspør jeg dig’ etc., blottet publikum sine hoder, og da kronprins Olav og kronprinsesse Märtha gav hinannen sitt ja brøt hurraropene spontant frem fra tusener av struper.»50 Gallavognen som i sin tid hadde brakt det nykronte kongepar fra Nidarosdomen til Stiftsgården, kjørte de nygifte gjennom jublende menneskemasser fra domkirken til festen på Slottet. Også her ga Nini Roll Anker kvalifiserte vurderinger av de oratoriske prestasjoner. «J.C. Hambro holdt en formfuldendt, kraftig og usigelig letflytende tale for brudeparet.» Stortingspresidenten var den eneste som tok ordet utenfor familiekretsen. «Kongen og Prins Carl talte begge godt og menneskelig. Kronprinsen læste op av sit lille papir, det han skulde.» Dronningen lot seg ikke affisere av brudgommens stotrende talekunst, hun utstrålte en umåtelig «glæde over sin søn – det var noget barnelig over hende igaar, som gjorde hende sympatisk».51 «Alt forløb straalende,» skrev kong Haakon i sin rapport til Nansen, «hvad der glædede mig meget da Svenskerne ellers sikkert havde kritisert os, nu var de over ud af Lov ord, men jeg tror de mente det, i alle Tilfælde sagde mine andre Gæster til mig ingen Steder kunde alt være ordnet eller gaat bedre end det gjorde her.»52 36
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 40
Norges kongehus hadde hevdet sin posisjon, både overfor det røde bystyret og det blågule hoff. «Aldri har vel en partiledelse stått så ensom som arbeiderpartiets i disse dager.» Dagen derpå ga Aftenposten plass for en selvtilfreds politisk oppsummering. Ikke bare hadde proletariatet vendt enhver ideologi ryggen og gitt seg festlighetene i vold; i Stockholm hadde den sosialdemokratiske ordføreren talt for brudeparet og på slottet i Oslo hadde arbeiderstatens egen minister, madame Kollontaj, tatt villig del i festlighetene, iført et «smagfullt pragttoalett».53 Det var blitt flagget fra Sovjetunionens legasjon bak Slottsparken, men ikke på Folkets Hus ved Youngstorget. Arbeiderpartiet hadde i det minste demonstrert sin uavhengighet fra Moskva.
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 39
4
Lystslottet
På en bølge av glamour og ekteskapelig lykke hadde monarkiet vunnet slaget om de østlige bydeler. Men ikke før hadde brudeparet begitt seg sydover til rivieraen, så satte arbeiderrepublikkens talsmenn inn en ny offensiv. Denne gang lå frontlinjen lenger vest. De nygifte måtte ha et sted å bo og hadde naturlig nok kastet blikket på Oscarshall. Bernadottenes aldri bebodde lystslott speilet sitt forlokkende haveanlegg i Frognerkilen, fritt beliggende mellom Kongsgården og seilforeningens klubblokale, Dronningen. Bygningen var like utvendig prangende som innvendig ubrukelig. Fra å være et nasjonalromantisk tempel måtte stedet forvandles til en moderne bolig med plass for selskapelighet og familieforøkelser. Under Stortingets behandling den 4. februar 1929 hadde det borgerlige flertall sagt seg villig til å finansiere en bolig til anslagsvis 500 000 kroner, via fondsmidler, fortrinnsvis gjennom en utvidelse av Oscarshall. Mindretallet mente at kronprinsparet kunne bo «standsmessig» i Slottet i Drammensveien.54 Dagen før bryllupet fikk kronprinsparet se de 106 forslagene som utgjorde resultatet av en hastig gjennomført arkitektkonkurranse. Den 5. april ble tegningene vist i Kunstindustrimuseet. Her kunne offentligheten beskue monarkiets nye sidefløyer med gjestesuiter og badeværelser. Samme dag slo Martin Tranmæl til i Arbeiderbladet: «Skal den planlagte strandpromenade utover Bygdøy ikke bli virkelighet?»55 38
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 38
Partistrategene på Youngstorget hadde ganske andre planer for den idylliske halvøya vest for hovedstaden. «Fremtidens mål må være å utnytte de enestående muligheter Bygdøy byr på for storbyens arbeidsslitte mennesker.»56 Hovedstadens friluftsperle skulle ikke stenges av med monarkisk piggtråd for en håndfull mennesker, rasehester og porselenshunder. Den «vidunderlige folkepark» var en god sak.57 Den handlet om mer enn massenes adgang til badelivet, den tydeliggjorde motsetningen mellom de mange underbetalte og de få privilegerte, mellom industriproletar og seilerprins. «Det er da innlysende at statsmaktene ikke av hensyn til de få mennesker kan krenke en hel storbys interesser.»58 Innlysende for hovedstadens arbeiderstyre, men ikke for statsmaktens borgerlige flertall. Og, dessverre for Martin Tranmæl, både Oscarshall og den forjettende strandpromenaden lå utenfor bygrensen – i det blå Aker. «Den er vår, denne jord, den er vår», forkynte parti-ideologen Edvard Bull på arbeidernes dag.59 1. mai 1929 gikk den røde fane for første gang til topps på byens rådhus. Men da en forrrykende snøstorm feide inn over hovedstaden, besluttet Arbeiderpartiet å flytte demonstrasjonstoget til nasjonaldagen. Da «borgernes barnetog» var vel i havn 17. mai, skar de røde kolonner inn fra Tullinløkken og nedover Karl Johans gate. Parlamentarisk fører, Alfred Madsen, mønstret som fanebærer foran partiets mannsterke grupper fra stortingssal og bystyre. Konfrontasjonen mellom nasjonal høytid og revolusjonær verdensanskuelse toppet seg da toget passerte Fedrelandslagets kontor og «Ja, vi elsker» drønnet i høyttalere utover paradegaten. Arbeiderbladet rapporterte om sangerkrig: «Internasjonalen klang friskt og sterkt fra rekkene fuldstendig overdøvende fascistenes høitalerbrøl.»60 Mens den borgerlige presse var dypt indignert over politiseringen av grunnlovsdagen, kunne Arbeiderpartiets formann, Oscar Torp, slå fast at landets konstitusjon nettopp var stridens kjerne. «Holder Arbeiderklassen sammen vil den nå frem til en 17. mai hvor den kan 39
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 37
Blott til lyst? Dronning Maud på Oscarshall, fotografert i september 1932. (KSO)
40
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 44
skrive sin egen grunnlov, en grunnlov som hviler på rådsrepublikken og som er uttrykk for sosialismens seir i Norge.»61 Kronprinsparet var kommet tilbake fra bryllupsreisen i tide til å hilse barnetoget på nasjonaldagen. De kom via England og hadde med seg dronningen, som hadde samlet nye krefter på Appleton. Den 28. mai etablerte de nygifte seg i Villa Victoria på Bygdø. Kong Oscars gamle sommerhus representerte ingen varig løsning (med mindre rådsrepublikken skulle bli endelig etablert), men det lå i praktisk nærhet til foreldreparet på Kongsgården og til fremtidspalasset Oscarshall. Seks dager tidligere hadde kongefamilien i fellesskap mottatt vinnerarkitektene Arneberg og Poulsson til «Konferanse angaaende Nybygget».62 Det var blitt mer og mer tydelig at kongen satt med en vanskelig beslutning, ikke arkitektonisk, men politisk. Statsminister (og skipsreder) Mowinckel syntes Oscarshall var en utmerket løsning. Landets tronfølger burde ha en bolig som «var synligt for alt folket».63 Men hvordan ville nybygget egentlig ta seg ut fra Youngstorget? Enn fra de østlige bydeler? Kommunens leiegårdskontor hadde ved inngangen til året hatt en liste på 3694 boligsøkere. Hovedstadens arbeiderstyre ville sette alt inn på å avhjelpe bolignøden, men å komme den til livs ville «ta år».64 Ikke minst dersom statsstyret prioriterte å påkoste gamle bernadotteborger fremfor å reise nye bygårder. Martin Tranmæl hadde heller ikke denne gangen angrepet kongen direkte. Tvert imot økte han presset ved å minne om den underliggende forståelse som – helt siden ministeriet Hornsrud – hadde eksistert mellom Slottet og Folkets Hus: «Og kongen som altid har optrådt klokt og taktfullt bør betenke sig vel og lenge før han forlanger at folk skal jages bort fra Oscarshalls vakre folkepark.»65 Dagen etter at arkitektene hadde forlatt Bygdø i god tro om at «alt var iorden»,66 seilte kronprinsparet til Vollen i Asker for å besøke ekteparet Anker. For første gang kunne forfatterinnen betrakte kronprinsessen i mer familiære omgivelser: «Hun er ubeskrivelig mager og 41
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 43
spædlemmet – ikke vakre træk, men likevel noe vakkert og sjælfuldt i ansiktet: absolut kvindelig kultivert, kanske ikke intelligent, men klok og meget rolig. De var opriktig forelsket i hverandre og sat tilslut godt sammen i sofakroken her – prins Olav i høit humør og fuld speed paa snakken.» Paret kunne røpe at det nok ble «for dyrt» å bygge ved Frognerkilen.67 Den 1. juni var arkitektene tilbake på Kongsgården med reviderte tegninger. Hans Majestet hadde da tatt budsjettet til nærmere politisk ettersyn og på flere punkter funnet overskridelser i henhold til konkurransens forutsetninger. Derfor «turde» han ikke «gaa paa Nybyg».68 Herrene Poulsson og Arneberg hadde ikke annet å gjøre enn å rulle sidefløyen sammen og begi seg tilbake til byen. Plutselig skulle det likevel ikke bo noen kronprinsfamilie på Oscarshall. Stortingets behandling, 106 arkitekters utkast, alt hadde vært bortkastet. Arkitektene forsto at det ikke nyttet å kutte en gjestesuite, tørrlegge et bad eller senke takhøyden: «Grunden var Arbeiderbladets agitation som skræmte kongen.»69 «Da jeg har bragt i erfaring at nybygget for kronprinsparet er opgitt, tillater jeg mig i ærbødighet å meddele Deres Majestæt at det for mig vilde være en stor ære og glede om kronprinsen som bryllupsgave vilde motta min eiendom Skaugum i Asker til personlig og privat eie som bolig for ham og hans allerede folkekjære kronprinsesse.» Meldingen utgikk fra Paris via Norsk Telegrambyrå 3. juni. Samtidig offentliggjorde kongefamilien at «det storslagne og generøse tilbud» var mottatt med «den varmeste takk».70 Kong Haakon noterte transaksjonen i dagboken: «Wedel gav Olav Skougum.»71 Over natten var seilerprinsen forvandlet til storbonde med 700 mål og 60 kuer. Både bønder og arbeidere måtte være tilfreds. Selv den forsmådde arkitekt Arneberg fant løsningen like «overraskende som gledelig». En og annen gjestefløy kunne vel havne på tegnebordet, selv «derute» i det wedelske herskapshus.72 Kronprinsesse Märthas mor hadde lenge vært kjent med at den 42
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 42
barnløse baronen planla å «testamentera» Skaugum til Olav. Men som prinsesse Ingeborg ganske riktig påpekte: «gubben kan ju leva länge».73 Tanken på å fremskynde overdragelsen kom til overflaten da de unge bostedsløse møtte ministeren under bryllupsreisen gjennom Frankrike. Det var ikke ubetydelige verdier ministeren i sin altoverstrømmende veltalenhet hadde satt på gavmildhetens konto; gården med den gedigne hovedbygningen ble taksert til kr. 550 000. Dertil kom gobeliner og stilmøbler. Aftenposten kunne fortelle at Skaugum 20 år tidligere var blitt fullstendig rehabilitert i ministerens ånd. «Interiørene blev levert av et fransk arkitektfirma og er delvis kopier fra Versailles.»74
Herman Major Backer fikk i oppdrag å tegne ny hovedbygning på Skaugum da Fritz Wedel Jarlsberg kjøpte gården i 1911. Både hus og hage ble anlagt for de store anledninger. Ministeren nøt sine sommeropphold med gedigen utsikt over fjorden. Hoffmarskalk P. A. Wedel Jarlsberg var forespeilet å overta stedet, men driftskostnadene ble ham for høye. (KSO)
43
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 41
Det skulle også adskillig til for at kong Haakon skulle se seg tvunget til å motta en gave fra Fritz Wedel Jarlsberg. Gjennom snart 25 år hadde han forsøkt å fri seg fra mannen som en gang hadde tilbudt ham Norges krone. Mistroen gikk tilbake til den skjebnesvangre sommeren i København: «Den første der sendtes ned var Minister Baron (som han kaldte sig) Wedel Jarlsberg, den Mand gjorde et saa utilforladeligt Indtryk paa mig, idet han kom med saa store Løfter i alle mulige Retninger, at jeg med det samme forstod, at det maatte staa for egen Regning, desuden var hele hans Optræden meget anmasende, saa jeg forstod, at det han sigtede paa var, at faa mig saadan dreven i et Hjørne, at jeg ved Løfter skulle have bundet mig.» Når alt kom til alt hadde de sett diametralt forskjellig på situasjonen: «Hans Opfattelse var, at jeg burde være ham, Wedel, taknemmelig for at man tilbød mig en saa lokkende Stilling, i Modsætning til min, som var, at indlod jeg mig paa i 1905, at tage imod en Konges Stilling, saa var det et Offer jeg bragte den norske Nation.»75 Nå hjemsøkte den samme «baron» kongefamilien i neste generasjon. Igjen med et tilbud det ikke var mulig å avslå. Da nyheten om gaven kom på tale under en regattafest på Dronningen, noterte fru Anker: «Kronprinsessen lot til at være gladere for den end Olav.»76 Etter en siste sommer som residerende fyrste på Skaugum returnerte den storsinnede donator til Paris i begynnelsen av september. Først var han som snarest innom Slottet. Kongens dagbok: «Sendemann Wedel Jarlsberg oppe for at sige farvel, han bad om 120.000 Kr. for Skougum og af det 20.000 Kr indbetalt i Bergens Privat Bank før 15. Sept. Resten saa snart jeg kunde ordne med det. Jeg fremholdt at han i sit Telegram ved at sige gave havde afskaaret mig fra at skaffe Pengene men jeg skulde gjøre mit Bedste.»77 Det viste seg altså å være en grandios gave med visse heftelser. Ikke ulikt den norske trone. Men Fritz Wedel Jarlsberg mente at så beskjedne beløp ikke vedkom Norsk Telegram Byrå. «Det var en affære mellem Kongen og mig,» bedyret han historieprofessor Jacob 44
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 48
Worm-Müller senere.78 Han var blitt «peon-rød av sinne» da han fikk vite at kongen hadde røpet beløpet.79 Dagen etter at Wedel hadde forelagt kongen sitt pengekrav, overdro han Skaugum til kronprinsen per «Gavebrev».80 Den 12. oktober flyttet kronprinsparet inn. Naboparet Nini og Johan Anker ble mottatt som herskapets første gjester. «Olav er fremdeles opriktig indigneret over gaven,» konstaterte forfatterinnen. «Fjøs og uthus er faldefærdig, lysledninger for svake, kjelderne for smaa.» Stilmøbler og gobeliner til tross, kronprinsen kunne ikke dy seg: «Med Wedel er det bare facade.»81 Heller ikke dronning Maud var spesielt begeistret. «Oscarshall lå da bekvemmere til for seilads,» hadde hun sagt til en engelsk offiser under et selskap i legasjonen, «og for kronprinsens mindre velstillede venner som ikke hadde råd til altid at måtte bile til Skaugum.» Det var ikke ministerbaron Wedel, men bladredaktør Tranmæl som hadde presset kronprinsparet inn under Skaugumåsen. «De hadde,» betrodde dronningen sin dansepartner, «mottatt det for folkets skyld.»82
el 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 47
5
Brannen
«Modtog den triste Meddelse at Prof. Nansen pludselig var død, med ham døde Norges sidste store Mand.»83 Meldingen nådde kong Haakon i Nidaros. Da hjertet sviktet den 13. mai 1930 hadde byen innledet feiringen av tusenårsjubileet for Olav den hellige og slaget på Stiklestad. Tre ganger – senest 5. mai – hadde kongen besøkt sykeleiet på Polhøgda. Sentrale deler av Haakon VII’s selvforståelse hvilte på forholdet til Fridtjof Nansen. Det var han, og ikke Fritz Wedel Jarlsberg, som hadde fullført forhandlingene i 1905. «Var han ikke sendt, var hele Historien efter min Mening løbet ud i Sandet,» noterte kongen senere. Polfareren var blitt sendt til København da prinsen forlangte folkeavstemning. «Nansen havde i Opdrag at fraraade dette, men jeg merkede dog at han delte min Opfatning.»84 Forhandlingene la grunnlag for et dypt og varig tillitsforhold. Nansen hadde vært den første til å oppdage den fremtidige kongens politiske talent: Prins Carl «hadde gjennemtænkt sagen fra flere sider», han parerte alle innvendinger «meget behændig, og med ganske skarpe argumenter».85 I ettertid la kong Haakon hele ansvaret på polfareren: «det var Dem der fik mig overbevist om at jeg kunde paatage mig den Opgave, som jeg mente laa udenfor min Svære.»86 Uten Nansen, intet kongerike. Hverken kong Haakon eller Fridtjof Nansen hadde følt seg bekvem 46
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 46
med den politiske utviklingen i Norge. Begge så i utgangspunktet med stor skepsis på partiveldet. Under verdenskrigens påkjenninger hadde polfareren arbeidet for en regjering hevet over partihensyn, et styre basert direkte på forholdet mellom person og nasjon. Etter venstresidens valgseier i 1915 hadde kongen formulert beslektede synspunkter: «Af de valgte Stortingsmænd findes der en Del meget dygtige Folk, af hvem jeg venter et godt Arbeid, da jeg mener de ere for selvstændige til at rette sig alene efter Partihensyn.» Man kunne ane et elitært håp om individets befrielse fra Gunnar Knudsens flertallsdiktatur. «Jeg kunde godt tænke mig at de paa Grund af sin Personlighed vare i Stand til at skabe noget nyt, som maaske kunne føre til en ny Omgrupering inden de mere tænkende i partierne.»87
«Hans død betegner avslutningen paa et ærerikt liv i fædrelandets, videnskapens og menneskehetens historie,» skrev Haakon VII ved vennens bortgang. Fridtjof Nansen (1861–1930), fotografert av Wilse i 1922. (KSO)
47
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 45
Tilsynelatende var kongen og polfareren på linje. Men det fantes en vesentlig forskjell. Mens statsoverhodets tanker kretset om «de valgte Stortingsmænd», var Nansen tilbøyelig til å finne allianser utenfor korridorene på Løvebakken. Da polfareren ble lansert som nasjonens redningsmann i 1926, hadde kong Haakon vært tilbakeholden, men ikke absolutt fremmed for «Tanken med Nansen». Den kunne «maaske modnes».88 Slik skulle det ikke gå. Tusenvis av landsmenn strømmet riktignok til de løvprydede talerstoler fra Oslo til Hammerfest da nasjonalhelten trålte norskekysten, i Fedrelandslagets regi. Men Fridtjof Nansens forestillinger om «Et nytt Norge» virket ikke spesielt foryngende i 1929. Han holdt sitt gammelkjente oppgjør med bisp Nikolas’ artsfrender i norsk politikk. Han forlangte skattelettelser, offentlig innstramning og fridde til det bjørnsonske fedrelandssinn. «Vi må søke utvikling først og fremst av det naturlige, det gamle, av det som vårt folk og vårt land har betingelser for, av det vi med et ord kaller det nasjonale, det som naturlig er sprunget ut av vårt folks særegne evner og lynne.»89 Frams byggherre var blitt tilbakeskuende. Ikke bare hadde Fridtjof Nansen vært kongens politiske partner og dronningens nære vintervenn, han hadde også tatt norrønt ansvar for kronprinsens oppdragelse. Dessuten hadde han, før sykdommen innhentet ham, rukket å trollbinde kronprinsesse Märtha med sine vidgjetne isbjørnanekdoter. Seansen hadde funnet sted under en middag hos ekteparet Anker i februar. «Fridtjof var meget oplagt og fortalte levende og morsomt om sine isfærder,» noterte husets vertinne, «– han er praktfuld, naar han er slik, livlig mottagelig, inspirert av sit publikum.» Ikke minst av det kvinnelige. «Märtha ble til kl. 12; optat av Nansens fortelling.» Men det var ikke bare polfareren som gjorde inntrykk denne kvelden. «Nansen og Werenskjold var begge forbauset over, hvor Olav har utviklet sig til sin fordel disse siste to aar,» konstaterte vertinnen.90 48
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 52
«Olav har utviklet sig meget,» bekreftet også en annen gjest, Jacob Worm-Müller, «– han er blit en vakker, ung norsk mand, ler ikke så tåbeligt som før, er vældig interessert i mange ting – også i litteratur, har god hukommelse og resonerer meget godt». Alle middagens deltagere lot til å være enige om forklaringen. «Han er vældig forelsket i Mærtha, som er likeså betat av ham.»91 Da han med sitt trenede oppdagerøye også kunne konstatere at kronprinsessen bar på neste slektsledd, hadde Fridtjof Nansen all grunn til å si seg tilfreds med det kongehuset han hadde hentet til Norge 25 år tidligere. Dagen før hjertet stanset på Polhøgdas terrasse hadde Fridtjof Nansens navn stått på trykk under et opprop der det ble tatt til orde for at Oslos innbyggere skulle «samles i et folketog» 17. mai.92 Initiativet hevet seg over partigrensene; navnelisten røpet en høyere enhet av Høyre og Fedrelandslaget. Ved Nansens død tok kloke hoder til orde for at begravelsen måtte finne sted på nasjonaldagen, folketoget skulle forvandles til begravelsesprosesjon. «En betydelig manns lik skal tas i Fedrelandslagets tjeneste,» protesterte Arbeiderbladet den 15. mai. «Mannens begravelse skal komme istedenfor borgertoget. Efter noen barnehyl og flaggviftinger og noen glass god sherry – så et ligtog.»93 Nasjonalhelten skulle bisettes på en dag da hovedstadens største parti oppfordret til boikott av alle borgerlige arrangementer. «17. mai arter sig som en hyldest til kongehuset og det bestående samfund.» Arbeiderbevegelsens politiske og faglige ledelse lanserte sitt eget «arbeidertog» fra Youngstorget.94 Ennå før Arbeiderbladet hadde fremmet sine protester, hadde kong Haakon hatt et møte der han «fraraadede» at borgertoget, eller for den saks skyld, sørgeprosesjonen, fulgte barnetogets rute over Slottsbakken: «for det vilde blot sees paa som kamuflert Hyldningstog af enkelte Partier og da bortfaldt Samlings Tanken.»95 Klokken ett 17. mai tok Norge farvel med Nansen foran Universitetet. Tidligere på dagen hadde barnetoget passert aulatrappen for 49
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 51
tause horn og senkede faner. I pompøse ordelag tok stortingspresident Hambro og statsminister Mowinckel et (formodentlig lettet) farvel med Fedrelandslagets henfarne statsministerkandidat. Deretter førtes kisten med det sørgende borgertoget utover Drammensveien, i retning av krematoriet. Kongen og kronprinsen var alene med de nærmeste, dronningen kom til Norge først to dager senere og kronprinsessen måtte spares for påkjenninger. «Ellers virker han jo kold,» skrev Worm-Müller om kong Haakon. «I krematoriet gråt han.»96 Norge lå ribbet. For store menn. Tre dager senere brant Skaugum. Meldingen nådde Slottet klokken kvart over seks om aftenen. Bygningen var overtent da kongeparet nådde frem. «Alt skjedde så fort & var et aldeles forferdelig syn – de var så tapre også, & rolige, Olav var praktfull & ledet alt sammen,» rapporterte dronning Maud til England. 30 tjenere og 50 elever fra landbruksskolen løp inn med vannbøtter og ut med verdisaker. Brannen hadde startet i tårnet. Vindstille og duskregn bidro sammen med baron Wedels forkjærlighet for gipsstukkatur til å sinke brannutviklingen. Svak vanntilførsel gjorde det likevel umulig å redde trebygningen. «Stakkars Märtha følte at det største tapet var det skjønne barneværelset hun og Olav hadde ordnet så nydelig…»97 Dronningen forsikret at nye møbler allerede neste dag ville bli telegrafisk bestilt fra Harrods i London. Det var ikke de materielle skader som brakte dronningen til randen av hysteri, frykten gjaldt den eneste virkelig uopprettelige katastrofen som kunne inntreffe. Brannsjokket kunne ramme landets mulige tronfølger i kronprinsessens mage. «Oh, take an egg,» ropte hun til Märtha. Kronprinsessen beroliget: «Det gjør ingen ting, det gjør ingen ting, sa hun, det er ingen ulykke sked med barnet og os!» Mellom dynger av sølvtøy, porselen i badehåndklær, silkestoffer, malerier i ruller og nedtatte lysekroner, sto baron Wedels gipsbyste alene og forlatt på en plen. Skaugum var assurert, verdisakene og den 50
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 50
Brannen. Hovedbygningen på «Skougum» var knappe 20 år gammel, men likevel håpløst umoderne da den brant ned til grunnen i mai 1930. (Arkiv Sturlason)
potensielle tronfølgeren var reddet. «Men for Wedel er det en ulykke –» konstaterte Nini Roll Anker, «huset, som var et monument over hans gavmildhet.»98 Fritz Wedel Jarlsberg tok ikke desto mindre brannen med stoisk ro. Han hadde et større monument i tankene, ikke kronprinspaleet, men kongehuset. «HOVEDSAKEN ER AT KRONPRINSESSEN ER RASK,» telegraferte ministerbaronen fra Paris.99 Den 10. juni klokken 12 lød 21 skudd fra Akershus festning. Det var kommet et barn til verden. Etter ekstraordinært statsråd på Slottet fulgte ministeriet Mowinckel, på barnefarens oppfordring, med opp i tredje etasje, der de ble forevist «et usedvanlig søtt lite barn, lys og med fine trekk».100 51
el 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 49
Legene kunne konstatere at den første kongelige fødsel i Norge på mer enn 600 år var forløpt tilfredsstillende. Barnet var «velskapt».101 Men vuggen var lyserød. «Situationen i Aar er langt mere alvorlig end den har været før,» noterte kong Haakon høsten 1930. Siden forrige stortingsvalg hadde Arbeiderpartiet vært representert med den overlegent største gruppen i nasjonalforsamlingen. Denne høsten gikk de til valg på et «rent Revolutionært» program.102 Etter at det borgerlige flertall hadde ofret ministeriet Hornsrud på kapitalismens alter, hadde partiet svart med å vise parlamentarismen en kald skulder. Programkomiteens leder og partiets nestformann Edvard Bull hadde fordømt «det såkalte demokrati som en gammel overtroisk frase fra det nittende århundre». (Professor Bull var historiker og ekspert på fortidige fenomener.) Sekundert av den noe konturløse formannen Oscar Torp og partiredaktøren Martin Tranmæl hadde han lyktes i å luke det umoderne kravet om «folkeflertall» ut av prinsipprogrammet. «Vi skal ikke være redd for å gripe til diktaturet, om det er nødvendig.»103 På sin side hadde kong Haakon sikret seg den sittende statsminister Mowinckels løfte om «at Stortinget skulde sammenkaldes, hvis arbeiderpartiet seiret for at de kunde ta standpunkt til kongedømmet».104 Kongen hadde lenge vært mentalt forberedt på monarkiets fall. Men han ville forlate Norge på egne premisser, ikke på politikernes diktat. Kong Haakon hadde stilt hardt mot hardt og truet med abdikasjon i 1913, da Venstre ville fjerne flere av kongens grunnlovsfestede rettigheter. I februar 1920 ble Hans Majestet varslet om at Venstres stortingsgruppe ville gå til fornyet angrep på ordensvesenet. Statsminister Knudsen fikk til svar at kongen var rede til å fratre. «Stillingen var jo idet hele taget ikke misundelsesværdig, og jeg mente at det var heldigst selv at sige Pladsen op end at vente paa at blive smidt ud.» 52
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 56
Kong Haakon hadde ikke noe ønske om å havne i den samme ydmykende situasjon som kong Oscar, tsar Nikolai og keiser Wilhelm – hverken for seg eller sin slekt. «Tiderne var jo saadan at slige Tanker ofte var kommet op hos mig, idet jeg ansaa det for en Pligt overfor Olav at tænke paa hans Fremtid, medens der endnu var Tid han maatte jo hellere faa en Opdragelse der satte ham istand til at forsørge sig selv fremfor at opdrages til en Stilling som ikke var Holdbar.»105 Men ordensvesenets kors og stjerner hadde ikke den fornødne sprengkraft til å felle kongedømmet. Paragrafen holdt fornyet stand da den kom opp til votering i april 1920. Og da regjeringen falt samme år, kunne kong Haakon konstatere at monarkiet ikke bare hadde overlevd krig og revolusjoner, men også det Knudsenske venstreregime. Heretter skulle ikke slaget stå om grunnlovsjusteringer og ordensparagrafer, men om en ny samfunnsorden. Arbeiderbevegelsens flertall var ensbetydende med regentskapets opphør. Edvard Bulls leninistiske program utgjorde et deprimerende tilbakeslag for det samarbeidet regenten hadde lagt opp til med de forfatningstro krefter i arbeiderpartiet to år tidligere. «Det slår helt benene under mit arbeide,» uttalte han ved sigaren etter en bedre middag. «Jeg forsøkte at gjøre dem til borgerlige mennesker.»106 Den professorale ringeakt for velgernes medbestemmelsesrett skulle imidlertid vise seg skjebnesvanger for Arbeiderpartiet. Edvard Bull hadde spent den revolusjonære bue for høyt for det fredsæle norske folk. Flørten med proletariatets diktatur ga Høyre og Fedrelandslaget det best tenkelige utgangspunkt for valgkampen. Mens borgerpressen kunne advare mot sovjetrussiske tilstander på norsk jord, måtte motstanderne nøye seg med Finland. «Arbeiderklassen terroriseres og fratas alle rettigheter,» tordnet Tranmæls avis på valgdagen. Nabolandets folkestyre var hardt presset av den agrarfascistiske Lappo-bevegelsen. Slik ville det gå der «høirepartiet regjerer».107 Valgkampens siste kveld ble det arrangert fakkeltog «av mektig og gripende virkning», gjennom de østlige bydeler.108 40 000 mennesker 53
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 55
samlet seg på Youngstorget. Hele landet var mobilisert til en ideologisk styrkeprøve. Tilbaketrukket på en landeiendom i Asker satt den radikale aristokraten Nini Roll Anker handlingslammet: «Jeg stemmer ikke. Kan ikke stemme med høire; og vil ikke stemme for en aandelig kollektivisme. Atter er her kapitalflukt, sies det; og en vældig spending (og rædsel!)»109 Forfatterinnen i Vollen skulle vise seg atypisk. «Hjemmesitterne,» klaget Martin Tranmæl da valgresultatet forelå, «de som er uten politisk opfatning, blev drevet til valgurnen.» Den uskolerte statsborger hadde avgjort valget. Høyre (30 %) ble nesten jevnstort med et sterkt krympet Arbeiderparti (31 %). Kommunistpartiet (2 %) falt ut av Stortinget. Bondepartiet (16 %) befestet seg. Venstre (20 %) beholdt makten. Folkeflertallet hadde foretrukket Johan Ludwig Mowinckels mindretallsministerium fremfor proletariatets diktatur. Martin Tranmæl så fremover: «Man skremmer ikke vettet av disse politisk indifferente mennesker to ganger.»110 Hans Majestet pustet lettet ut. Hoffsjefen lot utgå invitasjoner til feiringen av det nasjonale kongedømmets første 25 år. Den 6. november var stortingspresident Hambro på Slottet for å diskutere arrangementet. Han kunne samtidig meddele at visepresident Hornsrud «helst var fri for at faa Indbydelse».111 For så vidt var lite forandret siden 1905, den gang stortingsmann Egede-Nissen foretrakk å hakke tenner på Slottsplassen fremfor å hilse majestetene velkommen blant de kongelige kakkelovner. Forskjellen var bare at mens postmesteren fra Vardø representerte en politisk utgruppe, var gårdbruker Hornsrud, tross valgnederlaget, representant for landets største parti. Prinsippene fikk likevel ikke overskygge regjeringsjubileet. Dagbladet plasserte republikken på historiens mørkeloft: «Kong Haakons store personlige takt og politiske klokskap har berøvet spørsmålet sin aktualitet.»112 Selv Arbeiderbladet måtte erkjenne at folket så langt 54
Del 1 - side 15-90
28-09-11
15:51
Side 54
Kroningskareten. Kongehusets 25-årsjubiléum ble feiret stort, tirsdag 25. november 1930. Her vender kongeparet tilbake til Slottet etter formiddagens gudstjeneste i Domkirken. (KSO)
ikke hadde næret noen egentlig «uvilje» mot statsstyrelsen: «Men med borgerskapets bevisste utnyttelse av kongedømmet, vil det meget snart kunne inntre et omslag.»113 Den 25. november 1930 ble kongehuset hyllet med høstens annet fakkeltog. I sin tale måtte kong Haakon minnes slottsplassen i 1905, da menneskehavet (minus Egede-Nissen) spontant hadde istemt fedrelandsangen. «Det var mig som symbolet på et enig folk, og i denne folkets enighet så jeg årsaken til at Norge i det avgjørende øieblikk hadde de menn det trengte.»114 Folket skapte selv sine samlingsmerker.