Å stoppe blod av Anni Margaret Henriksen by Cappelen Damm AS

Anni Margaret Henriksen

Å STOPPE BLOD Fortellinger om læsing, helbredelse, varsler og hjelpere

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-45365-7 1. utgave, 1. opplag 2014 Denne boken ble først utgitt i 2010 Tegninger: Annelise Brun Omslagsdesign: Svovel Omslagsfoto: Svovel Sats: Type-It Trykk og innbinding: UAB Print-It, Litauen 2014 Trykt på 55 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til mine brødre Tormod, Åge og Karstein.

INNHOLD

FORORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

LÆSERTRADISJONEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Læsing som praktisk hjelp i dagliglivet . . . . . . . . . . . . . . .

Læsing foregår i det stille . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den folkelige delen av helseomsorgen . . . . . . . . . . . . . . . .

INTERESSEN FOR FORTELLINGER . . . . . . . . . . . . . . . .

Innsamling av materiale om læsing . . . . . . . . . . . . . . . . . .

ØRNLAND . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Beliggenhet og historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Arbeids- og omsorgsfunksjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Årssyklusen på Ørnland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ørnland blir fraflyttet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

HVORDAN KOM KUNNSKAPENE OM LÆSERTRADISJONEN TIL NORD-NORGE ? . . . . .

Jektefart og bergenshandel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Pomorhandelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Middelalderkirkene i Nord-Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . .

LÆSTADIANISMEN – KRISTENTRO OG KRISTENOMSORG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lappmarkens Maria . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Med Ordet og språket som våpen kjempet Læstadius mot det åndelige og sosiale mørket . . . . . . . . . . . . . . . .

Ordet traff hjertene til folk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lappstina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

MATHIAS FORTELLER OM LÆSING . . . . . . . . . . . . . . .

Å VÆRE, BLI – ELLER TRENGE EN HJELPER . . . . . . . .

Læseren og predikanten Hans . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det hellige og det profane . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

NETTVERKSBASERT OMSORG . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et «morskt» kvinnfolk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Maja som sjelesørger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Maja som konfliktløser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Omsorg i det lokale nettverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

HVORDAN BLIR MAN EN LÆSER? . . . . . . . . . . . . . . . .

Offentliggjøring av læsing . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

NORMER OG SOSIAL KONTROLL . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sanksjoner ved etiske normbrudd . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det kostet å oppsøke en lege . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

DEN VIKTIGSTE FORM FOR LÆRING ER DET MAN SELV SER OG ERFARER . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stålkniven, en synlig del av et rituale . . . . . . . . . . . . . . . .

Læsing som førstehjelp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Skriver du om trolldomsmakter? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Overføring av spesielle omsorgsytelser . . . . . . . . . . . . . . . 105 Ungdom og førstehjelp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Læsing over vonde opplevelser etter et forlis . . . . . . . . . . . 112 På besøk hos Maja på Ørnland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 HJEMMEFØDSEL . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117

Inger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Kontinuitet og vedlikehold av læsing over sykdommer . . . 123 Forholdet mellom læserne og den hjelpetrengende . . . . . . 125 LÆSING HJELPER PÅ MER ENN KROPPSLIGE FENOMENER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 I Ordet er det krefter mot havets makt . . . . . . . . . . . . . . . 129 Å stoppe bølgen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Trollsjøen, ravnene og det blåkledde mennesket . . . . . . . . 136 Du tror ikke likevel, hvorfor skal jeg fortelle deg noe? . . . 139 Man skal snakke minst mulig om sin medhjelper . . . . . . . 144 Når moderne teknologi ikke strekker til . . . . . . . . . . . . . . 146 Fiskeskipperen, læseren og predikanten Mathias . . . . . . . 151 «Å lense unna været» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 ELGJAKT PÅ ØRNLAND . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Anders hadde fått «daudinger» på seg . . . . . . . . . . . . . . . 159 Daudinger kan læses bort . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Djevelsyn, sinnslidelse eller bare en vond opplevelse? . . . . 163 VARSLER OG HJELPERE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Når moderne varslingssystem svikter . . . . . . . . . . . . . . . . 171 Hjelpere på båten varsler om fare . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179 Hva er en hjelper? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 Erfaringer med å lytte til følelsene . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Møte mellom to venninner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 Lokale vertegn og gjenslagsbåra og å kunne «se i været» . 186 Å se i været . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 188 Draugen slik folk i Ørnland snakket om han . . . . . . . . . . 192 Ørnlandsdraugen som eventyrfigur . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193 Når draugen varsler om uvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 Drømmevarsler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 Drømmevarsler om kvalfangst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 202

Drømmevarsler om fiskelykke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 204 Drømmevarsler om fiskeuhell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 Drømmevarsler som et kulturelt forsvar . . . . . . . . . . . . . . 209 Drømmer som varsler sorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Drømmevarsler som trøstesymbol . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212 Om å ta drømmevarslene på alvor . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217 SKOLEMEDISINSKE INSTITUSJONER OG HELBREDELSE VED HJELP AV BØNN . . . . . . . . . . . . . . 220 Mikael forteller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 Læsing på universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) . . . . 232 Hvitmagi, svartmagi eller gudstro? . . . . . . . . . . . . . . . . . . 242 Samtale med en sykehusprest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 247 Læsing i offentlig debatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 249 HÅP, TRØST OG SMERTELINDRING . . . . . . . . . . . . . . . 254 Læsing ved livets slutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 256 Åse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 258 Når skolemedisinen og læsing ikke helbreder . . . . . . . . . . 260 Emma . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 262 Læseren Isak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 263 ENDRING OG KONTINUITET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268 Læsing som ressurs og praktisk nytte i dagliglivet . . . . . . . 268 Skolemedisinen og læservirksomheten . . . . . . . . . . . . . . . 272 Kultur i endring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 274 SLUTTORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 276 Kan fenomenet læsing forklares? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 276 Sidensvansen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 279 LITTERATUR . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 281

TAKK

Jeg må begynne med å takke fortellerne mine. Uten den rause mottakelsen jeg har fått og deres åpne og tålmodige holdning til mine mange spørsmål, hadde det ikke vært mulig å skrive denne boka. Fortellerne har vært rause med å dele sine mange og tankevekkende opplevelser med meg, og jeg er svært ydmyk etter utallige timer og dager sammen med dem. Takk til alle som har kommet med innspill i skriveprosessen, og til dere som har lest gjennom hele eller deler av manuset, og gitt mange nyttige kommentarer. Særlig takk til Constance Tosch som kom helt fra Colorado for å snakke med meg om læsertradisjonen i Nord-Norge. Jeg ønsker også å takke min datter, Åshild og Jostein og mannen min, Arnt Johnny, som har vist stor interesse og støttet mitt arbeid med boka.

FORORD TIL POCKETUTGAVEN

Takk for at du velger å lese akkurat min bok! Ettersom dette er det fjerde opplaget, er dette en høvelig anledning å si noe om hvordan boka ble mottatt. Responsen på boka begynte med at Dagbladet sendte en fotograf og journalist på et tre dagers opphold i Tromsø for å lage reportasje om boka. Det ble en sju siders artikkel i Magasinet 20. februar 2010. Senere fulgte en rekke landsdekkende og lokale aviser med positive bokanmeldelser, i aviser, tidsskrifter og blader. Særlig har NRK vist stor interesse. Responsen jeg fikk på boka ble en overraskende, ny og uvant situasjon for meg som ga meg nye utfordringer. Jeg følte nemlig ansvar for at fortellingene folk hadde gitt meg i fortrolighet, ble framstilt på en respektfull måte. Det som har gledet meg spesielt, var at folk kunne kjenne seg igjen i det jeg hadde skrevet. For meg var det viktig å høre at «folk gikk god for» innholdet. Det var utrolig godt for meg å få tilbakemeldinger på boka. En skrev som følger: 11

Da jeg leste boka, opplevde jeg det som du skrev, direkte til meg. Jeg er oppvokst i en kultur hvor helbredelse i Ordet var en del av dagliglivet. Denne tradisjonen har betydd mye for meg i min reise i livet. Jeg kommer fra en kystkommune i Finnmark. Dessuten kom en rekke tilbakemeldinger fra ulike profesjoner i samfunnet som takket meg for at jeg hadde foretatt en verdig beskrivelse av læretradisjonen i nord, og satt ord på et tema som mange kjente til, men som få snakket om. Innenfor akademiske miljøer har boka vakt interesse. Dette gjelder ikke minst dette å få fram folks virkelighetsforståelse for sykdom og helse. God lesning!

Anni Margaret Henriksen Tromsø, 30. juni 2014

FORORD

Denne boka bygger på en rekke intervjuer jeg har foretatt i Nord-Troms og Vest-Finnmark. En del av materialet ble samlet inn i forbindelse med mitt hovedfagsprosjekt i sosialantropologi, som ble avsluttet i 1997 ved Universitetet i Tromsø. Hovedfaget var en antropologisk studie av hvordan flere generasjoner i Nord-Troms og VestFinnmark har praktisert sine religiøse normer og tro for å takle hverdagslige problemer. Underveis i arbeidet med boka har jeg både i rollen som sykepleier og antropolog blitt fortalt flere historier som har tilknytning til bokas tema. Vi får stadig høre at vi lever i et mer og mer sekularisert samfunn. Derfor er det interessant å merke seg at gamle og folkelige trosforestillinger fortsatt er livskraftige i vårt moderne samfunn. Når jeg snakker om praktisk anvendelse av tro, refererer jeg til den såkalte læservirksomheten. Læsing betyr i nordnorsk sammenheng folks anvendelse av religiøse bønner for å oppnå helbredelse eller annen form for guddommelig hjelp. Bønnene er hentet fra Bibelen – for eksempel bønnen Fader vår (Matt 6.9). Læsing handler om Kjærlighetsbasert omsorg og er en viktig del av nordnorsk folkemedisin. 13

Ved å trekke historiske linjer tilbake i tida, har jeg kunnet se nærmere på hvordan læsertradisjonen er blitt tatt vare på i nordnorske og spesielt læstadianske miljøer. Jeg har derfor beskrevet noen av særtrekkene ved denne bevegelsen. Fenomenet læsing er ikke en del av våre kirkelige ritualer, men en trosutøvelse i hverdagen som er blitt overlevert mellom generasjoner – som oftest i de læstadianske miljøene. Læstadianerne tilhører en luthersk kirkelig vekkelsesbevegelse som ble startet av den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–61) i Svensk Lappland. I 1840årene bredte vekkelsen seg til Finland og Nord-Norge, og har siden bredt seg til flere land. Læstadianismen er en kristen menighet som tilhører statskirken, og som har dype røtter både hos den norske, finske og samiske befolkningen på Nordkalotten. Jeg har snakket med mange mennesker både i NordTroms og Vest-Finnmark som praktiserer læsing i hverdagen. Eldre og unge forteller om læsing over uværsbølger og over fysiske, psykiske og sosiale problemer i folks dagligliv, om læsere som utøver læsing for folk fra hele landet – og om mennesker som mener de er blitt helbredet. Jeg har ofte fått spørsmål fra forskere og andre interesserte om årsaken til at jeg begynte å arbeide med denne boka. Det er vanskelig å svare på hva som fikk meg til å begynne å skrive. Både som sykepleier og antropolog har jeg fått høre mange sterke historier om læsing. Mitt behov for å formidle dette stoffet videre til andre ble etterhvert så stort at det ikke kunne fortrenges. Jeg har hørt om en rekke hendelser og sett mange situasjoner som har ført fram til denne avgjørelsen. Selvsagt er 14

det noen av disse som trer tydeligere fram i minnet enn andre. Hovedvekten av det muntlige kildematerialet i boka er fra Nord-Troms og Vest-Finnmark, og omfatter både ikke-kristne og kristne fortellere. Mange av dem er fra ei bygd som jeg har valgt å kalle for Ørnland. Bygda Ørnland ble fraflyttet før 1970 og er nå et hytte- og fridtidssted. Kulturen, næringsgrunnlaget, det sosiale livet og de geografiske forholdene har mange fellestrekk med de andre bygdene i dette området. Etter hvert som jeg har arbeidet med mitt innsamlede materiale, har alle enkeltfortellingene om læsing vokst sammen til det jeg mener er et viktig stykke nordnorsk kysthistorie. Dette er fortellinger om hvordan folk har mestret møtet med naturkrefter og sykdom i situasjoner hvor moderne teknologi og medisin ikke har strukket til. Man må anta at fenomenet læsing har sin opprinnelse i en tid da doktor eller lege kanskje ikke fantes, i hvert fall var det langt til den nærmeste. Menneskene måtte klare seg selv og utviklet derfor sine egne «førstehjelpstradisjoner». Hovedbudskapet og hensikten med boka er å synliggjøre hvordan mange nordnorske kvinner og menn praktiserer sin religiøse tro i dagliglivet. Tro kommer ofte til uttrykk gjennom folks fortellinger om slike fenomener, og gjennom bruk av ritualer som for eksempel å læse bestemte bibeltekster for at disse skal helbrede. Ledsaget av en kort bønn brukes også en tollekniv av stål, eller man kaster en gjenstand mot en brytende bølge for å symbolisere Ordets makt. Boka tar utgangspunkt i folks fortellinger og viser til en kompleks virkelighetsforståelse hvor læsing over sykdommer og erfaringene med å ha en hjelper i dagligli15

vet har en sentral plass. Den formidler en livsanskuelse der naturen, mennesket og Gud danner et hele. Enkelthistoriene illustrerer hvor viktig bruk av bønn i hverdagen har vært og framdeles er for den nordnorske befolkningen. Dette er et fenomen jeg ikke kan føre statistisk bevis for, men som jeg kan løfte fram gjennom å gjøre menneskers personlige historier kjent. Det er mitt ønske å møte læsertradisjonen med respekt og anerkjenne betydningen av fenomenet – samt gjøre stoffet tilgjengelig for andre. Jeg har også egne erfaringer med å stoppe blod og holde en kniv av stål mot et blødende sår. Fortellinger om havet og om naturens voldsomme elementer som truet med å sluke både mann og båt, kan jeg minnes allerede fra da jeg var ei lita jente. Fra mitt arbeid som sykepleier i Troms og Finnmark og gjennom feltstudier i Nord-Troms og Vest-Finnmark, har jeg erfart at læservirksomheten er et fenomen som er kjent for de fleste i Nord-Norge, men kanskje noe man helst ikke snakker så mye om.

LÆSERTRADISJONEN

Jeg hadde fått en svullfinger (betent finger) som verket og stadig ble verre. Meningen var at far og jeg skulle dra til legen og la han kurere den. Da så jeg at Oskar i Støa kom seilende med kurs mot Ørnland. Det gikk ikke lenge før han kom inn til oss. Oskar så på fingeren min og tok meg i handa, samtidig som han førte tollkniven mot fingeren. Det var en stor tollkniv av stål som han strøk over fingeren, samtidig som han læste over den. Jeg ble redd og trodde han skulle skjære i den svulne fingeren. Akkurat idet jeg skulle rykke fingeren til meg, var verken borte, og glemt var både verken og svullfingeren!

Bernhard fra Nord-Troms forteller om en hendelse han opplevde som 12-åring. Den ligner mange fortellinger man hører i Nord-Troms: Opplevelsen av å bli helbredet gjennom «å bli læst over». Læsertradisjonen er knyttet til troen på at bønn har positiv virkning på sykdom og problemer. Verbet å læse markerer at læseren sier fram bibelord som skal helbrede. Jeg har valgt å bruke mine kilders egen betegnelse på kristne skriftsteder og bønner, de kaller det «Ordet». Læsere er folk som av mange blir ansett for å ha spe17

sielle evner til å helbrede. Oppfatningen er at de har fått en særegen gave av Gud til å hjelpe folk med å bli friske eller løse problemer i deres hverdag. Disse evnene blir ofte lært videre til neste generasjon – ofte innad i egne familier, i nærmiljøet, eller til andre bekjente som vedkommende læser har tillit til. Hvem som eventuelt blir læser i de neste generasjonene, avhenger av hvem den eldre læseren mener er skikket til å overta. Det hender også at personen læseren velger å lære kunnskapene videre til, ikke ønsker å benytte seg av disse. Noen læsere fortalte at selv om de til å begynne med følte motvilje mot å gå inn i rollen som læser, opplevde de på et senere tidspunkt at en del av deres kristne plikt var å læse over andres sykdommer og problemer. Å helbrede ble for dem en bekreftelse på Ordets nærhet og kraft ved at de kunne ta Ordet i bruk – og oppleve at det virket. Læsere ser seg selv og oppleves av andre som et mellomledd og redskap mellom Gud og de som behøver hjelp. Det har gjennom tidene vært mange kjente religiøse helbredere i Nord-Norge. For eksempel skriver folkloristen Stein Mathisen (1989) i boka Folkemedisin og folkelige behandlere i det nordlige Norge om religiøse helbredere som var kjent langt utenfor sitt nærmiljø. På folkemunne får noen religiøse helbredere en mer kjent status enn andre. En av dem var læstadianerpredikanten Nils Haldor Joakim Samuelsen (18/5 1899–23/3 1987) fra Lyngen. Som mange av de andre læserne i sin samtid ble han ikke bare kontaktet av folk i nærmiljøet. Han ble kontaktet av folk fra hele landet, og mange kom langveisfra for å bli læst over. På Regionsykehuset i Tromsø var han ofte for å læse over pasienter som hadde sendt bud på han. Selv om medisinsk teknologi og forskning stadig blir mer avansert, er det fortsatt pasienter som til18

kaller læsere. På sykehusene i Nord-Troms og Vest-Finnmark har jeg i rollen som sykepleier ofte sett at læsere kontaktes av hjelpetrengende syke og deres pårørende.

Læsing som praktisk hjelp i hverdagen Den tradisjonelle kristne bønnen er ofte av generell karakter. Man ber kanskje om godt vær, godt naboskap, god helse eller god avling. Læsing er derimot en form for bønn rettet mot et lokalt og spesielt problem, som for eksempel en akutt sykdom eller blødning, eller mot langvarige sykdomsplager. Svaret på læserbønnen, altså det å bli bønnhørt, omtales som «et under» av de som benytter den. Denne boka handler først og fremst om den praktiske og hverdagslige anvendelsen av kristentroen i NordNorge. Her har bønn vært et viktig redskap med mange funksjoner – fra å stoppe blod til å roe uværsbølger på havet. Båtene som mange fiskere benyttet før i tiden, var små og åpne, uten dekk. Fiskerne var derfor mer utsatt for naturens luner og voldsomme elementer. Spesielt har de eldre fiskerne jeg snakket med, fortalt at de i uværssituasjoner kunne kaste en gjenstand mot en brytende bølge samtidig som de siterte et bibelord. Hensikten var å kløyve bølgen. Det som skjedde var at uværsbølgene rundt båten ble dempet, eller at en svær uværsbølge la seg før den rakk fram til båten. Dette gjorde fiskerne for å redde livet på havet i uvær. Læsing hadde da en viktig funksjon for mennesker som levde i kamp med naturkreftene for å skaffe seg et levebrød. I dag har fiskere bedre båter og teknologi til å hjelpe seg. 19

Læsing er likevel framdeles viktig, også på de store båtene, selv om det praktiseres på en annen måte enn tidligere. Jeg har snakket med mange unge fiskeskippere som har fortalt at de i svært kritiske uværssituasjoner plutselig kom til å huske på Ordet som de tidligere hadde lært av sine onkler, eldre brødre eller fedre. Blant mange nordnorske fiskere er bønn fortsatt viktig. Troen på læsing som helbredelse knytter seg også til andre trosforhold. Når folk i mine intervjuer fortalte om læsing over sykdommer eller andre problemer i dagliglivet, fortalte de også om hjelpere som varslet om farefulle eller viktige kommende hendelser. En hjelper som varsler og det å bli læst over, inngår i samme trossystem. Fortellerne i mitt materiale ser på begge deler som en viktig ressurs i hverdagen. Når de fortalte om hjelperne sine, varierte det hvordan disse hadde vist seg for dem. Noen fortalte at de hadde møtt dem i drømme, andre i såkalte «syner», andre igjen mente å ha hørt dem – eller rett og slett fornemmet dem. Jeg har ikke fått noen forklaring på hvem eller hva disse hjelperne egentlig var. Det viktigste for dem var at hjelperne gjorde det som ligger i deres navn – de hjalp eller varslet i situasjoner der de menneskelige ressursene ikke strakk til. Hjelperne ble av mange tolket som englevakt.

Læsing foregår i det stille Læseren driver ikke oppsøkende virksomhet. Det betyr at vedkommende normalt ikke reiser rundt for å helbrede folk, og at vedkommende ikke helbreder i store forsamlinger. Læserne tar heller ikke betaling for å hel20

brede. Læsing foregår med andre ord i det stille. Stillheten rundt virksomheten kommer også av at læserne tror bønnemakten kan bli borte for dem ved selvskryt eller annen form for uærbødighet i forhold til dem som benytter seg av og tror på læsing. Siden læserne mener at de som helbreder ved Ordet skal be til Gud i ydmykhet og ikke selv ta æren for at Ordet virker, blir læserens kunnskaper brakt videre kun til noen få utvalgte, og oftest i deres eget nærmiljø. Kunnskapen og evnene annonseres aldri offentlig, ettersom det å påberope seg slike evner oppfattes som å misbruke Guds ord. Under mitt arbeid med denne boka, ønsket læserne ikke at jeg skulle skrive ned bibeltekstene de bruker i bønnene sine. De var redde for at tekstene kunne bli misbrukt eller latterliggjort av «ukyndige». Med ukyndige menes folk som ikke har kunnskap om eller tro på det kristne budskap. Læserne så på læsing som en nådegave, og var redde for at gaven skulle bli tatt fra dem dersom de ikke beskyttet den. Gjentatte ganger ble jeg fortalt: Det er ikke ordene som læses som virker, men kraften som er lagt til ordene. Bønnetekstene ble og blir fortsatt hemmeligholdt for å unngå at de kommer i hendene på ukyndige, og for at evnen til å helbrede ikke skal bli borte.

Den folkelige delen av helseomsorgen I Nord-Norge utgjør læsertradisjonen det antropologen og psykiateren Arthur Kleinman (1980) i boka Patients and Healers in Context of Culture kaller den folkelige delen av helseomsorgen. Man kan si at læsing er en del 21

av en ikke-kommersialisert helbredertradisjon. På den måten skiller læsertradisjonen seg ut fra alternative behandlere i den private sektor, som tar betaling for sitt arbeid. Til tross for et stadig mer sekularisert samfunn er det blitt større åpenhet om læsing enn tidligere. Unge mennesker jeg har møtt i Tromsø snakker stadig om den visdom som finnes blant foreldre- og besteforeldregenerasjonen deres. Dersom de fikk problemer eller ble syke, var kunnskapene om læsing ikke lenger unna enn at de fikk hjelp. Slik har læsing fortsatt en viktig funksjon i det sosiale nettverket – som et redskap til mestring av kriser i møte med psykiske og sosiale problemer. Ifølge de historiske kildene mine ble forholdet mellom læseren og den syke ofte etablert ved at den syke selv kontaktet læseren. Dersom læseren og den syke ikke hadde samme lokale tilhørighet, foregikk kontakten som oftest ved at den syke ringte eller skrev til han eller henne. I mange tilfeller kunne det også være naboer, venner eller pårørende som skrev eller ringte til læseren på vegne av den syke. Materialet mitt viser at denne typen omsorgstradisjon fortsatt lever i mange lokalsamfunn i NordNorge. Jeg mener læsing kan ses på som en form for omsorg i lokalsamfunnenes uformelle nettverk. I slike nettverk er det alltid noen som kjenner noen som læser over sykdommer. Dette omsorgsaspektet er en form for felleseiendom og en viktig kulturell ressurs innenfor store deler av nordnorsk kultur. I den nettverksbaserte omsorgen finnes det mennesker som tar ansvar dersom noen får problemer eller blir syke. Hvis en nabo eller slektning blir syk, er det vanlig at læsere blir kontaktet av pårørende eller andre naboer. Læsing har en lang tra22

disjon, og bygges på tvers av religiøse og sosiale grenser i lokalsamfunnet. En finner også forgreninger langt ut over landegrensene, men i denne boka har jeg valgt i hovedsak å skrive om læsertradisjonen slik den framtrer i Nord-Troms og Vest-Finnmark.