Adharanand Finn
Å løpe med kenyanere På jakt etter hemmelighetene til verdens raskeste folk
Oversatt av Børge Lund
Adharanand Finn Originalens tittel: Running With the Kenyans Oversatt av Børge Lund © Adharanand Finn 2012 All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-45478-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Catherine Casalino Omslagsfoto: Marietta d’Erlanger Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til mine samarbeidspartnere Marietta, Lila, Uma og Ossian
Når det guddommelige søker etter deg, er det en ganske så mektig kraft du har med å gjøre. Prem Rawat
Forord av Jann Post, NRK-journalist og maratonløper
Bilen rekker aldri å komme opp i fart. Det er kuer, geiter, høner og mennesker i alle størrelser overalt. Jeg sitter i baksetet på den slitne kassebilen og suger inn inntrykkene. Gatelivet i Eldoret er noe helt annet enn jeg er vant til. Det er fascinerende å titte på, samtidig som det er en klar påminnelse om at jeg er veldig langt hjemmefra. Bygninger erstattes etter hvert med skur av bølgeblikk og gamle planker. Mopeder, biler, folk, og husdyr beveger seg på kryss og tvers i støvskyene. Sjåføren som har hentet meg på flyplassen kjører sikksakk etter beste evne, slik at vi etter en halvtime kan sette kursen mot den kenyanske landsbygda. Etter 30 km, og det som føles som tusen små brutale fartsdumper senere, ser jeg det jeg er kommet for å se. Løpere som løper med lette steg i små og store grupper på de røde grusveiene langs hovedveien. Det ser ikke ut som det koster dem en eneste kalori å holde den høye farten. Det imponerende synet gir meg en visshet om at vi straks er fremme. Og ganske riktig, et par svinger senere ser jeg en bue over veien. Jeg har sett den på bilder mange ganger før, men nå er jeg endelig her. Jeg lar øynene gli over bokstavene og tar inn budskapet; «Welcome to Iten – Home of champions». Det kunne vært påtatt selvskryt, men er det ikke. Det er rett og slett fakta. I Iten bor det 4000 mennesker. 1000 av dem sat9
ser løping på heltid. Den lille byen har fostret verdensmestere, olympiske mestere og verdensrekordholdere i over fire tiår. Løpestjerner av alle nasjonaliteter valfarter hit hver eneste vinter, for å bo under svært enkle forhold og trene side om side med kenyanerne. Hele samfunnet er bygd opp rundt å løpe fortest mulig fra a til b. Her betyr løping alt. Jeg er kommet hit for å lære. Våren 2014 fikk jeg oppleve en gammel drøm. Jeg dro til Kenya og den lille byen Iten for å se hva som gjør de kenyanske løperne så gode. Siden barndommen har det vekket en stor nysgjerrighet i meg å se de elegante løperne fra Kenya dominere langdistansene i de store mesterskapene og i de viktigste maratonløpene i verden. Uansett hvilken resultatliste man studerer så dukker de opp blant de beste. Det virker som de har en uendelig rekke av talenter å ta av. Jeg har alltid lurt på hvorfor. Hvorfor er det sånn at i verdens mest naturlige idrett så dominerer et land så til de grader? Uansett hvor du er født på denne kloden er det mulig å løpe. Så hvorfor finner vi en konsentrasjon av verdens beste løpere i et lite område på den kenyanske landsbygda? Derfor begynte jeg å lese meg opp på emnet. Det var da en engelsk versjon av denne boka dukket opp. For meg var det en innertier. Forfatteren, Adharanand Finn, er i likhet med meg journalist og en ivrig mosjonist. Han snører på seg løpeskoene så ofte han får sjansen, og drømmer om å løpe fortere så han kan slå sine personlige rekorder. Brått gjør han et drastisk valg i livet. Han tar med seg kone og barn til Kenya. I et halvt år leier han et hus i Iten og prøver å bli en bedre løper. Samtidig som han prøver å integrere seg best mulig løpersamfunnet han omringes av. Historien hans er samlet i denne boka og gir et fantastisk inntrykk av det kenyanske løperlivet. Som alle andre er han på jakt etter hemmeligheten bak suksessen. Det har vært mange teorier opp gjennom de siste tiårene. Gener, naturlig tynne og lange bein, tynne legger, kostholdet, høyden over havet, treningsmetodene, løpestilen, økonomiske motiver, løpingen til skolen som barn, underlaget de trener på, innstillingen, motivasjonen og evnen til å presse seg er eksemp10
ler på forklaringer. Forskere har kommet og gått. Utenlandske løpere har fortalt sine historier fra treningssamlinger. Journalister fra mange land har vært på besøk. Men få har deltatt i samfunnet over så lang tid som forfatteren av denne boka. Det ga han et meget godt utgangspunkt til å fortelle en historie jeg ikke hadde lest før. Jeg må innrømme at jeg ble fanget av forfatterens opplevelse på og utenfor trening. Han beskriver et samfunn som er unikt på godt og vondt. Etter å ha slukt boka slo det meg at jeg ikke trenger å nøye meg med å lese om kenyanerne. Når en britisk journalist klarer å dra ned med kone og barn i et halvt år, må det da være mulig for meg å komme meg ned en uke eller to. Etter å ha latt tanken modne en stund ringte jeg til norske toppløpere som har vært der på treningssamling. De kunne fortelle om en reise jeg burde ta. Noen uker senere stod jeg på Gardermoen med pass, billett, kamera, kenyanske shilling og en bag stappet med treningsklær og løpesko. Målet var en bloggserie på nrk.no, en unik reiseopplevelse og gode treningsøkter. For en løpeentusiast som meg var dette en pilegrimsreise med løpesko på beina. En tur til Iten, Kenyas Morgedal. Det å leve tett på et samfunn der løpingen betyr alt, var spesielt. Utøverne gir alt for drømmen om et bedre liv. Mange ville vært stjerner om de hadde løpt like fort i et annet land. Her er de bare en i mengden. Nivået på de beste sjokkerte meg ikke. Til det har medaljefangsten vært for stor og rekordtidene vært for mange. Det som ga meg en aha-opplevelse, var mengden løpere på nesten samme nivå. Å stå på utsiden av den lokale jordbanen den første dagen ga meg et innblikk i hva som kreves for å bli best i Iten. Synet av 300 løpere som spinner rundt i en rød støvsky, i en fart som virker uoppnåelig for de aller fleste, kommer til å bli husket. Det gjør også følelsen jeg hadde da jeg stod i et veikryss to dager senere, omringet av 200 kenyanske løpemaskiner klare for sin ukentlige fellestrening. Det er ikke bare spøk når det hevdes at et bymesterskap her vil være vanskeligere å vinne enn et VM. Jeg er glad jeg fikk oppleve alt dette og mye mer. Etter denne 11
turen vil jeg alltid ha et sterkt ønske om å vende tilbake til «The home of champions». Jeg takker denne boka du nå holder i hendene for at jeg tok sjansen på å dra. På mine ti dager i Kenya gjenopplevde jeg boka i det virkelige liv. Gjenkjennelsesfaktoren var stor. Kanskje vekker boka reiselysten hos deg også. Uansett vil du få et unikt inntrykk av det kenyanske løpersamfunnets mange sider. Du vil lære en unik kultur å kjenne. Kanskje vil du også sitte igjen med et inntrykk av hva som er hemmeligheten bak de fantastiske resultatene. God lesing!
Prolog
Jeg hører vekkerklokka til en av de andre først. Jeg har ligget i halvsøvne og ventet på det, slumret overfladisk og rastløst under det tynne lakenet som har navnet på hotellet påstemplet i grønne bokstaver: BOMEN. I lyset fra korridoren kan jeg skimte konturene i rommet. Nakne vegger. I dette lyset er de mørkrosa, men om dagen har de en svimlende ferskenfarge. En sparepære henger fra ledningen over hodet mitt. Det ringer i en telefon. Godfrey, som ligger i den andre sengen like ved, tar den med det samme, som om han holdt den i hånden og ventet på at det skulle ringe. Han snakker med rolig, våken stemme på kalenjin og legger deretter på. «Chris», sier han i mørket. Han vet at jeg er våken. «Du kjenner Chris. Han vil gå ned og spise frokost.» Min egen vekkerklokke begynner å dure på nattbordet. Jeg strekker ut armen og slår den av. 04.00. På tide å stå opp. Hotellet fylles av lyden av gryter og kjeler og snakkende mennesker. Noen av gjestene snur seg sikkert i sengen, kikker på klokka og lurer på hva det er som foregår. Jeg går ut av rommet og ned korridoren, der det bruser i bladene på en palme i den ene enden. Øverst i trappen møter jeg på Beatrice, som står i skyggen og er usikker på om hun skal gå ned. Hun smiler. Tennene er hvite mot den mørke huden. «Kom igjen», sa jeg. Uten å svare følger hun etter meg ned. 13
I spisesalen står kelnerne klare. De er blitt slept ut av sengen midt på natten og tvunget inn i uniformen. De ser ikke glade ut. «Te, kaffe?» spør hovmesteren og kommer bort til oss med et brett med kanner og kopper. Vi rister begge på hodet. Jeg setter meg ved bordet. Beatrice setter seg tvers overfor meg. I gata utenfor er det stille. Jeg ser på Beatrice. «Klar?» spør jeg henne. Hun smiler. «Jeg skal klare det», sier hun og nikker. Japhet og Shadrack kommer gående inn i rommet. To unge menn i begynnelsen av tjueårene. Ingen av dem har noensinne vært så langt hjemmefra. Japhet er oppglødet og har som alltid et bredt smil på lur, mens Shadrack, med sine bulende, utstående øyne, konstant ser ut som om han akkurat har sett noe som både er sjokkerende og vanskelig å tro på. Hovmesteren står ved bordet vårt med brettet sitt. «Te, kaffe?» «Chai», sier Shadrack så lavt at han må gjenta det to ganger før kelneren oppfatter det. Japhet bare nikker. Kelneren skjenker fornøyd opp te til dem. «Føler dere dere klare, begge to?» spør jeg. Shadrack ser forvirret på meg, som om jeg akkurat har spurt ham om han noensinne har vært forelsket. «Ja, vi er klare», sier Japhet og gliser. Kelneren er blitt varm i trøya nå og henter tallerkener med frukt til alle. Shadrack pirker nervøst i med gaffelen i vannmelonen sin og tilbyr den til Beatrice. Så kommer kelneren med tallerkener med brød og speilegg. «Uansett hva dere gjør, ikke spis egg til frokost» sa Godfrey til oss i går kveld. Jeg ser på de andre. «Liker dere å spise egg før konkurranser?» spør jeg dem. Men de har allerede kastet seg over maten. Jeg bestemmer meg for ikke å lage noe oppstyr, men lar mine egne egg ligge urørt. To brødskiver med smør får holde. Jeg spiser opp raskt og går opp på rommet igjen. Jeg hadde planlagt å sove litt mer etter frokost, men jeg er altfor våken, så jeg pakker sakene mine og setter meg på sengen. 14
Foten kjennes fin. Jeg masserer den for å være sikker, presser tommelen inn i fotsålen der skaden satt. Jeg finner fram et glass med Menthol Plus, en salve fra apoteket hjemme i Iten. Jeg gnir den på foten, tar på meg sokkene, lener meg tilbake på sengen og puster langsomt og dypt. En time senere er det på tide å gå. Soloppgangen kaster et svakt skinn over parkeringsplassen. Hele gjengen står spredt rundt minibussen og venter på Godfrey. Da jeg gikk, sto han på rommet og gredde håret. Han har kortkort maskinklipp, men bruker fortsatt fem minutter hver morgen på å gre seg. De andre er tause og tålmodige. Omsider dukker han opp. «Beklager, folkens», sier han og åpner dørene på minibussen. De yngste medlemmene av laget vårt, Japhet, Shadrack og Beatrice, går inn bakerst. Chris, Paul og Philip, alle sammen veteranløpere, setter seg på den midtre seteraden. Som eneste mzungu, hvite mann, får jeg passasjersetet ved siden av Godfrey, vår trener og sjåfør. Vi humper ut av oppkjørselen og bortover grusveien til den asfalterte hovedveien. Folk er oppe og går, passer geiter, bærer store sekker over skuldrene. Overfylte matatuer, små busser, stopper i veikanten, og flere mennesker presser seg inn. Dagen har allerede startet. Inne i minibussen er alle tause. Godfrey fikler med radioen, selv om han allerede vet at den ikke virker. Langs den ene siden av den rette veien brer savannen seg ut, vidstrakt og tom. På den andre siden ligger provisoriske hus, små maisåkrer, kiosker malt i sterke farger med reklame for telefonselskaper. Etter omtrent tjue minutter kommer vi fram til hovedporten til Lewa nasjonalpark, et 220 kvadratkilometer stort naturvernområde 27 mil nord for Nairobi. En lang rekke med firehjulstrekkere står i kø for å komme inn porten. Folk går til fots ved siden av veien. Vi stiller oss i køen. Det er savanne på begge sider nå, den fyller hele verden. Dette er det klassiske afrikanske landskapet. Tørre gressletter med tornete akasietrær. Bak i bilen blir de plutselig ivrige og peker ut av vinduet. «Hva er det?» spør jeg. 15
«Se», sier Godfrey og peker til den ene siden. Bare noen meter unna står det en elefant. «Er den virkelig?» spør Philip og lener seg over skulderen min for å se. Vi humper videre i støvskyene fra de andre bilene. Elefanten har lettet stemningen i bussen. Godfrey setter i gang med peptalken sin. «Ok, folkens. Her er vi. Jeg vet at vi har en vinner i denne bilen. Dere har trent godt, alle sammen, og nå er tiden inne for å løpe. Husk at dette er maraton. Ikke gå for hardt ut. Men hold kontakten med teten. Dere vet at dere kan klare det.» Godfrey stopper bussen. Selv om klokka knapt har passert seks om morgenen, står hundrevis av mennesker stilt opp bak et tau og blir dyttet bakover av sikkerhetsvakter. Løpere i shorts og singlet, med startnummer på brystet, strømmer langs grusveien mot startområdet. Før jeg vet ordet av det, har alle gått ut av bussen og forsvunnet. «De har gått rett til start», sier Godfrey. «Av sted med deg, vi møtes der.» Det er allerede varmt, så jeg tar av meg treningsdressen og kaster den inn i bussen. Under har jeg den gule singleten. Startnummeret mitt, 22, er festet foran. På ryggen står ordene «Iten Town Harriers». Startområdet vrimler av løpere, over tusen av dem. I folkemengden får jeg øye på en gruppe med gule singleter – resten av laget. De står sammen med kona mi, Marietta, og Ossian, den to år gamle sønnen min. Døtrene mine står et eller annet sted langs sidelinjen og ser på. Marietta venter på meg for å ta et gruppebilde. Vi stiller oss tett sammen. Godfrey vil ikke være med på bildet, men vi trekker ham med oss. Vi hadde aldri klart dette uten ham. Han stiller seg bakerst med ansiktet skjult i skyggen av hatten. «Ok, takk skal dere ha», sier Marietta, og vi kan avslutte poseringen. «Lykke til.» Og med det gjør vi oss klare til start. Vi tar hverandre i hånden, men det er ingenting mer å si. Nå skjer det. Etter flere måneders trening er det alvor. Afrikas ville slette16
land ligger foran oss og venter, uten en bevegelse. Helikoptrene henger i luften over oss. Mannen med mikrofonen sier ingenting om det, men vi venter på at noen løver skal fjerne seg fra traseen. Helikoptrene flyr lavt over dem og prøver å presse dem videre. Det virker som om vi blir stående der lenge. Jeg strekker på armene. Førtito kilometer. Men det er bare et tall. Ett skritt om gangen. Morgenheten stiger opp fra det stri gresset. Barna mine vinker til meg fra siden med store, smilende ansikter. Og så teller vi. Fem. Jeg puster inn og kjenner at jeg fylles med liv. Fire. Folk holder på klokkene sine og krøker seg sammen. Tre. To. Nå skjer det. Én. Gå.
1 In my mind I am a Kenyan. Reklameslagord fra Nike på 1980-tallet
Vi løper i det lange, bølgete gresset, kappes om å komme først fram til den første svingen. Jeg ligger helt framme i teten og blir revet med av kaoset av bein overalt rundt meg. Vi løper under målstengene og svinger ned ved siden av steinmuren langs ytterkanten av idrettsplassen. Det er stillere nå. Jeg ser meg rundt. Én gutt er rett bak meg, men alle de andre har falt fra og ligger langt bak. Foran meg kan jeg se det blafrende båndet som markerer neste sving. Jeg løper videre, kjenner den kjølige luften i lungene. Over hodet mitt skjelver de høye poplene. Vi kommer ut av skoleområdet, langs en grusvei der vi vanligvis ikke får lov til å oppholde oss. Knasingen under føttene mine er den eneste lyden jeg hører. En gammel mann som triller en sykkel, flytter seg ut til siden idet jeg passerer ham. Jeg følger båndet ned en bratt bakke og ut på idrettsplassen igjen, tilbake til mål. Jeg kommer dit lenge før alle de andre og blir stående i kulda og vente. Etter hvert kollapser de over mållinja, én etter én, ruller seg over på ryggen eller går i kne på bakken, røde i ansiktet. Jeg føler meg merkelig oppstemt. Det er den første gymtimen på den nye skolen min, og vi er blitt sendt ut på en terrengløpetur. Jeg har aldri prøvd å løpe lenger enn en fotballbane på langs før, så jeg er overrasket over hvor lett det er for meg. «Han er ikke engang andpusten», sier læreren og holder meg fram som et eksempel for de andre. Han ber meg legge hendene 19
under armhulene for å holde dem varme mens resten av barna kommer luntende inn. Noen få år senere, da jeg er tolv år gammel, setter jeg skolerekord på 800-meteren på idrettsdagen til tross for at noen av de andre guttene prøver å dytte meg over ende i starten i et forsøk på å hjelpe en venn av dem å vinne. Fem minutter senere løper jeg 1500-meteren og vinner også den. Faren min fornemmer et talent og foreslår at jeg melder meg inn i den lokale løpeklubben. Han slår opp nummeret i telefonkatalogen. Jeg hører ham snakke med noen i telefonen og spørre om veien. Fra dette øyeblikket er kursen satt: Jeg skal bli løper. Det hele begynner lite lovende en kveld noen uker senere. Jeg tar på meg shorts og treningsdrakt og går over broen fra boligfeltet i Northampton til kjøpesenteret i nærheten. Området er folketomt bortsett fra noen få kveldsshoppere som kommer ut av det store Tesco-supermarkedet. Jeg går ned rulletrappen til parkeringsplassen og fortsetter videre over veien til den umerkede grusbanen der løpeklubben Northampton Phoenix trener. Det er kaldt ute, og alle løperne har trengt seg inn i en liten døråpning på siden av en stor rød teglsteinsvegg. På innsiden er korridorveggene malt blodrøde og dekket av slibrig graffiti. Lenger ned i korridoren ligger garderobene, der man kan høre høy latter fra mannsstemmer gjennom brusingen fra dusjene. Jeg sier navnet mitt til en dame som sitter ved et lite bord. Vi går ikke ut på banen, slik jeg hadde trodd vi skulle, men isteden må jeg og en gruppe andre barn gå over gata igjen, bort til varemottaket på kjøpesenteret, et stykke asfaltert vei med lukkede lastesluser langs den ene siden. Selve veibanen er full av oljesøl. En mann med tights og gul løpejakke får oss til å løpe fra den ene siden av veien til den andre og berøre fortauskanten hver gang. Mellom hver sprint må vi gjøre øvelser som armhevinger og stjernehopp. Idet jeg legger meg bakover på den kalde, harde asfalten for å ta situps, tenker jeg at jeg har kommet til feil sted. Dette er ikke løping. Jeg hadde sett for meg grupper av smidige idrettsutøvere som suste rundt en bane. Pappa må ha misforstått og ringt feil klubb. 20
Jeg er så overbevist om at dette ikke er løpeklubben, at det går et helt år før jeg vender tilbake. Da spør de meg om jeg vil trene i «tunnelen», som jeg tolker som kjøpesenterets lastesone, eller bli med ut på langtur. Jeg velger langturen og får beskjed om å gå bort til en gruppe med omtrent førti løpere. Nå begynner det å ligne på noe. Idet vi legger av sted langs de gruslagte gangveiene som bukter seg rundt de kommunale boligområdene i det østre Northampton, opplever jeg for første gang hvordan det er å løpe midt i en gruppe mennesker. Den lette flyten i beina som beveger seg under oss, trærne, husene, vannene som seiler forbi, folkene som tar et skritt til siden og slipper oss fram. Selv om flesteparten av de andre løperne er eldre og stadig tuller og spøker, kjenner jeg en vag fornemmelse av tilhørighet mens jeg stille og rolig driver med strømmen. De neste seks årene er jeg et aktivt medlem av klubben. De fleste helger er det bane- eller terrengløp, og jeg er på trening minst to ganger i uka. Mye av ungdomstiden går med til å slite asfalten. Selv da jeg lar håret vokse seg langt og begynner å spille gitar i et band, fortsetter jeg å løpe. De andre løperne kaller meg bare Bono. En kveld da jeg er atten år gammel, løper vi forbi noen av klassekameratene mine som er på vei hjem fra puben. Vi har bare en drøy kilometer igjen av en langtur og kjører på i maks tempo. Klassekameratene mine stirrer måpende på meg idet jeg stormer forbi, og en av dem roper vantro: «Hva er det du holder på med?» idet jeg forsvinner i det fjerne. Jeg oppdager de kenyanske løperne for første gang midt på åttitallet, omtrent på samme tid som jeg blir medlem av løpeklubben. Tilsynelatende over natten dukker de opp i store antall i en løpeverden som i mine øyne er dominert av briten Steve Cram og marokkaneren Said Aouita. Jeg er en stor fan av begge disse store rivalene, Cram med de høye kneløftene og den majestetiske stilen, og den mindre Aouita, med alle grimasene og de vuggende skuldrene, som er fantastisk god på alle distanser fra den korte, raske 800-meteren og helt opp til 10 000-meteren. I OL i Seoul i 1988 handler derimot alt om kenyanerne, som 21
vinner gull i alle mellom- og langdistanseøvelsene bortsett fra én. Det som imponerer meg mest, er måten de løper på. Tradisjonelt har man ment at det er mest effektivt å løpe i et jevnt tempo, spesielt på de lengre distansene, og de fleste disponerer løpene sine på den måten. Kenyanerne har en mer uortodoks tilnærming. De rykker hardt fram bare for så å sakke farten plutselig, eller spurter av sted fra startskuddet i et halsbrekkende tempo. Det er fantastisk hvordan de holder for narr TVkommentatorene, som til stadighet spår at en kenyaner holder for høyt tempo, men så setter han bare farten opp enda mer. Jeg husker VM-finalen i 5000-meter i 1993, en varm ettermiddag i august. Mamma går inn og ut og av stua vår i Northampton og sier at jeg burde gå og sette meg i hagen. Det er deilig vær. Men jeg sitter som limt til TV-en. Forhåndsfavoritten er OL-vinneren fra Marokko, Khalid Skah, men TV-kameraene dveler også ved på en ung etiopier ved navn Haile Gebrselassie, som vant både 5000-meteren og 10 000-meteren i junior-VM året før. Løperne står ved siden av hverandre på startlinjen og ser tilbake i kamera. De smiler nervøst idet navnet deres blir lest opp, og vinker fra tid til annen i tilfeldig retning. Løpet starter i et vanvittig tempo. En hel rekke med afrikanske løpere seiler opp i tet, den ene etter den andre. Skah, som har utfordret og slått kenyanerne mange ganger før, legger seg rett bak lederen. Storbritannias eneste deltaker i løpet, Rob Denmark, havner snart langt bak. Da det fortsatt er sju runder igjen, blir BBCs TVkommentator Brendan Foster svett bare av å se på. «Det er et brutalt løp der ute», sier han. Som for å understreke poenget rykker en ung kenyaner ved navn Ismael Kirui fram i ledelsen, og i løpet av én runde har han åpnet opp en enorm luke på nesten 50 meter til nestemann. Det er rene selvmordet, erklærer Foster. «Han er bare atten år gammel og har ingen ordentlig internasjonal erfaring. Jeg tror han har latt seg rive med litt for mye.» Jeg sitter som fjetret. Jeg skriker til TV-en da bildet veksler til spydkast i noen få sekunder. Da det veksler tilbake, er Kirui fortsatt i ledelsen. I runde etter runde jager Skah og en 22
gruppe på tre etiopiere ham, men de tar ikke innpå. Kameraet zoomer inn på øynene til Kirui. Han stirrer rett fram, vill i blikket som et jaget dyr, presser stadig opp tempoet. «Dette er virkelig et rått løp», sier Foster. Kirui har beholdt den store ledelsen da klokka slår for siste runde. Ned den bortre langsiden spurter han for livet, men de tre etiopierne er i ferd med å innhente forspranget. Hundre meter fra målstreken kaster Kirui et blikk over skulderen og ser Gebrselassie nærme seg. Et kort øyeblikk er det som om alt stopper. Det er nå det skjer, jegeren skal nedlegge sitt bytte. Forskrekket og desperat vender Kirui hodet forover igjen og presser den utmattede kroppen sin framover, og han klarer på en eller annen måte å tvinge de slitne beina til å spurte ned oppløpssiden. Han krysser målstreken mindre enn et halvt sekund før Gebrselassie. Utkjørt og fortumlet legger han ut på æresrunden sin, og nok en gang vaier det kenyanske flagget i triumf. Den kvelden drar jeg ned til banen for å trene med løpeklubben. Jeg prøver å gjøre som Kirui, stirrer rett fram, løper i full fart helt fra starten av. Det er en av de beste treningsøktene jeg har hatt noensinne. Når man starter for hardt, bekymrer man seg gjerne for hvordan det vil kjennes senere. Man kan føle det i kroppen, en forventning om smerten som skal komme, og da slakker man ofte farten. Det kalles å disponere kreftene. Men den kvelden gir jeg blaffen. Jeg vil kaste av meg lenkene og løpe fritt som en kenyaner. Kvelden da jeg spurter med oppsperrede øyne rundt banen etter å ha sett Ismael Kirui, viser seg å bli en av de siste treningene sammen med løpeklubben. En drøy måned senere pakker jeg eiendelene mine i mine foreldres bil og kjører opp til Liverpool for å begynne på universitetet. Jeg melder meg på universitetets friidrettslag, men studentlivet river meg med som en virvelvind. Som de fleste ferske studenter blir jeg sluppet løs i en ny verden der alt er mulig. Løpingen tilhører liksom et tidligere liv, selv om jeg aldri gir fullstendig slipp på den. Under de britiske universitetenes terrengløpmesterskap i mars 23
året etter blir det pinlig klart hvor mye treningen har dabbet av. Kvelden før løpet drar jeg på en spontan biltur til Wales sammen med tre venner, og da jeg kravler inn på friidrettslagets buss neste morgen, er jeg ikke klar for så mye annet enn søvn. Det er et mirakel at jeg rekker det i det hele tatt. I Durham, seksten mil unna, blåser det surt. Jeg snører på meg piggskoene og går gjennom den velkjente rutinen med jogging og tøying, men da løpet starter, blir beina mine sugd ned i den dype gjørma og gir opp uten kamp. Jeg jogger rundt løypa og kommer i mål på 280. plass. Ciaran Maguire, en god venn og gammel rival fra Northampton, kommer inn som nummer to. For bare noen år siden lå vi helt jevnt i fylkesmesterskapet i terrengløp til han klarte å lirke seg forbi meg på målstreken og vinne. Og nå er det nesten 300 løpere mellom oss. Jeg treffer ham etter løpet. «Det eneste du trenger, er å gi deg selv et års skikkelig trening», sier han trøstende. Jeg nikker, men innerst inne vet jeg at det ikke kommer til å skje. I årenes løp har jeg møtt andre som meg: tidligere løpere som fortsatt fra tid til annen graver fram de gamle joggeskoene sine og løper noen runder i en park i nabolaget med et vagt håp om å huske hvordan det føles. Vi melder oss på en lokal 10-kilometer eller halvmaraton, fast bestemt på å komme oss i form igjen. Men alltid er det et eller annet – livet, en skade, manglende innsatsvilje – som kommer i veien, og så slutter vi å trene. Men gnisten nekter å dø ut. Vi klarer ikke å kaste de mugne gamle joggeskoene i søpla. Vi vet at vi kan komme til å trenge dem igjen, at trangen til å løpe kommer tilbake. Da jeg får barn, blir det enda vanskeligere å få tid til å trene, det vil si helt til jeg klarer å hale i land en frilansjobb som løpsreporter for magasinet Runner’s World. Det gir ikke rare inntekten, men det får løpingen til å føles mindre egoistisk. Det handler ikke bare om at jeg gjør noe for meg selv i et forsøk på å gjenopplive litt av barndommens tapte glød. Nå er det jobb. De regelmessige oppdragene fra Runner’s World gjør at jeg trener oftere de neste årene, men med små barn er det fortsatt en utfordring å komme seg ut mer enn to ganger i uka. Når jeg 24
kommer ned trappen fra kontoret mitt, ser jeg Marietta streve med å få formiddagsmaten ferdig med lille Ossian hengende fra hoften. De to døtrene mine, Lila og Uma, krangler hylende om en bok. Hagen er overgrodd, søpla må tas ut, telefonen ringer. Det er ikke lett å si: «Jeg stikker ut på langkjøring. Ses om en times tid.» Selv om jeg begynner å delta i løp regelmessig, klarer jeg derfor knapt å forbedre tidene. Som tjueniåring løper jeg min første halvmaraton på 1 time og 30 minutter. Sju år senere har jeg løpt tre til på nøyaktig samme tid. Jeg sier stadig til meg selv at en dag skal jeg trene hardt og løpe skikkelig raskt. Jeg er ikke helt sikker på nøyaktig hva jeg mener med raskt – maraton på under 3 timer, kanskje? Men årene glipper fra meg. Hver gang en løper på over trettifem vinner et stort løp på TV, sier jeg til meg selv at det fortsatt er håp. Det er ikke det at jeg har noe spesifikt mål jeg vil oppnå; jeg vil bare ikke ende opp en dag med å se meg tilbake og angre på at jeg aldri ga meg selv en anstendig sjanse til å finne ut hva jeg var god for.