1957 av Jon Ewo by Cappelen Damm AS

Jon Ewo

1957 En roman om det som kunne ha skjedd

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-44935-3 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Juve design Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 11,6/14,7 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

INNHOLD PROLOG

STARTEN AV JUNI. DEL 1 TILBAKEBLIKK MAI

STARTEN AV JUNI. DEL 2 DE BRENTE DAGENE

MULIGHETER OG OPPRØR SOMMERSOLVERVSFEST

119 155

PROLOG

I 1957 er store deler av Europa kontrollert av Tyskland. Norge er en stat i Stor-Germania. Grunnen til det er krigen som Tysklands Fører, Adolf Hitler, starter i september 1939. Norge blir okkupert av tyske styrker 9. april 1940. Selve krigen varer bare i ni måneder og avsluttes etter at 300 000 britiske og franske soldater blir drept eller tatt til fange ved Dunkerque i Frankrike. Storbritannia og Frankrike tvinges til å be om fred. Hitler blir drept av en bombe i 1941. Den maktkampen som da oppstår imellom de fremste nazistene i Tyskland, taper Heinrich Himmler. Himmler er sjefen for SS – en avdeling med elitesoldater. Han tar med seg SS og drar til Norge. Himmler beundrer nemlig Norge. Han mener at nordmenn er ekte ariere, dvs. spesielt intelligente og siviliserte, hvite mennesker. De er derfor mer verdt enn andre raser. I Norge ønsker han å grunnlegge den perfekte SSstaten. For å oppnå dette fjernes alle som ikke er av ren nordisk rase. Heinrich Himmler har tittelen Riksprotektor. Han har sitt hovedkvarter på Slottet, som nå kalles Riksresidensen. Bygningen er påbygd flere ganger, med nye kontorer og 9

et forskningsinstitutt – NF – som står for Nordisk Fedrearv. Det forsker på hvordan uønskede gener kan fjernes fra den nordiske rase. I tillegg finnes det et pikehjem for foreldreløse jenter med norsk mor og tysk SS-far. Himmler har store ambisjoner. SS-offiseren Wernher von Braun leder et norsk romfartssenter på Kjeller i Akershus. Planene er å skyte opp en bemannet rakett rundt jorda innen 1960. Deretter vil nazistene sende folk til månen. Men under overflaten i det norske samfunnet finnes det en sterk motstand mot regimet. Mange er misfornøyde med den udemokratiske måten landet blir styrt på. Dessuten frykter folk at nazistene snart kommer til å gå til krig mot Sovjetunionen. De som husker okkupasjonen av Norge, ønsker ikke en ny krig. I 1956 bryter det ut opptøyer og streiker som det slås hardt ned på. For å møte motstanden mobiliserer Himmler den norske ungdommen. Etter 17 års okkupasjon er mange i den unge generasjonen nazister. Nå gis de ansvaret for å utvikle nazismen videre. Himmler kaller det «den neo-nazistiske revolusjonen». Samtidig pågår det gatekamper hver natt mellom SS-ungdom og ungdom som er misfornøyd med SS-staten. Alle norske byer har fått sin Adolf Hitlers gate, til minne om den store Føreren. I Oslo er dette det nye navnet på Karl Johans gate.

STARTEN AV JUNI DEL 1

Det er tre menn som er viktige i livet mitt nå. Det er han jeg virkelig elsker. Men som jeg sannsynligvis ikke kan få. Så er det han jeg ikke vil ha. Men saken er at han skal få meg. Så er det onkel … Og jeg skammer meg over at jeg ikke har røpet den store hemmeligheten min til ham. Men jeg kan jo ikke det. Det ville kanskje være en dødsdom for meg. Jeg skulle ønske at jeg slapp å rives mellom dem. Det er flott dag i begynnelsen av juni. Jeg har på meg et mørkt marineblått skjørt og nystrøket, hvit bluse med svart halstørkle. Jeg står på den digre terrassen som ble støpt i fjor på toppen av Riksresidensen. Ser nedover Adolf Hitlers gate og prøver å finne tilbake til den gamle Monika. For hun var sikker på hva hun ville. Det er bare to uker siden jeg var den gamle Monika. Men det føles som et år. Som om det har skjedd så mye at det ikke burde få plass i de to ukene. Det har hendt så mye i livet mitt at det sprenger på i brystet, men ikke på en god måte. Det er ikke begeistring jeg føler. Tvert imot er jeg redd for fremtiden min. Det presser hardt rundt hjertet og ligger som et ømt og vondt punkt mellom tinningene mine. 13

Jeg trodde at når jeg kom opp hit og så alle de norske flaggene med innfelt hakekors som vaier i vinden, ville det hjelpe. Da ville jeg igjen bli stolt over å være ung og en del av den neo-nazistiske revolusjonen. Jeg hadde håpet at det ville få presset i brystet til å forsvinne. At jeg ville føle begeistring. Men herfra ser jeg hvordan flaggene henger slappe og døde. Som om de er et ekko av sånn den gamle entusiasmen og begeistringen min har blitt. For å prøve å finne tilbake til den gamle Monika gjenforteller jeg det som står i den løpeseddelen jeg og de andre jentene i FNJ – Forbundet av Norske Jenter – deler ut hver gang vi står på Adolf Hitlers gate for å gjøre en innsats for fedrelandet. Jeg har stått og lest den så mange ganger at jeg kan den utenat:

TIL VÅRE LANDSMENN Vi nordmenn var heldige da Tyskland overtok kontrollen over landet for sytten år siden. Norge hadde vært styrt av udugelige politikere i årevis. Det var grunnen til at både regjeringen og kongehuset rømte da Tyskland kom for å rydde opp i landet vårt. De var redde for å bli stilt til ansvar. Nå lever de i luksus i London og sjikanerer vårt nye Norge. De skulle skamme seg, for alle som har satt seg inn i historien, vet at Norge sluttet seg fredelig til Stor-Germania. Men vi nordmenn må ta ansvar. Vi må rydde i eget hus. Vi må bekjempe feil tenkning. Vi må omvende de av våre landsmenn som ennå ikke skjønner at Norge må bli et land med

rent blod. Vi må alle slutte opp om majoriteten av befolkningen som begeistret kjemper sammen for alles beste. Ikke minst er det en viktig oppgave å snu de som aktivt motarbeider SS-staten. Som farer med løgn og påstår at Tyskland angrep Norge i 1940. Som sier at norske soldater døde. Som hevder at norsk motstand ble knust og skutt i filler. Fjoråret var preget av sabotasje og fiendtligheter fra unasjonale forbrytere og provokatører. Denne løpeseddelen får du i hånden av en representant for vår unge garde – enten en av jentene i FNJ eller en SS-kadett. Spre denne løpeseddelen. Det er viktig at ungdommen får utvikle vår livskraftige nazisme videre på sin ungdommelige måte. Du kan også gjøre ditt ved å prøve å verve unge mennesker til den neonazistiske revolusjon. For revolusjonen MÅ ikke stoppes. Vi må aktivt bekjempe feil tenkning, feil handling og feil kunnskap. All ungdom må bli med for å gjøre nazismen ung og vital. LEVE DEN NEO-NAZISTISKE REVOLUSJONEN!

Alt dette som står i løpeseddelen, var viktig for meg for bare to uker siden. Jeg husker for eksempel godt da jeg marsjerte forrest i FNJ den 20. april, sammen med de andre troppsførerne. Vi kom oppover Adolf Hitlers gate i de nyvaskete uniformene våre. Det var den årlige feiringen av Førerens burs15

dag. Verden var en karusell av vakre flagg og hakekors hvor du enn så. Vaiende og stolte faner, kjekke SS-kadetter og folk som ropte «Heil Hitler» og «Heil Himmler». Jeg var en av tjue tusen unge jenter som bare ventet på en sjanse til å vise hvordan vi gledet oss over den store plikten som lå på oss. Da plagde det meg ikke at jeg hadde forpliktet meg til å gifte seg med den beste soldaten i SS og bli en god mor til nye soldater. Det var i stedet en oppgave som lå meg tett inntil hjertet og som jeg frydet meg over å få utføre. Den gangen var det også et press i brystet, men det var av forventning og glede. Det var et press jeg ønsket velkommen. Det var et privilegium som jeg kunne ha drept for å få beholde. Nå er det nøyaktig tre uker til sommersolvervsfesten – da skal jeg forloves. Og det presset jeg kjenner på nå, er bare grusomt. Jeg griper hardt med fingrene om gelenderet og prøver å hviske til vinden at den skal la flaggene der nede på gaten vaie friskt. Men i stedet kjenner jeg bare hvordan grepet mitt blir så krampaktig at det gjør vondt og jeg må slippe taket. Vinden svarer meg ikke og flaggene henger like slappe og ubevegelige som før. Jeg snur meg og ser en av de fire SS-vaktene som raskt snur hodet vekk. Han har smugkikket på meg. Nå står han stille og rødmer mens hendene hans tviholder på det mattsvarte maskingeværet. Han har gjenkjent meg. Jeg er nemlig Moni fra propagandafilmene som vises på kino. Jeg er den som alle andre norske jenter gjerne ville ha vært. Og den som en del gutter drømmer om. Selv synes jeg bare at jeg er vanlige Monika på 16 år, kjedelig og langt fra spesiell. Selv ikke kornblondt hår 16

med krøll inn mot nakken og de blåeste øyne får meg til å føle at jeg er en utvalgt, slik det statlige filmselskapet mener. I alle filmene stiller jeg sammen med SS-kadetten Erik. Vi leier hverandre på turer gjennom skog og mark. Vi filmes på SS-stevner. Han svømmer og jeg leder en tropp av FNJ opp bratte bakker. Vi gjør vårt for å vise at ungdom i dag både kan og vil. Alle filmene med Erik og Moni avsluttes med nasjonalsangen og et opprop om at all ungdom må slutte seg til SS eller FNJ for å bli en del av neonazismen. Erik er mannen som jeg skal gifte meg med om et halvt år. Inntil for fjorten dager siden var verden akkurat så enkel og oversiktlig som dette. Vi var friske og glade ungdommer i lek og på tur. Men bare i løpet av disse fjorten dagene har jeg innsett at verden ikke lenger kan deles inn i svart og hvitt på enkelt vis. Før fantes det to menn som var viktige i livet mitt. For to uker siden ble det altså tre. Onkel hadde først blitt dypt skuffet om jeg hadde fortalt ham om dette. Og deretter … deretter vet jeg ikke sikkert hvordan han hadde reagert. Han er heller ikke den egentlige onkelen min, men filleonkelen min. Jeg er et pikehjemsbarn, med norsk mor og tysk SS-far som jeg ikke aner hvem er. Så lenge jeg kan huske, har jeg lurt på hvem mor var. Men jeg sluttet fort å spørre den strenge bestyrerinnen på pikehjemmet, fru Gundersen. For de få gangene jeg gjorde det, stirret hun på meg som om jeg hadde bannet. «Du hadde en norsk mor og en tysk far,» svarte hun en gang irritert. «De er døde begge to. Det er SS-staten Norge som er foreldrene dine nå.» Deretter fortsatte hun å stable håndklær i nøyaktige bun17

ker, med rette kanter og med ti håndklær i hver bunke. Noe som var svært typisk for henne. Fru Gundersen kunne sikkert hatt en framtid som drillsersjant hvis hun hadde vært en mann. Hun la vekt på at alt skulle være nøyaktig på plass, at alt skulle gå uten feil, at alle var høflige, spesielt mot henne. Og at det var ro i hele pikehjemmet etter klokken 23.00. Hun var en person som kunne gå inn i et klasserom og straffe den som ikke hadde tørket av tavlen, lagt krittene i krittboksen eller lagt linjalen nøyaktig midt på hyllen under tavlen. Dessuten belønnet fru Gundersen sladring. Hun kalte det å «oppmuntre til årvåkenhet og flid». Og belønningene kunne være å slippe oppgaver eller at en annen jente måtte pusse skoene og sy i knappene til den som ble belønnet. Fru Gundersens kontordør var alltid åpen for den av jentene som hadde noe å fortelle om de andres feil og mangler. Heldigvis bodde de verste sladrehankene på de andre sovesalene og ikke på vår. Så det var ikke alltid bare latter og moro på pikehjemmet. Da var det godt å ha onkel Heinrich. Han har liksom alltid vært der for meg. Som en slags onkel, som en slags familie. Helt siden jeg var tre år gammel. Det er han jeg skal møte om bare tre minutter. Jeg må skynde meg. Han hater folk som ikke kommer presis.

Hvert skritt nedover den lange, grønnmalte korridoren føles som tusen kilometer. Jeg spør meg selv – klarer min kjære onkel å lese ut av fjeset mitt at jeg ikke lenger er den perfekte Moni? Vil han oppdage tvilen? Vil han høre på måten jeg snakker at jeg lyver? Jeg banker på døren idet klokken slår ti. «Kom inn!» roper en stemme. Jeg kaster et siste blikk på uniformen min. Børster vekk et støvfnugg fra skulderen på blusen og strammer tørkleet enda en gang. Vet at skoene er nypusset og lukter lær. Jeg retter skuldrene og griper dørhåndtaket, går inn og stiller meg opp med samlede ben mens jeg hilser med hevet arm og sier høyt og bestemt «Heil Hitler. Troppsleder Monika Kruse melder seg!» «På stedet hvil, troppsleder Kruse,» sier onkel på perfekt norsk. Han reiser seg fra skrivebordet. Gir meg et fast, militært håndtrykk. Det knirker i de høye ridestøvlene. Onkel er liten og spinkel, med runde briller og bart. Nå leder han meg bort til de to andre mennene i rommet. Jeg hadde ventet at en av dem skulle være mentoren min fra det siste året, Joachim Brenner. Men disse to har jeg aldri sett før. Jo, forresten, den ene virker kjent. Jeg tror jeg har sett et bilde av ham i avisen. Han er i førtiårene, 19

med et firkantet, bredt fjes. Håret hans er mørkt og bølgete. «Får jeg presentere,» sier onkel. «Dette er min geniale rakettforsker, major Wernher von Braun.» Så snur han seg mot meg og slår ut med hendene: «Og dette er en av våre mest lojale og lovende neo-nazistiske ungdommer, Monika Kruse.» Wernher von Braun har et fast håndtrykk. Han smiler vennlig. Jeg hilser stolt og litt sjenert på ham. Dumme meg som ikke kjente igjen Norges viktigste vitenskapsmann. Det er jo takket være ham at vi i løpet av noen år også skal erobre verdensrommet! «Wernher skal akkurat til å forlate oss,» sier onkel, mens Braun går bort til det store møtebordet i hjørnet av kontoret. Han samler sammen papirer og tegninger i en rull som han fester en strikk rundt. Onkel senker stemmen og sier med et smil: «Jeg kan røpe for deg, Moni, at von Brauns teknologiske gjennombrudd kommer før vi ante det. Kanskje du en dag blir en av de heldige som får dra ut i rommet og føre våre ideer og tanker lenger av gårde enn noen annen før oss har gjort. Vi må ha ambisjoner. Og vi må slå russere og amerikanere i dette kappløpet. Den som vinner verdensrommet, vil vinne jorden.» Von Braun hilser militært og går ut. Og onkel snur seg for å presentere den andre mannen, som inntil da har holdt seg i bakgrunnen. Men den ukjente kommer ham i forkjøpet og tar et par raske skritt frem. Han gir meg et benet håndtrykk mens han smiler og sier: «Henry Rinnan.» Han er noen centimeter lavere enn onkel. Håret hans er mørkt og glatt. Han må ha brukt rikelig med fett for å få det 20

til å ligge så perfekt. En svak duft av etterbarberingsvann ligger rundt ham. «Rinnan er min nye stabssjef,» sier onkel. «Siden Joachim måtte returnere til Tyskland, tenkte jeg at denne utmerkede mannen også kan fungere som din nye mentor det siste halvåret før Erik og du gifter dere.» Alle jentene som går siste året i troppen får tildelt en mentor frem til vi blir gift. Jeg savner allerede Brenner. For det er noe merkelig ved Rinnan. Han virker for ivrig, for intens, for interessert i meg. «Oppfattet!» svarer jeg høyt og stramt. «Så, så, vi kan være uformelle i dag,» sier onkel og leier meg ved albuen bort til sittegruppen i den andre enden av rommet. «I dag er du bare min kjære Moni. Vi har personlige ting å diskutere.» Henry Rinnan setter seg i den andre enden av den samme sofaen som meg. Han smiler, men øynene er svarte, tomme knapper. Uten følelser og uttrykk. «Gleder du deg til sommersolverv, Moni?» spør han mens onkel sitter i lenestolen rett overfor meg og blar i en papirbunke. Jeg skulle ønske at han ikke brukte kallenavnet mitt. Jeg skifter stilling i sofaen fordi stoffet stikker og klør gjennom kjolen. «Ja, selvsagt gleder jeg meg til festen,» svarer jeg mekanisk. «Moni er en av våre beste,» legger onkel til. «Hun er et eksempel for oss alle. Hvis alle våre ungdommer var som henne…» «Ja, det er beklagelig med motstanden i enkelte lag av befolkningen,» sier Rinnan ivrig. Han høres ut som en mann på en talerstol. «Vi må slå hardere ned på alle de 21

som ikke skjønner landets beste. Etter min mening er det ikke bare kommunister vi bør frykte. Det er medlemmene i det forbudte Arbeiderpartiet, en del kristne, gamle embetsmenn, de rike som har blitt smittet av påvirkning utenfra og …» «Det er kvinner til stede, Rinnan. Vi trenger ingen lange politiske leksjoner,» avbryter onkel ham. «For enkelhets skyld kaller vi dem bare for ‘de røde’. Vi bruker ikke tid på dybdeanalyser.» «Vel, i den store sammenheng er det uansett den kommende krigen som er viktig,» fortsetter Rinnan. Onkel stirrer på ham mens øynene blir smale sprekker. «Kommende krig?» spør jeg forundret. Man har snakket om denne krigen i årevis, men aldri at den var kommende. «Siden vi likevel skal snakke politikk med Moni til stede, kan vi godt være åpne,» sier onkel med kvass klang i stemmen og snur seg så til meg. «Neste store krig kommer snart. Innen ett, maks to år må vi slå hardt ned på fiendene våre. I første omgang Storbritannia, siden de ruster opp og vil ha revansj for tapet ved Dunkerque i 1940. Deretter Sovjetunionen, som ønsker større innflytelse på kontinentet. De er grådige på mer makt, og det kan kun skje på bekostning av Stor-Germania. Men jeg tror at de nye angrepsrakettene som von Braun har fått ideen til skal få dem til å glemme planene sine om å slå til mot oss. Men nå holder det med politisk prat. Vi skulle snakke om …» Onkel bøyer seg over papirene sine. Samtidig merker jeg blikket til Rinnan. Jeg legger armene i kors over brystet og prøver å gjøre meg mindre. Ønsker at han kunne slutte å stirre! Når onkel snakker om den kommende krigen, synes jeg 22

at tvilen min nesten er barnslig. Da blir bekymringene mine for sommersolverv små. Jeg har jo vært på mange slike sommersolvervsfester før. Og ingen kan være uenige i at det er en vakker og fin seremoni. Pluss at det er en flott festdag for oss jentene. Særlig når høydepunktet kommer. Og det er når de utvalgte jentene står der oppe, mens den ene søte SS-soldaten etter den andre kommer opp og gir en bukett med markblomster til sin jente. Blomster i rødt, hvitt og blått, selvsagt. Og ved midtvintersfesten et halvt år senere gifter vi oss. Det er bare et problem med det. Og det er at … Plutselig oppfatter jeg at onkel har sagt noe til meg. Jeg rykker til, og de to mennene smiler. «Alle unge kvinner dagdrømmer om ekteskapet,» knegger onkel. «Du er så heldig. Erik er den rette for deg. Han er håndplukket av meg personlig.» Hadde jeg våget, ville jeg brutt sammen nå. Jeg kan ikke se for meg noe verre enn å bli gift med Erik. «Men vi er her for å snakke om noe annet,» sier onkel og retter på brillene som glir nedover nesen. «Som du vet har jeg innkalt deg fordi vi må gjennom mappen din.» Jeg puster dypt inn og kjenner på håpet. Et håp om at det finnes en vei ut. Noe som gjør at jeg slipper å gifte meg med Erik – selv om han er både søt og smart. «Ja,» svarer jeg med en tykk klump i halsen. «På min ordre har stabssjef Rinnan vært nede i arkivet og funnet papirene dine.» Rinnan spretter opp og henter dokumentmappen sin. Tar opp en brun folder som han rekker til onkel. Onkel veier den i hånden og utbryter: «Er dette virkelig alt som var der?» 23

«Ja,» svarer Rinnan raskt og holder blikket hans. «Den var overraskende tynn,» sier onkel. Han blar gjennom innholdet i mappen. «Vel, moren din het Nina og underviste ved det samme universitetet som hun selv hadde gått på. Utmerkede karakterer, for øvrig. Hun døde rett etter at du ble født og ble ikke mer enn 25 år. Komplikasjoner etter fødselen, antar jeg. Din far, som jeg faktisk nå husker at jeg møtte for svært lenge siden, het Wolfgang. Han var kaptein i SS, og en fremragende representant for Tyskland. Papirene forteller ikke noe om hvordan de møttes eller hvor lenge de var sammen. Det står her at han døde av en bilbombe plassert av røde motstandsfolk bare noen dager før freden inntraff ettersommeren 1940. Det var lite informasjon, Moni. Men vi er jo nødt til å sjekke dette før forlovelsen din med Erik. Det blir jo en offentlig seremoni, og dere to er våre beste representanter. Pressen kommer til å være til stede, så vi ønsker ingen blundere eller problemer.» Jeg har aldri kjent foreldrene mine. Far døde til og med før jeg ble født. Det er pikehjemmet her bak Riksresidensen som er barndommen og oppveksten min. Pluss onkel, som plukket meg opp på fanget en gang han var på besøk der. «Men jeg har et spørsmål til deg, Moni,» sier onkel. Han har fått en rynke mellom øyenbrynene. Han har kanskje sett at jeg ble skuffet. Min bestevenn på pikehjemmet, Maiken, har alltid sagt at Heinrich Himmler ikke stoler på noen. Det har jeg pleid å nekte for, siden jeg synes at jeg kjenner ham så godt. Men nå føler jeg at onkel veier og måler meg på en måte som er ukjent for meg. «Tja …» svarer jeg vagt og ser at han hever øyenbry24

nene. «Det er bare det at nå som jeg snart skal forlove meg, så har jeg blitt så nysgjerrig på hvem mor var. Men dette gir jo ingen svar. Er det ingen andre arkiver vi kan sjekke? Tenk om vi etterpå finner ut at jeg ikke er god nok for Erik?» Det siste finner jeg på helt impulsivt. Onkel ler. Han ler som om jeg har fortalt verdens morsomste vits. «Moni, Moni. Jeg kan personlig forsikre deg om at du har flotte gener fra din far. Men det har jeg alltid forstått. Jeg har en nese for hvem som er de ekte arierne. Dette skal du ikke bekymre deg for. Jeg er dessuten sikker på at dette ble grundig vurdert allerede da du var nyfødt.» «Så bra,» svarer jeg og tvinger meg til å smile. Jeg forteller ham nemlig ikke at jeg skulle ønske at mors gener var dårlige. At hun var langt unna de ariske idealene. Dermed ville jeg slippe å gifte meg med Erik. Det var et tynt håp. Som jeg kan bare glemme. Jeg må i stedet streve videre med å viske ut et navn. Håpe at tid og tårer til slutt vil ha blåst bort og vasket vekk navnet på han jeg elsker – Hans. «Det er én sak til jeg vil ta opp med deg,» sier onkel. «En oppgave som er til landets og ungdommens beste.» «Da er det ikke bare en plikt, men en glede,» sier jeg og retter meg opp. Klarer å finne litt tilbake til den Monika som en gang gikk på lederkurset i FNJ. Samtidig føler jeg at ser meg selv litt utenfra – jeg kikker ned på en stram og innelukket ung kvinne. En som ikke viser alt det som skjer inni henne, men som bare har en glatt fasade av pliktoppfyllende respekt. Ingen kan se at inni denne unge kvinnen sitter det en jente som lurer på hvor lenge det går før noen avslører henne. Hvor lang tid det tar før noen graver frem de stygge og skitne hemmelighetene hennes. 25