13 døgn i verdensrommet av Christer Fuglesang

Christer Fuglesang

13 døgn i verdensrommet Oversatt av Poul Henrik Poulsson

Til Lisa, Malin, Denise, Rutger

Originalens tittel: 13 dygn i rymden efter 14 år på jorden.

Dagbok från rymden av Christer Fuglesang.

Copyright © Christer Fuglesang, 2007. First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden. Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden © 2008 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-28335-3 1. opplag 2008 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Illustrasjoner: NASA og Wikipedia Omslagsdesign: Bente Bergan Omslagsfoto: NASA Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook, Falun 2008 Satt i 10,4/13 pkt. Sabon og trykt på 70 g Holmen Book Cream, 1,8

DAG 1 Jeg er endelig i rommet, får sveve i vektløshet og ser mitt første lysglimt

Sytten minutter igjen. Det ser ut til at værforholdene er bra. Stemningen begynner å bli ganske høy her inne. Kan ikke si at noen egentlig er nervøse ennå. Stemningen er god.

Men det gjør litt vondt i ryggen.

Jeg ligger fastspent inne i Discovery, og snakker inn i diktafonen jeg har tatt med meg. Romdrakten er på, hjelmen er på og alle sanser er i helspenn. Vi har radiokontakt med romkontrollsenteret i Houston og startkontrollsenteret på Cape Kennedy. Vi hører alt som sies mellom dem. Det høres ut til at været er rimelig bra overalt, og jeg begynner å bli ganske optimistisk. Det er lørdag 9. desember 2006 i Houston, og vi skal nok komme oss av gårde i kveld. Snart. Veldig snart.

Endelig.

Til min forbauselse føler jeg meg ikke nervøs, bare forventningsfull og litt spent. Kanskje er det fordi jeg tross alt ikke helt våger å tro på en start før bærerakettene virkelig blir antent. Først da finnes det ingen vei tilbake. Det har faktisk hendt at startforsøk er blitt avbrutt sekundet før start og etter at hovedmotorene var i gang.

Det var dårlig vær som stanset avreisen vår for to dager siden. Om det oppstår alvorlige problemer under den første halvdelen av oppstigningen, skal romferja snu og vende tilbake til Cape Kennedy. Da må været være så pass at kapteinen kan lande fartøyet. Han har bare ett forsøk, siden rom3

ferja ikke kan ta en ekstra runde for egen maskin og prøve på nytt. Ofte er det dette kravet som har stått i veien for ellers gode startforsøk. Mer uvanlig er det at dårlig vær på den andre siden av Atlanterhavet setter en stopper for oppskytingen, men ved eventuelle problemer skal romferja også ha mulighet til å lande på noen av de såkalte transatlantiske landingsbanene. Vi har to rullebaner i Spania og én i Frankrike å velge mellom, men i dag er værvarselet ikke spesielt godt for noen av dem.

Det var likevel noe annet som satte en stopper for vår romferd torsdag kveld – såkalt range safety. Ved enhver oppskyting, enten den er bemannet eller ikke, har en uavhengig organisasjon ansvaret for å overvåke rakettens bane. Hvis raketten begynner å avvike fra sin normale kurs og gå mot land og befolkede områder, skal den ganske enkelt sprenges i luften. Et eller annet sted sitter det nå en person med hånden på en knapp, klar til bokstavelig talt å sprenge oss i luften dersom vi kommer ut av kurs.

De som passer på sikkerheten, vil selvsagt forsikre seg om at de kan se raketten hele tiden – enten det er fra bakken eller fra fly – og torsdag var det en enslig pilot i et overvåkingsfly som syntes skyene var en anelse tykkere enn reglene tillater. Alt annet var Go. Det var frustrerende å ligge fastspent i romferja og høre over radioen hvordan man prøvde å finne en løsning, samtidig som klokken raskt tikket mot slutten av startvinduet.

Hele dagen følte jeg det på meg at det ikke ville bli noe av. Jeg ble derfor ikke spesielt skuffet da vi måtte gi opp.

Tidligere i dag var værutsiktene enda dårligere. Det var snakk om 70 prosents risiko for No go. Men nå mot kvelden ser det bedre ut, og jeg er mer optimistisk.

Da det første startforsøket ble avbrutt, var jeg egentlig mest bekymret for de over hundre tilreisende venner, VIP-gjester og bekjente. Det var synd for dem som ikke hadde anledning 4

til å bli noen dager ekstra, slik at de kunne få overvære neste forsøk.

For min egen del gjorde det ikke noe. Hvilken rolle spiller noen dager eller en uke når jeg har ventet på dette i 14 år? Jeg ble overrasket da jeg senere fikk høre hvor stor skuffelsen var hjemme i Sverige og i Norge. Dagen etter så jeg en av disse «dagens spørsmål» på Internett, der den avbrutte oppskytingen ble kommentert. Spørsmålet lød: «Når kommer Christer Fuglesang ut i rommet?» Jeg ble nesten sjokkert da jeg så at 30 prosent svarte «aldri». Vet folk flest så lite om hvordan romprogrammet fungerer? Er det et uttrykk for en nasjonal pessimisme å tro at en svenske ikke har noen sjanse? Eller er tanken på at han der Fuglesang aldri kommer seg opp, så inngrodd, uansett hvor nær han virker? Nåvel, jeg lar spørsmålet ligge. Jeg visste jo at det bare var snakk om noen dager.

«13.5 minutter igjen,» sier jeg i diktafonen, og fortsetter på svensk-engelsken det er så lett å henfalle til når det gjelder termer jeg sjelden bruker på morsmålet: Alle checks er gjort, alle systemer er Go, vær og annet. Det begynner å bli spennende her.

På slaget klokken 16.57 gikk vi ut gjennom dørene. Til min overraskelse var det ennå lyst ute. To dager i forveien var det bekmørkt, bortsett fra blitslysene og tv-lampene. Grunnen er at romstasjonen ISS’ baneplan skifter om lag 23 minutter per døgn i forhold til jorden. Derfor er starttiden for oppdrag STS 116/ISS 12A.1 satt til i dag, lørdag, tre kvarter tidligere på døgnet enn under det første forsøket. Og ved Cape Canaveral i Florida, som ligger like langt sør som Kairo, faller skumringen raskt på.

Det var ikke like mange som ventet på oss i dag, da vi steg ut av besetningskvarteret i de oransje romdraktene våre, men det var like fullt jubel og applaus – til og med oppmuntrende 5

tilrop på svensk. Det er tross alt bare noen få som får lov til å komme frem og vinke, og de fleste er fra mediene. «Astrovanen» sto parkert rett ved døren, så det ble bare noen sekunder med vinking før vi måtte inn i bussen. Selv dette lille øyeblikket var innøvd: hvem som gikk hvor og at man ikke fikk vinke så høyt med hånden at den skjulte noen av de andres ansikter. Det er ikke mye i romprogrammet som ikke er gjennomtenkt og nøye planlagt på forhånd.

Kjøreturen fra besetningskvarteret til utskytingsrampen tok ti minutter. Sammen med oss i astrovanen var Steve Lindsey, sjef for NASAs astronautkorps, Ellen Ochoa, sjef over Steve igjen, Mike Menard, som var vår altmuligmann under oppholdet på Kennedy Space Center, samt Ray Cuevas, hovedansvarlig for romdraktene våre. Før det første startforsøket overrasket Ellen oss nye astronauter med plutselig å be om boardingkortene våre. Roman og Beamer – de eneste som hadde fløyet før – trakk et blått kort opp av lommen. Først trodde jeg det var en spøk, men da de to fant frem papirene sine, antok jeg at de måtte ligge i lommene et sted og at de nå skulle tas frem. Jeg lette i lommene en god stund før jeg forsto at det nettopp var en spøk, noe som førte til mye latter.

Stemningen var god og avslappet, og jeg merket ingen engstelse eller nervøsitet hos noen av oss.

Halvveis hoppet Steve av bussen. Han skulle bort til rullebanen og opp i et fly som kontrollerer de lokale værforholdene. Tradisjonen er at astronautsjefen alltid gjør dette.

Fire minutter igjen. Full av forventning. Ikke så nervøs.

Astrovanen stoppet ved utkanten av selve oppskytingsrampen, slik at Ellen og Mike kunne gå av. Så tett opptil starten er det bare de absolutt mest nødvendige personene som får være innenfor det sirkelrunde stakittet 400 meter fra romfartøyet. Fra porten kjører vi i en langsom bue opp til rampen, der romferja står i all sin prakt, opplyst av mange hundre 6

tusen watt. Da vi gikk av bussen i mørket torsdag, med den enorme, rykende Discovery kneisende over oss og uten en sjel i nærheten, ble jeg grepet av en helt utrolig følelse. Det føltes både uvirkelig og fantastisk. Her sto vi alene, ved en 56 meter høy og 2000 tonn tung mastodont, som for det meste var fylt med drivstoff og krutt som skulle brennes av i løpet av noen minutter for å føre oss flere hundre kilometer opp, opp i rommet! Jeg så røyken som virvlet rundt fartøyet, som skulle bli vårt kommende hjem de neste to ukene, lyskasterne som spilte over det og jeg merket meg den nesten uvirkelige stillheten. Flere kilometer borte lå bygninger der vi visste at flere tusen mennesker skulle følge alt vi gjorde, ned til minste detalj. Både de som arbeider med oss, og venner, bekjente og nysgjerrige som hadde kommet for å se på oppskytingen.

Nå ble det ingen start den dagen, og som alltid er det ikke helt den samme opplevelsen når man gjør noe for andre gang.

Men også nå føles det veldig spesielt å være alene med den enorme raketten. Vi dunket hverandre i ryggen, ga hverandre klemmer og klatret inn i heisen. Tre timer før den utsatte starttiden steg vi høyt opp i starttårnet. Jeg ble slått av den vakre utsikten over Atlanterhavet i øst, som jeg en gang hadde seilt forbi, og av Floridas flate kystlandskap i vest. I disse våtmarkene og vannkanalene hadde jeg sett alligatorer som lå på lur, og mange store fugler: vadende hegrer, klossete pelikaner og til og med vakkert seilende, hvithodete havørner – USAs nasjonalfugl. Solen kastet sine siste stråler mot oss over den flate horisonten, som et slags farvel og lykke til på reisen.

Ingen dyr kunne ses fra vår høyde. Det vi derimot ikke kunne unngå å se, var hangaren der romferja ble montert. Det var ikke så rart, for den er en av verdens største bygninger. Før vi spente oss fast, hadde vi en siste mulighet til å gå på toalettet og ta én telefon. Men vi måtte skynde oss, siden alt fulgte et nøye planlagt og vel innøvd tidsskjema. Det er vrient å gå på toalettet, siden romdrakten ikke har gylf. Den åpnes med 7

en glidelås fra nakken og ned mot skrittet. Man må ha hjelp for å begynne å trekke den ned, og deretter må man dra ned undertøyet og bleien før man kan stikke ut rumpa. Det er vel slik kvinner må gjøre det, med unntak av bleien. Jeg tok meg likevel bryet, mest fordi jeg under startøvelsen noen uker tidligere ble så tissetrengt etter å ha ligget tre timer på ryggen med bena i været. Denne stillingen gjør tydeligvis at man blir tissetrengt. Dessuten er det ikke lett å tisse liggende i bleien når man aldri har gjort det før, så jeg hadde forberedt meg godt. Jeg lærte meg først å tisse i bleien ved å ligge hjemme i badekaret med bena over kanten. Dessuten fikk jeg et tips om å ta en joggetur tidligere på dagen for å svette skikkelig ut. Til slutt la jeg meg på ryggen på gulvet med bena oppe på sengen en halvtime rett før jeg skulle ha på meg romdrakten. Alt dette og det siste toalettbesøket hadde fungert bra på torsdag. Da måtte vi ligge fastspent i enda en time etter at startforsøket var avbrutt, før de kunne ta oss ut. Nå ville jeg ikke forandre på en metode som hadde fungert da.

Jeg tok en kort telefon til Lisa. Forrige gang ble hun overrasket. Nå var hun forberedt på det. Hun og barna var ennå på hotellet, men snart skulle de slå følge med de andre besetningsmedlemmenes familier til startkontrollbygningen. Ingen andre fikk være der, bortsett fra noen ledsagende astronauter.

Rett før start går de ut på taket av bygningen, og får dermed den beste utsikten av alle. Familiene holdes unna mediene, for å ha ro dersom noe skulle gå galt. Det var en smertelig lekse NASA lærte under den første romferjeulykken i 1986, da Challenger eksploderte et drøyt minutt etter starten. Den gangen satt familiene bokstavelig talt i direkte sending, og var selvsagt vettskremte og sjokkerte. Jeg merker ingen uro hos Lisa, og heller ikke barna virker nervøse. Under all treningen og alle forberedelsene merket jeg heller ingen uro blant familiens medlemmer. Alle har vent seg til tanken på romferder, og kjenner så mange som har reist i rommet at vi sånn sett betrakter arbeidet mitt som en hvilken som helst jobb. Lisa 8

hadde til og med sett en oppskyting. Det tok nok brodden av det som ellers kunne virket nesten uutholdelig gripende og spennende. Jeg tror faktisk det er en større emosjonell opplevelse å være tilskuer til en bemannet oppskyting, enn å være deltaker, selv om det naturligvis er mest spennende å delta.

På broen som går fra starttårnet til Discoverys inngangsluke, var et «hvitrom» satt i stand. Det heter det fordi det skal være så rent som mulig. Ingen urenhet skal komme inn i romferja. Så sto vi i kø for å gå inn – én etter én. I hvitrommet fikk vi hjelp av noen teknikere i hvite overaller med å ta på fallskjermselene og ta en siste sjekk av romdrakten. Det var også tv-kameraer der. Fra det første forsøket visste jeg at en del astronauter pleier å holde opp plakater med hilsener foran kameraet. I astrovanen laget jeg en plakat med teksten: «HEIA SVERIGE, Heia Norge, VIVE L’EUROPE», som jeg nå kunne vise frem. Det var et forsøk på å hilse til så mange som mulig, være så politisk korrekt jeg kunne og å antyde et lite budskap. Jeg er jo mest svensk – født, oppvokst og utdannet i Stockholm – men faren min var norsk og vokste opp i Oslo. Frem til farfars død rett før jeg fylte 13 år, hadde vi hytte på fjellet i Valdres. Der var vi både i vinter- og sommerferiene. Jeg har mer slekt i Norge enn i Sverige, og føler meg delvis norsk. Men jeg har merket at det ikke alltid faller i god jord i Sverige å snakke om det. Litt misunnelse eksisterer sannelig fortsatt mellom «broderfolkene». Den siste hilsenen var dels til våre mange franske venner som var på plass, dels til romfartsorganisasjonen ESA og til Europa som helhet. Jeg mener vi bør samarbeide mer og bedre i Europa for å skape et bemannet romprogram, på høyde med det amerikanske og det russiske. Dessuten bør vi spre våre holdninger til resten av verden – og i fremtiden også ut i verdensrommet.

Etter hvitrommet krøp jeg inn i Discovery. Det var helt stille.

Det eneste jeg hørte, var lyden fra de andre astronautene som 9

spente fast selene, og samtalene med kontrollrommene over radio.

Det var forvirrende å komme inn et sted der alt var vridd i 90 grader. På utallige treninger – bortsett fra startøvelsen tre uker i forveien i det virkelige fartøyet på startplattingen – venner man seg til hvordan det ser ut i kabinen med gulvet underst. Nå var gulvet plutselig den ene veggen, mens den fremre veggen med alle skapene var tak. Det var også vrient å komme på plass i setet i den stive romdrakten. Ray spente meg fast, og hjalp meg med hjelmen og hanskene. Plassen min var til venstre på mellomdekket, nærmest inngangsluken. Lengst til høyre var Suni allerede på plass, og oppe på ferddekket jobbet Butch med å spenne fast BillyO i pilotsetet, til høyre for Roman i kapteinsetet. Butch Wilmore er vår hoved-ASP, Astronaut Support Person, det vil si en astronaut som i påvente av å bli uttatt til en ferd, arbeider med alt astronautkorpset må ha hjelp til på Cape Kennedy. Akkurat nå er hans viktigste oppgave å få oss på plass i setene til rett tid, sørge for at all radiokommunikasjon fungerer prikkfritt og at alt ser bra ut inne i Discovery.

Ok, fire minutter igjen. Det begynner å riste i motorene.

Egentlig ikke så kjempespennende nå heller; mer den herlige forventningen, og avgjort ingen nervøsitet.

To timer før start forlot Butch Discovery, og inngangsluken ble stengt. Nå var vi for oss selv. Butch, Ray og de fem andre i hvite overaller forlot starttårnet. Alt personale fjernet seg fra området i en flere kilometer stor radius.

På mellomdekket pratet Joanie, Suni og jeg litt oss imellom, men for det meste hvilte vi. Setet mitt var lenger forut enn de andres, så jeg kunne ikke se dem, der jeg satt fastspent og med hjelmen på. Typisk nok hadde jeg, som hadde lengst ben, fått den trangeste plassen. Jeg hadde ikke vindusplass engang.

10

Jeg kikket igjennom notatene i min Crew Notebook for å friske opp arbeidsoppgavene de neste timene – om vi da kom oss av gårde. På ferddekket var det mer prating og fleip.

Roman, BillyO, Nick og Beamer var hot mic, som betyr at alt de sa gikk rett ut på internradioen, til forskjell fra oss på mellomdekket, som måtte trykke inn sendeknappen. Trykker man på gal knapp, kan det man sier høres over hele NASA, ja, til og med på tv, så det gjelder å være forsiktig.

To minutter igjen. Jeg skal stenge hjelmens visir og kan ikke snakke i diktafonen lenger. Klokken er klar til å startes.

Klokken er armbåndsuret NASA utstyrer alle med til ferden.

Jeg har hatt den siden jeg startet treningen foran STS 116 for fire og et halvt år siden. Klokken har mange funksjoner. Foruten å vise UTC (som betyr Coordinated Universal Time og er det samme som GMT), viser den lokal tid og MET (Mission Elapsed Time, det vil si tiden fra lift-off). MET er hovedtiden for ferder med romferja, og det betyr at alt som er planlagt og utføres skjer ut fra MET. Jeg nullstilte MET på klokken min, og var klar til å starte den ved lift-off. Vi lukker visirene og foretar en siste radiokontroll: «Comm check: ’Commander’, ’Pilot’, ’MS1’, ’MS2’, ’MS3’, ’MS4’, ’MS5’.»

MS står for Mission Specialist, det vil si oppdragsspesialister og er betegnelsen på de om bord som ikke er kaptein eller pilot. Jeg er MS3, og jeg er klar.

Alle er klare. Det var nok i det tilsvarende øyeblikket Jurij Gagarin uttalte sitt berømte «Pojetsjali!» for 45 år siden. Det betyr «Da drar vi!» Jeg må nøye meg med å høre på de andre, og det er spennende nok.

«Nav init.» Roman melder at navigasjonsinstrumentene er vekket til liv. Ti sekunder igjen til lift-off.

Ni sekunder.

11

Åtte.

Sju. Seks sekunder igjen, og Discoverys tre hovedmotorer starter. Det høres og merkes. Nå banker hjertet for alvor.

Fem sekunder.

Fire.

«Three at 100.»

BillyO melder at motorene er i gang og stabile.

Tre. To. Én.

«Lift-off!»

De enorme bærerakettene med 44 millioner hestekrefter braker løs. Det rister, det skjelver, det drønner og det beveger seg!

Akselerasjonen oppover merkes med en gang. For en vidunderlig og fantastisk følelse! Vi er på vei, på vei oppover, på vei ut i rommet. Jeg jubler høyt inne i hjelmen. Endelig, endelig!

Etter alle disse lange årene. Jeg ler inne i meg. Jeg føler meg glad, lykkelig og noe annet som er enda større, noe som ikke lar seg beskrive. Om noen få minutter er jeg oppe i rommet.

Hvis bare alt går som det skal. Det rister ganske mye, men slett ikke så mye som jeg ventet meg etter å ha hørt andre fortelle.

«Clear tower, roll maneuver.»

Vi passerer startårnet, og Discovery vris, slik at fartøyet peker i riktig retning, mot nordøst. G-kreftene, det vil si akselerasjonen, bygger seg langsomt opp. Det rister en del, og jeg krysser fingrene for at ikke noe skal gå galt. De to første minuttene – til bærerakettene har brent opp drivstoffet – er de mest kritiske.

«Pc less than 50.»

Beamer, som er vår MS2 og dermed vår fremste flyingeniør, melder at trykket faller i bærerakettene og at de straks skal kobles fra. Vi merker også at akselerasjo12

nen avtar. Et lite smell høres, og ferden blir straks roligere.

Bærerakettene er de to relativt tynne rakettene som sitter på utsiden av den store eksterne hovedtanken, som selve romferja henger på «forsiden» av. Når de er koblet fra, kan vi åpne visiret. Den største faren er over. Nå drives vi fremover bare av Discoverys egne motorer. Til tross for at de på snaut 25 sekunder sluker like mye drivstoff som det som får plass i et normalt stort svømmebasseng, gir de i begynnelsen bare 20 prosent av drivkraften som må til. Jeg tar frem diktafonen igjen.

To og et halvt minutt opp. Vi har koblet fra bærerakettene.

Det var en herlig følelse. Lykke!

Tre og et halvt minutt. Det er vanskelig å tro det, men snart er vi halvveis. Halvveis oppe i rommet.

Oppturen tar bare 8 minutter og 20 sekunder. Deretter, ved MECO, Main Engine Cut Off, stenges alle motorene. Den forholdsvis korte tiden pleier å overraske mange når jeg forteller om det. Så er reisen heller ikke så lang som mange tror.

Den første banen vår ligger i 250 kilometers høyde. Etter hvert skal vi opp til 360 kilometer, der romstasjonen befinner seg akkurat nå. Selv om 25 mil på åtte minutter er ganske imponerende, angir det bare høyden. I tillegg har vi kommet 140 mil bort fra Cape, langt ute over Atlanterhavet, og oppnådd en hastighet på 28 440 kilometer i timen.

Den største energien romferja trenger, går til å bevege ferja fremover. Hvis den ikke oppnår en viss hastighet, klarer den ikke å holde seg i bane, men trekkes ned mot jorden igjen.

«Negative return», meldes det på radioen. Det betyr at vi iallfall ikke kan vende tilbake til Florida igjen.

Vi har forlatt det såkalte vinduet, der en landing på Cape ville vært mulig. Oppstår det noe større problem nå, er Spania eller Frankrike neste stopp.

13

Fire og et halvt minutt og 1,6 til 1,7 G. Ennå et stykke frem til 3 G. Når vi prater om 1 G, mener vi en akselerasjon som er lik den jordens tyngdekraft gir (om lag 10 m/s2), men også at kraften man blir utsatt for, er lik tyngdekraften. Ved 3 G føles det som man veier tre ganger så mye som vanlig – 235 kilo i mitt tilfelle – og man blir presset godt ned i setet. Likevel er det ikke så tungt som man skulle tro. I Russland trente jeg i opptil 8 G i sentrifuge. Da er det til og med vanskelig å puste.

Seks minutter og 2 G. Ok, nå er vi oppe på 3 G, sju og et halvt minutt. Det merkes godt. Det er tungt å holde armen oppe. Under ett minutt igjen, mindre enn ett minutt til vektløsheten og rommet.

Nå er det … om lag 20 sekunder igjen … til alle motorene … stenges. Fortsatt 3 G. Selv det å prate er tungt i tredobbel tyngdekraft.

10 sekunder … nå begynner det å gi seg … ja, bare litt …

Der! Oi, så kult! Det er MECO, det er vektløshet.

«We are in space!» jubler Joanie og Suni i munnen på hverandre.

Yes, space! Se her! Den flyter av sted, flyr av gårde … diktafonen svever bort av seg selv! Jeg slipper å holde den lenger.

Vi jubler og ler. Vi er lykkelige som småunger når vi gratulerer hverandre.

Omsider er jeg i verdensrommet. I vektløsheten. Jeg får 14

oppleve det jeg har sett frem til i alle disse stort sett morsomme, men også frustrerende årene. 14 år.

Vektløshet er kjempemoro. Vi ler av alt som svever rundt av seg selv. Nå gjelder det bare å ta seg kontrollert ut av setet, der jeg fortsatt sitter trygt fastspent. Av med hanskene. Men jeg har ingen steder å legge dem. Ingen tyngdekraft holder dem på plass på gulvet eller i fanget. Jeg putter hanskene under et belte, og tar frem nettingposen fra vesken. Vi har alle hver vår pose til hansker, hjelm og en del andre småting som bare brukes under start og landing. Jeg tar av bøylen med radioledningen, frigjør beltet og løsner stroppene til fallskjermen. Jeg drar ut kjøleslangen og oksygenbeholderen, og svever rolig ut av setet.

For en følelse!

Det er herlig! Som en menneskelig såpeboble glir jeg av sted. Men det er ikke så lett. Det er vanskelig å orientere seg. Jeg snurrer rundt mot en kant, til jeg får tak i noe og kan rette meg opp. Skjønt egentlig spiller det ingen rolle, for ingenting er egentlig opp eller ned i rommets vektløshet. Et nytt liv har begynt. Et liv der det er lett å bevege seg, lett å flytte gjenstander, men vanskelig å holde seg i ro og vrient å holde saker og ting på plass.

Vi har ikke tid til å tilpasse oss til vårt nye, vektløse liv i fred og ro. Vi har seks timer på oss før det er leggetid. Og pappaen vår – det vil si Roman – har gitt streng beskjed om at vi må slukke lyset i tide. Romferja må omdannes fra å ha vært en startrakett til å bli et fartøy der vi kan bo, leve og arbeide i nesten to uker. Under starten må alt være godt fastspent for å klare ristingen og de høye G-kreftene, så det meste er stuet vekk bak stengte luker. Jeg har ansvaret for dette arbeidet, og har utarbeidet en detaljert plan som er oppslått på veggen. I likhet med så mye annet, har vi trent på den et par ganger, men selvsagt aldri i vektløshet. Fem av sju har dessuten aldri vært i rommet før, og vi vet ikke hvordan det føles.

15

Fremfor alt vet vi ikke om vi vil bli rammet av romsyken.

Vel halvparten av alle astronauter får illebefinnende i større eller mindre grad i begynnelsen. Sykdommen sitter i et par dager. I dag finnes det medisiner mot dette. Noen tar medisinen allerede før start. Jeg gjorde det ikke, ettersom jeg var nysgjerrig på hvordan kroppen ville reagere. Jeg blir sjelden sjøsyk eller bilsyk, men på den annen side ser ikke anleggene for bevegelsessyke og romsyke ut til å henge sammen, selv om symptomene er de samme.

Vektløshet er egentlig det samme som fritt fall. Vi faller ganske enkelt fritt rundt jorden. Romskipet, gjenstandene og personene i det og utenfor faller sammen. Siden vi befinner oss så høyt over jordoverflaten at det knapt er atmosfære igjen, er det ingenting som tar imot eller bremser det frie fallet. Da faller alt med samme hastighet, samme akselerasjon, slik Galileo Galilei var den første som forsto. På jorden føler vi tyngdekraften fordi bakken støter mot oss. Selv om man hopper ut fra et fly, stabiliseres fallhastigheten raskt av luftmotstanden, og man er ikke lenger vektløs. Romskipet og astronautene påvirkes også av jordens tyngdekraft, gravitasjonen – den er bare marginalt mindre enn på jordoverflaten – men kraften gjør bare at vi dreier rundt jorden, rundt og rundt og rundt. Ingenting tar imot, og derfor opplever vi vektløshet.

Da Suni, Joanie og jeg er kommet oss ut av setene, har fått festet hjelmposene i et hjørne og er kommet over det første gledessjokket over vektløsheten, begynner vi å arbeide. Joanie slår på lyset, og kobler deretter på radioen, slik at vi kan kommunisere via høyttaleren og en håndholdt mikrofon. Suni begynner å spenne ut et stort nett langs hele styrbord side på mellomdekket. Bak nettet skal sekkene med romdrakter og andre ting stues vekk så lenge vi er i rommet. Jeg åpner en lasteluke, og tar frem ting som trengs på ferddekket. Det er litt besværlig, for også andre gjenstander svever ut av luken, og disse har jeg slett ikke bruk for nå. Da jeg har fanget inn 16

det rømte utstyret, starter jeg forberedelsene til å ta av romdraktene.

Beamer kommer ned fra ferddekket. Straks har vi en erfaren astronaut som hjelper oss med mange gode råd og et par ekstra hender. Toalettene settes i stand og startes. Romdraktene tas av og stues vekk. Setene tas bort. Viften, som skal sirkulere luften i kabinen, kommer på plass. Den store stangen, som sitter ved utgangsluken og brukes ved fallskjermhopp, settes bort. Pantryet gjøres i orden. Mellomdekket begynner stadig mer å ligne et sted der man kan oppholde seg og bo.

Det hektiske arbeidet skjer i muntre former. Vi grønnskollinger ler ofte av vår egen klossethet. Man glir fremover, ser ned og dunker hodet mot noe. Au! Det er vanskelig å holde seg i ro. Men det er like vanskelig å forflytte seg uten å rotere.

Gang på gang begynner man ufrivillig å snurre, sparke til en annen med foten eller rive ned noe fra veggen. Mye er skrudd fast med borrelåser – den beste oppfinnelsen som er gjort for romferder. De fleste småtingene vi bruker, har et påklistret borrelåsbånd, og på veggene er det også borrelåsbiter. Det er bare å «legge» tingene fra seg. Ellers bruker vi gummistrikk, gummistropper og snorer. Alt i verdensrommet er ikke høyteknologi, dersom noen skulle tro det.

Plutselig føler jeg meg litt uvel. Jeg merker at jeg må anstrenge meg for å holde hodet «oppreist», altså i retning taket. Jeg bøyer bena rundt noe for å klare det, men så innser jeg at det er unødvendig. Jeg skal jo ikke gjøre noe som krever at jeg sitter i ro. Jeg reparerer noe jeg har i hendene. Jeg slipper taket med benet, lar meg snurre langsomt rundt og flyter i vei, samtidig som jeg jobber videre. Kvalmen forsvinner, og kommer aldri mer tilbake. Det er som om alt er ok, bare jeg godtar at kroppen kan innta en hvilken som helst stilling. Det spiller ingen rolle om hodet er mot taket eller mot gulvet, om jeg roterer eller er i ro. «Opp» og «ned» finnes ikke lenger.

17

Etter to og en halv times arbeid er det meste i orden på mellomdekket. På ferddekket har Roman og BillyO avsluttet arbeidet sitt. De har avfyrt to jetmotorer fra Discoverys mellomstore motorer, OMS (Orbital Maneuver System) for å få oss opp i en høyere og bedre bane i retning romstasjonen. Rakettmotoren virker ved at to rakettbrenselkomponenter reagerer med hverandre i et brennkammer og danner gasser med høy temperatur. Gassene strømmer ut gjennom en åpning med høy hastighet, og ifølge Newtons lov om kraft og motkraft påvirkes fartøyet da av en kraft i motsatt retning.

Tre av romferjas fem innebygde datamaskiner er stengt av.

Nye programmer for banen rundt jorden er innlastet i de to andre. Fartøyet har fem identiske datamaskiner. I likhet med resten av romferja, ble de utformet og konstruert på 1970-tallet. Dermed kan de ikke sammenlignes med dagens mye mindre og raskere apparater som finnes i alle hjem. Det er bare under oppskyting og landing at alle de fem maskinene kjøres samtidig. Romferja styres og kontrolleres da helt og holdent av datamaskinene, og derfor er det livsviktig å unngå feilberegninger. Fire av maskinene kjører identiske programmer, og sammenligner seg hele tiden med hverandre for å ha samme resultat. Den femte maskinen kjører et annet program, som er laget av en annen leverandør, men som regner på de samme størrelsene. Slik sett sikrer man seg mot feil på både maskinvare og programvare. Datamaskinene har fungert prikkfritt i årevis, og derfor tar ikke NASA sjansen på å bytte dem ut med nye, lettere og mindre energikrevende apparater.

Et allment prinsipp når romfartøyer bygges – som også gjelder i flyindustrien – er en tredobbelt sikkerhet i de viktigste systemene. Oppstår det en feil, skal ferden kunne fortsette.

Havarerer system nummer to, skal vi likevel kunne ta oss helskinnet hjem. Det betyr at mange av de viktige systemene er tredobbelte. For eksempel har romferja tre parallelle strømsystemer: tre brenselceller som gir strøm, tre 28 volts likestrømsystemer og tre 110 volts vekselstrømnett. På samme 18

vis finnes det tre uavhengige hydrauliske systemer som styrer de bevegelige delene på vinger og ror, samt hovedmotorene.

Den første romferja ble skutt opp 14. april 1981, på dagen 20 år etter Jurij Gagarins pionérferd. Det var Columbia, og John Young var kaptein om bord. For meg står Young som den kanskje fremste av alle romfarere. Han fløy to ganger i Gemini-programmet – NASAs «treningsturer» før Apolloferdene. Dessuten reiste han til månen to ganger. Den første gangen med Apollo 10, som bare «luktet» på måneoverflaten, uten å lande. Den andre gangen med Apollo 16, da han både spaserte på månens overflate og kjørte omkring i månebilen.

Men den mest farefulle av alle ferdene var nok STS 1, den første ferden med romferja, siden all den nye teknikken da var uprøvd. Det som har imponert meg mest, er at John fortsatt jobber i NASAs romprogram. Og selv om han nå er 76 år, stiller han på astronautenes morgenmøte hver mandag.

Det finnes tre romferjer igjen. Den eldste er Discovery, som hadde sin jomfrutur i 1984. Deretter kommer Atlantis og Endeavour. De ser nesten identiske ut, med kabinen forut, det 18 meter lange lasterommet, de korte, men brede vingene og det høye, loddrette roret.

Kabinen har to etasjer: det øvre ferddekket og det nedre mellomdekket. Jeg flyter opp til ferddekket. Der sitter det fire personer ved start og landing. Men allerede nå er de to bakerste stolene stuet vekk, og skal ikke settes på plass så lenge vi er i bane rundt jorden. Når jeg ser meg rundt, ser jeg hundrevis av knapper, koblinger og brytere, som jeg alltid er redd for å komme borti ved en feil. Veggene er i likhet med taket dekket av alt dette, i tillegg til ulike instrumenter og skjermer som viser status for fartøyets mange systemer.

Jeg kan slå fast at det ikke lekker luft ut fra trykkmåleren ovenfor kapteinens sete. Det er betryggende. Ved Romans og BillyOs seter er det styrespaker for å fly og manøvrere Discovery både i rommet og i atmosfæren. De har fire store vin19

duer, som gir god sikt fremover og mot sidene. Jeg kikker opp på de to takvinduene, som hovedsakelig er der for å se romstasjonen ved innflygningen. Like viktig – iallfall for sjelen – er det at jorden stort sett paraderer forbi disse takvinduene. Spesielt fordi vi stort sett flyr opp ned når vi ikke dokker med ISS. Det er umulig ikke å bruke enhver anledning til å kikke gjennom disse lukene og betrakte jorden – denne vakre kloden i universet, menneskehetens vugge. Men nå er det bare mørkt ute. Natt. Det finnes også to vinduer akterut, med utsikt over lasterommet som Joanie og BillyO åpnet allerede en time etter start. Det må stå åpent, for på innsiden av lukene sitter radiatorer som utstråler varmen som skapes om bord. På bakveggen er det paneler, knapper, spaker og håndtak for dokking og håndtering av løftearmen. Romferja kan altså også flys fra akterskipet.

Trappen mellom de to dekkene trenger vi selvsagt ikke å bruke når vi er i rommet.

Idet jeg svever ned til mellomdekket igjen, gjør jeg det med føttene foran meg. I begynnelsen svever jeg bevisst svært forsiktig, og alltid med hodet «opp». Jeg gjør det for ikke å utfordre romsyken. Jeg har fått mange gode råd for å unngå denne lidelsen, men de fleste går ut på i begynnelsen å holde seg orientert slik man ville gjort det på jorden. Senere klarte jeg å godta at det ikke finnes noe «opp» eller «ned», og da glir jeg like gjerne med hodet først, selv på veien «ned» til mellomdekket. Det er dessuten mye morsommere.

På mellomdekket er det umiddelbare inntrykket at veggene forut bare består av luker og atter luker. I disse rundt 30 skapene oppbevares det meste vi trenger nedpakket hver dag. Ti luker til ligger akterut på styrbord side.

Det er en utfordring å holde rede på hvor tingene våre er nedpakket, selv om lapper på lukene er til en viss hjelp. Maten tar stor plass i lukene på babord side, med to dagers menyer for hele besetningen per luke. Vi har en luke hver for klær og personlige eiendeler. De er tydelig merket med fargerike 20

klistrelapper, med én farge for hver og en av oss. Som MS3 har jeg fått fargen oransje. Det er litt morsomt, siden fysikkavdelingen på KTH (Kungliga Tekniska Högskolan) har det som sin farge, avdelingen jeg har hatt så gode følelser for, helt siden den dagen i august 1975 da jeg tok mine første skritt der. Andre luker inneholder sånt som bærbare datamaskiner, batterier, medisiner, ledninger, sjekklister og alle tenkelige reservedeler.

På babord side forut har vi det lille pantryet. Det er ikke stort mer enn en varmtvannskran, en kaldtvannskran og en enkel ovn. Aktenfor pantryet ligger inn- og utgangsluken.

Den har et lite, rundt vindu, dessverre det eneste på mellomdekket. Ved siden av luken er toalettet, eller søppelhåndteringssystemet, som det offisielt heter på NASA-språk.

Det er god plass på mellomdekket når vi har fått vekk de tre setene og alle sekkene. Nå begynner vi å grave oss frem til luftslusens luke, som ligger aktenfor kabinen. Foran den ble åtte store vesker spent fast før oppskytingen. Hver veske er 1,2 meter lang, en drøy halvmeter bred og en snau halvmeter høy. Mange av dem inneholder ting vi skal ta med oss over til ISS. En av dem rommer Thomas Reiters romdrakt, andre inneholder utstyr i tilfelle vi må reparere romferjas varmeskjoldsystem. Fire av veskene «henger» i taket foran luftslusen, og de er ikke i veien. Joanie er besetningens stuer. I flere måneder har hun forberedt seg slik at pakkingen av Discovery skal være så praktisk som mulig. Nå dirigerer hun Beamer og meg, og viser hvordan vi skal flytte de fire veskene som er fastspent i gulvet. Vi får dem ut på mellomdekket, der det straks blir trangt igjen. Men nå skal vi åpne luken til luftslusen. Den åpnes nedover, og deretter kan vi dytte inn de fire veskene langs veggen mot luken. Alt ifølge en for lengst utarbeidet plan.

Luftslusen er en snaut tre meter høy sylinder, som står på høykant i lasterommet. Den har tre luker: to er midt imot 21

hverandre nederst i sylinderen som går til mellomdekket og til tunnelen som fører til SpaceHab – lasterommet vårt. Den tredje luken sitter øverst, og fører til dokkingmekanismen.

Det er trangt og mørkt når vi glir inn i luftslusen, men jeg finner lysbryteren, og da ser vi bedre. Der er Beamers og min drakt for spaserturene i rommet stuet ned. De ser ut som to blindpassasjerer som har lurt seg med før oppskytingen.

SpaceHab har forbindelse til luftslusen og de andre oppholdsområdene gjennom en fem meter lang tunnel. Den er en frittstående modul på størrelse med et vanlig soverom, og kan flys i romferjas lasterom og brukes til forskjellige formål. Den er som en container i rommet. Under den skjebnesvangre Columbia-ferden i 2003 hadde man med en dobbelt SpaceHab-modul som laboratorium, og gjennomførte utallige eksperimenter der. På vår ferd er SpaceHab et rent lasterom, fullpakket med mange hundre små og store gjenstander, som skal over til romstasjonen. Det meste er pakket i standardiserte vesker i tre–fire ulike størrelser. Det er mat, klær, eksperimentelt utstyr, reservedeler og også private eiendeler til romstasjonens besetningsmedlemmer. Stakkarene der får ikke post så ofte, i beste fall hver annen måned. En av de største gjenstandene vi har med oss i SpaceHab, er et stort utvendig kamera med lamper og styreanordning. Det skal byttes ut under den første spaserturen i rommet, og er så stort at det måtte sendes opp i tre deler for å komme inn gjennom tunnelene og lukene til ISS. Stuemester Joanie har også ansvaret for SpaceHab, ikke bare for pakkingen der, men også for de tekniske systemene: vifte, belysning, alarmsystem og lignende. Joanie og Beamer åpner luken til SpaceHab, og begynner å gjøre alt klart der inne. Det er så trangt at det så vidt er plass til begge to. De legger ut lange, bøyelige rør hele veien fra mellomdekket, gjennom luftslusen og tunnelen videre til SpaceHab. Rørene kobles deretter til vifter, slik at man ser at det sirkulerer frisk luft helt frem til SpaceHab. Et problem som kan oppstå under 22

romferdene, er at astronautene får hodepine. Man tror at det skyldes lommer av karbondioksid. Kroppen trenger oksygenet vi puster inn, men avgir karbondioksid gjennom pusten.

Det er slaggproduktet fra kroppens naturlige forbrenning. I verdensrommet finnes det ingen naturlige luftstrømmer eller konveksjoner som skapes på jorden ved en kombinasjon av temperaturforskjeller og tyngdekraft. Luften blir lett stillestående, og lokalt kan konsentrasjonen av karbondioksid bli høy. En morsom effekt av fraværet av konveksjon er at et lys brenner med en sirkelrund flamme. Et av mange forskningsområder som utnytter vektløsheten i rommet, er nettopp studiet av forbrenningsprosesser.

Suni og jeg begynner å koble opp vårt lokale datanettverk. I alt har vi med oss ti bærbare pc-er. Fem av dem skal installeres på ferddekket, mens to skal monteres på mellomdekket sammen med en printer. Én skal stå i SpaceHab og enda en skal brukes av Roman og BillyO mot slutten av ferden, for å simulere og trene på landingen. Den tiende maskinen holdes i reserve. Datamaskinene skal hjelpe oss med en rekke oppgaver, i tillegg til å utveksle en e-post med jorden én eller to ganger om dagen. En av oppgavene er å hente data fra romferja, og presentere dem for oss på en mer forståelig måte: hvor vi er, hvordan vi flyr inn mot romstasjoner før dokking, løftearmens stilling når Nick styrer den og mye mer.

Heldigvis er de fleste kablene strukket på forhånd. De er festet med tape og borrelåser i vegger og tak. Så sent som dagen før det første startforsøket dro Nick og jeg til Discovery på utskytingsrampen og inspiserte kabeltrekkingen.

Det var dels for å kontrollere at alt var gjort slik vi hadde bedt om, men også for å få en sjanse til å se nøyaktig hvor de var festet. I tillegg til elektriske ledninger til datamaskiner og nettverkskabler, handler det om kabler mellom ulike bærbare pc-er og romferjas systemer, samt mange kabler til tv- og videosystemene. Nick har ansvaret for det hele, og nå 23

jobber han febrilsk med å sette opp kameraene og videolinkene vi trenger allerede om en time, da han og Roman skal teste om løftearmen fungerer. Jeg har trent på oppkoblingen av datanettverket mange ganger i simulatoren, men Suni har ikke hatt anledning til å trene sammen med oss. Hun inngår egentlig ikke i besetningen, men er passasjer opp til ISS. Jeg gir henne en hurtig leksjon i hvordan vi har tenkt å sette opp apparatene på mellomdekket og på babord vegg inn mot luftslusen under de to store veskene. Deretter tar jeg meg av ferddekket.

Det er bare et par timer til vi skal legge oss. Jeg fyker opp og ned mellom ferddekket og mellomdekket, seiler frem og tilbake, og klarer stort sett å ikke kollidere med de andre, som jobber like febrilsk. Jeg henter frem datamaskiner, omformere, datanettkort og kabler fra ulike skap. Jeg finner det meste raskt, men av og til må jeg lete litt.

Til tross for tidspresset tar jeg meg innimellom tid til å kaste et blikk ut av vinduene og ned mot jorden. Det er bare så fantastisk vakkert. Så storslått! Og det går fort. Snart farer vi over en ørken, senere over hav med hvite skyer over. Men jeg har ikke peiling på hvor vi er, siden jeg ennå ikke har startet datamaskinen med kartprogrammet WorldMap, som hele tiden skal vise oss hva vi fyker over der nede.

Jeg kan tydelig se den krumme horisonten, den tynne atmosfæren og det svarte rommet. På jorden er himmelen blå, fordi sollyset brytes i luften, og det blå lyset spres mest ut. Men i rommet – høyt over all luft – er alt bare svart. På den annen side ser jeg ingen stjerner. Det må skyldes at øynene ikke har tilpasset seg mørket. Det blir spennende å se ut i mørket når jeg legger meg. Jeg synes jeg burde se en mengde stjerner, men dessverre har jeg bare noen sekunder til å kikke ut. Heldigvis har vi mange dager foran oss, så det kan vente. Datanettet må oppkobles før det blir natt, iallfall hoveddelen. Skjønt natt er kanskje ikke det rette ordet. En runde rundt jorden tar vel 90 minutter, og i løpet av den tiden rekker vi altså 24

både en natt og en dag. Omtrent hvert tredje kvarter har vi en soloppgang eller en solnedgang. Det føles underlig, særlig når man jobber på ferddekket, der det blir som natt og dag med alle de store vinduene. Det føles bokstavelig talt som om tiden farer frem.

«En time til leggetid!» roper Roman.

Det er ikke mulig! Det føles som jeg knapt har kommet ut av romdrakten. Hvordan skal jeg rekke alt? Datamaskinene og printeren er tilkoblet, og nå starter jeg dem én etter én, men to bærbare pc-er nekter å snakke med de andre (et jordisk problem jeg gjerne skulle ha sluppet i rommet). Av de viktigste oppgavene er å laste ned data så fort som mulig fra vingenes små støtdempere til folkene på bakken. Årsaken til ulykken med Columbia – fire romferder før vår – var at en isolasjonsbit ble slynget bort fra den eksterne tanken og slo hull i forkanten på venstre vinge. Et av de mange tiltakene som ble gjennomført for å forhindre en lignende katastrofe, var å utstyre vingekantene med en mengde små detektorer som registrerer små støt mot vingene. Under oppskytingen lagres disse dataene, og derfor må vi få en av maskinene til å lese dem inn, for deretter å sende dem ned til bakkekontrollen i Houston. Der blir de undersøkt så raskt som mulig, og store deler av natten vil gå med til å få ned alt. Det er ikke akkurat bredbånd fra vingene til den bærbare pc-en og videre til bakkekontrollen.

Nettverket må også fungere for at vi skal motta morgendagens program og kunne skrive det ut. Tidsskjemaet som ble lagt opp for mange måneder siden, er blitt endret hele tiden.

Vi har ikke brydd oss om å ta med mer enn ett overordnet skjema. Det foretas nemlig alltid daglige endringer. Bakkekontrollen sender opp det nye dagsprogrammet om morgenen, og sørger for at det blir skrevet ut straks etter at vi har våknet. Helst ikke før, siden skriveren støyer ganske kraftig og vil vekke de fleste. Som regel følger det med en del skriftlige instrukser om ulike aktiviteter, av den typen som ikke 25

dekkes av de rundt tjue bøkene med sjekklister vi har med oss. Det kan også dreie seg om en forandring av en prosedyre vi skal utføre.

Til slutt bytter jeg ut et nettverkskort, og vips har alle de bærbare pc-ene kontakt med hverandre. Herlig! Nå må jeg bare laste ned alle de siste oppdateringene til alle de sju datamaskinene i nettverket. Frem til siste sekund jobbet teknikerne med endringer i programvaren, mens datamaskinene ble lastet inn i romferja for flere uker siden. Et datakort med oppdateringer skal ligge i skapet med sjekklistene. Det er iallfall informasjonen jeg fikk for tre dager siden. Vi har to skap med bøker, og jeg leter i dem. Og leter. Og leter enda mer.

Jeg finner ikke kortet! Ligger det tross alt blant de andre, lignende datakortene? Jeg leter der også, men finner ikke noe oppdateringskort. Nå blir jeg litt nervøs.

«Nick, vet du hvor oppdateringskortet er?» roper jeg opp til ferddekket, der han og Roman tester løftearmens funksjoner.

«Det skal ligge i esken med sjekklistene.»

«Takk, det vet jeg allerede.»

Nick vet åpenbart ikke mer enn meg.

Jeg ser grundig igjennom skuffen med bøkene igjen. Jeg begynner å grave. Til slutt ser jeg noe som er innpakket i et plastfutteral. Jeg tar ut plastfutteralet … «Yes!» Der ligger kortet. Ti dyrebare minutter gikk tapt fordi verken Nick eller jeg visste nøyaktig hvordan og hvor kortet var pakket ned.

Nok en gang forstår jeg hvor viktig det er å planlegge ned til minste detalj, og trene på alt. Under forberedelsene sa de at jeg ville få kortet i hånden da vi tok på oss romdraktene, og at jeg selv skulle ta det med om bord. Men så ble noe endret i siste øyeblikk.

«En halvtime igjen!»

Roman har virkelig forbannet seg på at vi ikke skal jobbe overtid i kveld. Skjønt egentlig er vi på overtid. På skjemaet for den siste timen før vi skal legge oss står det alltid pre26

sleep, det vil si at vi i fred og ro skal gjøre oss klar for natten. Og jeg, som ikke har spist noe siden vi forlot besetningskvarteret for en evighet siden! Jeg føler at jeg er sulten. Fikk vi ikke med oss ferdiglagede smørbrød? Bestilte vi ikke dem for lenge, lenge siden? Jo, jeg finner brødskiven min, og kan innta mitt første måltid i rommet. Jeg drikker appelsinjuice med sugerør fra en annen pose. Enkelte ting er de samme i rommet som på jorden. Som å ta seg en brødskive til kvelds.

Jeg svever opp til ferddekket og sjekker. Alle bærbare pc-er er på plass og har fått den oppdaterte programvaren. Det ser ikke så ryddig ut, med ledninger i spagettiform både her og der, men det kan vi fikse i morgen. Alt fungerer, og nedlastingen av vingedataene er i gang. Med god samvittighet og stor tilfredshet kan jeg gå og legge meg. Den første dagens arbeid har vært uhyre hektisk, men alt har gått bra.

«Ti minutter til lysene slokkes,» roper Roman.

For flere uker siden bestemte vi nøyaktig hvor hver og en skulle sove. Nick ville slå seg ned i SpaceHab, og bega seg dit med soveposen sin. Det er trangt der, men i vektløshet går det faktisk an å sove der, både for én og to. Jeg valgte luftslusen, mens de andre fem spredte seg rundt på kryss og tvers på mellomdekket. Det er festlig å se hvordan folk ligger i soveposene sine, den ene over den andre. Noen ligger «vannrett», andre «loddrett». Roman ønsker ikke at noen skal sove på ferddekket. Han er urolig for at noen av oss nybegynnere skal komme borti en viktig knapp, og dessuten sier han at om noen ikke får sove, så kan de gå opp på ferddekket og nyte utsikten en stund. Roman er atskillig mer sjenerøs enn en del andre kapteiner, som selv har lagt beslag på hele dekket, og ikke tillater noen andre å være der i løpet av natten.

Eller i soveperioden, for å være mer nøyaktig.

Jeg fester hodeenden av soveposen i luftslusens overdel, som vender mot dokkingmekanismen. Der er det et lite vindu som 27

brukes ved dokking. Jeg håper at jeg kan kikke ut av det før jeg sovner. Jeg kryper, eller snarere glir ned i soveposen. Det er trangt mellom draktene vi skal spasere i rommet med, men det er iallfall ingen sjanse for at jeg vil falle ut av sengen.

Jeg tar frem diktafonen: Sengetid. Det gikk veeeldig fort – seks timer bare forsvant … Nå er jeg i luftslusen … og kikker ut gjennom det lille vinduet her. Ser Karlsvogna … og masse stjerner, mange flere enn fra jorden.

Stort sett er atmosfæren gjennomskinnelig for vanlig lys, men noe lys blir stanset og brutt. Det er grunnen til at jeg kan se flere stjerner her, ovenfor atmosfæren. Dessverre kjenner jeg bare noen få stjernebilder, men Orion kan jeg tydelig se.

Da jeg seilte over Atlanterhavet for mange år siden, lærte jeg meg en hel del om stjernebilder og å navigere ved hjelp av dem. Mest for moro skyld, siden det var mye enklere å bruke solen. Nå bruker man bare GPS, og jeg har glemt de fleste stjernebildene jeg en gang kunne. Jeg tenker på treningen i Russland, der vi fikk undervisning i å kjenne stjernebildene.

I mange år måtte de russiske kosmonautene lære seg hver minste flik av himmelen, og de brukte sekstant og lignende apparater som vi seilere også brukte – som et ekstra hjelpemiddel til å navigere i rommet.

Jeg har vanskelig for å sove. Vanligvis faller jeg raskt i søvn. Det vil si på jorden og i en seng. Der er det nok med et par minutter på ryggen før jeg slumrer inn, vrir meg over på høyre side og sovner raskt og godt. Her hjelper det ikke å vri seg rundt. Jeg svever like mye, uansett. Det er også vanskelig å koble av mentalt. Det har vært så mange inntrykk i dag: Lift-off, oppturen med ristinger og G-krefter, MECO og vektløsheten og alt det nye her oppe. Intenst arbeid og en storslått utsikt. Og i morgen er det enda mer nytt. Jeg må fikse alle kablene og feste datamaskinene bedre. Og så skal 28

vi teste romdraktene. Jeg lurer på hvordan Lisa og barna har det og alle de andre som bivånet oppskytingen. Har de en skikkelig fest? Tankene snurrer rundt i hodet. Plutselig glimter det til, tror jeg. Er ikke helt sikker, men der! Jo, et glimt til. Åpenbart et av de berømte lysglimtene – ikke utenfor vinduet, men inne i mine egne øyne. Dette må fortelles. Jeg leter frem diktafonen igjen, og beskriver det jeg nettopp har opplevd.

Så mitt første lysglimt! Garantert. Først så jeg noe jeg ikke var sikker på. Men nå var det i ett strekk. Heftig!

Partikler som farer gjennom rommet, kan til og med passere gjennom menneskekroppen og menneskets øyne. Da opplever vi det som et lysglimt. Det er dette mitt eget eksperiment i rommet handler om, det jeg selv skal gjennomføre et forsøk med i neste uke. Om en uke i verdensrommet.

Jeg ligger, eller snarere svever, fornøyd i soveposen min.

Jeg tenker på lysglimt. Jeg ser noen flere. Nå er de fleste bare hvite prikker, av og til med en diffus utstrekning og et mer intenst sentralpunkt. Det er herlig å være i rommet. Jeg er glad og lykkelig. Etter hvert, lenge etter at lysene er slokket, glir jeg sakte inn i søvnens verden. God natt, jorden.