Henrik Syse i samarbeid med Asbjørn Bjornes
MED ANDAKT Tekster for mot, håp og tro i hverdagen
© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-45248-3 1. utgave, 1. opplag 2014 Illustrasjoner: Asbjørn Bjornes Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Einar Aslaksen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Print it, Litauen 2014 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
«La oss da prøve et øyeblikk å se dette i lys av Det nye testamente.» Teolog og misjonsskolelærer Øivind Andersen i en radioandakt i 1979, plukket opp av Paul McCartney (!) da han skrudde rundt på kortbølgen for å finne radiolyder til bruk i sangen «Reception». Setningen kan tydelig høres på innledningen til platen Back to the Egg – og er derigjennom blitt verdens mest hørte setning fra en radioandakt i NRK.
Innhold
«Med andakt» – noen refleksjoner og et forord . .
11
Går det an å snakke om Gud i dag? Om tro, språk – og livets mening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
18
Del 1: Midt i hverdagen Et stille rom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mange tjenester – mange oppgaver . . . . . . . . . . . Å falle til ro i en urolig verden . . . . . . . . . . . . . . . På fersk gjerning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nei til klisjeene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . God forvaltning (gjesp?). . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
35 37 40 42 45 48
Del 2: Motgang – og håp Hva er et menneskeliv? Tanker nedtegnet etter 22. juli 2011 . . . . . . . . . . Det usynlige barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . YouTube og menneskeverdet . . . . . . . . . . . . . . . . Klokskap i Finnkroken. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det komplekse mennesket . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noe helt annet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
53 57 60 62 64 68
Del 3: Imagine There’s No Heaven: Teologiske og filosofiske refleksjoner om tro og tvil 73 76 79 82 86 91
Bibelen: enhet eller mangfold? . . . . . . . . . . . . . . . Helvetet er intet blivende sted . . . . . . . . . . . . . . . Barnet, intelligensen og troen . . . . . . . . . . . . . . . . John Lennons «Imagine» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Beatrice – om kjærligheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . Om å be . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Del 4: Det skjedde i de dager: meditasjoner om julen
Deilig er jorden?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Barnet i Betlehem – og de store spørsmålene . . . . 100 Romjul i rom sjø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 Gud på flukt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 Del 5: Korsfestet, død, begravet – og gjenoppstått: refleksjoner om påsken Å tro på det utrolige. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tomas tvileren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En relevant kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Opptur og nedtur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
115 118 120 125
Del 6: Ånden som gjør levende: pinsens mysterium Disse underlige helligdagene. . . . . . . . . . . . . . . . . Nærvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vår rette plass i livet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gud med oss? Om tilstedeværelse, mening og det vonde . . . . . . .
131 134 138 141
Del 7: Jesus fra Nasaret (ca. 6 f.Kr. – ca. 30 e.Kr.) Gummi-Jesus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Hvor har vi oppmerksomheten rettet? . . . . . . . . . 153 Taler han til meg? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156 Vi er alle laget av stjernestøv: Noen avsluttende tanker om mennesket og Gud . . . . . . . . . . . . . . 159 Biografisk og litterært etterord . . . . . . . . . . . . . . . 169
«Med andakt» – noen refleksjoner og et forord
En oase. Et pusterom. Et hvilested. Vi har mange ord for det samme: stedet der vi kan stoppe opp i en hektisk hverdag for å trekke pusten. Dypt. Slik at vi kan tenke tankene våre litt lenger, litt mer i sammenheng og litt mer i dybden. En «andakt» er på sitt beste et pusterom. Selve ordet kommer fra det tyske «andenken»: å tenke på. I religiøs forstand brukes det om en kort preken eller tale – og da gjerne en som skaper en viss ettertanke. Det handler således ikke bare om å tenke på, men også om å tenke etter. Ordet brukes også i sammenhenger der det ikke først og fremst handler om noe religiøst. Å gjøre noe «med andakt» betyr å handle med respekt, alvor og høytid. «Dette måltidet skal spises med andakt,» sa min far – andektig – når han hadde gjort seg ekstra flid med måltidet, eller når ingrediensene var særlig fine eller kostbare. Et slikt måltid skulle være et pusterom, en oase, et sted å hvile tanken og glede ganen. * Denne boken heter «Med andakt». Det betyr ikke at den – eller dens forfattere – tar seg selv spesielt alvorlig eller 11
er veldig høytidelig. Tittelen er heller en invitasjon til leseren om å ta seg selv på alvor, gi seg selv pusterom og anledning til å tenke langsomt, se inn i seg selv og ta hensyn til både det som er lyst og gledelig og det som er mørkt og fylt av sorg, med det mål å sette det i en sammenheng som gir mening og livsmot. Vi lever i en tid der det er lett å løpe fra tankene – fra de andektige stundene og kanskje særlig de triste eller tunge refleksjonene. Fenomener som e-post, Internett, Facebook, Instagram eller Twitter er som oftest bare et tastetrykk unna. Mange er i realiteten tilgjengelige hele tiden. Stille stunder fullstendig uten mobile avbrytelser er sjeldne. Hvor blir det av de lange tankerekkene når hverdagen er blitt slik? Hvor blir det av andakten? I denne boken prøver min medvandrer Asbjørn og jeg å presentere noen av de lange tankerekkene: om Gud, om Jesus fra Nasaret, om livets mening og om tvil og tro. Men vi prøver å gjøre det i en form som inngår et kompromiss med vår tid: nemlig i korte bolker som kan inntas i små porsjoner. Forhåpentlig – i dette møtet mellom det lange og det korte, det langsomme og det raske – fyller vi noe av andaktens opprinnelige mening ved at vi gir noe å tenke på, noe å tenke etter (ja, kanskje også noe å tenke og reagere mot), i en form som kaller på alvor og høytid, men som samtidig er kort nok til å kunne finne sin plass i hverdagen. * Men andakter – handler ikke de om Gud? Og lever ikke vi i et sekulært – ikke-religiøst – samfunn, der gudstro dels er utfordret, dels forkastet, dels skjøvet ut på sidelinjen og ikke minst privatisert? Slikt gir det da liten mening å snakke om i det offentlige rom? 12
Likevel sender NRK morgenandakt i radio hver morgen fra mandag til torsdag. På en vanlig dag er flere hundre tusen lyttere innom sendingen. Tenk, mange hundre tusen mennesker som i det sekulære, raske, moderne Norge lytter til en morgenandakt! Jeg har fått erfare gjennom brev, e-poster, telefoner og personlige møter at det er mange som lytter med både innlevelse og engasjement. Selv er jeg filosof. Jeg er verken prest eller teologiutdannet. Men NRK vil gjerne ha forskjellige stemmer til å formidle det kristne budskapet. Og det har jeg fått være med på. Mange mener at andakter ikke har noen plass i en statseid kringkaster. Dette er forkynnelse av én bestemt religion i et flerkulturelt og tolerant samfunn. Kan vi godta slikt? Programmet har imidlertid mange venner. Og ikke minst: programmet er akkurat det som det utgir seg for å være. Skjult forkynnelse kan være etisk problematisk. Hjernevask eller offentlig ensretting ønsker vi oss slett ikke. Men en andakt som på rundt fem minutter formidler et budskap relatert til de bibelske skriftene eller den kristne tradisjon, med kristen tro som utgangspunkt og gjerne med hverdagens utfordringer som ramme, er nettopp det: fem minutter forkynnelse, som bærer videre en tradisjon, og som bidrar til fellesskap, oppbyggelse og tro for dem som ønsker det. Og de som ønsker det, er sannelig ikke få. Jeg ser argumentene mot at NRK skal ha forkynnende programmer. Men jeg tror argumentene for er sterkere. Og jeg tror ikke grunnleggende menneskerettigheter eller rettsstatens upartiskhet overfor sine borgere ødelegges av at vi bevarer disse andaktene, så lenge vi har en åpen eter og ikke minst en grunnlovfestet ytringsfrihet. 13
Hva er argumentene for slik forkynnelse? De er dels kulturelle. Denne type formidling tar vare på en tradisjon og en kultur som ellers står i fare for å bli glemt i en tid med et utall andre kulturelle uttrykk. Men de er selvsagt også filosofiske og religiøse. Gjennom denne type formidling blir vi kjent med en tenkning som går på tvers av mye av det vi møter i hverdagen, og som samtidig handler om de aller mest grunnleggende spørsmål i livet. Har vi for mye av det i vår tids kringkastings- og underholdningsverden? * Jeg tror det er bra når sekulære NRK også kan sende religiøse programmer og gi plass til tanker om livssyn og tro. På samme måte tror jeg et allment og bredt forlag kan være et godt sted å vise frem og reflektere rundt religiøse problemstillinger. Jeg er derfor takknemlig for at Cappelen Damm har villet utgi boken. For selv om innholdet i de fleste av andaktene og refleksjonene leseren her vil møte, er av kristen art, er det mitt ønske at de åpner for en dialog mellom religiøse og ikke-religiøse mennesker. Jeg forventer slett ikke at du og andre som leser dette, selv regner dere som troende. Jeg håper bare dere er interessert i hva budskapet har å si, og er nysgjerrige på hva i all verden det kan bety når det formidles i andaktens form. Så får dere bære over med det religiøse språket – eller la dere inspirere, provosere, utfordre eller bevege av det. De fleste skriftstykkene eller andaktene som er samlet i denne boken, ble opprinnelig skrevet som andakter til NRK Radios morgenandakt i årene 2010 til 2014. På radio er tiden begrenset, med fire eller maksimum fem minutter til rådighet i denne bestemte programpos14
ten. Også i de stykkene som er skrevet spesielt for denne boken, er mye av det samme formatet beholdt. Jeg har også forsøkt å ta vare på den muntlige og direkte formidlingen som er mye av morgenandaktens poeng – og forhåpentlig styrke. Alt dette gjør at man godt kan lese et lite stykke av gangen. Noen ganger vil riktignok resonnementer og poenger strekke seg over flere av skriftstykkene. Men de kan alltid leses uavhengig av hverandre. * Vi er to stykker som står bak boken. De fleste andaktene er opprinnelig skrevet og fremført av undertegnede og er således i jeg-form. Men de er nøye gjennomgått og finpusset av min venn, teologen og litteraturviteren Asbjørn Bjornes, som også selv har bidratt med én av andaktene – om Dantes Beatrice og kjærligheten. Han har i tillegg bidratt med vignett-tegningene til hver hoveddel og ikke minst med gjendiktninger og oversettelser av noen perler fra den kristne verdenslitteraturen, med hovedvekt på de engelske dikterne John Milton og George Herbert og den italienske dikteren Dante Alighieri. Disse «vignettene» er plassert som innledning til hver av bokens deler. Med disse blir budskapet som taler inn i det 21. århundret, plassert i en historisk kontekst – og poesien får utdypet det som våre hverdagslige ord bare kan antyde. Med andre ord står vi bak boken i fellesskap, selv om undertegnede er hovedforfatter. Som allerede nevnt er boken i hovedsak skrevet i jeg-form, med unntak av det innledende og avsluttende essayet og det biografiske og litterære etterordet som vi har skrevet i fellesskap. Meninger som måtte være uttrykt om teologiske stridste15
maer under andaktenes gang, står hovedsakelig for undertegnedes regning. Dette er ikke primært en akademisk bok, om enn vi håper at filosofer, teologer og andre kan ha glede av den også faglig sett. Det betyr at boken ikke har lange fotnoter og litteraturlister. I de to essayene er noen referanser lagt inn i fotnoter. Utover dette har vi lagt inn referanser til bøker og forfattere vi har nevnt, samt noen tips til videre lesning, enten i selve teksten eller i det biografiske og litterære etterordet. Vi starter med et essay om det religiøse språket. Det er nok mer krevende og «filosofisk» enn selve andaktene, og man kan godt hoppe over det, om man vil. Men det sier noe viktig om hva vi forsøker å gjøre i boken – og om språket som sådan. Deretter er boken delt i syv hoveddeler, hver med mellom tre og seks andakter. Og så har boken ytterligere et essay – om mennesket og dets bevissthet – som avslutning, før vi altså kommer med noen biografiske opplysninger og litteraturtips i et eget kapittel til slutt. Noen av de syv hoveddelene relaterer seg til høytider, andre til problemstillinger og begivenheter i livet, i teologien eller i filosofien. Noen av andaktene kunne ha vært plassert flere steder, men har forhåpentlig funnet et godt hjem der de står. La oss nevne at bibeloversettelsen vi har brukt, er Bibelselskapets fra 2011. * En stor takk til NRK og mangeårig andaktsgeneral Helge Gudmundsen for samarbeid og kloke innspill. Takk til avisene Vårt Land og Aftenposten, der jeg i flere år har fått utgi små skriftstykker av denne typen. Noen av tekstene i denne boken baserer seg på disse. 16
Takk til Asbjørn Bjornes for storartet og nært samarbeid. Takk til Cappelen Damm og forlagsredaktør Mari Bjørkeng, som har gitt råd og oppmuntring (og har mast vennlig når det har vært nødvendig). Takk til Rebekka Bjornes, Caroline Syse og flere andre familiemedlemmer som har gitt verdifulle innspill. Takk til gode filosofkolleger som jeg og vi har lært mye av, herunder Gregory Reichberg, Torstein Tollefsen og Glenn «Chip» Hughes, og til mange fine teologer og prester. Anne Marie Lofthus Hindahl skal nevnes spesielt, men hun representerer mange. Takk også til pastor Erik Andreassen for gode tips og vedvarende entusiasme. Og til slutt: takk til alle som har skrevet, ringt, reagert, takket, gitt ris og ros, korrigert fakta og sjenerøst brukt av sin tid til å kommentere mine andakter gjennom årene. Boken er tilegnet dere. Oslo, september 2014 Henrik Syse
Går det an å snakke om Gud i dag? Om tro, språk – og livets mening
«Hva er passordet?» Som barn elsket vi den leken. Plutselig dukket vi opp der foreldrene eller andre voksne skulle gå – ut til kjøkkenet, for eksempel, eller inn i stuen. Travle og bestemte var de, disse voksne. Og så ble de stoppet og fortalt at veien var stengt. Passord var påkrevd. Og ingen ledetråder ble gitt. He-he. Temaet er velkjent i mytologisk litteratur. «Sesam, sesam, lukk deg opp!» Det forjettede venter bak porten, men først må man kunne passordet … Språk er som et rikt nettverk av passord. Ordene er ikke noe mer i seg selv enn bare ord eller tegn, i form av lyder eller bokstaver. Men de peker mot noe annet, og i det ligger deres kraft. De er som passord som åpner opp – for forståelse, fordypning, samtale og mening. La oss ta noen enkle eksempler: Hvis vi sier Drammen, forstår du at vi tenker på byen av samme navn. Sier vi regnvær, leder vi tanken hen på et værfenomen. Ordet «regn» er i seg selv verken vått eller rennende. Men ordet har kraften i seg til å beskrive fenomenet regn. Hva med ordet Gud? Hva i all verden peker det mot? La oss først reflektere over hva språk kan gjøre – på 18
sitt beste – så finner vi kanskje redskaper til å si noe også om språket om Gud.
Å åpne sinnet Det er rimelig å si at rom i sinnet kan bli åpnet av de rette ordene. «Der fikk du endelig satt ord på det,» sier vi. En sterk litterær eller annen kunstnerisk opplevelse kan fungere slik. Noe som ligger helt eller delvis skjult inni oss, kan bli åpnet opp – forløst – ved de rette ord og andre typer tegn. «Nå forstår jeg hva du mener,» utbryter vi, og vi opplever at noe er blitt åpnet. Skal språket ha en slik positiv og åpnende funksjon, må vi forutsette at språket er sannferdig, og at det handler om noe som på et eller annet vis er viktig og relevant. Et vakkert språk som bare forfalsker den verden vi faktisk lever i, blir i lengden bare et skalkeskjul, en fasade eller en smertestillende pille. Et slikt språk kan gi kortvarig glede, men det kommer til kort stilt overfor virkeligheten. Den amerikanske filosofen Robert Nozick bruker et morsomt tankeeksperiment: Hvem vil du helst være: et menneske i konstant sovende tilstand som har elektroder festet til hjernen, og som synes å oppleve et liv i konstant lykkerus, mens alt egentlig bare er innbilning, eller et menneske som har virkelige opplevelser, også dersom disse noen ganger måtte være vonde? De fleste vil ønske seg det siste: et virkelig, levende liv.1 For all del, språket brukes til så mye. Ofte handler det bare om det helt hverdagslige, banale eller tankeSe Robert Nozick, Anarchy, State, and Utopia (New York: Basic Books, 1974), ss. 42–45.
1
19
løst underholdende. Det kan være greit nok. Men på sitt beste, ja, også gjennom sin hverdagslige bruk, hjelper språket oss til å leve et virkelig og helt og godt liv, ved at det tilfører oss noe som beriker tilværelsen – smått eller stort. Dette må også være prøvestenen, selve testen, for et religiøst språk: Uttrykker det noe som er virkelig, byggende og relevant? Hvis ikke er det bedre at vi kvitter oss med det. Dersom det i realiteten er undertrykkende og falskt, vil samfunnet og den enkelte antagelig ha det bedre uten et slikt språk. I en spennende bok om tro og litteratur diskuterer de norske litteraturviterne Drude von der Fehr og Elisabeth Løvlie hvordan litteratur kan formidle tro, og hvordan tro og religiøse erfaringer kan fremstilles i litteratur og litteraturens språk. De fremholder at litteraturen: … åpner et rom for en form for kontemplasjon, et rom der den lar oss være i kontakt med noe som vi fullt ut ikke kan forklare, begripe eller ha kunnskap om, men som vi fornemmer beveger seg i vår tilværelse. Det er som om litteraturen øser av en paradoksal, språklig stillhet, en stillhet der vi brått blir vare for andre nyanser av livet, av virkeligheten, men også av et fravær, av døden. Dette rommet, denne stillheten, tror vi har en potensielt svært viktig verdi i vår tid.2 Dette er en god beskrivelse av hvordan språket kan «åpne opp» – ikke minst et språk som taler om (eller Drude von der Fehr og Elisabeth Løvlie, Tro på litteratur. Religiøse vendinger fra Dante til Derrida, Fosse og Knausgård (Oslo: Vidarforlaget, 2013), s. 9.
2
20
gjennom sine antydninger åpner oss for) det som overskrider våre ordinære erfaringer. Von der Fehr og Løvlie uttrykker en frykt for at et slikt språk er under press. For igjen å sitere dem: Det er … noe med det poetiske språk som tillater et annet forhold til virkeligheten, til tilværelsen, til døden. Dette slår oss som en sterk kontrast til den mer instrumentelle variant av språket som råder. Informasjon skal formidles på mest mulig klar og effektiv måte; den skal nå raskt frem, være lett tilgjengelig og gi et oversiktlig og klart bilde. Kortfattet tydelighet blir en dyd. … Vår hverdagsatmosfære er med andre ord i stor grad dominert av et slikt språk. … Jo mer det instrumentelle, sterke språket dominerer, desto større er sjansen for at vi fornemmer en utarming av det mer åndelige, eksistensielle eller indre rom, som fordrer et annet språk, eller en annen stillhet, for å tre frem.3 Det er et slikt «annet språk» vi undersøker her – et språk om Gud.
Skalkeskjul eller sannhet? Vi kan med dette reformulere vårt grunnleggende spørsmål: Hva slags språk er egentlig talen om Gud? Gir det noen mening? Noen vil mene at et slikt språk – det religiøse språket – er en distraksjon, eller i verste fall en løgn. Ifølge et slikt resonnement peker det religiøse språket hen mot 3
Ibid., ss. 10-11.
21