soltårnet de glemte katakombene
Dette er en COMIX-bok nivå 5. Les mer om COMIX bakerst i boka.
Dette er en COMIX-bok nivå 5. Les mer om COMIX bakerst i boka.
MERLIN P. MANN JAN KJÆR soltårnet
de glemte katakombene
Oversatt av Fredrik Bjerke Strand
5
Løytnant Lenzor!
Hva har skjedd med onkel?
Den store, kraftige løytnanten var på vei til stallen, men nå stanset han og så strengt på Monto.
«Onkelen din er forsvunnet. Mer trenger du ikke vite», sa han avvisende.
«Ja, men hvordan forsvant han? Har dere sendt ut noen for å lete etter ham?» spurte Monto febrilsk.
«En soldat stiller ikke spørsmål!» sa Løytnant Lenzor.
Monto skulle til å si noe, men Lenzor la hånda på skulderen hans.
Ingen glemmer de store bragdene faren din utførte for korpset.
14
Monto
«Og det forplikter, Monto! Hvis du har noe håp om å bli bare halvparten så god som faren din, er det visse spilleregler du må følge!»
Monto bet seg i leppa og nikket.
«Folket er redde. De må beskyttes. Før Kaptein
Henzel innførte Fyrstinnens lov, gjorde alle som det passet dem. Det var kaos og lovløshet.»
Mens Lenzor snakket, ble Monto stående og se på noen soldater som kjempet mot hverandre. Den ene var sterkt svekket, men fektemesteren deres så ikke ut til å ville stanse kampen.
«Kampen mot kaos krever full disiplin», sa Lenzor. «Ingen får ha sine egne tanker. Bare Henzels vilje får skje!» I det samme svingte den ene soldaten treningssverdet i et avgjørende slag. Den andre soldaten ble truffet midt i ansiktet og sank sammen i støvet.
Den som ikke har disiplin, taper kampen.
Vi er i krig, Monto …Lenzor kom helt bort til Monto og stirret ham inn i øynene med et iskaldt blikk.
onkelen din har forsvunnet i aktiv tjeneste!
«Han var ikke som din far, så det ville ikke forbause meg om han har stukket av, som en ussel forræder.»
onkelen min er ingen forræder!
Et raskt rapp over kinnet med ridepisken fikk Monto til å holde munn. Lenzor presset pisken mot halsen til Monto.
ikke bring skam over din fars navn.
«Jeg har fortsatt store forhåpninger til deg. Tre av, soldat Monto!»
16
Monto ble stående, mens Lenzor snudde seg og fortsatte mot stallen. Han hadde håpet på hjelp fra Lenzor, men det var håpløst. Ingen ville fortelle Monto hva som egentlig hadde skjedd med onkelen.
«Jeg vil være en god soldat», tenkte Monto da han red ut fra Graumborg. Han satte kursen mot østbrakkene, hvor han bodde. «Men far mistet livet i korpsets tjeneste, og nå er onkel forsvunnet! Jeg har ingen familie igjen ...»
Monto red gjennom pottemakerkvarteret. Det var ikke den korteste veien, men han ville ri forbi onkelens hus. Bare for å se.
«Jeg burde ikke være her», tenkte Monto og trakk pusten dypt. «Men jeg må finne ut ...»
... om onkel har lagt igjen noen beskjed til meg.
17
Monto stanset hesten et stykke unna. For alt han visste, kunne noen fra korpset være i full gang med å gjennomsøke onkelens hus. Det ville ikke være bra om han ble oppdaget her. Han tjoret hesten til en stolpe og gikk forsiktig nærmere. Onkelens hus lignet et skur, og han hadde bodd der alene de siste par årene, så det var temmelig forfallent.
Monto trakk fram stridsklubba og lanternen han hadde arvet etter faren. Han gikk forsiktig bort til huset.
Døra var spikret igjen. Et skilt med et soltegn fortalte Monto at huset nå offisielt tilhørte korpset. Monto lyttet. Tyven var musestille, og han måtte ha godt nattsyn, for det var bekmørkt der inne.
18 Hva
En tyv? Han er i hvert fall ikke soldat …
i alle dager?
Monto snek seg inn i smuget og bort til de åpne skoddene.
«Bare vent til du kommer ut», tenkte Monto. «Da skal du få en varm velkomst!» Endelig kom en mørk skikkelse til syne i vinduet. Kledd i en mørk drakt og med øyne som lyste rødt i mørket.
TENE-FALANX!
Monto skjønte ikke hva som hadde truffet ham. Tyven benyttet forvirringen til å løpe av gårde nedover smuget.
19
Din tyv!
«Du slipper ikke unna!» ropte Monto og spurtet etter ham. Han visste at smuget var en blindvei. Det var umulig for tyven å slippe unna.
Han var kommet til enden av smuget, men det var ingen der. Monto knep øynene sammen. Riktignok var det mørkt, men han burde kunne se om det var noen der. Han hørte heller ikke noe.
«Du er slu, ditt lille skadedyr», sa Monto lavt mens han tok av toppen på den gamle lanternen.
ingen klarer å skjule seg for krystallen!
20
Hva i ...?
Et blendende lys skar gjennom mørket som en solstråle midt på dagen.
STOPP!
ARG!
Jeg hater
sterkt lys! Der var du!
Tyven var tydeligvis kraftig blendet av lyset fra krystallen, men han forsøkte likevel å komme seg unna.
Monto tok tak i bena på tyven og veltet ham over ende med et kraftig rykk. I det samme han landet, var Monto over ham og grep tak i kragen hans.
«Hva gjør du i huset til onkelen min?» snerret
Monto og hevet knyttneven.
«Stopp, ditt huletroll!» stønnet tyven og kikket
Monto rett i øynene. «Jeg prøver jo å redde onkelen din, for pokker!»
Monto stirret forbløffet på den unge tyven. «Hv-hva mener du? Hvem er du?»
«Jeg heter Koto», sa tyven.
21
Labyrinten
Artan hadde beveget seg gjennom trange, falleferdige ganger i timevis. Selv om han konsentrerte seg hardt om å huske ruten, var han i ferd med å miste oversikten. Han satte fra seg oljelampen mens han tørket svetten av pannen.
«Planen var perfekt. Jeg kunne vært ferdig med labyrinten nå hvis ikke den dumme porten hadde vært umulig å få opp!»
Plutselig hørte Artan en skrapelyd i det fjerne. Han hadde hørt den flere ganger før her nede i gangene. Artan svelget.
Jo lenger inn jeg kommer, jo vanskeligere blir det å finne veien!64
Skulle gjerne visst hva det der er!
Det var garantert ikke noe hyggelig. Enda en god grunn til å finne veien ut så fort som mulig. Han løftet opp lampen og gikk videre.
«Høyre eller venstre?» mumlet Artan da han kom til en kryssende gang. «Jeg må komme meg ut før jeg virkelig går meg bort.» Artan tråkket ut i gangen. Han satte seg på huk med lampen og åpnet glasset. Flammen blafret, og Artan smilte for seg selv.
Det kommer vind fra høyre! Det betyr at det må være en utgang!
Artan lukket glasset på lampen og tok et par raske skritt nedover gangen til høyre.
65
«Gulvet kan kollapse når som helst», grøsset Artan. «Jeg må ut så fort som mulig.»
Hjertet hans banket, og han klarte nesten ikke å puste fort nok. Heldigvis skimtet han litt lys nederst i gangen. For å komme til lyset måtte han gjennom en smal sprekk, men da Artan begynte å presse seg gjennom, hengte oljelampen seg fast og glapp ut av hånda hans. Den falt i bakken med et smell, og Artan kunne se at den var ødelagt.
«Hvorfor går alt jeg gjør galt?!» ropte Artan da han kom ut på den andre siden. Han sparket sint til huleveggen.
Hallo!
Artan skulle til å presse seg tilbake gjennom sprekken, da en stor neve tok tak i kraven hans. «Rolig! Vi skal ikke gjøre deg noe!» sa en stemme.
Artan snudde seg. Først nå gikk det opp for ham at han sto i en gigantisk hule. Han hadde bodd i Underbyen hele sitt liv, men her hadde han aldri vært før. Klanene hadde hver sin del av Underbyen, og Artan hadde bare vært hos Flodklanen. Man besøkte ikke de andre klanene.
66
Hvem er dere?
Jeg heter
Monto! Og det der er Koto!
«Hvordan har du havna her hos Fjellklanen?» spurte
Koto og børstet bort støv fra Artans skulder.
«Fj-fjellklanen! Det er jo de verste barbarene!»
stammet Artan og vek tilbake. «Ikke slå meg!»
Monto og Koto kikket på hverandre. Så begynte de å le. «Hvorfor i all verden skulle vi slå deg?» sa Koto.
«Vi aner ikke hvem du er engang.»
Jeg er Artan.
Lærling ved
Flodklanens
Akademi …
67
De Glemte KatakombeNE
Kunne det virkelig stemme? Artan hadde lest i eldgamle skrifter at det lå huler og saler under Underbyen. Men ingen hadde kunnet bekrefte at det var sant. Lesemester Lorgo hadde bare fortalt ham at man for lenge siden begravde helter og konger dypt nede i jorden. Det var ikke lenger noen som våget seg ned dit. Ned til ...
De glemte katakombene!
En sal. Eller et kjempekammer ... Hva er det?
78
«Kata-hva-for-noe?» spurte Monto, som også var kommet helt fram til kanten.
«Her ble taytanerne begravet», sa Artan. «Det har ikke vært noen der nede på hundre år eller mer. Ingen vet hva som gjemmer seg i De glemte katakombene. Vi må dit med en gang!»
Koto smilte skjevt til Artan, som så ut til å ha glemt oppgaven.
Unnskyld, men skulle ikke vi få tak i en eller annen krystall?
Artan kikket opp og så seg litt forvirret omkring. «Øh, jo ... Selvfølgelig», sa han og klødde seg i nakken. «Men vi kommer uansett ikke over kløften, så vår eneste sjanse er å finne et smutthull som går under labyrinten!»
Koto og Monto så på hverandre, Artans forslag ga mening.
«Tene-Gara!» sa Koto og tok et solid rep av skygge, som de kunne fire seg ned i den store, mørke salen.
79
Koto
14-årige Koto er vokset op sin far og mor i den lille landsby Korse, som ligger foden af Sarratumbjergene.
Bli med på en utrolig og farefylt
reise i et magisk univers!
meget fattige, og må Koto drage til storbyen Klanaka for at penge til familien.
både eventyrlysten modig. Han er smidig en utrolig evne til at sig i skyggerne. syn er lige så godt om som om dagen. han hverken har arvet mor eller far ...
Kotos læretid er over, og han er nå blitt en dyktig mestertyv, med kontroll over de magiske skyggekreftene sine. De kommer til stor nytte da han møter Monto, en gutt som leter etter onkelen sin. Det viser seg at onkelen er tatt til fange av den onde Kaptein Henzel, og de to guttene legger ut på en farefull reise for å befri onkelen og styrte kapteinen.
TAYNIKMA er en actionfylt serie for alle mellom 7 og 12 år. Bøkene kombinerer mangainspirerte tegninger og fantasyfortelling på en unik måte. Hver bok består av to historier.
«Effektiv og lettlest blanding av actionfylt tegneserie og roman!»
SERIEJOURNALEN
8 sider Tegneskole
BERLINGSKE TIDENDE
COMIX er utvalgte tegneseriebøker med tilpassede lesenivåer.
Nivå 5: For dem som vil lese gode fortellinger der mye av handlingen ligger i teksten.
111
9
«Taynikma er suveren underholdning ...»