ILLUSTRERT AV DOUGLAS HOLGATE
MAX BRALLIER
kapittel en
Her ser du meg.
Ikke det giga monsteret.
Nedenfor det kjempedigre monsteret. Gutten som ligger på ryggen, med et ødelagt balltre ved siden av seg. En kjekk gutt som straks kommer til å bli spist.
1
For førtito dager siden var jeg bare Jonas
Johansen: tretten år, med et kjedlig liv i den lite spennende småbyen Vekkemark. Jeg var absolutt ikke en helt, absolutt ikke en tøff type, absolutt ikke en som sloss mot kjempedigre monstre.
Men se på meg nå. I nærkamp med et glupsk beist på taket av byens apotek.
Det skjer mye rart her i livet.
Akkurat nå har hele verden gått av hen gslene. Sjekk ut de knuste rutene. Sjek k ut de ville planten e som kryper oppover veggen.
I ngenting av dette er normalt.
2
LIV OG D O D! DUELL PA . I
HVEM KOMMER TIL A SEIRE?! .
kapittel to JONAS’
HIMMELHØYE, UGJENNOMTRENGELIGE OG MEKTIGE TREFESTNING!!!
Her bor jeg. Jeg vet at det ikke er som et vanli g h j e m med otte ting som badekar og gardiner, men jeg synes dette er ganske fint .
Trehytta tilhørte egentlig den ekle lille fos ter broren mi n. Ikke sant, før … Men jeg har bygd på den en god del etter at alt det sk rekkelige skjedde.
17
Dørene åpner seg helt plutselig! Vi snubler bakover
gjennom døråpningen og ramler over ende på gulvet.
En streng stemme kommanderer: «TREKK DERE BAKOVER!»
Jeg kryper gjennom hallen, bort fra dødskula som nærmer seg i stor fart, og så – BANG! – den doble døra smeller igjen, og det sier KLIKK i en lås, akkurat idet —
KA-BOOM!
ZOMBIEKULA BLE SPRENGT I
FILLER!
KLIKK-KLAKK!
155
«Hva – hva var det som skjedde?» sier Omar.
«Hvem åpnet dørene?» spør Willy.
Jeg tror jeg vet svaret …
Jeg reiser meg og lyser med hodelykta. Og der er hun. En skikkelse som trer fram fra mørket.
Jenta jeg er kommet for å redde.
Jomfruen i nød.
Melika Saidi.
Hva gjør
dere tullinger her?
156
kapittel tolv
Melika ser ut som en halvgal, morderisk amasone, en krigerprinsesse! Hun holder et kosteskaft som er spisset til et spyd, og håret pisker om hodet hennes som om det var vind her, men det er ingen vind, det er bare håret hennes som liksom lever sitt eget liv.
Vi er kommet for å redde deg!
Det ser ikke ut til at hun trenger å bli reddet, kamerat.
Melika, du ser helt fantastisk ut.
Jeg hadde gjort meg noen tanker om hvordan denne redningsoperasjonen kunne forløpe.
157
De fleste av dem gikk i retning av:
HELTEN MIN!
Men ingen av dem var i nærheten av dette …
som skjer nå —
Kom dere vekk herfra. NÅ!
158
«Men vi er kommet for å redde deg!» sier jeg.
«Jeg trenger ikke å bli reddet», sier Melika kaldt.
«Det gjør du vel!» utbryter jeg. «Du er fanget her!
Jeg vet det, for jeg så genseren din i vinduet. Den røde med gule striper!»
Melika ser på meg som om jeg skulle være en snik som hadde lusket på henne. «Vet du hvilke klær jeg har?»
Jeg høres sikkert ut som den sniken. «Æh, jeg legger vel bare merke til slikt, tror jeg …», mumler jeg. «Jeg er, hm, observant.»
Melika ser tvilende ut. «Det er litt søtt og litt sprøtt. Men jeg trenger ikke hjelp.»
Niks.
Men du burde bli med oss!
Vi har en hel trehytte! Den har sprø duppeditter og TVspill og en toalettbøtte, og den er bare helt topp!
Jeg det.mener
Har det helt topp her.
159
«Jonas», sier hun, «foreldrene mine kommer og
redder meg. Jeg må bare vente her. Det siste jeg trenger, er tre teite guttunger som løper rundt og drar med seg zombiekuler opp i andre etasje. Forstått?»
«Hvordan vet du at foreldrene dine kommer?»
«Det er bare noe jeg vet, ikke sant?» sier hun, og stemmen er hard.
«Hør her, Melika, jeg tror ikke du har skjønt det. Du er antakelig i sjokk. Jeg er nemlig ikke så rent lite fantastisk. Jeg er som en etter-apokalyptisk James Bond. Jeg har liksom rett til å drepe monstre.»
Melika ser på meg som om hun har tenkt å mate monstrene med meg, egenhendig.
«Nei, på ordentlig. Jeg har det. Se her», sier jeg og gir Melika et papir.
Hun tar imot det, gransker det mistenksomt og sier: «Jonas, dette er en bit av en Denny’s-meny, som du har revet av og skrevet ’Rett til å drepe monstre’ på.»
Jeg legger armene i kors, lener meg mot et skap og smiler som en boss. «Jepp. Stilig, hva? Du burde føle deg beæret over at jeg er kommet hit for å redde deg.»
Melika er ikke særlig imponert. «Du har stavet ’rett’ feil.»
Jeg trekker på skuldrene. «Staving er ikke viktig når det gjelder å drepe monstre.»
160
«Fryktelig moro! Den siste gjengen på jorda leverer masse spenning og enda mer humor.»
JEFF KINNEY, forfatter av bestselger-serien
En pingles dagbok
MOT DIN FAVORITTGJENG!
For litt siden var de helt vanlige barn, med helt vanlige liv. Men se på dem nå! Det er TOTALT ZOMBIEKAOS, og de slåss med monstre samtidig som de prøver å redde jorda. Men har de det som skal til for å overleve en apokalypse?
Den siste gjengen på jorda-serien er proppfull av spenning, ellevill humor og tøffe tegninger.
/ O
PERFEKT FOR ALLE MELLOM 8 og 12 AR
BØKER I SERIEN:
ANDRE BOK 2 BOK 3
BOK
1!