DEN SISTE ISBJØRNEN

Hannah

KAPITTEL SJU

Avgjørelsen

Hvordan hadde isbjørnen kommet seg til øya, nøyaktig hvor lenge hadde han vært her, og hvorfor hadde ingen av de forrige meteorologene sett ham? Svarene på disse spørsmålene lå irriterende langt utenfor rekkevidde, og April dunket kasserollen hardt ned på komfyren. Det var snart middag, og hun tenkte bare på hvor utsultet den stakkars isbjørnen hadde sett ut. Den skadde poten hindret ham sikkert i å jakte. Hva spiste han i kveld? Og hva kunne hun gjøre for å hjelpe ham?

Mens hun grublet kom pappa ruslende inn i stua, gjespet høyt og tømte lommene på stuebordet. Sammen med noen anisdropspapir, en penn med tyggemerker og et lommetørkle, traff lommekniven den harde overflaten med et smell. Hun skjønte ikke hvorfor han alltid hadde den med seg rundt, for han brukte den aldri til noe annet enn å klippe tåneglene.

Hun skulle til å helle bønner i kasserollen da hun bråstanset og stivnet med utstrakt hånd. Kniven.

Kunne hun prøve å skjære av plasten selv?

Hun ventet til pappa hadde gått for å lese av dagens siste temperaturer før hun nølende plukket den opp og holdt den i hånda. Hun hadde aldri brukt en kniv til noe annet enn å skjære epler og gulrøtter og sånne ting, men …

Lenger turte hun ikke å tenke. For selv om hun visste hvordan man bruker en kniv, hadde hun aldri brukt en på en isbjørn før. Aldri på et dyr som faktisk kunne drepe henne.

Den natten sov hun nesten ikke, tankene sirklet bare tilbake til advarselen Tor hadde kommet med på båten. Han hadde rett. Dyrene her var ikke som dyrene hjemme. De var født inn i et liv i fri natur, helt uten kontakt med mennesker. Til og med fjellreven var annerledes enn revene i hagen hjemme. Alt var farligere her oppe.

Hun vred og vendte på seg, og strømningene i hjertet rev og slet i henne. Men da hun våknet

neste morgen, satte hun føttene på gulvet, trakk pusten dypt og rettet seg opp i ryggen.

Nå som hun hadde tenkt seg om, visste hun innerst inne at hun ikke hadde noe valg. Hun måtte ta med seg kniven til pappa og skjære løs isbjørnen.

Hvem skulle ellers gjøre det?

Til lunsj varmet hun kjapt opp en boks med minestronesuppe til pappa og tok den med seg bort til værhytta.

«Å … takk, April.» Pappa kikket åndsfraværende opp. «Er det lunsj allerede?»

Hun nikket. «Jeg tok med disse også.» Hun

slapp en håndfull med anisdrops på benken. Pappa hadde pakket med seg akkurat nok til seks måneder, og dagsrasjonen var på tre drops. Mens han var opptatt med å ta papiret av et drops til forrett, tok April lommekniven fra jakkelomma hans og smøg seg raskt ut. Så dro hun på seg jakken og støvlene, tok med seg noen havrekjeks og et glass med peanøttsmør fra lagerrommet og la av gårde.

Turen til Hvalrossbukta føltes ikke riktig så lang i dag, delvis fordi hun visste nøyaktig hvor hun skulle og hva planen var – selv om bare tanken gjorde henne tørr i munnen. Hun trakk

pusten dypt og stålsatte seg. Rundt henne var lufta skarp og ren, som om bakken var laget av sprø, spiselige krystaller. Faktisk føltes det nesten som om øya visste hva hun skulle og var på hennes side.

«Ikke langt igjen nå», mumlet hun, og noen få minutter senere var hun fremme. Hun måtte le litt av seg selv, for da hun fikk se Hvalrossbukta i fullt dagslys, var den langt ifra så skummel som

hun hadde syntes i går da alt, inkludert isbjørnen, hadde føltes stort og truende.

Det eneste problemet var at hun ikke så snurten av ham, heller ikke da hun studerte alt rundt seg grundig gjennom kikkerten – de tre snødekte fjellene, det nakne slettelandskapet hun hadde lagt bak seg og de falleferdige ruinene nede ved vannet. Så rettet hun kikkerten mot brenningene ute på det grå havet. Isbjørner er gode til å

svømme. I hvert fall bedre enn henne – hun foretrakk å klatre i trær. Men hun så ham ikke i sjøen heller, og siden hun hadde begynt å skjelve og det ikke var spesielt gøy å bare stå og vente, bestemte April seg for å gjøre noe nyttig isteden.

Hun hadde plukket søppel på strendene ved gården til bestemor Apple mange ganger, så av gammel vane finkjemmet April stranda etter ting som ikke hørte hjemme der, og da hun var ferdig hadde hun samlet 26 plastflasker, sju rustne hermetikkbokser, en svart kam, en rosa enhjørningtannbørste, en stor haug med blått garn som sikkert var brukt til fiske, en lekebil av alle ting,

og en halvfull flaske med whisky. Alt stammet fra folk langt, langt unna og hadde kommet hit med de skiftende havstrømmene.

«Sånn.» Hun la den siste flaska på en ryddig haug ved båten på stranda. Hun fikk komme tilbake en annen dag med en pose sånn at hun kunne ta det med seg.

Men nå som jobben var unnagjort, hadde magen hennes begynt å rumle, og isbjørnen var fremdeles ikke å se. Havrekjeksene skulle egentlig være en gave, men hun var plutselig skrubbsulten – og det var ikke noe rart, for hun hadde glemt å lage suppe til seg selv. Så hun satte seg med ryggen mot båten, smurte masse peanøttsmør på kjeksene og tok en stor bit. Det var ikke før hun kikket opp, med smuler på haka og munnen full av kliss, at hun oppdaget at hun ikke var alene.

Der sto isbjørnen, mindre enn tre meter unna.

«Åh!» sa April så sjokkert at hun mistet glasset med peanøttsmør og en stor klatt sprutet utover den høyre støvelen. «Hvor kom du fra?»

Selv om han var forferdelig mager, så hun nå

på nært hold at han var det største dyret hun noensinne hadde sett. April var sikkert ikke mer enn en tredjedel av størrelsen, kanskje enda mindre, og hun måtte bøye hodet langt bakover for å se på ham.

Hun snakket fort slik at hun ikke skulle miste motet. «Jeg har kommet for å hjelpe deg. Se, jeg har tatt med meg kniven til pappa. Jeg har egentlig aldri brukt den før, men det går sikkert bra. Jeg må bare finne ut hvilket blad jeg skal bruke – det er så mange! Det er til og med en korketrekker her – ikke at pappa drikker, altså, det gjør han ikke. Ikke siden bilulykken. Han hadde drukket. Gutten, mener jeg. Ikke pappa. Det var derfor han ikke så mamma. Før det var for sent. Pappa hater drikking.»

Hun bablet i vei, men av en eller annen grunn greide hun ikke å la være. «Men det har du sikkert ikke lyst til å høre om. Jeg har akkurat ryddet på stranda. Ser du? Det søppelet der hører ikke hjemme her. Ikke på Bjørnøya. Men folk vet kanskje ikke at det finnes steder som dette. Jeg

gjorde ikke det. Ikke at de fantes i virkeligheten, i hvert fall. Jeg mener, jeg visste at de fantes i bøker, men det er jo ikke det samme. Jeg visste ikke at det kunne se slik ut her på jorda.»

Hun slo ut med hånda for å understreke – hva, egentlig? Hvor tomt det var? Hvor øde? At det føltes som å ikke være på jorda i det hele tatt, men på en slags uslepen, folketom søsterplanet? Hun lot hendene synke og svelget tungt.

Jeg er nervøs, konkluderte hun. Ikke så rart med tanke på at det sto en menneskeetende isbjørn like foran henne. Hun turte ikke å se opp. Selv på tre meters avstand kunne hun kjenne

pusten hans i ansiktet, og det var ikke spesielt behagelig. Magen hennes vrengte seg, og et kort, forferdelig øyeblikk trodde hun at hun måtte kaste opp.

«Kom igjen, April», hvisket hun til seg selv.

«Ta deg sammen.» Så dro hun skuldrene bakover, trakk pusten dypt og kikket opp, rett på ham.

Isbjørn

sa April og passet på å stå så stille hun bare kunne. Av revefamilien hjemme i hagen hadde hun lært at det verste hun kunne gjøre, var å gå nærmere. Hun lot alltid dyrene komme til seg, ikke omvendt. Stresset hun dem, ville de bare enten stikke av, bite eller – som i dette tilfellet – spise henne levende.

Hallo»,

Hun gikk ut fra at det samme gjaldt for isbjørner. Det var et spørsmål om tillit, samme hvor stort dyret var.

Så April krysset fingrene og forberedte seg på å

vente. Hele dagen om nødvendig. Men forhåpentligvis ikke hele natten, for da kom pappa til å bli bekymret.

«Du vet hva jeg heter, så nå vil jeg gjerne vite hva du heter», sa hun med rolig stemme. Hun snakket nesten alltid lavt – hun hadde skjønt for lenge siden at dyr ikke liker at mennesker roper og beljer. Og her ute i villmarka prøvde hun å gjøre stemmen enda lavere, som snøfnugg. «Men det føles heller ikke riktig at jeg gir deg et navn, som en katt eller en hund. Det var annerledes med Braveheart, for han bodde jo i hagen min, midt i byen. Du er et villdyr tvers igjennom. Og dyr har ikke bruk for menneskenavn. Men noe må jeg jo kalle deg, så da tror jeg at det får bli Isbjørn.»

Isbjørn reagerte ikke, men April bestemte seg for å tro at han godtok det.

«Liker du det, Isbjørn?» sa hun. «Liker du det nye navnet ditt?»

Hun kunne ha sverget på at hun så en krusning rundt de sjokoladebrune øynene, og April smilte.

«Det tar jeg som et ja.»

«Jeg vet at du ikke egentlig kan snakke med meg, altså», fortsatte hun. «Men vi kan sikkert tolke hverandre på et vis. Det blir litt som å være kodeknekker – jeg må bare tyde tegnene.» Hun kikket forventningsfullt etter en bekreftelse av noe slag. Hva som helst – et rist eller en liten rykning. Hun så spent på ham i mange lange sekunder, men det kom ikke noe.

«Det gjør ingenting», sa hun. «Jeg vet at du hører meg. Vi kan kommunisere likevel. Folk sier at dyr ikke kan snakke, men det er ikke sant, det vet jeg. Hva var det mamma sa igjen? At vi må finne en ny måte å snakke på.» Uten å tenke seg om kastet April et blikk på klokka si, som om moren kom til å åpenbare seg der som en flaskeånd.

Det rykket i ørene til Isbjørn, men han kom ikke nærmere.

«Du trenger ikke å være redd. Jeg er ikke som de voksne – jeg skal ikke gjøre deg noe», sa hun og svelget sin egen frykt. «Jeg vil bare hjelpe deg.»

Men samme hvor hardt hun prøvde å berolige

ham med sin mest forsiktige stemme, dristet ikke

Isbjørn seg nærmere, og siden April fremdeles

ikke turte å bevege seg mot ham, ble de værende i denne stillstanden i nesten to timer.

Til hun plutselig fikk en idé.

«Hør her, Isbjørn – jeg har tatt med noen havrekjeks til deg, og jeg er ikke så sulten, egentlig. Så nå smører jeg litt peanøttsmør på en av dem – sånn – og så legger jeg den her. Foran

meg. På den lille steinen. Ser du den? Og hvis du vil ha den, kan du bare ta den.»

Isbjørn reagerte ikke med det samme. Kanskje han ikke var like glad i peanøttsmør som henne?

Men så stakk han snuten i været, og den begynte

å dirre og skjelve. Han sniffet høyt noen ganger, og April kunne ha sverget på at øynene hans lyste opp.

«Det er peanøttsmør», sa hun. «Grovt, for det er best. Du kommer til å like det. Det er ikke sel eller noe sånt, men det er faktisk veldig godt, spesielt hvis du er sulten.»

Isbjørn sniffet enda en gang, og nå så hun en sult i ansiktet hans som var så intens at hele kroppen skalv. Veldig langsomt tok han et nølende skritt fremover, så enda et, og til slutt tok han det tredje og siste skrittet, og uten å slippe April med det brune blikket så mye som et sekund, slukte han havrekjeksen.

«Jeg visste at du kom til å like det!»

Hun smilte fremdeles for seg selv da Isbjørn plutselig hoppet rett mot henne, med åpen munn og skarpe, spisse tenner. April stirret døden i hvitøyet, og hun angret på at hun ikke hadde sagt ordentlig ha det til pappa før hun dro ut i dag. Hun knep igjen øynene, krysset fingrene og ba en stille bønn om at det ble liggende igjen noe av henne som de kunne begrave.

Men istedenfor å få hodet revet av, kjente April plutselig at noe fikk den høyre foten hennes til å riste – som om den ble knadd hardt, som en massasje. Hun åpnet det ene øyet så vidt og kikket ned. Der sto Isbjørn og slikket i seg peanøttsmøret hun hadde sølt på støvelen, med den enorme rosa tunga. Det var som å bli slikket av en katt – bare

en million ganger hardere.

«Isbjørn!» pep hun. «Nå er det ikke mer igjen der!»

Han ga støvelen et siste slikk for å være helt sikker, så satte han seg på huk og stirret rett på henne. Han flekket fremdeles tenner, men han slikket seg også rundt munnen, og da så han mye mindre skummel ut enn tidligere.

«Vil du ha mer, kanskje?»

Varsomt plasserte hun de siste kjeksene hun hadde på steinen og fulgte med mens han slukte dem i seg på under ett sekund. Da han var ferdig, la han hodet på skakke og så bedende på henne.

«Nå har jeg ikke flere!» sa hun. «Beklager.»

Han hang med ørene. April angret på at hun

ikke hadde tatt med seg enda en pakke, spesielt nå som han hadde rygget litt unna og igjen sto og så på henne fra trygg avstand. Selv om hun hadde kniven i lomma, og Isbjørn helt klart hadde veldig vondt i den hovne poten, skjønte April at han

ikke kom til å nærme seg igjen. I hvert fall ikke

før hun hadde mer mat å by på.

«Jeg kommer tilbake i morgen», sa hun, og greide ikke helt å bestemme seg for om hun var lettet eller skuffet.

Dagen etter hadde hun med seg ti pakker med havrekjeks og to glass med peanøttsmør. Denne gangen måtte hun vente en time før Isbjørn forsiktig nærmet seg og spiste maten som hun hadde lagt ut til ham, på god avstand fra der hun selv satt. Dagen etter det tok det ikke mer enn en halvtime. Og dagen etter det igjen tok det bare ti minutter før han følte seg trygg nok. Hun hadde også begynt å slappe av rundt ham. Han hadde ikke vist tegn til at han ville spise henne – bare maten hun hadde med seg. Og da hun kom den fjerde dagen etter at de møttes, virket det som Isbjørn hadde ventet på henne, og han kom byksende bort med en gang.

Hun la maten omtrent ti skritt foran seg og

trakk pusten dypt. Og så, uten å tenke seg for mye om, for da ble hun bare redd, la hun hånda rundt kniven i lomma.

«Kan jeg få lov å se på poten din?»

Vennskap

var enorm – isbjørnpoter er store, sånn at kroppsvekten kan fordeles utover isen – men hevelsen gjorde den enda større. Noe myk plast av den typen som holder sekspakninger med flasker eller ølbokser sammen, bare større og kraftigere, hadde snørt seg rundt poten. Et blått fiskegarn hadde også viklet seg inn i plasten. Floken var så sammenfiltret at det ikke var rart han ikke hadde fått den av selv.

Poten

Hun svelget siste rest av frykt og tvang seg selv til å stå helt rolig. Ikke som en statue, men med

en slags myk og forsiktig ro – som vann, akkurat som hun hadde sagt til Tor. Hun trakk pusten

dypt og langsomt, helt ned i magen, og utpusten var så lydløs at bare frostskyen i den kalde lufta avslørte den. Hun så for seg at det vokste røtter ut av sålene på støvlene hennes, røtter som bandt henne til denne øya, og det føltes også som om øya strakte seg opp og bandt seg til henne. Slik ble hun på en måte litt mindre menneske og mer

bjørn.

«Får jeg ta på den?» spurte hun forsiktig, for aldri i livet om hun ville tatt på et vilt dyr uten å få tillatelse først.

Isbjørn hadde spist opp maten, men ikke flyttet på seg. Visste han at hun prøvde å hjelpe ham?

Eller stolte han bare såpass på henne nå at han

følte seg trygg? Hun slapp i hvert fall ikke ansiktet hans med blikket. Han stirret så lenge på henne uten å blunke, at hun ikke visste hvor lang tid som hadde gått. Verden utenfor krympet til det stedet mellom dem der den langsomme og rolige pusten deres blandet seg. Hun kunne ikke tenke

seg frem til når det var riktig å bevege seg. Dette var ikke et sjakkparti. Det var instinkt. Noe som var hevet over alle spørsmål og all tvil. Og til slutt kunne hun endelig tillate seg å ta et ørlite skritt mot ham.

«Ser du?» sa hun. «Jeg kommer ikke til å gjøre deg noe.»

Hun tok en pause før hun forsiktig tok enda et skritt, og så tok hun en ny pause og enda et skritt. Steg for steg nærmet hun seg, til han var bare et lite skritt unna. Han var så nær nå at hun kunne talt de svarte værhårene og tatt på den fuktige snuten.

Hun knuget fingrene enda hardere rundt kniven mens hun pustet rolig. Sakte tok hun den ut av lomma og holdt den opp foran ansiktet.

Isbjørn blunket, men rygget ikke unna.

«Jeg skal bruke denne til å skjære av deg plasten», sa hun. «Men du må love meg at du ikke gjør meg noe.»

Hun var så nær ham nå at hun så ham rett inn i øynene. De hadde samme farge som mørk sjoko-

lade, så brune at de nærmest så svarte ut. Øynene fortalte en historie, slik de gjør hos alle mennesker og dyr. Og øynene til Isbjørn fortalte om sult og fortvilelse. Kanskje ensomhet også, men April visste ikke om det var en speiling av hennes egne følelser. Men det aller viktigste var at øynene hans verken var fiendtlige eller ondskapsfulle, for sånt ser man, og et sted langt inne i blikket hans fikk hun den tillatelsen hun trengte.

Mens hun fortsatte å puste jevnt og rolig, satte hun seg på kne, tok av seg den ene votten og strakte ut hånda. Sekundene gikk, og hun kjente pusten hans i nakken og følelsen av at tennene hans hang over henne som en giljotin. Og så berørte hun pelsen hans prøvende med fingertuppene.

«Åh! Så myk du er!»

Pelsen var som et varmt, mykt teppe, men den luktet saltvann og villmark. Plasten hadde surret seg så hardt fast at hun ikke fikk fingrene innunder den. Isbjørn skalv da hun tok på stedet den hadde gravd seg inn.

«Huff, stakkars», sa hun. «Jeg skal prøve å skjære den løs.»

Selv med kniven tok det ti hele minutter før hun hadde greid å få vekk alt fiskegarnet og

kunne skjære gjennom plasten. Hun måtte hele tiden passe på så hun ikke rispet ham – hun

blunket omtrent ikke mens hun holdt på – men til slutt var poten fri.

Da den siste plastbiten falt i bakken, løftet

Isbjørn hodet og brølte. Lyden var så øredøvende at April gikk over ende og falt med ansiktet ned i fjæra. Og likevel fortsatte han å brøle til jorda ristet, himmelen gynget og horisonten splintret.

«Det går helt fint», sa April da han var ferdig og hun kavet seg opp. «Jeg vet du bare ville si takk.»

Isbjørn så på henne, og i de mørkebrune

øynene glimtet det av noe som ikke var en refleksjon av havet, men noe mye dypere. Det var et blikk som strakte seg over tid og rom og alt som finnes innimellom. Kanskje varte det for alltid, eller bare noen sekunder. Når hun tenkte tilbake på det etterpå, husket hun ikke helt.

Men en ting var hun sikker på – det var et blikk de kunne bygge et vennskap på.

«Jeg kommer tilbake i morgen», sa hun litt skjelvende mens hun kom seg på beina og prøvde å se for seg livet videre, der en jente som henne kunne bli venn med en isbjørn. «Jeg skal ta med en sårsalve til poten din slik at den ikke blir betent.»

Isbjørn åpnet munnen for å brøle, men denne gangen løftet hun hånda og stanset ham like før.

«Ja da», fniste hun. «Jeg kan ta med mer peanøttsmør.»