Antropress 02/2014 Endring og Erindring

Page 1

TIDSSKRIFT FOR SOSIALANTROPOLOGI

Nr.2 2014

ENDRING & ERINDRING 1

Antropress#2.indd 1

07.10.2014 16:30:11


INNHOLD 4

Quo vadis? 131 år etter gift

7

Heit forskning

11

HISTORIEN OM ANTROBAND #2

14 DEN EMPATISKE OPPRØREREN 20 PAUSEROMMET 22 DEN EKSTERNE HARDDISKEN 26

ETNOGRAFISK FILMFESTIVAL

30

net fishing on epoon atoll

34

EBOLA

40 ..to miss the greatest reward which we can hope to obtain from the study of man..

VELFERDSTINGETS KULTURSTYRE

Utgitt med støtte fra: kulturstyret, frifond og SAI Trykket AV BK-Grafisk

2

Antropress#2.indd 2

07.10.2014 16:30:11


REDAKSJONELT Emil Sveen, Redaktør

I anledning 50-års jubileumet for Sosialantropologisk Institutt slipper vi en ny utgave av Antropress. Tema for SAI-jubileet er “Endring og Erindring”. Vi har også valgt dette som tema for denne utgaven av Antropress. Denne utgaven er smurt inn med nypressede artikler, skrevet av noen nye skribenter fra bl.a. bachelorprogrammet, men også de eldre ringrevene på masternivå som alltid leverer for blekka. Vi har vært heldige å få til et mer utfyllende intervju med Unni Wikan, noe som vi er meget takknemmelige for. Utgavens artikler består blant annet av heit forskning som tar for seg fremtiden for antropologisk forskning, i tillegg til hvordan prosjektet passer inn i instituttets 50-årige historie. Som del av jubileet skal det være en etnografisk filmfestival, filmfestivalen presenteres også her med utfyllende program. Antroband 2 sin historie presenteres, et spennende prosjekt som startet i 2013. Vi gir deg et innblikk i pauserommet for masterstudentene, samt hvordan antropologer kan bidra til bedre fortåelse av lokale kulturer i forbindelse med Ebola-krisen i Vest-Afrika. Antropologiens lykkelige forhold til livskvalitet, og ikke minst debatt om antropologisk relevans.

Redaktør: Emil Sveen NESTRedaktør: Sophie Arntsen Skribenter - Bachelor: Kristina Holt Taran Victoria Rogstad Wold Bent Eilif Noddeland Skribenter - Master: Ola Fjeldstad Mikkel Vindegg

Henrik Jarholm Jørgen Wien Magnus Godvik Ekeland

Design, layout & typografi: Mathias Hovelsen Tokle & assistent Simen Boman Sønderbye Kontakt: antroblekk@gmail.com

Tusen takk til alle bidrag og spesielt til Unni Wikan som tok seg tid til et intervju med oss!

Besøk oss på nettet: www.antropress.wordpress.com

3

Antropress#2.indd 3

07.10.2014 16:30:11


Quo vadis? 131 år etter Gift Ola Fjeldstad, master

131 år etter Alexander Kiellands Gift duker SAI til debatt om antropologiens relevans utenfor egne kretser – på latin. Hvordan kan man hevde relevans dersom selv antropologistudenter føler seg som lille Marius i jungelen av dårlige antropologiske formuleringer? levde liv. Dette er viktige bidrag til samfunnsforskningen. Antropologisk kunnskap hjelper oss også til å tenke annerledes om vårt eget samfunn, og til å bryte opp forestillinger om det «naturlige», det vi tar for gitt. Dette er ikke noe nytt.Likevel har antropologer en tendens til å bruke et språk og en formidling det er vanskelig å forstå, ikke bare for offentligheten, men også for seg selv. De siste tiårenes antropologi har vært kjennetegnet av en høy grad av kompleksitet. Der de gamle strukturfunksjonalistene ønsket å skape orden ut av kaos (f.eks. gjennom rigide modeller for slektskap), har nyere antropologi ønsket å vise mangfold og komplekse virkeligheter. Verden er unektelig et rotete sted, og det er vår oppgave å redegjøre for dette. Likevel er det et tankekors at Marianne Lien, Knut Nustad og Gro Ween (2012, 218) applauderer Donna Haraway for hennes vektlegging av å skrive uklare historier. Lien & Co. forfekter at det ikke er vitenskapens oppgave å ta på seg arbeidet som «ryddepike» (deres ord). De lener

SAI fyller 50 år i år, og i den sammenhengen ønsker instituttet en debatt om sosialantropologiens relevans i 2014 og årene fremover. Norsk sosialantropologi, hvor er du på vei? er et av spørsmålene man stiller seg. Det vil si, man ønsker ikke å være fullt så tilgjengelige (dette er jo antropologi), så man passer på å tulle seg inn i et teppe av latin. «Hvor er du på vei» byttes derfor ut med «quo vadis», og Alexander Kielland vrir seg i grava. I dette innlegget ønsker jeg å fokusere på hvordan antropologer noen ganger gjør seg irrelevante for andre enn seg selv gjennom språket de bruker. Jeg forstår her «andre enn seg selv» som de uinnvidde, den store offentligheten. Poenget mitt er å påpeke at den sosialantropologiske måten å skape innsikt på i høyeste grad er relevant for andre, og at man har muligheten til å peke på viktige sammenhenger og maktforhold som angår menneskers liv. Metoden vår gjør oss i stand til å illustrere menneskelig dynamikk på bakkenivå, noe som betyrat vi har noe verdifullt å si om mennesker og deres 4

Antropress#2.indd 4

07.10.2014 16:30:11


Boken Friction(2005) er (ett av) seg på både Haraway og John Law når de hevder at «skrift bidrar til å produsere Anna Tsings bidrag til den uklare og unødvendig tungvinte antropologiske kategorier og klassifikasjoner som gir litteraturen. Tsing ønsker å vise at uttrykk inntrykk av at verden er klarere, mer som global flyt og globalisering er ordnet, og mer homogen enn den faktisk problematiske fordi de gir inntrykk av en er». Hva da med formidling? sammenvevet og helhetlig verden. I stedet Det er klart at vitenskapen må fungere introduserer hun begrepet friksjon for å oppklarende for å ha noen nytte i illustrere at det må mer enn én aktør til verden. Hvordan skulle vi forstått for at globale prosesser skal ha effekt. Det naturvitenskapelige innsikter uten er friksjonen som oppstår i møtet mellom modeller? Hvordan skal vi kunne formidle og dra nytte av “Vi vet at modellen vi to eller flere aktører som generer handling. Globalisering antropologiske innsikter ser på ikke er en tro uten å ha noen knagger å kopi av virkeligheten” er ikke et sett med krefter som påvirker passive menneskers henge kunnskapen på? Vi trenger enkelte generaliseringer, tendenser liv likt over alt, sier hun. Dette er alle gode poenger og verdifulle bidrag til og modeller vi også. Om ikke annet, så globaliseringslitteraturen. for å vise til avvik, unntak og komplekse samspill. Vi vet at modellen vi ser på ikke Så hva er problemet? er en tro kopi av virkeligheten, men uten For å understreke at virkeligheten er modellen er det vanskelig å gripe den virkeligheten som faktisk ligger til grunn. rotete og kompleks har Tsing valgt en uklar skrivestil. Bakgrunnen for dette Vi vet at bildet av pipa ikke er en pipe, litterære knepet er at det ikke er noe flyt i men det sier likevel noe verdifullt om såkalte globale prosesser. Hvis det ikke er piper. Det vi sier må ha en nytteverdi, og noe flyt i den virkeligheten vi forsøker å det må være tilgjengelig, også for ikkeforklare kan vi ikke ha noe flyt i tekstene antropologer. våre heller. Hun hopper derfor frem og tilbake, både i tid og mellom steder.På den måten blir budskapet hennes svært utilgjengelig, og det tar gjerne et par gjennomlesninger før man forstår hva det er hun prøver å si. Tsing kommer med gode teoretiske bidrag, og hun skriver om en empirisk virkelighet som fortjener oppmerksomhet. Likevel forsvinner mye av innholdet i litterære krumspring. Dette synes unødvendig tungvint. James René Margittes Bildenes forræderi (1928-29). Poenget Ferguson, som også skriver mot begreper med underteksten «dette er ikke en pipe» er å understreke som global flyt(2006), presenterer at det kun er en representasjon og ikke en faktisk pipe. 5

Antropress#2.indd 5

07.10.2014 16:30:11


poengene sine på en ryddig og lett forståelig måte. Det er med andre ord mulig å skrive enkelt og godt om en rotete verden. Den nærmest totale mangelen på skriftlige rammer i antropologien gjør at man først må lære seg skrivestilen til forfattere som Tsing før man kan forstå innholdet. En rotete tekst gjør det ikke bare vanskelig å forstå, men også vanskelig å huske, og derfor lære. At Gro Ween motsier seg jobben som ryddepike ved å ta til orde for uklarheter, er merkelig. I samme utgave av NAT illustrerer hun nemlig selv et ypperlig eksempel på hvordan man kan formidle en kompleks virkelighet på en forståelig måte (Ween 2012). For at antropologien skal opprettholde relevansen utenfor egne kretser kreves det en sterkere vektlegging av formidling og skriving. Til tross for dette må antropologistudenter ved UiO gå igjennom fire år uten så mye som et hint av formell skriveundervisning. Skriveseminarer introduseres først andre året på master, og selv da må man sitte igjennom obligatoriske forelesninger fulle av overgeneralisering og selvfølgeligheter. Til nå har jeg kun hatt ett seminar der jeg måtte levere noe skriftlig, og det skjedde fordi seminarlederen vår tok initiativ på egenhånd (takk, Eirik!). Å skrive er å formidle, og det er gjennom formidling at antropologer gjør seg relevante for andre enn seg selv. Det er ikke nok at vivet at antropologi gir en unik innsikt

og kunnskap om verden så lenge vi ikke klarer å formidle dette videre. Det holder ikke å si som Lien & Co. at skrivingen av en uklar tekst«i seg selv er en intervensjon», noe som «gjennom å eksistere kan virke i verden og gjøre en forskjell» (2012, 218). Det betyr jo ingen ting. Som leser av antropologiske tekster skal man ikke sitte igjen som spørsmålstegn,og som antropologisk kunnskapsformidler skal man ikke gjemme seg bak fransk akademias yndlingsfrase, «du har misforstått meg».

Litteratur Ferguson, James. 2006. Global Shadows: Africa in the Neoliberal World Order. Duke University Press Books. Lien, Marianne E., Knut G. Nustad, og Gro B. Ween. 2012. «Introduksjon. ANTropologiens grenseflater».Norsk antropologisk tidsskrift 23 (03-04): 216–23. Tsing, Anna. 2005. Friction. An Ethnography of Global Connection. Princeton og Oxford: Princeton University Press. Ween, Gro Birgit. 2012. «Domestiseringens natur - Laks, fenomenologi og ANT».Norsk antropologisk tidsskrift 23 (3-4): 261–73.

6

Antropress#2.indd 6

07.10.2014 16:30:11


Heit forskning Mikkel VINDEGG, master

Kan Overheating-prosjektet gi en pekepinn angående veien videre for antropologisk forsking? Og hvordan passer prosjektet inn i instituttets 50 år lange historie? riktig nok et av temaene som undersøkes i prosjektet, men det er altså bare ett av dem. Økonomi og identitet er to andre hovedtemaer man fokuserer på, og dette er vel så sentralt. Navnet «Overheating» har sitt opphav i det økende tempoet i vekst og endring som kan sies å kjennetegne verdens utvikling etter slutten av den kalde krigen, samt metaforen «friksjon» som en måte å illustrere hvordan globale prosesser påvirker lokale forhold (Tsing 2005). I fysikken oppstår friksjon når det er bevegelse mellom to flater som gnisser mot hverandre. Da skapes det samtidig varme. Ved økt friksjon øker også varmeproduksjonen. Hvis det oppstår veldig mye friksjon, kan varmeutviklingen bli så stor at den blir vanskelig å kontrollere: da kan man snakke om overoppheting. Eksempler på utvikling av denne typen er den sterkt økte veksten i verdens befolkning, energibruk og urbanisering. Dette kan vises på et overordnet, kvantitativt nivå, gjennom eksponentielle vekstkurver. Men dette er da ikke noe antropologer trenger å bry seg med? Faghistorisk sett stemmer på mange måter dette. Antropologisk forskning har lenge hatt som mål å få så omfattende kunnskap

I tillegg til å drive fremragende forskning har man fått laget en feiende flott logo.

I forbindelse med SAIs 50-årsjubileum vil jeg som masterstudent tilknyttet Overheating skrive noen tanker om prosjektets potensielle betydning for fremtidig antropologisk forskning, i tillegg til å se prosjektet i lys av instituttets og antropologiens historie. For å gjøre dette er det nok like greit å begynne med det grunnleggende: Hva er bakgrunnen til navnet «Overheating»? Ordet gir nok flest assosiasjoner til global oppvarming og miljøspørsmål. Det er 7

Antropress#2.indd 7

07.10.2014 16:30:11


som mulig om avgrensede deler av sosial virkelighet, ofte til forkleinelse for større statistiske, historiske og maktstrukturelle sammenhenger. Et mål i Overheating er å gå utover dette. Fokuset skal fortsatt være på å skaffe omfattende kunnskap om lokale forhold, men samtidig forsøker man å sette dette inn i en bredere kontekst. Det er her de «store tallene» kommer inn i bildet. Eksponentielle vekstkurver viser til raske endringer i verden, men hvordan utspiller dette seg på bakkenivå i menneskelig samhandling og hverdagsliv? Og kan man finne likhetstrekk mellom hvordan disse endringsprosessene utspiller seg på tvers av individuelle forskningsprosjekter? Det er med dette ikke sagt at «antropologi med tall» er det eneste som skiller Overheating fra tidligere forskning. Det er også behov for å sette det inn i en historisk og maktstrukturell kontekst på global skala for å forstå hvordan globale endringsprosesser har betydning for konkrete mennesker. Som professor Halvard Vike nevner når han skriver om tankene bak 50-årsjubileet, ble instituttet på et tidlig stadium inspirert og formet av den såkalte loftsgjengen på etnografisk museum, med Fredrik Barth i spissen. I tråd med dette ble undersøkelse av sosiale prosesser sentralt i arbeidet ved instituttet. På denne måten kan prosjektet sies å videreføre viktige deler av instituttets vitenskapelige arv, samtidig som det bygger videre på den for å utforske en annen samtid på nye måter.

Prosjektleder Thomas Hylland Eriksen har beskrevet dette som å kombinere lokalt forankrede, detaljerte skildringer av sosiale virkeligheter med et fugleperspektiv. En flittig brukt metafor i denne sammenhengen er forskjellen mellom antropologen, som går rundt på bakken med lupe, mens andre, mer kvantitativt orienterte forskere sitter i et helikopter med kikkert. Poenget er at man trenger begge deler for å forstå bredere sammenhenger i verden. For å spille videre på denne metaforen kan man si at antropologen har god bruk for kikkerten, men han ville kanskje snudd den rundt slik at man fortsatt er tett på det lokale, samtidig som man ser det fra distanse. Et annet tema for 50-årsjubileet er hvordan man kan gjøre antropologi mer relevant for allmennheten. I denne sammenhengen ser jeg Overheating som et steg i riktig retning. Gjennom koordinert datainnsamling forsøker man å beskrive endringer i samtiden, samtidig som man setter det inn i en bredere etnografisk kontekst. Det er et poeng her å understreke at datainnsamlingen på tvers av de individuelle forskningsprosjektene er løst koordinert. Dette er nødvendig for å ivareta det induktive utgangspunktet i antropologisk forskning. En konsekvens av dette blir at sammenligning på tvers av forskningsprosjekter blir litt mer komplisert, men akkurat som ved individuelt feltarbeid kan man ende opp med å se koblinger man ikke nødvendigvis lette etter eller var klar over i utgangspunktet. Ved å ha mer rigide rammer, risikerer 8

Antropress#2.indd 8

07.10.2014 16:30:11


man å miste det som gjentatte ganger har blitt nevnt som en av antropologiens store forser: Friheten til å la empirien rettlede hva man fokuserer på. Målet med å utforske koblinger mellom forskningsprosjekter bringer meg til et aspekt ved antropologien som man lenge har drevet mye med i navnet, men ikke i gavnet: Komparasjon. Til å være en disiplin som har skrevet og snakket såpass mye om det, har man bedrevet merkverdig lite av det. En som merket seg dette er nevnte Fredrik Barth (1999). Innenfor Overheating-prosjektet er utgangspunktet på mange måter det samme som da Barth startet på instituttet. Fokuset er på sosiale prosesser og samhandling fremfor forestillinger og kultur. Og det er ikke dermed sagt at menneskers forestillinger eller kultur ikke er relevante forskningsområder innen antropologien, men som gjenstand for sammenligning fungerer det ofte dårlig. Dette er Barth også inne på. Her berører han et teoretisk viktig poeng som man ikke alltid har vært like flinke til å ta høyde for innen antropologisk analyse: Hvilket abstraksjonsnivå man forholder seg til. Hvis man forsøker å sammenligne to fenomener med et høyt abstraksjonsnivå, blir disse fort uhåndgripelige størrelser. Man kan derfor ende opp med å sammenligne noe som er innenfor samme kategori, men som ikke er direkte sammenlignbare (Barth 1999: 79-80, 86, 88-89). Barth bruker begrepene «kultur» og «samfunn» som eksempler. Disse er hyppig brukt innen dagens antropologi. Og det er i utgangspunktet ikke noe galt i

å bruke dem. De er nyttige kategorier for å forstå verden vi lever i. Likevel vil jeg etterlyse en mer selvbevisst bruk av disse. Hvis man ikke sier spesifikt hva man mener med denne typen begreper i en analyse, risikerer man å skape mer forvirring enn oppklaring. Det går etter min oppfatning midt imot et av de viktigste målene for vitenskap. Verden er komplisert og forvirrende nok som den er. Det er derfor vår oppgave som forskere å gjøre den mer forståelig enn den i utgangspunktet framstår.

Eldre tradisjoner videreføres ved hjelp av nye verktøy. Her ved postdoktor Astrid Stensrud sitt bilde av Quinoa-innhøsting fra hennes feltarbeid i Peru.

Antropologien har hatt et sterkt fokus på lokalt avgrensede forskningsprosjekter helt siden Bronislaw Malinowski fikk gjennomslag for at langvarig feltarbeid skulle være antropologiens hovedmetode. I denne sammenhengen ble også holisme sett på som et ideal. Det ble ansett som nødvendig å skaffe informasjon om alle områder i et samfunn for å forstå hvordan ett av dem fungerte. 9

Antropress#2.indd 9

07.10.2014 16:30:13


Dette har sitt opphav i en grunnleggende, men viktig innsikt: Endringer på ett område i et samfunn kan ha ringvirkninger på andre samfunnsområder som tilsynelatende er urelaterte. Idealet om en holistisk fremstilling ble etter hvert kritisert som overdrevet, og man aksepterer nå i større grad beskrivelser av et utsnitt av sosial virkelighet, forutsatt at man er bevisst på begrensningen man foretar seg. Muligens er man igjen i ferd med å søke etter en form for holismegjennom prosjekter som Overheating, men denne gangen ved å sammenligne globale prosesser som gjør seg gjeldende også utenfor det noenlunde avgrensede feltet man selv står oppi som forsker. Avslutningsvis vil jeg skrive et par tanker inspirert av temaet «endring og erindring». Hvis samtiden kjennetegnes av akselerert endring, kan det også forekomme akselerert erindring? I løpet av Thorgeir Kolshus’ feltarbeid på Vanuatu kom det fram at fortiden på ingen måte er like statisk som den ofte framstår. Han viser hvordan et historisk dokument tatt med utenfra førte til at mennesker endret sin kunnskap om slektskapsbånd til å passe overens med beskrivelsene i teksten. Denne nye kunnskapen var blitt mer eller mindre ukritisk integrert i forståelsen av egen fortid noen år senere (Kolshus 2011). Å gå spesifikt inn for å undersøke hvorvidt menneskers oppfatning av sin egen fortid blir mer omskiftelig i møte med rask endring framstår riktig nok som en utfordrende oppgave for en forsker.

Likevel vil jeg hevde det er sannsynlig at dette forekommer, og at det ville vært et spennende tema for antropologisk forskning. Man forstår nåtiden i lys av fortiden, men det kan være lett å glemme at denne påvirkningen ikke bare går én vei. Den samme dynamikken gjelder for globaliseringen som hevdes å kjennetegne verden i dag. Det er ikke alle steder som blir koblet til hverandre i større grad enn tidligere. Noen steder settes det opp nye barrierer og grenser. Det samme gjelder vekst. Mens mange steder opplever sterk økning i aktivitet, stopper det opp andre steder. Denne typen tenkning er det også viktig å ha med seg når man forsøker å forstå global kompleksitet. Så gjelder det bare å finne ut hvordan man skal begrense forskningsfeltet. Man kan ikke utforske alt på en gang, selv ikke når man forsøker å forstå globale forbindelser. Litteratur Barth, Fredrik. 1999.«Comparative Methodologies in the Analysis of Anthropological Data».I J.H. Bowen & R. Peterson (red.): Critical Comparisons in Politics and Culture, 1999: Side 78-89. Cambridge: Cambridge University Press. Kolshus, Thorgeir. 2011. «The technology of ethnography. An empirical argument against the repatriation of historical accounts». Journal de la Société des Océanistes 133: 34-43 Tsing, Anna. 2005. Friction. An Ethnography of Global Connection. Princeton og Oxford: Princeton University Press.

10

Antropress#2.indd 10

07.10.2014 16:30:13


Historien om Antroband #2 Gard Ringen Høybjerg, Master

Antroband 2 ble stiftet høsten 2013 av fem musikere, ved navn Ola, Thomas, Kim, Sjur og Gard, som på ulike måter hadde forvillet seg inn, eller innom, sosialantropologi på Blindern. fra superkontinentet Pangea, men jeg lar det ligge for nå. Personlig har jeg unnlatt å undersøke sannhetsgehalten i denne myten, da denne har lagt grunnlaget for vår eksistens. Det ble klart at vi ikke helt enkelt kunne kalle oss Antroband, da dette potensielt kunne påkalt oss vrede fra oven. For å være på den sikre siden slengte vi dermed på et to-tall, og Antroband 2 var født. Alle band med respekt for seg selv har et kall. For vår del var dette kallet antropologistudentenes første årlige julebord. Vår første hindring var at julebordet enda ikke var planlagt. Hindringer er imidlertid for folk som gir opp, og i samarbeid med de eminente menneskene i Potlach virket julebordet utover høsten plausibelt. Neste steg ble så for to og en halv perkusjonist, en halv bassist, to gitarister og fem vokalister å finne ut hva vi skulle gjøre. Svaret lå som det ofte gjør i opprinnelsesmyten. Et hvert Antroband med respekt for seg selv bør søke å representere menneskene i verden, og vi fulgte dermed opp en tradisjon for «trådtrekking», som ikke må forveksles med tautrekking, som blant annet Fredrik Barth gjorde med sitt verk «Andres liv –

Det hadde sirkulert rykter om at de høye herrer (og fruer?) i sjette og sjuende etasje hadde et band. Myten om dette mystiske Antrobandet spredte seg faktisk helt til London gjennom en student på utveksling som i de små timer en gang la ut om hvordan professorene i Oslo hadde et band der de spilte etnifisert popmusikk med instrumenter de hadde samlet fra verdens mange hjørner. Hjørner er et dårlig uttrykk når man snakker om plasseringer på et sirkulært objekt, kanskje har uttrykket opphav 11

Antropress#2.indd 11

07.10.2014 16:30:13


og vårt eget» fra 1980. Etter å ha lagt alle fordommer mot orientalisme til side gikk vi skjødesløst i gang med å finne juleog poplåter egnet for etnifisering. På et tidlig stadie skrev jeg og Kim om teksten til «Så går vi rundt om en enebærbusk» tilpasset Trobriandernes hverdag. Denne urteksten er mest trolig gått tapt, ettersom gitarist Thomas på en øving tok bassen fra den halve bassist, meg, og slo alle i bakken med et midtøsten-lydende riff som fremhevet originalteksten på en måte ingen kunne forestilt seg. Dette eksempelet er representativt for hvordan repertoaret ble forhandlet frem i Antroband 2s tidlige historie, og er forøvrig den eneste rette måten å spille i band. Antroband 2 er et prosjekt vi håper vil bestå selv ved det RadcliffeBrown kalte en utskifting av Jack og Jill. Enn så lenge er det verdt å stille spørsmål ved hva det er vi driver med. Når to representanter i høst spilte djembe og darbuka, det vil si afrikansk og tyrkisk tromme for de uinnvidde, under fadderuka kom det et spørsmål slengende om det vi drev med var politisk korrekt. I løpet av mitt halve liv som batterist har det aldri slått meg at trommig på noen måte kan oppfattes som politisk relatert, men dette var visst tilfellet. En venn spurte meg en annen gang om vi kunne gjøre det vi gjør, som i grunnen er å spille musikk inspirert av ikke-vestlige og ikke-populariserte vestlige musikksjangere, uten å oppfattes som rasistiske. Hva folk oppfatter oss som kan vanskelig kontrolleres, men det kan tenkes at tanken bak er at vi ganske aktivt driver med det Harrison har kalt kulturelt sjørøveri. Konseptet er interessant fordi den gir privat

eiendomsrett til kulturarv, der målet er å å beskytte den autentiske og kommersielle verdien en slik arv har. Et av eksemplene som presenteres av Harrison er hvordan man innen New Age har appropriert symboler og riter fra den amerikanske urbefolkningen, der man nå praktiserer disse i et nytt hybridisert format som ikke nødvendigvis har noe særlig med den opprinnelige kosmologien å gjøre. Dette hevdes å forringe den opprinnelige meningen og auraen tilknyttet slike riter og symboler. Jeg vegrer meg for å sammenligne Antroband 2 med New Age-spiritualister, men det er vanskelig å benekte at vi også bedriver appropriering av andres kulturarv. Musikkhistorien er komplisert og vanskelig å generalisere, men det er liten tvil om at musikk rundt om i dag er sterkt påvirket av europeiske og amerikanske røtter. De siste årene har det (heldigvis?) blitt et oppsving av sanger der man inkluderer ikke-vestlige elementer i musikken, der man av nylige eksempler kan finne Selena Gomez hit «Come and get it» fra 2013, en sang med sterk indisk inspirasjon gjennom dhol-rytmen som går gjennom hele sangen, og selvsagt sanger av Mr. Worldwide, også kjent som Pitbull. Sistnevnte, sønn av cubanske foreldre i eksil i Florida, har blant annet samarbeidet med Bollywood-stjernen Priyanka Chopra og den algeriske artisten Cheb Khaled, sistnevnte mest kjent for låten «Aicha».1 Sangen er forøvrig mest kjent i Norge gjennom den danske hiphop gruppen bestående av dansker med pakistansk, marokkansk og honduransk avstamning, «Outlandish». 1 Priyanka Chopra – Exotic (feat. Pitbull). Selveksotisering er kanskje mer stuereint når man er fra subkontinentet. 12

Antropress#2.indd 12

07.10.2014 16:30:13


Kan musikk være rasistisk? Det finnes eksempler på rasistisk musikk, og den en gang folkekjære Hans Rotmo fikk for noen år tilbake pes på bakgrunn av en sang han hadde skrevet. Her var det imidlertid teksten som var problemet, skala- og rytmebruk har så vidt jeg vet til gode å bli anklaget for det samme. Som nevnt tidligere la vi lista ved å forkaste vegringer mot det Said beskrev som orientalisme i sin bok med samme tittel fra 1978. Før første konsert kom det allikevel opp flere dilemma da vi diskuterte om vi kunne bruke kostymer som visuell akkompagnering til sangene inspirert fra ulike religioner. Det er for eksempel noe mer sårt å benytte seg av det marokkanske klesplagget djellaba og keffiyeh, sistnevnte mer kjent som palestinaskjerf her til lands, enn å ta på seg russerhatt eller sombrero. Samme vegring dukket opp ved den nevnte enebærbusk versjonen vi spilte, der vi hentet inspirasjon fra skalaer og sangteknikker kjent fra sufi- og qawwalimusikk, men ikke da vi spilte «Little drummer boy» i reggaestil eller «Feliz Navidad».

Om vi hadde latt oss stoppe av vegringer mot og kategoriseres som rasister ville vi ha inntatt en moralsk relativistisk posisjon som i det brede har blitt forkastet innen antropologien. Kan vi beskrive andre kulturer må vi ha muligheten til å spille andre kulturer. Fryktløse kjørte vi dermed på med både keffiyeh og «Enebærbusk» i arabisk skala. Om «Outlandish» kan, kan vi. Ønsket og kommunisert mening kan lett havne i dissonans, avhengig av det Signe Howell har kalt fortolkningsmiljø, men ettersom vårt fortolkningsmiljø i hovedsak består av antropologer med et ønske om å forstå verden har det så langt gått greit. Antroband 2 ønsker SAI til lykke med 50-årsdagen, og håper å være en del av instituttets historie i tiden som kommer!

13

Antropress#2.indd 13

07.10.2014 16:30:13


DEN EMPATISKE

OPPRØREREN INTERVJU MED UNNI WIKAN Taran Rogstad Wold og Kristina Holt, Bachelor

Unni Wikan er definitivt en av antropologistudentenes favorittforelesere, med sitt ærlige vesen og sin spesielle evne til å engasjere. Nå skal hun snart gå av med pensjon mot sin egen vilje, og til mange studenters sorg. Vi møter Unni på kontoret hennes i sjetteetasje. Rommet er dekket av bøker, både i hyller og i stabler rundt omkring, og i hver krik og krok står det figurer og kunstgjenstander, samlet gjennom et liv med reiser og feltarbeid. Det føles nesten mer som et hjem enn et kontor, og Unni forteller oss at hun tilbringer mer tid på kontoret enn hjemme. Etter å ha satt oss godt til rette i sofaen og småpratet om løst og fast en stund glemmer vi nesten hvorfor vi er der. Vi har nemlig fått æren av å intervjue henne.

– Og min nordnorske bakgrunn preger meg jo, så klart. Vi nordlendinger liker å uttrykke oss enkelt. Dessuten har jeg alltid vært opptatt av formidling. Jeg ønsker å spre kunnskap og bli forstått, og da trenger man de enkle ordene. Jeg mener at antropologisk kunnskap må ut i verden, at den må brukes. Unni Wikan bruker ofte enkeltindividers historier eller livshistorier til å belyse større temaer. – Det som er så fint med det er at man glemmer teorien, men så husker man likevel historien. Og husker man historien så husker man analysen. På den måten lærer man også en analytisk tenkemåte.

Du oppleves som en utradisjonell akademiker på mange måter, og har etter hvert fått et image som en folkelig intellektuell. Hvorfor har du valgt det enkle språket som din form? Unni smiler lurt, som om hun har forventet seg akkurat det spørsmålet. – Det er fordi jeg tror på hverdagsspråket. Jeg tror på de enkle ordene. Jeg tror at de dypeste innsikter kan uttrykkes med de enkleste ord. Hun stopper opp et øyeblikk før hun fortsetter

På instituttets sider står det at du aldri leverte magistergraden din, men hoppet rett til doktorgraden. Hvordan gikk det til? Unni reiser seg fra stolen og henter en tykk, blå bok fra bokhyllen bak seg. Det er magisteroppgaven fra 1973. 14

Antropress#2.indd 14

07.10.2014 16:30:14


– Her er den, er den ikke fin? Innbundet og alt, slik det skulle være på den tiden. Den er grundig og gjennomarbeidet, altså. Full av slektskapskart og tegninger og andre ting som antropologer elsker. Hun fniser. Sånn jeg husker det, leverte jeg den, men trakk den tilbake øyeblikkelig. Deretter gikk jeg rett på arbeidet med å omarbeide den til boken Fattigfolk i Kairo. Og det ble virkelig en vekker for meg. Da slo det meg virkelig hvor unødvendig komplisert jeg hadde uttrykt meg i den! Det var sjokkerende.

vært «flink pike»helt frem til da. Men jeg kunne ikke lenger gå på akkord med meg selv. Jeg ble veldig preget av møtet med de fattige i Kairo, og ville fortelle verden hva slags forhold de levde under. Det var også et opprør mot det intellektuelle. Det var nordlendingen og araberen i meg! Jeg var veldig desillusjonert på den tiden. Desillusjonert over overintellektualiseringen i det akademiske miljøet og over hele faget, egentlig. Faktisk så desillusjonert at jeg vurderte å begynne å studere medisin i stedet.

Doktoravhandlingen Behind the Veil in Arabia: Women in Oman ble også gitt ut i bokform, også den skrevet for et bredt publikum.

Heldigvis ombestemte Unni Wikan seg. Vendepunktet kom da hun lå på sykehuset etter å ha født sønnen Kim. En lege kom inn på rommet hennes, og fortalte at boken hennes hadde fått en helt strålende anmeldelse i Dagbladet.

Hvorfor trakk du den tilbake? – Det var mitt ungdomsopprør! Jeg hadde 15

Antropress#2.indd 15

07.10.2014 16:30:14


Da følte jeg at det var bruk for meg i antropologien, sier hun. «Empati»og «innlevelse»er ord vi forbinder med deg. Er det en viktig del av din metode? – Ja, det er absolutt en viktig del av min metode, det har det vært hele tiden. I starten hadde vi ikke noe ord for empati, det er et ord som først har kommet inn i folks bevissthet i de senere år. Men jeg har alltid vært helt klar på at man er nødt til å dele andres kår i den grad det er mulig, og sette seg inn i deres livssituasjon for å forstå dem. Og jeg har vært opptatt av innlevelse – både i prosessen og i formidlingen. Jeg vil skape resonans og innlevelse hos leseren.

at fullstendig objektivitet ikke er mulig. Som antropologer er vi våre egne forskningsinstrumenter, og ens egen subjektivitet og bakgrunn vil derfor alltid til en viss grad farge av. Når det er sagt, er jeg enig i at man må ha nøytralitet som et siktemål og et ideal. Men det er klart at det er en vanskelig balansegang mellom empati og objektivitet – det er noe jeg har slitt med. I feltet går jeg jo inn med hele meg. Så da må jeg ut, for å få distanse nok til å gjøre en analyse. Obeyesekere sier noe fint om dette, han kaller det «disengaged empathy». For å kunne analysere, trenger man distanse – man må «disengage». Det er alltid vanskelig, men etter hvert som jeg har fått mer erfaring har det blitt lettere, og nå greier jeg oftere å ha et tosidig blikk. Men det er klart det er vanskelig. De (informantene) har ofte ingen forståelse av hva det vil si å være antropolog, og behandler oss som medmennesker. Da er det jo også den rollen man havner i når man er der.

Hva legger du i begrepet resonans? – Resonans betyr klangbunn. Å bruke det man har i seg selv for å skape klangbunn med en annen. Det handler om å forstå andre gjennom å bruke både tanke og følelse. Det handler ikke kun om en innlevelse, men en innlevende forståelse. Man kan bruke egne livserfaringer til å forstå. Men noen ganger har man dem ikke, selvfølgelig. Da kan resonansen oppnås ved å gå inn i den konkrete livssituasjonen det andre mennesket er i. Resonans er ikke noe magisk, men det kan oppnås ved å gå mest mulig inn i andres situasjon. Det er et metodologisk grep.

Hvordan forholder resonans seg til kultur? – Jeg er ikke så glad i kulturbegrepet, men jeg er heller ikke så opptatt av det lenger. Det står ikke like høyt i faget som det gjorde før, heldigvis. Men jeg har absolutt vært opptatt av det tidligere. I 1994 skrev jeg en kronikk i Aftenposten med tittelen «Har kultur blitt vår tids rasebegrep?» Den var et utfall mot et essensialistisk kulturbegrep, som var viktig og som skapte mye bråk. Men la meg svare på spørsmålet med et eksempel: Når jeg prøver å forstå noen som har drept i ærens navn, hjelper det meg å vite noe om vedkommendes

Hvordan har du forholdt deg til idealet om nøytralitet og objektivitet gjennom din karriere? – Disse idealene stod særlig sterkt når jeg startet studiene. Nå har man heldigvis kommet dit at man erkjenner 16

Antropress#2.indd 16

07.10.2014 16:30:14


kulturelle bakgrunn, og at det finnes steder i verden der æresdrap anses som legitimt. Men man kommer jo ikke i mål med det. Man må leve seg inn i den dype krenkelsen og ydmykelsen som vedkommende har opplevd, for å komme nærmere forståelsen. Når det er sagt, dreier æresdrap seg aldri om relasjonen mellom to individer. Det er det en kollektiv ære som har blitt krenket, og æresdrap skjer alltid på vegne av et kollektiv. Og det handler jo i og for seg om kultur.

vanskelig å forstå, er at menneskene som begår slike drap har vært gode fedre og brødre, at familiene har vært nære og glade i hverandre. Og jeg kan ikke forstå hvordan noen kan ta det valget om å ofre et ungt familiemedlems liv for ærens skyld. Det går en grense for resonans. Jeg klarer rett og slett ikke å ta det siste steget. Men jeg føler likevel at jeg har fått gjort nok. Jeg har bidratt til økt forståelse og forebygging, og mer kan jeg ikke gjøre.

Så resonans kan være en måte å komme forbi kultur? – Ja, det kan du si. Det er et metodisk grep for å komme nærmere en forståelse. Faktisk har det blitt kalt et optimistisk begrep av Dag Holland, som er en veldig dyktig antropolog. Det syntes jeg var veldig fint sagt, og noe jeg faktisk ikke hadde tenkt på selv. Det peker mot at det er mulig å forstå.

Og hun har virkelig både bidratt og nådd ut. Boken hun skrev etter å ha fulgt rettsprosessene i etterkant av æresdrapet på 26 år gamle svensk-kurdiske Fadime, som kom ut på norsk i 2003, har blitt oversatt til både dansk, engelsk, portugisisk, arabisk og kurdisk. Nylig er den også oversatt til tyrkisk, og Wikan har blitt invitert til Tyrkia for å snakke om den. Tidligere har hun snakket om boken i både i England, USA, Canada, Taiwan, Østerrike og Irak.

Men kan man forstå æresdrap? – Med æresdrap sier det stopp for meg, det blir «hit, men ikke lenger». Eller, jeg kan forstå det intellektuelt, men ikke emosjonelt. Jeg er sikker på at jeg kunne ha forstått det hvis jeg ville, men da måtte jeg ha gjort et lengre, dyptgående feltarbeid et sted hvor slikt skjer. Og jeg kan rett og slett ikke orke å gjøre feltarbeid et slikt sted. Smerten blir for stor. For øvrig har ikke æresdrap vært noe aktuelt tema under noen av feltarbeidene mine i Midtøsten. Det er bare i Skandinavia jeg egentlig har vært borti det. Og det er jo ikke vanskelig å forstå den logikken som leder til æresdrap, det er en bestemt rasjonalitet. Det som er

– At den har blitt oversatt til så mange språk, anser jeg som et stort gjennombrudd. Dette er kunnskap som må ut, og som må brukes. Det viser at man kan nå ut! Men jeg har vært veldig heldig. Jeg har et forlag i USA som er veldig flinke til å få bøkene mine ut i verden. Norske forlag har jeg heller dårlige erfaringer med i så måte. Siden dette er et jubileumsnummer, må vi jo snakke litt om Sosialantropologisk institutt. Hvordan håper du at SAI ser ut om 10 år?

17

Antropress#2.indd 17

07.10.2014 16:30:14


Unni setter seg tilbake i stolen og lukker øyene for å tenke seg om.

– Jeg vil si at dere har stor nysgjerrighet og vitebegjær. Hun smiler stort, og ansiktet hennes lyser opp mens hun snakker.

– Jeg håper at instituttet vil betone det faglige fokuset på personer i større grad. I min generasjon har det vært mange som har jobbet innen retningen «personcentered anthropology». I USA har de til og med «person-centered medicine». Flere av oss blir borte nå, og da spør jeg meg selv: Hvem kommer inn? Denne retningen er sterkt svekket på instituttet nå, og det synes jeg er veldig synd. Ellers håper jeg at SAI i fremtiden vil bevare sin store variasjon, både tematisk og i teoretiske retninger og perspektiver. Jeg håper også inderlig at instituttet har fått en mye bredere regional dekning enn det vi har i dag. Instituttet i dag har en forholdsvis smal regional kompetanse. Dette er viktig å gjøre noe med, da tema og teoretisk innsikt henger sammen med region. Tenk for eksempel på India og kastesystemet. Samtidig håper jeg at vi fortsetter å fokusere på god, gammeldags empirisk forskning. Jeg ser også noen tendenser jeg ikke liker helt; trender er et faresignal. Tverrfaglighet er vel og bra, men jeg ønsker et større fokus på faglighet.

– Nysgjerrighet og vitebegjær er veldig viktige egenskaper. Ellers er dere jo så forskjellige, så det er vanskelig å si noe som er typisk for alle. Men jeg synes dere er flinke til å stille spørsmål og å være kritiske! Synes du? Det virker som om det er mange som mener det motsatte. – Det er jeg i så fall svært uenig i. Jeg har undervist på amerikanske toppuniversiteter, så jeg har et sammenligningsgrunnlag der. Norske studenter har mye større frihet, og er ikke like kjørt i ulike kurs som de er i USA. Det er jo en tveegget frihet selvfølgelig – dere er jo frie til ikke å lese pensum. Det er mye mindre arbeidspress i Norge. Og mens amerikanske studenter vurderes gjennom hele semesteret, både etter innleveringer, oppmøte og deltakelse, evalueres norske studenter bare i slutten av et kurs. Men en ting som er veldig positivt med Norge er det mye mindre autoritetsskrekk her enn i USA. Der tituleres man som Professor og behandles deretter. Jeg har også hørt fra flere utenlandske professorer som har undervist i Norge at de synes norske studenter er eksepsjonelt gode til å stille kritiske spørsmål. Det er jo derfor det er så gøy å undervise her også. Egentlig burde jeg vært luta lei nå, men det er jeg ikke. Det er morsomt hver gang!

Tverrfagligheten kan gå på bekostning av fagligheten. Som antropolog jobber man jo ofte i skjæringsfeltene mellom ulike fag, men jeg mener at det er viktig å ha en bunnsolid antropologisk kompetanse i bånn. Du har sett mange sånne som oss komme og gå gjennom årene. Hvordan vil du beskrive den typiske sosialanropologistudenten?

Det var hyggelig å høre.

18

Antropress#2.indd 18

07.10.2014 16:30:14


Finnes det noe skille mellom «Mennesket Unni Wikan»og «Sosialantropologen Unni Wikan», eller er de en og samme person? Unni blir usikker, og må tenke seg godt om. – Det er vanskelig å si. Som antropolog blir man jo en slags betrakter. Og jeg har alltid med meg det antropologiske blikket, også hjemme i Norge. Men som menneske har man mange ulike roller. For min mor vil jeg jo alltid være bare datter, og når jeg er sammen med mine barnebarn, er jeg jo bare bestemor. Da er jeg et medmenneske som er tilstede i akkurat den situasjonen. Men det er klart at jeg får jo lyst til å fortelle dem ting!

Har du noen råd til oss antropologspirer? – Hvis jeg skal gi et råd, så må det være å bli flinkere til å ha et klart fokus. Og helt klart å lære språk før feltarbeid. Ellers er mitt råd å lese mer. Å lese sammenhengende og helhetlige analyser, og ikke bare google seg til fragmenter. Det er det de virkelig flinke studentene gjør – de går på biblioteket og låner orginalbøker. Man får mer innsikt av å gå rett til kildene, ikke bare gå til noen som refererer til noen som refererer til noen. Og tro på dere selv! Ikke la dere dupere av et intrikat språk. Vær klare i talen, og våg å innta posisjoner! Og prøv å være tydelige. Jeg har ofte hørt andre si om meg at jeg er klar og tydelig – det blir jeg glad for å høre, for det er det jeg vil være. Hva skal du bruke pensjonisttiden til? – Det blir «business as usual», konstaterer hun med et glimt i øyet. Så lenge helsa holder. Dette er jo livet mitt, jeg er jo antropolog. Det er en grunnleggende del av min identitet. Derfor kommer jeg til å fortsette å forske, skrive bøker og holde foredrag. Samtidig håper jeg at jeg kan fortsette å holde kurs her på universitetet. Jeg går ikke av fordi jeg har lyst, men fordi jeg må. Hvis ikke får jeg ikke pensjon. I USA er det annerledes. Mannen min (sosialantropolog, Fredrik Barth) var professor der til han var 80 år. Jeg kommer til å savne å undervise, og å veilede og snakke med studenter.

Hun drar på det. – Men jeg tenderer faktisk mot å si nei. Kanskje jeg skulle ønske at jeg kunne, men at jeg ikke kan. Det er vanskelig å skille de to. Antropologien har blitt en stor del av meg som person. Og selv om man har mange ulike roller, har man jo en enhetlig identitet. Helt til slutt: Kan du definere sosialantropologi? – Hmmm, ja, kan jeg det? Hun ler. – Altså, når jeg skal forklare hva jeg driver med til folk, så sier jeg vel noe sånt som «læren om mennesker», og noe om metoden – deltakende observasjon, og det å dele folks kår. Og så ville jeg vel lagt til noe om kultur også. Hun ler. Man kan liksom ikke komme helt utenom kultur.

19

Antropress#2.indd 19

07.10.2014 16:30:14


PAUSEROMMET Henrik Jarholm, Jørgen Wien, Master

Som fersk masterstudent i sosialantropologi får man endelig tilgang på personligelesesalplasser i sjette og syvende etasje, men også til masterstudentenes pauserom, som vi mener representerer et lite samfunn i seg selv. Ved første øyekast kan det se ut som et helt vanlig rom med tre sofaer, kjøleskap og en kaffetrakter, men på mange måter er pauserommet et antropologisk leirbål der de gode historiene fortelles. Det er der den sosiale interaksjonen foregår, og der statusen i det sosiale hierarkiet kommer til uttrykk, for inne på lesesalen er vi alle like. Der hersker stillheten og mer egalitære forhold, mens man innenfor pauserommets fire vegger kan skille tydelig mellom to grupper. Det eksisterer nemlig et visst statushierarki mellom de som går første semester på mastergraden og de som går tredje semester. Det å være ett år lengre frem i studieløpet kan virke som en ganske ubetydelig forskjell, men akkurat i dette tilfellet dreier det seg om studentene som har vært på feltarbeid og de som ikke har vært det. De på tredjesemesteret har alle hatt sine «kula-seilaser» og har i god trobrianderånd kommet hjem fra felten med historier og en redefinert identitet til sine medstudenters beundring. Som den gangen man fisket hai og drakk kokosvann på en fjern stillehavsøy, da man overvar et begravelsesritual i Nepal, eller da man spiste grillet marsvin i Peru. Det kan synes som om studentene fra tredjesemester har en slags patos overfor de fra første semester gjennom sine feltarbeidserfaringer.

Feltarbeidet fungerer på et vis som et overgangsritual. Når man først har kommet inn på master tenker man nok at man har lagt bak seg sin antropologiske barndom og oppdragelse. Man tenker en er inneforstått med både prosessanalyse, strukturfunksjonalisme, «thick description» og alt det andre teoretiske snadderet som den antropologiske godteposen har å by på. Men så blir vi raskt minnet på at vi realiserer vår rolle som antropologer først når vi er i felt og når vi erfarer hva det vil si å være ensom, kjede seg, streve med språket og i hele tatt oppleve hvor mange tilfeldigheter som ligger bak hvordan feltet skapes. Men i likhet med vår stamfar Bronislav Malinwski, trenger vi et sted hvor vi kan få utløp for vår frustrasjon. Enten i løpet av den kreative prosessen hvor vi skal finne ut hvor vi skal hen eller hvordan vi skal kunne projisere feltdataen til god etnografi. I stedet for en dagbok, som i Malinowskis 20

Antropress#2.indd 20

07.10.2014 16:30:16


tilfelle, brukes pauserommet flittig til denne aktiviteten. Fordelen med pauserommet er at vi kan få bekreftet at vi ikke er alene om å kjenne på den samme frustrasjonen. Som for eksempel følelsen av at feltdataen ikke holder mål eller når vi ikke forstår en eller annen artikkel. Det eksisterer for øvrig en tredje kategori, nemlig studentene som ikke har levert masteroppgaven sin på normert tid. Denne gruppen er vanskeligere å plassere i hierarkiet. Til tross for at de har gjennomført feltarbeid og nærmest skrevet en hel masteroppgave, så kan de også bli gjenstand for kommentarer og erting fra studentene på første og andre året, som lever i god tro om at de selv naturligvis kommer til å levere på normert tid. Dette sier noe om at den høye statusen til studenter hjemme fra feltarbeid mister noe av sin kraft etter normert leveringsfrist. En masterstudent på overtid blir på mange måter «matter out of place» i det sosiale hierarkiet på pauserommet. I tillegg til denne vertikale stratifiseringen av pauserommets brukere så kan det også argumenteres for at man kan gjøre en horisontal tredeling, med bakgrunn i bruk og formål med pauserommet. Den første gruppen er de som benytter seg av kjøleskap og kaffetrakter og kanskje en stol i ny og ne for rent praktisk å gjøre lesingen lettere. Disse oppholder seg som regel på pauserommet fra tre til ti minutter, altså til deres praktiske gjøremål er gjennomført. Den andre gruppen er de som benytter pauserommet til nettopp pauser fra lesingen. Disse spiser gjerne lunsjen sin og tar

en kopp kaffe, og vegrer seg ikke for å slenge seg på verken faglige eller mer trivielle diskusjoner, men etter 20-45 minutter trekker de gjerne tilbake til sine leseplasser. Å ha et sted hvor man kan ta kortere avbrekk fra lesningen virker å være formålet. Den siste gruppen derimot tilbringer gjerne like mye tid på pauserommet som på lesesalen i løpet av en dag. Etter forelesning klokken 12 trenger man naturligvis to timer pause. Våre observasjoner hittil tyder også på at denne gruppen har det høyeste kaffekonsumet. Denne gruppen legitimerer gjerne sine lange pauser overfor seg selv og andre ved å hevde at det er på pauserommet mye av den faglige diskusjonen og innsikten oppstår. En av pauserommets faste gjester hevder sågar at gode eksamensresultater i stor grad var et resultat av endeløse timer i de nedslitte sofaene på pauserommet. Pauserommet rommer mange dimensjoner og representerer på et vis et mikro-kosmos av et samfunn. Et veldig spesielt samfunn i dette tilfellet, men likevel et samfunn preget av sosiale relasjoner, hierarki, en uvurderlig kunnskapsutveksling, historier rundt et antropologisk leirbål og en god dose kaffedrikking.

21

Antropress#2.indd 21

07.10.2014 16:30:16


Den eksterne harddisken

Bent Eilif Noddeland, bachelor

Erindring er en nødvendig evne mennesker har for å orientere seg gjennom tid, slik som vi har våre sanser som orienterer oss gjennom rom. Men adskilt er de ikke. Med pappa på tur Da jeg var en liten pode, pleide faren min å ta meg med på tur i skogen bak huset vårt i landlige strøk utenfor Arendal. De var ikke lange turene, heller behagelige spaserturer på traktorveier og stier, langs flekker med blåbær- og tytterbærbusker, hvitveis, bregner og andre ville vekster. De var turer gjennom tett granskog, lyse områder hvor bjørk og furu klorte seg fast i stein, eller løvskog med eik, osp og andre trær som vaiet i vinden til lyden av raslende løv. En gang stoppet han ikke så langt fra huset, og pekte på et massivt grantre som sto der traktorveien delte seg i to. - Dette er mors gran, sa han. Så gikk vi videre. Han pleide å gjøre slikt. Han kunne peke på en knaus og fortelle meg at der pleide de å sette seg ned å spise niste når veien gikk gjennom dette området før i tida. Så satte vi oss ned da, og spiste skiver med gulost eller saltpølse. Andre ganger tok han meg med langs et gammelt steingjerde og fortalte meg hvem som hadde bygd det, på hvilken måte de var i slekt med oss, og selvfølgelig hvem som grenset til oss på andre siden. Det lå minner i disse stedene. Fortsatt kunne man ane innflytelsen fra

folk som for lengst var døde, i stedsnavn eller i bygningsverk som steingjerdene. Innimellom pekte han på steder der det ikke var noe som helst, men navnet han ga meg hintet til hva som en gang hadde vært der. - Der er sommerfjøset, sa han, mens vi gikk forbi en ellers bygningsløs snuplass oppe i heia. Minner og sanser Det finnes en tendens, etter min mening, til kanskje å snakke om hukommelse som en rent intellektuell prosess. Det er jo tanker det er snakk om, og dét er noe som hører hjernen til. Kroppen «tenker» ikke. Kanskje er det Descartes som sniker seg inn her også, med sitt skarpe skille mellom kropp og sinn. Likevel vil de fleste av oss nikke gjenkjennende når noen snakker om at visse handlinger bare ligger i hendene. «Det er som å sykle», sier vi, når vi mener at noen ting glemmer man bare ikke. Men sykling er primært en ikke-intellektuell aktivitet. Kunnskapen og minnene ligger altså annetsteds, idette tilfellet musklene. Eller så har du helt sikkert hørt en låt, luktet eller smakt noe som umiddelbart har sendt deg tilbake til en tid du 22

Antropress#2.indd 22

07.10.2014 16:30:16


kanskje trodde du hadde glemt. RusFor eksempel kan mokasinen som totem selåter får deg kanskje til å danse som ses på som en metafor for krigere, ikke så om du fortsatt var nitten og fullstendig mye grunnet mokasinen i seg selv; men skamløs, selv om du til vanlig føler du når den settes opp mot gresset som den er for gammel til den slags. Eller kanskje tramper ned, så blir plutselig parallellen tar du deg selv i å slå over til en noe mer til krigeren, og hvordan han «tramper bred dialekt når du får servert mammas ned» fienden, tydelig. hjemmelagde mat, selv om du har tilbrakt Et slikt syn på symbolikk og symbolsystemange dialektutvannende år i hovedstamer synes å avsløre hvor intimt knyttet vi den. Ikke vet jeg. Hos meg får lukten av mennesker er til våre omgivelser når det totaktsolje og sagmugg meg tilbake til da gjelder å ordne, ikke bare våre liv, men jeg var en liten og hjalp pappa med veden. også våre livssyn og vår forståelse av tid Minnene ligger med andre ord i sansene, og tidsforløp. uten at vi trenger å tenke oss frem til dem. Sanser og landskapet Denne kroppsliggjøringen av erI Amazonasbekkenet, der tradisjonelle indring og minne er interessant også i etbyggematerialer ikke varer så lenge før nografisk forstand. I store deler av verden de råtner, og der skrint jordsmonn og har skriftspråk en relativt kort historie varierende elveløp tvinger landsbyer til og liten innflytelse på dagliglivet til folk. å flytte på seg flere ganger i løpet av en Sosialiseringen kan for eksempel ikke skje generasjon, vil lokasjon for bosted være gjennom barnebøker eller barne-tv. Samnoe som endrer seg over tid. Jeg ble tidig har man ofte et vell av kunnskaper fortalt av en foreleser som hadde gjort som skal formidles til neste generasjon. feltarbeid der at når de skulle forklare tidDa tar man i bruk det man har. sperioder for en stund tilbake, så refererte Den kjente antropologen og strukturalisde til hvor landsbyen tidligere hadde ten Claude Lévi-Strauss hevder at det er lagt. Forestillingen om tid ble derfor litt dette som ligger bak de store totemiske å regne som en funksjon av plassering i systemene rundt om i verden: Mennesket rom – de ulike boplassene ble symbolske er interessert i å bevare kunnskap om for ulike tidsperioder. Det falt seg da også hvordan verden henger sammen, og å pre- naturlig å snakke om de ulike periodene sentere det i en form som når man vandret gjenkan læres av nye. Derfor “Et slikt syn på symbolikk og nom forlatte frukthager symbolsystemer synes å avsløre eller øde boplasser. Dette tar man i bruk objekter hvor intimt knyttet vi mennesker minner til dels om såkalte og fenomener som folk er til våre omgivelser.” kjenner til. Dyr, planter, mnemoniske teknikker, redskaper, værtyper, og så eller hukommelseskunst, videre. Alle bringes de inn i sammenhenhvor en av de mest kjente teknikkene er gende systemer, ikke fordi de er så spesiå forestille seg at man foretar seg en reise elle i seg selv, men fordi de kan arrangeres gjennom et kjent landskap, for eksempel i forhold til hverandre på en måte som reiseruten til skole eller jobb. kan brukes til å fortelle oss noe om livet. 23

Antropress#2.indd 23

07.10.2014 16:30:16


De ulike elementene som man memorerer skal da forekomme som hendelser langs denne reiseruten. Selv om dette er en ren mental øvelse, så er det en mental øvelse som uttrykker seg gjennom bevegelse i et forestilt rom. E.E. Evans-Pritchard, en antropolog som er kjent for sitt arbeid i Afrika, bemerker i sin bok The Nuer at nuerfolket i hovedsak skiller mellom to årstider: regntid og tørketid. Det interessante er at han påpeker at definisjonen av disse årstidene først og fremst ikke defineres ut ifra værfenomener slik som man kanskje skulle tro, men at nuernes egen geografiske plassering spiller inn. Tørketiden tilbringer de i kvegleirer på slettene, og regntiden tilbringer de i landsbyer på høydedrag. Det definerende trekket med årstidene blir da altså ikke bare om det regner mye eller ikke, men om de bor i landsby eller i kvegleir. Her ser vi geografisk plassering og levemåte påvirke hvordan man definerer sin egen nåtid. Litt fjasete kan man sammenligne med scenen i Supermann II, der Supermann får jorden til å spinne motsatt vei for å få tiden til å gå bakover. De lærde strides nok noe om dette er praktisk mulig, men visuelt sett gir det en slags mening – astronomisk tid merkes jo først og fremst ved at planeter og andre himmellegemer beveger seg. Faktisk så er jordens årstider fullstendig basert på jordens helning i forhold til sola, så å definere tidsperioder ut ifra ens plassering er ikke nuerne alene om, astronomer gjør det samme.

Evans-Pritchard observerte en annen og mer langsiktig dimensjon ved den praktiske bruken av naturen og ens omgivelser som minnebank. Han påpekte at nuerfolketsom han studerte ikke kunne regne historien sin særlig langt bakover – bare noen få generasjoner – før de ikke husket navn på sine forfedre og når hendelser hadde funnet sted. Tiden før dette tenkte de bare på som «for veldig lenge siden». Her foregikk alle legendene i en slags mytisk epoke som ikke var helt klart definerbar. Den inneholdt menneskets opprinnelse, starten på de ulike klanene og så videre. Derimot sier Evans-Pritchard at treet som mennesket sies å ha oppstått rundt fortsatt står i Nuerland, og på det tidspunktet han var der på 30-tallet, var det ikke mer enn et par hundre år. Man kan selvfølgelig se på dette som et resultat av dårlig historieskrivning, eller dårlig kollektivt minne, men det er nok ikke det som er sakens kjerne for nuerne. For dem – og nå begir jeg mer ut på forsiktig spekulasjon – er nok treet først og fremst et fysisk merke på historien om menneskets opprinnelse, og på menneskets forhold til det guddommelige. Det er hva treet bringer frem, og ikke treet i seg selv, som er merkverdig, på samme måte som Lévi-Strauss’ totemer. Ytre objekter blir altså minnebærende fordi vi har et forhold til dem, enten alene eller i en større sammenheng. De skapes gjennom våre inntrykk av dem.

24

Antropress#2.indd 24

07.10.2014 16:30:16


På tur med minnene. Overalt hvor mennesker befinner seg er det steder. Steder finnes ikke i seg selv, men er skapt av mennesker. Rent fysisk eksisterer det selvfølgelig landskap og rom, men disse er ikke i seg selv steder.

Aktuelle utstillinger på kulturhistorisk museum

KONGELIG PORSELEN FRA SIAM Kaptein Rings samling

Steder er områder eller punkter i landskapet som er meningsbærende for oss, som for eksempel «mors gran» eller nuernes«opprinnelsestre». Vi skaper dem fra historier, eller så springer historier ut ifra disse stedene. Sannsynligvis er det litt av begge deler. De blir, igjen på samme måte som totemene til Lévi-Strauss, instrumenter og redskaper for mennesker å ordne sin tilværelse etter. De blir «knagger» å henge minnene våre på, nettopp fordi de er meningsbærende til å begynne med. Det er med andre ord ingen som opplever flashbacks på grunn av noe som er helt nøytralt for dem. Menneskets minne, individuelt og kollektivt, blir til en viss grad et samspill mellom våre omgivelser og de meningene som vi legger i dem. For noen år siden skrapte en tømmerhogstmaskin borti mors gran, og den måtte kappes ned før den råtnet på rot. Dette fikk meg nylig til å tenke på om nuernesopprinnelsestre fortsatt står. Om jeg får være helt ærlig så foretrekker jeg å leve i uvissheten. Så får i det minste dèt stå i fred i mitt mentale landskap.

I 1904 kom flere skipskister til Kristiania fulle av skatter fra Siam, dagens Thailand. Kaptein Theodor Ring hadde samlet 250 deler fargerikt Bencharong-porselen under sin tjeneste i den siamesiske marinen. Disse ville han nå skjenke til to av Oslos museer.

JA, VI ELSKER FRIHET Utstillingen «Ja, vi elsker frihet» er UiOs hovedarena for grunnlovsjubileet, og er delt inn i åtte sektorer; Den tunge bagasjen, Stairway to Heaven, Frihetens arena, Minus fem, Det femte rommet, Pride, Helvetes engler og Den forbudte salong.

HARD ROCK TRASÈ En reise gjennom steinalderens landskap En mini-utstilling som tar deg med på en reise gjennom steinalderens landskap i Vestfold og Telemark.

25

Antropress#2.indd 25

07.10.2014 16:30:16


Etnografisk Filmfestival I anledning Sosialantropologisk Institutt (SAI) sitt 50-årsjubileum vil det bli satt av tid til en liten etnografisk filmfestival. I løpet av jubileet vil vi vise seks filmer og arrangere en workshop hvor du kan lære å filme.

PROGRAM

Filmene vi har valgt ut dreier seg alle om endring og omstilling – de omhandler transseksuelle i Brasil, gruvedrift i Vest-Afrika, iranske jenter som drømmer om å bli astronauter, en kvinnes kamp mot vold i India, og hvor vanskelig det kan være å lære å røyke fisk på den tradisjonelle måten i Alaska. I tillegg vises det en samtidig dokumentar om utfordringene og gevinstene ved å sende flere samfunnsvitere for å forske på livet i Groruddalen.

Tirsdag 14. oktober kl. 17.15 - 19.00, auditorium 7 ES (OBS: Merk tid):

End of the Rainbow. Regi: Robert Nugent.

Filmen handler om gullgruver og drømmer om et bedre liv. Produksjonsselskapet beskriver filmen slik: «End of the Rainbow er både et sørgelig portrett av endringene som en industriell gullmine bringer med seg til en avsidesliggende region i Vest-Afrika, og en skildring av det universelle, menneskelige ønske om et bedre liv».

Før filmene vil det bli holdt en kort introduksjon, og etterpå innleder ansatte ved instituttet og inviterte gjester til debatt, både om filmenes dagsaktuelle temaer og om viktigheten av å fortsette å lage etnografiske filmer. Det vil bli både engasjerende, provoserende og lærerikt! Det vil bli servert frukt og kaffe til morgenfilmene, og vin og snacks til kveldsfilmene. Alle visningene vil foregå i Eilert Sundts hus på Blindern, og er åpne for alle interesserte. Ta gjerne med kjærester, foreldre og venner!

Debatt ved stipendiatene Robert Pijpers og Eirik Anfinsen ved SAI, som begge har gjort feltarbeid i Vest-Afrika, hvor gruvedrift – og tilhørende forventninger og skuffelser – påvirker folks hverdager på forskjellige måter. Et spørsmål de vil stille er: Store penger og muligheter – men for hvem?

Festivalen har også egen side på Facebook med informasjon og eventer: Etnografisk Filmfestival

www.facebook.com/etnografiskfilm

26

Antropress#2.indd 26

07.10.2014 16:30:16


Onsdag 15. oktober kl. 16.15 - 18.00, auditorium 7 ES:

Torsdag 16. oktober kl. 09.15 - 11.00, auditorium 3 ES:

Pink Saris

Filmworkshop

Filmen er et sterkt – og til tider provoserende – portrett av en kvinnes kamp for egne og andre kvinners rettigheter på landsbygda i India. Den har vunnet priser og skapt oppstandelse. «A girl’s life is cruel... A woman’s life is very cruel,» sier Sampat Pal, hovedpersonen i filmen.

Lær å filme - og lær om filming i felten. Hvordan bruke film som antropologisk verktøy? Og hvordan påvirker filming feltarbeidet som metode? Vi får først opplæring i filmteknikk, og deretter vil Kimberly Wynne, stipendiat ved SAI, fortelle om sine erfaringer med filming under sitt feltarbeid på Den Dominikanske Republikk.

Regi: Kim Longinotto.

Fredag 17. oktober kl. 09.15 - 11.00, auditorium 3 ES:

Førsteamanuensis Anne Waldrop ved HiOA og Geir Heierstad, førsteamanuensis og forskningssjef ved Avdeling for internasjonale studier og migrasjon ved NIBR, begge antropologer med lang forskererfaring fra India, innleder til debatt – og det er mulig panelet også får en engasjert og frittalende gjest! Et spørsmål for debatt: Er dette begynnelsen på en revolusjonær kvinnebevegelse i det rurale India, eller er det én kvinnes kamp?

Forskere i felten Film fra forskjellige feltarbeid utført for Alna-prosjektet – om inklusjon og eksklusjon i en drabantby. Filmen belyser blant annet noen metodiske utfordringer og muligheter ved å gjøre antropologi i urbane og ”hjemlige” strøk. Professor og prosjektleder Thomas Hylland Eriksen, teolog og postdoktor Anne Hege Grung og stipendiat Ida Erstad innleder til debatt om feltarbeid og forskning: Hva er forskjellen på ”hjemme” og det mange vil kalle for ”borte” eller ”fremmed” når de bare befinner seg noen T-banestopp unna hverandre? Og hvordan skal vi forstå dagens nye byer og bydeler, hvor hele verden møtes på handlesenteret, helsestasjonen og biblioteket?

27

Antropress#2.indd 27

07.10.2014 16:30:17


Mandag 20. oktober kl. 15.15 - 18.00 MERK TIDEN, auditorium 7 ES:

Og hvorfor er det så viktig å gjøre langvarig forskning i denne regionen?

Sepideh - Reaching for the Stars

Filmen har vunnet flere priser, og ble blant annet vist på Cinematekets Oslo Dokumentarfilmfestival i vinter, og vil bli vist på Sundance i januar 2015. Filmen er også nominert til 2014 Grierson Awards i kategorien Best Documentary on a Contemporary Theme - International!

Regi: Berit Madsen.

Omtale fra produksjonsselskapet: ”Sepideh vil bli astronaut, og tilbringer derfor nettene med å utforske universets hemmeligheter, mens hennes familie vil gjøre hva som helst for å holde henne på bakken. Forventningene til en ung, iransk kvinne skiller seg dramatisk fra Sepidehs ambisjoner, og hennes planer om å studere er i fare”. Professor Unni Wikan, med gjest, innleder til debatt: Hva kan Sepideh lære oss om jenter og kvinners situasjon i dagens Iran?

28

Antropress#2.indd 28

07.10.2014 16:30:20


Tirsdag 21. oktober kl. 16.15 - 18.00, auditorium 7 ES:

Onsdag 22. oktober kl. 16.15 - 18.00, auditorium 7 ES:

Smokin’ Fish

Transfiction

Regi: Luke Griswold-Tergis & Cory Mann.

Regi: Johannes Sjøberg.

Denne ”etnofiksjonen” portretterer en gruppe brasilianske transseksuelle og transvestitter i São Paulo. Filmen er altså laget som en ”ethnofiction”, der informantene spiller seg selv: De har selv fått bestemme hvordan de vil fortelle og framstille sin egen livshistorie, og deres syn på kjønn og kjærlighet i en brasiliansk storby både utfordrer og fascinerer.

Cory Mann er en sær og sympatisk Tlingit forretningsmann som strever med å tjene til livets opphold i Juneau, Alaska. Han blir sulten på røyket laks, nostalgisk av tanken på sin barndom, og bestemmer seg for å tilbringe en sommer med å røyke fisk på familiens tradisjonelle fiskested. Ingenting er imidlertid som det var, der hjemme. På vekselvis tragisk og absurd vis forteller Smokin’ Fish historien om en manns forsøk på å navigere mellom den moderne verden og gamle tradisjoner.

Professor Arnd Schneider med lange feltarbeid bak seg i Latin-Amerika, og en Sara Monter, vil innlede til debatt om kjønn og film: Hva kan Transfiction lære oss om kjønnsroller i Brasil i dag, og om forholdet mellom dokumentarfilm, personlige fortellinger og fiksjon?

Professor emeritus Harald BeyerBroch og stipendiat Lena Gross, som begge har gjort lange feltarbeid blant urfolk i Canada, dog med nesten 50 års mellomrom, innleder til debatt og samtale om endring, tradisjoner, fisk og tjæresand.

VEL MØTT 29

Antropress#2.indd 29

07.10.2014 16:30:20


Net fishing on Epoon atoll Ola Fjeldstad, master

In order for you to fulfill your role as a man on Epoon Atoll, you had better learn how to fish. If, in addition, you are a fresh anthropologist in a new place, this is even more crucial.1 months (at least I am still sock free). The shallow reef is both sharp and slippery, and the most important part of the wader’s job is to run as fast as possible towards the net once we spot fish, and the men at the reef edge put the net out (therefore, we call him “the runner” from now on). Hence, shoes are of the outmost importance. In this case, an old pair of rubber boots, cut into rubber shoes, does the trick. The runners and the net carriers cooperate on scouting for fish. Waving, whistling and screams signals the spotting of a steam and its whereabouts. When this happens, the net carriers hunch together and move quickly, but carefully in the direction of the steam. It is crucial not to scare the fish away, and to be in the right position before they separate and stretch out the net. The runners, too, get into an attacking approach, but they have to take great care not to be too eager. Facing the ocean, the one on the left creeps sideways, while the one on the right holds back and slowly glides outwards, towards the reef edge and the net.

Net fishing (jurōk) on Epoon Atoll in the Marshall Islands takes place in connection with the rising or sinking of the high tide. At this time, when shallow waters covers the reef, it is easier for the anglers to move around and to see the fish. In groups of four to five men (more often than not, this is a masculine activity) we embark upon our task. Taking place at the ocean side, two men carry the net between them at the reefedge (ļakej), while two others wade closer to land, in ankle-deep waters. If there is a fifth man, this one carries the bag used to store the caught fish. If there is only four, the waders carry one bag each to even the load. Make it pop Under the blistering sun, the sound of two-meter high waves that regularly pound the reef, together with the constant stream of water as the tide comes in(or goes out), make up the soundscape as we slowly move along on the shallows. Quickly put in his place, the naïve and romantic anthropologist has to abandon the dream of not wearing shoes for seven

1 I use the new Marshallese spelling throughout this text, and therefore write Epoon instead of the more familiar Ebon. 30

Antropress#2.indd 30

07.10.2014 16:30:20


Getting ready to venture out to the reef edge

sends me back, not to waist deep water, but to waist deep powder snow, skiing with my friends in Hemsedal, Norway. There too, one can hear high-pitched whoops of joy all over the forest after a night of hard snowfall. However, as a feisty fish flicks away from my grip and cuts my hand, my short journey home is over. Instead, I have to untangle freshly killed fish—some of them weighing up to a kilo, or maybe more—from the net. If particularly stuck, the trick is to, once again, bite over its head to hold it still, while you wiggle it through the masks. After a great catch, and lots of struggling, we emphasize the excitement, screaming “warrar!”—pronounced with a heavily rolled “r,” this word indicate excitement or amazement, like “Wow!” or “Oh, man!”

When the one on the left makes the signal, they both rush to the net while throwing stones and splashing the water. This scares the fish, and as they try to make their escape in deeper water, the net does its job and scoops them up. As the men with the net circle towards each other, the runners grab a hold of the top and the bottom of the net to ensure that no fish escapes. One by one, we hold the fish firmly in our hands while biting down over its head, until we hear a popping sound, to kill it. With a mouth full of blood, we carefully peel the fish— which now has a broken neck and an eye popped out—from the net, and put it in the bag. A short journey home The joyous whooping that both accompany and follow a great catch

31

Antropress#2.indd 31

07.10.2014 16:30:23


The not so pacific ocean For the anthropologist, the intense coloring that surrounds us makes the experience twice as good. Looking towards land, you see coconut palms of the greenest green as far as the land goes. Behind the trees, there is a light, but equally intense blue sky. The deep blue ocean rolls in over us, where we stand in turquois water. Beyond the reef, the water goes on until it disappears in the horizon. Listening to the sounds of the roaring waves, and seeing how they roll further out at sea, I cannot help but to agree with Stephen Fry in stating that there is really nothing pacific about the Pacific Ocean. As I stand there dreaming, Ring— my fellow runner—steals my attention.1 He has spotted a reef shark, and point in its direction. I cannot see anything at first, but suddenly I see its fins sticking up out of the water. Ring reaches for a rock, and we both hunch down as it approaches. Knowing its size and the liability for it attacking us, I wonder what Ring has in mind. Does he intend to kill the shark with the rock, or does he merely wish to scare it away? All the while, the shark gets closer and closer. When it is at a distance of two-three meters, it suddenly spots us and quickly turns around to escape at great speed. We will not be having shark for dinner tonight.

Ring has just scared away a shark and is now posing for the camera.

1

Ring has kindly agreed to me using both his name and his picture in this article. 32

Antropress#2.indd 32

07.10.2014 16:30:24


A piece of an old ship resting on the shallow reef

A happy house cat After about two-three hours of wading, running, biting and carrying fish, we are tired and ready to go home. We have ventured far from where we started, and even further away from our homes, so we have a long walk back. Sometimes, there will be someone to meet the tired anglers halfway with bicycles to help carry the (preferably) heavy load. Other times, there will not. The group usually stops off at the first house they come across to have a drink of water and maybe even a taste of the freshly caught fish, eaten raw, straight from the bag. Fish is traded for hospitality, and sometimes also with other

houses along the way. Back home, they split the fish evenly among the team—even the clumsy anthropologist gets his share. Walking the last distance home, he has a difficult time hiding the pride and joy that rumbles within. Finally, the house cat, too, can bring his share to the dinner table, crucial for his sense of well-being. Another week can pass where I can eat my food, knowing that I have contributed to the household expenses—at least in a small way.

33

Antropress#2.indd 33

07.10.2014 16:30:26


EBOLA Taran Victoria Rogstad Wold, Bachelor

Ebolautbruddet i Vest-Afrika har figurert høyt i media siden i vår, og i den forbindelse har lokale tradisjoner og motstand mot helsepersonell i de rammede landene skapt overskrifter. Hvordan kan antropologer bidra til en mere nyansert fremstilling av lokal kultur og responser, og samtidig til en mer kultursensitiv og humanitær medisinsk krisehåndtering? Alle som ikke har bodd under en stein de siste månedene har vel fått med seg at det herjer et utbrudd av det dødelige ebolaviruset i Vest-Afrika for tiden. Guinea, Sierra Leone, Liberia, Nigeria og Senegal er rammet, og utbruddet karakteriseres som det største noen gang. I tillegg er et separat utbrudd identifisert i Kongo. Kongo er også det eneste landet som har opplevd ebolautbrudd tidligere. Utbruddet har figurert høyt i media helt siden det fanget verdens oppmerksomhet i vår, og i den forbindelse har også lokal tradisjon og motstand mot helsepersonell i de rammede landene skapt overskrifter. Underteksten lyder at de «eksotiske», «overtroiske» og «irrasjonelle» innfødte ikke vet sitt eget beste, der de jager internasjonale hjelpearbeidere og stormer provisoriske behandlingssentre mens de roper at ebola ikke eksisterer. De kidnapper smittede pasienter og stjeler madrasser og sengetøy som er kontaminert med infisert biologisk materiale. Få eller ingen spør seg hvor motstanden kommer fra; strukturell vold, kolonialisme og fattigdom stilles i bakgrunnen. Jeg har fulgt nøye med på dekningen av ebolaepidemien både i norske og internasjonale medier, og

har bare funnet noen ytterst få forsøk på situere denne motstanden i den kolonialhistoriske konteksten den jo hører hjemme i. Enda færre synes å ha gått inn for å nyansere bildet av lokal kultur og tradisjoner. Det meste man får høre om de rammedes faktiske opplevelser og reaksjoner er filtrert gjennom vestlige medier og vestlige helsearbeideres uttalelser. Et fellestrekk er at de rammede lokalbefolkningenes gjøren og laden først og fremst forstås som et hinder for arbeidet med å stanse spredningen av viruset. Antropologi møter Ebola Under et ebolautbrudd i Uganda i 2000, tok den amerikanske antropologen Barry S. Hewlett, som et par år tidligere hadde gjort et kortere studie av lokale responser på Ebola i Gabon, en telefon til Verdens Helseorganisasjon (WHO) i Genève for å forhøre seg om den medisinske antropologen han antok at var en del av det tverrfaglige teamet som jobbet med å kontrollere utbruddet. Da WHO svarte at de ikke hadde med seg noen medisinsk antropolog, og at de dessuten aldri hadde hatt det tidligere, klarte han å overtale dem til å få reise 34

Antropress#2.indd 34

07.10.2014 16:30:26


respekt ved å delta i begravelser et cetera. Ekteparet Hewlett konsentrerte seg primært om lokale responser på Ebola. Funnene deres resulterte i monografien Ebola, Culture and Politics: The Anthropology of an Emerging Disease, og kanskje viktigere, de dannet grunnlaget for en opplæringsmanual som brukes av Leger uten Grenser. Empatisk og kultursensitiv behandling At det oppstår konflikter og spenninger mellom internasjonalt helsepersonell og lokalbefolkning under et Ebolautbrudd er kanskje ikke til å unngå. Hverken utbruddet i seg selv eller den internasjonale responsen foregår i et vakuum, og en vond og traumatisk kolonialhistorie og gjentatte erfaringer med vestlig utnytting preger naturlig nok flere av møtene. Mistro til «whites» er utbredt mange steder, og de månemannliknende smitteverndraktene virker naturlig nok fremmedgjørende. I følge Barry og Bonnie Hewlett, kan helsepersonellet mildne disse konfliktene betraktelig ved å være bevisste på den lokale kulturen og sin egen fremferd. Mistenksomheten som rettes mot dem kan for eksempel mildnes gjennom større grad av gjennomsiktighet fra helsearbeidernes side, og kan bidra til å unngå rykter og spekulasjoner i lokalmiljøene. Epelboin fikk blant annet omgjort designet på isolasjonsenhetene ved å sette opp gjennomsiktige gjerder i stedet for heldekkende vegger, slik at de pårørende kunne se sine kjære, om enn

ned som en del av innsatsteamet. Imidlertid skjedde ingenting videre før antallet smittede begynte å øke kraftig noen måneder senere, og de humanitære organisasjonene støtte på problemer med lokalbefolkningen. Folk hadde plutselig begynt å rømme fra ambulansene som kom for å hente dem, og flere hadde sluttet å søke behandling. WHO ville gjerne vite hvorfor. Dermed dro Barry Hewlett til Uganda sammen med sin kone, antropologen Bonnie L. Hewlett. Tre år senere, i 2003, ble de invitert av WHO til å delta i arbeidet med å begrense nok et ebolautbrudd, denne gangen i Kongo. Med på laget var også en klinisk medisinsk antropolog ved navn Alain Epelboin. Epelboin er både utdannet lege, medisinsk antropolog og «indigenous healer». Han arbeidet primært med den fysiske utformingen av feltsykehusene; han lærte opp helsepersonell i å gi en mer kultursensitiv behandling ved å integrere ikke-vestlige praksiser i den grad det var mulig, utvise større empati med de rammede, vise sin 35

Antropress#2.indd 35

07.10.2014 16:30:26


En gatekunstner lager informativ veggkunst.

og bidra til å skape økt tillit. Bygge videre på eksisterende kulturelle praksiser som hindrer smitte Ekteparet Hewlett understreker spesielt viktigheten av å se lokalbefolkningen som allierte heller enn motstandere når det kommer til å begrense spredningen av sykdommen. Selv var de ute etter å identifisere praksiser hos både lokalbefolkningen og helsepersonellet som kunne bidra til å begrense eller øke spredningen av smitte, noe de fant hos begge parter. En vanlig oppfatning hos helsepersonell er, i følge Hewlett, at mange flere ville dødd uten vestlig medisinsk intervensjon, og at lokale praksiser bare forsterker utbruddene. Dette viste seg å være en sannhet med modifikasjoner. Hewletts funn bekreftet at blant annet lokale begravelsespraksiser førte til spredning av viruset, men også at

fra avstand. Frykten økte også naturlig nok hos folk når de så familiemedlemmer gå relativt friske inn på isolatet, for så å komme ut i en likpose. Han oppfordret helsearbeiderne til å la folk få se likene mens de ble lagt i likposene, noe som ikke var vanlig praksis. Faktisk forekom det at de pårørende ikke ble varslet om dødsfallet før den døde allerede hadde blitt begravet. Et annet sårt punkt som ble identifisert var at praksisen med å brenne avdødes eiendeler, ofte uten å rådslå seg med avdødes familie først. Videre oppfordret han helsearbeiderne til å hilse på lokalbefolkningen når de kom kjørende for å hente syke eller døde, i stedet for bare å kjøre forbi uten å se på menneskene som flokket seg rundt bilene. Han mente også at det å benytte lokale sjåfører i stedet for folk fra byene ville bedre relasjonene med lokalsamfunnene 36

Antropress#2.indd 36

07.10.2014 16:30:29


folks praksiser varierte etter hvilke fase utbruddet var i. Til forskjell fra hva helsepersonellet trodde, hadde man etablerte kulturelle modeller for å hindre spredning av epidemiske sykdommer, som faktisk i høy grad overlappet med den biomedisinske forståelsen av smittekjeder. Dette fant de både i Gabon, Uganda og Kongo. Det var desssuten allmennkunnskap – alle kjente til det, til og med små barn, og de eldre insisterte på at praksisen hadde eksistert siden prekoloniale tider. Det innebar blant annet tiltak som å isolere pasienten i hjemmet, merke smittedes hus med stokker, kontrollere hvem som kom inn og ut av landsbyen og å holde barn unna de syke. I Uganda var det også vanlig praksis at en som hadde overlevd epidemien pleiet de syke og stelte de døde før begravelser, såkalte «babysitters». Begravelsesritualene ble også kraftig modifisert, og man sluttet blant annet å ta på likene. I tillegg til dette ble det satt i verk tiltak som tok sikte på å skape harmoni i familiene og landsbyene, ettersom man også anså sykdom for å ha en sosial komponent. Problemet fra et epidemiologisk perspektiv var bare at man i begynnelsen av et utbrudd gjerne fortolket sykdommen som trolldom, og dermed ikke betraktet den som smittsom (det må også nevnes at flere i praksis oppførte seg som om de hadde med en kontaktsmittende sykdom å gjøre, både i Kongo og Uganda, selv når de fortolket årsaken som trolldom). Som Evans-Pritchard lærte oss, forklarer

trolldom uforklarlige og uheldige hendelser, slik som ellers friske personers plutselige død. Dette viste seg å være tilfelle også med ebola. Men etter hvert som epidemien bredte om seg, og folk så at denne sykdommen ikke oppførte seg slik trolldom vanligvis oppfører seg, skiftet de i følge Hewlett&Hewlett kulturell forklaringsmodell og iverksatte protokollen for epidemikontroll. Troen på trolldom som årsak til sykdom utelukker heller ikke den biomedisinske forståelsen. De to kulturelle modellene eksisterte side om side, og «tradisjonelle» healere, som ofte har fått mye av skylden for spredning av viruset, gjør en positiv figur hos Hewlett&Hewlett. Faktisk fant de ingen beviser for at healere bidro til å spre Ebola. Blant helsearbeiderne som jobbet i Uganda verserte en historie om at en lokal healer ved navn Mary hadde smittet flere personer gjennom sin healingpraksis. Ekteparet Hewlett fant imidlertid ut at de som hadde blitt smittet av henne hadde blitt det mens de pleiet henne på sykeleiet, og senere vasket liket hennes før begravelsen. Dette var tidlig i utbruddet, og Mary hadde blitt smittet av barnebarnet sitt, som var en av de første som ble syke. Samtlige av healerne de snakket med brukte vestlig medisin til behandling av kjente sykdommer, og alle ønsket seg hansker og kloroppløsning for å beskytte seg selv. Flere foreslo også en arbeidsdeling mellom seg og de vestlige medisinerne, hvor healerne henviste pasienter med ebolasymptomer 37

Antropress#2.indd 37

07.10.2014 16:30:30


Et begravelses-team henter et lik fra en ebola-enhet. Beskyttelsesdrakter blir brent i bakgrunnen

og understreker viktigheten av å sette inn innsatsen så tidlig som mulig. Bare det å forstå den lokale slektskapsterminologien kan være av stor betydning for epidemiologer og helsearbeidere som sporer såkalte «kontakttilfeller» (folk som har vært i kontakt med syke). Dersom de mangler denne kunnskapen, og tar sine egne slektskapskategorier for å være universelle, risikerer man å ikke fange opp folk som kan være smittet, hevder de. De understreker også betydningen av å bruke lokale termer for sykdom, for på den måten å minske kløften mellom behandlere, pasienter og pårørende. Ikke minst insisterer de på at man i stedet for å erklære krig mot den lokale kulturen generelt, bør identifisere og spille videre på helsefremmende sider

videre, mens de selv tok hånd om sykdommens åndelige dimensjon. Mange av fordommene helsearbeiderne hadde mot healere viste seg å bygge på gamle historier fra tiden før HIV-viruset ble ordentlig kjent, og en forestilling om «tradisjon» og uforanderlighet. Hewlett&Hewlett understreker at healeres praksis er i endring hele tiden; at de konstant tilpasser seg ny informasjon, og at det dermed også blir galt å kalle dem «tradisjonelle». Hva medisinske antropologer kan bidra med i epidemier Ekteparet Hewlett beskriver en rekke områder der medisinsk antropologi kan være til hjelp i arbeidet med å begrense spredningen av smittsomme sykdommer, 38

Antropress#2.indd 38

07.10.2014 16:30:31


ved lokal kultur, forsøke å modifisere eventuelle uheldige praksiser, og ellers la praksiser som hverken gjør skade eller nytte få være i fred. Jeg håper Hewletts anbefalinger om å involvere medisinske antropologer i alle faser av et utbrudd har blitt tatt til følge av WHO, selv om mye tyder på at responsen har kommet for sent denne gangen.

Ebola, Culture and Politics er en god illustrasjon på hva antropologien kan bidra med i en slik situasjon, og potensialet antropologer har til å forstå, megle i, og mildne konflikter som oppstår når aktører med ulike verdensbilder møtes på ulikt grunnlag. Forhåpentligvis har forfatterne også åpnet dører for oss som har lyst til å jobbe med tilsvarende problematikk i fremtiden. Mange søker seg til sosialantropologi av idealistiske årsaker – og arbeid med å begrense epidemier er slik jeg ser det, en konkret måte vi kan bruke vår fremtidige kompetanse på til å bidra til en bedre verden. Den illustrerer også en utfordring som vi må være klar over når vi senere skal ut på arbeidsmarkedet: Vi har ikke den luksusen at de vi gjerne vil jobbe for automatisk vet hva vi kan brukes til. Da er det desto viktigere at vi er klar over det selv, slik at vi kan selge inn kompetansen vår til de rette menneskene – slik Barry Hewlett snakket seg inn til WHO.

Jeg forsøker selvfølgelig ikke å generalisere Hewlett & Hewletts funn til å gjelde alle landene og lokalsamfunnene som er rammet i dette utbruddet. Utbruddet vi ser i dag er større enn det Gabonske, Ugandiske og Kongolesiske til sammen. Dette utbruddet er også transnasjonalt, noe som utvilsomt kompliserer bildet. Motstanden mot internasjonale helsearbeidere ser også ut til å være sterkere og mer utbredt. Fornektelse av at viruset er virkelig, som ser ut til å være et stort problem under dette utbruddet, var også et problem i Gabon, Uganda og Kongo i de tidlige fasene av utbruddet, men her ga også fornektelsen seg da folk forsto at det dreide seg om en smittsom, epidemisk sykdom. Hver lokale kontekst er unik, og nettopp derfor er antropologer viktige medlemmer av kriseteamene.

Anbefalt lesning: Barry S. Hewlett og Bonnie L. Hewlett, Ebola, Culture and Politics: The Anthropology of an Emerging Disease, 2008.

39

Antropress#2.indd 39

07.10.2014 16:30:31


“..to miss the greatest reward which we can hope to obtain from the study of man..” MAGNUS GODVIK EKLAND, MASTER

Perspektivene som forsvant: Antropologiens ulykkelige forhold til livskvalitet from the study of man..”1 (Min utheving).

I anledning til at vi i denne utgaven har valgt instituttets jubileumsfeirings endring og erindring som tema, er det passende å kaste et blikk over temaer som ligger gjemt (men dog ikke fullstendig glemt) blant sidene til nedstøvede monografier. Det jeg ønsker å rette oppmerksomhet mot er de positive sidene ved menneskelivet, det som grovt sett favner temaer som livskvalitet, lykke og glede. Alle er temaer som er kraftig underbelyste i vår faghistorie. Gjennom noen historiske betraktninger ønsker jeg å få oss til å reflektere omkring dette, før vi ser på hvordan interessen rundt disse temaene er i dag.

Hans samtidige, Margareth Mead, brukte på sin side dataene fra feltarbeidet sitt på Samoa i debatten om oppdragelse i USA. Hun viste til at samoansk ungdom gjennom sin frie oppdragelse tok glede i seksuelle utskeielser med positive utslag for livskvaliteten sammenlignet med sine amerikanske jevnaldrende (eller i det minste inntil Derek Freeman avla Samoa et besøk). Flere fulgte i Meads fotspor. Både Marshall Sahlins’ The Original Affluent Societies og Pierre Clastres’ Society against the state, forsøkte å kombinere antropologi og historie for å vise at det moderne samfunnet hadde gjort arbeidet til den rådende verdien i samfunnet på bekostning av andre sysler. De resonnerte seg fram til at mennesker i riktig gamle dager (!) kun brukte få timer til arbeid, og heller brukte resten av tiden på andre (kulturelle?) sysler.

Bronislaw Malinowski hadde ingen betenkeligheter med å betrakte lykke og glede som et relevant tema for antropologer, jeg siterer: ”To study the institutions, customs, and codes or to study the behaviour and mentality without the subjective desire of feeling by what these people live, of realising the substance of their happiness—is, in my opinion, to miss the greatest reward which we can hope to obtain

At disse verkene troner rimelig ensomt kan skyldes det problematiske ved at resonnementene har blitt

1

Utdrag fra ”Argonauts of the Western Pacific” (25:1961). 40

Antropress#2.indd 40

07.10.2014 16:30:31


Branislav Malinowski blant Trobriandere

brukt for å underbygge politiske eller samfunnskritiske meninger i antropologens eget hjemland. Resultatet blir at slike temaer kan bli skydd i frykt for å bli beskyldt for romantisering eller forsøk på å slå politisk mynt. Napoleon Chagnon lar jo som kjent aldri en anledning gå fra seg til å anklage kollegaer for å dyrke myten om Rousseaus ”the noble savage”. 2 Antropologien er ikke aleine i dette manglende fokuset. Det er først de siste årene vi har sett at psykologer og økonomer har kastet seg over spørsmål som lykke og livskvalitet.

2 Sist i sin høyst leserverdige selvbiografi Noble Savages: My life among two tribes the yanomamo and the anthropologists.En bitter og tidvis pinlig selvhøytidelig bok der Chagnon gjør sitt beste for å finne det verste i alle mennesker han har møtt – anbefales for de som synes sladdern på masterpauserommet er for slapt.

Det vil kanskje være en vågal påstand, men det kan ikke stikkes under en stol at europeisk idèhistorie og filosofi ikke har etterlatt oss med det mest positive bildet av mennesket. Kirkene var lenge mest opptatt av den lykkelige belønningen i etterlivet, og jobbet aktivt for å skremme menigheten fra diverse hedonistiske utskeielser. Protestantiske menigheter var om mulig enda mer kritiske til verdslige gleder. Muligens møtte dette sitt høydepunkt hos proto-kapitalisten Jean Calvin som instruerte sine klokkemakere til å angi hverandre hvis de ”hygget” seg utenfor angitte dager, slik at de kunne få en passende straff. Seinere skulle de første beretningene fra de tidlige koloniene berette om mennesker som tilsynelatende knapt arbeidet (i europeiske øyne). Lykkelige var de også, selv om dette helt klart måtte skyldes hedningenes

41

Antropress#2.indd 41

07.10.2014 16:30:32


uvitenhet. Denne underlige implisitte parringen av arbeid og lidelse ble en sentral del av fundamentet for de moderne vitenskaper. Både Marx og Dr. Freud opphøyet den menneskelige lidelse til en drivkraft i historien, om den dog var materiell eller sjelelig. Ikke sjelden har de begge blitt tatt litt for ofte på ordet av overivrige antropologer.

Neil Thin, her på et TEDX arrangement på universitetet i Edinburgh

Tilbake i vår egen tid finner vi antropologer som har syslet med tematikken livskvalitet og lykke. Thomas Hylland Eriksen (hvem ellers) tok for seg lykke i sin populærvitenskapelige bok Storeulvsyndromet: Jakten på lykke i overflodssamfunnet. Riktignok skriver han innledningsvis at boka ble mindre antropologisk enn han hadde planlagt, nettopp fordi det var skrevet såpass lite om temaet. Han refererer til antropologen Neil Thin som, ganske illustrerende, påpekte at han fikk opp flere avhandlinger om kurvfletting enn om lykke når han søkte i antropologiske databaser. Nettopp Neil Thin troner ganske aleine som en av de få som har prøvd å løfte lykke (happiness) til et seriøst forskningstema. Gjennom en del tverrfaglige arbeider har han ikke bare i god antropologisk ånd påpekt manglene på lykkeforskning, men også kommet med flere anvendelige metodiske forslag til hvordan vi fruktbart kan tilnærme oss lykke som et tema. Selv om Thin avfeier alle som hevder at lykke er et abstrakt begrep, har han allikevel tidligere innrømmet at kanskje well-being er mer

fruktbart som et mer snevert begrep3. En annen inspirerende stemme er Joel Robbins. I fjor skrev han en høyst leseverdig artikkel: The Anthropology of Good. Følger vi Robbins, opplevde antropologien mot slutten av 80-årene et skifte fra fokuset på kulturell forskjell. Tomrommet ble fylt av det han kaller The Anthropology of Suffering – en samlekategori for antropologisk litteratur som er forent i sitt arbeid med ofre, det være seg mennesker eller samfunn. Som medmennesker snakker lidelse til oss på et dypere nivå, skriver Robbins. Vi kan identifisere oss med smerten deres som en del av en felles-menneskelig erfaring. Følgene av dette finner vi på vår egen pensumliste. Jeg skal riktignok ikke underslå at dette har gitt oss noen av de beste monografiene vi har hatt. Bare tenk på Joal Biehls Vita Life in a Zone of Social Abondonment. Aldri har det lidende mennesket blitt skildret så vondt og vakkert i monografi. 3

I ”The Pursuit of Happiness: Anthropological persepctives on Happiness and Well-Being”. 42

Antropress#2.indd 42

07.10.2014 16:30:32


Robbins mener imidlertid at vi har tapt genuine innsikter når vi forlot et fokus på kulturell forskjell. Argumentet hans er som følger: Mennesker i de fleste samfunn kan til en hvis grad enes om hva som er vondt og dårlig: sykdom, drap, voldtekt. Hvis vi heller skulle funnet en universell konsensus for hva vi mennesker ser på som det gode i livet ville det blitt mer utfordrende.

Gjennom å gjenoppdage hvordan en utforskning av kulturelle forskjeller kan berike vår forståelse av hva mennesker i ulike samfunn anser som det gode i livet kan vi berike vår kunnskap. Robbins’ håp er at vi i større grad skal se at konturene til en Anthropology of Good allerede er til stede, gjennom studier av håp, empati, verdi og well-being, noe som passende bringer oss tilbake til vårt utgangspunkt. For nå er det et hett tips å følge Robbins i å finne tilbake til interessen for kulturell forskjell og bruke den til å undersøke hvordan det gode blir radikalt presentert i andre samfunn. Poenget jeg vil fram til, bortsett fra å skamløst skaffe oppmerksomhet til mitt eget feltarbeid på lykke, er at det fortsatt er mange hvite flekker innenfor antropologien. Ikke i form av uoppdagede stammer, men innenfor våre interessefelt. Med andre ord blir det en oppfordring til å gå i oss selv (en form for hjemmeantropologi, hoho), og se hvordan dette kan hjelpe oss til å fortsette å gjøre antropologien relevant i en verden i forandring, noe den strengt talt alltid har vært.

En mann fra Fiji i tradisjonelt kriger-antrekk

43

Antropress#2.indd 43

07.10.2014 16:30:32


VIL DU VÆRE MED I SAF? Sosialantropologisk Forening (SAF) er en forening med vekt på det sosiale, som arrangerer sosial-faglige aktiviteter som studietur, sosant-fester, etnografisk film, professorpils, med mer! Har du lyst til å være med, eller er det noe du lurer på? Ta kontakt: k-b-91@hotmail.com

VIL DU SKRIVE FOR ANTROPRESS? Liker du å skrive? Har du noe på hjertet du føler du vil dele med andre antropologistudenter? Har du lest noe mindre interessant og har lyst til å skrive om noe bedre? Enten det er om sapir-whorf-hypotesen, kargo-kulter i melanesia, eller overgangsritualer hos bedaminiene er du hjertelig velkommen til å skrive for oss. Alle bidrag mottas med takk! Ta kontakt: antroblekk@gmail.com

44

Antropress#2.indd 44

07.10.2014 16:30:33


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.