Redningsaksjon i Hamningberg 1894

Når Johannes Skarsvåg kjøpte «Belline» eller hvor den kom fra, vet jeg ikke, men den tidligste referansen jeg har funnet er fra en liste over ankomne fartøyer i Kristiansund i 1883. Der er det anført at Johannes Skarsvåg og jakta «Belline» ankom byen med ei last sild fra Nordland den 2. september. Johannes Skarsvåg eide flere skuter, og hadde flere skippere på lønningslista. Da «Belline» forliste, het skipperen Ole Eide. Jeg vet ikke hvem han var, men han kan godt ha vært hitterværing. På ettermiddagen søndag den 20. mai blåste det opp til orkan, og bølgene stod rett inn på havna. Hamningberg ligger helt åpent for nordøsten og den gangen var det ikke molo der. I vågen utenfor Hamningberg lå det en stor mengde båter. Det var sju oppkjøperfartøyer der. Et av dem var jakta «Belline». Det var søndag og hviledag for fiskerne, så alle båtene var i havn. Været ble raskt så dårlig at det ble umulig for mannskapene å komme seg i land fra fartøyene. Det var orkan i vindkastene. Folkene på land ble stående som skrekkslagne tilskuere til dramaet. Flere båter slet fortøyningene og ble knust mot fjæresteinene.

«Orkan nordpaa». Bergens tidende 23.mai 1894.

Hanna Arntzen fra Hamningberg var øyenvitne og hun fortalte: «Det var knak og brak, stormul og sjørokk så en nesten ikke kunne se eller høre, men vi kunne da skimte skutene som lå der ute og krenget i stormen. Båtene ble kastet hit og dit. Rett som det var, røk en og annen fortøyning, og på en–to–tre drev de innover og ble knust under de svære brottsjøene. Det var en øredøvende larm som om alle luftens og sjøens demoner hadde forenet seg for å tilintetgjøre alt som fantes. Fremdeles var det arme mennesker ombord i fartøyene — hvor lenge ville ankrene holde?» skrev hun.

Fra Hamningberg ble det sendt telegram om hjelp til havnefogden i Vardø: «Et fartøi og flere baade forlist. Sjøen for stor til aa lande. 20 mennesker paa vaagen i fare for at miste livet. Send dampskip for at prøve optagelse». Havnefogden tok med seg telegrammet om bord i dampbåten DS «Heimdal» og viste det til skipperen der. Dampskipet gikk ut med havnefogden om bord, men måtte snu fordi sjøen var for grov. Det var ingen som kunne gå til havs under slike forhold.

Den helt nye redningsskøyta RS1 «Colin Archer» hadde patruljert Lofoten under fisket om vinteren og var ankommet Vardø den 19. mai 1894. Skipperen Nicolai Anthonissen fikk også se telegrammet og bestemte seg for å gå ut. De heiste seil under forhold hvor dampskip måtte gi tapt. I nordøstlig vind med orkan styrke og tett snødrev brukte de tre timer på å nå Hamningberg. Skipperen skrev i sin rapport: «Snetykken var saa slem, at vi havde stort besvær med at finde frem, da landet ikke kunde sees mere end paa ca. ½ kvartmils afstand, og undertiden kun nogle skibslængder. Omtrendt kl. 8 ½ fik vi Havningberg i sigte. Søen var da ualmindelig svær… Alt stod i mundingen af bugten somsågodt et braat». Inne på havna var Nicolai A. Anthonissen (f.1857). For sin innsats i årene i redningsselskapet mottok han Kongens fortjenestemedalje i sølv og Redningselskapets medalje. Etter at han sluttet i Redningsselskapet ble han fyrvokter på Hornøya fyr ved Vardø. Det sies at han overlevde fem forlis, men til slutt druknet han like ved land i januar 1907.

det særdeles vanskelige forhold og det var trangt mellom fartøyene. Det var grunnbrott på 10 til 12 favners dyp skriver han.

Folkene på havna der trodde vel knapt sine egne øyne når de så skøyta komme inn fra det stormfylte havet, og mange av de som ble reddet, var først skeptiske til å bli med. Skipperen på «Colin Archer» manøvrerte med stor dyktighet inne på havna, helte olje på sjøen for bølgedemping, bautet mot vinden og fikk om bord 21 fiskere og ei kvinne. I rapporten står det: «Vi holdt det Saa-

Redningsskøyte nr. 1 Colin Archer fotografert i Lofoten vinteren 1893 / 94. Bildet tilhører Redningsselskapet.

ledes gaaende, bakkede, fyldte, stagvendte, fordevind rundt efter bedste skjøn og med godt held, saaledes at vi i løbet af 3 kvarter havde optaget 22 mennesker, deriblandt en dame».

Etter en knapp time manøvrerte han ut fra havna igjen, mellom fartøyer og grunnbrott, mot vinden! Framdriftsmiddelet var kun seil, så dette var sjøfolk! På returen til Vardø fylte en brottsjø både dekket og seilet, knuste lettbåten og la hele skøyta på sida i sjøen. Hele akterskipet var under vann. Redningsskøyta hadde jernkjøl, dobbelt skrog og innebygd ballast. Den rettet seg opp igjen og fikk vist hva den var god for. Andre båter ville med sikkerhet ha forlist. I Vardø ventet et nytt telegram om at flere båter signaliserte etter hjelp i Hamningberg. Redningsskøyta gikk til havs igjen. Denne gangen reddet de 14 mennesker. RS1 «Colin Archer» la til kai i Vardø etter 17 timers innsats. I loggboken avsluttet skipperen med bl.a. følgende kommentar: «Omtrent kl.

«Jagt Belline fra Hitra forlist». Avisklipp fra Romsdals amtstidende mai 1894.

10 ankom vi til Vardø og mandskaberne landede. Derpaa blev skøiten fortøyet, og vi gik alle til køis, da der ingen baade var paa søen… Her er stor begeistring over vort arbeide. Skøiten besigtes af en en masse mennesker». Blant de som ble reddet, var også mannskapet på «Belline».

På havna i Hamningberg var mange fartøy stygt medtatt og mange lå i fjæresteinene som vrak. Et av disse var jakta «Belline». En øyenvitneskildring fra uværsnatten ble skrevet ned av en fra mannskapet på jakta «Argo» og stod på trykk i «Nordlands avis» 16. mars 1956 under signaturen P.T.H. Forfatteren skriver jakt «Kristine» og «skipper Larsen» i artikkelen, men da var det gått rundt 60 år siden forliset, så han må ha husket feil. Avisene fra 1894 slår fast at det var jakta «Belline» fra Hitra som sank, og skipperen het Ole Eide, så jeg har rettet navnene i dette utdraget.

«… Der lå også jakt «Olga» av Bardal og jakt «Belline» fra Fjellvær på Hitra. Disse fartøyene hadde bra last inne, så de lå tungt i sjøen. Jakt «Belline» var full-lastet. Skipperen holdt på med klarering og ventet på seilbør. Det hadde i lengere tid vært helt stille vær. De tre sistnevnte fartøyer lå i utgående strøm og ble liggende tvers på vinden. Av den grunn forlot folkene dem. Folkene fra sluppen gikk i heksbåten og satte kursen mot land. Vi fulgte båten med øynene til den forsvant i brottene mellom kaiene. Det gikk over forventning godt, bare en mann ble noe forslått mot kaistolpene. Mannskapet fra «Olga» og fru Marie Monsaas, som alltid fulgte sin mann på turene, kom ombord til oss. Hun og skipperen vår var i familie. Folkene fra «Belline» med skipper Eide i spissen gikk ombord i kutteren fra Nordfjord. Den lå like bak «Argo». Det så stygt ut for de tre fartøyer som lå tvers på vinden. Det var ikke meget å se av dem til sine tider. Jakt «Belline» som var tungt lastet, brakk kjettingene. Den drev oppover bukta og traff berghamrene på sørsiden. Ved det første sammenstøt mot land gikk masten overbord. I annen omgang veltet den rundt og kløvdes etter kjølen. Dette var det siste vi så til den oppe i brenningen. Det eneste som kom uskadd i land fra «Belline» var et anker med noe brennevin i. Det ble tatt vel vare på av finnerne, som utnyttet innholdet til siste dråpe, med det resultat at de sovnet oppe mellom haugene. Ja så fortaltes det».

P.T.H. skriver videre at etter at «Colin Archer» dro siste gangen, så var det bare to mennesker igjen ute på havna. Det var Knut Møkster, skipperen på kutteren fra Nordfjord (en annen kilde sier at han het Olsen). Han nektet å forlate skuta si, og så var det skipper Eide fra «Belline» som var sammen med ham.

Dette forliset fikk rettslige etterspill, og i 1895 falt dommen. Skipper Eide hadde telegrafert sjøforsikringsselskapet «Ægir» den 13. mai for å ordne med assuranse. Telegrammet lød: «Assurer foreløpig ophold samt omseiling Vestfinnmarken til Kristiansund via tørreplads indtil 40 000 fisk tilhørende Johs. Skarsvaag, jagt «Belline». «Ægirs» agent var den kjente handelsmannen O. A. Normann i

Vallersund. Svaret kom den 15. mai: «Assurance ophold tegnet 10 000 kr. Telegrafer naar afseilingsfærdig».

Fem dager senere var «Belline» totalforlist. Det var da problemene startet for Skarsvåg. Forsikringsselskapet hevdet at forsikringen kun gjaldt oppholdet, og at den utløp den 19. mai når jakta var fylt og hadde avsluttet lastingen. I nord hadde det utviklet seg litt spesielle forsikringsordninger. Det var en delt forsikring, hvor oppholdsforsikringen gjaldt fra de begynte å kjøpe fisk til de var ferdig lastet. Den gjaldt også for reisen mellom fiskeplassene og oppkjøpstedene. I det øyeblikk fartøyet avsluttet oppkjøpet og var ferdig lastet, var det reiseforsikringen som tok over. Den gjaldt for hjemturen.

Johannes Skarsvåg hadde forgjeves prøvd å få til et forlik med forsikringsselskapet, men måtte til slutt gå til søksmål. I sitt telegram hadde skipper Eide klart bedt om både oppholds- og reiseforsikring. I svaret hadde agenten fra «Ægir» bedt Eide om å telegrafere når han var klar til å seile. Det var derfor naturlig for Eide å tro at forsikringen var tegnet i henhold til hans forespørsel. Skarsvågs påstand var at oppholdsforsikringen måtte gjelde så lenge oppholdet varte. «Belline» var ikke engang klar til å sette seil på det tidspunkt den forliste.

Ikke var det gjort opp med fiskerne, heller. Retten gav Skarsvaag medhold i hans tolkning, mens «Ægir» fikk medhold i en innvending på antall fisk jakta hadde om bord. I sjøforklaringen hadde flere vitner, bl.a. kokken og en flekker, oppgitt at «Belline» kunne laste 36.000 – 39.000 fisk. Retten mente at gjennomsnittet, 37.500 fisk burde ligge til grunn for erstatningen. Den 16.august 1895 ble Johannes Skarsvåg tilkjent 9.925 kroner, samt 6% renter i erstatning og 120 kroner i saksomkostninger. Erstatningen skulle utbetales innen tre dager etter dommens forkynnelse. Denne saken er interessant og viser hvilke verdier som kunne stå på spill for en skipper. For Redningselskapet var denne redningsaksjonen også selve redningen. I 1891 ble «Norsk selskab til skibbrudnes redning» (NSSR) stiftet. De hadde ingen inntekt på driften, så de var helt avhengige av innsamlede midler. I 1894 var driftsmidlene så godt som oppbrukte, og det så mørkt ut for selskapet. Men redningsdåden fra Hamningberg ble landskjent, og over hele landet stiftet fiskerkonene lokale redningsforeninger. Også her på øyene var det redningsforeninger. Min mormor, Bergot Johnsen, var formann i redningsforeningen «Fjeldvær krets» i flere år, og jeg husker fra barndommen at hun holdt forening og at huset var fullt av gamle damer som sang og drakk kaffe. I Knarrlagsundet hadde de redningsforeningen «Havbrus». Redningsforeningene samlet inn penger, solgte lodd og pins og ble etter hvert hovedinntektskilden til redningsselskapet.

• Bergens tidende 10. september 1883 • Vardøhus museum 100 år. Jubileumsboka 1994 • Norges sjøfartstidende 19. august 1895.

Redningsforeningen «Fjeldvær krets» fotografert foran huset til skipper Hans Reksen, ca. 1940. Sittende foran fra venstre: Elen Ingebrigtsen, Anna Tørvik og Hansine Lervik. 2. rekke fra venstre: Olga Reksen, Bergot Johnsen, Olga Fjeldvær, Hilda Lervik og Johanna Fjeldvær. Bakerste rekke fra venstre: Lina Strand med datteren Olaug på armen, Astrid Klingenberg og Sara Nordsæther.