KRONIKK
Av Sverre Bagge, leder for Senter for middelalderstudier, UiB
Mellom mørke og lys – den gåtefulle middelalderen Både forestillingen om den mørke middelalder og selve ordet går tilbake til renessansen på 1400- og 1500-tallet. «For 30–40 år siden var det vanlig å si at middelalderen var mørk, men i dag er det ingen som mener det lenger.» Sitatet stammer ikke fra noen av de siste års forsøk på å fjerne den seiglivede forestillingen om den mørke middelalder, men fra den tyske historikeren Karl Lamprecht i 1879. Middelalderen var perioden mellom den strålende oldtid, som gikk under med Romerrikets fall, og samtiden, da denne epoken skulle gjenreises, i kunst, arkitektur, litteratur, språk og samfunnsformer. Skulle man lykkes med dette, måtte arven fra mellomperioden fjernes. Sterkest kom dette til uttrykk på det religiøse området: For å komme tilbake til den opprinnelige åpenbaringen i Det nye testamente, måtte reformatorene skrelle vekk hele den mellomliggende kirkelige tradisjonen.
Begeistringen størst blant de konservative Renessansens historieoppfatning ble tone angivende frem til slutten av 1700-tallet. Begge de to store politiske revolusjonene, den franske og den amerikanske, hentet inspirasjon fra oldtiden, særlig den romerske republikk. Amerikanerne bygget sitt Capitol Hill i klassisistisk stil i sin nye hovedstad og kalte sitt førstekammer senatet, og romerske forbilder preget kunst, arkitektur og politiske institusjoner i Frankrike under revolusjonen og Napoleonstiden. Vendepunktet i oppfatningen av middelalderen kom med reaksjonen mot disse revolusjonene og deres idé om universelle verdier og nedbrytning av det gamle samfunn. Positivt bygget den nye oppfatningen på to, delvis motstridende idéer: Konservative idealer om orden og hierarki, der middelalderens katolske kirke 38 • HUBRO 1/2009
ble et ideal, og ideen om det nasjonale, som understreket verdien av det enkelte folk og dets tradisjoner og verdier. I arkitekturen kom middelalderske forbilder på moten i siste halvdel av 1800-tallet, i den grad at man mange steder ikke kunne forestille seg en kirke i noe annet enn romansk eller gotisk stil. Ettersom de fleste europeiske stater hadde sin opprinnelse i middelalderen, ble det også her man søkte opprinnelsen til nasjonal kultur og politiske tradisjoner. Den moderne, vitenskapelige historieforskningen oppsto på denne tiden, og et stort arbeid ble gjort for å kartlegge den nasjonale fortid.
Ettersom de fleste europeiske stater hadde sin opprinnelse i middelalderen, ble det også her man søkte opprinnelsen til nasjonal kultur og politiske tradisjoner. I Norge ble interessen særlig konsentrert om storhetstiden i middelalderen, og «danske tiden» mellom 1380 og 1814 kom til å spille samme rolle som middelalderen i renessansens historieoppfatning. I Kiellands Gift vil den progressive fru Wenche erstatte de støvete latinske klassikerne med Snorres kongesagaer. Begeistringen for middelalderen var på 1800-tallet gjerne størst hos de konservative. Særlig i begynnelsen av århundret kom dessuten en romantisk fascinasjon ved det eksotiske og groteske til uttrykk i romaner som Walter Scotts Ivanhoe (1820) og Victor
Hugos Notre Dame de Paris (1831). Dette endret seg etter 1900. I 1927 hevdet Charles Homer Haskins at den virkelige renessansen fant sted på 1100-tallet og ikke på 1400og 1500-tallet. Det vil si at middelalderen ikke lenger var i opposisjon til moderne liberale verdier, men nettopp dannet grunnlaget for dem. Røttene til det moderne demokrati fantes ikke i romertiden, men i middelalderen, konkret uttrykt i det engelske parlament, som ble til på 1200tallet og hadde eksistert uavbrutt siden den gang, og i en rekke lignende institusjoner i andre land. Sentrale moderne verdier som individualisme og humanisme fikk sitt gjennombrudd på 1100-tallet, slik særlig R.W Southern har fremhevet i The Making of the Middle Ages (1955), det klassiske uttrykk for tanken om den lyse middelalder.
Fjern og fremmed tid Siden 1960-årene har det imidlertid vært en reaksjon mot dette bildet. Opprinnelsen finner vi i den franske Annales-skolen (oppkalt etter tidsskriftet av samme navn, grunnlagt 1929). Annales-skolen var opptatt av økonomi, levekår og folkelig kultur og religion, tro og overtro og tegnet et bilde av en fjern og fremmed tid som i liten grad foregrep moderne idealer. Denne tankegangen ble videreført gjennom postmodernisme, feminisme og Michel Foucaults maktkritikk og avvisning av utviklingstenkningen. Særlig i USA ble middelalderens annerledeshet understreket – på en måte som minner om romantikken – gjennom studier av helgener som pinte sin egen kropp gjennom sult og selvpisking og av blodige forfølgelser av religiøse avvikere. Nå kunne man snu oppned på Lamprechts uttalelse fra 1879 og snakke om at ingen lenger trodde på forrige generasjons lyse middelalder. I motsetning i renessansen og opplysningstiden dreier det seg ikke om en kontrast til den lyse samtid, men om en generell kulturpessimisme, et dystert bilde av den vestlige verden, fra fortid til nåtid. Selv om dette bildet ikke