Samvad gir meg mot

– For å dekke lånet må jeg låne fra venner, familie og pengelånere. Det er så vondt. Jeg vet ikke hvordan vi skal klare det.

BANGLADESH

MYANMAR

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Noen ganger ønsker jeg bare å ta livet mitt, det er så vanskelig, sier 42 år gamle Chandre, og forsøker å skjule tårene som renner nedover kinnene.

Tekst & Foto: EGIL MONGSTAD Sted: Sirpa, NEPAL

Det er ikke så mange år siden den fattige kvinna ble enke. Det skjedde i en ulykke som forteller alt om en av de virkelig store utfordringene i den fattige staten Rolpa i fjellandet Nepal.

– Vi hadde vært med på en religiøs fest i Kapilvastu. (et område helt sør i Nepal på grensa til India, red. anm.) På veien hjem falt mannen min i en elv og druknet. Han hadde drukket og var full. Vi klarte ikke å berge ham. Det er så trist alt sammen, sier den 42 år gamle enka, og ser tanketomt ut mot fjellene på den andre siden av dalen. Huset hun bor i har de hatt lenge, og den vakre utsikten mot den bratte dalsiden med jordlappene bygd i terrasser oppover hverandre, deler hun med alle de andre som bor her oppe. Det ser så vakkert ut, men det forteller lite om slitet som ligger bak hver eneste jordteig, et slit for å rydde jorden, plante og høste. Det var mannen som gjorde det harde arbeidet. Hun hjalp til og gjorde det hun kunne. Men nå er det hennes ansvar – alt sammen.

Da mannen levde, hadde hun inntekt og et bra liv i høylandet i Rolpa-distriktet i Nepal. Men da mannen druknet startet et liv i bunnløs fattigdom for 42 år gamle Chandre. >

Hjemmet til Chandre og Biru ligger i Sirpa, i høylandet i Rolpa i Nepal.

Hadde det bra Ulykken tok henne og familien ut i en brutal fattigdom. Mannen hadde en god jobb og tjente bra på å bryte skifer, som han solgte og la som takstein på hus i landsbyen og distriktet. – Det var en god tid. Vi hadde det fint. Nå vet vi ikke hvordan vi skal klare oss. Det som skjedde har snudd oppned på livene våre, sier Chandre og datteren, 16 år gamle Biru. – Det var ingen problemer med skolepenger før. Vi hadde det vi trengte og hadde det egentlig ganske så bra. Jeg forstod nesten ikke hva pengene betydde og hvilken verdi de hadde, for jeg hadde det jeg hadde bruk for, sier 16-åringen. Mannens død gjorde at Chandre måtte låne. I tillegg til et lån på 500 000 rupi som hun tok (vel 41 000 kroner), «arvet» familien også en gjeld etter mannen. Summen av disse lånene er blitt så stor at de nå ikke vet hvordan de skal klare seg.

Bunnløs gjeld Hver måned må hun betale 12 000 rupi (1000 kroner) i avdrag. Det er penger hun ikke har. Er hun heldig kan hun tjene 300 rupi om dagen når hun kan klare å finne arbeid. Hun får også 1000 rupi (80 kroner) i sosialstønad fra staten. Men verken stønaden eller arbeidsinntekten er nok til å dekke avdrag på lånet. – For å klare det må jeg låne fra venner, familie og pengelånere. Det er så vondt. Jeg vet ikke hvordan vi skal klare det. Av og til tenker jeg at jeg ikke orker dette mer, at jeg heller vil ta livet mitt og blir ferdig med det, sier Chandre mens tårene presser på. Hun orker ikke fortelle mer, men stopper opp. Hun må ha en pause, og tørker tårene som renner nedover kinnene. På den lille knausen bak gårdsplassen sitter den yngste sønnen og flere menn og hører på. Det blir helt stille når folkene her forstår smerten Chandre må leve med hver eneste dag. >

Datteren Biru er elev i Samvad-klassen i landsbyen og en god støtte for moren. Her er hun sammen med mor i kjøkkenet.

Hun har en okse som hun har hatt i flere år, og litt land hun kan selge. Det vil hjelpe litt, men hun kvier seg til det, og det løser ikke alt. >

Lite hjelp fra sønnene Hun tjener til livets opphold med å være dagarbeider. Men det fins ikke arbeid hver dag, og da tjener hun ingen ting. I tillegg til datteren Biru har hun to sønner. Den eldste er i Malaysia, der han arbeider, og den yngste bor hjemme. Han arbeider litt med å flette kurver som han forsøker å selge. – Men det gir ikke mye avkastning, og det går ikke fort, sier hun og viser frem en kurv han har begynt på for lenge siden. Den eldste hører hun ingen ting fra – ikke sender han penger heller. – Av og til blir jeg så sint når jeg tenker på det – de skal bo her, de skal ha mat og jeg skal ordne for dem, men de hjelper ikke til. Datteren min hjelper meg, men det er lite de to sønnene mine gjør. Det hender jeg har lyst til å selge alt for å betale lånet, og deretter dra herfra, kanskje flytte til India. Jeg kunne fått litt for huset og eiendommen vi har, men hva ville det hjelpe oss på lengre sikt? sier hun.

Yrkesopplæring Datteren Biru er en av dem som er med i utdannings- og livsmestringsprogrammet Samvad, og selv ser hun hva Samvad betyr for jentene og familiene her, og hva det kan bety for hele lokalsamfunnet. Derfor snakker Chandre vel om programmet og arbeider aktivt for å støtte opplegget og undervisningen. – Jeg støtter Samvad fordi jeg tror det betyr noe for fremtiden vår. Undervisningen har allerede gjort mye for barna våre her i Sirpa, og jeg ser alt nå hvordan den gir dem nye tanker. Jeg håper det kan hjelpe oss til å få det bedre, og at utdanningen og yrkesopplæringen datteren min får også kan gi oss en inntekt. Hadde jeg selv hatt sjansen ville jeg startet med oppdrett av kylling, eller en liten butikk der jeg kunne selge dagligvarer og det folk trengte. Så jeg kommer nok ikke til å flytte eller selge huset, men det blir tøft, sier Chandre.

Mot til å kjempe Datteren er aktivt med og støtter moren som best hun kan. Hun er med i en gruppe som informerer om alkoholisme og arbeider mot bruk av alkohol – det som tok livet av faren hennes – og mot vold i familiene. – Drømmen min er å fullføre en utdanning, studere og etter det få jobb og arbeide i staten med sosiale saker. Det er så mange mennesker som har det vanskelig, og jeg ønsker å hjelpe, sier Biru.

– Vi er fattige, ja det er vi. Men vet du hva som er det verste med å være fattig? For det er ikke fattigdommen i seg selv. Det er alle dem som vil utnytte og bruke vår fattigdom til å gjøre seg selv rike, og alle dem som ser ned på oss fordi vi er fattige. Samvad har gitt oss et håp, fortalt oss at vi har rettigheter, og at vi alle har samme verdi. Det har gitt oss nytt mot til å kjempe, sier Chandre.

Samvad har gitt oss noe å tro på og noe som kan forandre fremtiden vår, sier Chandre. Hun er svært glad for at Samvad har kommet til landsbyen. Her er datteren Biru (midt i bildet helt til høyre) sammen med resten av jentene i klassen.