Signert: Raghild H. Aadland Høen

RAGNHILD H. AADLAND HØEN er kommunikasjonsleder ved MF vitenskapelig høyskole og spaltist i Vårt Land.

Dies Irae

J

eg blir stadig vekk overrasket over hvor trosstyrkende begravelser er. Aldri oppleves troen som så bærende og så livsviktig som da. Aldri er jeg så tett på det evige liv som når jeg er tett på døden.

Det slår meg gang på gang der i kirkebenken: «Den kristne troen er ikke bare vakker. Den er ikke bare god. Den er sann. Dette bærer.» Døden har en tendens til å sette livet på spissen.

DEN LYSESTE OG VAKRESTE LITURGIEN som Den katolske kirke feirer, er rekviemmessen. Du har kanskje hørt inngangsverset: «Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis.» Det betyr: «Evil hvile, gi dem, Herre, og la det evige lys skinne for dem.» (jf. Åp 22,5)

Et annet kjent ledd fra den tradisjonelle rekviemmessen er sekvensen Dies Irae, på norsk: «vredens dag» (Rom 2,5). Dies Irae har en nydelig gregoriansk melodi. Finn den gjerne i en musikkstrømmetjeneste, og lytt til noen ekte munker, for dette er ikke et musikkstykke som skal fremføres for et publikum. Dette er oppriktig bønn du skal bli dratt inn i.

Dies Irae er også udødeliggjort av Mozart (1756–1791), Verdi (1813–1901) og Liszt (1811–1886). Det ordet som passer best til å beskrive deres episke versjoner av Dies Irae er kanskje det engelske tremendous. Det er så storslått og mektig at det er til å skjelve av (tremens betyr skjelvende på latin).

MIN ERFARING ER AT musikken – kanskje i enda større grad enn forkynnelse – klarer å få meg i berøring med de aller største dimensjonene, slik at jeg kan erfare og gripe det jeg ellers ikke (be)griper.

I Mozarts og Verdis Dies Irae kommer jeg i kontakt med hva som står på spill. Jeg blir løftet inn i noen vanvittige, svimlende dimensjoner. Stupet står foran meg: Jeg er ansvarlig for hva jeg gjør med min frie vilje. Jeg kan vinne evig liv. Eller jeg kan miste det. Jeg står ansvarlig overfor universets Skaper, han som har gitt meg alt, han som har vevd kroppen min av stjernestøv, og som har gitt meg en usynlig sjel og ånd. O magnum mysterium! Det er dypt fascinerende og samtidig skremmende. Jeg elsker det. Og skjelver.

VI LEVER I EN kultur som har blitt fremmed for disse dimensjonene. I møte med døden dukker de likevel opp.

I juni 2012 stoppet hjertet til dominikanerpresten Arnfinn Haram brått og uventet ute i Nordmarka. Rett før det hadde han feiret messen. De siste ordene i hans siste preken dirret av profetisk tiltale:

«Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for å forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt. Eg vil berre seie for min eigen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. […] Då treng eg å stole på «det blodet som ropar sterkare enn Abels blod»: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle. Det er dette vi feirar i dag på festen for Kristi lekam og blod – og kvar gong vi feirar messa. Det er dette eg lever på som eit kristent menneske, det er dette eg er kalla til som prest, som skrive står: Frelsens kalk vil jeg løfte og påkalle Herrens navn!»

«Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1. Kor 15,54) •

Ragnhild H. Aadland Høen

Dette er en kommentar. Meningene i artikkelen står for artikkelforfatterens regning. Denne kommentaren er tidligere publisert i Vårt Land.