Klostertanker: Han tier i sin kjærlighet

Han tier i sin kjærlighet

TEKST: SR. HEDVIG SOPHIE AV KRISTUS KONGEN OG MARIAS UPLETTEDE UNNFANGELSE, KARMELLITTKLOSTERET TOTUS TUUS, TROMSØ

E

t ord eller et bilde som fester seg – ikke i hukommelsen, men i ens indre, og som forblir der. Kanskje glemmer man når det dukket opp første gang, kanskje bærer man det med seg en periode, før det forsvinner – tilsynelatende. Brått og uventet dukker det opp igjen og hele jeget blir fylt av minnet om noe som engang var. Er det en måte Gud taler til oss gjennom Den Hellige Ånd? Ikke bare tror jeg det, men er ganske sikker på at det er nettopp det som skjer. Åndens milde og lette vindpust setter noe i oss i bevegelse, og blir vi var denne milde berøring, kan vi erfare Guds stemme som vil fortelle oss noe om hans nærvær, vår vei med ham, vårt kall.

SEKS ÅR GAMMEL fikk min søster og jeg våre første fotografiapparater, med ditto tilbehør – film og fotoalbum. Jeg kan fortsatt fornemme gleden over å sette mine egne fotografier inn i et nytt album. At de fem kattungene våre fikk den fremste plassen, er en historie for seg selv. Men i tillegg til egne fotoer, ble det satt inn ulike postkort og diverse klistremerker. Her samlet jeg det mest betydningsfulle for meg. 20 år senere arrangeres det fasteretrett i St. Paul menighet i Bergen. Presten deler ut invitasjoner – tid og sted og retrettleder, alt er på plass. Men det er ikke det jeg fester meg ved. Jeg får et glimt av bildet han har valgt for å reklamere for retretten. Et maleri – visstnok et utsnitt – Kristus bærer et stort kors over venstre skulder, den mørkbrune tunikaen er istykkerrevet, håret henger i tjafser ned over ansiktet, han er helt utmattet og ser meg rett inn i øynene. Ansiktet er nemlig vendt mot tilskueren – og øynene spør, helt uten bebreidelse – vil du følge meg? Jeg stivner idet blikket møter meg og det synes som om det bare er oss to. Hukommelsen arbeider febrilsk, den leter etter en sammenheng, og jeg hører meg selv stille spørsmålet: Hvor kjenner jeg dette bildet fra?

JEG BALER LITT med dette spørsmålet, likevel bruker jeg ikke tid på å lete bildet opp i noe leksikon, jeg spør ingen, men grunner på det, det gjør jeg. Svaret får jeg først tre år senere. Jeg er blitt mottatt av Karmelittnonnene i Tromsø og skal tre inn høsten 2003. Barneværelset hadde blitt stående mer eller mindre urørt siden vi flyttet ut, så det var tid for å ta en opprydning. Jeg hadde jo ingen planer om å komme tilbake, så her måtte jeg gå grundig til verks. Skrivebøker, minnebøker, skoleprøver og et hav av tegninger sorteres, og så dukker mitt første album opp. Nostalgisk anlagt som jeg er, setter jeg meg straks ned og begynner å bla. Kattungene er der, foreldre og besteforeldre følger i tur og orden, og så er det der, bildet av Kristus som bærer korset og med blikket vendt direkte mot meg. Ved siden av er et maleri av et lite barn som kneler med foldede hender, det ber. Armene mine senker seg langsomt og jeg blir sittende med albumet i fanget. Jeg stilner og lytter til et mildt pust, ord som dannes inne i meg: så var du der hele tiden, Jesus, så har du altså fulgt meg hele livet. Kalte du meg allerede den gang?

ROMMET ER RYDDET, sekken pakket og jeg drar av sted til Tromsø i september. Underlig nok rører jeg ikke postkortet i albumet, jeg tar det ikke med meg, og igjen skjuler hans blikk seg i mitt indre. I klosteret er daglig lesning av Bibelen en naturlig del av dagsordenen. Og en dag fester jeg meg ved et avsnitt hos profeten Sefanja, der han taler om frelse for Israels rest.

Den dagen skal du ikke skamme deg over alle ugjerningene du gjorde mot meg. For da tar jeg skrythalsene bort fra deg. Du skal ikke mer være stolt på mitt hellige fjell. Jeg lar det bli igjen hos deg et ydmykt og fattig folk. De skal ta sin tilflukt til Herrens navn. De som er igjen av Israel, gjør ingen urett og taler ikke løgn, ingen svikefull tale finnes i deres munn. Når de går på beite, kan de hvile trygt, ingen skremmer dem. Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av fryd, Israel! Gled deg, datter Jerusalem, juble av hele ditt hjerte! Herren har fridd deg fra dommen, drevet dine fiender bort. Herren, Israels konge, er hos deg, du skal ikke lenger frykte noe ondt. Den dagen skal det sies til Jerusalem: Sion, vær ikke redd! La ikke hendene synke! Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg … Og så kommer de ordene som griper – han tier i sin kjærlighet står det i 1930-oversettelsen.

NOK EN GANG blir det stille både i og rundt meg, ordene finner dyp gjenklang i meg, men hvorfor, undres jeg, hvorfor berører akkurat disse ordene, hvilke strenger rører de ved? Svaret former seg langsomt og over flere år. Stadig vender dette Guds-ordet tilbake, et ord som ikke bare griper, men ryster, for det bærer jo i seg en uendelig dybde og skjønnhet, det bærer i seg hele Guds frelsesplan og hele Kristi frelsesverk. Mon ikke Sefanjas ord kom som et Åndens vindpust for å grunnfeste og utfylle det han beveget i meg som barn gjennom et maleri der Jesus med sitt blikk tier i sin kjærlighet? Og jeg hører Guds stemme som kaller til å la Jesus tie i sin kjærlighet i meg. •