Hellig Olav – en brobygger mellom øst og vest Av Caroline Serck-Hanssen
At Olav den hellige (995– 1030) spiller en sentral rolle for den katolske kirke, blir vi stadig minnet om, blant annet takket være navnet på domkirken i Oslo og dette bladet. De siste tjue årene har «Norges evige konge» blitt et viktig samlingsmerke også for ortodokse kristne her til lands.
Siden midten av 90-tallet har hellige Olav fått synlig oppmerksomhet innenfor deler av Den ortodokse kirke i Norge. I forbindelse med 1000-årsfeiringen av Norges kristning i 1995 søkte Hellige Nikolai menighet i Oslo sin kirkelige ledelse om tillatelse til å venerere Hellige Olav som ortodoks helgen. Dette ønsket hadde sin bakgrunn i at den norske kongen tilhørte den udelte kirkens tid. Han både levde og ble helgenkåret før det store skismaet (kirkesplittelsen) i 1054, da den vestlige, romersk-katolske og den østlige, ortodokse grenen skilte lag. Følgelig var det ikke nødvendig med noen ny, omfattende kanoniseringsprosess der man undersøkte om Olav var en verdig kandidat eller ikke. Fra da av har det på ny blitt sunget ortodokse hymner og malt ikoner til martyrkongens pris. Til forskjell fra Den katolske kirke, er den østlige grenen av kristenheten inndelt i en rekke selvstendige 20
1–2015
Ikon av hellige Olav malt av den russiske ikonmaleren Dmitrij Selivanov fra St. Petersburg, ca 2010.
lokalkirker med sine ulike nasjonale, språklige og kulturelle særtrekk. Interessen for den norske helgenen
kommer særlig til uttrykk i de ortodokse menighetene som har russisk tilknytning; både de som tilhører