Foto: p. Marek Chelminiak MSF
Helgener i Norge
St. Eystein – triumf og motgang (III) Helge Magnus Iversen
Serien med glassmalerier i St. Eystein kirke i Bodø er den mest omfattende billedfremstilling av Eysteins liv.
Da Eystein i 1160 la ut på palliereisen, var Norge igjen i borgerkrig. Barnekongen Haakon Herdebrei ble hyldet på Øretinget i 1157 og innledet kamper mot kong Inge. Inge falt i et slag på isen utenfor Oslo natt til 4. februar 1161. Forsoning mellom de to grenene av kongeslekten var umulig, og Inges støttespillere fortsatte kampen mot Haakon, som ble drept året etter.
Pave Alexander III og erkebiskop Eystein møttes senhøstes 1160 eller vinteren 1161 i Anagni sør for Roma da Eystein mottok palliet. Underveis besøkte Eystein Saint-Victor i Paris. Dette miljøet var støttespiller for Alexander i kampen mot keiser og motpave, og fra klosteret gikk brev til paven om at Nidaros med sin nye erkebiskop var en sterk alliert. Eystein nøt stor aktelse og tillit hos paven, som da hadde behov for lojale medspillere. Rett etter hjemkomsten i 1161 besluttet erkebiskopen å innkreve bøtene til erkestolen i stabil sølvverdi, og ikke i norske øre, som var halvert i verdi. Eystein trengte penger til å utvikle erkesetets organisasjon, fø erkebiskopens husholdning og fortsette utbyggingen av Nidarosdomen. Erling Skakke likte dårlig at erkebiskopen fastsatte en annen bøtesats enn den som gjaldt for kongen. Erling ville akseptere Kirkens bøtesatser bare dersom Kirken kronet Magnus. Slik ble det, avtalen minner om en hestehandel. Men erkebiskopen høstet størst gevinst.
Erling Skakke var den siste gjenvæ-
rende av kong Inges sterke menn, og han fikk sin mindreårige sønn Magnus utpekt til nytt kongsemne. Han stammet fra Harald Hårfagre på morssiden, arvinger langs mannslinjen fantes ikke lenger. Nesten 300 år etter slaget i Hafrsfjord var legitimitet fra Harald Hårfagre viktig for norske konger. Hans bragder og forsøk på rikssamling ble stadig gjenfortalt og var godt kjent. Han ble nasjonalt symbol i en tid der ætten og lokalsamfunnet var viktigste ramme om folks liv. Foto: p. Marek Chelminiak MSF
Eystein som forfatter av Passio Olavi
Erkebiskopens støtte til Magnus i 1162 innvarslet noe nytt i norsk historie. Kristningskongene innførte Kirken og satte rammer for kirkelig virksomhet og trosliv. Kirken var den svake part, kongene var Kirkens ledere. Erkebiskop Eystein representerte en selvbevisst kirke som møtte kongsmakten i en likeverdig allianse. Erkebiskopen var målbevisst og hadde store ambisjoner for Kirken, Erling det samme for sønnen og kongedømmet. Åtte år gamle Magnus ble salvet og kronet i Bergen i 1164. Fremmøtet og begiven-
Eystein i samarbeid med pavestolen skrev utvilsomt kongens kroningsed. Kongen sverget lydighet til paven og Kirken og lovte å følge guddommelige og menneskelige lover slik de kom til uttrykk i Norge. Kongens privilegiebrev til erkestolen noe senere har også Eysteins preg. Kongen garanterte Kirkens rett til selvstyre og frie bispevalg, han erklærte seg og etterfølgerne for Guds og St. Olavs vasaller. Erkesetet fikk handelsprivilegier, og brevet fastsatte strenge straffer for overgrep mot pilegrimer og voldsbruk i og ved domkirken. I Gulatingsloven kom en tilføyelse med referanse til kong Magnus og erkebiskop Eystein. Endringen fastsatte ny tronfølgerlov: Kongens eldste ektefødte sønn er tronarving. Hvis han er uskikket, får erkebiskop, biskoper og «rikets vise menn» myndighet til å velge tronfølger. Lovendringen markerer at den norske statsdannelsen er i ferd med å festne seg. Disse aktstykkene, sammen med den tapte kristenretten «Gullfjær» (revisjon av Frostatingsloven) og kirkelovutkastet Canones Nidrosiensis, utgjør høydepunktet i Eysteins erkeepiskopat. Viktig for utvikling av kirkeretten i Norge var brevvekslingen med pavestolen. Eystein sendte rundt 35 spørsmål til pave Alexander III, som svarte
1 - 2010
26
Pavelige fullmakter
hetene rundt kroningsseremonien viser at alt var nøye planlagt. Erkebiskopen og de fleste av kirkeprovinsens biskoper deltok sammen med store deler av det norske aristokrati. Og mest viktig: Pavens personlige legat, Stephanus av Orvieto, møtte med meget vide fullmakter. Tilsvarende pavelige fullmakter fikk Eystein på denne tid.