Helgener i Norge
St. Eystein
– velskolert kirkefyrste (II) Av Helge Magnus Iversen
Sannsynligvis fikk Eystein Erlendsson grunnleggende presteutdannelse ved bispestolen i Nidaros. Videre studier måtte han ta utenlands. Rundt 1140 reiste han mest sannsynlig til Paris, men kanskje også til England. Kildene forteller at Eystein besøkte augustinerklosteret Saint-Victor i Paris på sin palliereise i 1160, og vi vet han hadde kontakt med andre nordmenn, og også fremtredende utenlandske teologer, som studerte i Paris samtidig eller like etter Eysteins eventuelle opphold der.
Den senere erkebiskop av Canterbury, Thomas Beckett (ca 1118-1170), martyr og helgen, var beviselig blant Eysteins bekjente. Paris utviklet seg utover 1100-tallet til å bli kanskje det mest toneangivende utdannelsesmiljø i Europa med Saint-Victor som tyngdepunkt. Ikke bare ble St. Augustins tenkning og teologi studert, men også antikkens filosofiske retninger ble hentet fram. Juss og kirkerettslære ble utviklet. Som følge av kontakt med den arabiske verden var også naturvitenskapene på vei inn: astronomi, matematikk og legekunst.
Den gregorianske reformbevegelsen Eystein fikk inngående kunnskap ikke bare om de teologiske og kirkerettslige strømninger på kontinentet, men også om det vi i dag kaller statsvitenskap. Ikke minst var han preget av den gregorianske reformbevegelsen. Bevegelsen startet innenfor klostervesenet som en åndelig fornyelse, men skjøt fart og fikk også en kirkepolitisk og samfunnsmessig dimensjon med pave Gregor 7 (107385). “Kirkens frihet”, dvs. selvstyre overfor konge og keiser, var viktigste
24
mål. Men dermed måtte også forholdet mellom kirke og statsmakt avklares. Reformpavene etter Gregor tilstrebet åndelig fornyelse innenfor Kirken og klostervesenet, men hadde også en klar oppfatning om at Kirken hadde et ansvar for samfunnet forøvrig og for det enkelte menneskes liv. De kirkelærde anså en omfattende lovgivning og regulering av samfunnet som et egnet og nødvendig middel. En slik utvikling skjedde også i Norge, og i revisjonen av de gamle landsdelslovene og utarbeidelsen av nye sivile lover, ser vi tydelige spor av erkebiskop Eysteins penn. En ny type prester Eystein og andre unge norske prester som studerte utenlands i første halvdel av 1100-tallet, representerte en ny type ledende geistlighet i Norge. I de første tiårene etter kristningen ble det bygget mange kirker, men de utenlandske prester kongene brakte med seg var ikke tilstrekkelig til å dekke behovet. Prestemangelen måtte møtes med nødløsninger: bønder som fikk den mest nødtørftige opplæring. Det tok mange år før norske prester fikk noen utdannelse å snakke om. De tidlige prestene var en marginal samfunnsgruppe, og ikke alltid like velsett. Hvis de for eksempel ikke hadde egen gård og familie til å drive den, kunne de oppfattes som en belastning for menigheten som måtte fø på dem. Og de var ikke minst svært ensomme i sin gjerning, uten særlig mulighet for støtte og råd fra kollegaer. Den norske kirkeorganisasjon var heller ikke mye å skryte av. Til å begynne med holdt kristningskongene
seg med en hirdbiskop. Han fulgte med på kongens reiser, men løpende tilsyn med prester og menigheter ble så som så. Noe bedre ble det da de første faste bispesetene ble opprettet rundt 1070 i Oslo, Nidaros og på Selja. Men Kirken var langt fra noen stor og mektig organisasjon, og prestegjerningen ga ikke mye prestisje.
Bispesetene blir undervisningssentra Bispesetene fikk etter hvert også preg av undervisningssentra. Tradisjonelt har de fleste historikere regnet med at de første katedralskoler i Norge ble opprettet etter kardinal Brekespears besøk i 1152/53. Oskar Garstein mener imidlertid de eldste, dvs. Nidaros og Oslo, må være betydelig eldre enn dette. Hans resonnementet er enkelt: For å gjennomføre lovlig og gyldig helgenkåring av St. Olav i Nidaros (1031) og St. Hallvard i Oslo (1050-årene), måtte biskopene ha til rådighet en Schola Cantorum, unge menn som var opplært bl.a. i gregoriansk sang og korrekt latinsk uttale. Denne grunnleggende liturgiske opplæring må altså ha skjedd før de to helgenene ble saligkåret, og den kunne bare ha skjedd hos biskopen. Pensum for disse sangskolene ble senere kjernepensum i det som fikk navn av katedralskoler, Schola Cathedralis. Da erkebispesetet ble opprettet, ble det bestemt at bispesetene skulle ha domkapitler, dvs. prester fast knyttet til bispeseBROEN 6 - 2009