P. Heinz-Josef forlater Norge
Stor overgang P. Heinz-Josef Catrein SS.CC, mangeårig sogneprest i ulike menigheter i Norge, sist i St. Ansgar i Kristiansand, ble i april valgt til provinsial i sin kongregasjons tyske provins. Broen gjorde dette intervjuet i mai, kort før han forlot St. Ansgar og Norge. Barneleir Sør på Stella Maris 2004. Foto: Erin G. Barrera Daclan.
P. Heinz-Josef, lørdag 9. mai blir du innsatt som provinsial for picpusfedrenes tyske provins. Hvor mange år tar det før du kommer tilbake til Norge? – Vel, en periode er tre år; og hvis jeg ikke gjør det altfor ille, blir jeg kanskje gjenvalgt – inntil tre ganger. I verste fall ni år, altså? – Ja, hvis jeg da ikke kjører provinsen i grøften og kommer tilbake i en viss fart! Latteren sitter løst selv om sorgen over å forlate Norge og sogneprestgjerningen ikke er langt unna. Han har vært 23 år i Norge og arbeidet i fem menigheter – Levanger, Trondheim, Molde og Ålesund, og var sogneprest i Kristiansand da han ble valgt til provinsial. – Jeg var 20 år gammel da jeg begynte i novisiatet, og jeg var meget bevisst på at jeg valgte en apostolisk kongregasjon. Jeg er personlig overbevist om at jeg ikke duger til et kontemplativt klosterliv. Du var ung da du inntrådte? – Ja, men jeg var innstilt på det. Jeg gikk på katolsk skole, kommer fra et religiøst hjem, og hadde allerede som barn møtte gode og positive forbilder i presteskapet.
BROEN 3 - 2009
Hvilke drømmer og ønsker hadde du da? – Picpusfedrene drev med ungdomsarbeid, misjon i menighetene, misjon i andre land. Alt dette tiltrakk meg, og det jeg ønsket var å være sogneprest og å undervise, og jeg har gjort begge deler. P. Heinz-Josef har undervist både i katolske og offentlige skoler i Tyskland, og hele fem år ved en institusjon for jenter som var på kant både med loven og de fleste andre. Et arbeid han trivdes veldig godt med, sier han. Erfaringen fra dette arbeidet med “schwer erziehbare Mädchen” var en god ballast å ha med seg i arbeidet som ungdomsprest, først i en by i Tyskland i syv år, deretter i MidtNorge hvor han tjenestegjorde fra han kom til Norge i 1986, frem til sommeren 2000. Fra 2001 har han vært sogneprest i Kristiansand. Hva er det som er så fint med å være sogneprest? – Interessen er vanligvis mye større enn vi forventer. Det er naturligvis ikke mulig å nå alle, men det er i hvert fall mange som tar imot din tjeneste med glede. Den store idealismen som mange legger for dagen, er også av de gode ting man erfarer i en menighet. Og jeg har med utro-
lig mange og forskjellige mennesker å gjøre. Det er et spennende liv. To dager er aldri like! Blir det en stor overgang å komme tilbake til ditt hjemland som provinsial? – Ja, det er det liten tvil om. Jeg går fra en pastoral jobb til en ren lederjobb. Det er 55 brødre i den tyske provinsen fordelt på seks større kommuniteter i Tyskland og Belgia. Det er en stor administrasjon av materielle verdier, og vi skal føre videre provinsens oppgaver med minkende krefter. Gjennomsnittsalderen er høy, det er mange gamle og syke brødre som har slitt seg ut for Kirken og som skal tas vare på. Jeg vet heller ikke om jeg vil klare oppgaven. Jeg har i mangt og meget vært utenfor det som har skjedd i provinsen de siste årene – vanskelige år med mange nødvendige, men upopulære avgjørelser. Det kan nå forresten være en fordel for mitt vedkommende. Videre forlater jeg en kirke som er i vekst og ganske vital, og kommer til en kirke som sliter tungt med prestemangel og latent frafall. Det blir en stor forskjell – og etter 23 år i Norge kan jeg ikke tenke meg en verden uten vietnamesere! – ABH
5