5 minute read

Duodje – et særskilt trekk ved samisk kultur

4.1 Innledning

I dette kapitlet gis en framstilling av duodje – det samiske håndverket. Duodje i lulesamisk område på norsk side er å være lite beskrevet i en forhistorisk/historisk sammenheng. Det gjøres derfor en gjennomgang av utvalgte deler av kildematerialet for å gi et bilde av duodjehistorien og dens plass i samisk livsverden og kulturelt ståsted fram mot 1980-årene. Dette for å gi et bakgrunnsbilde av duodjes posisjon i samfunnet for å forstå de aktiviteter og handlinger som senere dannet grunnlag for etableringen av en egen lulesamisk duodjeorganisasjon, JSD.

Advertisement

4.2 Håndverk, kunst og kulturarv

Duodje er den lulesamiske betegnelsen for håndverk, håndarbeid og sløyd med basis i samisk kulturtradisjon, den skapende aktiviteten som utøves i ulike materialer av enkeltsamer (Guttorm 2001:9, Kintel 2012). Det er et begrep som finnes i de fleste samiske språk og dialekter. For eksempel er tilsvarende begrep på nordsamisk «duodji» på sørsamisk «duedtie» og østsamisk «ǩiõtt-tuâjj gieht-duajj» (giehtaduodje, håndverk).

Duodje betegner videre både det å tilvirke noe og det ferdige produktet. Duodje bruker overveiende naturmaterialer som skinn, pels, ull, tre, røtter/tæger, horn og bein. Andre tradisjonelle materialer er klede og andre tekstiler, tinn, perler, sølv, kråkesølv og metall. Form og farger varierer fra distrikt til distrikt, og det kan også være særlige tradisjoner innen den enkelte slekt.

Duodje er for mange samer en livsform, og har først og fremst vært bedrevet for å lage praktiske gjenstander og klær til eget bruk, men også som estetisk utfoldelse – det å skape noe kreativt – og som produksjon for byttehandel og salg. Duodje kan betegnes som en holistisk måte å se «det gode livet» på. Det handler med andre ord ikke bare om fingerferdighet og håndlagde produkter, men også en livsstil og en del av livet (Guttorm 2021, 2009, Gustafsson 2010, 2019).

Men duodje har også utviklet seg ved at nye gjenstander lages av tradisjonelle materialer og de samiske elementene føres videre med nye uttrykk og til nye bruksområder. Duodje gjenspeiler samisk levemåte og samiske kulturtradisjoner og uttrykker tilhørighet og identitet.75 Duodje, og i særlig grad gáppte (samekofta) er den mest synlige og iøynefallende identitetsmarkøren for lulesamisk identitet og egenidentifikasjon med sin særegne design og sine godt synlige farger. Sosialantropologer viser til at tekstilene kan forstås som det andre hudlaget til en person og koples til personens indre jeg og hans/hennes relasjoner til andre. Dermed blir ikke gáppte (samekofta) kun et plagg som beskytter og dekorerer kroppen, men også noe som viser brukerens sosiale, geografiske og kjønnsmessige tilhørighet (Gustafsson 2019:114). Duodje kan slik framstå som en sterk identitetsmarkør for samisk kultur, og for samenes oppfatning av seg selv som et eget folk.

Duodje kan også betegnes som en del av urfolkskunsten, og i nordsamisk brukes det også for å beskrive et verk eller åndsverk (Guttorm 2001:217, Guttorm 2009).

En beslektet term er dájdda som er et nytt konstruert ord fra finske «taide», som er introdusert av Sámi Dáiddačehpiid Searvi (Samisk kunstnerforbund) for å skille mellom duodje og kunst i vestlig forståelse av kunstbegrepet (Guttorm 2001:42).76

Duodjuhit betegner det å utøve duodje, altså selve den skapende handlingen som munner ut i et produkt. Individet – en utøver av duodje, altså skaperen av produktet – er duodjár (håndverkeren med basis i samisk kulturtradisjon). Gunvor Guttorm viser til at det å duodjuhit krever en form for dahkam, som er det å lage, gjøre eller skape noe der en duodjár (håndverker) gjennom duodjuhibme (duodjeutøvelsen) bruker alle sine kreative evner i arbeidet. Dette betegner hun som bevegelse og noe som er kroppsliggjort handling, eller kroppsliggjorte erfaringer (Guttorm 2021). Eksempler på slik kroppsliggjort duodjeutøvelse kan for eksempel være gamle lengdemålenheter som duodjeutøveren fortsatt bruker som salla (favn), tjuvdde (fingerbredde), giehta (handbredde), goardda (tomme / en kvart alen) og stihkko (alen). Selv om offisielle lengdemål i dag, som meter, centimeter og millimeter, også brukes i duodjeutøvelsen, har de gamle lengdemålene betydning. Dette fordi de er enn del av det samiske språket og har blitt overført fra en generasjon til neste generasjon av duodjeutøvere som kroppsliggjorte lengdemål. Å utføre mål ved hjelp av kroppen for eksempel salla, er slik sett kroppsliggjort. Dette viser hvordan kroppslige handlinger og språk henger sammen, og der det samiske språkets betydning ikke kun handler om de enkelte fagtermer innen duodje, men også som en «kroppslig aktivitet» som en duodjár (duodjeutøver) vil bruke som en tillært erfaring eksempelvis i måltakingsprosesser, og som også videreføres til neste generasjon av duodjeutøvere. I duodjeutøvelsen er det språklige altså en naturlig del av det kroppslige, og motsatt.

75 Kilder: Duodjeinstituhtta/Duodjeinstitutt, nettutgave. Hentet 03.05.20: http://www.duodjein.com/ og Árrans egne arkiv. Se også Gustafsson, 2010, 2014 og Guttorm, 2001.

76 I denne studien drøftes ikke innholdet og distinksjonen mellom duodje og dájdda. Se for eksempel Guttorm, 2001 for en detaljert drøfting av begrepene.

4.3 Fra råmateriale til duodje

Duodje ble utviklet fra råmateriale som gjennom bearbeiding ble til duodjemateriale, som så igjen ble brukt for å lage ulike produkter av. Som eksempel ble ulike deler av reinen som ikke ble benyttet til mat, tatt vare på som råmateriale for å lage eksempelvis klær. Av reinskinnet ble det muoddá (pels til mudd/pesk) og duollje (sove- og sitteunderlag), og bellingene ble til gámasgálsoga (bellingsbukser). Tok man bort reinhåret fra reinskinnet, skrapte skinnet, sanket bark fra trær, tørket og kokte barkelåg som man garvet og beredte skinnet med, kunne man sy sválltjá (skinnkofter), vuossa (poser), giehtavæsko (vesker), bárkávuossa (ryggsekker) og lignende av det garvede skinnet. Det ble spunnet suodna (senetråd) av reinens fotsener som man kunne sy med. Reinhorn og reinbein var materiale for å lage nálo (nåler), soajrro (pren/syl) og spihto (strikkepinner) til å kunne sy og strikke med, og snjisskom (grindvev) til å kunne veve med. Reinhornene ble emne til dåhppå (knivslire) og nahta (knivskaft), eller andre produkter som bassti (hornskje), nállogoahte (nålhus) med mer. Bellingene og pannehuden var materiale til fottøy – varme nuvtaga (skaller).

Andre hadde sauer som ga ull som ble spunnet og vevd til vádas (ullstoffer), og lájgge (garn) som ble strikket og vevd til varme hullobiktasa (ullplagg) og ráno (grener og tepper). Man sydde sismuoddá (innerpesk eller dork, som den også kalles) av ráffe (saueskinnet). Ráffe (saueskinnet) ble også brukt som roavggo (saueskinnsfell). Atter andre hadde geiter som ga geiteskinn som man kunne sy muoddá (mudd, pesk) av (Aira 2019b).

Dersom dyrene i samenes hverdag ikke dekket alle behov, kunne man finne materialet i naturen. Vider (rikula) ble uthulet til náhppe (melkebolle eller kopp) eller gukse (øse). Never ble brukt til boartte (neverskrukke/ korg). Masurbjørka var knivskaftemne. Røtter fra trær ble bearbeidet til dájve (tæger) til å sy vuosstádæjvvo (osteformer), sálltetjåhke (saltflasker) og vieddegárre (tægerkurver) av. Planter ga farge til garn og stoffer.

Trærne var emne til ski, staver, møbler, inventar, pulker og båter, og de var reisverk, vegger og tak til lavvoer, gammer, hus, fjøs, uthus, forrådsbygninger og naust.77 Torv ble brukt til å tekke med, og suojnne (sennegraset) var den varmeste «sokken» en kunne ha i skallene eller kommagene (Urheim 2017, Aira mfl. 1995, Tveterås mfl. 2002).

Alt dette var hverdagsprodukter. Men de var også salgsprodukter og viktig for samenes økonomi og handelsforbindelser. Man brukte altså det man hadde i sine omgivelser i en selvbergingsøkonomi som ga et livsgrunnlag. Dette ble overført fra generasjon til generasjon som levende kulturarv og som et særskilt trekk ved samisk kultur.

4.4 En del av hverdagslivet

Samene har til alle tider holdt på med duodje, og duodje er slik sett en del av samenes hverdagsliv. Duodje kan derfor dokumenteres langt tilbake i tid både gjennom arkeologiske funn (Malde 2008, Svestad 2017, Løvlid 2010, Elstad 2018, Dunfjeld 2006:59–71) og i skriftlige kilder (Schefferus 1956, Düben 1873/1977, Skandfer 1996, Pirak 1937/1993:143–148, Aira, mfl. 1995:53–60, Hjortfors 2000a, Svensson 1985).

I det følgende skal noen av disse historiske kildene presenteres.