Vi besøkte landets mest rocka begravelsesbyrå

PÅ INNSIDEN AV NORGES FREMSTE «YAS QUEEN»-BEGRAVELSESBYRÅ

Hos Oslos mest rocka begravelsesbyrå kan du sende dine nærmeste til verdensrommet eller få laget en diamant av avdøde. Men hvis du vil at asken skal skylles ned i do på en pub må du dra et annet sted.

VI LEVER I en verden hvor alt kan puttes i støpeskjeen, tilpasses og skreddersys ut fra ønsker, behov og paniske innfall. Døden, som må være det mest personlige og ensomme et menneske kan oppleve, er intet unntak. Hvorfor skal det siste adjøet være på begravelsesbyråenes premisser, strømlinjeformet og robbet for personlighet? En avskjed ute av stand til å si noe om avdøde? Kort sagt: hvorfor gå for tradisjonell begravelse når du kan mumifiseres, sendes til verdensrommet eller bli til et korallrev?

Der det finnes etterspørsel, finner du alltid et marked, er det et nytt ordtak som sier.

I kirkeveien på Majorstuen finner man Begravelsesbyrået Den siste reisen. Det er omgitt av to andre begravelsesbyråer, og en butikk som selger trofeer. Kanskje er det en hyllest til livets oppturer og den største nedturen, eller kanskje det bare er tilfeldig. Eier og daglig leder på Den Siste Reisen, Pia Cyrén, er uansett ikke bekymret for konkurransen fra de to andre. For hennes byrå er «et rocka og annerledes begravelsesbyrå», og i motsetning til dem, tilbyr hun muligheten til å gjøre den siste festen personlig.

Idéen oppstod etter at en kollega på hennes gamle jobb, et kopimaskinfirma, fikk kreft og beskjed om at han hadde maks tre måneder igjen å leve. Kollegaen ønsket å planlegge en litt annerledes begravelse, men fikk nei til de fleste ønskene sine hos de tradisjonelle byråene. Hun sluttet i jobben og startet opp sitt rocka, annerledes begravelsesbyrå.

Hva slags folk er det som kommer hit?

– Alle mulig samfunnslag. Jeg har alt fra krøsuser med masse masse penger, til de som ikke eier nåla i veggen.

Hva er det mest unike noen har valgt av klær de vil ha på seg?

– Brudekjole er nok det mest unike, men også uniformer har jeg tatt på, bunad, pysjamas.

Aldri joggebukse?

– Jo, Juicy-bukse var det en som hadde, lyserosa Juicybukse. Hele dressen med sånn krone på ryggen med masse Swarovski. Selv om Pia driver begravelsesbyrå for alle samfunnslag, har hun grenser for hvilke mennesker hun kunne tenke seg å gravlegge. Anders Behring Breivik hadde hun for eksempel ikke gravlagt. – Hvis han får et ordentlig gravsted kommer det til å bli herpa. HUN MENER begravelser skal speile det livet avdøde har levd slik at begravelsen skal bli et så godt minne for de pårørende som mulig. Da et par mistet sin sønn som var lidenskapelig opptatt av ski, sørget Cyrén for å skaffe tillatelse til å spre asken på en fjelltopp. – Der spredde vi asken, også tok kameraten hans urna i sekken og sto siste off pisten ned til afterski, og der ble det afterski. Helt fantastisk. Selvfølgelig litt dempa, men likevel. Vi satte urna på peisen og så var det én jäger per tale, og da er det selvfølgelig opp på bordet og holde den. Kameratene som ikke hadde sagt et kløyva ord i en kirke klatra opp på bordet, fortalte historier, skålte og var med! Selv om Cyrén ønsker å legge til rette for annerledes og personlige begravelser, hender det at hun får forespørsler selv ikke et rocka byrå som Den siste reisen er villige til å gjennomføre. TEKST PERNILLE REIMERS

FOTO KRISTINE WATHNE

Byråets kontor med byråets sølv-Tesla parkert utenfor.

at asken hans skulle spres i doen på Vålerenga-puben. Men det sa jeg at det får vi ikke gjort. Det kan vi ikke gjøre for det er rett og slett ikke lov.

Kunne jeg fått gulltann

Noe av det mer utradisjonelle Pia tilbyr er LifeGems hvor man kan betale fra 24.000 kr for å få kremaken. I Nederland har det

sjonsasken presset til en liten diamant.

Det er vel ikke lov i Norge?

– Gravferdsloven er klinkende klar: jeg har ikke lov til å åpne urna og ta ut asken og separere aske, men jeg kan sende hele urna til Neder– Masse trender!

land, for der er det lov.

bli diamant?

– Ja, nå er det snart 300 diamanter. – Hehe, nei når du blir kremert så blir det cirka tre kilo med aske, også bruker vi bare noen hundre gram for å lage diamant.

med min hypotetiske bestemors askediamant?

– Ja.

Det er ikke bare diamanter man kan lage av karbonasifølge Cyrén blitt populært å ta asken og knuse det til støv for så å blande det med blekk og lage tatoveringer med det.

Det er trender i begravelse?

Er det mange som har villet

– Folk dør jo over hele verden og det er ingen som slutter med det. Så det er store begravelsesmesser. Det nye nå handler om hvordan vi kan kompostere

«Jeg hadde en som ønska at asken hans skulle spres i doen på Vålerenga-puben.

avdøde, for vi ser at vi blir så mange mennesker. De tar plass. Vi har for få kirkegårdsplasser i Norge. Derfor må du kremeres fordi det ikke lenger er plass til kister.

Og om du virkelig vil bidra til å ikke ta opp for mye plass på og i jorda, kan du få asken din sendt til verdensrommet og spredt der. Det koster rundt 25.000 kroner, og inkluderer en video.

– Det er så kuuult, foreløpig har jeg ikke sendt opp noen, så hvis dere kjenner noen som vil er det bare å si ifra.

Kan man velge bakgrunnsmusikk på videoen selv?

– Ja, Rocket man av David Bowie, for eksempel. Hehe.

PÅ DETTE TIDSPUNKTET i intervjuet spør Cyrén om vi vil være med til krematoriet på Alfaset for å ta bilder av en innsettelse, altså å sette kista i kremasjonsovnen, som skal finne sted dagen påfølgende dag. Men familien til avdøde bestemmer i familieråd sent på kvelden dagen før, at de ikke ønsket å ha med NATT&DAG på kremasjonen.

Har du en funfact om begravelsesbyrå?

– Kanskje at hvem som helst kan holde en begravelse. Du kan holde en begravelse om du vil, du trenger ikke være prest. Du kan ha begravelsen hvor som helst også, i hagen eller på puben for eksempel.

Kunne man hatt begravelse på rave?

– Ja, hvor som helst, ikke i den grotta da, for det er ikke lov. Hehe.

Cyrén begynner uoppfordret å snakke om sin egen fremtidige begravelse. Hvis det er sommer skal den holdes på skybaren Stratos på Youngstorget (da må det skje innen utgangen av 2021, for da stenges skybaren for godt, utelivsredaksjonen i N&D.anm.).

– Det skal være fest fra morgen til kveld, masse champagne, jeg skal ha DJs, det skal være party og ingen få lov å gå hjem før alt er tomt. Det skal virkelig være en feiring av livet og jeg skal også bli en diamant. Og ha askespredningen i verdensrommet.

Begge deler? Det er queen behaviour!

– Ja.

Men hva med de som leser NATT&DAG? Hvordan bør deres begravelse være?

– Litt hippt? Vi kunne hatt den på et kult utested. Øl til alle som kommer, egen talerstol med shots. Så blir det én shot til taleren og én shot til urna selvfølgelig, det sier seg selv. Mye bra musikk, ikke lov å komme i svart dress, masse farger. Også hadde vi nok festa til siste mann som ble båret ut derfra hadde vært urna. ��

6LANSERINGSFEST SEPTEMBER 28. august

FOTO KRISTINE WATHNE OG EMANUEL WAAL

SUNNIVA (21)

Barsjef, Pöbel – Du har sett meg i baren min, og kanskje i BIK BOK sin kampanje?

JONAS (23)

Aktivitetsskolen – På frokostblanding-seksjonen i butikken.

HVOR HAR JEG SETT DEG FØR?

FOTO SHAWN ARVIND

STEIN (25)

Jobber med meg selv – Du har sett meg utenfor 13-parken utenfor Skur13.

LEJLA (25)

Daglig leder, Pöbel – Du har sikkert sett meg på Ostara Bar.

HARPREET (29)

Sykkelbud – Café Hardback. Why? Born in the club.

MARKUS (24)

Kunststudent – Vogts gate, kanskje?

NATT&DAGS ØLBAROMETER

Enkelte utesteder opererer med vennepriser, happy hours, kostyme-rabatt og andre utilgivelige påfunn importert fra kulturkrigen i USA! Men vi ignorerer alle fiksfakserier, og tar ganske enkelt utgangspunkt i ukas vakreste time: fredag klokka 22:00. Vi forholder oss kun til ærlige halvlitere, så pingle-øl (0,4) vil omregnes til 0,5 og markeres med en sånn: *. En stjerne, ja. Akkurat som deg. Skål!

Nabolagskroa

Union Blindern (omregnet fra 0,6)

Luna Times Bar Stargate Bob's Cafe Marienlyst Ocean Café Lyon Mastermind* Sport 33 Cacadou Tamara Art Bar Fyrhuset* Hærverk Bruket Café Sara Andy's Pub Velo Hør hør Fuglen Makulator Paul's Boutique Bruun-Larsen Last Train Rouleur Kunstnernes hus Gressholmen Kro Internasjonalen BLÅ Parkteatret Peloton* Lorry Dattera til hagen

62 62,5 63 65 67 69 72 73 75 77,5 82 82 84 86 86,25 88 88 89 89 89 90 90 92 92 92 93 94 94 96 96 96 96 99 106 110

ANMELDELSER KUNST

FOTO: HANNAH WEINBERGER

HANNAH WEINBERGER

Wedidntwanttoleave.live Schloss 17/9–20/9 Når man besøker nettsiden, kan man være med på å aktivere algoritmer som utløser ambientlyder: noe som gjør en til både tilskuer og aktør. For å være aktør må man gi nettsiden tilgang til bevegelsessensoren på smarttelefonen, og bevegelser utløser ambientalgoritmene.

I tillegg til å være en nettside, foregikk lydverket fysisk i 13 gallerier rundt om i verden. Et av dem var galleri Schloss i Oslo. I fire dager, fra 17.- 20. september, mellom kl. 16 og 20, var det mulig å delta i lydinstallasjonen på galleriet. Slik frekventerer verket mellom et fysisk og digitalt format og mellom en global og lokal forankring: et spenn som legger opp til forvirring. Simultant ga nettsiden en oversikt over hvor mange som var på nettsiden, og hvor i verden. KL. 14.00 DEN 17. SEPTEMBER, mens jeg sitter hjemme foran dataen, viser oversikten at det er 11 stykker i Basel, to i Mexico City, fire i Berlin, to i Oslo og en i Bangladesh. I øreproppene, en svak trommelyd, noen symbaler. Av og til bryter det inn noen kraftigere suselyder. Jeg befinner meg i et nettverk jeg på en eller annen måte er med på å påvirke, selv om det er usikkert nøyaktig hvordan.

Gjennom nettopp muligheten for, og usikkerheten rundt, om det finnes mennesker bak tallene og kropper i bevegelse som påvirker lydbildet, kommenter lydverket til Weinberger kollektivitet som digital og fysisk størrelse. Det blir et forsøk på å iverksette et kollektivt fravær og nærvær der det maskerte ved algoritmers virkemåte tematiseres. Det at det er et premiss for verket at alle må logge seg på gjennom hver sin smarttelefon er problematisk, og kravet om deltagelse er fundert i smarttelefonen. Å godkjenne egen data som råmateriale i kunstverket gjør at problematikken rundt digitale nettverk og personvern summer i kulissene. Man kan spørre seg om verket addresserer nettopp dette, eller snarere blir en del av dataoppsamlingens maskineri. Lydverket i seg selv er også svært monotont, og rammeverket rundt verkets mekanismer og virkemåter er mer virkningsfullt enn selve besøket i installasjonen. KL. 18.12, NÅR JEG lister meg inn på galleri Schloss, er det 122 påloggede globalt. Fire av dem befinner seg på galleri Schloss. Og ja, det er mer lyd enn tidligere … Det minner litt om noen som leter etter spesiell synteffekt på et gammelt Roland Keyboard, eller kanskje litt klimpring i Garage Band. En jente vifter med iphonen sin. Hun veiver med armen i den samme rytmen som takten i lydverket. Forbindelsen mellom hennes bevegelse og lyden er bedragersk. Musikken beveger seg videre mens hun, noe forvirret, forsøker å vifte den tilbake til sin egen rytme. Uten hell.

BEST AKKURAT NÅ IDA MADSEN FØLLING

Kunster og vinner av Osloprisen for Årets beste kunst i 2019

Hvilken utstilling bør alle se akkurat nå?

– Oslos kunstscene leverer massivt om dagen, knapt mulig å gå selektivt til verks akkurat nå. På lista mi nå er Anna Ihle på Podium, Trond Meyer hos Isca Gallery og Tiril Hasselknippe på Billedhuggerforeningen. Kunsthall Oslo serverer nå 6 nye unge kunstnerskap på rappen, i et spennende format hvor man får ett innblikk i atelierpraksisen til disse relativt ferske kunstnerskapene, da de viser arbeider i prosess ved å flytte atelierene sine inn i gallerirommet for en uke av gangen.

Ellers er det kanskje pandemisk smart å komme seg ut av gryta, og da kan man jo forsøke å se Coast Contemporary på Hovedøya eller Elise Storsveens velkurraterte utstilling med verk fra samlingen på Henie Onstad Kunstsenter. Skandaløst inhabil må jeg også anbefale min manns, Markus Li Stensruds, soloshow ved Bærum Kunsthall. Der får du to andre solo-presentasjoner med på kjøpet, deriblant Terje Nicolaisen som jeg alltid forsøker å få med meg.

Hvilken norsk kunstner burde flere vite om?

– Hvis man ser noe av det overnevnte er man selvfølgelig et godt stykke på vei. Et generelt tips er å sjekke ut Oslo Art Guide’s lister over visningssteder, og følge ekstra godt med på de stedene som står oppført som kunstnerdrevet. Det er ofte der nye kunstnerskap slipper til først, og noe av det som gjør Oslos kunstscene så spennende er at vi har en såpass solid samling gode kunstnerdrevne steder.

Hva synes du om årets Høstutstilling?

– Den har jeg ikke sett enda. Men forventer at den leverer på et spenn innenfor de to samme motpolene som den alltid gjør: Irriterende sammensauset og et utopiskpoetisk-kollektivt prosjekt på en og samme tid. Det er i hvert fall en solid liste kunstnere, så den er garantert severdig.

FOTO: MARKUS LI STENSRUD

BEST AKKURAT NÅ INES HØYSÆTER ASSERSON

Skuespiller

Hva bør alle se på scenen akkurat nå?

– Akkurat nå er det jo ikke endeløst med teater som har åpent, men jeg vil anbefale å se så mye som mulig av det som er. For eksempel Et Dukkehjem på Nationaltheatret med Mattis Herman Nyquist på regi, og Historien om Woundman og Robyn som er en monologforestilling med Brageteateret, regissert av Patrik Asplund Stenseth.

Hva er noe av det beste du har sett på norske scener de siste årene?

– En forestilling som vg2 på Hartvig Nissen satte opp i 2018. En dramatisering av den svenske filmen Tillsammans, som het Sammen, regissert av Linda Moldal Andersen. Veeeldig bra hele greia. Og Romeo og Julie regissert av Maren E. Bjørseth på det Norske Teateret. Det var nok det første stykket jeg så som gikk ordentlig inn på meg. Og til slutt: Vill vestkant regissert av Even Torgan for Antiteatetet. Helt sjukt.

Hvilken norsk skuespiller, regissør eller dramatiker burde flere vite om?

– Jeg tror det hadde gleder mange sjeler å se mer av Antiteatetet. Måten de lager teater på og eksperimenterer med dramaturgien i forestillingene når virkelig ut til meg. Nå har de jo vunnet Hedda for beste ungdomsforestilling for Før vi dør, så forhåpentligvis er det masse folk som kommer og ser det neste de setter opp.

FOTO: PRIVAT

WEDIDNTWANTTOLEAVE.LIVE ER EN digital plattform initiert av den sveitsiske kunstneren Hannah Weinberger (f.1988).

BEST AKKURAT NÅ

EIRIK SÆTHER

Kunstner

Hvilken utstilling bør alle se akkurat nå?

– Tralala l'antropofago med Maria Storm-Gran ved Santolarosa 25. september - 20. oktober. Gallerist Arild Tveito hvisket meg i øret om lystig kannibalisme og brasiliansk manifest. Husker Maria for hennes samarbeid med klesdesigner Bror August i filmen Orange. Det smalt! Også Ida Ekblads skulptur foran Kunstnernes Hus i nær fremtid. Den får Y-blokka til å fremstå som grå og matt.

Hvilken norsk kunstner burde flere vite om?

– En ung byoriginal som sprader løs i våre gater ved navn Leonard Van Vuuren. Vår tids Bendik Riis på en begeistret dag.

Hva synes du om årets Høstutstilling?

– Har ikke rukket å se denne, men for å parafrasere Subjekt+: grove strøk og et salig virrvarr med noen utilgivelige kuratoriske grep. Admir Batlaks skulpturer så imponerende ut i sosiale medier.

Begeistring, irritasjon og glede på riktig side av gjerdet under lanseringen av årets høstutstilling.

KUNSTNERNES RUS HØSTUTSTILLINGEN 2020 Kunstnernes Hus 19/9–01/11

TEKST MARCO REINERTSEN FOTO IDA WAMMER

DET ER LØRDAG formiddag, den 19. september, og pressen, Abid Raja, Knut Olav Åmås, og alle andre som føler at de har noe gjøre her, er inngjerdet i hagen til Kunstnernes Hus. Sammen skal vi oppleve en av de helligste kulturelle opplevelsene vi har her i landet, bortsett fra Grevinnen og Hovmesteren, nemlig åpningen av høstutstilling nr. 133.

DENNE ÅRLIGE TRADISJONEN har fått en slags oppdragende og informerende rolle, et slags lavterskeltilbud til folk som er interesserte nok i samtidskunst til å dra hit, men som kanskje ikke er like interesserte resten av året. En kulturell skolesekk for folk som blir glad hver gang Madrugada gjør comeback. Kunsten skal gjøres tilgjengelig, den skal være for folket.

Skuelystne har stilt seg opp utenfor gjerdet, og overraskende mange av dem prøver å låse fast sykkelen sin til det fysiske skillet som er mellom dem og ny, norsk samtidskunst. Hadde de vært mer insisterende og mindre unnskyldende, kunne det kanskje minnet litt om en slags protest. gjør det på en måte som er umulig å misforstå, nemlig ved å vifte fingeren teatralsk fram og tilbake. To damer i 40-årene prøver på et tidspunkt å bruke syklene som en slags plog for å dytte gjerdet vekk, helt til de møter noe som ikke kan stoppes: den vaiende fingeren. Sikkerhetsvakter og politiet observerer, men trenger ikke gripe inn.

Ifølge nettsiden skal Høstutstillingen «utfordre, forbause, glede, irriterere og begeistre». Men før vi får lov til å føle noen av disse følelsene skal vi høre taler. I en time. Lederen for Den Nasjonale Jury, den hvite mannen Espen Dietrichson, mener man bør «trekke i nødsnoren» om det blir for dårlig kjønnsbalanse i juryen. I år er fire av seks jurymedlemmer hvite menn. Deretter tar kultur- og likestillingsminister Abid Raja seg opp på podiet, og han vil snakke om hvor viktig det er å støtte kunsten under så uvisse tider. Han skryter av hvor mye penger som brukes, og som fortsatt skal brukes fremover, på kultur. Lille corvid-19 har i det minste ført til en samtale om hvor mye vi som samfunn verdsetter kunst og kultur. Når Abid Raja og regjeringen legger frem flere hundre millioner for å bevare kunsten, kødder de ikke. Det betyr at myndighetene mener at kunsten må overleve, og at overlevelsen skal prioriteres, selv når operasjoner utsettes, folk mister jobben og

Syklistene blir irettesatt av de ansatte, som en pandemi nok en gang tar tusenvis av liv. To døgn senere kunngjør regjeringen at de vil redusere støtten til selvstendige næringsdrivende og frilansere med 2,2 milliarder kroner. Takk Abid!

Talene er over, og vi slikker oss rundt munnen og gnir oss i hendene. Det er på tide å føle ting. For Høstutstillingen 2020 er i gang, motherfuckers! Nå skal vi se de konkrete resultatene av hva alle disse menneskene jobber for, og bruker livet (og noen år som springbrett på neste steg i karrieren) på å forsvare. Det hele starter med performance-verket Falling Down the Stairs 2020 in A#major av australske Kristy Kross.

DET ER VANSKELIG å lage kunst som med rette kan beskrive som «modig» i 2020. Derfor er det faktisk noe modig med å starte årets høstutstilling med en performance som med all godvilje lagt til føles en slags parodi på det Frp-ere tror performance er. Kross er iført et kostyme inspirert av den oransje korall-ørreten. Verket er en videreføring av performancen fra 2017, hvor Kross i ganske likt kostyme falt ned (spoiler alert) trappen inne på Kunstnernes hus. Nå er vi ute, alle sammen, og folket bak gjerdet får se kunst samtidig som eliten. Vi noterer et demokratiserende steg, eller fall, for kunsten. Kross faller og det heises ned bannere laget av noe som ligner på søppelsekker fra taket på hver side av trappene. Etter hvert slippes det også ned en rok som fiskekostymet henges på og heises opp med. En dame har kledd seg ut som en fugl, og later som at hun brenner opp, på samme måte som australske dyr brant i de voldsomme skogbrannene som rammet landet. Etter hvert gjør Kross en konkluderende bevegelse og vi klapper.

Ifølge nettsiden til kunstneren var det vi akkurat så en performance om oppmerksomhetsøkonomi, økologisk krise og «the rise of the oligarchs». Programmet legger også til at verket handler om individuelle narsissistiske begjær, klimakrisen og konsekvensene av pandemien.

Folk smiler, nikker ettertenksomt eller gestikulerer fornøyd til hverandre. Vi reiser oss i en slags felles performance, walking up the stairs. Inne er det nok av andre uttrykksformer å velge i. Her er det videoinstallasjoner, skulpturer, tegninger, malerier, fotografier, tekstil, kortfilm, mer performance og ting tatt ut av sin kontekst. Kort sagt, mye kunst. 94 verker fra 136 eldre og yngre kunstnere.

En av fordelene er å se hva andre stopper ved og bruker tid på, og hvilke følelser som eventuelt oppstår i dem. Trekker de andre i rommet også på smilebåndet når de ser 84 år gamle Willibald Storns Jeg skammer meg, eller passerer de også hestehodet på bakken like fort som andre, bortsett fra Mona Pahle Bjerke i NRK som synes det var det beste med hele utstillingen? Ekstra mange følger selvsagt med på hvilke verker landets øverste kunstssjef bruker tid på. Raja smiler, diskuterer og leser beskrivelsene ved siden av verkene. Noen som også følger med, er Rajas livvakter. Titter de også litt på kunsten? Får de også noe ut av å være her? Klarer de innimellom voktingen å nyte litt kunst de og? Og hva føler de når de ser den? Hva ville de tenkt om Raja ble drept foran Sara Skogøys syden-topp laget av perler med navnet My Dad went to Syden and all I got was this lousy bead-top?

DET ER UTVILSOMT MULIG å føle mange følelser her inne, men mye av årets kunst gjør også at man ikke føler så fryktelig mye, selv også om man setter seg inn i konteksten. Noe er teknisk imponerende, men ikke mer, mens annet er direkte fantasiløst. Det er kanskje prisen å betale for variasjon.

Eliten ser ikke bare på kunsten, eliten i kunsten ser også tilbake. Spesielt godt er oljemaleriet The Sleepless Elite, av debutant på høstutstillingen, Fredrik Wiig Sørensen, hvor fire mennesker og en slags centurion, alle i bar overkropp og med øyne som nesten renner nedover ansiktet, ser søvnige og utmattede tilbake på oss. Over de deformerte, nesten hovne, kroppene deres smelter restene av en regnbue, rundt dem er en urovekkende og mørk natur utslitt av det vi antar er høye temperaturer. Får dere ikke sove fordi dere vet dere vet at dere burde gjort mer for klimaet, kanskje?? Katalogen gir oss ikke noe mer forklaring, men det trengs heller ikke.

Håkon Holm-Olsens Opp Ned/Ned Opp er et fotografi som roterer rundt og rundt. Rett ved har Hilmar Eriksen malt masse små bilder, ett av dem er et hvitt toalett. Inne i to små boder vises det film. I én av dem vasker en dame et folkemuseum, i en annen gjør en nordlending i skinnjakke opprør mot forbrukersamfunnet på en Coop-butikk. I Gunhild Engers kortfilm Play Schengen prøver to menn å lage et dataspill basert på EUs migrasjonspolitikk.

Tankene om kunst avbrytes av en eldre mann som roper høyt på dansk, uten at det ser ut til å være rettet mot noen spesielle. Kanskje ble det bare for mye kunst på en gang. Raja er ikke lenger noe sted å se, og sakte men sikkert skiftes de som var innenfor gjerde klokken 13 med folket som stod utenfor og ventet på sin tur.

Om kunsten vi så på Kunstnernes hus ikke hindrer at Trump vinner valget, ikke stopper oljeboringen eller sørger for at flere får et nyansert forhold til flyktningkrisen er kanskje ikke det så farlig. Midt i en pandemi, klimakrise og begynnelsen på demokratiets fall satte vi av noen timer, la mobilen i lomma, så på kunst og ble irriterte, glade og begeistret. ■

En bistro med Kate Moss-bilder, skrikende kokker og tequila var det Bjørvika trengte for å endelig bli en ekte bydel. KETSJUP & SENNEP PÅ THE VANDELAY

«Dette er andre utgaven på rad hvor vi skriver om at vi drikker tequila på jobb

DEN NYE BYDELEN Bjørvika har – takket være alle spisestedene og leilighetene – lyktes med det alle bydeler vil: å fremstå som en ekte bydel. Når Ketsjup og Sennep besøker dette ekte stedet i elleve-draget på en helt vanlig tirsdag ser vi en ting som bekrefter nettopp det, tilsynelatende velstående par i 30-årene med barnevogn blant klesbutikkene, bilforretningene og gullsmedene (med James Bond-smykker) – helt sikkert mens de snakker om hvor stygt det nye Munchmuseet er.

Vi kan bare anta disse kjøpesterke normiene regelmessig spiser på et av disse stedene som har vært med på å forandre Bjørvika fra turistfelle til bydelsfelle, fordi det simpelthen er Oslos mest dokumenterte bistro på sosiale medier om dagen. Maaemo-lillesøsterbistroen The Vandelay tilbyr akkurat det Ketsjup og Sennep liker best: noe å irritere seg over mens de har det godt i munn og mage.

– Dette er smart markedsføring for Maaemo, fastslår Ketsjup, mens de står utenfor en konkav, rosa dør.

Det er derimot ikke noe skilt som røper at de befinner seg utenfor The Vandelay.

– De har sikkert tenkt at døra er så oppsiktsvekkende at den rettferdiggjør uteblivelsen av et deskriptivt skilt, sier en snusfornuftig, men like fullt stedsforvirret, Sennep.

– Få har råd til å dra på Maaemo, men bistroen fungerer som en slags forsmak. Og om man er et normalt menneske og ikke har råd til å gå på storebroren, kan man lyve og si at det ikke er god mat på The Vandelay.

Ingen av dem vet helt nøyaktig hvordan de to restaurantene er forbundet, bortsett fra veggen som skiller dem. Det de derimot er sikre på er at man skal være rimelig schtøgg i trynet om man omtaler stedet som de selv gjør på nettsidene deres, som et «neighborhood brasserie».

– Bjørvika er kanskje i ferd med å bli en ekte bydel, men et nabolag er det flippern meg ikke, sier en sulten Sennep, som opplever en nyvunnen interesse for sosialisme og byplanlegging.

Utenfor restauranten ligger det et stort lekestativ med EU-asfalt under, ved siden av en piazza med fontener som skyter opp fra bakken med kraften av en halvkram det du vet klokken 04:00 natt til søndag.

Ketsjup er derimot ivrig på Bjørvikas vegne.

«Dette føles litt som å være inne i en D2-sak

Frankrike, altså, tilføyer han stolt.

– Lekestativer i det offentlige rom er som eggkokere, mener Sennep. De kan bare brukes til én ting. Og av fulle mennesker som setter seg fast. Hvorfor ikke ha noe fint der som i tillegg kan brukes til lek?

Sennep går nærmere stativet og titter opp, som en far som inspiserer et dyrt hageredskap han vurderer å kjøpe på loppemarked.

– Jeg har faktisk vært oppi der en gang selv, medgir han og ser ettertenksomt og respektfullt opp på lekestativet.

Her er ikke tid for å dvele ved vonde minner, for nå skal det skapes nye og forhåpentligvis gode.

De beveger seg igjen i retning inngangen, men denne gangen blir de utsatt for en usjenert forbikjøring av to råskinn, et middelaldrende par iført leopardkjole, sebrajakke og tekniske joggesko som egner seg godt for denne typen oppførsel.

– Makan, tenker Ketsjup.

NÅR DET ENDELIG er deres tur i restauranten, blir de møtt av merkelige signaler. Interiøret er sånn som man bør forvente av et nytt sted med some-hype, lyst og rent med liksom-retro møbler og grønne planter. Veggene er derimot dekorert av provoserende 2010-hipsterfotografier, som tatt ut av en forsømt Tumblr-profil. På et av bildene ser man Kate Moss som holder en finger med en påtegnet bart under nesa. Sennep vurderer å snu.

– Dette føles litt som å være inne i en D2- sak. En slags D2-simulator. Men det er vel kanskje sånn kunst rockekokker liker? Ketsjup strekker den feite halsen sin så godt det lar seg gjøre og ser mot det åpne kjøkkenet.

Kokkene møter ikke blikket, de er opptatt med en slags militæraktig lek hvor én kokk roper «yes, chef?» og alle svarer «yes, chef!» i kor tilbake. Flere ganger.

Sennep har falt i tanker.

– Tenk om de ropte «yass chef sier han drømmende. ��» i stedet,

Bordet er reservert fra halv elleve, en halvtime før man kan bestille fra den beryktede lunsjmenyen. Men kelneren lar de to sultne og trøtte matvrakene drikke kaffe og alkohol en halvtime, mens kokkene leker soldater og forbereder seg til en ny meny.

– Menyen er skrevet med typewriter-fonten, mansplainer Sennep, og forteller at fonten brukes av manusforfattere fordi alle bokstavene tar like mye plass, og gjør det lettere å beregne hvor lang tid det tar å spille ut én side.

Ketsjup er mest opptatt av å lese hva bokstavene betyr. Mens han venter på at klokken skal bli 11, går Ketsjups øyne raskt over drikkemenyen. Ølet har lange navn, slik som barna til rike folk.

Sennep bestemmer seg for en bloody mary, men får Norges lover i fleisen. Det er ikke lov til å kjøpe sprit før klokken ett, mansplainer kelneren. Før han trekker litt på det. «Det er riktignok tequila i palomaen», legger han til. Sennep nikker og ser bort på Ketsjup, som nettopp har fått beskjed om at IPAen han så vidt klarte å uttale navnet på er uten alkohol. Vil Ketsjup kanskje ha en like dyr øl MED alkohol? Ja, det vil han.

Brunsj-alkoholen kommer på bordet, og går raskt ned i kjeften på dem begge. Palomaen smaker masse sitrus, perfekt for dem som tror drinker stort sett handler om nettopp dét. Etter en slurk smiler de for første gang hjertelig sammen, og det av tanken på å drikke tequila klokka elleve på formiddagen. Ketsjup og Sennep er begge for trøtte og emosjonelt avstumpede til å føle skam.

Et ekstremt pent venninnepar på nabobordet ser bort på drinkene og spør om det er alkohol i den.

– Det er litt tequila nederst, bekrefter Sennep mens han begynner å svette.

– Men den tok vi med selv, forsøker Ketsjup seg.

De to venninnene ler høflig og ser bort på det allerede halvtomme ølglasset hans. Fokuset går tilbake til alkoholen. Denne gangen er det Ketsjup som har falt i tanker.

– Dette er andre utgaven på rad hvor vi skriver om at vi drikker tequila på jobb.

Sennep reagerer ikke. Det er ingen av dem som er tjent ved å peke fingre på hverandres alkoholvaner. Det er ikke det at de to idiotene har en formiddagsdrikkeklubb eller noe, klokken elleve var bare det eneste tidspunktet det var mulig å booke bord. Alt er nemlig fullbooket til langt ut i oktober.

– Det høres ut som noe en alkoholiker ville sagt for å rettferdiggjøre inntaket, svarer Sennep og rører i drinken.

– Ja, kanskje det, mumler Ketsjup.

På bordet ved siden av har venninene fått sine drinker. Den ene gir den andre en gave. En veske. Kanskje fra den fine butikken over gaten?

Sennep løfter blikket og speider utover de andre bordene. Nesten alle drikker vin til måltidet. Det folkelige innsalget til gjengen fra Maaemo ser ut til å fungere. Det er stort sett vanlige folk ved bordene. Nesten ingen av klientellet er schtøgge i trynet.

– Vanlige folk drikker også alkohol til lunsj, det er i alle fall vanlig på et visst kontinent vi liker å sammenligne oss med, men ikke ha noe innflytelse over, sier Sennep.

Ketsjup orker ikke å snakke om EU med Sennep igjen, og lar være å følge opp. Heldigvis har lunsjmenyen omsider kommet på bordet, og fokuset skifter til det man har råderett over: matvalget.

– Se her har de jo burger, sier Sennep og peker på menyens nest øverste rett: cheeseburger.

Ketsjup slikker seg rundt munnen. Sennep vet hvor glad Ketsjup er i burger. Og spesielt burger med hjemmelaget ketsjup.

– Hvor ofte spiser du egentlig burger? En gang i uka?

– Én gang i uka!? Er du gal? Man kan ikke spise burger hver eneste uke.

Sennep mumler noe om at Ketsjup er for streng med seg selv, og at det er helt normalt å spise burger 52 ganger i året.

– Man ruinerer seg i alle fall ikke på The Vandelay, sier Ketsjup og bestemmer seg for at ukens burger skal spises i dag. 225 kr for en burger er overkommelig, selv om man ikke sogner til Bjørvika. kommer helt an på hvem man er, sier den hakket mer klassebevisste Sennep, og bestiller en biff tartar til 195 kr.

– Det må jo være Norges dyreste burger.

Maten kommer omsider, og om det var noen som helst tvil om all selvgranskningen og turen til Bjørvika var verdt det, feies den av banen når maten endelig når munnen til kranglefantene. Ketsjup stønner fornøyd idet den hellige treenheten ost, kjøtt, og brød møter smaksløkene hans. Om han bare skal spise én burger i uka blir det denne, erklærer han andektig.

Sennep går rett på sak.

– Er det byens beste burger?

– Det er i alle fall ikke noen burgere som er bedre, men det kan jo hende det er noen som er like gode, svarer Ketsjup diplomatisk og kaster seg over resten.

Til tross for at Mr. Bean har gitt biff tartar et svært dårlig rykte, er Sennep fornøyd med bestillingen, selv om han gjerne skulle hatt en eggeplomme på toppen. I stedet har den en dyne av karse. Den ser beskjeden ut der den ligger alene på den store tallerkenen, men skal vise seg å være tung og mettende.

– Er det meningen den skal spises bar? Det hadde vært godt med noe man kunne variert med, siden den fungerer som en hovedrett.

Brunsj-hovedrett, i det minste. Til dessert bestemmer Sennep seg for å bestille pain au chocolat. Hvert møte Sennep har med smørbakst føles som det første, og ender med den samme skuffelsen. Bakverket har flere lag og er vanskelig å få dreisen på. Akkurat som med god kultur.

– Smørbakst er soleklart den mest sofistikerte baksten, smeller det plutselig fra fotografen, før hun får beskjed om å holde kjeft. Dette er Ketsjup og Senneps show.

ETTER AT DE HAR betalt, takket, bukket dypt (ikke påbudt) og kommet seg ut av restauranten går de forbi gullsmeden som selger James Bond-smykker til 134 000 kr. Sennep stirrer på de hjerteformede smykkene og tenker at det var noe ufullendt ved måltidet.

– Paloma, biff tartar og smørbakst … Jeg vet ikke. Når jeg er sliten og/eller bakfull og er fysen på en brunsj vil jeg ha noe som overgår de romantiske, sosialdemokratiske søndagsfrokostbordene jenter poster på Instagram. Jeg vil ikke ha restaurant-mat, jeg vil ha noe som skiller seg litt fra normalen, og ikke minst, noe som bugner. Det er derfor alle elsker Nobel Bopel, sier Sennep i god tro om at den bergenske kafeen har tilgitt ham for en gang å ha sovnet i sofaen deres.

– Du kunne bare bestilt noe annet, svarer Ketsjup.

– Jeg vil ikke ha noe annet, rent konkret. Heller ikke mer. Men jeg savnet variasjon på bordet foran meg. Og her hadde en sånn bestilling blitt sykt dyrt. Ikke for å gi deg burgerskam, men det er jo litt rart å spise det runde gull såpass tidlig en hverdag.

– Med fries hadde regningen min kommet på 300 kroner, innser Ketsjup.

Ketsjup begynner å gråte og de går ned i solnedgangen til Highway to hell mens de holder hender. ■