2011-juni-bergen

BERGEN 06 - JUNI/JULI 2011 // MUSIKK & FESTIVAL

N&D ANMELDER:

TYLER, THE CREATOR EDDIE & SUZANNE HOPE I DIE VIRGIN FÅ MEG PÅ FOR FAEN MELANCHOLIA +++ MUSIKKANMELDERNES HVISKELEK

WWW.NATTOGDAG.NO

FAGERNES YACHT CLUB

SLUT O´HOI! - EN GROUPIE ANMELDER MUSIKERSEX

DET BESTE I LIVET ER GRATIS

POTENT VOYEUR, ULRICH SEIDL

& MØTER FESTSPILLSJEFEN

Fagernes Yacht Club (FYC) / Foto: Francisco Munoz

Natt&Dag - Siden 1988

Hva er khat? Hvorfor er det farlig å sniffe lightergass? Hva er bivirkningene av amfetamin? Hvordan

virker LSD? Hvordan regner man ut promille? Hva er en bad trip?

Kan man ruse seg på oregano?

Blir man kåt av ecstasy?

Hvordan kan man det bedre dagen derpå? Hvordan tørre å takke nei?

Hvorfor får jeg noia? tåler noen mer alkohol enn andre?

Hvor får man behandling for avhengighet?

Hvorfor

Hvilke stoffer er farlige å

blande? Hvor lenge etter bruk kan man spore hasj? Hva gjør PMMA så farlig? Er det sant at en teskje oppvaskmiddel skjuler spor av marihuana? Vises det

på pupillene hvis man har røyka cannabis? Hva er absint?

Hva skal jeg si til kameraten min som tilter helt i fylla? Hva er forskjellen mellom metamfetamin og amfetamin?

Hvor kan jeg søke hjelp hvis jeg har problemer med rusmidler?

SPØRSMÅL OM RUS?

RING RUSTELEFONEN PÅ 08588!

RUStelefonen er en landsdekkende opplysningstjeneste om rus og hjelpetiltak. Åpningstiden er mandag til søndag mellom kl. 11.00 og 19.00. Profesjonelle veiledere svarer på spørsmål relatert til både alkohol- og narkotikaproblematikk.

Både rusbrukere selv, pårørende og profesjonelle er velkomne til å ta kontakt. Vi garanterer full anonymitet!

Du kan også kontakte oss på SMS. Send <ditt spørsmål> på SMS til 08588, for personlig svar i åpningstiden, eller <navn på rusmiddel> til 08588, for automatisk svar hele døgnet (tjenesten koster kr 1,- pr. svar).

Du finner dessuten mye informasjon på www.rustelefonen.no, og der kan du også stille spørsmål anonymt.

www.rustelefonen.no

INGEN PEKEFINGRE, BARE SVAR PÅ DET DU LURER PÅ OM RUS!

SVINGANDE 23.-25. juni

JAZZ BLUES

& SVEITT

Foto: Dag Thorenfeldt

VAMP

Foto: Dag Thorenfeldt

www.osoren.no

m/EIVØR PÀLSDÒTTIR

VIDAR BUSK

& HIS TRUE BELIVERS

BERNIE MARSDEN

BillyT Band • Tone Lise Moberg • BB Lyngs Bluesband • Osøren Jazzensemble Osøren Jazzensemble m/Tone Linn • Hereide & The Bluesgangsters • Papa Slide Band Blue Note Shuffle • Jolly Jumper & Big Moe • Tone Linn Mjånes Quartet Eric Slim Zahl & The SWS • Frigaard • Washamba • Vetrhus • Rich Harper

Årets festival er i

FESTIVALP ASS kan kjøpa

st hos Ga eller Billetts lleri Oz er vice

H OV U D S A M A R B E I D S PA RT NA R A R :

S A M A R B E I D S PA R T N A R A R :

VitalTour • StorBergen • Os Hagesenter • NTOS • Os Elektro • Bygg & Bo • Mecmar • Sparebanken Vest ABO arkitektkontor • Meny Industriveien • Hylland Invest • Inka • Hodneland Bygginnredning

Sjå

www.osoren.no

for festivalprogram!

BERGEN - JUNI/JULI 2011

INNHOLD

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Illustrasjon ANDREAS TYLDEN MARIUS PÅLERUD

Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN

Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsassistent EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter TORE ANDVIG TORGEIR BLOK THOMAS COOK ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG EMMA CLARE GABRIELSEN ANDERS GOGSTAD SUNNIVA HAVSTEIN AKSEL KIELLAND INGER LISE HAMMERSTRØM IGNAZ HOROWITZ RASMUS HUNGNES LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG ULRIKKE NORDSETH HÅVARD NYHUS HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL HANS CHRISTIAN SKOVHOLT KAROLINE SKUSETH RAGNHILD BROCHMANN ANDREAS TYLDEN AINA VILLANGER MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN JULIE ØSTENGEN JOHANNE S. ÅPENBARING Fotografer KYRRE BJØRKÅS MORGAN FLAMENT EMMA C. GABRIELSEN TALE HENDNES FRANCISCO MUNOZ ELLEN RINGSTAD KARI TØNSETH MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN

31

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN ALEXANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT TJERAN VINJE salg@nattogdag.no Økonomi NETLEDGER Utgiver NATT&DAG MEDIA

36

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

POLITIKK: FAMILIEANLIGGENDER .................................................................................................................. 10 YACHTROCK: EN INNFØRING .......................................................................................................................... 12 EN ESTETISK NYTELSE .................................................................................................................................... 14 ALDRI SJEKK EN GOD HISTORIE ..................................................................................................................... 16 DET BESTE I LIVET ER GRATIS ........................................................................................................................ 21 CRUISEKONTROLL ........................................................................................................................................... 27 EN UVELKOMMEN VOYEUR .............................................................................................................................. 31 GYLDNE TIDER .................................................................................................................................................. 36 MOTE ................................................................................................................................................................. 38 TEGNESERIER ................................................................................................................................................... 39 KONSERT .......................................................................................................................................................... 40 KLUBB ............................................................................................................................................................... 43 RESTAURANT ................................................................................................................................................... 44 DESIGN ............................................................................................................................................................. 49 KUNST ............................................................................................................................................................... 50 SCENEKUNST ................................................................................................................................................... 54 MUSIKK – TYLER, THE CREATOR, HOPE I DIE VIRGIN, LADY GAGA .............................................................. 61 SLUT O’HOI: SOMMERENS SPELLEMENN ...................................................................................................... 67 FILM – MELANCHOLIA, EDDIE & SUZANNE, TRU OG UTRU .......................................................................... 68 NATT&DAG MØTER PER BOYE HANSEN ......................................................................................................... 78

Opplag 67.000 REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim

61

For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no WWW.NATTOGDAG.NO

DETTE HØRTE VI PÅ 21

LES AVISEN DIGITALT

WWW.NATTOGDAG.NO 68

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

4

6/2011

Foto: Fredrik Ringe

OVERHØRT

BREV

...

WWW.NATTOGDAG.NO

OSLO 05 - MAI 2011 // VÆPNET FREDSBEVARENDE KONFLIKT

ANANA TEMMER ULVER

LEIF MAGNE TANGEN DET AKUTTE MENNESKET ROBIN ARTHUR RUMBLE IN RHODOS JENS CARELIUS SUGAR LOUISE PROCLAMATION +++

PIN-UPS FOR KRIG

& MØTER LEO AJKIC MELLOM FRIHET OG BEGJÆR MED PETER SOTOS

TOMAS ESPEDAL STÅR IMOT LITTERATUREN

ÅSNE SEIERSTAD

- LAR SEG IKKE STYRE AV JUSSEN

Modell: Ingrid Kristine/Pholk / Foto: Richard Eriksen

Hei, Koster det noe å publisere artikel hos dere? Hvis ja, så hvor mye koster det? Hvor ofte oppdaterer dere deres nettutgave med ny informasjon? Hvor mange lesere har dere i Oslo? Hvor mange ganger kommer deres printed utgaven ut - en gang i måneden???

Jeg tenkte å skrive en artikel om Afro Marimba Funky Jazz Festival som blir 16,17, 18 Mai i Oslo og om Melafestivalen som skal skje i Juli.

Natt&Dag - Siden 1988

Med vennlig hilsen, Kina

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

Nesten-Ville-Vestenalarm på Oslos tak og sprutepunkt for Ibizaelskere, fotballspillere, GP-artister og silikoninjiserte nikke-dukker; The Bad løsnet skudd, The Ugly unngikk media, men The Bank skal ha fått nyss, og det kan skurre for lånte midler. Vi sier som The Good - Every gun makes its own tune.

Sexlyst kan ta deg mange rare steder. DSK gikk fra hotelldusjen til fengselsdusjen kjappere enn du kan si ”anticonstitutionnellement chére monsieur!” Men sex kan også ta deg frivillig til en bortgjemt parkeringsplass ved Tåsen T-banestasjon der du venter spent med rompa bar på en eller annen ukjent freak som vil slikke deg i stjerna.

En god venn av redaksjonen meddelte nylig at dogging rundt Tåsen T har gjort comeback etter transedagene på 70-tallet. Korrekt doggingetikette: å beholde lyset på i bilen = jeg er kanskje interessert/se på meg/jeg er en dogger. Senker du deretter vinduet = jeg er interessert i mer action/kom bort.

Den morsomste representanten for norsk treningsintelligentsia (oksymoron?), karakterisert ved to kjappe stikkord: tyrenakke og skrukk, jakter på de unge for å holde seg relevant. Ryktene skal ha det til at øyene foreløpig har falt på Norges mest lavenergi-vlogger. Why?

Hei Kina, Sidepris hos oss er normalt 25.000 kr. Men siden det er sommer og solen skinner og redaksjonen er i godt humør etter en morsom helg, så kan vi godt gå med på å gjøre det mot at du fikser iskrem til kontoret vårt hver dag i sommer ut august. Hva sier du?

Adressen er: Nedre Slottsgate 25.

Mvh, Red.

Jeg ler nå. Det var morsomt å lese deres epost. Takk for positiv stemning jeg befinner meg nå etter jeg har lest den.

Når skal dere puslibere neste utgaven?

Jeg skulle ha gjort det og leverte dere is på kontoret om jeg kunne lage is selv:-) Men Jeg kan formidle deres forslag om betaling til sjefen av festivalen. Ønsker dere i stedet for is kanskje å bli invitert til festivalen? Det kan hende at skjefen er i veldig god humor også på grunn av sommer og at han kunne ønske å invitere dere til Festivalen- Så snilt skulle det bli av ham:-)) Han heter Zwai Mbula og han er musikker og spiller marimba.

Festivalen heter Afro Marimba Funky Jazz festival og skal skje 16, 17, 18 Juni i Oslo:-)))) Hvor mange er dere på redaksjonen?

Festivalen tar i utgangspunktet sør afrikansk tradition av å spille trommel og sør- afrikanske rytmer plus Jazz og Funk.

Første dagen er en åpening ved Sør- Afrikansk ambassaden med servering av maten med konsert. Andre dagen er konsert med artister fra Sør Afrika og AfterParty kveld og 3 dagen er det MoteShow og KOnsert på samme dag.. Dere kan finne info om festivalen på facebook og det er noe på youtube http://www.youtube.com/wat ch?v=3wqXvjW5X3Y&feature= related

Jeg vet ikke om skjefen organiserer festivalen har penger til å betale for en artikel i deres blad.

Når blir neste utgave publisert?

Er det 1 Juni??? Å skrive om festivalen var min egen initiativ - jeg er frivillig engasjert i festivalen og tenkte at det er fint å ha artikel om festivalen i deres blad.

Jeg formidler videre deres forslag og ber dere å tenke på det jeg skrev. Ha en fin dag:-)

Hi igjen,

Marimba Funky Jazz Festival for deres redaksjon. Hver enkelt billett har skjansen til å vinne en reise til festival i Sør Afrika som blir i desember der. Hva synes dere om dette?

Jeg viser til deres svar om betaling med is mot en artikel om festivalen i deres tidskrift.

Vi er interessert i å være publisert hos dere og kan tilbi 10 gratis biletter til festvalen Afro

:-) :-) :-) :-) :-) :-) :-) :-) :-) :-) Med vennlig hilsen, Kina

Med vennlig hilsen, Kina

Hei igjen Kina, Takk for tilbudet. Priser gjelder kun annonser og ikke redaksjonelt innhold, men vi tar gjerne billettene til festivalene og deler de ut til leserne våre.

God sommer!

Red.

Gutta på haugen, det vil si skatekidsa ved vertrampen på Jordal, ble frastjålet hele 60 kliss nye plater. Innsidejobb? Håndjobb? Jobs Bok? Har du tips send mail til redaksjonen@ nattogdag.no.

Apropos skaters. Teamet til Session er i disse dager å finne på turné på de norske landeveier.

Eller, det vil si, de har fått ølspons og kommer antageligvis ikke lenger enn til Asker...

6

6/2011

KONKURRANSE

Kom opp med is på kontoret vårt i sommer, og du kan få billetter til Afro Marimba Funky Jazz Festival den 16. juni, og Melafestivalen den 28. juli, med mulighet for å vinne reise til Sør-Afrika i desember!

BIG BANG THE SOUNDTRACK OF OUR LIVES (S) SUSANNE SUNDFØR FJORDEN BABY BERNHOFT MORTEN ABEL REAL ONES JAGA JAZZIST 22 PISTEPIRKKO (SF) SALEM AL FAKIR (S) SUSANNA AND THE MAGICAL ORCHESTRA STEIN TORLEIF BJELLA RAZIKA EMMERHOFF & THE MELANCHOLY BABIES HYPERTEXT TINGINGSVERKET: SKURKEKLUBBEN FESTIVALDIKTAR: FRODE GRYTTEN

SUND SENTER

TIDENS ÅND

OVERHØRT

KJEDELIGHETSGENERASJONEN Kjedelighetens sirkel er sluttet. Vi har sagt det før. Nå får vi det bekreftet selv fra tørrkjedelige forskere. Den nylig publiserte NOVA-rapporten om ungdomskoleelever ga forskerne ikke annet valg enn å gi dem navnet: Kjedelighetsgenerasjonen. Dagens gjennomsnittlige ungdom er dørgende kjedelig. En generasjon som liker å være kjedelige, som liker kjedelige verdier, som blindt adapterer foreldrenes verdier. Den første helinstitusjonaliserte generasjonen. Ikke bare er skolene perfeksjonert til å håndtere ethvert avvik, men også all fritiden er nøye orkestrert i velfungerende institusjoner og av overbærende foreldre. For ikke å glemme internetts institusjoner. Vi er faktisk vitne til et reelt sosialt eksperiment. En annen nordnorsk professor gikk ut og uttrykte bekymring over den kjedelige Snille Russen. Null opprør mot noen ting. De er ikke noe særlig bedre på skolen, men drikker mindre, ruser seg mindre og mener selv at de er «lykkeligere» enn tidligere generasjoner. Om «lykke» = vellykket tilpasning til institusjoner, så er det klart de er lykkeligere. De er også bitt mer rasistiske, samtidig som de overtar mer korrekte Gode verdier som for eksempel at «rasisme er teit». Après nous, le Déluge ass.

1 1

KETAMIN Bøllebarnet Ketamin har den senere tid tatt stadig flere turer fra London-klubbene til vårt langstrakte land. Men vi føler likevel at det fortsatt er mange misoppfatninger der ute knyttet til ketta. I fish&chips-landet bruker de ketamin som cola eller speed, på fest, et par linjer her og der. Ekstra buzz til en eller annen generisk dupsteplinje. Men hvor mye narkolærdom skal man egentlig hente fra Europas whitetrash-imperium? Ordentlig K-hole handler om å oppleve døden. Det er i så forstand ingenting å spøke med. Det er for så vidt en tvetydig «død», veldig skremmende og veldig interessant samtidig. Det handler mer om ut-av-kroppen-opplevelser, der du ser deg selv ligge på sofaen mens du spiller sjakk med Gud (brikkene er greske statuer) og han forteller deg hva sjelen din nå skal oppleve siden du er død og blablabla, Gud jatter videre. Poenget er: vi tror ikke ketamin gjør seg på hyggelige boogie-aftener på Fisk. Sjekk bluelight.ru for mer info. Be safe!

2 1

PEZ ER DET NYE NIKOTINPLASTERET Snart stenger byen kl 01:55, og når du endelig får kavet deg forbi alle de stupdrita sjarmørene som styrta fjorten shots før stengetid, må du inn i Frognerparken … Nei vent, ut i Nordmarka sammen med elgene for å ta deg en etterlengtet Camel. «When you clean up a city you kill it!» som den autentiske Bukowski klagde før han smurte smegma på den møllspiste tannbørsten og pussa de brune stilkene. Men uansett, vi tar hintet: STOMP SIGGEN. Og vi prøver, vi prøver … det siste desperate trikset vi kan meddele er barndomsklassikeren PEZ. PEZ-dispenserne ligner litt på lightere, så når suget melder seg flipper du opp Hello Kitty-dispenseren og trekker i deg den pastellfargede dropsen. Du merker bittelitt den zippo-Marlboro-mannlige-coolnessen hjernen din higer etter, samtidig som vintagetilfredsstillelsen ved PEZ-designet døyver … næh, hva faen er det vi snakker om?

Det er håpløst!

3 1

SIPP O’HOI HOI BUHU! Wrestler-stjerna «Macho Man» mistet livet da han fikk hjerteinfarkt mens han kjørte bil og krasjet i et tre, og unge norske menn griner og sipper mer enn noen gang tidligere. Det har plutselig blitt helt ok å slenge ut de mest svulstige tårevåte kjærlighetsdiktene på Face og grine fordi Turid var mer opptatt med masteroppgaven og ikke gadd å bli med deg på den planlagte Barcelona-turen. Toppers med feminisering av samfunnet. 2100-tallet blir kvinnenes århundre.

Og det skulle jo bare mangle, etter tre milliarder år med undertrykking. En gledelig utvikling! Men uavhengig av dette, gutter har blitt det amerikanerne så elegant kaller: «a bunch of fucking wimps».

...

Dog-figthen tar ikke slutt. Oslos mest misantropiske skandinav og hans hipsterintellektuelle sidekick skal ha gått til søksmål mot et galleri som ikke finnes noe sted, etter at de sørget for å samkjøre en vernissasje med lanseringsfest for nemesisene i Flamme.

En tabbe? En joke fra Norges Rimbaud?

Virkelig?

Har ikke alle på dette tidspunktet fått med seg at voldtekts-tvkjendisen er Axxx Rimmen?

Nå vanker det 3 års ubetinga for rimming av sovende offer.

Hølet for omstreifere i Bernt Ankersgate 17 skal bli kult igjen! Jepp.

Nå satses det på ungt, friskt blod og god bookingteft. Vi gleder oss til å bli svette.

BRYLCREEM Nå har vi prøvd i overkant av 200 forskjellige hårprodukter og konklusjonen er klar: Brylcreemen fikser fortsatt den beste slickbacken. Alle de andre produktene er overflødige. Case closed.

6 1 7 1

Bobler: Tøsetwitring, mobilmisting, Lionel Ritchie, katter, rumeneren er den nye svensken, skinnvest 2.0, Max burger, EH. 8

6/2011

TEKST REDAKSJONEN

er ung i alder men gammel på erfaring og er landets største av sitt slag med nærmere 25.000 besøkende – det samme som en gjennomsnittlig norsk by. Woh, dude. . I år bys det også på thaiboksing, fotballturnering hvor publikum kan delta mot band og skaterampe.

Dette vil du ikke gå glipp av, for våre gode venner i festivalledelsen har gitt oss festivalpass vi veldig gjerne vil gi til deg. Fantastich! Send mail til konkurranse@nattogdag.no med tema ”Norway Rock” og fortell oss hvorfor akkurat du bør være tilstede på årets festival.

NATT&DAGS ØLBAROMETER

5 1

TWITTI-LEAK NB NB: Nittitallets mest populære hersketeknikk, ironi, er fortsatt Vår Herre Skjebnens sterkeste slagvåpen! Det var Fagpressens Æres- og Nettprisvinnende Journalisten-redaktør, Helge Øgrim, aka @hogrim, som i seiersrus forvekslet Twitters søkefelt med publiseringsfeltet: 26. mai: «Vi fikk Fagpressens nettpris!», 19 hours ago: «Voldtekt + (sett inn mannlig TV2-kjendis)», 17 hours ago «Ved en teknisk feil sendte jeg et søk som en tweet. Beklager. Håper få sprer så det ikke belaster noen». Au da. Med påfølgende VGnett-sak og uunngåelig debatt, følger nå Norge de britiske fot(ball)spor med vår egen lille stygge versjon av twitter-lekkasje. Unge undulater fra de mektigste mediehus ytrer entusiasme over Twitters innersving på den sedvanlige nyhetsstrømmen gjennom redaksjoner og deres kontroll over samtidens alter og meningsforvalter; Informasjon. Så hva blir moralen?

Kom deg på Twitter og følg samtlige media- og mediepersonligheter som har en tastaturfinger med i spillet, og du kan ta del i den etiske debatten før noen har rukket å vinkle den i kontekst.

VINN FESTIVALPASS! NORWAY ROCK 2011 Gubberocken er den nye vinen, eller spriten i kaffen som gutten i røyken sier. Norway Rock anno 2011 er oppe på beina igjen og nærmer seg med stormskritt etter at mørketallene truet fjorårets Kvinesdal-festival med konkurs (som med alle andre festivaler), noe den finfine line-upen kan vise til med blant annet Kvelertak, Meshuggah, The Darkness, Blood Command, Insense, TNT, In Flames og Alice Cooper på toppen av kransekaka. Festivalen

4 1

TENKE I HEISEN Hvorfor tjener heismontører så mye spenn? De er selvsagt en liten yrkesgruppe, få lærlinger hvert år, bare de beste mekanikerne osv, men mange av dem er føkkings millionærer!

Vi møtte en heismontør i oppgangen hos bestemor en gang. Han hadde Daytona Rolex, kritthvite hollywoodtenner og en grønn Mercedes E-klasse stående utenfor. «Unnskyld, er du heissjaktas businessadvokat?». I det siste har vi likevel skjønt hvorfor disse luksusinstallatørene fortjener plenty med gryn. Ikke noe sted på denne medialiserte dommedagskloden tenker vi for tiden bedre enn i heisen! Opp og ned tar vi den gamle stakkarn for å klekke ut nye planer om intervjuer med bakte poteter og kjøttballonger til himmels. Heisen er lissom en fri sone: fritt frem å kna venninna litt på puppen så lenge dere er i heisen … bare kos! Heisen er den nye Inspirerende Utsikten og heismusikken er en meditativ bliss.

KONKURRANSE

Hvordan Skal Det Gå Med Dagens Ungdom Del. 2. Norges dummeste kunstnerrumpe holdt konferanse for en gjeng unge jenter på Ica Frogner her om dagen.

Autograferinger. ”Det er viktig å vise frem kroppen sin mens man har den”. ”Janteloven, vet du”. Mye vindunderligheter. Nikk nikk. Fnis fnis. Shiiit, hvordan skal dette gå? Vi sier som Caesar: UNGDOMMEN NÅ TIL DAGS...

PRISENE TAR UTGANGSPUNKT I UKAS VAKRESTE TIME: FREDAG KLOKKA 22:00.

KAFE SPESIAL .......................... (0,4) 42,VAMOOSE ................................. (0,4) 44,BRØD & VIN ............................. (0,4) 45,HULEN ...................................... (0,4) 46,KROHN PUB ............................. (0,4) 46,KVARTERET .............................. (0,5) 49,VICTORIA PUB & CAFE ............ (0,4) 49,ASPENDOS ............................... (0,4) 50,CACTI ART CAFE ...................... (0,5) 50,BARAN ...................................... (0,4) 52,HECTORS HYBEL ..................... (0,4) 52,HENRIK ØL & VINSTOVE .......... (0,5) 53,BISKOPEN ................................ (0,4) 53,FOTBALLPUBEN ...................... (0,45) 54,FINNEGANS ............................. (0,4) 54,ELEFANTEN ............................... (0,4) 54,- ONKEL LAURITZ ....................... (0,4) 54,LEGAL ....................................... (0,4) 54,UJEVNT ..................................... (0,4) 54,- PINGVINEN .............................. (0,4) 54,NOBEL BOPEL .......................... (0,4) 55,LANDMARK ............................... (0,4) 55,- VÅGEN FETEVARE ..................... (0,4) 55,- CAFE OPERA ............................ (0,4) 55,-

NABOEN ................................... (0,5) 56,GARAGE ..................................... (0,4) 56,- INSIDE ...................................... (0,4) 56,BAR BARISTA ............................ (0,5) 58,- LOGEN BAR .............................. (0,4) 58,DR. WIESENER .......................... (0,4) 59,- BARFOT ..................................... (0,4) 59,- STRÆDET PUB .......................... (0,5) 62,- ROLL & ROCK ........................... (0,5) 62,HUSETS PUB (GJESTEHUSET) . (0,5) 62,- FOLK & RØVERE ........................ (0,5) 62,- WESSEL BAR ............................. (0,4) 64,- PRIVATEN .................................. (0,4) 64,- TERMINUS WHISKEYBAR ......... (0,4) 67,- THE SCOTSMAN ........................ (0,4) 67,- ALTONA VINBAR ........................ (0,4) 67,- CAFE KIPPERS .......................... (0,4) 68,- MADAM FELLE ........................... (0,4) 69,- DICKENS ................................... (0,4) 69,- LOGEN HAVEN .......................... (0,4) 69,- CONTRA BAR ............................ (0,4) 72,- FELIZ ......................................... (0,4) 72,- BOCCA BAR ............................... (0,4) 74,- FRILLE ...................................... (0,5) 75,-

edbergen Apple-forhandler siden 1981

Stikk innom, og prøv nye MacBook Pro. Høy ytelse når helt nye høyder.

De raskeste bærbare Mac-ene er nå opptil dobbelt så raske. Nye MacBook Pro har de nyeste og kraftigste Intel-prosessorene og grafikk som vil endre spillereglene. Og med Thunderbolt – den nye høyhastighets I/O-teknologien – kan du nå seriekoble skjermer med høy oppløsning og eksterne enheter med høy ytelse til en og samme port. Stikk innom EDBergen, og opplev den rå kraften til nye MacBook Pro.

Nye 13-, 15- og 17-tommers MacBook Pro

EDBergen — 30 år som Apple forhandler Strandgaten 64 — i begynnelsen v Gågaten. | 5004 Bergen | 55 36 30 50 | www.edbergen.no | post@edbergen.no

POLITIKK

Basert på gravejournalisten Jeff Sharlets omfattende arbeid (medvirkende redaktør i Harpers og Rolling Stone Magazine, og professor på det prestisjetunge Darthmouth College, jou. anm.), presenterer N&D «Familien» – en godt dokumentert konspirasjon.

TEKST TORE ANDVIG ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN «Hva tror du jeg hadde tenkt om deg hvis du fortalte meg at du hadde voldtatt tre småjenter?», spør lederfiguren i den religiøse bevegelsen «The Family», David Coe, en ung mann på rekrutteringsmøte. Siden mannen som blir spurt er relativt normal, svarer han: «At jeg var forferdelig, et monster». «Nei det ville jeg ikke svart, og det er fordi du som medlem av Familien er utvalgt. De normale reglene gjelder ikke for de utvalgte. Moralen er til for massene.»

Disse ordene kommer ikke fra lederne i en liten sekt forskanset på en godt beskyttet ranch i Texas. Medlemmene er hverken methhuer med færre tenner enn fingre og konstant noia, middelklasseungdom lei av det overfladiske konsumentsamfunnet på desperat jakt etter et formål, eller 17 dårlig trente og feite menn med familier, iført kamuflasjedrakter og ammunisjonsbelter som aldri sluttet å leke krig. Utsagnet kommer fra en av de eldste og sannsynligvis den mektigste fundamentalistiske organisasjonen i USA; The Fellowship, også kjent som «The Christian Mafia» og «The new Chosen». Medlemmene bruker selv navnet «The Family» og kaller hverandre brødre.

Presidentkandidater og parlamentsmedlemmer, samt en rekke mektige og spesielt inviterte politikere og andre viktige personer fra USA og resten av verden møter til The National Prayer Breakfast – det direktesendte bønnemøtet «Familien» organiserer en gang i 10

6/2011

året. Organisasjonen har flere kongressmenn, admiraler, generaler, direktører for multinasjonale selskaper, dommere og senatorer blant sine medlemmer. Det finnes til og med nordmenn med forbindelser til organisasjonen. Bondevik og tidligere utenriksminister Vollebæk har fått åndelig veiledning i regi av «Familien». Forskjellen på denne organisasjonen og den fundamentalistiske nyfrelste folkebevegelsen vi kjenner fra TV-pastorer og megakirker, er at «Familien» er forbeholdt eliten. Du kan ikke bli medlem uten invitasjon fra et annet medlem, og det rekrutteres utelukkende fra de øverste hyllemeterne.

Organisasjonen er ikke hemmelig, men vedkjente ikke egen eksistens før i 2009, og alt gjøres bak lukkede dører.

Dessverre er det vi i gamlelandet som må ta på oss en del av skylda for at organisasjonen ble stiftet. Mannen som i 1935 startet «The Fellowship» er en forvirret landsmann som emigrerte til USA. Abraham Vereide het han og en natt i 1935 fikk han besøk av Gud. Vereide hevdet at Gud åpenbarte seg og overbrakte to prinsipper for å styre i Kristi ånd: Kristen Kapitalisme (les: laissez-fairemarkedsfundamentalisme) hvor det hevdes at økonomiske kriser kommer som straff for å ha syndet ved å gripe inn i frie markeder, ettersom markedets usynlige hånd egentlig er Guds måte å vise hvem han har valgt ut.

Det andre hovedbudskapet er at vi i alle år har feiltolket Det nye testamentet. Å hjelpe fattige, ta vare på de svake og alt vi har hørt om hva Jesus forkynnet er misforstått. Det

var ikke et budskap ment for massen, men kun for Jesu utvalgte; disiplene. Budskapet Jesus forkynte i større forsamlinger var et annet: Det er de sterke som skal gi til de svake, men først må makten gis til de utvalgte. De sterke er Guds nye utvalgte og som utvalgte målbærer de Guds vilje. De må gis mer makt.

Vereide hadde en Calvin-inspirert forklaring på hvordan man kjenner igjen de utvalgte: de har enten makt, penger, ekstraordinære talenter, privilegier, posisjoner eller status.

Kort sagt eliten i verden.

I dag er Familien organisert i celler, eller bønnegrupper som de selv kaller det. Alle medlemmene i en celle må dele alt viktig i livet sitt med de andre medlemmene og alle store avgjørelser skal tas sammen. Brødrene i en celle har vetorett over hverandres liv, og når det gjelder kvinner er organisasjonen enda verre enn forventet. På studiestedet for unge medlemmer opplevde grave-journalisten Jeff Sharlet, som mer enn noen annen er årsaken til at vi nå vet såpass mye om organisasjonen, at de unge mennene på seminaret ble oppfordret til å se etter kvinner som har erfaring med mishandling, fordi de ville komme tilbake og ofte være passende underdanige. Det fremkom overbevisninger om at kvinner helt klart er underlagt mannen og er der for å tjene han, slik mennene er der for å tjene Kristus.

Målet deres er en verden styrt av deres hovedprinsipper, og internasjonal politikk er derfor noe de ønsker å påvirke. Diktatorene Papa og Baby Doc på Haiti, og Sudharto

i Indonesia er eksempler på ledere de har støttet. «Familien» kalte disse hendelsene (les: slakten) «en åndelig revolusjon». De støttet også opp under alle de sør-amerikanske høyrevridde diktaturene, og Omar Bashir, presidenten i Sudan, selv midt under de verste massakrene i Darfur. «Familien» har med andre ord en stolt historie å se tilbake på når det kommer til å være på riktig side i internasjonal politikk.

For under en måned siden gikk senatorer med tilknytning til «Familien» ut og støttet den avsatte presidenten i Elfenbenskysten sitt desperate forsøk på å klamre seg fast til makten med vold. Hvis du har hørt om den nylig vedtatte loven i Uganda, som vil straffe homofili med dødsstraff, vit at «Familiens» Ugandiske søsterorganisasjon står bak, finansiert med midler fra «Familien». David Behati, parlamentsmedlemmet som fronter loven har gjentatte ganger vært i USA, på sponsede studieturer til «Familien». Han er på fornavn med den republikanske mindretallslederen i Senatet Mitch McConell, som på spørsmål om han, hvis han kunne, ville gått inn for å utrydde homofili i USA på samme måte, svarte: «I en perfekt verden så, men vi må begynne et sted.» «Familien» er den mektigste organisasjonen du aldri har hørt om og det nærmeste du kommer en sann konspirasjon. Forskjellen er at kristenfascismen til «Familien», og all deres aktivitet, ligger godt dokumentert og arkivert i pappbokser ved «The Billy Graham Center Archives», et kristent universitet i Wheaton, Illinois.

NYHETER • BLOGG • KAMPOVERSIKT

!

S I T A R G

ENDELIG EN APP FOR DIN KLUBB! LAST NED APP TIL ENGELSKE FAVORITTLAG PÅ:

GOLONDON.NO/FOTBALL

GoGunners • GoChelsea • GoFulham • Go Liverpool • GoUnited • GoSpurs • GoCity • GoBlues • GoBlackpool • GoBaggies GoEverton • GoForest • GoStoke • GoSunderland • GoQPR • GoHammers • GoIpswich • GoLeeds • GoRovers • GoReading GoWigan • GoVilla • GoDerby • GoNewcastle • GoWolves Haugesund Travel AS og Ryanair Service Desk • Tlf: 52 85 78 00 post@haugesundtravel.no

Studenter som kjøper billett på nett reiser aller billigst mandag – torsdag.

w w w. k y s t b u s s e n . n o

Foto: Ashley Studio

I n n t il 5 0 % r a b a t t mandag – torsdag!

MUSIKK

NATT&DAG elsker Kenny Loggins & Jim Messina

YACHTROCK: EN INNFØRING TEKST HÅVARD NYHUS Ballerock, traktorrock, muskelrock, Nietzsche-rock, garasjerock … det er mange barske og beksorte varianter, men ingen av dem passer riktig til grillsesongen. Har du sett det bildet av Ramones der de har forvillet seg ut på en strandpromenade i Los Angeles og forsøksvis søker ly for den stekende solen under noen palmeblader?

Du skjønner tegninga. Rock er ingen sommeraktivitet, dens naturgitte utfoldelsesområde er knyttet til månedene som slutter med konsonant. Det er imidlertid et unntak for regelen: Yachtrocken har hekketid nettopp på sommeren. Fra begynnelsen av mai til slutten av juli yngler den og trenger i denne perioden å akkompagnere flest mulig seilturer, grillpartys, bakgårdsfester, hageselskap og picnic-utflukter. Ved skolestart er vinduet igjen lukket.

Som andre uønskede barn hadde ikke yachtrock – lenge behandlet som en slags kinesisk dissident i rockkanonen – noe navn under selve oppveksten. Sjangerens kommersielle gullalder varte i perioden 75-84, men begrepet «yachtrock» dukket ikke opp før i 1990 da den amerikanske musikkritikeren Dave Larsen brukte benevnelsen (noe nedsettende) i forbindelse med en avisomtale av en kommende Jimmy Buffett-konsert i Cincinnati. Anyway, termen ble klebende.

Rent sonisk refererer ordet til et polert og soft rockeuttrykk som ble unnfanget og foredlet i Sør-California på syttitallet. Betydningsfulle eksponenter for sjangeren teller Christopher Cross, Michael McDonald, Kenny Loggins, Boz Scaggs og Toto. Artig poeng: Selv om begrepet «yachtrock» ennå ikke eksisterte, og det således ikke var noen bevissthet om å forvalte nettopp en slik arv, var tekstene (og promobildene) gjerne spekket med nautiske referanser og henvisninger.

12

6/2011

I dag har begrepet fått en litt annen valør og viser i tillegg til en type jappe-estetikk forbundet med champagne, feberhøye aksjekurser, Duran Duran og pastellfarger. Blant annet som en konsekvens av dette har yachtrocken slitt med et ganske uopprettelig omdømme.

Innvendinger som «generisk», «MOR» og «corporate rock» har hengt som albatrosser om halsen på sjangeren.

Selv fans av artister som egentlig driver med yachtrock – tre eksempel: Seals and Crofts, Rupert Holmes, Looking Glass – fant uttrykket så belastende at de insisterte på at deres helter drev med noe helt annet: Noe de standhaftig kalte «marina-rock». Den slags ordkløveri er imidlertid litt for litt.vit.-aktig til at vi i NATT&DAG gidder å ta den diskusjonen noe videre her. Her foreslår vi i stedet følgende spilleliste: 1. Daryl Hall & John Oates «She’s Gone» (1974) 2. Michael McDonald «I Keep Forgettin’ (Every Time You’re Near)» (1982) 3. Steely Dan «Hey Nineteen» (1980) 4. Toto «Rosanna» (1982) 5. The Doobie Brothers «What a Fool Believes» (1978) 6. Kenny Loggins «This Is It» (1979) 7. Player «Baby Come Back» (1978) 8. Robbie Dupree «Steal Away» (1980) 9. England Dan & John Ford Coley «I’d Really Love to See You Tonight» (1975) 10. Christopher Cross «Ride Like the Wind» (1980)

!

L E S R A V O B A N

m!

es av lokale le som kan bruk ka lo gs in øv t et pl er et kom ste åra bidratt til En musikkbinge Tipping har de si sk or N . fe of pr ører som le Norge. musikere - amat mmuner over he ko i r ge in kb ik le 100 mus t, trom sammen å plassere ut he em et instrumen fr nn Fi r? bo du inge der bovarsel trengs Er det en musikkb lydisolerte, så na er ne ge in kb ik us t øvinga! M en gjeng og star definitivt ikke! plevelser Rom for ekte op

creooslo.no Foto: Sigve Aspelund

de v a 0 0 1 t e d r e Nå

EN ESTETISK NYTELSE MED ETISK INNFLYTELSE Thomas Pihl pendler mellom atelierene sine i New York, en storby i USA, og Bjørsvik, en liten bygd på Vestlandet. I år skal han også en tur innom Venezia, for å stille ut på den hundre og seks år gamle kunstbiennalen.

TEKST RASMUS HUNGNES FOTO ELLEN RINGSTAD Mens vi venter på Pihl, forteller hans gallerist Sjur Nedrås på Galleri S.E. historien om den omstendelige kunsttransportetappen fra kunstnerens atelier i New York til utstillingsstedet Palazzo Bembo som ligger midt i tjukkeste Venezia – ei soge som involverer både gondoler og italiensk mafia. Men nå, nå skal vi snakke kunst. Hva skal du vise på Venezia-biennalen, Thomas Pihl?

– Jeg har laget åtte nye store malerier, sier han.

Thomas forteller at utstillingen er en del av prosjektet Personal Structures, og tar for seg de personlige årsakene til å jobbe med minimale uttrykk, ut over den rene utforskingen av formale kvaliteter. Navnet er et ordspill med den første store minimalismeutstillingen, Primary Structures. Og Pihl er i godt selskap: Her er størrelser som performancekunstnerene Marina Abramovic og Hermann Nitsch, og konseptualistene Joseph Kosuth og Lawrence Weiner.

– Jeg skjønner hvorfor folk sammenligner maleriene mine med Mark Rothko, men kunsten min refererer mer til reklame og de-

Jeg er ganske sur på lakseindustrien.”

14

6/2011

sign, og er nærmere beslektet med konseptkunst, for eksempel sukkertøyskulpturene til Felix Gonzalez-Torres. Innen modernismen er James Turells lysskulpturer en mer relevant referanse, sier Pihl.

– Temaet for utstillingen er time, space, existence – alt dette er relevant i forhold til mine arbeider. Både i produksjonen – maleriene må utvikles sakte, og de kan ikke eksistere kun som en idé – det er fysisk umulig.

Men de krever også mye av betrakterens evne til å kunne se. Det er en slags umiddelbarhet i disse bildene, det at det er så saftige at man har lyst på dem. Man ser lyset; det naturlige lyset som trenger inn i det gjennomsiktige akrylmediet slenges i bane rundt pigmentene og reflekteres tilbake til betrakterens øyne, men å se detaljene, å gå dypere inn, beyond den første desire-greien, er en utfordring som krever mye tid.

Thomas Pihl bør ikke forveksles med kitschmaleren Phil Thomas, slik en populær søkemotor på internett har en tendens til å gjøre. Pihl driver ikke med kitsch, selv om de monokrome maleriene han har jobbet med i alle disse cirka siste ti årene er ekstremt vakre.

– Mange gjenkjenner lysten til å ta og føle på maleriene. Noen har til og med ønsket å slikke dem. Jeg anbefaler ikke det av helsemessige årsaker.

Selv har jeg – etter å ha latt blikket gli over den silkemyke overflaten på et av maleriene fra serien Prearticulations – mest lyst til å kle

meg naken og sprette rundt i akrylmalingen som en våryr villaks. Men det går jo ikke, for malingen har tørket. Paradoks: Noe av det som kjennetegner såkalt monokrome malerier er at de sjelden er ensfargede.

– Jeg tenker på maleriene mer som reduktive enn som monokrome, forteller Pihl.

– Fargen skifter fra lag til lag og over hele forløpet i flaten. Idéen er å trigge betrakteren til å observere maksimalt.

Selv har jeg observert den lakserøde flaten en stund nå. Det er intense greier – ut mot bildekanten kan man skimte noe gråaktig grønt som ulmer under overflaten, litt som fettlaget som ligger mellom gladlaksens kjøtt og skinn. Men dette er vill friassosiasjon fra min side, sannsynligvis trigget av Pihls rant mot en noe spesiell nisje av lakseindustrien.

Han er nemlig opptatt av sammenhengen mellom estetikk og etikk:

– Vi i Vesten har blitt estetikk-junkier. Vi bare må ha det. Vi omgir oss med design, og offeret er vurderingsevnen. Det var interessant å følge med på nyhetsbildet i USA under invasjonen av Irak. De kjørte på med mer pudder og sminke, og gjennomførte en total estetisering av et dypt alvorlig tema. Vi bruker estetikk til å dekke over problemene våre.

Bare det ser fint ut på overflaten, så kan det se så jævlig ut under som det bare vil. Jeg er for eksempel ganske sur på lakseindustrien. Man kan nå sette inn et vekstgen i et lakseegg, og etter bare noen uker ser laksen

ut som en fullvoksen fisk – dette er også estetikk: botox i matindustrien.

Pihl omtaler denne tendensen i vestlige og vestlig-influerte samfunn som «det hypervisuelle». I denne sansemessig tilstoppede virkeligheten kan kunsten hans fungere ved å tilby et rom for refleksjon, der tregheten og det subtile er en forutsetning for den estetiske opplevelsen.

– Det er slike problemstillinger vi står ovenfor. Det blir ikke gjort noen fremskritt i klimaproblematikken. Å fly til New York blir bare billigere og billigere. Men jeg ønsker ikke bare å peke på problemer, jeg er interessert i hvordan estetikken kan brukes til å skape mer reelle verdier, i stedet for å bare dekke over og pudre til det man ikke vil se. Disse problemene er tydeligere i USA, men vi har alle blitt screen-addicted. Maleriene mine opererer som skjermer – men bildene og meningen som projiseres på dem kommer også fra betrakterens egen evne til å etablere kontakt med det visuelle materialet. Dette gjør kunstopplevelsen mer demokratisk.

Thomas Pihls nye arbeider kan sees på utstillingen Personal Structures TimeSpace-Existence på Palazzo Bembo under Venezia-biennalen, som åpner 4. juni og står til 27. november. I Norge kan man se verker av Pihl på blant annet Galleri S.E. i Bergen, Clarion Collection Hotel Savoy i Oslo samt på Bergen Kunstmuseum, Nasjonalmuseet for kunst, NordNorsk Kunstmuseum og Rogaland Kunstmuseum.

The Tall Ships Races 2011, Stavanger 28. - 31. juli Hoffmaestro & Chraa - Ida Maria - Magnet - Frøken Fryd -Tore Pang - L’Angelus- m.fl Opplev Purified in Blood spille bestillingsverk på fordekket til Statsraad Lehmkuhl sammen med syngende kadetter og et stort fyrverkeri!

Gratis underholdning av høy kvalitet fra to scener over fire dager, der de fleste sjangre er re-

Final (Dj-set) - dj

presentert. Hovedscenen er plassert på torget, og en mindre scene er plassert ved Hall Toll-

L’Angelus (US) - søskenflokk med svingende cajun musikk

bygget. Arrangementet starter offisielt torsdag 28.07, men allerede onsdag 27.07 blir det en

Yat Kha (Tuwa) - strupesanger (!)

tjuvstart med ulike innslag fra kulturprogrammet fra Hall Toll-scenen.

Bodegas (Skottland) - folkemusikk UKM YOUTH CONCERT - ungdomskonsert

Grupper som spiller under arrangementet er bl.a.:

Storm Weather Shanty Choir - sjømannsrock

Hoffmaestro & Chraa (Se) - ska, punk, reggae

Jernanger band - rock

Ida Maria - rock

Frøken Fryd - rock

Magnet - pop

Daniel Engen & Hugin Band - blues/soul

Purified in Blood (bestillingsverk) - metal og sjanti

The List - americana singer-songwriter

Lindesnes Trekkspillklubb - trekkspill

Verdens største sjantikor i tillegg til mange,

Eric ’Slim’ Zahl & the South West Swingers - blues

flere lokale og nasjonale kor og grupper.

Det Norske Sjømannskor - sjømannssang

Gateopptredener og spontansang

Tore Pang - hip hop

vil fylle byen. Du er herved invitert!

Lido Lido - hip hop

STAVANGER 28. - 31. JULI 2011

Følg oss på www.tallships.no og på Hovedsponsor:

Prosjektsponsor:

Sponsor:

Gullsupporter:

Inge Steenslands Stiftelse

Supporter:

Partner:

Arrangør:

Stavanger Aftenblad

HEY HOLET´S GO!

Litteraturkritikeren Sir Arthur Thomas Quiller-Couch (1863–1944) hadde en teori om at det kun eksisterer syv grunnfortellinger, og at alle historier som noensinne er fortalt, bare er varianter av disse. Norsk musikkpresse, på sin side, klarer seg helt fint med to – den om Ikaros, og den om Marit Bjørgen.

16

6/2011

Påstand: Norske musikkjournalister har en så begrenset fortellingspalett at de må bruke det samme skjemaet på Elvira som på Marit Bjørgen.

TEKST HÅVARD NYHUS ILLUSTRASJON MARIUS PÅLERUD Du har fått det med deg, hva? Elvira Nikolaisen er tilbake i form. Etter den «opplagte» debuten og den «nedslående» andreplata er hun tilbake «slik vi kjenner henne»; i «god, gammel form». Ikke nok med det: Hun har «lært av den vonde tiden».

Varianter av denne fortellingen om triumf, motgang, botsøvelse og forløsning (en oppskrift ikke ukjent for oss som er glad i sportsfilmer) gikk igjen i samtlige (!) lanseringsintervjuer og i noe sånt som ni av ti anmeldelser av Elviras tredjeskive, Lighthouse, som ble sluppet i mars. Flere av reporterne og anmelderne virker noe usikre i omgangen med både det ene og det andre, men én ting vet de nå: At den andreskiva til Elvira, den er skikkelig dårlig altså. Jeg skal ikke ta stilling til elendighetsbeskrivelsen her (selv om jeg registrerer at det går an å være uenig), men si noe om hvordan fortellinger om karrierekonjunkturer gjentas og reproduseres til de står igjen som stivnede karikaturer i granitt, og ingen lenger er i stand til å korrigere dem.

Dette er ingen diskusjon om Indian Summer var en fiasko eller ei, kall den hva du vil for meg. Problemet er ikke at noen mener den er mislykket, problemet er at ingen klarer å tilvirke et alternativt blikk, men i stedet adopterer nøyaktig det samme fortellergrepet som alle de andre i Den store sofagruppen vi

kaller norsk musikkpresse. Hva skjer når alle rundt stuebordet aksepterer og videreformidler det samme narrativet uten å mukke? Hva skjer når journalismen tilrøver seg regien på et liv og fører det opp i tre akter? Hva skjer når Elviras karriere presses inn i et sportsfilm-tablå?

Asbjørn Slettemark oppsummerer ideen om Elviras livskurve i et oppspark på Lydverket 3. mars: «Elvira Nikolaisen ble en av landets største popstjerner da debuten solgte 50 000 og hun sang en duett med Bjørn Eidsvåg. Så kom nedturen da oppfølgeren knapt viste seg på salgslistene.» (For ordens skyld opplyser Sony Music at Indian Summer er solgt i 20 000 eksemplarer. Det er til sammenligning sju ganger så mange som «crossover-suksessen» Smugglers av We solgte.) Slettemark fortsetter: «Nå har hun ristet det av seg og er tilbake.»

Vi merker oss to ting: Lydverket, NRKs motkulturelle alibi, måler suksess i (forestillingen om) antall solgte plater, subsidiært om vedkommende har blitt invitert hjem til Bjørn Eidsvåg; og to: en nedtur er noe man kan «riste av seg». Med god hjelp av Lydverkets medarbeidere, naturligvis. Noe prematurt forskutterer de også at denne nye plata vil gjøre det vesentlig bedre enn Indian Summer.

Lydverket-kollega Marius Asp gjentar påstanden om «Elvira Nikolaisens ’vanskelige andrealbum’» i sin nettanmeldelse. «(Den) unnlot å gjøre de store krusningene i vår

hjemlige popdam (…)», skriver han. Hva slags kriterium han legger til grunn er uklart, men siden dette er Lydverket kan vi tippe at det dreier seg om salgstall.

Asp får støtte av Svein Andersen i Oslopuls: «Flyten og sangene er på plass igjen», skriver han. «Elvira Nikolaisen har opplevd hvor vanskelig popfaget kan være. Fra braksuksess med debutalbumet Quiet exit til det motsatte, med det vanskelige annetalbumet (sic!) Indian Summer. Hun var en artist som klarte å skape nærhet. Så ble alt bare anonymt.» Uff da. Men fortvil ikke. «Etter tre års pause er hun nå tilbake på rett spor igjen (…)», forsikrer Andersen. I det ledsagende portrettintervjuet gjentar Aftenposten-kollega Robert Hoftun Gjerstad påstanden, som ikke lenger ligner en påstand så mye som et vedtak: «Hun hadde mildt sagt suksess med sitt første album Quiet exit», skriver han. «(…) men floppet med oppfølgeren.»

Det samme har NTB fått ferten av.

Telegramleverandørene, hvis formålsparagraf det er å være korrekte og måteholdne, starter telegrammet i den modusen vi har lært dem å kjenne: «Lighthouse heter Elvira Nikolaisens nye album, som kommer fredag og er hen-

nes første på tre år (…)». I neste ledd går de utover sitt tradisjonelle mandat og videreformidler det som ikke lenger ligner et vedtak så mye som en offisiell domsavsigelse: «(…) etter en oppfølgerplate som floppet.»1

Rune Slyngstad i Fædrelandsvennen er mest opptatt av en Tromsø-konsert for drøye seks år siden. «Under Bylarm i Tromsø (…) var Elvira Nikolaisen artisten alle snakket om.», skriver han. Nå har det imidlertid «vært stille lenge (…)». Ingvild Wedaa Tennfjord i Dagbladet Magasinet er også opptatt av denne stillheten. «Nedturen kom så det sang», skriver hun i den faste intervjuspalten «På tomannshånd». «Fem år etter at man ikke kunne skru på radioen uten å høre «Egypt Song», har (Elvira) sett begge sider av medaljen.»

VGs Stein Østbø går meta og kommenterer selv medias foretrukne fortellergrep: «Elvira Nikolaisens lille nedtur med det forrige albumet har vært flittig kringkastet i mediene den siste tiden (…). Det ansporer ham likevel ikke til selv å problematisere narrativet.2 I stedet bruker han det som springbrett for historien om frukten som må modnes: «(…) hun har tydeligvis brukt tiden godt»,

I once had a girl, or should I say, she once had me.

– «Norwegian Wood», (Lennon/McCartney)

1. Non sequitur: Noe inkonsekvent virker også Oda Faremo Lindholm i Dagsavisen. «(Elvira) gikk derfor på en noe overraskende flopp med forrige album (…)», skriver hun. «Forventningene til Lighthouse var følgelig store.» Store?

Hvorfor det? Burde ikke forventningene være ditto lave, om karrieren viste en slik nedadgående formkurve? 2. Dagbla’-anmelder og redaktør i musikkmagasinet Eno, Eirik Kydland begynner også i det selvrefererende hjørnet: «Nikolaisens tredje plate har gjennom intervjuer og forhåndsomtale fått følgende narrativ stiftet til seg: Etter suksessdebuten Quiet Exit floppet Elvira med andreplata Indian Summer, men nå er hun tilbake. «Comeback!» Vel, salgstall er nå én ting, men Indian Summer var da slettes ikke så dårlig?». Han er altså (delvis) uenig i narrativet, men klarer ikke la være å snakke om det han heller. Man kan spørre seg: Hva er det med denne fortellingen som gjør den så uimotståelig – selv når man ikke kjøper den?

6/2011

17

Den norske musikksamtalen er en hviskelek så enkel og høylytt at alle gjentar det samme.” skriver Østbø og trekker frem tekstene og spesielt «Time» (duh) som den beste låten. I den assisterende reportasjen skriver Halstein Røyseland at Elvira «har brukt låtskrivingen som terapi» og at hun er blitt «herdet av motgangen».

Audun Vinger i Dagens Næringsliv er mer forsonlig vis-a-vis Indian Summer: «Ved utgivelsen av Quiet exit (2006) ble Nikolaisen dyttet fremover på en veritabel bølge av bransjegoodwill», konstaterer han. I stedet for å servere leksa om andreplatas miserable nedslagskraft, gjør han et saktmodig forsøk på å gi den litt oppreisning: «Etter Indian summer ble hun derimot frosset ut av det gode selskap (…)». Hvorfor? I stedet for å peke på artisten, retter Vinger fingeren mot omgivelsene: «Mest av alt tror jeg sounden ikke falt i like god jord. Etter noen år med renessanse for den (på overflaten) runde vestkyst/countryrock-sounden, var nok tidsånden på vei annetstedshen, mot uroligere farvann.» Det var altså ikke plata som sådan det var noe galt med. Det var publikum som ikke lenger visste å sette pris på «sounden». Eller vent. Lenger ned i anmeldelsen har Vinger ombestemt seg. Det er visst Indian Summer det var noe galt med likevel: For det første var den «for lik den foregående», og for det andre hadde den hadde «færre opplagte hits» (@Vinger: er det ikke mest opp til nettopp «omgivelsene» eller «jordsmonnet» om noe blir en hit eller ei?).

Men aldri så vondt at det ikke er godt for noe, trøster Vinger. Det er nemlig «mer å hente hos Elvira Nikolaisen nå (…) de tre årene i regional og offentlig landflyktighet har gitt rom for tyngre følelser.» (min uth.).

Det samlede trykket i lanseringsperioden ble så overveldende at selv Elvira, om enn noe motvillig, begynte å akseptere premisset om «årene i landflyktighet». Slik en siktet kan begynne å produsere falske tilståelser under politilampene, kom små tilløp til bekjennelser.

Igjen er passiaren på Lydverket symptomatisk: «Førsteplata di ble jo en braksuksess», begynner Slettemark med sitt ferske lynkurs i programlederfaget. «Så kom andreplata som ikke var i nærheten. Kossen opplevde du det?».

«Det høres veldig brutalt ut når du sier det sånn», protesterer først Elvira før hun snur litt og gir programlederen noe: «Og det var jo på

en måte det.» Men Slettemark er ikke fornøyd ennå: «Det må jo ha vore skuffande?», presser han. «Nå er du som Skavlan», kvitterer Elvira og smetter elegant ut av rammefortellingen («sterkere av motgangen») Slettemark hadde staket ut.

Narraktiv narratologi Det er et større poeng her. Når en samlet musikkpresse ukritisk forvalter og videreformidler slike fortellinger, er det ikke bare det at vi (og artisten) blir dritt lei. Når Skavlanismen – gjerne i tospann med plateselskapenes pravdeling som ønsker å selge «en god story», enten den er der eller ei – reduserer samtalen om musikk til et fattig utvalg grunnfortellinger mister vi også noe helt vesentlig på veien.

Det vi burde være mer oppsatt på å identifisere enn dramaturgi og formkurver: Nemlig bra skiver og låter. I stedet blir svinaktig god musikk, kanskje ikke minst fordi den nettopp unndrar seg medias logikk, ofret på Den gode fortellingens alter hver musikktirsdag. Fortellingen om Elvira og hennes V-kurve er bare ett eksempel.

Sommeren 2009: 25. juni dør Michael Jackson, to måneder senere, 29. august i Paris, kjekler Liam og Noel for siste gang. To enorme, men i vesen vidt forskjellige karrierer er over. En skulle kanskje tro at nekrologene ville avspeile dette og benytte høvet til å ta et sidelengs og revisjonistisk sveip over deres respektive diskografier. Kanskje vi kunne lære noe nytt om de avdødes musikalske etterlatenskaper og idiosynkratiske krumspring? Nei da. I stedet ble vi avspist med nøyaktig Den samme fortellingen i begge tilfeller.

Ferdigskrevne dødsannonser på autopilot fortalte at de to første platene var fenomenale (særlig den første, selv om det var nummer to som var bestselgeren), plate nummer tre var «oppblåst», «stormannsgal» og «for selvbevisst», (hvem har forresten bestemt at dette er dårlige karaktertrekk i musikken?) og at i det fireren så dagens lys hadde de fleste (minus noen millioner, da) mistet interessen.

Det er flere ting å arrestere i denne rammefortellingen, men jeg skal begrense meg til selve premisset: At et liv, karriere og en diskografi på død og liv skal oppsummeres i en formkurve dandert etter et etablert og

velkjent tema. Denne gangen var det myten om Ikaros, han som fløy for nærme solen og ga hybrisen et ansikt, som tjente som mal.

Tre korte eksempel denne gangen:

I sin nekrolog, som mest er en hyllest til døden som karrieretrekk, skriver Sven Ove Bakke om Jacksons karrieremessige sotteseng og kvitterer med en pussig bemerkning om at «publikum (…) hadde forlatt ham». Om det er slik at hr. Bakke virkelig styrte klar av Michael Jackson-fansen på nitti- og totusentallet, er det nesten fristende å hekte seg på Dagbla’-journalisten neste gang han skal ut på byen.

Ole-Martin Ihle sier mye innsiktsfylt om Jackson i et intervju i Dag og Tid, men klarer ikke helt la være å snakke om formkurve han heller. Etter at samarbeidet med Quincy Jones opphører, møter vi bare en «banal» Jackson, hevder Ihle, og tilskriver Quincy store deler av æren for de klassiske Jacksonskivene. Hva med formkurven til Quincy, Ihle?

Hvordan har den vært etter at Jackson hev ham ut av studio?

I avskjedsteksten «Vi som en gang elsket Oasis» lener en forurettet Sven Ove Bakke seg på trøtte sjablonger om Gallagher-brødrene som «grenseløst brautende», «kokainsniffende og storkjeftede lads med Manchester City-trøyer» som «blandet Beatles, T-Rex og Sex Pistols» med hell og senere med mindre hell. Han skisserer et kunstnerisk konkursbo. «(Dette) er historien om bandet som hadde det, mistet det og aldri fant tilbake til det.

Mer enn ti år i en ørken preget av uinspirert bluesrock og brutte løfter», skriver han og minner om en som har blitt forlatt ved alteret.

Forslag til neste kommentartekst: «Vi, de forsmådde».

Igjen, akkurat som med Elvira: Det kan godt hende at «det er noe» i denne historiske nedtegnelsen, slik det også «er noe» i bryllupstalemetoden (tre anekdoter forteller hvem du er). Poenget er hvor ukritisk slike narrativer forvaltes – og hvordan de dermed stenger for musikalske høytidsstunder litt utenfor allfarvei. Den som salderer like nådeløst som Bakke og Ihle vil i det hele tatt gå glipp av veldig mye digg musikk.3 Menn som heier på kvinner Du skal ha et passe kaldt hjerte om du bruker det at Bakke er en ihuga Kongsvinger-patriot (fotballaget)4 mot ham, men som symptom – det var han som kom trekkende med fotballdrakter og Blur-rivaliseringen – er han et lett bytte. Dette evinnelige fokuset på artistenes

bestenoteringer, formkurver, hovedmotstandere5 og varierende prestasjoner tilhører et språk som er importert fra idrettens verden.

Denne invaderende idrettssjargongen ble ekstra synlig under Lighthouse-lanseringen, siden plateslippet falt sammen med Ski-VM i Holmenkollen.

Akkurat som Elvira var en viss løperske fra Rognes ved Støren «tilbake i toppform».

Etter «brakdebuten» i Val di Fiemme tilbake i 2003 hadde det nemlig vært opptil flere kjipe år med «motgang» og «nedturer». Men nå folkens! Nå har hun «ristet av seg skuffelsen».

«Herdet av motgangen» er hun tilbake. Her i studio hos oss! Som Slettemark ville spurt (etter først å ha konferert med programlederkortene sine): «Kossen opplevde du det, Marit?»

Nå skal det godt gjøres å argumentere mot at Marit Bjørgen har hatt gode og vonde år – det er bare å telle antall medaljer.

Poenget her er at motgangen blir brukt som en forutsetning for det som i neste instans blir det media-sanksjonerte comebacket.

Slik Marit trengte motstanden for å få ny fart i sporet; var Elvira avhengig av litt ising i rubben for å kunne formidle – som Vinger argumenterte: «tyngre følelser». Jeg skal ikke trekke analogien lenger, annet enn å antyde at her er det mer enn nok stoff til helaftens middagskonversasjoner også utenfor den innerste kretsen i feministblekka Fett. Her nøyer vi oss med følgende observasjon:

Er den norske musikkpressen så dårlig utrustet at den må bruke de samme skjemaene som sportsjournalistene? Det mest kuriøse eksempelet på sportsimperalismen – muligens med unntak av Spellemannprisen – er likevel Lydverket, hvis to siste TV-programledere (Asbjørn Slettemark og Ingerid Stenvold) begge har glidd friksjonsfritt mellom musikk- og sportsredaksjonen i NRK. De porøse skilleveggene hos NRK er imidlertid ikke bare et lokalt værproblem på Marienlyst, de avspeiler et større strukturproblem. Hva forsvinner når «Hva føler du nå?» i målområdet eksporteres til Youngstorget og «Kossen opplevde du det?».

Skjemavelde! Nå!

Sir Arthur Thomas Quiller-Couch hadde en teori om at det kun eksisterer syv grunnfortellinger og at alle historier som noensinne er fortalt, bare er varianter av disse. Norsk musikkpresse, på sin side, klarer seg helt fint med to – den om Ikaros, og den om Marit Bjørgen. På tide å utvide fargepaletten.

3. Dessuten: «Alle mine favorittplater er firere», har Kenneth Ishak uttalt. Fortellergrep som legger opp karrieren etter en serie orienteringsposter i en ferdig stiplet linje fra start til mål, vil nødvendigvis hindre det som bør være hovedmålet: Å gjøre seg kjent med terrenget, med alle de myke firer-tuene. Som orienteringsløperen vil fortelle deg: Den beste veien mellom to punkter er aldri en rett linje. Derfor skal du også drite i de som forteller deg at du skal hoppe hele veien frem til Some Girls (1978) når du er ferdig med Exile On Main Street (1972). Ta en avstikker til Black and Blue (1976), da vel. Ikke like bra, men gud bedre så mye festligere. En klassisk firer. 4. Sjekk ut bloggen hans «Gi meg en K» på http://kilfotball.blogg.no En klassisk firer. 5. I sin anmeldelse spekulerer Audun Vinger om den kvinnelige artistkollegaen Christel Alsos kan ha stjålet markedsandeler fra Elvira.

18

6/2011

Kammermusikkfestivalen i Stavanger Studentpris på alle konserter. Opplev

konserter med musikere i verdensklasse.

En god oppvarming til høstsemesteret!

Billetter: Stavanger konserthus 51 53 70 00, Folken 51 56 44 44* www.billettservice.no. Se www.icmf.no for mer informasjon *gjelder kun for konserter i Folken

50,-

12/8 Per Arne Glorvigen

8. -14. august Utstein Kloster Domkirken Folken Skur 2 Sølyst

11/8 Kitchen Barokk

13/8 Fröst, Ihle & Friends

www.icmf.no

S I M O N G A A R E . C O M | fo to O s e b e rg ce l lo : D a g M y re st ra n d / B I T M A P | Fo to C h r i st i a n o g M a r t i n : E S P E N M I L L S

8/8 Igudesman & Joo

20.000 TITLER I

LO M M A

Den raskeste måten å bestille bøker mobil. haugenbok.no Installer en Barcode skanner og skann for direktetilgang til boken.

Er du kunde hos haugenbok.no bruker du samme innlogging.

Les mer og bestill på mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

NY KRIM MED HARRY HOLE Les mer og bestill på mobil.haugenbok.no

BESTILL PÅ HAUGENBOK.NO

Fraktfritt tilsendt Kun kr. 349,-

Det beste i livet er gratis.

TEKST REDAKSJONEN FOTO EMMA CLARE GABRIELSEN Kjenner du til Max Webers begrep «ide altyper»? Ikke det, sier du? Vel, en idealtype er en begrepsmessig rendyrkning og logisk understrekning og overbetoning av trekk ved et fenomen som gir det dets karakteristikazzZZzzz … vent, vent, ikke gå!

Det kommer en horde med digge puppebilder du kan hvile øya på snart! Denne knusktørre

introen er bare for å underbygge at vi i denne revolusjonerende musikkfestivalguiden har valgt å guide deg til fire idealtypiske festivaler: Prettoindierunkeringen Øya, solskinnspedodrømmen Hove, nasjonalbrunstige Bygdalarm og schizoelektronikabygreia Numusic.

Tilsammen utgjør disse fire idealiserte ytterpunktene DE GRUNNLEGGENDE BESTANDDELER av alle musikkfestivaler på hele kloden. I hvert fall alle festivalene i Norge.

Og jada, kamerat. Vi har alle hatt en av de

bitende kalde dagene i hovedstaden der Gjengen henger lutrygga på hjørnet og drar inn nikotinen fra kreftpinnene mens Kong Vinter lammer med sitt nærvær. Tunge fossefall av røyk står ut av kjeften og alle er blanke i øya når man enes om at faen heller, festivalsommeren blir bra ass. Festival. Sommerferiens grønne Extra av et ord man tygger så mye på at den mister smak. Det seiglivede glidemiddelet i samtalen. De samme dørgende kjedelige spørsmålene reises til det uendelige hvert

år. Uttales Deadmau5 «deadmouse» eller «deadmou-five?» Så har det seg slik at tiden har en lei tendens til å fly, du er blakk og har minsanten ikke satt av de tusingene i år heller. Men før du akker deg over at gode råd alltid skal være så forbanna dyre, kommer du på at du leser i en gratisavis. Så fortvil ikke, kjære blakkulf! NATT&DAG loser deg gjennom hullene i gjerdet på festivalsommeren.

6/2011

21

Designcontainer.no

VERDENS MEST POPULÆRE BETALINGSMÅTE

Psst!

Husk å veksle avgiftsfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

Last ned valuta-appen til iPhone.

Velkommen til butikkene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8

HVORDAN FIKSER JEG FESTIVALPASS?

HVORDAN ÅRNER JEG ALKOHOL? HOVE I 2010 satt vi intetanende utafor bobilen vår da politiet kom kjørende med to biler, fem politihester og et helikopter for å konfiskere hummer, indrefilet, rødvin fra 1500-tallet og lunken øl fra naboen. Samtlige guttebasser involvert i affæren ble lagt i bakken med makt og jern, for så å bli kastet inn i en usikker fremtid. Å forvente at du bare kan vandre ubemerket ut fra Flekken gourmet-restaurant med drikke ment for festivalens romantikere, er å ha for høye tanker om seg selv. Altså: På Hove er det ingen som koser seg med musikken.

Det vet alle. På Hove står alle solbrune nestenåringer med ryggen til scena og klamrer seg fast til to skvulpende halvlitersplastglass mens de forsøker å røyke sigg og kline med hverandre helt til Carte Blanche i teltet. Ergo: Du må, gjennom tungetale, få lepja i deg litt utvannet flytende sentralstimuli.

1 1

HOVE Har du en blogg er mye av jobben allerede gjort.

Det skader heller ikke å være en hot liten tween med ren hud, et par fingerbredders mellomrom mellom låra (gniss er ikke bliss) og bitte små rosa harde knopper av noen brystvorter. Journalistspirer med iPhone og hipstamatic-app bør stille opp i steinvasket jeansshorts og Tame Impala-singlet mens de sutter på bringebærdrops.

Sutting sier mer enn ti tusen ord. Sett også av et par timer i uka til aktiv kommentering på smug.no. Og husk for all del åpen Facebook-profil! Noen skal tross alt sjekke ut varene! Om du derimot er tolv år og alt for ung til å komme inn, anbefaler vi deg å dra på mini-Øya der det ryktes at alle hipstergubbene henger for å scoute til Hoveposten. Er du støgg som juling har vi dette superseriøse stalltipset: oppsøk campingområdet ved sjøen dagene før festivalen. Perfekt innpass, da sånn ca. hele DJOslo bor i hyttene ved vannet.

Tilbring de første dagene nede på campingen med Juicy-gutta og et par krimmiser – og du har allerede hooka opp med tjue DJ’s på vorspiel som sikrer deg pass og inngang overalt, før festivalen har starta!

1 1

ØYA Øya-festivalpass er helt umulig å få tak i. M.I.A som fikk æren av å opptre på Øya 2010, måtte skaffe sitt eget pass på svartebørsen.

Skulle jo bare mangle! Er jo Gud, unnskyld, Øya vi snakker om her. Kjøpte du ikke passet fem minutter etter at fjorårets festival var over, er du det man på det eleverte Øyaspråket kaller et ikke-menneske. En kasteløs bæsj. Øya-gubbene sitter på toppen

2 1

av en ruvende tind og ser heller at man kaver, svetter og sliter seg oppover bakken. Når du endelig når toppen og trekker ut en hjelpetrengende hånd, gir de deg en ussel lure-high five og ser deg dale ned i det mørke intet mens de ler rått. Jævla sadister!

Her er den iskalde fakta: Skal du inn gratis på Øya, må du spille i band. Dette blir ikke lett, men her er vårt tips: Hent frem triangelet du klintra på som pjokk.

Hakk noe grønnjævlig på dette musikkverdens Lada og øv inn noen fengende rytmiske pling.

Deretter egler du deg inn på Frank Znort Quartet og bli bandets førtifjerde medlem. Hakk på triangelet hver søndag på Blå i cirka åtte uker. To dager før festivalen graver du og hele gjengen en jazztunnell under gjerdene … jazzå, hørtes litt håpløst ut sier du? Eureka! Hva med å pimpe ut lillebrors vennegjeng som frivillige ølglass-plukkere mot et pass? Middelalderparken er en maurtue med små, flittige arbeidere som piler sikk-sakk mellom de alkoholiserte slampene hver bidige sommer. Om ikke får du nøye deg med den lille bastarden Sommerøya. Ta med deg ipoden og vær DJ for en dag. Halleluja.

BYGDALARM Ett av de årene vi reiste til Roskilde (denne er jeg i ferd med å gi opp, i det minste når det gjelder den musikalske siden av festivalen – skjønt, du drar ikke til de danske jaktmarker utelukkende for musikkens skyld – som ligner en seiersgang i øvelsen safing: i 2004 hadde jeg faktisk lyst til å se Iron Maiden) vant jeg to billetter via en nettside. Som om ikke det skulle vært nok, vant mine gode venn som jeg bodde med også to billetter, fra samme nettsted – ved å fortelle en historie

3 1

som omhandlet meg (den jævelen; i en rettferdig verden ville jeg fått fire billetter)! Uansett: En eller annen obskur internettside med få besøkende lodder vel ut festivalpass til Bygdalarm, med milliondollar-spørsmål som «Ved hvilken norsk fjord finner du festivalen Bygdalarm?». Festivalen som holder til blant blomstrende epletrær ved eviggrønne Hardangerfjorden, nærmere bestemt i Øystese, er uansett verdt de skitne pengene dine, all den tid billetten er prydet med festivalens mantra, som gjør den umulig å mislike: «deilegpop og fenalår». Nå så vi ikke et eneste fenalår ved sist besøk der, men i år skal vi lete bedre der ute i nasjonalromantikken.

NUMUSIC Lett. Det finnes to enkle utveier og en som er enda enklere. For det første tror de aller fleste i Stavanger at techno er en slags kjønnssykdom. Om du derfor beveger deg litt rundt «i miljøet» og namedropper folk som Ricardo Villalobos, Richie Hawtin og Richard D. James, og om du i tillegg klager over at du blakka deg på siste turen til Cocoon, så bør det ganske raskt regne på rauå di. Du må kanskje lyge på deg noen ambisjoner om å jobbe, men ta det rolig, det er det bare rundt regnet ti prosent av staben som de facto gidder. Ellers kan du fake deg til et journalistpass – erfaringen tilsier da at du ikke trenger å gjøre noe som helst.

Den siste utveien er å skjære ut et par halvsmarte stensiler og stikke ut i natten for å vandalisere en tilfeldig valgt offentlig bygning. Numusic har nemlig en søsterfestival. Den heter Nuart.

Fokuser på street-«art». Alle «kunstnere» får pass.

4 1

ØYA Selv om hvermannsen må ta opp forbrukslån og pante gressklipperen for å få råd til en pils her, kan vi tralle i kor med Snooks ord: Inga problem! Her kan du knabbe evinnelige alkoenheter fra’n gamlefar reklamemann som har knøttet sammensunket på skuldra i folkemassen på Sjøsiden. Der står’n med tindrende blikk og drømmer seg tilbake til Teenage Fanclub på Kalvøya i 1992. Bare gi han et vennlig dunk på skulderen, vipp opp haka og bryna, den eldgamle «øy-gi-meg-en-slurk-a!»-moven han garantert ikke har glemt.

Gammer’n bare lukker øya, knekker hodet bakover og lytter til en fyr han leste om på Underskog - James Blake - med en glinsende tåre trillende ned kinnet. Med et god-nøgt smil om munnen rekkes det brune gullet ut til din disposisjon. Mellom låtene vil han gi deg et par (verbale) high fives for at du holder det ekte. Gratulerer!

Du har akkurat sørget for å ta den gamle stakkarn tilbake til pøbelåra før han smalt dama si på tjukka i 2003. Du har også sikra deg øl for kvelden. Kynisme og kjærlighet går hånd i hånd.

2 1

BYGDALARM Nokså lokale festivaler har det fortrinnet at de er nettopp i relativ nærhet – du kjenner en som har bil, du reiser på en road trip, noe som aldri slår feil. Deretter stopper du på Arnas stolthet

3 1

Øyrane Torg for å kjøpe brennevin («har de egentlig Vinmonopol i Hardanger?»), hvorpå en i reisefølget etter å ha kjøpt en halvflaske tolv år gammel skotsk whisky utbryter, til kassedamens forskrekkelse (men ante vi ikke et skjevt smil der også, da?): «Jeg liker whiskyen min som jeg liker damene mine: Minst tolv år gamle!» Når den siste Bygdalarm-konserten for kvelden er ferdigspilt – og det er i tidligste laget, såvidt hukommelsen kan erindre, kan det ha vært før midnatt? – er det på hotellet like ved festivalområdet at festen fortsetter. Nede spiller noen DJ-er du kjenner, det er lavt under taket, og lokalbefolkningen og festivalgjengere i skjønn forening utgjør en såpass eklektisk kombinasjon at helhetsinntrykket endelig peiler seg inn et sted mellom danskebåten, skoledansene på ungdomsskolen og et middels kult utested i hjembyen din. Så går du opp trappen, eller forsøker å gå ut døren og rundt og opp på terrassen, hvor en skinheadvakt brutalt river ølglasset ut av hendene på deg og heller det i buskene, og det sender tankene til Vossajazz, da

du var på fylla på det staselige sveitserhotellet Fleischers, eller til den festivalen på Fitjar – Smedholmen Live, var det – som etter et musikalsk maraton ute i den regnfylte skjærgården kulminerte i nettopp hotellfyll av beste/verste sort.

fra kongen på Sjøsiden: Yo, Phife, you need a condom! Utifra det forrige coveret å dømme, er gutta fra 120 Days for øvrig usedvanlig opptatte av fitte- og fallossymboler (gruppesex på nachspiel).

Hva med å kombinere de to? Ta en telefon til Marie Kristiansen for å låne en vaginakjole, eller kom opp en tur til kontoret vårt i Nedre Slottsgate 25 for å få med deg et eksemplar av Monolitendildoen vi lagde i fjor. Da er du garantert 120 Days of Sodom.

ikke i hopetall. En Bob Hundvokalist med hvite hansker, perlekjede og bind foran øynene – som vel var det erotiske høydepunktet i fjor – er neppe noe som vil kunne oppleves igjen med det første, enn si noensinne.

NUMUSIC Dette er et jævla gledelig aspekt ved Numusic: Festivalen foregår for det meste på gamle Tou Bryggeri.

Et brygghus gone wild, eller kulturhus som de kaller det i finere kretser. Her finnes flere krinker og kroker å hjemme alko i enn det Trond Birkeland har gjemmesteder for webcamera. Om du likevel ikke er keen på det, så trenger du ei fortvile, ølhunden min. Festivalområdet er nemlig dekka med taggere som ikke har den ringeste anelse om hva det vil si å ha en groupie, disse er i tillegg utstyrt med en shitload med bonger. Så heng deg på en slik, gi ham et par dråper oppmerksomhet, og du vil få bøtter med øl tilbake. Bare belag deg på å få navnet ditt tagget (feilstavet!) i et utvalg av byens underganger.

4 1

DENNE SOMMEREN SKAL JEG BARE LIGGE MED KJENTE FOLK! TIPS TIL KJENDISSEX. HOVE Sexe! Pule! Knulle!

Skrelle! Kneppe! Skrote!

Spisse blyanten! Du skjønner tegninga: Her har du kommet til rett sted. Dette er ett stykk meget kurant sted for gla’pulings i buskasen med kjendistryner ute i Guds frie natur med relativt unge og relativt sunne rocketryner som aldri kommer til å huske ditt (veldig) fulle og hele navn uansett. Slå deg løs. Er du mot formodning en gutt, anbefaler vi deg å bli hip hop-er og/eller dilte etter John Olav Nilsen & Gjengen når de tråkker ned fra Amfiscena for å menge seg med kvinnekjøtt.

1 1

ØYA Et skamleie på Øyafestivalen innebærer i all hovedsak, helt seriøst, en blowjob uten gagrefleks i påsyn av fire Pro Suck-vakter som tar tiden på deg. Det er utrolig hva HIV og cokedicks kan få til i løpet av et par thrusts inn i den gapende munnen din, så her kommer et brukbart Q-Tips

2 1

BYGDALARM Antagelig er ikke kjendisfaktoren på Bygdalarm slik at den slår pusten ut av verken noen eller enhver.

Kanskje Jon Fosse vender tilbake til gamle trakter en siste gang før Grotten sluker ham, hvis ikke Lars Sponheim eller Herborg Kråkevik kan stjele glansen fra ham (hvilket de antagelig kan, nokså uproblematisk: Jon Fosse er en av våre desidert største diktere, absolutt, men noen sex bomb kan han vel knapt sies å være). Hardanger-kjendisene er

3 1

NUMUSIC Om du er villig til virkelig å fire på definisjonen til begrepet «kjendis», er du inn for a treat. Definisjonen bør gå omtrent som følger: En kjendis er en person som har blitt utsatt for blogging fire ganger eller mer. Så om du gjør hjemmeleksen sin, kan du virkelig ooa hele natten. Enda en gang er det taggerne som blir det letteste byttet. Det bør ikke kreve mer enn at du nevner, kjapt, at du virkelig likte den piecen hvor den nonna dro opp skjørtet sitt også var det ei dame med burka inni der også løfta hun på burkaen og der var Linni Meister og det var så rått, så rått, så smart, liksom.

Med musikerne blir det vanskeligere, men ikke så veldig. Bare vær raus med komplimentene!

4 1

6/2011

23

Bli

Det du ønsker!

Med over 300 kurs å velge i, finner du garantert noe for deg.

hva med:

1. avdeling rettsvitenskap Vi tilbyr undervisning i Bergen sentrum og du tar eksamen gjennom juridisk fakultet i Oslo. Studiet er godkjent av Statens Lånekasse.

Du har to muligheter: > Undervisning to–tre dager i uken på dagtid (to semestre) > Eller kombinere jobb og utdannelse og ta undervisningen som deltid på kveldstid Mangler du Excamen philosophicum eller Examen facultatum?

Vi har selvfølgelig tilbud om dette også.

På våre nettsider finner du full oversikt over våre kurstilbud: www.folkeuniversitetet.no

Høyskolestudier innen regnskap og lønn I samarbeid med Høgskolen i Nord-Trøndelag tilbyr vi undervisning innen regnskap og lønn både på dagog på kveldstid, og som kan føre helt frem til Bachelor-grad innen økonomi og administrasjon.

Sjekk ut våre hjemmesider for full oversikt: www.folkeuniversitetet.no

FØKK VANLIGE FOLK! JEG ER SPESIELL! HVORDAN KOMMER JEG MEG BACKSTAGE? HOVE De fleste festivalbackstagene i dette landstrakte land er vanligvis dørgende kjedelige med svette menn i mørke runkesirkler. Hove derimot, kan vise til en av de mer attraktive bakområdene med Bahamas-strand, hengekøyer, lukrative loungeområder, og friske paraplydrinker. Stedet artister får knulle oppetter trærne til lyden av myke bølgeskvulp. Det er heller ingen kunst å komme seg innenfor. Da vaktene prøvde å stoppe Beck i ’08, freste han «Give me a fucking break!» og gikk inn. Dette skal du ta med deg videre. Hold haka hevet og marsjer målretta forbi vakta med sjumilsblikk og sjumilssteg. Når du først er innafor, griper du fatt i Jesse Jones og messer opp om gamledager i drabantbyen «husker du ikke meg? Jeg var med Totto og Gærsjen på drive-byshootinga utafor Stovnersenteret i nittiåtte, mann!» For litt mer celebert selskap bør du kauke

1 1

ut nedlatende homsevitser for å bli invitert til OFWGKTA-gjengens glætte artistbåt. Man bør legge seg i selen for å komme inn: Backstageområdet er altså det eneste stedet på HELE Tromøya med spritservering. No shit. ØYA Be careful what you wish for, kjære leser. På Øyas backstageområde kreves det svart belte i sniking for å komme inn. Degosdraumen Josh Hartnett kom bare til andre boss i 2009, og ble nekta fordi han mangla en gullstripe på VIP-passet. Du må altså være i besittelse av tre lilla, et gult, to gullfargede og to multikolor som parer seg oppover armen for innpass. Forsiden av Dagbladet: «Kanye West mangla den gule og måtte sitte på VG-tribunen, stakkar! Sånn Kanye gå!» Men sant skal sies: Når du først på mirakuløst vis har kommet deg inn raka vegen til VIP-hell via Pro Suck for å fortelle Razika-tøttene hvor

2 1

TA MEG TIL EN ANNEN DIMENSJON! HVORDAN FIKSER JEG KNARK?

HOVE Nå har det seg slik at Hove ligger nøyaktig tjue minutters kjøring fra SørNorges dophovedstad, Arendal.

I gamledager kjørte man i små speedbåter fra Christiania, Danmark, og heiv pakke på pakke med dop i land. Nå er tilstandene og preparatene derimot litt roligere, men MDMA flyter i skjønn forening med solstråler, grønn natur, hjemmegrodd hasj og lette sommerkjoler. Avslappet og fint.

Merk deg bare at ingen Schaefere er på Hove for å se Linkin Park.

Det er for øvrig påvist at Tromøya er et av ytterst få steder i Norge der det er smitte av TBE-virus via skogflått, som kan forårsake skogflåttencefalitt (en form for hjernebetennelse som fører til en lang pinefull fryktelig død, for de som liker tabloiddramatikk og ikke vitenskapelige formler). Heldigvis er det er bare 0,1-1% av flåtten i det risikoutsatte området som er infisert. Flåtte saker!

1 1

ØYA Det er agro gamliskokain som gjelder om bord på Noahs Knark. Men om du faktisk klarer å få smuglet inn noe som helst er du faen meg THE MAN. Ingen andre har noen sinne klart det. Stopp en halv!

Et insidertips tikket inn på øret.

Intet mindre enn presseteltet er det mest sannsynlige dopstedet!

Vi hører at journalistene måtte ruse seg langt bort fra virkeligheten og inn i harryheaven for å klekke ut ideen om Sundførs eget piiiinlige prosadikt i K-makverket.

Ja det var en snasen idé! Sikkelig fine øyevipper baby – var det strutsefjær? VG-journalistene

1 2

avløst hippe og solbrune badegjester på Verftet med sortkledde satanrockere på tampen av sommeren) var det nok å lure til seg et backstage-bånd, og legge dette oppå håndleddet og spasere nonchalant forbi vakten med vaklende gange og bemerkelsesverdig stø hånd. Det er likevel lov å prøve: Vi har hørt at det er der de bebudede stykkene med fenalår befinner seg.

sykt godt du kjente deg igjen i lyricsene i «Vondt i hjertet», må du nappe gammalslapp indielaks for å komme deg ut igjen. Vi gjentar: be careful what you wish for.

BYGDALARM På en åkerlapp av den typen som er gjenstand for festivalområdet i Øystese, er det antagelig kun et provisorisk nettinggjerde dekket i plastpresenninger som utgjør skillet mellom de som befinner seg innenfor og de som er utenfor det gode selskap. Nå har vi riktignok nettopp returnert fra backstagefesting på en klubb i Paris, og det hender vel fra tid til annen at du er invitert inn i varmen. Men som ubuden gjest er det langt mer problematisk å ta seg inn bak murene. På Hole In The Sky-festivalen for mange år siden (denne festivalen, som utsetter seg selv for frivillig ufrivillig aktiv dødshjelp i år med en siste kraftanstrengelse av et program, har i over ti år på fornøyelig vis

3 1

NUMUSIC Igjen: allier deg med taggerne. Denne gjengen er som hovedregel ikke vant med å bli idolisert, så du kan komme langt med litt skuespill.

Ikke dermed sagt at det er noe særlig å trakte etter. Hvem vil egentlig sitte backstage med fjorten funksjonærer uten sjel, åtte housedj’er som du aldri har hørt om – eller kommer til å høre om, og søttito taggere som måler penisstørrelse, i en gammel, kald, murbygning. Det er ikke all that altså.

4 1

OI! FESTEN ER VEL IKKE OVER? HVOR ER NACHSPIELET?

klarte for øvrig å drikke seg til totalforbud på alkohol i 2009, men ser du ekstra godt etter, får du øye på noen usedvanlige pupillstørrelser i stedet. To gram kola byttes mot litt Håkan Hellstrøm-sladder.

NUMUSIC Det er en ELECTRONIC MUSIC FESTIVAL, for faen! Her bør det jo regne drugs, som på et hvilket som helst Hyperstate. Men Stavanger er noe ganske annet enn Amsterdam, min venn. De gutta som befolker festivalområdet, vet imidlertid å åpne for en og annen sanseåpnende opplevelse. Her er det klassikerne som regjerer: En joint i bakgården, noen linjer på Sørvest-Norges skitneste dass og litt e på (danse)gølvet om du treffer jackpotten. Men ikke ta noe for gitt: Det som etter alle solemerker burde være et eldorado for overvintra dopholdninger ala Manchester 1992 er i stedet – slik det gjerne er på Vestlandet – jekla rigid.

3 1

HOVE Følg lysene i Hoveskogen der mørket tar deg bakfra, og repeter hipstermantraet ”My life sucked before it was cool” helt til det kommer en alv i hvit nattkjole og henter deg ved grantreet på Flekken med stearinlys, nattkjortel, slippers og cavaflaska under armen.

Du hører Robyn synge om en jente og en robot på Hovescenen i det fjerne. Du veit hun synger om dere to. Det kjennes så rett.

Du loses flytende ned til Huset Med Det Rare I, aka. Pepperkakehuset, der du blir lullet i øret hvor voksen du er for alderen, knullet i svime og lempet over på den levende massegraven med lokale spirer.

1 1

ØYA BYGDALARM When in Rome, og så videre: Når du står midt i ett av landets viktigste fruktdyrkingsdistrikter er det visse droger som fortjener forrang. På Voss åpnet en sauebonde dørene for oss og bød på egensaltet spekeskinke og heimabrygg. Her, i Øystese, noen heftige spydkast unna, bør det ikke være noen problem å få tak i en flaske eplecider fra et mer eller mindre lovlig cideri. Hardangercider er det nye Champagne.

Du hørte det her først.

4 1

Det var en gang en mann som var på Øyafestivalen og ville være med på nachspiel. Langt om lenge kom han til et stort telt, så flott at den gjerne kunne ha vært et lite slott.

«Her skal det bli godt å få nacha ut,» sa han med seg selv. Tett ved sto en gammel mann med grått hår og skjegg og hugg ved. «God kveld, far,» sa ferdesmannen; «kan jeg få være med på nach i natt?» «Jeg er ikke far på Øya,» sa gamlingen; «gå inn til Klubben og snakk til far min!» Ferdesmannen gikk inn i Klubben, der traff han en mann som var enda

1 2

eldre, og han lå på kne fremfor scena og knipsa bilder for Furore i Harare. «God kveld, far, får jeg være med på nach i natt?» sa ferdesmannen. «Jeg er ikke far på Øya,» sa den gamle; «men snakk til far min; han sitter ved bordet på Camp Indie.» Så gikk ferdesmannen inn på Camp Indie og snakket til den som satt ved bordet; han var mye eldre enn begge de andre, og han satt og hakket tenner, ristet og skalv på speednedtur. «God kveld, far, kan jeg være med på nach i natt?» sa mannen. «Jeg er ikke far på Øya; men snakk til far min, han rigger på Enga-scenen,» sa mannen som satt ved bordet og hakket tenner og ristet og skalv. Så gikk ferdesmannen til han som rigga, og han holdt på og skulle få seg en joint under arbeidet. Men han var så sammenkrøpen og ristet slik på hendene at han nesten ikke kunne holde på jointen.

«God kveld, far,» sa ferdesmannen igjen. «Kan jeg få være med på nach i natt?» «Jeg er ikke far på Øya,» svarte den gamle sammenkrøpne kallen; «men snakk til far min, som sitter i Informasjonen.» Ferdesmannen gikk til informasjonsteltet og der satt en gammel, gammel kall, som det ikke var noe annet levende å se på enn et par store øyne. «God kveld, far, kan jeg være med på nach i natt?» sa ferdesmannen.

«Jeg er ikke far på Øya, men

snakk til far min, som ligger i kanoen,» sa kallen med de store øynene.

Ja, ferdesmannen gikk til kanoen. Der lå en eldgammel kall, så sammenkrøpen at han ikke var mer enn en neve stor. «God kveld, far, kan jeg få være med på nach i natt?». Det varte lenge før han fikk svar, og enda lenger før kallen ble ferdig med det; han sa, han som de andre, at han ikke var far på Øya, «men snakk til far min, han henger i spotten i taket der». Ferdesmannen glante oppover veggen, og til sist fikk han øye på spotten også, men da han så etter han som hang i det, var han ikke annerledes å se til enn et skall som liknet et menneskeansikt. Da ble han så redd at han skrek høyt: «God kveld, far! Er det mulighet for at jeg kan være med på nachspielet deres?» Det pep oppe i taket som en liten fugl, og det var ikke mer enn så han kunne skjønne at det skulle være det samme som: «Ja, barnet mitt! Men bare om du er internasjonal artist» NUMUSIC Her er rosinen i den såkalte pølsa, eller var det pikken, jeg vet ikke.

Når klokka nærmer seg tre samles nemlig hele flokken på en stor gårdsplass for å sloss om fire taxier og førsterett på fitte.

Det kan være lurt å beefe seg litt

3 1

opp før du tar turen til Stavanger, for her er de mange og kåte om «benet». Og om du skulle være så heldig å komme seirende ut av de rituelle paringsseremonien som er en taxikø i Stavanger, så bør du faen steike ha et skap fylt med børst ventende hjemme, for her er ingenting gitt. Skulle du tape kampen, så kan du alltids betale.

BYGDALARM Dersom du skulle være i behov for transport noenstedshen, er køene endeløse, og dersom du i tillegg ikke er lokal, men gringo, har du allerede tapt. Likevel fikk vi sist vi var på Bygdalarm på mirakuløst vis tak i nummeret til en lokal helt som kjørte pirattaxi, og han kjørte oss til naustet ved fjordkanten i Norheimsund – Øysteses nabokommune og erkefiende – hvor et nachspiel utspilte seg som i en fusjon mellom det siste måltid og André Bjerkes «De Dødes Tjern». På langbordet ble mengder av mat og drikke konsumert, før vi alle sammen badet i den sorte fjorden, som nesten slukte oss – i det sorte hullet som er fjordvannet om natten forveksles retningene, du vet ikke lenger hvilken vei som er opp og hvilken som er ned, ved et slumpetreff kommer du endelig opp av vannet med et gisp. Og det er mer whisky igjen.

4 1

6/2011

25

HEOROT EVENTS

RISØR

RISØR

22-23 JULI 2011 HOLMEN - SOLSIDEN 1

WWW.HEOROTEVENTS.COM WWW.THEVOICE.NO WWW.BILLETTSERVICE.NO

TIMO MAAS CC COWBOYS YOUSEF COCOON, DE

THE ROLLERS + SWAGGA DJs

CIRCUS, UK

(AFTERPARTY)

FABRIC, UK

VINNI WARLOCKS AND THE VAGABONDS

JESSE JONES

POPORN RADIO

X-PRESS 2

EDU IMBERNON

ZOO PROJECT, IBIZA

NILS NOA * DISKJOKKE * TOMMY TEE * GOLDFINGER (FINGER`N) * JE HAUGFOS * FRIENDLY ALEX JANGLE * AKIPA * CARL PHAFFA (SE) * CHARLOTTE THORSTVEDT * KAMELKOLLEKTIVET (SE) MIKE MOORISH (SE) * JOSE ZAPATA * LEIF SPAGETTI FEAT. ESSA CHAM (SE) * PHAXX (SE) RECOVERY * IVAN DRACO + MAGNE MENTAL

3 AVDELINGER * 18 ÅRS ALDERGRENSE KONSERTOMRÅDET * 20 ÅRS CHILLOUT OMRÅDE M/ DJs ALLE RETTIGHETER * KULINARISKE MATOPPLEVELSER * ØLSKOLE * INTERNASJONAL BARTENDERKUNST & FLAIRING * PYROTEKNIKK * VIRTUAL LIGHT JOCKEYS * VANNSPORT * BUNGYJUMP DAGSPASS FREDAG 22/07 : 290,* DAGSPASS LØRDAG 23/07 : 390,* HELGEPASS : 545,-

DD

( + BILLETTAVGIFT)

DUNKADUNKA

JE Haugfos & Co

Fagert er vannet. Fagernes Yacht Club setter seil på ny.

TEKST HÅVARD NYHUS FOTO FRANCISCO MUNOZ

Som flere gode ekteskap begynte Fagernes Yacht Club (FYC) egentlig som en engangsgreie. Dette var mai 2010.

Landmark, scenen ved Lille Lungegårdsvannet, arrangerte yachtaften og i siste liten ble et knippe Bergensartister – med popbandet The New Wine som et slags kunstnerisk nav – hyret inn. Som i flere andre stabile ekteskap var også sammensetningen mer eller mindre tilfel-

dig. Fredrik Saroea fra Datarock skulle egentlig gjesteopptre med Michael McDonalds «I Keep Forgettin’», men måtte plutselig melde avbud.

Halsende inn fra venstre kom i stedet Håkon Njøten (The Micropops). Selv om han ikke helt rakk å lære seg teksten innen konserten begynte og nødtørftig tittet ned i jukselappen underveis, var publikumsresponsen av slikt kaliber at FYC ikke hadde annet valg enn å gjøre gjestespilleren til en permanent del av ensemblet. Ved konsertslutt var det nemlig klart at dette ikke var en engangsgreie likevel.

Fagernes Yacht Club – og deres ideologiske leder Gaute Tenold Aase fra designbyrået Grandpeople – hadde, kanskje uten å vite det, snublet over en übercheesy låtskatt og en produksjonskultur som hadde ligget brakk i årevis og som ingen ville ta i, enn si assosieres med, men som plutselig bare føltes så riktig. Ut med fortauskanter, kuling, grit og annen urban rufseestetikk – inn med fønvind, milde harmonier, smooth sailing og turkisrosa solnedganger. I det hele tatt: Ut med bayerøl – inn med piña colada. Hvem hadde trodd? Ved et trylleslag var

det som om totusentallets estetikkparametre var byttet ut med deres diametrale motsetning.

(Det skal sies at Euroboys’ Soft Focus (2004) forskutterte en mentalitetsendring, men de tok den ikke like langt. På langt nær.) Og alle frydet seg. Ikke minst FYC selv som siden avanserte til Øyafestivalen, en gjetordsbefengt nyttårskonsert og som nå innleder årets sommer med svært imøtesette konserter på Parkteatret og Landmark. NATT&DAG møtte gjengen bak yacht-revivalen.

6/2011

27

Skal man spille yachtrock, så må man mene det.”

SPØRSMÅL 1. Navn, alder, tittel 2. Andre band-/musikkprosjekt 3. Dagjobb/utdanning 4. Hva er yachtrockens gullalder?

5. Kan det bli for smooth?

6. Vil det være en god idé å hylle yacht rocken ved å lage nye låter? Eller er alle parter best tjent med å synge gamle sanger om igjen?

7. Har elementer fra yachtrockscenen sneket seg inn i klesstilen din? Eller er du på passelig med å holde de to verdenene adskilt?

8. Hvilken yachtlåt skal spilles i bryllupet ditt?

9. Personlig ting du tar med på yachten?

28

6/2011

HÅKON NJØTEN (25) Navy Njøt (åpen skjorte) – Nytt band med hemmelig navn, da band og musikk lanseres om litt, kommer i sommer.

En ting kan sies: Sofie Storaas og Navy Njøt kommer til å bli en popduo.

– Markedskommunikasjon, kursrådgiver i låtskriving.

– Yachtrock er yachtrock.

– Hvis du sitter på ripen i solnedgangen, med en kald Malibu og hører ordene «Baby come back» i synergi med havsuset.

– Vi har vært inne på tanken, smakt på den, og liker den. Foreløpig en pirrende tanke, men det hadde blitt en parodi, altså en hyllest.

– Jeg har noen yachtrock-plagg. De hotteste er en lys simpel Levis-dongeribukse, noen tees med drøy utringning, korte shortser og glæmmete, løse sommerskjorter. Seilersko er dessverre dønn 2010 og må forbeholdes yacht-konserter. Dressene, blanke halstørkler og glammy bukser holder jeg meg unna. Tipper tretti prosent av walkin-closet’et mitt er yacht. Konklusjon: Ja, den har sneket seg inn.

– Christopher Cross med «Sailing». Den er så smooth som det er mulig å få det.

Vokalen er perfekt og produksjonen akkurat litt for cheesy. Når refrenget kommer inn på vel 1.33 ryker boblene. Når pianosoloen, som muligens er verdens vakreste, slår inn på slutten, ryker gledestårene.

– Kokosnøtt.

GEIR HERMANSEN (22) Isbryter (gul genser) – The New Wine, Velferd, ThisGoesDisco!

– Landkrabbe/keyboardist.

– Fra Michael McDonald ble født til han trekker sitt siste åndegrad. Stemmen hans kan når som helst puste liv i sjangeren.

– Det er det kun Njøten som vet.

– Holder en knapp på de gamle klassikerne. Men urovekkende ofte sniker sjangeren seg ubemerket inn når vi prøver å lage en helt annen type musikk.

– Det hender jeg tar i bruk plagg som i utgangspunktet kun var tiltenkt yachtrockkonserter, ja. Men sjeldent jeg kler meg i en gjennomført maritim stil.

– Kanskje «Love Of The Common Man» av Todd Rundgren. Kanskje ikke ekstremt representativ for sjangeren, men passende og ekstremt kjempefin.

– Brylkrem.

ADRIAN SØGNEN (24) Maskinist, holder skuta i marsjfart (ettertenksom) – The New Wine.

– Økonomi ved yacht-høyskolen i Bergen.

– Det må bli slutten av syttitallet. Yachtkongene i Toto var på sitt aller beste og Doobie Brothers gir ut selve definisjonen på yachtrock. Platen Minute by Minute med Michael McDonald som frontmann gir meg gåsehud. Ahh, skulle likt å spille i det bandet!

– Altså, yacht handler nettopp om at det er sjukt smooth!

– Tanken har vel slått noen av oss, men det meste av den gode yachtrocken ble til for over tretti år siden. Men det stopper ikke oss, bare vent.

– Vel, det har gjerne blitt litt flere stripete skjorter i det siste. Men seilerskoene er kun til skutebruk.

– «Dancing on the Ceiling» av Lionel Richie. Vi skal danse på taket!

– Jeff Porcaros trommeinstruksjonsvideo.

IREM MÜFTÜOGLU (25) Papegøyen (helt til venstre) – The Go-Homes, Moi, Miss Tati.

– Førstesekretær hos studieadministrativ avdeling ved UiB. Fullført bachelor, påbegynt master.

– 1975 – 84. Fordi det er da det skjer.

– Det blir aldri for smooth. Eller Lionel Richie er litt på grensen.

– Gamle sanger om og om igjen, takk!

– Det er veldig viktig for meg å skille mellom jobb og privatliv.

– Det måtte blitt «Reunited» av Peaches and Herb. Helst sunget av Pål og Tatiana.

– Hårbørste, kreppmaskin, selvbruningskrem og walkman.

PÅL VINDENES (21) Masten (rød skjorte) – Kakkmaddafakka.

– Samme som over.

– Må bli 1982. For da kom Toto IV.

– Det som er så fint med yachtrock er at det er ’the smoothest of the smooth’. Jeg er ung, og trodde jeg hadde funnet en snever sjanger da jeg fant yachtrock. Det jeg ikke forstod var at yachtrock kun er gigantiske hits. Så jeg kan forstå om eldre folk synes det blir for klissete, men for meg er det himmelsk lyd.

– Jeg føler folk prøver, og har prøvd, å kopiere yachtrocken uten hell. Jeg for min del hadde digget å høre et nytt, ordentlig yachtband!

– Er jeg på land kler jeg meg deretter. Er jeg på yacht kler jeg meg deretter.

– «Rosanna» av Toto. «I never thought that a girl like you could ever care for me». Derfor!

– Kjølebag.

JOHAN HATLESKOG (21) Gallionsfigur (afro) – The New Wine.

– Samfunnsøkonomi.

– Syttitallet til begynnelsen av åttitallet.

Da yachtrock-bandene var i sin beste alder.

– Nei. Så lenge det er smakfullt, er alt lov.

– Hvis det er likt nok til at folk tror det er original yachtrock, tro kopi av sounden og stilen, da ville det vært en skikkelig bra hyllest.

– Mye vannrette striper og marineblått.

For meg er det en og samme verden.

– «Breezin’» av George Benson. Naturlig soundtrack idet yachten bryllupet er på seiler ut i solnedgangen.

– Skipperlue, platespiller og syvtommeren med «Sailing» av Christopher Cross.

TATIANA PALANCA (24) Gallionsfigur og lettmatros (i midten) – Miss Tati, Moi, The Go-Homes og Jamkollektivet.

– Administrasjonskonsulent.

– 1978 – 1980. Årene da Toto og Christopher Cross briljerte.

– Hall & Oates er et skremmende eksempel på dette. Ingen sjel, bare smooth vrøl!

– God idé! Synes det hadde vært gøy å hylle yacht rock med egne låter.

– De holdes ubevisst adskilt. Jeg bruker mer plagg med afrikansk mønster. Men har ofte tatt frem den yndlingsstripede toppen i maritim hvit og blå!

– «Long Train Running» av Doobie Brothers. Fordi verden ikke er det samme uten kjærlighet og soul-musikk!

– Tabletter mot sjøsyke.

STIAN IVERSEN (23) Kaptein (ved roret) – The New Wine, ThisGoesDisco!

– Psykologi ved UiB.

– 1974 – 1986. Fordi både «Prezel Logic» og «Dancing On The Ceiling» må med. Og alt det deilige mellom.

– Det kan aldri bli for smooth. Mykheten er den deiligste faktoren i yachtrock. Men ok, noen Steve Lukather-soloer kan bli for cheesy.

– Det kunne vært kult å lage nye låter inspirert av gammel yachtrock, men det krever sin musiker. Flere band i dag kjører en mer skranglete og upolert stil, og ikke alltid er det like populært å lage flinkis-musikk. Men føler vi respekterer ’grooven’ i de gamle låtene, og flinkis-aspektet ved sjangeren, som er noe av det jeg digger mest. Det er min guilty pleasure. Skal man spille yachtrock, må man mene det. Så kanskje, ja? Ariel Pink er jo inne på noe.

– Ja, det vil jeg si. Men har kanskje en mer moderert yacht-stil, og kjører ikke halvåpen skjorte og kilotunge gullsmykker.

Men når vi står på scenen med FYC kjører vi intensiteten i antrekket et par hakk opp. Bart er vel også en naturlig konsekvens av timevis med Doobie Brothers på høytalerne. Myk og skjeggete er alltid i vinden.

– Hvis jeg kunne tatt vokalen på «You’re The Only Woman» med Ambrosia anno 1980 som backingband, hadde nok bryllupsvalsen blitt en uforglemmelig affære.

– Diskografien til Steely Dan, ingredienser til Pinã Colada og kortbukser.

Ingjerd Østrem (kor) og Audun Hjort (perkusjon) fikk ikke plass på båten i denne omgang.

De er imidlertid fullverdige medlemmer de også.

Fagernes Yacht Club spiller på Parkteatret (Oslo) 10. juni og på Landmark (Bergen) 25. juni.

6/2011

29

Gratulerer Bergen!

Nå starter Skyways direkte flyvninger til Stockholm. 3 avganger per dag mandag - fredag.

For bookning og mer informasjon se vår hjemmeside www.skyways.se Velkommen ombord!

Vi kommer nærmere.

Om virkelighet kan sies å være potent, er filmene til Ulrich Seidl veldige, velkomne ereksjoner.

TEKST/FOTO MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN «Intimitet» er et befengt ord. Men her kan du glemme all moralistisk cheesy ness og repetitive tårevåte sinnsstemninger som så ofte følger filmskaperes håndteringer av det innerste menneskelige.

Den østerrikske filmregissøren Ulrich Seidl, snur disse premissene på hodet, og viser på en mesterlig måte hvordan det kjølige dokumentariske om mennesket stikker dypere enn inderlig fiksjon.

Som en fremmed, uvelkommen voyeur har Seidl siden begynnelsen av åttitallet, stirret i stykker den østerrikske virkelighet. Få andre har tatt seg tid til eller hatt årvåkenheten til å se og dekonstruere så mye som den lille freaken Ulrich S. Filmene hans bringer antakelser om hva som utgjør det gode liv i kne og avtvinger dem til å innrømme sin – ikke ensidige pessimisme – men heller uunngåelige iboende vold, absurde humor, vulgære intimitet, ambivalens og ømhet.

Noen eksempler: I Animal Love (1997) dokumenteres dyreeieres maniske forhold til kjæledyrene sine, og hvordan dyrene tjener som emosjonelle og erotiske projeksjoner.

Werner Herzogs kommentar til filmen: ”Never have I looked so directly to hell”. Samme totale avkledingsmanøver gjennomgår tre modeller i Models og seks gudfryktige katolikker i Jesus, You Know. Dog Days er samling anekdoter om normalitetens galskap i en svett, sitrende stillestående forstadssommer. Seidls siste, Import/Export, er en dobbeltstory om migrasjon: en ung sykepleier/sexarbeider reiser fra Øst-Europa til Vest-Europa, en ung arbeidsløs østerriksk mann og hans kronisk utro stefar gjør det motsatte. De møtes aldri fysisk, bare i en felles reise mot noe ”bedre”.

Det handler om en grunnleggende ensomhet hos individene. Og de intime strategiene vi tar i bruk for å prøve å overkomme denne tyngende følelsen. En intimitet da uten grenser. For viktig, for presserende, til å være bekymret med moral. Distinksjonen ondt/ godt smelter sammen. Til tross for tidvis å gi inntrykk av å være aggregater av hermetiserte egoer, føler du aldri fullt ut avsky eller empati ovenfor Seidls karakterer. De forblir bare veldig menneskelige.

Filmindustriens foreløpige forvirring visà-vis filmskapere som utvisker skillet mellom fiksjon og dokumentar, må være grunnen til

at enkelte av Seidls filmer har merkelappen «dokumentar» og andre «spillefilm». Seidl sverger til sin egen realitysjanger: staged reality. De virkelige karakterene plasseres i iscenesettelser, der de fremfører sine liv.

Alltid komponert i Seidls karakteristiske tablåer; kanskje best beskrevet som lange, hardt stirrende blikk, som fikserer seeren i en ufrivillig voyeurposisjon. Bilder som samtidig er uutholdelig stillestående og stressende potente. Det er estetikk som strategi for moralsk utforskning. Karakterene og deres hverdagskontekst snakker for seg. De kondenserte stykkene av virkelighet hinter om en større gyldighet.

NATT&DAG er innvilget audiens hos Ulrich Seidl på hans kontor i Wien. Anledningen er Seidls to kommende filmer: In the Cellar, en film om, ja, østerrikske kjellere, og

Paradise, en 5,5 timer lang film om kvinnelig sexturisme, sommer og misjonering. En lavmælt, men glisende Seidl iført sort, skreddersydd dress, nypussede sko og monokkel, ønsker oss velkommen i døråpningen, foran noe som ikke viser seg å bare være et kontor, men en hel etasje med takhøye rom i en jugendbygård ved Donau. Et bord med damaskservietter, sølvservise, lokal druesnaps, konfekt og et utvalg østerrikske hvitviner, er gjort klart for oss mellom radene av bokhyller fylt til taket med bøker, filmer og magasiner.

Props fra pågående filmprosjekter ligger strødd rundt. Madonnastatuer. Neonbilder av Mekka. Kinbaku-pornoblader. S/M-utstyr.

Dildoer med pigger. Piskedildoer – pisk og dildo i ett. Seidl er en mann for detaljer. Han snakker engelsk, men insisterer på å bruke oversetter.

Jeg blir ofte beskyldt for å utlevere, utnytte, menneskene i filmene mine. Eller at jeg har forakt for dem. Det har jeg ikke.”

FAKTA ULRICH SEIDL (1952): Filmregissør som bor og jobber i Wien, Østerrike. Fra debutfilmen Good News (1990), en lavbudsjettsfilm der han kryssklippet tyrkiske avisselgere med deres velstående, rasistiske østerrikske aviskjøpere, har filmene hans stadig skapt mye debatt og oppstyr i hjemlandet. Derav kallenavn som ”sosialpornograf”, ”manipulator”, ”monster” osv. Er en av favorittregissørene til Werner Herzog. Vunnet en rekke priser for sine dokumentar/fiksjon-hybridfilmer. Breaket internasjonalt etter suksessen med Dog Days på Venice Film Festival i 2001 (han vant Special Grand Jury Prize), og Import/Export, på Cannesfestivalen i 2007. Blir ofte stuet sammen med landsmannen Michael Haneke under faner som Cinema of distance og Cinema of disturbance. Seidl hevder han i lang tid ikke kjente til Hanekes filmer. Beskyldninger om at Seidl manipulerer og utnytter karakterene sine har fulgt filmkarrieren hans til i dag. Riktignok holdt en av modellene i Models på å saksøke Seidl for seksuell trakassering. På en annen side, byttet en av de eldre damene ved gamlehjemmet fra Import/Export ut sin favoritthelgen med Saint Ulrich etter endt innspilling. (Seidls metode stiller spørsmål ved hva det egentlig betyr å plassere et menneske foran et kamera, for å prøve å utvinne noe fra hans eller hennes indre. Når er det man utnytter? Og når er det man gjør noe med empati? Kanskje er dét det samme? Kanskje det er umulig ikke å gjøre begge deler). Ulrich Seidl blir Paradise-Ulrich når den 5,5 timer lange filmen Paradise har premiere i Venice i september. In the Cellar er planlagt å premiere på Cannes 2012. Jobber for tiden også på en teateroppsetning av David Foster Wallaces Brief Interviews Med Hideous Men for Berliner Volksbühne.

UTVALGTE FILMER: The Prom (1982), Good News (1990), Losses to be Expected (1992), Animal Love (1995), The Bosom Friend (1997), Fun without Limits (1998), Models (1998), Dog Days (2001), State of the Nation (2001), Jesus, You Know (2003), Brothers, Let Us Be Merry (2006), Import Export (2007).

6/2011

31

32

6/2011

Losses to be Expected (1992) Import Export (2007)

Dog Days (2001) Jesus, You Know (2003)

Relasjonene de kvinnelige sexturistene har med prostituerte er ikke så forskjellige fra de forhold de ville hatt i sin egen kultur.”

Mr. Seidl, jeg vil gjerne begynne med å snakke om bakgrunnen din. Er det greit for deg?

Ulrich Seidl: Det er ok.

Du kommer fra en religiøs bakgrunn og vurderte på et tidspunkt å bli prest. Jeg er nysgjerrig på hva som brakte deg til filmen?

Hvorfor ble du kunstner?

– Det er sant at jeg vokste opp i en svært religiøs, borgerlig og patriarkalsk familie. Jeg gikk på katolsk kostskole. Mine såkalte planer om å bli prest var riktignok da jeg var ganske ung, for tenårene mine var mer eller mindre et konstant opprør mot rigiditeten i min katolske oppdragelse. Mot autoriteter generelt. Jeg fikk en interesse for fotografering, og begynte å lete etter måter å si, å poengtere, hva som var galt, gjennom bilder. Inspirert av tidlig sorthvitt-fotografi, Diane Arbus blant andre.

Men jeg var veldig usikker på hva jeg skulle gjøre. I familien min ble kunst ansett for å tilhøre hobbysfæren, det var ikke noe du på alvor kunne gjøre i livet. Så etter at jeg gikk ut av skolen, begynte jeg bare å jobbe. Tok diverse generiske jobber, som varehusarbeider, bilmekaniker … til og med som forsøkskanin for et sykehus. Jeg testet nye medisiner mot hard cash. Antidepressiva, var det faktisk.

Du tok lykkepiller uten å trenge dem?

– Ja. De gjorde meg forferdelig nummen.

Men jeg trengte pengene, og jeg drakk uansett ganske tungt på den tiden, så jeg brydde meg ikke. Det tok år før jeg klarte å innse at jeg måtte begynne på filmakademiet i Wien.

Du kan si jeg blomstret sent.

Hvor gammel var du?

– 26.

Men du sluttet på akademiet før du hadde fullført utdannelsen?

– Jeg innså fort at jeg ikke var på bølgelengde med undervisningen. Det var ikke snakk om å dyrke frem et individuelt talent.

Filmene mine ble ansett for å være negative for akademiets omdømme. Jeg ble beskyldt for å utnytte menneskene jeg filmet. Jeg laget to kortfilmer som ble vurdert knapt gode nok til å la meg fortsette studiene. Men på det tidspunktet hadde jeg uansett mistet interessen. Journalister som har sett disse filmene blir ofte overrasket over at de i stor grad har den samme nerven i seg som filmene mine i dag.

Fortsatte du å utvikle ditt eget filmunivers alene, eller var det kunstneriske eller opposisjonelle retninger du assosierte deg med?

Hvilke impulser tok du inn på den tiden?

– Jeg ville utvikle mitt filmatiske språk på egenhånd. Jeg var for ung for 68, og punk har aldri interessert meg, og strengt tatt finnes det ingen samlet filmbevegelse her i Østerrike. Ta Haneke for eksempel, i lang tid kjente jeg ikke til arbeidet hans. Vi er ensomme krigere. Jeg visste hva jeg ønsket å gjøre med ideene mine, kunstnerisk sett hadde jeg min visjon, men det var veldig vanskelig for unge folk å starte opp og få støtte på den tiden.

I tillegg ønsket jeg ikke å lage en klassisk spillefilm, med det klassiske oppsettet med manuskript, produsent og skuespillere. Jeg ønsket på alle måter å være selvstendig kunstnerisk. Så jeg laget lavbudsjetterte dokumentarer som var lettere å finansiere.

Det tok likevel syv år fra jeg sluttet på skolen til jeg klarte å fullføre min første film, Good News. Etter at finansieringspartnerne så filmen sa de at jeg aldri ville motta støtte fra dem igjen, så da var det bare å starte fra scratch i neste prosjekt! Sånn gikk det helt frem til Dog Days i 2001. Nå får jeg støtte til det jeg vil.

Filmene dine bryter ned den tradisjonelle distinksjonen mellom fiksjonsfilm og dokumentar. Hva er de kunstneriske fordelene ved å gå forbi dette skillet?

– Jeg sier alltid at det ikke er noen forskjell mellom en fiksjonsfilm og en dokumentar. Men det er også en måte å rettferdiggjøre den type filmer jeg lager. Det er selvsagt en forskjell. Bare at jeg ikke bryr meg om det når jeg lager filmene mine. Så du har noe som likner et plot og andre fiksjonselementer i «dokumentarfilmene» mine. Og alt jeg har lært meg ved å lage dokumentarer har jeg tatt i bruk i mine «fiksjonsfilmer», som Dog Days og Import/Export. Jeg jobber med et lite crew, har ikke et stort teknisk oppsett, bruker stort sett naturlys. Det finnes noe som likner et manus, men det er stort sett i hodet mitt.

Jeg kan godt skrive et manus i forkant, men det er for å få på plass finansiering. Jeg prøver å være så fleksibel som mulig på settet, la det være åpent for endringer og improvisasjon underveis. Jeg bringer skuespillere inn i reelle situasjoner, som et gamlehjem eller

en sigøynerghetto, eller bringer amatører inn i fiktive settinger, men som likner livene deres, som for eksempel den prostituerte i Import/Export, og halliken i Dog Days. Alt som potensielt kan generere interessante ideer og situasjoner. Du kan aldri vite når fiksjonen begynner og dokumentaren ender. Men det er alltid noe i mine filmer som du kan kalle en søken etter autentisitet.

Kan du si noe mer om interessen din for denne autentisiteten? Utgangspunktet for den utforskningen av virkeligheten du gjør?

Filmene dine, metoden din, får meg til å tenke på et sitat av Bacon: «to return the onlooker to reality more violently».

– Filmene mine handler om sannhet, og åpenbart er det mine sannheter det dreier seg om. Det finnes selvsagt flere sannheter.

På en måte er filmene mine dypt østerrikske – fordi de er satt her. På grunn av mentaliteten og språket. Men det må alltid være en universell relevans. Jeg beskyldes alltid for pessimisme. Men det i seg selv er i mine øyne ikke verre enn å være optimist, hvis syn på virkeligheten er like fordreid og uobjektivt.

Optimister ønsker desperat å se ting annerledes enn det de er. Ingen av perspektivene er objektive, eller interessante. For meg handler det om sannhet, eller ikke. Det handler om hva jeg tror er sant, og det jeg ser. Jeg ønsker å vise historier som klinger sant for meg. Å bringe virkeligheten mer brutalt tilbake på seeren er alltid tilstedeværende. Noen sier at jeg med dette vekker visse emosjoner hos seeren, og samtidig negerer at film eller kunst kan gjøre noe med det. Hvis det er en motsigelse, aksepterer jeg den. Jeg har verken budskap eller moral å overrekke seeren.

Men filmene mine er ikke uten en visjon. Jeg ønsker å reise spørsmålet om det fraværet av verdighet og frihet som jeg oppdager i våre liv – om dette fraværet er akseptabelt.

Det er en klar konsistens og repetisjon i arbeidet ditt. Et fellestrekk ved de ganske forskjellige temaer du har tatt som utgangspunkt for filmene dine – religion, politikk, skjønnhet, migrasjon, kjæledyr – er at de konvensjonelt anses som hverdagslige, ufarlige og «gode». Det vil si, helt til du dekonstruerer dem, hvis jeg kan kalle det det, og viser deres sannferdighet. Deres hverdagsfascisme. Hvorfor tror du at du stadig kommer tilbake til denne innfallsvinkelen, strategien, for utforskning av virkelighet?

– Dette ordet, hverdagsfascisme, har jeg brukt før, men jeg er ikke sikker på om det er så presist. Jeg vil nok alltid være interessert i å utforske temaer der visse universelle, menneskelige aspekter som diskriminering, vold, død, seksuell makt, rasisme, frykten for det andre og så videre, gjør seg gjeldende.

Og det viser seg at jeg ser disse tingene på steder der andre ikke alltid øyner det. Slik jeg ser det er vi stadig omgitt av en veldig bølge av hyperoptimisme. En konstant innsats for å forskjønne, og presentere ting positivt, når de i virkeligheten ikke er det. Politikken er kroneksempelet her. I disse omgivelsene er det vanskelig å få folk til å se sannheten i øynene. I det hele tatt få dem til å innse hva sannhet er. Det virker ideologisk. Å forsøke å bryte igjennom denne gardinen av skjønnhet som skyves foran øyene våre hver dag er vanskelig. Jeg prøver med filmene mine, men det vil alltid være marginale notater til det store bildet. Angående temaene mine, så har jeg personlig alltid funnet det veldig berikende når et kunstverk trekker min oppmerksomhet til ting jeg bare vagt kjenner til, og aldri har brukt, eller har ønsket å bruke tid på, aldri har giddet å reflektere over.

Hva er det med turisme som fikk deg til å velge det som utgangspunkt for filmen Paradise?

– I motsetning til allmenn oppfatning, tror jeg ikke at turismen bringer folk fra forskjellige land og kulturer nærmere hverandre, eller øker gjensidig forståelse. Faktisk tror jeg det har motsatt effekt. Turisme er en destruktiv kraft. På den ene siden har du folk som har råd til å reise hvor de vil på ferie, men de er ofte ikke i stand til å si hvorfor de foretrekker ett bestemt sted fremfor et annet.

Disse menneskene vil bare dra et sted for å gjøre akkurat de samme tingene som de gjør hjemme. På den andre siden har du folk som er blitt avhengige av turisme og mister sin identitet som resultat av dette. Gå til en hvilken som helst strand i Kenya, og der er hundrevis av gutter klare til å utføre hvilke som helst former for tjenester, langt mer enn bare seksuelle. De er som tiggere. Samtidig, hva som gjør bildet mer komplekst, er at disse guttene har mye å tilby visse vestlige kvinner.

Sexturister?

– Ja. En av de tre historiene i Paradise handler om en femtiårig sexturist som drar til Kenya for å finne sin erotiske og følelsesmessige tilfredsstillelse, som hun ikke klarer å finne hjemme. Sexturisme er et tema det ofte snakkes om, og alltid i negative ordelag. Kvinnene som praktiserer sexturisme må gjøre det i hemmelighet. Men den type relasjoner de har med de prostituerte er ikke så forskjellige fra de forhold de ville hatt i sin egen kultur.

De er like lykkelige eller ulykkelige. Men i det minste får de en sjanse til å prøve. Forholdene varer imidlertid sjelden over lang tid. Det går vel til det punktet hvor du har en kenyansk mann sittende foran en tv i en blomstrete sofa i en liten leilighet i Düsseldorf.

6/2011

33

Animal Love (1995) Import Export (2007)

Import Export (2007) Models (1998)

Før intervjuet startet, fortalte du meg at Paradise, som nå er i post-produksjon, kan ende opp 5,5 timer lang. Lyder intenst. Hvor viktig er redigeringsprosessen for hvordan filmene dine tar form?

– Jeg pleier å samle en masse bilder, slik at materialet vil kunne gå i flere retninger.

Jeg tar meg god tid til å skrive om filmene i redigeringen. Paradise endte på 80 timer film totalt. Jeg innså at jeg egentlig har laget tre filmer, men at det også var mulig å redigere det sammen til én film. Men det vil bli en monsterfilm. Over fem timer. Det kan bli veldig interessant for noen få mennesker, men for de fleste vil det bli for mye. Følelsesmessig uutholdelig. Så nå er vi i ferd med å dele det inn i to eller tre filmer.

Går sexturisten igjen i alle disse filmene, eller er det flere parallelle historier?

– Det hele foregår i løpet av en sommer.

Du har sexturisten jeg allerede har nevnt.

Så er det et parti vi kaller den vandrende madonna. Det er søsteren til sexturisten, også over femti, som ønsker å omvende hele Østerrike, og går fra hus til hus og misjonerer med en madonnastatue på armen. Den tredje historien handler om sexturistens datter, som er på diettleir, og forelsker seg i en eldre mann. Så vi tenker at vi kan veve mor og datter sammen i en film, men at det også kan gjøres til tre separate filmer.

Igjen tar du for deg intimitet. Hvordan bringer denne intimiteten deg nærmere til den autentisiteten du nevner?

– Filmene mine handler alltid om intimitet. Intimitet mellom mennesker. Mellom mennesker og religion. Mellom mennesker og dyr. Det dreier seg dypest sett om den fundamentale ensomheten jeg ser i mennesket, og de intime strategiene folk tar i bruk for å prøve å overkomme den. Og hvordan de lykkes og ikke lykkes i det. Stort sett ikke. Så du har de uoppfylte ønskene. Den uoppfylte kjærligheten. Den manglende evne til å kunne elske. Den konstante sehnsucht. Karakterene mine er ambivalente. Jeg ønsker at man verken skal se dem som onde og narsissistiske, eller føle empati med dem. Jeg blir ofte beskyldt for å utlevere, utnytte, menneskene i filmene mine. Eller at jeg har forakt for dem.

Det har jeg ikke. Jeg verken ler av dem eller føler meg overlegen dem. Men jeg trenger ikke å elske dem eller elske det de gjør heller.

Ta scenene vi filmet i gamlehjemmet i Wien for Import/Export, som utløste store protester.

Vi brukte et halvt år på å forberede disse scenene på location, vi ble kjent med alle de eldre. Skuespilleren med rollen som sykepleier jobbet der i tre måneder for å bli naturalisert til miljøet. Kritikerne hevdet dette var en uak34

6/2011

septabel innblanding i livet til eldre borgere, noe jeg synes er et merkelig standpunkt.

Det de egentlig mener, om man skal ta dem alvorlig, er at eldre folk er så motbydelige at man ikke kan portrettere dem? Nei, døden er ikke veldig estetisk, men det er unektelig noe veldig menneskelig ved det. I vårt samfunn er tema som alderdom, skjørhet og død tabu.

Jeg mener man kan vise hvem som helst i hvilken som helst situasjon, med verdighet, dersom man beholder deres substans og sannferdighet.

Du nevnte ordet sehnsucht. Er dette et uoversettelig begrep?

– Det oversettes ofte med begjær, men begjær er på engelsk et mer endimensjonalt begrep enn sehnsucht. Sehnsucht har flere konnotasjoner. Det er også lengsel. Savn.

Trang. Søken. Du kan ha sehnsucht for et sted, eller for en periode av livet ditt, eller for en person … Det er en dypere, mer kompleks følelsesmessig tilstand.

Humor er også et sentralt element i filmene dine. Kan du si noe om hva du tenker om rollen humor eller komedie har i ditt arbeid?

– Humor er veldig viktig for meg. Jeg forsøker å ha så mye humor som mulig i filmene mine. Jeg skulle gjerne hatt mer. Men med måten jeg arbeider på, uten skriftlig manus, kan den noen ganger gå tapt på veien. Humoren min har en annen kilde enn i komedien.

Der er humor vanligvis presisjonskonstruert gjennom skrevne dialoger, smarte iscenesettelser og orkestrerte pauser mellom sentrale setninger. I filmene mine stammer humoren mer fra uuttalte kombinasjoner av bilder og plot som plutselig virker komisk. Og det er vanskelig å planlegge eller forutse. Jeg elsker øyeblikkene i kinosalen når noen ler, mens andre ikke synes det er morsomt i det hele tatt, eller til og med er opprørt over at folk ler. Jeg tror øyeblikk som dette er spesielt interessante: øyeblikk av absurditet og smerte, som du også kan le av.

Som scenen i Dog Days der den syngende, mentalt forstyrrede haikeren plutselig blir kidnappet og voldtatt av naboene?

– Akkurat. Det er de beste øyeblikkene.

Filmene dine har alltid veldig vakre bilder.

Du har en preferanse for tablåer, med fokus på deres geometri, symmetri og frontale aspekt. Hva er den spesifikke effekten og formålet med denne estetikken som har vært så anvendelig gjennom hele din filmproduksjon?

– Kanskje tablåene mine er et forsøk på å beskrive verden i ett bilde. Det kommer sikkert av fotobakgrunnen min. Livet fryses for et øyeblikk. Menneskene fryses, men puster bildene … Blikkene mellom karakter og seer

Da Fritzl-saken eksploderte … det var merkelig, det var faktisk flere internasjonale medier som ville intervjue meg om dette...” møtes, og man ser hverandre i øynene. Det er et irriterende øyeblikk, der seeren plutselig blir tvunget til å føle seg som en voyeur. Det gir bildet en underlig skarphet, en særegen magi som overføres til seeren.

Hvorfor fikk du lyst til å lage en film om østerrikske kjellere? Man kommer åpenbart til å tenke på Fritzl-historien …

– Forhåpentligvis vil In the cellar også bli ferdig i 2011. Idéen til denne filmen kom til meg for mange år siden, før Fritzl, da jeg researchet locations til Dog Days. Jeg la merke til at i de fleste østerrikske hus i distriktene er kjellerarealet større enn selve huset. Og så oppdaget jeg at i kjellerne skjer det alle slags ting. Livet utspiller seg i kjelleren, mens de øvre rommene er som frosset i tid. De står der og er representative og venter på gjestene, og er ikke egentlig levd i. Det var en observasjon jeg gjorde meg da, og den ble hos meg. Noen år senere, da Fritzl-saken eksploderte … det var merkelig, det var faktisk flere internasjonale medier som ville intervjue meg om dette – hva i helvete forventet de at jeg skulle si? Uansett, jeg bestemte meg for å fullføre filmen om temaet kjeller. Kjellere er et interessant tema. Det har også en sterk underbevissthetsdimensjon: frykten for kjelleren, for å gå ned i kjelleren, barn som blir fortalt at de vil bli låst ned i kjelleren dersom de oppfører seg dårlig og så videre. Mange mennesker lever praktisk talt dobbeltliv i kjellerne sine. Ofte er det dit mennesket går for å gjøre det de virkelig ønsker å gjøre.

Mens landsmannen din Haneke er mer av en «middelklasse-regissør», synes du å ha en forkjærlighet for mer marginaliserte karakterer. Hvorfor er mennesker på grensene av samfunnet mer interessante for deg?

– Jeg er mindre interessert i borgerskapet. Mennesker som er utdannede er mindre tro mot seg selv, de har mer midler til å skjule seg. Midler til å opptre og presentere et forskjønnet image. Da jeg begynte å lage filmer, var jeg spesielt interessert i mennesker som levde i marginen. Jeg følte meg nærmere dem. De var på en måte sannere.

De menneskene jeg fokuserer på i dag vil jeg imidlertid ikke kalle marginaliserte. Det er vanlige folk. Et fellestrekk ved alle mine karakterer er at de delvis er meg, jeg ser alltid etter en form for identifikasjon. En av grunnene til

at jeg ønsket å lage Import/Export, var at jeg i lang tid har vært interessert i og følt meg nærere den østeuropeiske mentalitet enn den østerrikske. I Øst-Europa tar man livet i større grad som det kommer, det er tid for feiring og tid for sorg – i motsetning til de vestlige samfunn, som paradoksalt nok utgir seg for å være fritidssamfunn. Jeg må understreke at jeg føler at filmene min går utover de karakterene man møter, jeg prøver å vise et tverrsnitt der, og hva det sier om samfunnet som helhet.

Det virker som du ofte presser scener og karakterene din til sine grenser. Du må ha et spesielt talent for å nette med folk, for å få dem til åpne seg sånn opp for deg? Kan du fortelle om hvordan du tilnærmer deg castingsprosessen?

– Jeg kreerer en ny castingstrategi for hvert prosjekt. Castingene mine kan være endeløse. Jeg antar det er prisen å betale når du virkelig er ute etter ekte karakterer, og ikke bare velge fjes fra en katalog som alltid er de samme. Mye tid går med til å bli kjent med menneskene, det gjelder både de profesjonelle skuespillerne og amatørene. Jeg trenger å vite at de er villige til å bringe seg selv inn i filmen, at de er klare for å dele sin intimitet.

Jeg gjør ofte gatecastinger. Og jeg reiser. I tilfellet Import/Export, der det tok et år å få castingen på plass, reiste jeg til flere land i Øst-Europa for å finne hovedrollen Olga, altså Ekatyrina Rak. Jeg fant henne til slutt i en liten by i det provinsielle Ukraina, hvor omstendighetene var nære Olgas hjemby i filmen: iskaldt, høy arbeidsledighet og fattigdom. Bare omstendighetene rundt hennes arbeid i den situasjonen, at hun var en person som kom til Østerrike, vesten, for første gang, for å spille i denne filmen, skapte øyeblikk og ideer som sannsynligvis ellers ikke ville oppstått. Generelt er det ikke så vanskelig å overtale amatører til å bli med i en film. Men noen ganger er det rare tilfeldigheter som spiller inn. Med Jesus, You know, der jeg ville filme katolikker mens de ber, sa alle først nei.

Men plutselig ble de overbevist om at det var Guds ønske å la meg filme dem, for å spre Guds ord. Etter filmen ble jeg invitert til å holde en gudstjeneste i Sør-Tyskland. Hehe, jeg takket nei.

Åtte nyanser av brunt siden Coco Chanel oppdaget sola i 1923.

KRONIKK LARS K. MIDTSJØ Her eksisterer ingen kjærlighet. Selv om det prates mye om den. Her eksis terer ingen badestrand uten pledd som man må betale for. Ikke noe begjær som man ikke kan slå mynt på. Omgangslivet i SaintTropez hører hjemme en plass der hovedpersonene kun har rettigheter, og ingen plikter.

Og iallfall ingen dannelse.

– Francois Sagan, Avec mon meilleur souvenir (1984)

Sitatet er fra selvbiografen With Fondest Regards som den franske forfatteren Francois Sagan skrev på starten av åttitallet. Der kan man lese Sagan sine skildringer om et St. Tropez som er i ferd med å ødelegges av kommersielle krefter. For det var langs den franske rivieraen mye av 1900-tallets kulturelite skapte kunst, litteratur, mote og trender.

Det var her Picasso hang ut og jobbet på starten av 1900-tallet under sin aller mest kreative periode. Det var langs den franske rivieraen at Birgitte Bardot skulle introdusere vesten for det nye plagget bikinien.

Tidligere har den gylne fargen vært assosiert med arbeiderklassen, som måtte arbeide utendørs for å tjene til livets opphold. Pre 1923 dekket den britiske overklassen til seg, dro ned gardinene, gjemte seg bak parasoller eller store hatter for å unngå kontakt med sola på sine eksotiske reiser langs Europas kyst. I likhet med dagens gothere, brukte de gjerne sminke for å se lysere ut.

Brunfargen har gått inn og ut av motebildet gjennom historien. Her er et lite og unyansert bilde: På trettitallet kom de første solklubben, som het «The sunbathing society», og som i praksis var en nudistklubb, da det enda ikke var etablert noen distinkt forskjell mellom det å sole seg eller det å være naken.

På siste halvdel av åttitallet kom bølgen av sportstøy sammen med en ny konsensus om at et friskt og sunt liv var verdt å trakte etter.

Jogging ble et stort fenomen, og sunnhet var viktigere enn smarthet. Og brunfargen fikk sin renessanse. Det skulle også gjelde for herrer.

Som for den aller første herrekampanjen til Calvin Klein der OL-vinneren i stavhopping, Tom Hintnaus poserer halvnaken iført en gylden farge med en stor hvit bulk i midten for motefotografen Bruce Webber. Dette var en toneangivende kampanje for et tiår som skulle preges av amerikansk estetikk. På slutten av åttitallet kom Baywatch der Pamela Anderson snart opparbeidet seg posisjonen som Verdens Største Sexsymbol, en posisjon hun hegnet om til midten av nittitallet. Store pupper, surfing, sportsmote og solarium: tidsånden kunne kort oppsummeres som kitschy.

Balmain s/s 2011

For sommeren 2011 har det ligget en positivisme i lufta, der fargene har ankommet hos mange motehus og designere, deriblant Burberry Prorsum, Jil Sander, Haider Ackerman og Lanvin. Samtidig er det stadig flere designere som lager mer sporty plagg i jersey-kvaliteter. Den amerikanske designeren Alexander Wang ser ut til å ha vunnet verdens største nasjon basert på enkle bomullsplagg.

Med det sportslige uttrykket har catwalkmodellene båret en gylden farge på kroppen og ansiktet, enten i form av et naturlig skjønnhetsideal uten sminke, eller med bronzeaktig organisk sminke som leker med det »naturlige uttrykket».

Backstage Alexander Wang s/s2011

Mick og Bianca Jagger gifter seg iført YSL fra topp til tå

Alain Delon, Picasso, Grace Kelly, Yves Saint Laurent, Helmut Newton og Pierre Cardin var blant de mange kunstnerne og motepersonlighetene som holdt til langs Côte d’Azur.

Det var her Mick Jagger giftet seg, og Rolling Stones ble nødt til å spille inn en plate i eksil.

Det var her at toppløs soling skulle bli en trend. Men før dette; det var langs den franske rivieraen at selve kunsten å sole seg ble en trend, en solskinnsdag i 1923.

Det var ved en tilfeldighet – eller feiltagelse – at Coco Chanel pådro seg en brunfarge etter en formiddag på yatchen til hertugen av Westminister i 1923. Hun glemte å dekke seg til noen timer og fikk en gylden farge på kroppen. Da trendsetteren og moteløvinnen kom tilbake til Paris med brunfarge ville plutselig alle andre kvinner også ha den nye motefargen. Plutselig lå kvinnene og stekte sine udekkede kropper langs den franske rivieraen. Å sole seg ble en trend over natten.

På femtitallet var den friske og sunne brunfargen på moten. Bikinien hadde rukket å bli populær og selvbruningskremen ble introdusert, og de hippeste husmødrene smurte seg inn i det nye underet kalt «Man Tan». Supermodellen og filmstjernen Brigitte Bardot var den store trendsetteren, og har senere fått æren for at bikinien skulle bli så populær da hun poserte i bikini for første gang i Roger Vadim sin film And God Created Woman i 1957.

Den lavkulturelle ånden skulle fortsette ut over nittitallet. Musikk som hiphop, house og grunge ble pop. Det var tiåret da mindre subkulturer skulle vokse seg store og bli toneangivende markører i motebildet. De store brune puppene ble erstattet av den bleke og smalskuldrede Lolita-skikkelsen. Verken friskhet eller fritid sto særlig høyt i kurs under et estetisk regime som ble kalt for heroin chic.

Trendpendelen hadde svingt tilbake til syttitallet og dets sofistikerte budskap. Det ble rett og slett harry å se ut som en friskus.

Den mørke gothiske sikkelsen som har vært motekarikaturen de siste årene er i ferd med å forsvinne til fordel for et mer folkelig forbilde; En normal, sporty person som tør å bruke farger, og gjerne ser litt sexy ut på en vulgær måte. Gareth Pugh, Rick Owens, Ann Demeulemeester eller Panos Yapanis er i ferd med å miste terreng for en 28 år gammel babe med navnet Lara Stone. Modellen som står ranket som nr 1 på models.com har hofter, store pupper og en gylden brunfarge.

Alt som skal til for å vekke en enkel manns appetitt. Der kun en spennende kløft mellom tennene og høyden som skiller henne fra Pamela i sine glansdager. Med dette ønsker vi kitschen velkommen tilbake i motebildet.

And God Created Woman (1957)

På seksti- og syttitallet eksploderte det av soldyrkende mennesker rundt om på de europeiske strendene. Å sole seg var blitt en vanlig fritidsaktivitet. Og etter hvert også toppløs soling som ble legitimt ut mot syttitallet.

Dette var tiden da charterturismen skulle bli populær og middelklassen skulle få smaken på det gode liv de også. Men da allmennheten inntok strendene, svarte de parisiske motehusene med å skape en ny look: Den sofistikerte, bleke og intelligente kvinnen som bar preg av alt annet enn strandliv. Brunfargen var ikke lenger chic, men forbeholdt sportsutøvere, pornostjerner og levemenn.

Det unyanserte bildet av brunfargens tilstedeværelse i motebildet trekker tankene til langt mer enn selve brunfargen, men hva den signaliserer. Brunfargen har alltid vært et tegn på fritid og uteaktiviteter, noe som igjen kan utelukke, eller i det minste gå på bekostning av inneaktiviteter som litteraturstudier, fordypning og akademiske øvelser. Rent logisk brister dette, spesielt etter at vi nå kan bruke tjue minutter én gang i uka i et solarium for å oppnå den sunne, gyldenbrune valøren.

Brunfargen er en del av motebildet i like stor grad som former, farger og andre trender. De siste fire årene har motebildet vært preget av mørke og sobre toner. Eller tradisjonelle gamlisplagg som frakker, skjorter, cardiganer og pensko for herrer. Den store konservative bølgen som har holdt oss i skinnet de siste årene er imidlertid i ferd med å forvinne.

Prada s/s 2011

God sommer. Eller som Francois Sagan ville sagt: Joyeux été, salle fils de pute!

Lara Stone

36

6/2011

MOTE MAISON MARTIN MARGIELA (UNTITLED) I januar 2010 ble Maison Martin Margielas første parfyme, (untitled), lansert, og i begynnelsen av 2011 kom untitled l’eau. Nå kommer endelig parfymene til Norge.

Motehuset Margielas voldsomme interesse for avantgardepraksiser og anonymitet som signatur gjenspeiles i duftene. (untitled) er undertegnedes favoritt av de to, og den er i følge MMM den første ordentlig grønne parfyme siden syttitallet. Da var for eksempel Chanels No.19 en vogue. MMMs (untitled) inneholder galbanum, «box green», letiscus, røkelse, appelsinblomst, musk og sedeltre. Parfymen lukter altså omtrent som nyklippet vått gress, den er mystisk men har likevel preg av uskyld og renhet. Margiela viderefører sin anonyme signatur ved ikke å gi parfymen et navn og refererer samtidig til kunstens talløse verk kalt nettopp «untitled». Kanskje blir den spesielle grønne duften et like vanlig innslag i kunstverdenen i tiden som kommer som de umiskjennelige fire stingene i nakken.

1 1

1

MMM (untitled) og untitled l’eau, med tilhørende body lotion og shower gel, er å finne i Norge fra slutten av juni. Ut 2011 er de kun å finne på Steen&Strøm i Oslo.

MAN ABOUT TOWN – MAGASIN Philip Utz (kjent fra Numéro, VMan, Fantastic Man, etc.) har gjort litt av en jobb med å få liv i eldgamle Man About Town, et blad som opprinnelig hadde sine velmaktsdager på femti- og sekstitallet.

Sommerens man about town er ingen ringere enn Hedi Slimane og hans town er selvsagt Los Angeles. Slimane har blitt gitt full tillit og er dette nummerets gjesteredaktør. Slimanes bukser for Dior var i sin tid så hete at selveste Karl Lagerfeld sultet seg for å komme inn i dem, dog er Slimane i disse dager kanskje best kjent som fotograf. Og det er ikke få freshe Slimane-fotografier å finne her. Slimane vier hele bladet til Los Angeles og byens særegne form for maskulin mystikk og glamour. Sort-hvitt, palmer, rock, kunst og spennende herremenn som Rick Owens, Tom Ford, John Baldessari, Gus Van Sant og den aldrende beach boy Brian Wilson.

2 1

UTSKIFTNING I CHLOÉ Hannah McGibbon ut, Clare Waight Keller inn. Selv om Chloégrunnlegger Gaby Aghion (f.

1921) kan kalles prêt-à-porters mor har ikke motehuset alltid vært like hot og viktig. Lenge ble Chloé sett på som en billigere kopi av Chanel, men så kom det formidable oppturer gjennom

3 1

ansettelsene av Stella McCartney (1997) og Phoebe Philo (2001) og alle fulgte igjen med på klassiske Chloé. Derfor medfører den siste signeringen stor spenning.

Pringle of Scotland-designer Clare Waight Keller er hyret inn etter at suksesshistorien Hannah McGibbon takket for seg.

Keller løftet Pringle fra en relativt obskur tilværelse i golf- og her-

rebutikker til full on fashion world glory og Ryan McGinley-regisserte reklamefilmer. Hva kommer hun til å gjøre med Chloé? For mange motenerds er riktignok hva McGibbon skal gjøre et vel så presserende spørsmål.

MOTE: SUNNIVA HAVSTEIN

www.ekstremsportveko.com

JUNE 26TH - JULY 3RD. VOSS, NORWAY BASE, SKYDIVING, PARAGLIDING, KAYAKING, HANGGLIDING, RAFTING, CLIMBING, BIG AIR, MTB/BMX, LONGBOARDING, HORGI NED, FREERIDE, TRY IT

BIGBANG (NO), FAT FREDDY´S DROP (NZL) KVELERTAK (NO), REAL ONES (NO) SWOLLEN MEMBERS (CAN) PROVIANT AUDIO (NO)

38

6/2011

TEGNESERIER TEKST AKSEL KIELLAND PAYING FOR IT Sammen med Joe Matt og Seth har Chester Brown siden nittitallet vært den mest profilerte av Canadas alternative tegneserieskapere. Med henholdsvis Peep Show, Palookaville og Yummy Fur sørget de tre lenge for en noenlunde stri strøm av anerkjente hefteutgivelser, og de opptrer også jevnlig som karakterer i hverandres selvbiografiske arbeider. I de senere år har de, som så mange andre blant sin generasjon tegneserieskapere, lagt hefteformatet på hylla til fordel for mer forseggjorte bokutgivelser, og dermed blir det også lenge mellom hver gang man hører noe fra disse sosialt utilpasse canadierne.

Joe Matt utkom i 2007 med Spent, en selvbiografisk bok hvor han først og fremst fokuserte på sin egen patologiske runking og sitt enorme bibliotek av hjemmelagede best of-pornovideoer, mens Seth på sin side fortsatt er opptatt med sitt epos om den fiktive canadiske vifteprodusenten Clyde Fans, hvorav hittil siste kapittel dukket opp i fjorårets Palookaville #20. Det er imidlertid ingen av trekløverets utgivelser som har vært sett fram imot med samme grad av forventning og allmenn nervøsitet som Browns Paying For It. Boka bærer undertittelen «a Comic-Strip Memoir Being a John» og er et selvbiografisk verk hvor forfatteren villig vekk legger ut om

1 1

sitt drøye tiår som horekunde. Utgangspunktet for praksisen er at Brown er fast bestemt på to ting: Han vil pule og han vi ikke ha kjæreste. I Paying For It skildrer han sitt kundeforhold til en rekke prostituerte kvinner, samtidig som han med sobre, gledesløse resonnementer forsvarer sin praksis på både filosofisk og økonomisk grunnlag, og gjør sitt ypperste for å svekke sine medmenneskers tro på den romantisk kjærligheten. Gjennom hele boken tegner Brown seg selv som en uttrykksløs hodeskalle som gjennom brorparten av de 230 sidene fryktløs går i strupen på sine venners refleksartede og lite gjennomtenkte fordømmelse av hans nye livsstil. Hvordan kan det være galt når kvinnene gjør det av egen fri vilje og han blir så glad av det?

Ved siden av å allerede være 2011s mest beryktede tegneserieutgivelse, er Paying For It formodentlig årets eneste tegneserie som kan skilte med femti sider med notater om canadisk prostitusjon.

Paying For It er ute nå fra Drawn and Quarterly.

LE DERNIER CRI Den europeiske tegneserietradisjonen kjennetegnes først og fremst ved bunnsolid håndverk, allmennkulturell aksept og en forkjærlighet for lineære narrativer. Konseptuelle smallprintutgivelser med referanser og estetikk hentet fra kunstfeltet er noe man primært finner i Nord-Amerika, mens japanerne har tatt på seg an-

2 1

svaret for å tøye grensene for logikk, samfunnsmoral og mental helse. Men det finnes unntak. Det første som møter en når en klikker seg inn på nettsidene til det franske forlaget Le Dernier Cri er enerverende musikk, blinkende skjermer og tospråklig gjengivelse av mottoet «PUKING EYEBALLS». Hvilket er passende for et foretak som definerer seg selv som «French publisher specialized in rather disturbing sick screen and comics with a very low print run».

Katalogen spenner fra heller tradisjonelle populærkulturelle approprieringsøvelser og visuell-støy-ogpenetrerte-vaginaer-tegneserier til mer avanserte prosjekter som Johnny 23, en omklipt versjon av Charles Burns’ X’ed Out hvor all dialogen er gjengitt via et oppdiktet alfabet.

Ved siden av amerikanske PictureBox er Dernier Cri for tiden den fremste eksponenten for den nye bølgen av visuelle trashformalister som på mange måter synes å være den naturlige arvtakeren til åttiog nittitallets alternative tegneserieskapere. Hvis man orker å oppholde seg på nettsidene deres lenge nok til å få bestilt seg noen bøker, vel å merke. www.lederniercri.org CELLULOID Nordamerikanske tegneserieforlag opererer med en besynderlig praksis hvor visse utgivelser gjøres tilgjengelige for presse og på tegneseriemesser mange måneder før de dukker

3 1

opp i butikkene. Dermed har det allerede vært en del snakk om Dave McKeans Celluloid på tross av at ingen helt later til å vite nøyaktig når den kommer i salg. Dave McKean er mest kjent for sine nittitallsfrikete collageomslag til Neil Gaimans gothopus Sandman og som regissør av den tidvis fullstendig ulidelige spillefilmen MirrorMask. McKeans beste arbeid er imidlertid den snaut femhundre sider lange tegneserieromanen Cages, hvor han står for både historie og, til ham å være svært tradisjonelle, tegninger. Og selv om Celluloid også innebefatter en del collage og andre visuelle utilrådeligheter, er den det nærmeste McKean har kommet Cages når det gjelder ambisjoner og estetikk. Historien handler om en kvinne som finner en filmrull som viser seg å åpne døren til en annen verden – en magisk vidunderlig verden av porr! Celluloid er nemlig intet mindre enn McKeans forsøk på å lage kunstnerisk høyverdig pornografi. Sist en anerkjent britisk tegneserieskaper forsøkte seg på dét var da Alan Moore og Melinda Gebbie endelig fikk ferdigstilt sitt trebindsverk Lost Girls, til mildt sagt blandet mottakelse. Og selv om Celluloid sannsynligvis ikke vil skape samme oppstandelse som Lost Girls’ er-det?/er-det-ikke?pedofili, vil den etter alle solemerker være verdt en titt når den én gang dukker opp i butikkene.

Celluloid er tilgjengelig fra Fantagraphics én eller annen gang i løpet av sommeren.

Paying For It

6/2011

39

KONSERT

SOMMERKVARTERET

Presenterer Flere fine grunner til å kose seg i Bergen: Arrangementer: Jam hver torsdag Dj-Events Konserter Quiz hver tirsdag m.m.

Festivaler: Bergen Reggae (9 - 12 juni) og Eggstock (15 - 17 juni)

Vi har en stor og god ute servering og

Hyggelige priser

JAGA JAZZIST 2. juni, Grieghallen Jaggu sa jeg smør.

1 1

FESTSPILLENE - MUSIKK SOM GPS: YORUBA ANDABO 3. juni, Ole Bull Scene Yoruba Andabo er Cubas kanskje fremste ambassadører for afrokubansk musikk. De spiller opp til het rumba og til transelignende yoruba-seanser. Yoruba er en vestafrikansk religion som har utviklet seg i Havana siden slavetiden. Så vet du det.

2 1

BERGEN REGGAE FESTIVAL 9 – 12. juni Jah Shaka, Congo Natty, Adrian Sherwood og Arrogalla. Blant annet.

4 1

KVINS M/STIAN BLIPP 9. juni, Logen bar Vokalkvintett fra Bergen.

5 1

ROXETTE + SUPPORT: EVA & THE HEARTMAKER 9. juni, Koengen Roxrevyen.

NATTJAZZ: SALIF KEITA (FOTO) + AVAILABLE JELLY + WUNDERKAMMER + SCENT OF SOIL + BUSHMANS REVENGE + VOSS JAZZSKULE MED JOSHUA REDMAN 4. juni, USF Verftet Gir I-landsproblem en ny valør: Hvordan velge fra denne smørbrødlista?

3 1

MASTODON + SPECIAL GUESTS KVELERTAK 13. juni, Grieghallen Atlanta + special guest Vikedal.

8 1

JUDAS PRIEST 15. juni, Grieghallen Prestegjeldet utvides.

9 1

UNGDOMSKULEN 16. juni, Landmark La meg være ung!

6 1

10 1

STEINAR ALBRIGTSEN + MONIKA NORDLI 10. juni, Madam Felle Nord-Norges nest mest sexy mann.

BJØRN EIDSVÅG + BO KASPERS ORKESTER 18. juni, Koengen Rødvinkonsert.

7 1

11 1

MILLENCOLIN // BERGEN CALLING 19. juni, Koengen Ølkonsert.

12 1

YELAWOLF 25. juni, Garage Ulv, ulv!

13 1

IRA IRA PRESENTERER: HOW TO DRESS WELL (US/LEFSE) + SUPPORT: ACT RAISER 28, juni, Landmark For de som bare er kjent med Tom Krell sine (post-)kantianske skrifter ved Cologne-universitetet i Tyskland. Han er så mye mer enn det.

14 1

SUZANNE VEGA // BERGEN CALLING 29. juni, Koengen Funfact: Hennes største hit – «Tom’s Dinner» (1987)– handler om den samme kafeen som Seinfeldgjengen alltid sitter på.

15 1

BOB DYLAN 29. juni, Koengen I’m there.

16 1

IRA IRA PRESENTERER: WEEKEND (US/SLUMBERLAND) 30. juni, Landmark Post-punk fra San Francisco. Nuff said. http:// www.myspace.com/ weekendmusic

17 1

KONSERT: HÅVARD NYHUS

40

6/2011

I ekstremsport er det dødsstraff for å bryte loven

Det er lett å tenke at ekstremsportutøvere har et avslappet forhold til lover og regler. På en måte er det helt feil. Ekstremsportere er tvertimot avhengige av å kjenne fysikkens lover, og å følge dem. Gjør de ikke det, kan det få fatale konsekvenser.

Det å skjønne lover og regler er ikke det samme som å lese om dem, du må også tørre å tenke annerledes. Å se ting fra nye vinkler er lettere når man har både kunnskap og nysgjerrighet. Vi på NTNU har et bredt fagmiljø som spenner fra jazz til nanoteknologi, allikevel liker vi alltid å utfordre vårt tankesett ytterligere og lære mer. Derfor drar vi til Ekstremsportveko for å dele vår kunnskap og selv bli klokere.

Vi leter etter de gode hodene overalt www.ntnu.no/studier

Hvordan kan man bruke frykt til noe positivt og når blir frykten farlig? Hva skjer med kroppen når den utsettes for 20G? Hvordan ser fremtidens vingedrakt ut? Hva har improvisjasjon i jazz til felles med improvisasjon i ekstreme situasjoner?

Dette er en liten del av hva vi vil utforske på Ekstremsportveko.

Les mer på www.ntnu.no/ekstremsportveko Liker du å gruble over tingenes tilstand, håper vi å se deg på Voss eller på NTNU i Trondheim.

Bikini 99.â&#x20AC;&#x201C;/del Se pĂĽ jc.no!

Lokale avvik kan forekomme.

KLUBB

SOMMEROPERA

Design: Walterdesign.no

FOR HELE FAMILIEN

ENGELBERT HUMPERDINCK

KLUBB: NYORDNING TEKST ANDERS GOGSTAD En observasjon: Klubbene begynner å bli mer showorientert i presentasjons formen. Det handler fremdeles mest om dansing, selvsagt. Men nå akkompagneres svingomen med økende innslag av live- og konsertopptredener. På samme tid avtar fokuset på (video-)kunstens tilstedeværelse. Så, hva skal vi mene om det?

I mange år har kunstfolket og klubbscenen hatt en god dialog. Underveis har vi sett positive innslag og synergieffekter som har vært til velsignelse både for kunstsfæren og klubbscenen. Kunstnere har fått boltre seg fritt på klubbenes arena, og klubbene har fått (sårt) tiltrengt hjelp fra kunstfolket til å raffinere deko og videokunst. På denne måten har klubbene fått innpass i galleriene og vica verca. Nå er imidlertid tendensen at partene rusler tilbake – hver til sitt.

I takt med at DJ-ing ble en stadig mer laptop-orientert øvelse økte fokuset på det visuelle. Gang på gang viste det seg problematisk å skape kontakt mellom dansegulv og en dj som sto med blikket fast festet på en skjerm. Løsningen ble introduksjonen av visuelle krumspring på veggen. Videoinnslag ble – når musikken ikke strakk til – noe som var med å dra folk ut på dansegulvet.

Som resultat har klubbingen tidvis vært forvirrende – verken publikum eller artistene har hatt «arbeidsoppgavene» klart for seg.

Det opprinnelige formålet – sammensmeltingen av ulike medier i et omsluttende rom – spilte fallitt. Omtrent som når et kjellerband på øving skrur opp instrumentene hver for seg. I klubbene er tilstedeværelsen av både installasjonskunst, perfomance og live art, VJs og avansert flyerdesign flettet inn som en naturlig del av festen. Men så utviklet det seg til en kamp der alle forsøkte å rope høyest.

På et tidspunkt blir det bare irriterende når

dansegulvet er i ferd med å ta av, og så kommer en artist inn som krever oppmerksomhet ved å utføre noen repeterende handlinger i saktefilm. Eller når stillestående konseptuell videokunst nærmest krever å stoppe opp dansingen til publikum, for å vise materiale som passer best i et galleri.

La oss konkludere: Deko? Ja, takk. Innhold? Nei, takk. Klubbkunst er ment å være eyecandies og skal sprite opp stemningen i lokalet. Verken mer eller mindre. Satt på spissen funker VJ-ing best når det erstatter det gamle lysorgelet. Om dette blir for kjedelig, kan en moderne LED-tavle eller en strobe like gjerne gjøre jobben. Øvrige deko-innslag skal fargelegge lokalet, ikke fremstå som hellige kuer. Klubbene, på sin side, må snarest slutte å ta ordet konsept i sin munn.

Mulig at Landmark har tatt innover seg dette. Her blir det iallfall klubb og konserter hver helg hele sommeren: 3. juni er det Bomtur med slippefest for Untz Untz-labelens to store sommerhits, der Rayko medvirker på a-siden og the Glue på b-siden av platen.

Torsdag 9. juni starter første del av Back 2 the Beats fireårs-jubileum. Hit kommer det legendariske garasjerockbandet Fleshtones (US), foruten DJ-ene Scampi, Chips, Dip & Campari. Fredag 24. juni spiller Telephones, og 23. juli kommer en god klassisk Nabovarsel-aften med tba-artister. Kosmo ser også ut til å ha et tight program hver helg. På tech house-fronten blir det Intim lørdag 4. juni, og lørdag 28. juni anbefales Delikatessen#5.

BRF: Bergen Reggae Festival foregår denne gang på Sommerkvarteret mellom 9. og 12. juni. Gode gamle Adrian Sherwood og Ghetto Priest (ex-Asian Dub Foundation) kjører festivalen opp fra dub til jungle. Ikke bare det!

Sjølveste Congo Natty aka Rebel MC kommer … til BRF! La oss bare håpe at BRF nå har tatt en riktig beslutning når de – litt dristig! – legger festivalen til Sommerkvarteret.

En magisk eventyropera basert på brødrene Grimms kjente fortelling.

Følg Hans og Gretes spennende ferd gjennom skogen hvor de møter pannekakeheksen, feen og mange andre. Engelbert Humperdincks verdensberømte familieopera fremføres for første gang i Bergen av flotte solister, barnekor, dansere og symfoniorkester.

28. OG 29. JUNI GRIEGHALLEN WWW.DENNYEOPERA.NO

6/2011

43

RESTAURANT

FAIRTRADE MERKET

KAFFE

er akkurat LIKE GOD

SOM

ANNEN

KAFFE

Forskjellen er at Fairtrade-merket kaffe bidrar til at kaffebønder i Afrika og Latin-Amerika har bedre arbeidsforhold og kan sende barna sine på skole.

Fairtrade er en merkeordning som sørger for at bønder i fattige land får en rettferdig pris for varene sine, slik at de kan forsørge seg selv uten å være avhengige av bistand. I Norge kan du også kjøpe Fairtrademerket te, juice, sjokolade, bomull, sukker, blomster, vin, iskrem og bananer. Les mer på fairtrade.no

Fairtrade - hvert eneste kjøp bidrar Inventum Gruppen & Stageway proudly present:

Rådhusplassen, haugesund FRedag 29. juli 2011 Portene åpner kl 19.00

Billetter: kr 650,- + avgift Golden Circle billetter: kr 850,- + avgift Billetter: For hotellpakker ta kontakt med:

Tlf: 52 86 30 00 post@hotelmaritim.no 44

6/2011

Tlf: 52 80 82 00 cc.amanda@choice.no

BIGESKJEFT BIEN BAR Danmarks Plass Stemningen på Bien Bar er en god nok grunn til å oppsøke trafikkmaskinen på Danmarks Plass. Biens postmoderne kupp, som har vært å gjøre gamle Bien apotek om til et spisested og barlokale, er heldigvis bare en overfladisk flørt med forholdet mellom tegn og referanse. Det vernete funkisinteriøret, med diverse lapper og skilt som indikerer at skuffene tidligere inneholdt gift og allergimedisin, skaper nå en sober, brun stemning med et behagelig lydnivå. Kjøkkenet har hele tiden vist seg som resistent mot gimmicker og trender uten substans, i en slik grad at det nesten tipper

5

over mot det prosaiske: Det satses på en liten, tradisjonell meny med rimelige priser, der nøkterne og lokale retter som ovnsbakt laks, entrecôte eller den smått legendariske oksehalesuppen alltid er utmerket tilberedt.

Horowitz har på mang en søndags ettermiddag kurert sine ofte sønderrevne nerver med en tallerken Bien spesial (159 kroner), som er et lass med solheimpølser på en deilig klatt av grønne linser og tomatstuing. Den upretensiøse menyen på Bien holder et stabilt, høyt nivå, uten de helt store opp- eller nedturene. Den romslige takhøyden gjør at det for en gangs skyld føles helt naturlig å bla i kafeens eksemplar av Vagant.

Ovnsbakt laks med marinerte grønnsa-

RESTAURANT

GIFTIGE GLEDER SMAKVERKET Rasmus Meyers Allé 3 Smakverket vant denne avisens pris som Årets spisested i 2010, ikke minst på grunn av de alltid vitale suppene. Et usedvanlig tykt lag med pålegg på sandwichene har fått mange til å legge sin elsk på Smakverket, selv om kafeen nok har blitt så populær på tross av den overhyppige bruken av det noe anakronistiske skalkebrødet ciabatta. Som enhver kritisk spisegjest vet, er det ikke godt nok at noe bare er godt. Horowitz er hård mot de harde. Det er et stort minus for Smakverket at lydnivået blir helt uutholdelig når kolikkgråt og industristøy fra espressomaskinen smeller i gulvflisene. Dersom det striglete lokalet oppleves for flyplassaktig, går det heldigvis an å sette seg på uteserveringen, og derfra betrakte turister og sopere som sniker rundt urinalet på hjørnet av Rasmus Meyers Allé.

Lever så kjøkkenet på Smakverket opp til ryktet som et av byens bedre spisesteder?

De fleste sandwichene på menyen ligger opp mot 150 kroner, men små, viktige detaljer løfter stedets brødmat langt over en standard kaféblings. Menyen er bygget opp rundt sterke gjengangere som cowboyfrokost, den avhengighetsskapende lårskinke- og chutneyskiven, og ciabatta med røkt ørret, trøffeleggerøre og flyvefiskrogn. Sistnevnte var en stor suksess.

Fundamentet av egg og fisk lå mildt i munnen

5

mens rognperlene eksploderte på ganehvelvingen som små vannminer langs en skipsside.

I tillegg er det skjønt å grådig kaste i seg en solid utført Egg Benedict, som er altfor sjelden kost i Bergen. Men gamle travere kan i lengden ende opp som gamle øk. Smakverket hadde raskt føltes i overkant trygt, om det ikke alltid hadde vært en nyvinning eller to å oppdage på tavlemenyen. Horowitz’ svigermor valgte en Midtøsten-inspirert foccacia med tynne skiver av stekt lammefilet, stekt haloumiost og auberginepuré. På toppen av denne kransekaken lå måltidets store høydepunkt: en klatt frisk yoghurt smakstilsatt med semak, et sitrusaktig bær fra en eksotisk buskvekst, som i vill form visstnok kan gi grusomme blemmer ved berøring. Men i miljøet rundt Horowitz er enhver spiselig gift en kulinarisk berikelse, og i munnen føltes denne sandwichen bare grusomt god. Den salte, elastiske osten kontrasterte fint mot det møre lammekjøttet, den hvitløkkrydrede auberginen og friskheten i det mystiske bæret. Supplér denne formiddagen med en dobbel americano, deretter et par Pale Ale og kanskje en megamuffin med kokos og blåbær til dessert, og du har byens beste brunsjbule de gangene kontoen for en gangs skyld er i pluss. De pene kelnerne glir frem og tilbake med uutgrunnelige smil om munnen, og tanken på de giftige bærene får endorfinene til å bruse i blodårene.

Horowitz

LANDMARK SOMMER 2011 JUNI TORSDAG 23.

SANKTHANSFEIRING MED ADVANCED LANGUAGE FREDAG 24.

DISCOPOLIS LØRDAG 25.

YACHT ROCK SUMMER SPECIAL TIRSDAG 28.

IRA IRA: HOW TO DRESS WELL (US/LEFSE) +ACT RAISER (OSLO) ONSDAG 29.

DYLAN NACHSPIEL MED STANLEY BRINKS TORSDAG 30.

IRA IRA: WEEKEND (US/SLUMBERLAND)

JULI FREDAG. 1.

BASSTRONOMISK INSTITUTT: WADADDA (DE) LØRDAG 2.

NOVELTY SUMMER SOUNDS SØNDAG 3.

CHRIS HOLM

KONSERTSTART 15:00

FREDAG 8.

SHAKE THAT! MED CHALLA & CAMPARI LØRDAG 9.

SUMMER PARTY! MED TARIK & DJ CYBER PUPPY 007 SØNDAG 10.

DANIEL THORNHILL KONSERTSTART 15:00

TORSDAG 14. — LØRDAG 16.

LANDMARK SOMMERFESTIVAL …MORE INFO TBA!

SØNDAG 17.

HOTEL HOTEL

KONSERTSTART 15:00

TORSDAG 21.

BERGEN MANDOLINBAND FREDAG 22.

FORCEKILL LØRDAG 23.

NABOVARSEL SØNDAG 24.

RUNE VANDASKOG KONSERTSTART 15:00

TORSDAG 28.

THISGOESDISCO LØRDAG 30.

NEW WAVE CRAVE

AUGUST FREDAG 5.

ker (210 kroner) er et upåklagelig tilberedt laksestykke. Samtidig viser selve retten at det begynner å bli på tide å finne en mer original tilnærming til norsk oppdrettslaks. På en del spisesteder blir laks nå bare servert som en rosa, fantasiløs stripe på tallerkenen, men en slik laksen-er-seg-selv-nok-holdning dokumenterer vel helst en marin impotens blottet for sjarm og glede. Horowitz foretrekker at laksekjøttet er vulgært rosa-bløtt, og ergrer seg over enhver restaurant som i verste fall bidrar til å gjøre laksen til den nye kyllingfileten: En uspennende, forutsigbar og avstumpet tirsdagsmiddag. Enhver laks fortjener å bli behandlet med større fantasi enn hva som er tilfellet på mange spisesteder i dag. Biens

smørmarinerte grønnsaker med blant annet asparges og en deilig rotfruktpuré, veier heldigvis opp for den noe trivielle fisken.

Som en sommermiddag er derfor laksen mer enn rettferdiggjort, og siden servicen på Bien alltid er så personlig og proff, anbefales ethvert besøk til Danmarks Plass. Det gjelder å komme seg ut av sentrum og oppsøke Bien på dag- og kveldstid.

Etter fem–seks Erdinger utover den lyse sommerkvelden er det en risikosport å sjangle inn mot sentrum på det smale fortauet, når Bybanen lydløst og faretruende snitter venstre jakkeslag. Horowitz har hjertet i halsen og en bikube av lyster i hodet.

Horowitz

DISCOPOLIS PRESENTER: MAKSIMALISME MED NJAAL LØRDAG 6.

2DEPRESSED2GETDRESSED

ÅPNINGSTIDER KAFÉ: TIR-SØN 12 – 17 ADRESSE: RASMUS MEYERS ALLÉ 5 5015 BERGEN TLF: +47 55 55 93 10

WWW.KUNSTHALL.NO

6/2011

45

RESTAURANT SOME PEOPLE HAVE ALL THE FUN Tlf.: 61 23 60 37 post@heidalrafting.no

velkommen til bogstad camp & turistsenter!

Bogstad Camp & Turistsenter er åpent hele året. Det er plass til ca. 800 enheter, og det er ca. 200 strømplasser. Vi har 36 hytter, hvorav 16 er utstyrt med dusj/WC. Alle hyttene har innlagt varmt/kaldt vann og en liten kjøkken-krok.

For mer informasjon, kontakt oss på: Ankerveien 117, 0766 Oslo Telefon: 22 51 08 00 - Faks: 22 51 08 50 E-post: mail@bogstadcamping.no Web: www.bogstadcamping.no

Plassen ligger ca 9 km fra Oslo Sentrum, med Bogstadvannet og Nordmarka som nærmeste nabo. På området finnes det bensinstasjon, dagligvarebutikk og restaurant/kro, med alle rettigheter. Alle hovedveier er godt skiltet frem til campingplassen. Det er gode bussforbindelser til og fra Oslo Sentrum.

BOGSTAD CAMP & TURISTSENTER

B O G S TA D

HVA DU SER, ER HVA DU FÅR EAT Olav Kyrres Gate Et svensk konsept med restaurant og lounge i ett har etablert seg i de tidligere lokalene til den gamle øl- og biljardbulen Ugla, et av utelivsbergens mer bisarre skjenkesteder i moderne tid. Et munnhell i gamle dager sa at de som gikk på Ugla, var de som ikke en gang visste at verdensproblemer fantes. Kanskje kommer det fremdeles til å være slik, for Eat preges av glatt, påklistret interiørdesign, som ikke helt har klart å fjerne følelsen av å være i et slags lagerrom eller i en litt utrivelig lobby på et trendy storbyhotell. Uglas biljardbord er byttet ut med hvite, marshmallowaktige sofaer, mens alkoholikerne er byttet ut med en blanding av studenter, sultne gangstere og ansatte i offentlig sektor. Lokalet passer sikkert bra for fagfester på psykologi grunnfag eller for jurister uten interesse for kultur. Restauranten er fortsatt en stor, firkantet boks med under middels god akustikk, der nesten feilfritt oversatte menyer med tidsriktige fonter manifesterer en avart av tidens ånd.

Selv om inntrykket etter to besøk mildt sagt er delt, kommer ikke Horowitz til å gå her flere ganger. Menyen er en uvanlig blanding av forfinet gatekjøkkenkost og solide middagsretter, der restaurantens forsøk på å kapre sultne arbeidstakere på en fredag ettermiddag viser seg som en god deal: After

3

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

ORD BLIR FATTIGE Trenger spisegjester i Bergen å bli fortalt at de heller bør spise god enn dårlig mat? Flere spisesteder lar seg tydeligvis instruere av et reklamebyrå som legger en slik banal holdning til grunn. Med krigstyper forsøker for eksempel Sumo å banke et trivielt budskap inn i skallen på gjestene: «Love good food», står det på forsiden av menyen. Som om noen matkultur i verden ikke gikk inn for dette. Eat reklamerer på menyene sine med budskapet «Enjoy awesome taste». Som om noen hadde tenkt å spise på Eat av andre grunner. Det må være noen spesielt ressurssvake spisegjester som har behov for denne typen meldinger. Eller kanskje er det noen spesielt ressurssvake reklamefolk som har behov for å kommunisere dette?

Horowitz

1 Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

46

6/2011

work-tilbudet plankstek med potetmos og brownie til dessert er ingenting annet enn en råbillig og solid middag med dessert (149 kroner på fredager, 189 på hverdager). Både biffen og tilbehøret er streit husmannskost på et anstendig nivå. Sammen med et glass overraskende god husets rødvin skårer Eat langt over forventningene ved første besøk.

Men et gjenbesøk bekrefter det dårlige inntrykket av at Eat ikke kommer til å bli et seriøst alternativ til naboene Spesial og Cyklo.

Det finnes ingenting som rettferdiggjør at en døll «gourmetpizza» med et fingertykt ostelag skal koste 175 kroner, når konkurrentene i nabolaget er like gode og koster halvparten.

Heller ikke en anonym ytrefilet stekt på en «400 grader varm vulkanisk stein» holder mål (239 kroner), og er i hvert fall ikke verdt prisen. Det finnes ingen fordeler med å selv måtte steke brokkolibiter og champignon på en knøttliten, glovarm baderomsflis. Biffen blir svidd og grønnsakene blir ferdig for sent.

Gimmicken kan ikke reddes av små fingerbøl med sauser som delvis smaker plast.

De tallrike kokkene burde ta ansvar for å tilberede maten på en ordentlig måte, i stedet for at gjestenes klær skal lukte stekeos etter måltidet. Eat har vist et svært ujevnt nivå, og kanskje sier den visuelle profilen til spisestedet alt om hva slags restaurantopplevelse du har i vente: Den er stygg, men effektiv.

Horowitz

48

6/2011

DESIGN

MÅNEDENS INTERIØR XXXX_Sofa er laget av 8000 pinner og 2000 ringer som klikkes sammen, og komponentene er støpt av resirkulerte plastflasker. “Da du for første gang så XXXX_Sofa, trodde du kanskje det var en kunstinstallasjon, men jeg foretrekker å fokusere på vårt daglige liv fremfor å lage en kunst.” forteller designer Yuya Ushida, som utviklet modulsystemet mens han studerte ved Design Academy Eindhoven. Idéen bak oppfinnelsen er at en sofa kan transformeres til en stol, og motsatt, i en enkel bevegelse og uten verktøy.

Møblene produseres nå for det nederlandske interiørselskapet Ahrend. www.yuyavdesign.com

1 1

MÅNEDENS KONSEPT For alle yrker, er det en “back-to-basic” bevegelse. For grafiske designere er det letterpress. Den gamle trykketeknikken er nå tatt i bruk av den kreative garde som en motvekt til macen. Har du mottatt en bryllupsinvitasjon fra et artistisk par iløpet av de siste årene, er sjansen for at den er trykket Gutenberg style stor. “Folk savner den praktiske erfaringen med å skrive ut, håndverket og at man vet at arbeidet er rørt ved av menneskehender” sier Daniel Gardiner Morris ved The Arm i New York; et studio som spesialiserer seg på analogt trykk. New age fun with a vintage feel altså. www.thearmnyc.com

2 1

MÅNEDENS DESIGNERE Henrik Fjeldberg og Carl Gürgens har gjort seg svært bemerket etter at de i 2008 startet designstudioet Your Friends. Den supersøte duoen startet nylig et samarbeid med Grafill, og ble i årets Visuelt nominert i seks kategorier, og vant et sølv og et gull. Your Friends har hatt kunder som Kunsthøgskolen i Oslo, Universitetet i Oslo, Norsk Form og Nasjonalmuseet, og var i høst også med på Oslo-Tokyo; en utstilling der diverse norske designere og formgivere via produktdesign fortalte sin historie fra Oslo. Fjeldberg er utdannet ved Central Saint Martins i London og Gürgens ved Central Saint Martins og Kunsthøgskolen i Oslo.

Besøk dine venner på www.yourfriends.no

3 1

MÅNEDENS TYPOGRAFI Tagging og typografi møtes i “Getting Upper: Graphic Designers and Artists Reconcider the Alphabet“.

Om typografer bygger bokstaver og alfabet, plukker grafittikunstnere de fra hverandre. I skrivende stund, er Californias mest erfarne grafiske designere og kunstnere invitert til å tolke et alfabet med graffiti som utgangspunkt. Resultatet er 26 livlige plakater, hvor designernes konvensjonelle idéer om hva en bokstav kan være og hvordan den fungerer til å lage språk og mening vises. Deltakerne tok hver sin bokstav, brøt dem ned i sin kjerne, og satt dem sammen igjen på en ny måte basert på egne erfaringer. Plakatene, som ble trykket i begrenset opplag på hundre, er tilgjengelig for kjøp på shop.pmcaonline.org. Utstillingen kan sees på Pasadena Museum of California Art frem til 4. september.

4 1

DESIGN: ULRIKKE NORDSETH

6/2011

49

KUNST

ÅRNTLI KJØTTMARKED Kunst- og musikkhuset Bergen Kjøtt gjentar fjorårssuksessen.

TEKST REDAKSJONEN 4. og 5. juni omgjøres (igjen!) andre etasje på Bergen Kjøtt til butikker, boder, galleri og torg. En rekke av Bergens fineste og hyggeligste kulturarbeidere står parat til å gi deg en slags Hackneylight-erfaring; eller en sterk gatemarked-iSkostredet-opplevelse, om du vil. En sniktitt på tilbudet: 1. Musikalsk pølsemeny fra Hypertext. 2. Sanger fra en levende jukebox.

3. Sniktitt på animasjonsfilmen Orfeus av Thomas Simonsen Balmbra og Aleksander Andreassen. 4. Kunst fra nyetablerte Premiss.

5. Produkter fra det etablerte Bergen Atelier

Gruppe, S12, Isotop og USF. 6. Guidet tur til Galleri Kronborg ved Rundemannen.

7. Massasje signert Fjorden Healing. 8. Lyder fra Lydgalleriet. 9. SigarkasseGITARER. 10. Tedragens spesialimporterte te fra Kina.

11. T-skjorter fra KNOT. 12. Designhjørnet stiller med illustrasjoner og plakater.

13. Gode råd fra Visp. 14. Utsikter fra Åshild Thorsen. 15. Kaker av Susanne Quist.

16. I tillegg stiller flere av husets losjerende opp med egne foto, trykk, tegninger, bøker, fanziner etc. Vel, vi gleder oss nå iallfall. Åpningstider: Lørdag 4. og søndag 5. juni klokken 11-16. www.bergenkjott.com

Studenter reiser for halv pris.

Gjelder ungdom t.o.m. 20 år og studenter fra 21 t.o.m.

31 år, mot fremvisning av gyldig legitimasjon.

50

6/2011

25TH ANNIVERSARY 1987 - 2011

Mer enn 60 band spiller på årets festival!

H A U G E S U N D I N T E R N AT I O N A L J A Z Z F E S T I VA L 10 – 14 AUGUST

2 0 11

Billetter 52 74 45 45 | www.sildajazz.no | www.scanticket.no | Følg oss på facebook.com/sildajazz og twitter.com/sildajazz Last ned vår gratis applikasjon for både iPhone og iPad | Mer info på www.sildajazz.no eller på telefon 52 74 33 70

ginungagap.no

Jamie Cullum (UK) Lee Ritenour with Special Guest Dave Grusin (US) Nils Petter Molvær (N) Randy Crawford & Joe Sample Trio (US) VAMP med Eivør Pálsdóttir (FO) og Kolbein Falkeid (N) Christel Alsos (N) Fire! (S) Gjermund Larsen Trio (N) Richard Spaven (UK) Stian Westerhus (N) Paul Harrison Band & Miriam Mandipira (UK/DK/ZW) Ytre Suløens Jass-ensemble med Tricia Boutte (N)

KUNST FESTSPILLUTSTILLINGEN 2011: HANNE BORCHGREVINK Bergen Kunsthall, 26. mai - 21. august Hanne Borchgrevink malar hus – eit heitt tema for samtidskunstutstillingane i Bergen denne sumaren, dersom ein går med på å kalle hytta på Entrée for eit hus. Vent litt! Var det ikkje òg mykje maleri av hus på Festspillutstillingen 2009? OG BERGEN KUNSTHALL ER EIT HUS! I Borchgrevink sin kunst er det komposisjon og fargespel som står i fokus. Ryktet i skrivande stund seier at cirka alle objekta på denne utstillinga er nesten heilt like, med berre små, subtile ulikskapar. I same stund, når det modernistiske formspråket har gjort comeback på samtidskunstscena, kan ein kan hende setje pris på dette.

1 1

Hanne Borchgrevink, Husdikt 5, 2010. Foto Halvard Haugerud.

ETHAN HAYES-CHUTE – MAKE/SHIFTED CABIN Entrée, 19. mai – 31. juli Eg har varme minner om varme sumardagar på hytta, så det er på sin plass at Ethan Hayes-Chute har bygd ei hytte og (mal)plassert ho på Entrée. Denne amerikanaren har bygd dette byggverket av diverse søppel han har funne på Dale, der han har opphaldt seg dei siste månadane. No, i store deler av sumarmånadane, kan ein vitje denne hytta på Nøstet.

«Makeshift» er noko ein bruker i mangel på det ein vanlegvis bruker til eit føremål. Dersom ein ikkje har tilgang på hytte sjølv, kan ein dra på kunsthyttetur – noko for Nina Skurtveit og Gunnar Danbolt?

3 1

MARKED KJØTT Bergen Kjøtt, 4. – 5. juni Kunst til ein overkommeleg pris – det kan ein setje pris på. I fjor var Marked Kjøtt ein suksess, med besøkstal godt over tusen(lappen, som er maksprisen på varene) i løpet av dei to dagane dette kommersielle gildet varer. Her kan du kanskje gjere eit kupp, slik som dei som braut seg inn på Premiss før påske (sei fra dersom du snubler over kunstverket på biletet), og sikre deg kunst av eit komande stjerneskot på kunsthimmelen til ein billeg penge. Men sjølvsagt, kunst handlar jo ikkje om pengar og investeringar, hugs det, min ven: Kunst er mat for sjela.

4 1

Frits Jensen, En viking bortfører en sydlandsk kvinne, 1845

SALONG – ARENA FOR DEN GODE SMAK Bergen Kunstmuseum, 27. mai – 11. september Her skal kunstmuseet (av ein eller annan grunn) ta for seg (forstå det den som kan) Salon de Paris, ei periodisk (i perioden 1784-1890) utstilling i (du skjønte det) Paris. Det hevdast i teksten om utstillinga at typen kunst som vart vist der ikkje får like mykje merksemd her i landet som dei «nye og moderne impulsane i billedkunsten» – go figure! Og figur er nok eit nøkkelord her: Viss ein vil sjå figurativt måleri frå slutten av det nittande hundreår lyt ein kaste nokre blikk på denne utstillinga.

2 1

CHRISTIAN TONY NORUM & KNUT IVAR AASER MED VENER Koselig med PrEmISs, dato TBA Det skjer ikkje så mykje i Kunst-Bergen i sumarmånadane, så eg lyt vel førehandsomtale det som skjer i mitt eige visningsrom, som det var innbrot i nyleg. (Til gjerningspersonen: Viss du ikkje leverer tilbake harddiskane mine så skal eg kveste andletet ditt og mate bitane til hunden din, som garantert kjem til å takke meg for at han slepp å sjå det stygge trynet ditt igjen.) Dei to hotshotsa Christian Tony Norum & Knut Ivar Aaser frå hovudstaden kjem til lille Bergen for å lage ei massiv energibombe av ei gruppeutstilling saman med venene sine. Spanande!

5 1

KUNST: RASMUS HUNGNES

52

6/2011

PROUDLY PRESENTS

The Songs That Built Rock! with NEUE PHILHARMONIE FRANKFURT

OSLO SPEKTRUM

TIRSDAG 13. DESEMBER kl 19.30

Photo: Thomas Alsina/Artwork: Bdfck

Bill. kr 550,- / 470,- + bill.avg. Billettsalg: www.billettservice.no / tlf. 815 33 133, Oslo Spektrum, tlf. 815 11 211.

OSLO SPEKTRUM ONS

26. OKTOBER KL 19.30

Billettpriser: 500,- / 600,- + bill.avg. bestilles p책 tlf. 815 33 133 / www.billettservice.no.

www.jeanmicheljarre.com

2011-05_Natt&Dag_helside_B241xH360mm_Frg.indd 2

18.05.2011 10:54:56

SCENEKUNST

Tore Vagn Lid stiller spørsmål ved fremtidens menneskesyn i sin siste forestilling.

TEKST KAROLINE SKUSETH FOTO THOR BRØDRESKIFT I den senere tid har Tore Vagn Lid og hans Transiteatret-Bergen markert seg med produksjoner som Enron, Elephant Stories og Die Massnahme. Landskapet han beveger seg i er preget av en søken etter svar på store spørsmål; hva er mennesket, og hva er vi eventuelt på vei til å bli? Kan menneskets eksistens beskrives som en biologisk prosess? Har mennesket egentlig valgfrihet?

Det er altså ingen lettvekter vi har med å gjøre når Vagn Lid nå setter opp den tyske dramatikeren Gerhart Hauptmanns klassiker Før Solnedgang på Den Nationale Scene. Stykket tar for seg følgende hypotese: hva skjer med et samfunn som blir nyrikt over natten?

Hvilken betydning har kulturarv egentlig?

Forestillingen er lansert med sin egen blogg, 54

6/2011

der man kan finne relevant bakgrunnsstoff: det handler om arv og miljø, denne tosomheten verden aldri helt klarer å bestemme seg for om det går an å separere.

Selve handlingen i Hauptmanns naturalistiske drama utspiller seg i en liten tysk gruveby med en nyvunnet økonomisk status.

Denne manifesterer seg i et storslagent frafall av moral og idealer, skjødesløs omgang med kroppslige fritidssysler, alkohol og våpen. I dette kaoset møter vi idealisten Alfred Loth, som har kommet til byen for å forske på gruvearbeidernes sosiale kår. Han møter en desillusjonert gammel studiekamerat, som har gitt avkall på sin idealisme til fordel for angsten om at hans alkoholiserte kone skal føde et barn med samme hang.

Etter hvert begynner han å tilbringe tid med denne alkoholiserte fruens søster, i et samfunn beskrevet som «et burlesk miljø av

Antall diagnoser har økt med mange hundre prosent siden 1960.” ny luksus parret med gammel nøysomhet, hvor noen skyter lerker og andre ligger med sine nevøer, døtre og fedre». Loth tar etter hvert initiativ til å redde den unge kvinnen fra de destruktive omgivelsene, men blir konfrontert med følgende påstand av sin venn Schimmelpfennig, som en gang hadde sympatier i retning sosialismen: degenerering er arvelig.

Ved å fjerne mennesket fra omgivelsene ville man ikke oppnå noe annet resultat enn om man lot det være. Ytre påvirkning har ingen betydning.

«Når solen står opp over 2040», spør Vagn Lid i bloggen sin, «hvor mange diagnoser har vi da?» Antallet medisinske diagnoser

har økt med mange hundre prosent siden 1960. Egenskaper og variasjoner over det å være menneske har fått navn av diagnoser knyttet til arvelighet. Hvor går grensen mellom menneskesyn og vitenskap? Hva er egentlig ’normalt’?

Forestillingen har premiere under festspillene 27. mai, og spilles til 18. juni. // Gerhart Hauptmann i bearbeidelse av Tore Vagn Lid / Før soloppgang – et sosialt drama / 27. mai – 18. juni / Småscenen, Den Nationale Scene // www.soloppgang.blog.com

ANE EMILIE (23) Økonomistudent, Hectors Hybel – 40 graders hvitvin på Love & Peace i Sverige.

KATINKA (23) Grafisk designer, Vamoose – Det har jeg fortsatt til gode.

JAB (30) Yppersteprest, Baran – Ni måneder senere …

MARIA (24) Alpinist, Cafe Opera – Ingen kommentar.

HVA ER DITT DRØYESTE FESTIVALMINNE?

AURORA (20) Jusstudent, Metro – Det må du snakke med advokaten min om.

CHRISTINE (21) Snipp i Disney on Ice, Landmark – Chirag. Det var helt greit.

PÅL (22) Musiker, Ujevnt – Jeg hadde en intens samtale med Christer Falck på nach. Etter hvert forstod jeg at han satt og fingra dama som satt på fanget hans. Jeg følte meg så skitten at jeg måtte gå å vaske meg.

SILJA (21) Musiker, Fincken – Hove 07, oversvømmelse.

AV: KARI TØNSETH

SERJOGA (27) Salgskonsulent, Garage – Vi stjal en vogn med hamburgere på fylla.

NIKITA (22) Fotograf, Landmark – All them sluts!

HANNA (23) Student, Fincken – Jeg dro ut en stikkontakt og ødela et jævli stort anlegg.

LINE (25) Arkitektstudent, Fincken – Stod helt fremme på Zion Train på Bergen Reggae festival. Vokalisten svettet som en gris og overførte det hele på meg med det lite deilige håndkleet sitt.

1.juni – 28. august 2011

PERMANENTEN VESTLANDSKE KUNSTINDUSTRIMUSEUM www.kunstmuseene.no 56

Annonse Natt og Dag - BRUKBART.indd 1

6/2011

5/30/2011 3:55:52 PM

SHARE THE FEELING

ARCTIC MONKEYS(UK) IRON MAIDEN (UK) KINGS OF LEON (US) MASTODON (US) M.I.A. (UK) PJ HARVEY(UK) THE STROKES(US) AfroCUBISM (INT) AUToPSY(US) BAD relIgIoN(US) BATTleS(US) BeATSTeAKS(De) BIg BoI (US) BrIgHT eYeS (US) CHrIS CUNNINgHAM (UK) DeADMAU5 (CAN) foAlS (UK) KIllINg JoKe (UK) feMI KUTI & PoSITIVe forCe (NgA) SeUN ANIKUlAPo KUTI & egYPT 80 (NgA) l.o.C. (DK) lYKKe lI (S) MAgNeTIC MAN with Special guests KATY B and SBTrKT DJ Set (UK) THe rAVeoNeTTeS (DK) roB ZoMBIe (US) SWANS (US) TIMBUKTU & DAMN!(S) TV oN THe rADIo(US) VeTo (DK) 1349 (N) JUSTIN ADAMS & JULDEH CAMARA (UK/GAM) DANIEL ADAMS-RAY (S) ALCOHOLIC FAITH MISSION (DK) API UIZ (FR) ÓLÖF ARNALDS (ISL) ATMOSPHERE (US) AWESOME TAPES FROM AFRICA (US) JULIANNA BARWICK (US) BE-BEING (KOR) BLACK MILK (US) JAMES BLAKE (UK) CHARLES BRADLEY (US) BRING ME THE HORIZON (UK) KARINA BUHR (BRA) CALLE 13 (PRI) ANNA CALVI (UK) CHANCHA VIA CIRCUITO (ARG) CHASE & STATUS (UK) CHUCKAMUCK (DE) CODY (DK) CONGOTRONICS vs ROCKERS feat.

KONONO N°1, DEERHOOF, KASAI ALLSTARS, JUANA MOLINA, WILDBIRDS & PEACEDRUMS and SKELETONS (INT)

CURREN$Y (US) DÃM FUNK with MASTER BLAZTER (US) DARK DARK DARK (US) DE ENESTE TO (DK) MATTHEW DEAR - Live Band (US) DESTROYER (CAN) DJ /RUPTURE (US) DOP (FR) DååTH (US) JUSTIN TOWNES EARLE (US) ELEKTRO feat. JOHN TCHICAI (DK) THE EX with ROY PACI (NL) EYEHATEGOD (US) FALLY IPUPA (CD) FRENTE CUMBIERO (COL) FRISK FRUGT (DK) THE GASLAMP KILLER (US) GHOST (S) GOLD PANDA (UK) JOHN GRANT (US) GRAVEYARD (S) HOW TO DRESS WELL (US) I WAS A KING (N) ICEAGE (DK) ILILTA BAND (ETH) NICOLAS JAAR (US)

JACKDAW WITH CROWBAR (UK) JAGWA MUSIC (TAN) JATOMA (DK) KITCHIE KITCHIE KI ME O (N) KLOSTER (DK) DJ KOZE (DE) KYLESA (US) LITTLE DRAGON (S) LOVE SHOP (DK) LUKESTAR (N) LA MAKINA DEL KARIBE (COL) JANELLE MONÁE (US) MUNCHI (NL) NARASIRATO (SOL) NEXT LIFE (N) OFWGKTA (US) OH LAND (DK) OUDADEN (MAR) IVO PAPASOV & HIS WEDDING BAND (BG) PARKWAY DRIVE (AUS) PER VERS (DK) PRINCE FATTY SOUNDSYSTEM feat.

LITTLE ROY and HORSEMAN (UK) PULLED APART BY HORSES (UK) RANGO (EGY)

TARRUS RILEY & THE BLACK SOIL BAND (JAM) GONGA SAIN & MITHU SAIN (PAK) SCREAMING FEMALES (US) SHANGAAN ELECTRO (ZA) SHUTKA ROMA RAP (MKD) SOILWORK (S) SPIDS NØGENHAT (DK) SURFER BLOOD (US) THE TALLEST MAN ON EARTH (S) TAME IMPALA (AUS) TERROR (US) THULEBASEN (DK) TREMOR (ARG) UNDERØATH (US) ANIBAL VELASQUEZ Y LOS LOCOS DEL SWING (COL) KURT VILE & THE VIOLATORS (US) THE WALKMEN (US) WANG LI (CHN) WEEKEND (US) WHOMADEWHO (DK) YELLE (FR) YEMEN BLUES (ISR) ZEA (NL) ZUN ZUN EGUI (INT)

PAVILION JUNIOR 26. - 29. JUNI 4 GUYS FROM THE FUTURE (DK) AGENT FRESCO (ISL) BOTTLED IN ENGLAND (DK) DE HØJE HÆLE (DK) ESSENCE (DK) FASTPOHOLMEN (DK) HAMMONDS, HARRINGTON & DESTROY (DK) HONNINGBARNA (N) KIRSTEN & MARIE (DK) LITTLE MARBLES (S) NIVE NIELSEN & THE DEER CHILDREN (GRL) REPTILE & RETARD (DK) SELVHENTER (DK) THIS IS HEAD (S) TÔG (N) TRUST (DK) UNDERGANG (DK) WHO KNEW (ISL)

- og flere følger...

4 DAGER VORSPIEL 4 DAGER MED MUSIKK 8 DAGER ROSKILDE 170 BAND På 7 SCENER GRATIS CAMPING, KINO, SVØMMEBASSENG OG SKATEPARK M.M. ALT OVERSKUDD GåR TIL VELEDIGE FORMåL LES MER På:

roskilde-festival.dk

MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER skikkelig bra, spesielt etter den helt ok EP-en The Tomb Within fra 2010 og Horrific Obsession far 2009. Det som holder søppelkassa igjen er en klar og distinkt lyd som gir en fin lytteropplevelse i selve øyeblikket og at det tross alt er Autopsy man hører på.

Men det holder altså ikke. Neste gang, please. Vinylversjonen skal selvsagt i hus, det skal sies.

Andreas Tylden BLACK LIPS Arabia Mountain (VICE/COOPERATIVE 2011)

AUTOPSY Macabre Eternal (PEACEVILLE/TUBA)

Makabert anonymt.

Da engelske The Zombies var i ferd med å gi ut mesterverket Odessey And Oracle i 1967, kastet de likeså godt inn håndkleet og oppløste bandet fordi «interessen rundt bandet var heller liten og det faktumet at ingen ville komme til å skjønne skiva». I ettertid har The Zombies og Odessey And Oracle blitt hyllet av kritikerne og fått sin velfortjente plass i musikkparnasset; nyskapende, sjangerdefinerende, forut sin tid. Autopsy led på mange måter den samme skjebnen da de la bandet på hylla i 1993.

Autopsy hadde hele tiden vært et underdogband og ligget i skyggen av de større actsa med MTV (Headbangers Ball) i ryggen, som hadde overraskende mye å si den gangen. Ikke hadde de store salgstall å vise til heller (som for eksempel Cannibal Corpse og Obituary) som igjen resulterte i lite gunstige turnéforhold. Dessuten var ikke death metal spesielt kult å spille i 1993. Ikke før de senere årene har Autopsy fått sin velfortjente anerkjennelse for sin unike stil, groteske tekster, og organiske lydbilde som skulle inspirere og forme hundretalls av band i ettertid, deriblant en viss Stockholm-scene som dukket opp rundt tiårskiftet 1990 og et norsk band som også skulle sette standarden selv den dag i dag – mektige Darkthrone.

Det var mange som fikk kaffen i halsen da Autopsy annonserte to reunionkonserter hvorav den ene var satt til Bergen på Hole In The Sky-festivalen i fjor. Som kjent følger ofte en skive hakk i hæl når man først har funnet frem krefter og inspirasjon igjen. Resultatet er Autopsys femte studioalbum – seksten år etter at Shitfun kom ut til lunken mottagelse fra både presse og fans. Umiddelbart er det en herres fryd å høre Chris Reiferts umiskjennelige spillestil bak trommesettet og den gutturale brølinga bare han og Eric Cutler kan, bare hør på det geniale andresporet «Dirty Gore Whore». Deretter faller lytteropplevelsen, dessverre og skuffende, betraktelig. Det gjør direkte vondt å si dette, men en drøy time med direkte parafraser på gamle riff holder rett og slett ikke mål i 2011. Klart det er nærmest umulig å overgå klassikere som debuten Severed Survival, oppfølgeren Mental Funeral og EP-en Fiend For Blood (deres klart beste verk!), Macabre Eternal – Autopsy anno 2011 – gjenstår som sørgelig anonym, og det hjelper heller ikke etter ti runder når hukommelsen og fokus er helt andre steder. Dette er fryktelig synd, for jeg og alle andre Autopsy-fans ville så inderlig at dette skulle bli

3

Trond Sættem på plass!

KRAFTVERK VERK Baby Blue (V-HUSET)

Norsk rap har for alvor steppet opp i toppen av norsk musikkbransje igjen, og ikke minst blitt mer stuerein de siste årene enn sjangeren noensinne har vært tidligere. TV-programmer inviterer inn norske rappere som kjendisalibier, Chirag og Magdi er årets Spellemenn, Stella representerer Norge i ESC, og radiostasjonene spiller norsk rap som aldri før. Dødsfett. Men jeg ser likevel et faresignal ved denne nye trenden, som i tillegg til å selvfølgelig være et bevis på økt seriøsitet blant utøverne, også innebærer at mange har begynt å sette salg-/hitpotensiale foran genuin musikkjærlighet. En slik påstand plasserer meg selvfølgelig i «hater»-båsen, men jeg mener oppriktig at det er viktig å passe på før det sklir helt ut, noe det også har gjort når man allerede har begynt å pushe nye rapgrupper som «det nye Karpe Diem». Selvfølgelig forstår jeg intensjonen med å ville tjene penger på og leve av det man gjør, men som blodfan av musikk, kommer jeg alltid til å sette kunstneren foran «produkt-artisten» som lar radiostasjoner bestemme soundet sitt. Og det er her Bergensrapperen Verk kommer inn i bildet. En representant for V-Huset, som lenge har ligget litt i skyggen av sine karismatiske kompiser i det stadig blomstrende NMG/G-Huset. Han har et relativt kjent navn i undergrunnen, men det var først på Lars Vaulars Helt om natten, helt om dagen, at 25-åringen for alvor fikk vist fram hvorfor han er en av landets mest spennende rappere. Først ved siden av Vaular og Store P på «Synger på siste verset», men spesielt med fantastiske «Leah», hvor han holdt fortet ved siden av selveste

4

Bjørn Eidsvåg, og leverte noen av de mest klump-i-halsen-fremkallende linjene i norsk raphistorie. Når Verk nå er klar med sin første egne langspiller, Baby Blue, er det med sin gode venn og «Leah»-produsent Peewee enerådende bak spakene, et samarbeid som både høres og føles naturlig. Baby Blue er nemlig milevis fra det upersonlige beistet norsk rap er i ferd med å bevege seg mot. I stedet får vi en sample-basert og forholdsvis skitten skive, med et sound som får tankene til å gli tilbake til midten av nittitallet. Rene hiphop-beats over Fender Rhodes, piano og akustisk gitar, mad behagelig, uten hit-forsøk, og åpenbart på guttas egne premisser. Det hele drevet av Verks enestående vokal, som er vanskelig å beskrive på noe annen måte enn at du virkelig kan høre både sjel og hjerte når han nærmest kaster ordene i ansiktet ditt, noe man ikke akkurat har blitt bortskjemt på i norsk rap. Åpenhjertige rim og nittitallsbeats betyr derimot ikke at alt nødvendigvis blir fantastisk, og Baby Blue viser også at Verk og Peewee fortsatt har et lite stykke igjen før tingene virkelig sitter spikret hundre prosent.

Men der enkelte spor ikke gjør et spesielt vedvarende inntrykk («V-rommet Baby», «Svaret på tungen», «Slipp opp med meg»,), er skivas sterkeste låter («Naturlig syre», «Du e (faen meg) den Sterkeste) », «Blod byen» og spesielt den fantastiske gatesingelen «Neste sommer») soleklare eksempler på at norsk undergrunns-hiphop ikke behøver å være uinteressant flinkis-rap over sjelløse beats. At sjangeren har tatt et solid steg inn i det kommersielle markedet, betyr dog ikke nødvendigvis at man for første gang får servert noe som er verdt å spre til det store publikummet.

Mathias Rødahl

Dannet bløtkakekrig.

Mitt første møte med Black Lips var på Elm Street en gang på begynnelsen av dette århundret, og det eneste jeg husker fra konserten er at de tissa på scenen og at gitaristen i oppvarmingsbandet ga dem en leksjon på trøndersk for det. De var en obsternasig gjeng fra Canada, med en ustrukturert og rebelsk musikalsk act, ikke ulikt våre bysbarn i Pirate Love. Når jeg hører de nå, seks år senere hører jeg et band som endelig har fått samlet acten sin, og svarer til sin hype. Ikke ulikt sine kolleger i PL, som nylig gjorde en særs overbevisende, og hittil beste konsert på Blå.

Det virker som de talentfulle kidsa fra vår generasjon bruker en tid på samle acten sin, mens de spiser bløtkake til morgen og kveld, søler på skjorta, bråker og knuser servise, samtidig som de forventer å høste respekt.

Dét gir næring til rykter om kreisi livekonserter, og noe må Black Lips åpenbart ha, med misunnelsesverdig platekontrakt og en betydelig andel festivalopptredener på cv’n. Jeg vet ikke hvordan det har vært ellers, men på Hove i 08 kom deres rebelske garagepønkorkester til kort, der de forsvant i den store scenen, og ikke nådde ut til publikum.

Det er mulig de har lært et og annet på livets rockeskole siden sist, for endelig fremstår Black Lips som det gjennomført coole bandet de har hevdet å være i alle de år. Med et ekko av tidlig Rolling Stones, Iggy Pop light og Velvet Undergroundsk naivitet har de lagd en solid sekstenspors plate som gjør de til et band nevneverdig i århundrets musikkhistorie. Om de er modne for de store arenaene enda gjenstår å se, men noen band gjør seg aller best i undergrunnen, på en mørk illegal bule med pissevennlige monitorer og høy takhøyde for drittunger. Jeg kjenner ikke noe behov for å se Black Lips på en festivalscene etter mitt møte med Arabia Mountain, men jatakk til bakgårdskonsert med papplykter, dumpede ølpriser og anarkistiske åpningstider. Man blir aldri for gammel for bløtkakekrig med en snert eleganse og dannelse.

Inger Lise Hammerstrøm

4

bakgrunn av monsteret «Paris», som også ble brilliant remixet av Aeroplane. Denne låten farget store deler av albumet, og selv om ingen andre låter var riktig like gode, så ble de stilt i et særdeles godt lys. Denne gangen er historien av en mye sørgeligere art. Det finnes ingen scene å desperat forsøke og holde liv i, og Friendly Fires album fremstår ikke bare som fryktelig middelmådig, det fremstår også som fryktelig unødvendig. Førstelåten «Live Those Days Tonight» fungerer som en fin advarsel, såvel som tonesetter, for resten av albumet, kanskje vi skal kalle den et omen. Tenk deg det verste fra britisk popmusikk, faktisk, tenk Blue-låten fra eurovision, pakket inn i en slags krampaktig dansepunk-forkledning – det er ikke særlig bra. Andrelåten derimot, er det nærmeste Pala kommer debuten, og det nærmeste de kommer å produsere en god låt. Faktisk er ikke bare «Blue Casette» denne platas beste låt, den er en god låt helt på egne bein også, sett bortifra det mølet som omgir den. Den bygger seg opp rundt en ødelagt kassettloop, som går i bakgrunnen hele låten igjennom, med en god melodi som støtter seg opp mot et tonalt/atonalt bakteppe, og det hele er forfriskende vellykket og ektefølt. Etter dette går det nedover igjen, og platen plukker sakte og sikkert opp tonen fra førstesporet. På sitt verste fremstår Friendly Fires som helt rådløse. En gjeng musikere som vet hvordan de spiller en dansepunk-låt, men som strengt tatt ikke har noen låt å spille. Det blir bare kakafoni og staffasje, og fyllstoff, ingenting sier middelmådighet mere enn fyllstoff.

Man kan si mye om retten til å uttrykke seg selv, men i denne omgang burde Friendly Fires holdt seg til det gamle ordtaket om at om man ikke har noe å si, da bør man heller ikke si det.

Håvard Ringen

LADY GAGA Born This Way (UNIVERSAL/INTERSCOPE 2011)

FRIENDLY FIRES Pal (XL RECORDINGS/PLAYGROUND)

Hvor middelmådig som helst.

Med debuten traff Friendly Fires gull; de kom på scenen på tampen av forrige nyveiv-bølge fra Storbritania. Den gang klarte de å holde litt ekstra liv i en scene som var blitt selvbevisst og selvfornøyd, de maktet å blåse liv i noe som egentlig skulle vært dødt ved å blande moderne og gammel housemusikk, med høyoktans britisk nyveiv. Det funket mye på

2

Gaga douze points!

Med ti millioner følgere på twitter, ytterligere tjue mill på facebook og egen youtubekanal ruler hun de sosiale mediene, og dermed popkulturen. Det er bare å innse det, Lady Gaga er i alt og i alle.

Er det noen som står i posisjon til å samle vår gudsforlatte verden er det NYC-skreppa med de kontroversielle antrekkene, toveislegningen, det oppgraderte nestekjærlighetsbudskapet om å verdsette individet, og de hyperkommersielle poplåtene. Ikke

4

6/2011

59

stageway presenterer

MUSIKK

FAREWELL TOUR

Etter nesten 40 år som et av verdens største og ledende heavy metal-band, er det klart for Judas Priests siste verdensturné. “Epitaph Tour” vil avslutte deres unike karriere, og vil bli en siste sjanse for fansen til å ta avskjed med det legendariske bandet fra England.

onsdag 15. juni edvard griegs plass

søndag 28. august grieghallen

søndag 21. august peer gynt salen

lørdag 8. okt. usf - verftet

ulikt Jesus fra Nasaret samler hun folket, og gir håp til samfunnets utstøtte. Mens Jesus tok avstand fra makteliten, og samvittighetsfullt jobbet seg opp fra grasrota spjåker Gaga seg skamløst ut i kjøttkjoler, neonfarget hår og oppmerksomhetssøkende kreasjoner og angriper massene med heroinistisk popmusikk.

Hun er den mest lønnsomme mjølkekua siden Madonna og Michael Jackson, og verken fans eller bransje kan unnvære henne. Dermed kan hun herje på som hun vil med de konservative amerikanerne, og resten av verden for den saks skyld, for Gagaismen når ut i hver en krok av denne vide verden. Bortsett fra noen utblåsninger om han bad assen som har såra henne, har ikke Gaga bydd stort på seg selv, men heller fylt ut tekstene med ymse varianter av Gagaoh-la-la i et svulstig og vulgært MGP-univers. Gaga safer med samme oppskrift denne gangen også, og slår til med hele femten spor pur eurodisco. Born This Way er gagaism, svadasim, gagavison alt ettersom, men det er for kult til at det faller inn under en guilty pleasure. For hun har en edge som favner alt fra dansegulvet på Lux til de hippeste mikseboksene. Det er cheezy som faen, og det er bare å innfinne seg med at hun kommer til å dominere underholdningskanalene de kommende månedene også. Her er det plenty miksemateriale, musikkvideostoff regissørene kan knives om å få regissere, catwalksoundtrack og gay klubbmusikk. «Government Hooker» med den The Knife-aktige beaten, «Scheise» som gjorde sin debut på Thiery Mugler-visningen med Gaga som modell (seff), «Edge Of Glory» og de allerede etablerte hitlåtene «Born this way» og «Judas» kommer ubønnhørlig til å prege underholdningsåret 2011. Som et selvstendig musikalsk verk er ikke dette noe å skrive inn i historiebøkene, det skal jeg holde med mine anmelderkolleger i, men i en bransje som står for fall, er det bare å bøye seg i støvet for kvinnen som for tiden selger mer plater enn Bibelen, til tross for at låtene er tilgjengelige for nedlastning og gratis lytting overalt! Lady Gaga er Jesus møter Stalin og Lenin, og kan med rette lansere gagaismen som tiårets ideologi. Frihet, ulikhet og brorskap til folket!

Inger Lise Hammerstrøm

selvfølgelig er snakk spor som skal vise fram damas enestående stemmeattributter, men dette er et album, ikke Showtime at the Apollo. Andre irritasjonsmomenter jeg sliter med, er dessuten Jessies stadige «animering» av stemmen sin (når det for eksempel grenser til piping), og ikke minst hennes ganske simple, PK-ete og klisjéfylte tekster om hvordan vi alle er like enten vi er rike eller fattige, vær snille mot hverandre, barn av regnbuen osv osv, og som til slutt kulminerer i «Stand Up» med drøyt pinlig tenåringsvisdom av typen «If you surround yourself with negative people/You’ll never feel settled in or become equal – no!» og «If you let a frown become your normality/You don’t set an example for the youth of our humanity», som virkelig får kynikeren i meg til å skjelve av kleinhet. En skjelving som forøvrig ikke avtar nevneverdig når Jessie tar et oppgjør med sin barndoms mobbere på «Who’s Laughing Now» (også

er en forferdelig låt). Men selv om jeg er streng med Jessie nå, finnes det faktisk noen skikkelige gullkorn på Who You Are, og ikke helt uventet er dette når frøkna roer seg litt ned. Både «Abracadabra» og «Casualty of Love» gir lytteren en smak av hennes flotte stemme, men uten å bli totalt bucaket ned slik man blir på andre spor. Det samme kan sies om «Love», hvor hun til tider høres ut som Lauryn Hill, og den vakre power-balladen «I Need This». Sistnevnte er muligens litt musikalsk malplassert her, men jeg tar glatt i mot litt puddelhår før en ny pop-rock låt om mobbing. Til slutt må selvfølgelig også førstesingelen «Do It Like a Dude» nevnes, som til tross for et par irriterende detaljer, selvfølgelig også er en catchy liten sak. Og da gjenstår bare det store spørsmålet alle gutter spør seg om dagen: Er egentlig Jessie J fin eller er hun ikke? Svar kan sendes til redaksjonen.

Mathias Rødahl

JESSIE J Who You Are (ISLAND/UNIVERSAL MUSIC)

Punkeruta.

Mens mange av dagens håpefulle artistwannabe’s forsøker seg på snarveier som Idol og X-Factor, kan 23 år gamle Jessica Ellen Cornish skryte på seg å ha gått den lange og respektable veien oppover karrierestigen, både som låtskribent for stjerner som Miley Cyrus og Chris Brown, bakgrunnssanger for Cyndi Lauper, og ikke minst ved å opparbeide seg oppmerksomhet via sine mange, imponerende YouTube-videoer (aka 2000-tallets demoer).

Her fikk Jessie virkelig vist fram sin fantastiske stemme, som i mine øyne både har vist seg å bli hennes velsignelse og forbannelse. For selv om vokalpresentasjoner av dette kaliberet selvfølgelig er fascinerende, kan det også bli særdeles slitsomt i lengden, noe som dessverre skjer litt for mange ganger på debutalbumet, Who You Are. Jeg mener, selv om man har en svær pikk, så betyr det jo ikke at man er nødt til å slenge den om seg hele tiden?

Og det samme kan sies om stemmen til Jessie J, som rett og slett blir for mye av det gode når hun vokalrunker i vei på låter som «Nobody’s Perfect», «Big White Room» og «Mama Knows best». Og ja, jeg forstår at det

3

tirsdag 14. juni tirsdag 15. nov. - usf

Nik Kershaw & Band

ricks teater

søndag 5. juni ricks teater

BILLETTER: WWW.BILLETTSERVICE.NO (81533133) NARVESEN, POSTEN & 7ELEVEN 60

6/2011

Foto: Isabell N Wedin

SONDRE LERCHE Sondre Lerche (TELLE RECORDS/VME)

Gullgutten!

Norsk pops ypperste låtskriver, kanskje sidestilt med Anders Tjore, er tilbake. Han er klar med sitt syvende album, det første siden Phantom Punch fra 2007. Lerche er sitert i presseskrivet med noen ord som får lytteren til å forvente nyvinninger, han skriver at han denne gangen har funnet seg selv inspirert av ting han ikke har brydd seg om tidligere, at han har fokusert på atmosfære og at han vil være både intim og intens. Det har gått gode fire år siden sist album, noe som er relativt lang tid. Kanskje har det gått så mye tid fordi all den nye inspirasjonen har krevd en masse bearbeiding, kanskje har han jobbet skikkelig tungt med denne plata, eller kanskje har han, til tross for nevnte utsagn, slitt med inspirasjonen. Det er mye som kan sies om Sondre Lerche, men at det er en radikalt ny versjon av Lerche vi blir servert, det skal det ikke ha på seg. Her er det meste ved det gode gamle, på godt og vondt. Og til å være et såpass

4

ambisiøst album, så er det, dessverre, ganske kjedelig. Ikke det at det er dårlig: ofte er det klassisk Lerche, altså ypperlig pophåndverk. Men det med at dette skal være en eksperimentell plate, det er et lass med hestedritt altså. Mer enn noen ting annet, så føles dette albumet som trygt; som akkurat det man forventet seg. Og det, det oppleves som litt kjedelig. Men så var det også dette med at Sondre Lerche kan – virkelig kan – popmusikk.

Klassisk firepersoners (trommer, bass, gitar, gitar, vokal) popmusikk, er det få som gjør bedre enn ham. Lerche har finstudert Elvis Costello, Sean O’Hagan, Todd Rundgren og Van Dyke Parks. Han kan akkordskifter som Kate Middleton kan velge kjoler, og akkurat dette gjør at han aldri kommer til å lage et kjedelig album, men fortsetter du å gjøre den samme tingen om igjen og om igjen, så blir folk til slutt litt lei. La det være mer et varsku enn en betegnelse på akkurat denne plata, for til tross for en uhyre trygg følelse på det hele, noe stillstand, så er Sondre Lerche imponerende håndverk.

Håvard Ringen

www.4sOund.nO

OslO MOss Gjøvik sandefjOrd MOlde BerGen TrOndheiM TønsBerG krisTiansund hauGesund sandnes sTavanGer

RICKS PRESENTERER 14.JUNI

NIK KERSHAW

KL 21.00

SØNDAG 5.JUNI KL20.00

CYNDI LAUPER Billetter kan kjøpes på: billettservice.no / 815 33 133 / 7-Eleven / Narvesen / Posten

www.standupbergen.no

POSTGIROBYGGET

SOMM ER STANDUP

HVER FREDAG I JULI!

Dørene åpner 20.00 cc: 120,- inkl avgift Forsalg på 815 33 133 eller billettservice.no

?

LØRDAG

13.AUG

QUIZNIGHT WITH ANTHONY HILL TORSDAGER OG FREDAGER KL 20.30 t.o.m 17.JUNI - INNGANG GJENNOM FINNEGANS OPPSTART ETTER FERIEN: TORSDAG 11. AUGUST

?

MUSIKK

7. JULI

U.D.O ★ BLIND GUARDIAN KVELERTAK ★ MERCENARY

FRA MUDDER TIL ÅPNE FARVANN HOPE I DIE VIRGIN Is Forever No Way (FYSISK FORMAT 2011)

Jeg så nylig et naturprogram fra Stillehavsøyene, og foruten kjøttetende sommerfugllarver og den til nå for meg ukjente historien om Påskeøyas babylonske skjebne, ble jeg slått av hvor lik musikken deres var oppbygningen i vår popmusikk. Til å befinne seg isolert fra omverden, i et lukket stammesamfunn, tonesatte de sin tilværelse med påfallende like toner som våre. Så når Fysisk Format forsvarer Hope I Die Virgins Serena Maneesh tilnærming med at «de har vaket for seg selv i det lunkne mudderet ved bredden av Oslos undergrunnsscene», er det en ærlig og tilgivelig innrømmelse (av det vage slaget dog). Dette låter ikke så aller verst til å ha vaket i Middelalderspeilets

5

shoegazesump de siste åra. Når alt kommer til alt er vi tross alt bare mennesker i søken etter å forstå og leve dette livet, og når du kommer fra en stamme med dommedagsromantikere og dedikerte syndsforlatere, er det ikke rart det musikalske uttrykket bærer preg av det. Med et kledelig slør av elektroniske elementer, drømmende poparrangementer og åttitalls synthnostalgi har de tilført den utilgjengelige shoegazesjangeren et verdifullt tilskudd på stammen. Jeg heier på Øyadebut og videre fra mudderet i Middelalderspeilet til de åpne farvann. «Anders Gievær», «Intro» og «(Soon) Into Heavens» er blant platens beste spor, men med de nærmest umerkbare overgangene mellom låtene, er dette en plate som bør høres i sin helhet. Gjerne i den svale og naive sommernatten på en takterrasse med en isbøtte vin.

Inger Lise Hammerstrøm

8. JULI

BLACK LABEL SOCIETY MESHUGGAH ★ CANCER BATS PAGAN’S MIND

9. JULI

THE DARKNESS ★ EDGUY TNT ★ KEEP OF KALESSIN ROCK STAGE

INGENTING ★ LUXUS LEVERPOSTEI ★ BLACK INGVARS ★ SAINT DEAMON BLOOD COMMAND ★ DJERV ★ CRUCIFIED BARBARA ★ INSENSE ★ BREED GUARDIANS OF TIME ★ MONGO NINJA ★ OZZMOSIS ★ TRENDKILL POWERRIDE ★ HEATSEEKERS ★ METALLICATZ ★ TEARDROWN Musikk i 3 lange dager under åpen himmel. Festivalcamping, MC-Camping, Badeplass, bredt utvalg av matboder og handlegate. Kvinesdal er stedet å være andre helga i juli. Kjøp festivalpass og campingpass på billettservice.no.

18-års grense. Sjekk www.facebook.com/norwayrock

www.norwayrock.no JENNIFER LOPEZ Love?

(ISLAND/UNIVERSAL MUSIC)

Asså, hva skal en si?

Da 21-år gamle Jennifer Lynn Lopez dukket opp som en av de faste danserne på TV-programmet

2

In Living Color i 1991, så hun strengt tatt mer ut som en tenåringsgutt enn ei dame. Vi snakker kort hår med plenty gele, diverse klassiske nittitallsmoves, Dr. Martins og høyvanns-baggypants som dekket det som senere kom til å bli kjent som verdens

åttende underverk: hennes gigantiske rumpe, eller «grande culo», som det jo heter nerri der familien hennes kommer fra. Da hun to år senere hang ut med den særs flerkulturelle vennegjengen i Janet Jackson-videoen «That’s the Way Love Goes», var 6/2011

63

MUSIKK

Jeg ekke homo assa, wolla.

SKAPELSESBERETNINGEN TYLER, THE CREATOR Goblin (XL RECORDS)V

Jeg skal ikke lyve på meg å ha vært OFWGKTA-fan i flere år, og må fortsatt gå på Google for å finne ut hvordan navnet staves, men i likhet med mange andre der ute, ble jeg supergira da Los Angeles-kollektivet tok steget ut av den verste undergrunnen med Tyler-videoen «Yonkers» og deres wow-opplevelse av en opptreden på Late Night with Jimmy Fallon tidligere i år. I ukene og månedene etter Fallon, klarte hype-beistet derimot å snu min egen Odd Future-begeistring til uffing og himling med øynene hver gang jeg så et #swag på Twitter eller alle de unge hipsterkidsa som slukte (og fortsatt sluker) alt Tyler & Co. sier og gjør.

Men til tross for dette, kunne ikke en sinna, gammel anmelder som meg selv fornekte det musikalske, som jo faktisk er en stor grunn til at såpass mange har fått opp øynene for Odd Future. Og i en tid der en stor del av rapmusiken enten er nøye iscenesatte hitforsøk eller lamme gangsterkopier, har gutta (og lesba) uten tvil vært et stort og friskt pust med sin tenåringsbarnslige jeg gir faen i alt-holdning, super-ukommerse musikk (med

5

64

6/2011

klare referanser til blant annet The Neptunes, Gravdiggaz og The Pharcyde), og ikke minst lojalitet til egne prinsipper. I min bitreste Odd Future-tvilsperiode spådde jeg at vi snart kom til å se dem i en Mountain Dew- eller Snickers-reklame, men til tross for at Tyler stadig snakker om hvor mye han gleder seg til å «selge ut» og bli stjerne, beviser Goblin at han nok er langt smartere enn man først skulle tro, og at målet ikke er raske bransjecash. Til tross for at han nå har «alles» øyne på seg, leverer han nemlig et album som følger i samme spor som gratisdebuten Bastard fra 2009, både når det kommer til beats, tekster og sin selvanalyserende alterego-tråd.

Først sparket i gang av den tidligere nevnte genistreken «Yonkers», og så rett inn i den klisjé-provoserende «Radicals», som åpnes med «Hey, don’t do anything that I say in this song, okay? It’s fuckin’ fiction/ If anything happens, don’t fuckin’ blame me, white America», før låta fortsetter med «Pigion»-linjene «Kill People, burn shit, fuck school» (en låt fra Earl Sweatshirt-albumet Earl, som mange anser å være Odd Futures beste utgivelse så langt) og senere følger opp med «Fuck your traditions, fuck your positions/Fuck your religions, fuck your decisions/They’re not mine,

you gotta let ’em go». Jeg sier klisjé, for det er vel strengt tatt ikke andre enn Fox News og 21 år gamle kids som lar seg provosere/ rives med av denne typen påtatte opprør, og hadde dette vært alt Tyler hadde å by på, ville det hele blitt svært uinteressant. Det beviser de tolv resterende godlåtene at det ikke er.

For heldigvis handler Goblin om så mye mer enn Tylers sjarmerende, dog uprovoserende tenåringsopprør og stadige forsøk på å sjokkere med det enkelte mener er rent homsehat (Tyler er særdeles glad i ordet «faggot») og kvinneundertrykkende tekster. Med linjer som «The Devil doesn’t wear Prada, I’m clearly in a fucking white tee» og «Rape a pregnant bitch and tell my friends I had a threesome» er det vel ingen tvil om at tjueåringen selv ønsker å være i moralrytternes sikte. Men å kun henge seg opp i denne ene siden av Tyler, The Creator blir ganske håpløst, når han vel så mye framstår som en både ærlig og usikker tenåring, som bak det aggressive språket også avslører en relativt følsom personlighet.

«See when I’m with my friends I just put on a front/But in the back of my top I’m writing songs about we», rapper han på den Frank Ocean-gjestede «She» (som lett kunne ha vært et spor fra N.E.R.D. sin første skive),

og joda, han rapper både om å dra den samme jentas livløse kropp inn i skogen og forgripe seg på henne, men kom igjen’a … har du hørt noe søtere enn «Cause I usually just stalk you and masturbate/And I finally got the courage to ask you on a date»? Denne reisen mellom Tylers forskjellige personligheter fortsetter gjennom hele albumet, og gir et ganske tydelig bilde av hva vi har med å gjøre. Både en ung, sinna mann som hater faren som forlot ham som barn, jentene som ikke ville ha ham, og alle som prøver å påtvinge ham sine egne regler og prinsipper, men samtidig også en lættis og reflektert fyr med mye kjærlighet for kompisgjengen sin.

Vi snakker altså om personifiseringen av et godt, gammelt ungdomsopprør, akkompagnert av et overraskende variert og fett lydbilde, produsert i sin helhet (bortsett fra «Transylvania») av Tyler selv. Og det burde strengt tatt imponere de fleste. Kort oppsummert, er den «offentlige personen» Tyler, The Creator sikkert lett å hate på, men er man ærlig med seg selv, skal det mye til for å kunne avfeie det åpenbare talentet denne unggutten er.

Mathias Rødahl

MUSIKK håret derimot blitt langt, buksene byttet ut med svart minikjole, og running-man’en satt til side for sensuell vrikking. Rumpa (eller culoen, om du vil) var på sin side fortsatt et uskrevet kapitel, noe den også fortsatte å være da Jennifers filmkarriere fikk seg en real opptur med spektakulære filmer som Money Train, Selena og ikke minst slangeklassikeren Anaconda. Men så kommer det Gudommelige året 1998. Året da Bill Clinton dytter en sigar inn i Monica Lewinsky, Frankrike vinner fotball VM … og Jennifer Lopez for første gang viser fram sin gigantiske bakdel i all sin prakt under en photo shoot for Vanity Fair. Sjokkbølgene gikk verden over, både blant menn med en forkjærlighet for grande culos, og ikke minst kvinnene som var i besittelsen av dem. Endelig var det lov å ha former! Og nå skal jeg ikke spre rykter om at Jennifer trademarket rumpa si, men hun begynte i alle fall å promotere den som om hun var en Coca-Cola-flaske fra og med dette hellige øyeblikket. Vibe, GQ, FHM, Elle, Esquire, Marie Claire, Cosmopolitan … alle ville ha en bit av verdens nye gullkalv, som ble forsikret for 300 millioner dollar, og spredd verden over i form av musikkvideoer, røde løpere, magasinartikler og paparazzi-bilder. Og mennene, de falt som fluer i åsynet av denne Guds fremste skapelse. Først med selveste Sean «Diddy» Combs, som igjen mistet den etter en fiaskokveld på byen i New York med den pistolglade rapperen Shyne.

Deretter danseren Chris Judd, og to år senere Ben Affleck, som er kjent for å ha grafset på Jennifers edle bakende i videoen til «Jenny From The Block» – et særdeles bittert øyeblikk for alle menn.

Den største smerten kom dog da hennes gamle venn, den 173 cm høye og provoserende spinkle sangeren, Marc Anthony entret bildet og stjal både Jennifer Lopez og bakdelen hennes foran nesene våre i 2004. Ingen mann burde ha tilgang på en rumpe som er like stor som hele ham til sammen, men smørsangeren (som selvfølgelig snakker spansk), klarte det umulige. Og her sitter vi altså i 2011, uten berørings-tilgang til el grande culo, som fortsatt blir kontrollert av en mann med maur-aktig kroppsbygning. Ay, Dios mio, por que? Por queee?? Det er ikke en gang noen bilder av dette flotte, runde skaperverket i bookleten til hennes nye album Love?. Forøvrig en passende tittel, for hvor er kjærligheten liksom? Og musikken? Den er ræva!

(Hehe … get it? Ræva liksom?

Fordi jeg har skrevet om rumpa hennes …). Men seriøst da, ikke bruk pengene dine på dette. Det er jo faktisk gratis å google «J.Lo + ass».

Mathias Rødahl

THE MIDDLE EAST I Want That You Are Always Happy (PIAS/VME)

The midt på treet.

Australske The Middle East stod for en av fjorårets behageligste overraskelser, med deres lille, delikate debutalbum, The Recordings Of The Middle East (riktignok ble albumet sluppet i 2009, men kom ikke på det norske markedet før i fjor). The Middle East viste på dette albumet frem tendenser på at de virkelig visste hvordan man lager emosjonell folk-pop, og albumet var helt på høyde med åndsfrender som Bon Iver eller Fleet Foxes. Nå er de klar med oppfølgeren til denne slående debuten, og det er med rettferdiggjort spenning at I Want That You Are Always Happy settes i spilleren. Og det er vanskelig å unngå og bli skuffet; det første som slår en ved dette albumet er hvilken innadvendt affære det er.

Der debuten riktignok også var kontemplerende og introspektiv, så viste den i det minste en slående og umiddelbar meloditeft.

Flere av låtene hadde hitlåt-aktige kvaliteter ved seg, i at de hørtes ut som låter man kjente; umiddelbart veldig fengende. Denne gangen må vi fem låter uti albumet før vi blir servert en låt som i det hele tatt er vagt iørefallende.

«Land Of The Bloody Unknown» er slentrende folk-melankoli slik vi forventer det fra The Middle East, bare ikke riktig strålende.

Det som virker å ha gått galt for The Middle East, er en klassisk andreplate-feil. Spesielt når man skal følge opp en strålende debut. Denne plata mangler ikke

4

ambisjoner, det er tydelig at den vil veldig mye, og over alt så vil den være en god og vanskelig plate. Derfor er den innovervendt der debuten var utovervendt, fordi all stor kunst visstnok er det. Det er jo ikke tilfellet, men mange går nå rundt og tror det.

Og derfor preges igjen I Want That … av broderende, treige låter, som snirkler seg avgårde og byr på mere staffasje og konstruksjon, enn de byr på klassisk låtskriving, som nettopp var en av styrkene til debuten. «Never change a winning team», heter det. Således bør man heller ikke forandre på oppskrifter man vet at fungerer, med mindre man har utrolig godt belegg for å gjøre så – det har ikke The Middle East. I Want That … er full av formspråk som bandet ikke mestrer. Kanskje er det lov å håpe at denne plata er et nødvendig onde som de må igjennom, for i tur å innse hva de egentlig bør drive med, lage bittersøte låter ment for unge menn med kronisk vondt i hjertet, ikke sørstatsgotikk og sumpblues, og lange intrikate, broderier som fører ingensteds.

De bør lage låter som «Months». Åh, om bare hele albumet hadde vært som denne. Sterk i melodi, sterk i emosjon, sterk i tekst og stemning.

Håvard Ringen ORIGIN Entity (NUCLEAR BLAST/WARNER)

UORIGINalt tull.

Death metal har ikke akkurat hatt en revolusjonerende utvikling de siste tjue årene, men brutalitet, tempo, fusjonering med andre

2

elementer, sjangre og det tekniske aspekt har hele tiden vært en drivkraft fremover i en sjanger som har prøvd det meste, og har med band som Origin og eksempelvis kollegaene i Decrepit Birth gjøgla seg til topps på helt feil premisser; Null egenart, totusenognittini identitetsløse riff spredt utover en million taktskifter med gjennomsnittsfart på 450 BPM, intetsigende støvsugervokal, triggermaskiner som

lyser mer rødt enn Amsterdamby-night . Nei, dette skjønner jeg ikke noe av. Snart tjue år har gått siden jeg tok bussen mutters alene til Majorstua for å se amerikanske Death spille på Alaska (ref. Betong/Chateau Neuf) som, helt streit, konstaterer at jeg har begynt å komme opp i årene.

Jeg har siden den gangen levd med ekstrem musikk hver eneste dag, klamret meg til gamle schlagere, oppdaget nye band

og blir fortsatt overrasket over at grensene til stadighet pushes og det fra tid til annen dukker opp nytt friskt blod, for det er faktisk nærmere 25 år siden «tidenes mest brutale plate», Scum (Napalm Death), ble utgitt.

Men i dette tilfellet gjelder altså janteloven så til de grader. Det får da virkelig være grenser. Spill skikkelig death metal, Origin, ikke piss på sjangeren.

Andreas Tylden

MUSIQ SOULCHILD MusiqInTheMagic

albumet MusiqInTheMagic? Vel, selv om den rulleskøyte-funky førstesingelen «Anything» (med og av Swizz Beatz) ikke var helt min tekopp, er skiva overraskende velstøpt. For der hans seneste fullengder, OnMyRadio spriket i alle retninger, vil jeg tørre å påstå at MusiqInTheMagic langt på vei er Musiqs mest gjennomført album. Denne gangen har han visstnok valgt å fokusere på de realistiske sidene ved et kjærlighetsforhold, noe han etter den nevnte Swizz-låta går rett inn i med «Single», som sammen med neste spor, «Say I Do» tilhører MusiqInTheMagics sterkeste låter. Og selv om jeg forventet å finne dem, det er rett og slett ingen direkte kjedelige spor her, noe som strengt tatt er en karriereførste for Musiq. Til tross for et variert sound, holder han et mye sterkere grep om tøylene enn hans tidligere album, denne gangen med en jovial sommerblend bestående av godlåter som «Love Contract», «Silver

And Gold», «Waiting Still» og «Do We Have To». Men alt er ikke bare fryd og gammen. Det som derimot også skiller MusiqInTheMagics fra resten av katalogen hans, er nemlig mangelen på de virkelige standout-sporene vi vanligvis blir servert. Musiq pleier i alle fall å ha én eller to låter som garantert blir moderne klassikere, til tross for at resten av sporene ikke nødvendigvis følger opp, men denne gangen er det liksom ingenting som framkaller den tidligere nevnte gåsehudfølelsen. Og dette altså selv om albumet henger såpass bra sammen fra start til slutt. Vi snakker med andre ord «bra», ikke dårlig, ikke kjedelig, men heller ikke great. Og da havner vi igjen der vi alltid pleier da … på den gode, gamle firern.

Mathias Rødahl

(WARNER MUSIC)

Jovialen en-to-tre-fire.

Jeg har anmeldt en del Musiq Soulchild-skiver opp gjennom årene, og oppsummeringen av dem alle, er et knippe skikkelige fine klassikere omgitt av noen helt ok låter, samt et par rene skippelåter. Terningskast fire, om du vil. Problemet til Musiq er at han til tross for sitt åpenbare talent og egenart, alltid forsøker å bite over litt for mange områder samtidig, og dermed har endt opp med litt lavere soul-status enn det han strengt tatt fortjener.

Hvem andre soul-sangere kan du vel ramse opp med en like konsekvent og imponerende samling godlåter som Musiq? Vi snakker «Love», «Halfcrazy», «Don’t Change», «Previouscats», «Whoknows», «Teach Me», «Today», «ifuleave», «sobeautiful» osv … et pågående gåsehudangrep ulikt noen andre. Så hva med det nye

4

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

DANGERZONE

En rockesymfoni av Terje Rypdal. Skrevet for 100 Harley-Davidson, el-gitarer og fullt band TØNSBERG. VED KANALEN 25. JUNI 18.00

SOLOPPGANGSKONSERT Nils Petter Molvær og Biosphere TJØME. VERDENS ENDE 3. JULI 04.00

24.juni-3. juli

Komplett program vestfoldfestspillene.no 6/2011

65

TEAM ME, ROBOTS IN DISGUISE

Trondheim, Marinen 19. og 20. august 2011 Festivalpass kjöper du allerede nå på billettservice.no

,

(SE),

TIBE T:IKI foto: Geir Mogen

DEATH FROM ABOVE 1979 , THE ROOTS BEST COAST , WANNSKRÆKK, KYLESA

MUSIKK

Slut o’hoi! NATT&DAG guider deg til å ha uforpliktende sex med musikere.

Hvilken sjanger scorer høyest?

TEKST JOHANNE S. ÅPENBARING ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN INDIE Stereotypen: Indiemenn er tynnfeite og valkete, selv om de skal ha for at de dusjer oftere nå enn for 10 år siden.

Fremgangsmåte: Skryt på deg et nært vennskap med Øya-mogul Claes Olsen. Er det mot formodning en engelsk eller amerikansk indiepølse trenger du ikke å løfte en finger. De er altfor dårlig vant hjemmefra og klare for alt.

Vurdering: Det snodige er at det føles litt som å ligge med en av gutta i Big Bang Theory. Er du jævlig uheldig får du en dårlig låt oppkalt etter deg. Forvent deg intet mindre enn at fyren plutselig avbryter samleiet, kaster overkroppen ut av vinduet for å rope på elg, og fortsetter. Resultatet henger på murveggen i ukesvis.

Puleanthem: ”Man Called Aerodynamics”, Guided By Voices

2

SCANDIROCK Stereotypen: Denna karen spiller primalrock og veit derfor å dekke primærbehovene. Han er sjarmerende, bredbent og alltid rett på sak - akkurat som en god scandirock-låt.

Fremgangsmåte: Vift litt for mye pupper uten BH i en litt for trang bandskjorte og syng Thin Lizzy litt for høyt.

Vurdering: Scandiboy er into klining, beføling og kiling rundt ringmuskel. Kort sagt: overalt, hvor som helst, når som helst. Grei tre-greps sex. Pass bare på at han ikke hiver i seg den åttende Fernetshoten ved bardisken før dere sykler hjem til deg (kan føre til sovning under akten). For den gjengse scandirocker, helliggjøres uttrykket ”det som skjer på tur, blir på tur”, så snakk aldri om sexen i ettertid. Og hva enn du gjør…end for guds skyld ikke opp med en Carburetor.

Puleanthem: ”Like No Other Man”, The Hellacopters

5

HIPHOP Stereotypen: Hva gjemmer seg under skjorta? Til tross for at det som regel er umulig å vite før de kler av seg ved siden av madrassen (som for øvrig ligger på gølvet), overrasker hiphoper’n positivt. Duden er en seksuell omnivore som helst ser at du er en purung spretten J-Lo med karamellhud eller en eldre MILF uten hemninger. Men sant skal sies: Når de først har gjort seg så flid med å rappe gester og looks fra sine amerikanske brothers, er det jaggu synd de ikke er like velutstyrte.

Fremgangsmåte: Når man skal imponere en drøvtygger bør man alltid lokke med gress.

Vurdering: Okay. Girl, I’m tellin’ ya: Disse gutta er musikernes svar på en Labrador. Positive, lekne, butte med tunga på slep og meget inkluderende i senga.

I tillegg trives de i flokk, så vær OBS på ubudne gjester – særlig homies som trenger et sted å ”crashe”. Labradåren er ikke nødvendigvis den smarteste kniven i skuffen, men elsker rumpa di og deler gledelig en joint med deg etter akten.

Koselig.

Puleanthem: ”Deeez Nuuuuts”, Dr. Dre

GOTH

5

Stereotypen: Piercing alert!

Denne rasen er bleik og deigete, og heller ofte mot en lettere depresjon. Befinner seg i grenselandet til gjøglere - med alt det innebærer.

Fremgangsmåte: Den rakeste veien til å ha det goth i senga er å namedroppe Fields Of The Nephilim og uttrykke din voldsomme bekymring over at Zeromancer ikke har fått den anerkjennelsen de (ikke) fortjener.

Vurdering: Du vet du har sex med en gother når pikken er liten og viagrastiv. Speeden avføder timevis med kaninknulling i 666 BPM, som man uansett ikke kjenner, ispedd spinkle hyl: dunkdunkdunkdunk ”SKULLE ØNSKE DU VAR SMURT INN I…” dunkdunkdunk ”…TJÆRE”. Sleng på en eim av råtne dreads, spisse hoftekammer og en narkorazzia, og vips, du har tidenes verste one-night stand.

Puleanthem: ”Dark Entries”, Bauhaus

SINGER-SONGWRITER Stereotypen: En singersongwriter er alltid mye mindre følsom og hakket mer bitter enn musikken tilsier. Muligens fordi de aller fleste egentlig bare er singers-almostsongwriters.

Fremgangsmåte: Du er garantert sex så lenge du ikke begynner å le når han ser deg dypt i øya og inviterer deg hjem for å høre på Nick Drake med et glass rødvin til. Det er heller ingen dealbreaker å la det hemmelige jenteskjegget ditt gro.

Vurdering: Jøje meg, dette er fyllesex av gamle-sorten. Det er aberet ved pappvin det. Man veit aldri hvor mye man har drukket før det sier SMELL. Ehh. Gjør deg selv en tjeneste: lat som du kommer og få det overstått. Er du heldig får du en fin låt oppkalt etter deg.

Puleanthem: ”Dialogue”, Jackson C. Frank

STRAIGHT EDGE Stereotypen: Det sies at straight edgere ikke har tilfeldig sex. Feil.

En fyr som ikke drikker, ikke røyker og ikke tar dop har kun lov å boltre seg i én ting: Kvinnekroppen. Summen av lastene er konstant.

Fremgangsmåte: Fortell om crushet du har på Ian MacKaye. Drikk nok til at du ikke lenger bryr deg om at han er edru. Sørg for å ha en pakke lakris i veska, han er like hekta på sukker som sex.

Vurdering: Hei, han er edru! Sexens svar på Superbowl er å snorte en linje kola og bli knulla av en utholdende straight edger etterpå. Han er kanskje veganer men spiser gledelig fitte som om det er hans siste måltid her i livet.

Herregud! Som om ikke det er nok, smaker sæden hundre ganger bedre.

Puleanthem: ”Something Better”, Sportswear

3

1

6

ELECTRONICA Stereotypen: Wow. For en skranglete mann, både kroppslig og mentalt. En lang og hengslete fattigper med en mer eller mindre hemmelig drøm om å være han tredje karen i Røyksopp.

Fremgangsmåte: Har kun sjekket opp sånne ved arbeidsuhell, og absolutt ingen tips å komme med.

Vurdering: Insistér på å ta MDMA sammen, hør på noe ”chill” og det blir den beste sexen du noensinne kommer til å ha uten å være i nærheten av et fullbyrdet samleie. Puppene dine kommer til å være mørbankede i ukevis etter å ha blitt kost halvt i hjel. Denne typen fungerer egentlig best på vinterhalvåret når det er lettere å skjule alle sugemerkene på halsen.

Puleanthem: ”My Fucking Sound”, Squarepusher

POP

5

Stereotypen: Om det er én musiker som har størst kontakt med sine feminine sider, er det pop-gutten. Det er nettopp dette ligget som foregår med indeksfingeren din støpt inn i hans anus gjennom hele akten.

Fremgangsmåte: Demp intellektet og kjør knallhardt på utseendet. Vær nydusjet, ha fresh sminke, lukt godt, smør kroppen din inn i papayakrem.... rett og slett se ut som om du abonnerer på Costume, eller jobber der. Lær fra jentene i Hegdehaugsveien. Vær forståelsesfull overfor hans deltakelse i MGP og si at du ikke tror det har ødelagt karrieren hans.

Vurdering: Jo lettere musikk, jo lettere sex. Det er bare forferdelig trist at den ikke varer lengre enn en gjennomsnittlig poplåt på P3. Allikevel skal du ikke kimse av piffet du får av å se han på TV dagen etter.

Puleanthem: ”Beds Are Burning”, Midnight Oil

MAINSTREAMROCK Stereotypen: Mainstreamrockeren lider av musikkbransjens svar på survivors guilt og kompenserer for kommersiell suksess med en overdreven intellektuell tilnærming til alle mulige samtaleemner, drar referanser til forfattere du aldri har lest og namedropper artister du aldri har hørt. Fett.

Fremgangsmåte: Mannen er så ettertraktet på byen at det lønner seg å kjøre en Neil Strauss med fornærmelser lappet over med trøstende ord. Gi følgende et forsøk “Jo da, jeg er dritsikker på at Knut Schreiner liker bandet ditt.”

Vurdering: Rødvin, stearinlys og livstrøtt hviskepuling oppetter veggen. Øm sex som fungerer best post coitum til å imponere venninnene med. Og kollegaene når du blir dritings på julebordet.

Puleanthem: ”Love Explosion”, Weezer

JAZZ

3

4

Stereotypen: Jazz-folket turnerer som kjent mye og er meget erfarne horemenn. Bortsett fra skinngutta i Shining, er jazzerne ofte stygge på håret, dårlig kledd og enda verre skodd. De er derimot blant de få musikerne som er, kremt, utdannede.

Denne kisen får så mye statsstøtte at han i det minste bør betale drinken din.

Fremgangsmåte: Legg ut om masteren i kulturstudier fra en høyskole i distrikts-Norge, og klag høylytt over hvor kommersiell Moldejazz har blitt. Når han endelig er avkledd vil du erfare at han digger improsex, så skjær et gloryhole i toalettdøren og spill overrasket over at det er han som er på den andre siden.

Enkel moro. Heeeeere comes Joonhnnyy.

Nei. Vurdering: Sikkert en hyggelig fyr.

Men satan så kjedelig.

Puleanthem: ”The Creeper”, Young-Holt Unlimited

3

6/2011

67

FILM ANONYME ROMANTIKERE Regi: Jean-Pierre Améris I rollene: Isabelle Carré, Benoît Poelvoorde, Lise Lamétrie, Lorella Cravotta Fransk sprøhet og moden kjærlighet på sjokoladefabrikken, det går hundre på dusinet av denne, og sjelden er filmopplevelser like lett å lese allerede på innpakningspapiret. Forutsigbart og mindre ambisiøst, kanskje, men ikke absolutt dårlig. I sær ikke om man har rundet seksti og skal på kino, slik man ofte skal, for da har man jo gjerne litt mer fritid. Det skryter de i hvert fall på seg.

Dessuten, sleng på patologisk sjenerte karakterer og en tvers igjennom upretensiøs holdning til filmen som underholdningsmedium – som god sjokolade er det søtt, men også litt bittert, og bare unntaksvis veldig klissete.

Jean-Pierre Jeunets Amelie kommer noen ganger farlig nær, men det er stort sett et mye mindre insisterende eventyrunivers, som heldigvis har vett til å styre unna sjokoladefetisjerende sekvenser med obligatorisk slo-mo og Chopin på lydsiden. Vi får et par sangnumre i stedet, og hvorfor ikke.

Ellers er nevrotisk komikk prioritert over realisme – når sjokoladefabrikkøren Vandenhugde er på randen av konkurs, og trenger et forretningsmessig mirakel like mye som han trenger å få seg noe. Inn kommer mirakelet – en like panikkdrevet Angelique, og det blir farse, forvirring og litt melankolsk klovneri ala Buster Keaton. Gjennomført vittig, men også litt for lett til å virkelig engasjere. Skal man lage god dessert, trenger man som kjent ordentlig smør.

Maria Moseng Premieredato: 1. juli

modig realisme. Godt skuespill til tross – tungt patos trenger stram regi for å unngå det pompøse.

Ragnhild Brochmann Premieredato: 27. mai

3

BLESSED Regi: Ana Kokkinos I rollene: Frances O’Connor, Miranda Otto, Deborra-Lee Furness, Victoria Haralabidou, Wayne Blair, Monica Maughan, Sophie Lowe, William McInnes Les Misérables, ikke boka, men Schönbergs musikal – oppover den gata marsjerer Ana Kokkinos med vaiende faner.

På eksekusjonspelotongen: syv sultefôrede barn og fem sultefôrede mødre. Mangelvare?

Omsorg, bekreftelse og gjensidig kjærlighet. Noe håp? Tja. Første kapittel. Rotløse ungdommer med ymse grunner til å sky hjemmet, til å holde seg unna henne de hater, henne de elsker. Perspektiv? Feilen ligger hos mor. Kapittel to, ”The Mothers”. Den samme historien, det samme døgnet. Spilt av på nytt og med ny innsikt. Mødrene er som barna – også kavende også ødelagte. Råtne stammer mellom råtne epler. God gammeldags determinisme. ”Se!” sier Kokkinos – appellerer til oss med forknytte guttestemmer, hjerteskjærende solnedganger, slitte barnesandaler – ”Livet er hardt, det er vanskelig å dele blod og det er komplisert å elske!”

Men hvorfor rope på oppmerksomheten uten å ville vise oss annet enn at moderne familier kan være sterkt dysfunksjonelle? Hvorfor ta seg bryet med å flette sammen fem dramatiske parallellhistorier når den ene delen forblir like stiv og statisk som den andre? Hvorfor pirke i illevarslende traumesnerk når vi likevel ikke får kikke inn under overflaten? Og hvorfor skifte perspektiv når de to innfallsvinklene formidler den samme innsikten?

Blir vi klokere? Blir hovedpersonene?

Fjær i hatten for å ville holde seg på dypet, men en kollektiv tragedie uten dynamikk og gripende historier skaper uspennende melodramatikk mer enn

3

68

6/2011

DE BLÅ HAV Regi: J. Perrin og J. Cluzaud Det er lenge siden Walt Disney forstod at naturen byr på de beste dramaene. I naturdokumentarserien som startet med Earth i 2007, har Disney nature beveget seg ut fra animasjonsstudioet og inn i virkeligheten.

Reisen begynner over havflaten med noen barn som går langs stranda og skuer utover det mektige blå, og snart er vi ute på åpent hav og stuper ned under flaten sammen med tusener av sjøfugl, inn i en gigantisk eggeformet fiskestim som hvalene også har oppdaget. Herfra går det videre i et undersjøisk kammerspill som må beskrives som spektakulært – i regelrett Disney-forstand. Ned til havdypet og skattene fra underverdenen: Sjødyrs menneskelighet, språk og overlevelsesinstinkt spiller ut dramaturgiens kurver i takt med filmmusikkens ledemotiv.

En time med heftig undervannsmeditasjon, men så kommer en tydelig moralsk pekefinger inn og vekker meg opp, og vi får den velkjente kritikken mot menneskehetens ødeleggelse av jorda. Men det er jo for så vidt sant at havet også er blitt bærer av all dritten vi har produsert de siste århundrene. Og siden filmen er rettet mot et yngre publikum er moraliseringen lettere å sluke.

Likevel er det én scene som har festet seg mer enn de andre; mennesket som svømmer vuggende i takt side om side med en hai. Helt torpedert er det ikke, det noe naive håpet om å kunne leve sammen i fredelighet.

Aina Villanger Premieredato: Juli

5

HANGOVER 2 Regi: Todd Phillips I rollene: Bradley Cooper, Liam Neeson, Zack Galifianakis, Jamie Chung, Juliette Lewis, Ed Helms, Justin Bartha Ja, da har det skjedd igjen. Rat-pakket våkner med hodet barbert, trynet tatovert, buksa på hodet, osv., uten andre minner fra natta i forveien enn den voksne intensjonen om å gå tidlig i seng.

Bryllupet er snaue timer unna, og brudens genierklærte lillebror er søkk vekk. Denne gangen i Bankok, byen som tygger deg og svelger deg i stedet for å spytte deg ut igjen. Som vi blir minnet på gjentatte ganger i løpet av filmens lange kavende minutter med kokainsniffende aper og andre uberegnelige gespenster.

Minutes seem like hours, for å sitere West Side Story.

Black out er jo et fiffig konsept for komedie, og den monstrøse infantiliseringen av voksne mennesker har sikkert hatt en grotesk tiltrekning på de fleste av oss siden barnehagestadiet. Synd derfor, at filmens komikere kompenserer for manglende timing med generisk overspill. Galifianakis’ forvokste baby er den eneste som tidvis avslører antydninger til noe mer.

Morsommere blir det heller ikke nødvendigvis, bare fordi Thailand har prostituerte med både pupper og pikk, og 100 år gamle munker man kan slumpes til å kidnappe.

Haraballet slutter med salutt til vennegjengen, hvis kodefellesskap er det som gjør deg kul og hever deg over statusen som hvit risgrøt (thailandsk for grå mus). I Norge har vi et ord for romantisk dyrking av retten til egomanisk festing – det starter på russe og slutter på feiring – og det er som kjent en betydelig forskjell mellom å se på og å delta.

Maria Moseng Premieredato: 27. mai HANNA Regi: Joe Wright I rollene: Cate Blanchett, Soirse Ronan, Eric Bana, Olivia Williams, Tom Hollander I en crossover av action og eventyr for halvvoksne, møter vi jenta med englehår og monsterkrefter. Som i en Disney-versjon av Fritzl-historien har Hanna vært utestengt fra verden, og blitt drillet av pappa i de dype finlandske skoger. Seksten års våpen- og kampsporttrening, samt et leksikon og en Brødrene Grimm-bok, har gjort henne til den perfekte leiesoldaten uten frykt eller empati. Målet er den onde heksa, og det vil her si den korrupte CIA-agenten Marissa, en iskald Cate Blanchett. Som altså har uoppgjort business med Hannas far.

Selv om Hanna aldri har vært i nærheten av moderne teknologi eller møtt andre mennesker, klarer hun lett å få en jevnaldrende venninne fra en vanlig familie som frakter henne gjennom Europa i bobil, og å finne ut på internett at hun er abnormal. Hun forstår at det ligger en annen historie bak hennes historie. At hun klarer å flykte fra CIAs NASAlignende gjemmested i Marokko, henge under en jeep som raser gjennom steinørkenen og drepe alle som er ute etter henne med ninjamoves, er mindre oppsiktsvekkende. Og bare rolig, det tipper ikke over i teenkliss. Hanna blir aldri for menneskelig.

Dette er en film som snurper sammen tenåringsfnis med hardbarka killerinstinkt i en fornøyelsesparkestetikk som mimer thrillersjangeren. Uten å lykkes med mer enn å tynnslite nervene våre med ivrig tekno.

Aina Villanger Premieredato: 8. juli

Man, I hope your dick is bigger than this.

3

2

PAUL Regi: Greg Mottola I rollene: Seth Rogen, Jane Lynch, Kristen Wiig, Jason Bateman Hvor mye koster det å få deg til å le? 40 millioner dollar, tipper Simon Peggs Hollywood-debut.

Mesteparten av pengene ble brukt til å animere et romvesen, som ironisk nok er assimilert så grundig inn i vår kultur at det er mer menneskelig enn et par nerder, som knapt klarer å klamre seg til jordskorpa. Det grå vesenet banner, røyker og løper rundt naken i scener som er nesten gøyale. Samtidig overfalles du av referanser til sci-fi-klassikere som nesten får deg til å le, hadde de ikke blitt levert rent observatorisk, som: «Hør! Country-bandet spiller en låt fra Star Wars.»

Om en vanlig fyllik oppførte seg på samme måte, hadde ikke det gjort saken verken mer eller mindre morsom, og man

3

RIKSVEI TO HEAVEN FÅ MEG PÅ FOR FAEN Regi: Jannicke Systad Jacobsen I rollene: Helene Bergsholm, Matias Myren, Malin Bjørhovde, Beathe Støfring, Henriette Steenstrup Denne populære Olaug Nilssen-romanen har allerede hatt et langt liv på teaterscenen og i diverse pensumlister i norskfaget. Med et bredt og noe karikert karaktergalleri og mye stilisert dialog er det likevel ikke et umiddelbart opplagt filmmateriale.

Her har regissør og manusforfatter Jannicke Systad Jacobsen imidlertid subtrahert seg ned til den tredjedelen av boka som handler om femtenåringen Alma og hennes fatalt indiskrete seksuelle oppvåkning.

Resultatet er en freidig og oppriktig, om ikke slående realistisk film om å vente på bussen og om de sosiale konsekvensene av ukontrollerbar kåthet. I en alder der man med ett er smertelig oppmerksom på at fremtiden rommer nye erfaringer, inkludert et potensielt nirvana – uten at det nødvendigvis framstår med samme grad av klarsyn nettopp hvordan man får ting til å skje. Buss-skuret som figurerer i mange av filmens scener er derfor ikonisk og symptomatisk – vi er i den vestlandske industribygda Skoddeheimen, som her får representere den obligatoriske ungdomsantipatien, mer enn noe moraliserende bygdebeist.

En location som dessuten er med på å gi en klarere filmatisk form til følelsen av å være kulturelt desentralisert fra alt det viktige som skjer. Mer som en stemning egentlig, enn som et sosiologisk utkantsportrett. Ungdomstidas sosiale systemer er vel uansett temmelig nærsynte, uavhengig av geografi.

I en tid med mye prøving, feiling, knoting og høy sosial gambling, er omkostningene ved å ende som paria i skolegården nok like dramatiske på Majorstua som i Sogn og Fjordane.

4

undrer derfor hvem som trodde at latteren ville ruge høyere om man brukte masse penger på dataanimasjon? Den samme filmen kunne blitt gjort nesten gratis med en dverg og en gummimaske. Antakelig hadde det blitt morsommere.

Problematikken føles altså universell, og det er en av filmens store styrker.

På samme måte føles filmen mer stilisert enn karikert, og det gir stort sett en grei balanse mellom komedie og drama. Det uheldige vendepunktet når Almas love interest Artur drar frem snurrebassen bak ungdomshuset, og Almas etterfølgende reaksjon på sjarmgesten, er en episode omtrent så ulogisk og irrasjonell som man kan vente, når hormonkaos midlertidig har kolonisert både kroppens virkelighet og hodets fantasiverden.

Filmen legger seg tonemessig på en form for underspilt absurdkomikk som blant annet stiller høye krav til timing, og i enkelte av dialogscenene blir det litt stakkato. Det er vanskelig å avgjøre om det er et spørsmål om regi eller klipp, men generelt kunne man kanskje ønsket seg at foto fikk dvele litt mer inngående ved ungdommenes uttrykksfulle keitethet. For castet er ganske nydelig, med mange imponerende førstegangsprestasjoner, selv om de noen ganger kjemper med en litt for litterær dialog.

Foreldregenerasjones reaksjoner på avkommets interesse for pornoblader, sextelefoni og hvilke verktøy eller husholdsartikler som er mest egnet til selvtilfredsstillelse, er kanskje noe av det mest interessante i denne historien. Dessverre blir dette elementet redusert til litt for lett komedie, når morens skamfølelse får uttrykk som et pedagogisk læremønster i hvordan man ikke skal oppføre seg. En litt for didaktisk detalj, som nok egentlig er en følgefeil fra romanforelegget.

Med nedtonet 16mm-foto, Jim Stärk og vestlandspoetene Kings of Convenience på lydsporet, og umerkbare overganger mellom fantasi og virkelighet, er dette likevel en forfriskende snodig oppdatering av indieyndlingen coming of age som absolutt tåler større publikum enn klasse 10 a, b og c.

Maria Moseng Premieredato: 19. august

Harselering med kristendom jamfør liv på andre planeter, er heller ikke utnyttet til sitt fulle, og ender opp i påklistret moralisering om at det ukjente ikke er så annerledes som vi kanskje tror.

Likevel har Paul forarget en skare troende filmkritikere som raser

over at homofili blir fremstilt som noe søtt og ufarlig. Sånn sett er disse fanatikerne mye mer underholdende enn filmen de korsfarer mot.

Torgeir Blok Premieredato: 10. juni

liNe VerNDal

BjørN FloBerg

leNe NySTrøm

Kommer på Blu-ray og DVD: leie: 22.06 Kjøp: 29.06

T r o N D

V

a

r

e S p e N

g

V

S e i m

e

u

m

www.sf-film.no

FILM EN NY, VAKKER MEN GRØSSENDE THRILLER

FRA FOLKENE SOM GA OSS PANS LABYRINT OG

THE ORPHANAGE

PIRATES OF THE CARIBBEAN: ON STRANGER TIDES Regi: Rob Marshall I rollene: Johnny Depp, Penelope Cruz, Geoffrey Rush Vantroen var nok større enn forventningene ved nyheten om at noen faktisk hadde tenkt seg å få pressa enda mer ut av denne opprusta pengemaskinen. Skjønt overraska … de siste årene har piratene appellmessig krøpet seg nedover gjennom tweensegmentet og ned til førskolealder – som kjent den ekte piratalderen. Og blitt et vennligsinnet og trivelig produkt for hele familien.

3

Noe fireren i utprega grad bærer preg av – her er plottet gjort forståelig nok til at alle som vil kan henge med, de tidligere affærene var som kjent preget av unødvendig mange parallelle handlinger og et litt for stort karaktergalleri. Når det er sagt, hva nummer to og tre ikke hadde av forståelig plot, tok de igjen med fornøyelig groteske vesener basert på kreativ shopping i sjøfarermytologier. I On Stranger Tides er dette redusert til en havfruestim med, pass på, huggtenner. Alt mens musikken dundrer i vei på de samme to temaene, igjen og igjen.

Bare elendighet er det likevel ikke. Dette er jo en Disney-produksjon med cash og forbindelser, og dermed velcastet. Og stort sett også velspilt, noe som ikke er en like stor selvfølge, ettersom disse ofte er rene pliktløp for stjernene. Depp er kanskje ikke helt on fire lenger, men Cruz er en kjærkommen oppdatering som Sparrows kvinnelige alter ego – ikke at han egentlig skulle behøve noe. Til sammen tynn suppe, men alt i alt nok til å underholde deg, og forglemmelig nok til å ikke irritere deg.

Maria Moseng Premieredato: 18. mai SOMETHING BORROWED Regi: Luke Greenfield I rollene: Kate Hudson, John Krasinski, Ginnifer Goodwin, Colin Egglesfield, Steve Howey Det er med jenter som med gutter: De pene og hensynsløse får drømmemannen, mens de snille og søte må stå og se på. Sånn er det i Hollywood, og sånn er det i livet også. Sier Hollywood. Danse med han som er helt ok. Stå med moralen som en trist ballbukett på håndleddet – det må jenta

3

Sniff sniff! Hva er dette?

Dunsten av eau Dehr Führer?

GRÅTT HULL MELANCHOLIA Regi: Lars von Trier I rollene: Kirsten Dunst, Charlotte Gainsbourg, Charlotte Rampling, Udo Kier, Stellan Skarsgård, Alexander Skarsgård, Kiefer Sutherland I en av filmens tidlige scener beskriver Kirsten Dunsts karakter Justine følelsen av å storme gjennom et grått ullgarn som føttene hennes henger fast i. Det er en temmelig presis beskrivelse på hvordan det føles å se denne filmen.

Nesten to timer vasende rundt i grå, kløende tekstiler. Svartsinn blir til gråsinn, i von Triers humørsyke visjon. Som er så gjennomført vibrerende monoton – i stemningsleiet, vel og merke – at det ikke er vanskelig å forestille seg hvor terapeutisk affæren må ha vært for regissøren selv.

Dermed er det kanskje ingen dum ide å velge din dag å se denne filmen på med omhu. Med Wagners «Tristan og Isolde» dundrende på lydsiden, en klaustrofobisk frisert herregård på svenskekysten et sted og Kirsten Dunsts elektrisk ladede tomhet i bildet, vil man nødig komme skjevt ut. Det vil si risikere å få mannens ublu orkestrering av emosjoner og virkemidler i den gale halsen.

6

ÅRETS SKUMMLESTE OG KJØPER DU HOS

70

VAKRESTE THRILLER 15. JUNI

6/2011

Agnosia_Ad_118x360_NattOgDag.indd 1

30/05/11 07.55

I stedet for å bli strippet, hudlag for hudlag, gjennom sener og vev og inn til hjertet. Mens regissøren selv gnir seg i hendene, og triumferer over hvor nær han kan komme kitsch, uten å miste integritet.

Mer enn noe annet har von Trier denne gangen laget en musikkvideo til Wagner. Som får meg til å tenke at å lage to timer lange tablåbaserte musikkvideoer ikke alltid er en dum ide. Matchen mellom det eskalerende wagnerske preludiet og den store, glidende planeten er faktisk et usedvanlig vellykket kunstnerisk momentum – sublimt som en soloppgang over uberørte Antarktis eller hva vet jeg. Og når det gjelder den truende undergangen, som serveres allerede i prologen, er det nok den vakreste bruken av effekter jeg har sett på film – kanskje noensinne.

Så vakkert, at det faktisk er litt problematisk. Von Trier kjører alltid på med virkemidler, så det er jo ikke noe nytt: Sviende urettferdighet, uutholdelige offerroller, hjerteskjærende selvdestruksjon – tidligere alltid med en effekt av sjokk, eller i det minste, en grimhet som kunne vekke oss samtidig som den forførte oss. I Melancholia har han for første gang altså dyrket frem det sublimt

FILM som egentlig er pen, hvis noen bare hadde tatt av henne brillene.

Something Borrowed bytter ut briller med en litt for lang pannelugg, og lar Rachel (Goodwin) være den moderne brillejenta.

Den pliktoppfyllende karrierekvinnen som fikser jobben, men ikke kjærligheten. Hun som gladelig har gitt bort den pene bestevennen (Egglesfield) til den pene bestevenninnen (Hudson) fordi det likevel ville ha gått sånn.

Eller ville det egentlig det? En forbudt natt senere, og historien er snudd på hodet. Moralen?

Dårlig selvtillit er noe dritt og angstens briller er et blendverk du må ta av selv. Prinsen tør ikke, han har dårlig selvtillit han også.

Utrolig nok.

Og her begynner filmen å spole bakover mens handlingen går fremover: Alt som skulle ha vært sagt, alt som skulle ha vært gjort. Romantisk komediedrama ohoi.

Genretro, passe morsom og passe amoralsk kunne Something Borrowed lett ha blitt både søt og syrlig. Men så var det Askepott.

Skal det være gøy å heie frem kjærlighetsplottet må vi elske den som elsker. Goodwin er grei,

men kommer seg på mystisk vis aldri helt fram fra bak panneluggen. Godt og vel at det ordner seg for den søte kvinnen i gata til slutt, men hvor ble det av den komiske timingen? Karakterutviklingen? Overraskelsene? More personality! Det hadde gjort seg.

Ragnhild Brochmann Premieredato: 17. juni THE BEAVER Regi: Jodie Foster I rollene: Jodie Foster, Mel Gibson En slags lun absurdkomedie om det brennalvorlige temaet depresjon, synes å være den absolutt riktige veien å gå. Det er altså i utgangspunktet en god idé, tvinges man til å innrømme, å la historiens mest deprimerte familiefar reddes av en snakkende hånddukke – Beveren. Og under Foster-regi brukes dette til å materialisere og illustrere komplekse psykologiske reaksjoner og utviklinger som ellers bare kunne vært formidlet i abstrakt subjektiv kameraføring eller trettende verbal eksposisjon.

Pappa Walter spinner rundt i en ond sirkulær grøt som trekker energien og livsgleden ut av alt

3

vakre – tomheten i det jordiske livet og storheten i den melankolske lengselen, som aldri er rettet mot et bestemt objekt, og derfor er uuttømmelig som universet selv. Her vil jeg ikke våkne, men i stedet som Justine begjære planetens undergang. For dette er et scenario der det er de gale som blir de friskeste – helt i tråd med urmyten om at tungsinnet følger ethvert kreativt geni. Kunsthistoriens motiver er som kjent fulle av melankolikere, med programmessig lengtende blikk, utenforskap eller hodet lett hvilende i hånden – Munch, Dürer, Rodin, Caspar David Friedrich, osv.

Men om von Trier egentlig siterer noen her, er det vel Tarkovsky, igjen. Og selv om Antichrist var eksplisitt dedikert til den russiske storheten, er dette kanskje en mer åpenbar estetisk hyllest. Som man antakelig ikke hadde tenkt så mye over, hadde det ikke vært for tittelens opplagte allusjon til Tarkovskys Nostalghia – i likhet med Melancholia er en slags psykisk bevegelse gjennom landskap som representerer sinnsstemninger forbundet med romantisert tungsinn. Der Tarkovsky gjør naturpoesi gjør von Trier kosmisk poesi, i all upretensiøs beskjedenhet, kan man kanskje si.

Filmen er ikke lytefri, for eksempel har

som omgir han, helt til han altså blir angrepet av hånddukken som går i gang med å pumpe egoet hans. Med etterfølgende programmessig suksess – på arbeidsplassen, i senga med kona, osv. – en opplagt ironisering over det tradisjonelle Hollowood-plottet. Før det aner oss at vi altså fortsatt lever i en verden uten lette løsninger.

Gibsons livstrøtte tryne kler anledningen og det hele er velment og forfriskende ambisiøst.

På idéplanet. I praksis funker det nemlig ikke alltid like godt, når absurdia får lov til å invadere klassisk familiedrama. Ikke fordi man tviler på at galskapens invasjon i seg selv kan være temmelig surrealistisk, men fordi friksjonen er gnistløs all den tid familien ellers befolkes av konvensjonelle pappfigurer. Det blir for mye Roger Rabbit og for lite indie. Og, har Foster hatt noen til å instruere seg selv? Trokke det, men det kunne hun trengt.

Maria Moseng Premieredato: 20. mai

FILM: MARIA MOSENG

den to interessante karakterer – søstrene.

Glem alle de andre. («Jack Bauer» Sutherland for eksempel, er kanskje tenkt som en artig fyr å ha med i møte med apokalypsen – mer et element, enn en karakter.) De er brikker i det borgerlige teatret som regisserer livet ditt, enten det er familien, sjefen eller bryllupsplanleggeren. De sørger for komedien i filmens første del. Servert med en dialog som omtrent later som om begrepet psyke, eller psykisk diagnose ikke finnes – bare konstante krav til Justine om smil og lykke. Som man jo forventer på bryllupsdagen. Og de vet jo ikke at jorden er på vei under.

Siden kommer det til å handle om de to søstrenes reaksjonsmønster på dette faktumet, som hver i sær reflekterer hvilken pris de setter på livet. Enkelt og greit. Og samtidig så demonstrativt megalomant at det er en slags humor i det. Det er nesten som om man ikke lenger vet om von Trier parodierer seg selv eller tar seg selv dypt, dypt alvorlig.

Som vanlig spiller det ingen videre rolle, så lenge man får den sjeldne muligheten til å se en film man aldri før har sett.

Maria Moseng Premieredato: 29. april

6/2011

71

DVD

7 th International

Stavanger Norway

POLYNESIAN DANCE SHOW STAGE PERFORMANCE

BY NICOLE FROM GERMANY MOSTTATTOOED SENIORWOMAN

ISOBELVARLEY

...plus many more SPECIAL GUESTS! •SHOWS •DEMOS •ART CONTEST •TATTOOING & PIERCING

BY PROFESSIONAL ARTISTS

www.tattooconvention.no 72

6/2011

Artist: Liam Peskett Design: creationstation.no

VIND I MANKEN EDDIE & SUZANNE Regi: Arild Kristo I rollene: Sverre Horge, Yvonne Sparbåge, Lauritz Falck Ekstra: Undergrunnen, Kristoball, Mirakelet, Arild Kristos Verden Sex, narkotika, motorsykkel, musikk og vind i håret representerer friheten i Arild Kristos eneste langfilm, mens autoriteten, det er polisen og faderen. Smeltet sammen i én skikkelse – en heller uvillig svigerfar. Syttitallet sa du? Denne etterlengtede utgivelsen er severdig av hovedsakelig to grunner – tidsportrettet, som er så krystallisert at filmen noen ganger føles som en parodi på seg selv – urettferdig nok, jeg vet, men likevel. Og bildene, som har et voldsomt ikonisk potensial. Faktisk er hele denne halvveis episodiske filmen nærmest en perlerekke av mer eller mindre symbolske tablåer. Det er nesten litt slitsomt, og det er nesten som man lurer på om det egentlig kanskje var kortfilmen som burde vært den eminente fotografen Kristos foretrukne format.

Som kjent får vi aldri vite hva som hadde kommet ut av denne mannens langfilmkarriere, hadde han nå fått støtte til å lage den planlagte Terje Vigen, eller manuset Star Bird 2000, som han skrev sammen med Bing & Bringsværd. Vi vet bare at de allegoriske kortfilmene Undergrunnen og Kristoball er betydelig mer helstøpte.

Eddie & Suzanne føles delvis som en litt overflatisk unnskyldning for å fotografisk fetisjere paret på motorsykkel. Handlingsmessig er filmen mer eller mindre en gjendikting av Romeo og Julie, med en popularisert dialog som stort sett består av enten strenge

4

kommandoer eller overflødig pludring. Eddie er en rotlaus stykk ungdom, nettopp ute av kasjotten, og Suzanne er politimesterens datter. Kjærligheten er stor og plutselig, og det er ikke populært hos svigerfar, som er en fascistisk, halvincestuøs tyrann. Det sosiale fengslet – klantilhørigheten, er omgjort til en mer ødipal konflikt som er likke klassisk og gjenbrukt – den proteksjonistiske faren som ikke kan anerkjenne datterens beilere.

Utvilsomt en utbredt problemstilling, men Kristo har ingen ambisjoner om å analysere denne i filmen. Faderen er bare en autoritetsperson som det må opponeres mot, slik at filmen kan dyrke, heroisere og romantisere opprørsånden. Og man fornemmer at det, i tillegg til å være et personlig prosjekt, først og fremst er tidsånden som bryter ut: Motkulturhelten. Anti-borgerskapet. Mot religionen.

Mot lovene. For langt hår, røyk, og motorsykkel altså.

Likevel, Kristos talent bestod i å fortelle i bilder, gjengi flyktige stemninger, eller skape ikoniske øyeblikk. De er det mange av. Og det skader ikke at parets katt og mus-flukt fra polisen tar dem sørover gjennom et stadig mer fotogent Europa, for å ende i vannkanten på den ikke mindre fotogene rivieraen.

Eddie & Suzanne er kanskje aller mest et popkulturelt eventyr fra en tid der generasjonskonflikter representerte aktuelle barrierer, mellom naturlig kjærlighet og undertrykkelsens pervertering av begjær, mellom orden og kaos. Og ikke for det, 40 år senere, er ideen om den heroiske rebellen fremdeles det største popkulturelle ikonet vi har.

Maria Moseng Ute nå på dvd fra NFI.

Bt stavanger aFtenBlad vg sIde 2

aFtenposten dagBladet FIlmmagasInet dagsavIsen nrk p3 natt & dag

Kommer på Blu-ray og DVD: leIe: 08. junI kjøp: 22. junI

Vinner aV 4 Oscar® Beste FIlm | Beste mannlIge hovedrolle | Beste manus | Beste regI www.sF-FIlm.no

HVA GJØR OSS MENNESKELIGE? HELE fØRStE SESONG AV DEN KRItIKERROStE AMERIKANSKE tV-SERIEN!

n og over ev time en halateriell! m ekstra

BASERt PÅ ROBERt KIRKMANS HIStORIER

NÅ PÅ BLU-RAY OG DVD gå heller ikke glipp av disse seriene:

SF-FILM.NO

FILM

127 TIMER

PÅ BLU-RAY OG DVD 15. JUNI

Bride Wars

TRU OG UTRU TEKST MARIA MOSENG Det er sommer, det er popkorninvasjon, det er bryllupssesong, og altså – bryllupsfilmer på kino. Like programmessig som helligdager i kalenderen, i år representert ved Something Borrowed og en tvangsmessig Kate Hudson, samt Hangover 2 – en oppfølger med litt å bevise. Og som om det ikke skulle være nok kommer nå også chick-varianten – nok en Apatow-farse, som har fått tittelen Bridesmaids. Akkurat det du trenger for å komme i stemning, har noen kloke hoder tenkt, etter å ha slanka ned feriebudsjettet til en helg i Strømstad for å ha råd til vannskuter på utdrikningslaget og designtermos til gavebordet.

Før vi når bollywoodske tendenser er det med andre ord på tide med en realitetsorientering.

Det gjør man som kjent ved å grave litt dypere ned i den moderne filmkulturen. I serien av mer eller mindre ondsinna fremstillinger av ekteskapets lenker og våre lunefulle lyster (om vi styrer unna utenomeuropeisk kritikk av ekteskapsinstitusjonen, som for eksempel indiske Deepha Metas absolutt severdige antiBollywoodfilmer), har vi gravd frem følgende liste:

Skal, skal ikke, skal: Paraplyene i Cherbourg (1964) av Jacques Demy er et naturlig sted å starte, bokstavelig talt historiens mest fargerike kjærlighetstragedie, fra fransk films pastellglade camp-gutt. Se den eller gjense den, og lur på hvorfor man har sluttet å lage film hvor man synger alle replikkene helt ned til: «Pierre, kaan duu jobbe ooovertid i daaag?»

Skal, skal ikke: Mens vi er i Frankrike er det dessuten vanskelig å hoppe over Min natt med Maud (1969), tenkeren Rohmers mest populære, som har noen av de beste dialogscenene gjort på film, der Jean-Louis snakker hele natta igjennom med Maud. Og dessuten føles forbausende lite datert, selv om den tross alt tematiserer troskap, plikt og kjærleik i en litt mindre elastisk moralkontekst enn dagens.

Skal, skal, skal: Og ellers, en hvilken som helst film av Woody Allen – som forutenom aktuelle Midnight in Paris for eksempel kunne være instant-klassikeren Manhattan (1979), eller hvorfor ikke fjorårets You will meet a tall dark stranger, som for alvor slo fast at Allen i løpet av førti år har utviklet sitt syn på menneskeheten fra narsissistiske nevrotikere til tja, nevrotiske narsissister.

Skulle ikke: Med Liv Ullman/Ingmar Bergmans onde Troløs (2000) er vi ved listas mørke punkt, men for de mer romantiske sadistene er dette et katarsisk sort hull. Lena Endres karakter konsumeres først av begjær for naboen, deretter av skyld, men egentlig er det naturligvis Bergman selv som med kjent filmatisk finfølelse angrer fortidens impulshandlinger.

Skulle kanskje muligens ikke, men likevel: Og fra ekstrem emosjonell utblåsing til ekstrem apati: In the Mood for Love (2000), filmen der Wong Kar-wai sørgelig nok tok farvel med kunstnerisk framgang – det er jo en trykkoker av uforløste drømmer som også burde tåle et gjensyn. Først og fremst fordi den er et studium i antydningens kunst. Og helt fritt for ironi er det jo ikke, at en av filmhistoriens romantiske mesterverker, faktisk er en film om utroskap.

PÅ BLU-RAY OG DVD 8. JUNI

www.sf-film.no 6/2011

75

P å B eKOMMER r g e n K i n o PÅ 2 9 .KINO j u l i FRA 29. JULI Følg oss på www.facebook.com/bergenkino

LITTERATUR

Møt Norges prisvinnende litteraturhester.

TEKST RAGNHILD BROCHMANN FOTO TALE HENDNES 23. mai satte Aslak Sira Myhre hjul på litteraturhuset og lot det trille ut til provinsbyen Lillehammer. Byen som – størrelse og innbyggertall tatt i betraktning – har større kulturell selvtillit per capita enn Oslo. Stedet med Sigrid Undsets dystre laftebolig. Rugekassen og klekkeredet for nobelnominasjoner, samfunnsdebattantisme og introvert melankoli. Hit drar altså alle.

Alle har pakket sommerdress, sommerkjole, pyntetopp, pynteskjørt og pensko. Skjørt med splitt som får korte ben til å ta seg pent ut fra scenekanten. Bukser som holder seg unna skrittet i uformelle scenesofaer. Myk lin.

Slitt denim. Men hvem er «alle»? Skulle du ha vært der?

Se for deg en karikatur av Noas Ark tegnet av Finn Graff med hodene stikkende ut av små vinduer. Se for deg kulturtypologiene – alle samtidens generiske kulturtyper med litteratur som virke. Alle skal med, men bare de viktigste, bare de mest kulturbærende.

Menneskehoder montert på dyrekropper som konkurrerer om å få vindusplass. Dag Solstad på en sliten beverkropp, Fredrik Wandrup på toppen av en grevling, bjørnen Anne B. Ragde som holder katten Unni Lindell og Vigdis Hjort på toppen av skuta som en fyrig mår

med utspilte nesebor. Forventningsfull, eksaltert og lykkelig. For glem det ikke, og som Ari Behn sa til Gudbrandsdølen Dagningen etter utstillingsåpning med Unni Askeland: «Det er her alle vil være!» På litteraturfestival i Lillehammer.

Og det er bra det. Det er effektivt og stemningsskapende å plukke Litteraturhuset fra hverandre og spre det ut over maleriske Lillehammer. En sympatisk selvtilfreds kulturby med OL under beltespenna, splitter ny brostein på hvert gatehjørne og opptil flere prisbelønte kulturinstitusjoner og kunstnerskap å slå i bordet med. En by så liten at du praktisk talt kan rekke å få med deg alt du har lyst til, hver dag, hele uka.

Men hvem er festivalen egentlig for?

Hva eller hvem har god effekt av en kulturell tyngdeoverføring fra Oslo til periferien? Er det verdt pengene å ta turen to og en halv time nordover for å se Dag Solstad, Unni Lindell og Vigdis Hjort – ikke inne i Litteraturhuset ved Slottsparken – men ute i en park i Lillehammer?

Glem festivalen Klarer du å se for deg Hove og Øya med litteratur istedenfor musikk, kan du spare billetten til neste års festival. Kunne du derimot tenke deg å oppleve en moderne kunstnerkoloni – et norsk innlands-Skagen à la 2011

– er det bare å krysse av i almanakken. For, folkefest eller ei, Litteraturfestivalen på Lillehammer – Sigrid Undset-dagene – er først og fremst en sommerleir for forfatterne selv.

Friareal, møteplass og hobbyrom for de som allerede kjenner hverandre, for de som snart skal komme til å kjenne hverandre og for de som har lyst til å se andre, selv uten å bli sett selv. Hvis det er til å unngå? Dag Solstad som sitter foroverlent for å høre forfatterkollega Thorvald Steen vitse klokt om favorittbyen sin og vice versa. Carl Frode Tiller som kikker interessert på scenesamtalepartner Tove Nielsen og vice versa. Og Jan Kjærstad som kikker lunt og menneskekjærlig på alle de andre. Og Anniken Huitfeldt. Som forsøker å holde en viss profesjonell avstand (og vice versa) men som «heldigvis» mislykkes fordi plassen er så liten og bordene så små.

Her er altså det litterære Norge. En årviss og formodentlig produktiv time out satt i scene like mye for at de skal kunne se på hverandre, som for at vi skal kunne se og høre på dem.

En hendelse like familiær og tradisjonsbæ-

rende som julaften. Like spennende og gøyal som ungdomskolens leirskole. Sånn ser det i alle fall ut for oss som ikke er deltagende, men som overværer og forhåpentligvis bibringer litt ekstra dynamikk til et allerede veletablert og velsmurt miljø. Glem den alminnelige se-og-bli-sett-mentaliteten på en gjengs utelivsscene i Oslobyen. Her er ikke alle potensielle kunstnere, potensielle medsammensvorne – det er det bare forfatterne som er.

Klart de liker musikkinnslag som Bob Dylan på norsk og Hans Rotmo med gitar og gamle kampsanger. Klart de synes det er spennende med besøk fra nykommer Maria Amelie, fra systemkritikerstjernen Terry Eagelton og fra leserfavoritten Kate Morton.

Men, aller best – sånn ser det ut – er det å treffe igjen de samme gamle, være på gamle trakter, komme Hjem. Stivnet og kjedelig?

Ikke nødvendigvis. Bare mer av det litteraturNorge vi allerede kjenner så godt. Presentert i komprimert form og ute i det fri. Jovialt, upretensiøst og lettlikelig. Som en sommerleir skal være.

LITTERATURFESTIVALEN PÅ LILLEHAMMER: arrangeres 23. – 29. mai 2011, og er den sekstende i rekken.

Lillehammer har 25.000 innbyggere, sterkt utviklet kulturell selvbevissthet og én eneste hovedgate, Gågata.

Tema for årets festival er Byen.

6/2011

77

PER BOYE HANSEN (F. 1957): ble ansatt som direktør for Festspillene i Bergen i 2005. Fra 2001 til 2005 var han direktør for Komische Oper Berlin. Hansen er utdannet i teatervitenskap og musikkteaterregi ved Universitetet i Oslo og Folkwanghochschule Essen. Han grunnla Oslo Sommeropera i 1983 og arbeidet som regiassistent frem til 1988 ved operaen i Köln og ved Festspillene i Salzburg. I år leder han Festspillene for sjette gang.

78

6/2011

I kraft av sin posisjon og sine meritter, har flere hevdet at han de facto er «kongen av høykultur». Selv bedyrer Per Boye Hansen at han ikke engang vet hva ordet betyr, slik han heller ikke aner hva folk legger i «folkelig».

FOTO FRANCISCO MUNOZ

6 1

Festspillene i Bergen betyr solskinn og vår …

… men det har regnet hele helgen, det var storm i går, og nå er askeskyen på vei fra Island.

– Det ene og det andre har skjedd, men nå ser det ut til at det blåser litt vår vei. Askeskyen vil nok ikke forårsake ytterligere komplikasjoner for oss. Både Bergen og Oslo har ennå åpne flyplasser, og vi har alle på plass tidsnok til åpningsforestillingen i morgen. Jeg har vært inne på yr.no, og det ser ut som det skal blåse fra seg før det, som seg hør og bør.

Festspillene har masse utendørsoppsetninger – er du redd publikum nå skal bli grå i trynet?

– Ingen tyder på at det skulle være askeregn over Bergen, men [ler] hva skulle vi gjøre med det? Det får man ta som det kommer.

1

Ser du frem til ferie når disse ukene er ferdig?

– Det er jo en del etterarbeid fremover i de neste ukene, frem til slutten av juni.

Vi er midt i innspurten av programmeringen for 2012. Mye av 2012 er ferdig, men det er en del ting som gjenstår. Så tar jeg ferie i juli.

6

Dårlig vær, vulkanutbrudd, den kinesiske Jon Fosse-oppsetningen som ble nektet utreise fra Kina, sykdom i åpningsforestillingens hovedrolle: Høres ut som uflaks?

– Å nei, jeg vil ikke si det. Vi har 150 arrangementer fordelt over to uker, og dette er det sjette året mitt som festspilldirektør.

Det at vi må avlyse en forestilling, som vi må gjøre nå med kineserne, er den første gangen jeg opplever. Uflaks er vel heller ikke rette betegnelsen.

1

Hvilken betegnelse er den riktige?

– Det skyldes det politiske klima.

Rett og slett. Årsaker som er langt utenfor vår råderett. Det er ingen bingo, som med været: Dette er et vedvarende problem.

Det er kinesisk innenrikspolitikk som gjør at de ikke får reise ut. Hvilke motivasjoner som ligger bak er vanskelig å si med sikkerhet.

Det kan være at de ønsker å ramme oss etter fredsprisutdelingen, men det kan også være resultat av innstrammingspolitikken vi har sett i det siste. Myndighetene kjører en beinhard linje overfor kunstnere og dissidenter.

6

Da dere holdt på å miste hovedrollen ringte du kontakter i UD for å prøve å få en russer hit. Har du mye makt som festspilldirektør?

– Nei, det å prøve å få hjelp til å få en situasjon løst – det skulle jo bare mangle! Det er jo derfor vi har Utenriksdepartementet.

Vi ville få fortgang i saken, men nå ble ikke det nødvendig, for han kunne ikke komme uansett. Så i stedet har vi fått Gordon Gietz, en kanadier som befant seg i Tyskland, han har lært seg partiet på rekordtid. Jeg var på prøven i går, han kunne det omtrent utenat allerede! Noe slikt har jeg aldri opplevd før.

Jeg snakket med en agent som jeg stoler på

6

Avføring, urinering, nakenhet … at folk lar seg provosere av det skjønner jeg nesten ikke.”

i England, og hun sa at hvis alle muligheter ryker, så ringer vi Gordon Gietz, han er gæren nok til å stille opp. Så etter vi hadde prøvd alt annet, så ringte vi Gordon, og han sa ja. Så man har litt flaks og litt uflaks.

Det er vel uansett bare gamle rikmannsfruer med ektemennene sine som går på Festspillene?

– Nå tar du helt feil; gjennomsnittsalderen i fjor var på 46 år. 23 prosent bergenserne sier at de har vært på Festspillene på en eller annen måte.

1

«På en eller annen måte»?

– Ja. De svarer at de har vært på et arrangement i forbindelse med Festspillene.

1

Men man må like høykultur?

– «Høykultur» vet jeg ikke hva du legger i. Hvis klassisk musikk og teater defineres som høykultur, så har vi representanter for tilhengere av høykultur på Festspillene, men de finnes i alle aldre. Myten med at det er en liten gjeng med eldre velstående personer som bruker Festspillene, henger kanskje igjen fra tidligere åpningsseremonier.

1

Så det er ikke sant, altså.

– Det er bare en myte, fra den tiden man brukte smoking på åpningsseremonien. Og det er ikke mer enn ti år siden dét var avskaffet. Det festet seg kanskje et inntrykk av at det var festkledde sponsorer og politikere som utgjorde festspillpublikummet.

Men sannheten er at Festspillene alltid har hatt høye besøkstall – hvor mange er det som bruker Brann Stadion?

6

Så festspilldirektøren er fotballinteressert?

– Jeg går gjerne på Stadion, og er glad i fotball. En stor del av befolkningen er opptatt av fotball – det er populært. Og det er Festspillene også. Folk tenker vel man ikke kan være fotballinteressert når man er festspilldirektør. Kanskje det er litt sånn, at man trenger å sette folk i bås for å få verden til å henge sammen.

1

Oppsetningen av Vildanden på Festspillene for to år siden var svært kontroversiell. Fortell om den, da!

– Den var en kontroversiell oppsetning hvor det ble vist scener som folk i offentligheten reagerte sterkt mot: Det ble blant annet urinert, og det er jo ikke vanlig kost, da.

6

Haha!

– Men dette er jo eksempel på en tradisjonell teaterskandale, som det har vært mye av opp gjennom historien. Det skjer noe på scenen som skaper reaksjoner hos noen få, men dette var en fantastisk, grensesprengende forestilling som har satt dype spor etter seg i norsk teater; mange snakker om et paradigmeskifte før og etter Vildanden.

1

Paradigmeskifte – hvorfor det?

– Denne oppsetningen hadde en enorm gjennomslagskraft, og regissør Vegard Vinge og scenograf Ida Müller er nå etterspurte over hele verden. Forestillingen var som en installasjon. I Berlin går

6

den non stop hele døgnet, folk titter innom, noen ganger er den med og noen ganger uten skuespillere. Og dette er en utradisjonell form hvor ulike scener går i loop. Vinge og Müller ønsket å sprenge grensene for hva en institusjon kunne tåle. Vildanden var et gjennombrudd, skandalesaken blir mer en liten parentes om man ser på det med et historisk tilbakeblikk. Sånne teaterskandaler har det vært mange av, Müller og Vinges gjennombrudd skjer det ikke så mange av. Vildanden er blitt en referanse i norsk teaterliv.

Vi har hørt du hatet det mens det pågikk. Og elsket det i etterkant.

– Det er direkte feilaktig, jeg både står og sto hundre prosent bak forestillingen hele tiden mens den pågikk. Det var ikke de skandaliserende scenene jeg forsøkte å sette en stopper for.

1

Men du måtte stenge forestillingen mens den pågikk, kveld etter kveld?

– Vi måtte ta hensyn til naboer som ble forstyrret av støyen og til vår stab, som måtte ha en forsvarlig arbeidstid. Jeg måtte opptre ansvarlig – det var årsaken til at jeg avbrøt forestillingene om natta.

6

Er det for lite urin og avføring på norske teaterscener?

– Nei, absolutt ikke! Igjen: Det som var spektakulært var helt andre elementer.

Alle disse tingene – avføring, urinering, nakenhet – alt dette er klassiske teaterprovokasjoner. Oppsetningen siterte disse provokasjonene. At folk lar seg provosere av det skjønner jeg nesten ikke. Av de som var til stede på oppsetningen var det kanskje to-tre som lot seg provosere. Reaksjonene kom stort sett fra folk som ikke hadde sett oppsetningen: Fortellingen om det som skjedde var det som ble oppfattet negativt, mens vi fikk veldig få reaksjoner fra publikum.

1

«Festspillene i Bergen er under H.M. Kong Harald Vs høye beskyttelse», står det på Festspillenes hjemmesider. Hva gjør kongen, foruten den eventuelle glansen han kaster ved sitt nærvær?

– Han legger jo ingen økonomiske føringer, og er aldri direkte involvert. Men det finnes en ordning i Norge med kongelige beskytterskap.

6

…

– Det betyr arrangementer som har en såpass stor viktighet eller bred appell eller karakter som gjør at Slottet involverer seg i det. Altså ikke kommeriselle, private institusjoner, men organisasjoner og arrangementer som er til allmennhetens interesse. Så når kongefamilien kommer, reiser ut til dette stedet … jeg er dårlig med navn … kongeboligen …

1

Gamlehaugen!

– Ja! Så hviler de der, deretter er det blomsteroverrekkelse ved den blå steinen med musikkorps. Så åpningen, som i

6

år er utendørs, og lunsj i Håkonshallen, før de trekker seg tilbake før det er festforestilling om kvelden. Dronningen blir over til torsdagen, da det er åpning i Kunsthallen. Jeg opplever at Kong Harald er opptatt av kultur, men Dronningen har hatt levende engasjement i forhold til billedkunst.

Dere ble beskyldt for å være folkelige. Er Festspillene folkelig også nå, liksom?

– Det var vel Bergens Tidendes kulturredaktør Hilde Sandvik som uttalte det da vi slapp programmet i januar, jeg vet ikke om det var en sleivbemerkning eller hva det var. Det har ikke vært noen trend at vi har blitt beskyldt for å være «folkelige», et begrep jeg uansett har problemer med å forholde meg til, jeg vet ikke hva det betyr.

1

I fjor blåste du flammer under åpningen. Topper du det i år?

– Haha, nei , det var ikke på åpningen, det var på pressekonferansen. I år hadde vi pressekonferanse i Håkonshallen.

6

Og der kan man ikke blåse flammer …

– Det var et stunt, siden temaet var skrekkblandet fryd. Jeg var kvalm i mange dager etterpå, for jeg slukte masse parafin.

Så det gjør jeg ikke igjen, altså.

1 6 1

Hehe.

Vi leser at du har blitt angrepet av Sex Pistols og blitt tilbudt hasj av Bob Marley?

– Dette var på syttitallet da jeg jobbet som sommervikar i Dagbladet. Sid Vicious kom inn i pressekonferansen iført tangatruse. Jeg spurte hvorfor han var kledd slik. At han reagerte med å kaste øl i ansiktet på meg, var vel en planlagt provokasjon for å få oppmerksomhet. Jeg var en helt fersk journalist, bare 19 år gammel.

Hva med Bob Marley?

– Han hadde jeg mye mer sansen for.

Jeg var på konserten i Horten i 1977 eller ’78, det var en fin konsert. Han hadde pressekonferanse på forhånd, og da fikk man komme inn én og én, mens han satt der inne og røykte marihuana. Men jeg var altfor ung og uerfaren til å si ja til en joint. Men det var jo en spennende opplevelse for en uerfaren jypling. Men det var ikke mange som kom på konserten – det var kanskje 400 mennesker som danset i regnet foran scenen. Den gangen var han ikke kjent ennå.

6

Det var før de begynte å selge Bob Marley-t-skjorter på Bryggen i Bergen, ja.

– Ja, dette var lenge før de begynte med den slags.

1

6/2011

79

Foto: Bjørn Stian Bjoarvik

Oseana - Norges nyeste festivalarena

Kunsten å leve Det handler ikke bare om fire vegger og tak når du skal velge et sted å bo. For oss i StorBergen er det like viktig med miljøet rundt. Derfor er vi hovedsponsor av Oseana kunst- og kultursenter, som ligger rett ved siden av StorBergens nye boligprosjekt Os Sjøfront. www.ossjofront.no