Arbeid og inntekt

– Sammen skaper vi nye jobber og økt inntekt, så familier kan sette mat på bordet.

Antall lånekunder i mikrofinansinstitusjonene våre.

Mange av disse får kurs og opplæring som en del av kundeforholdet. I tillegg har samfunnsutviklingsarbeidet vårt sørget for at …

2000 3890

Mennesker har fått opplæring i god forretningsdrift.

Mange av landene vi jobber i har en svært ung befolkning og generelt høy arbeidsledighet. Uten tilgjengelige jobber er det fare for uro og økt kriminalitet. Jobbskaping gir håp, og håp kan forandre verden. Dermed har dette arbeidet stor effekt, også ut over de familiene og enkeltpersonene som får en sjanse til å bygge et bedre liv for seg selv og sin familie.

Mennesker er medlemmer i ulike spare- og lånegrupper.

Et særlig fokus i bistandsarbeidet er å skape økt inntekt og en større grad av økonomisk sikkerhet. Særlig sikter vi på økt matproduksjon for familier som dyrker sin egen mat eller har annen inntekt for å dekke utgifter til skole, mat, medisiner og lignende. Spare- og lånegruppene gir folk en mulighet til å samle det de har av ressurser og kunnskap, slik at de sammen står sterkere enn det de gjør alene. For eksempel kan de låne av kassa dersom noen blir syke og trenger dyre medisiner, for så å betale tilbake over tid.

Som resultat av tiltak og prosjekter for økt arbeid og inntekt ser vi at folk ikke bare får et bærekraftig inntektsgrunnlag. I tillegg gir opplæringen kunnskap om hvordan jordbruk og husdyrhold kan drives på en miljømessig bærekraftig og klimatilpasset måte. Det skaper tryggere lokalsamfunn og bedre folkehelse i områdene vi jobber i.

Fire Dollar Om Dagen

På en kirkegård på Filippinene bor det over 6000 mennesker. De lever livene sine blant de døde. Livet her er en kamp, og jakten på jobb og inntekt er noe som opptar mye av tiden til menneskene som bor her.

Den største utfordringen i hverdagen er å få mat på bordet. Før var det lettere å jobbe her på kirkegården, forteller Delia. De vanligste jobbene på kirkegården er å holde det rent rundt gravene. Delia er én av mange som har dette som en inntektskilde. Men det har blitt mer usikkert om de får betalt, og de får kun betalt én gang i året. En annen jobb på kirkegården er å grave opp gravene. Dette er bedre betalt, men tungt arbeid.

Misjonsalliansen jobber gjennom en partner på kirkegården. Og en del av prosjektet er å gi menneskene som bor her flere inntektskilder. Delia forteller at hun har vært med på flere kurs. – Jeg har vært med på kurs hvor vi lærte å lage tepper som vi kan selge. Jeg har også lært å lage lys, noe som er vanlig å selge på kirkegården fordi folk bruker det på gravene. Jeg vil også lære meg å lage vaskemiddel, noe som kan være en stor hjelp for meg fordi jeg driver et lite vaskeri her, forteller hun.

Sparer for barna

Inne på kirkegården er det et eget samfunn, og flere små butikker finnes her inne. En av dem som driver en liten butikk er Andrea. –Jeg har drevet denne butikken i åtte år. Jeg åpner klokken fem om morgenen og jobber ofte til elleve på kvelden. Og da tjener jeg to til tre dollar, forteller hun. Andrea selger kaffe, mat, snacks og godteri. Andrea har vokst opp på kirkegården, og foreldrene jobbet med å bygge gravene her.

Andrea forteller at familien trenger fire dollar til mat om dagen. Nå klarer de seg akkurat fordi mannen også tjener litt penger.

Derfor har Andrea blitt med i en sparegruppe i regi av Misjonsalliansen. – Jeg er leder for denne sparegruppen, og vi har 26 medlemmer. Jeg fikk støtte av gruppen til å starte butikken.

Nå sparer jeg for å ha penger hvis barna må på sykehuset eller til andre ting barna trenger.

Kunnskap og sosial input

Tilbake hos Delia får vi være med når hun skal rydde rundt gravene hun passer på. Hun tar seg god tid og feier rundt hele graven. Hun fjerner alt søppel, og når hun er ferdig, ser det nesten ut som en ny grav. Nå er den hvit og skinnende, ikke full av visne blader og møkk. Hver dag gjør hun dette. Hun går et stykke for å komme hit. Jeg blir imponert over at de gjør jobben selv om de ikke vet om de kommer til å få betalt.

Svigerdatteren til Delia, Vanessa, har også vært med på kurs. Til daglig hjelper Vanessa moren sin, som driver en butikk på kirkegården. For Vanessa har ikke kursene bare gitt henne ny kunnskap. – På kursene har jeg også møtt mange mennesker som bor her og som er i samme situasjon. Jeg har fått flere venner, forteller hun. Vanessa sier også at salget av vaskemiddel som hun har lært å lage på kurs gir familien en ekstra inntekt.

LAGER TEPPER: INNE PÅ DET SOM TIL VANLIG ER SKOLEN MISJONSALLIANSEN DRIVER PÅ KIRKEGÅRDEN, LAGER VANESSA OG FLERE ANDRE DAMER TEPPER. VANESSAS DATTER, BEA, FØLGER NØYE MED.

Tepper skaper trygghet

Inne på det som til vanlig er skolen Misjonsalliansen driver på kirkegården, skal det i dag være kurs i hvordan man kan lage tepper. Istedenfor 20 femåringer er rommet i dag fylt med mødre og bestemødre. De ler, tuller og snakker. Volumet er høyt. I noen skap tar de ut store ruller med stoffbiter. De bruker en ramme og starter å feste på stoffremsene. Noen av damene har gjort dette mange ganger før, og de hjelper de som er nyere. Både Delia, Vanessa og Andrea er til stede. Vanessas datter, Bea, er også med og følger nøye med på hva de lager.

Disse teppene er vanlige i alle hus på Filippinene, og ved hjelp av stoffrester lager damene fine og slitesterke tepper som de kan selge. Den ekstra inntekten kommer godt med, men det er tidkrevende arbeid, og stoffremsene må tres igjennom rammen flere ganger og i ulike retninger.

Etter kurset og teppelagingen vender damene hjem igjen. Til små skur, som står mellom graver.

Arbeid og inntekt på kirkegården o Misjonsalliansen tilbyr ulike kurs som kan gi økt inntekt. o Teppelaging, brødbaking og å lære å lage såpe. o Gjennomsnittlig gir det en økt inntekt på $4–6 per uke. o Den ekstra inntekten brukes til å sende barna på skolen. o Sparegruppene bidrar også til sikkerhet og gir muligheter for menneskene på kirkegården.

Inne i klasserommet er det lett å glemme at utenfor ligger det mange døde begravet. Og midt i alt dette lever Vanessa, Delia, Andrea og Bea et hverdagsliv og med en kamp for å få endene til å møtes.

Kambodsja

ÆRLIGHET, KJÆRLIGHET OG SOLIDARITET

Tett i tett ligger mange små åkerlapper. Her dyrkes det agurker, auberginer og hvitløk.

Det som dyrkes her er inntekten og levebrødet til mange familier som bor i dette området. Tidligere var de konkurrenter, men nå samarbeider de.

På landsbygda i Kambodsja lever mange mennesker av jordbruk, men konkurransen fra store bedrifter i Vietnam gjør at det er utfordrende for bønder å få nok inntekt. Misjonsalliansens partner har på bakgrunn av dette startet en producer group. Konseptet er at bøndene går sammen og lager strategier for hvordan de kan få høyere kvalitet på produktene og få en mer stabil og forutsigbar inntekt.

Samarbeid fører til mer inntekt

Vi får være med på et møte som gruppen har tre ganger i måneden. På disse møtene snakker de om hvordan de kan produsere bedre råvarer og hvordan de skal prissette de ulike tingene. Gruppen tilbyr alltid den samme prisen ut mot markedet, og de rullerer på hvem som dyrker hva. Verdiene til gruppen er: ærlighet, kjærlighet og solidaritet. Gruppen forteller at de finner mye støtte og styrke i hverandre. De bryr seg om hverandre, og i motsetning til tidligere deler de nå kunnskapen de har om å skape bedre avlinger.

Av de 24 medlemmene er det kun tre damer som er med i gruppen, men ofte blir ektefellene også involvert, og dyrkingen blir et familieprosjekt. Kvinnene er travle med barn og hjem, og derfor var det flest menn som kunne bli med da gruppen startet.

Stort engasjement og mye bekymring

Lønnen de får varierer, og etter pandemien har den vært mer ujevn. Hver familie kan tjene fra 250 dollar til 1500 dollar. De får ikke alltid inn penger hver måned, så denne summen kan være fordelt ut over noen måneder.

Når jeg spør om regnet og om den lange regnsesongen har påvirket avlingene, blir det engasjement, og de snakker i munnen på hverandre. De forteller at det har vært mange ting som har spilt inn, blant annet inflasjon og at det er stressende. De bekymrer seg mye for prisene, og det er slitsomt at de ikke er stabile.

Sammen kan vi få til enda mer Planene for det neste året er å finne flere måter å oppbevare varene på slik at de varer lenger. for eksempel ved å lage sylteagurk av agurkene. De er fortsatt i en fase hvor de tester hva de skal satse på. Det blir ettermiddag, og solen står lavere over åkrene. Det er så stille og fredelig her, og jeg heier på alle bøndene som ønsker å skape et bedre liv for seg selv og sine familier.

Denne gruppa viser oss verdien av å stå sammen. Da kan vi få til enda mer.

FLERE UTFORDRINGER: DET ER IKKE BARE VÆRET SOM PÅVIRKER AVLINGENE. INFLASJON ER EN AV MANGE UTFORDRINGER FOR BØNDENE. AT PRISENE IKKE ER STABILE, SKAPER STOR UFORUTSIGBARHET.

Fruktbønder som kun tjente til livets opphold, har fått forandret livene sine med en fruktfabrikk i lokalsamfunnet.

Vi er på vei nedover de krappe fjellene i Bolivia mot frodigere daler på rundt 2500 meter over havet i Luribay. Frukttrærne strekker seg så langt øyet kan se. Midt i idyllen dukker det opp et bygg i Misjonsalliansens farger. Vi blir møtt av den smilende lokalbefolkningen som viser fram landsbyens store stolthet – fruktfabrikken.

Levde av naturen

Teresa (58) er én av 26 personer som jobber på denne fabrikken. Tidligere jobbet alle som småbønder og solgte den frukten de kunne produsere.

«Vi levde av det naturen kunne tilby. Vi hadde lite kunnskap, og frukten vår var av dårlig kvalitet. Misjonsalliansen lærte oss hvordan vi kunne forbedre produksjonen vår.

Nå får vi for eksempel fersken i bedre størrelse, og produksjonen har økt», forklarer Teresa.

Med store avstander til markedene og overflod av frukt under sesong, satt bøndene igjen med lite. Et stort problem i Bolivia er smugling av frukt og grønt fra Chile. Markedene blir overfylt av varer, og mye går til spille.

«Når det er så mange som selger frukt, blir det store kamper om markedet. Vi måtte derfor presse prisene ned på vår egen frukt og fikk veldig lite penger», forteller Teresa.

Transformasjon

Misjonsalliansen fant derfor en annen måte de kunne bruke all frukten lokalbefolkningen produserte. Det ble bygget en fruktfabrikk slik at småbøndene kunne utnytte råvarene sine på en ny måte. På fabrikken produserer de blant annet eplejuice, ferskennektar og tørket frukt. Dette har ført til at de nå kan selge med større fortjeneste.

«Endringen er veldig merkbar både i familiene og i lokalsamfunnet. Tidligere måtte vi kaste mye av frukten fordi vi ikke var i stand til å selge alt, men nå har økonomien vår blitt mye bedre», sier Teresa.

Hun viser oss rundt på den moderne fabrikken mens hun forklarer. All frukten her blir utnyttet, og ingenting går til spille. Frukten som er til overs, blir tørket og solgt i perioder der de ikke har fruktproduksjon. Dette har gjort at de har en mer stabil økonomi.

«Vi produserte så mye frukt at vi ikke visste hva vi skulle gjøre med alt. Derfor begynte vi å tørke frukten. Da varer den mye lenger, og økonomien vår har bedret seg.»

Dalens stolthet

Fruktfabrikken har hatt store ringvirkninger for hele dalen – ikke bare for de som jobber på fabrikken. Arbeidet har bragt lokalsamfunnet sammen, og andre bønder selger også overskuddet sitt av frukt til fabrikken.

«Hele lokalsamfunnet er veldig stolte av fruktfabrikken vår. Den er unik for hele Luribay-området. Ikke engang i storbyen La Paz har de fabrikker med like høy kvalitet som vår.»

Fruktfabrikken har blitt en stor suksess. Produktene har blitt godt mottatt i de lokale markedene, og navnet har blitt kjent. Lokalbefolkningen planlegger nå å ekspandere for å nå nye markeder.

«Jeg føler meg veldig glad for å jobbe her. Det har forandret livet mitt, familien min og hvert enkelt medlem. Noen ganger er det opp- og nedturer i dette arbeidet men vi vil alltid stå på for å gjøre vårt beste», sier Teresa med et smil.

RINGVIRKNINGER: DE ANSATTE PÅ FRUKTFABRIKKEN HAR ET GODT SAMHOLD OG ER VELDIG STOLTE OVER ALT DE HAR OPPNÅDD.

Ostesuksess

Melkebonden Marina (29) og ektemannen Zenon (31) har gjennom mikrofinans fått utvidet produksjonen sin og selger ost med god fortjeneste.

På høyplatået, 4000 meter over havet, strekker det flate landskapet seg så langt øyet kan se. Vi er en time unna La Paz i Bolivia, og i det fjerne kan man skimte de høye fjelltoppene.

Sola skinner, og det er friskt i lufta. Vi er på besøk hos melkebonden Marina som viser oss rundt på gården.

«Hver morgen står jeg opp klokken seks for å melke kuene», forteller hun.

Ute på jordet står det flere kuer og beiter. For bare noen år siden var det ikke slik. I 2017 dro Marina og ektemannen

Zenon til Diaconia, mikrofinansbanken til Misjonsalliansen, for å be om et mikrolån.

«Det som var annerledes med Diaconia fra andre banker, var at de støttet oss med små lån uten at vi hadde noen garanti for pengene. De ga oss en sjanse. Og når vi viste at vi klarte å håndtere lånene, fikk vi etter hvert mer penger. Vi betalte alltid tilbake innenfor tidsfristen som førte til at vi faktisk fikk et lån på 100 000 kroner», forklarer Marina.

Dette gjorde at bøndene kunne utvide virksomheten og virkelig satse på produksjonen sin. De har fått kjøpt inn flere melkekuer, mer fôr og en større lastebil for å frakte varene til markedene i byen.

«Det er en stor bragd. Jeg ser andre mennesker på min egen alder som bare forblir som de var før, mens vi har hatt en stor fremgang.»

Marina tar oss med inn på et lite rom hvor hun lager osten sin. På gulvet står det et tårn med ost som holder på å ferdigstilles, og bak henne står det et fullt brett med ost som modnes. Marina har blitt flink til å lage ost, og produktene er kjent for å ha høy kvalitet.

«Jeg har et bakeri som kjøper osten min for å produsere empanadas som de selger i La Paz.

De har valgt osten min fordi det er en spesiell kvalitet. Dette er en fast avtale som jeg har hatt i syv år der de kjøper hele mengden, så vi slipper å selge osten vår stykke for stykke.»

Marina smiler, og man kan se at tennene hennes er dekket av et gullbelegg. Dette er et tegn blant de innfødte på at man har penger. Osteproduksjonen har vært bra for familien hennes.

«De dagene jeg ikke selger osten min til bakeriet, drar jeg til de lokale markedene. I løpet av en uke kan vi tjene opptil 7000 kroner. Dette er en stor forandring for familien min.»

Noe som startet som smålån har vokst seg til en stor suksess og helt andre fremtidsutsikter for Marina og familien.

«Vi er så glade og takknemlige for all støtten vi har fått. Fremgangen vår er stor, og vi er veldig motiverte fra starten av dagen til vi går og legger oss.

Vi er utrolig fornøyde med alt vi har fått til», sier Marina takknemlig.

ØVERST: HVER MORGEN LAGER MARINA OST AV DAGENS MELK.

VENSTRE: MARINA OG EKTEMANNEN ZENON HAR FÅTT KJØPT EN NY LASTEBIL MED MIKROLÅNET SITT.

Antall sparekonti 38 346

Antall sparekonti 38 346