Skyggegutten by Gyldendal Norsk Forlag

«… en imponerende krimdebut.»

Stockholm, sommeren 1970. Jan Klingberg er på vei hjem fra en barnebursdag med sine to små sønner. Men ikke alle skal komme hjem. Kristoffer, som er syv år, forsvinner sporløst fra T-banestasjonen. Det siste Jan ser av sin sønn, er en kvinne som tar ham i hånden og går derfra.

DAGENS NYHETER

«Eksemplarisk krim.» SVENSKA DAGBLADET

«Det er snedig lagt opp, det er globalt, det er smart. Avslutningen inneholder en uventet dreining som legger et godt grunnlag for kommende bøker om Danny Katz. Og det er forferdelig spennende.» HALLANDS NYHETER

«Elegansen kjenner vi igjen fra Vallgrens tidligere romaner, han mestrer krimsjangeren fra begynnelsen.»

Stockholm, 2012. Kristoffers bror, Joel, forsvinner også sporløst. Spørsmålene er mange. Har de to forsvinningene noe med hverandre å gjøre? Hva er det i så fall som binder dem sammen? Hvilke hemmeligheter skjuler den mektige Klingberg-familien?

VLT

«Vallgren behersker definitivt krimsjangeren også. Skyggegutten starter med høyt tempo fra begynnelsen.» AFTONBLADET

Skyggegutten er en intrikat krim og et besettende familiedrama som utspiller seg i Stockholm og i Karibien. Boken er en reise inn i menneskenes dypeste mørke, der fedrenes synder ligger som en klam hånd over kommende generasjoner.

«Carl-Johan Vallgren har det morsomt og nyter å skrive hardkokt krim som beveger seg over store dyp og makeløse høyder. Hans fortellerglede kjennes i hver eneste nerve når han tegner nettene hvite og mørket sakte fylles av lyd […] Vallgren, som har vist at han kan skrive innenfor flere sjangre, benytter seg her av alt han behersker. Her er det nerver, uro, feiende resonnementer, kjærlighet, sorg og håp, fattigdom og rikdom – og det går unna!»

Med Skyggegutten innleder Carl-Johan Vallgren en serie noir-krim med Danny Katz i hovedrollen.

HELSINGBORGS DAGBLAD

CARL-JOHAN VALLGREN, født 26. juli 1964 i Linköping, er en svensk forfatter, visesanger og musiker. Han har skrevet syv romaner, blant annet Den vidunderlige kjærlighetens histo-

rie (på norsk i 2003), en fortelling om den telepatiske dvergen Hercule Barfuss i 1800-tallets Königsberg. Boken vant Augustprisen.

Skyggegutten er hans første krim og ble umiddelbart en bestselger i Sverige da den utkom. Er til nå solgt til 15 land. Forfatterfoto: Caroline Andersson Omslag: Anna Henriksson Foto: Åsa Hjertstrand Brensén

Sommeren 1970 forsvinner en liten gutt fra en T-banestasjon i Stockholm. En fremmed kvinne tar ham i hånden og går derfra. Gutten er borte. Mange år senere forsvinner også guttens bror, Joel Klingberg. Joels kone henvender seg til Danny Katz for hjelp. Danny er Joels venn fra forsvarets tolkeskole. Katz går motvillig med på å hjelpe og oppdager snart at det finnes flere hemmeligheter i den mektige Klingberg-familien. Hans undersøkelser blir også en kamp for å overleve.

Originaltittel: Skuggpojken Copyright © Carl-Johan Vallgren 2013 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Albert Bonniers Förlag, Sverige Published by agreement with Hedlund Agency Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt. Omslagsfoto: Åsa Hjertstrand Brensén Omslagsdesign: Anna Henriksson Oversetter Bjørn Alex Herrman er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-46384-4 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Carl-Johan Vallgren

Skyggegutten Thriller

Oversatt fra svensk av BjĂ¸rn Alex Herrman

CARL-JOHAN VALLGREN Tidligere utgitt: Dokumenter vedrĂ¸rende spilleren Rubashov, 2001 (Tiden) Den vidunderlige kjĂŚrlighetens historie, 2003 (Tiden) Til herr Bachmanns brosjyre, 2005, (Tiden) Kunzelmann & Kunzelmann, 2009 (Tiden) Havmannen, 2012 (Tiden)

Stockholm 1970

Han kom fra Stadshagen med 49-bussen med minstegutten sovende i barnevognen. Det var i begynnelsen av juni. Nærmere bestemt den syvende. Han skulle komme til å huske datoen resten av livet. Den eldste gutten gikk ved siden av ham og holdt i kalesjen. Den lille brune hånden var klissete av alt godteriet han hadde spist i bursdagen. Han hadde nettopp sagt at han hadde vondt i magen og ville kaste opp, men nå var de ute i frisk luft, og det virket som han følte seg bedre. De hadde gått av på holdeplassen ved Nordenflychtsvägen. Mens de ventet på at bussen skulle kjøre videre så de kunne krysse gaten, studerte han overskriftene i tabloidavisene utenfor butikken. Aftonbladet hadde et bilde fra fotball-VM i Mexico på forsiden. Dystre miner hos de svenske spillerne etter tapet mot Italia i gruppespillet. Ove Grahn snakket om en mulighet for revansj mot Israel. Expressen satset på Palmes statsbesøk i USA. «Pappa,» sa gutten. «Jeg er varm. Kan jeg ta av meg jakken?» «Ja da. Legg den i vognen.» Sommeren var endelig kommet, litt sent dette året. Han hadde stresset hele dagen. Først vært ute på Lidingö og 5

sett på tomta Gustav hadde kjøpt til dem, der de skulle bygge hus til høsten. Deretter inn til Stadshagen der Kristoffer hadde vært invitert i bursdag til en kamerat, deretter av gårde med veslegutten til Fridhemsplan for å spise litt mens Joanna besøkte en venninne. Han hadde passet på å drikke et par øl mens Joel sov i vognen, tre halvlitere for å være nøyaktig, glemt tiden og deretter måttet løpe til bussen for å rekke å hente Kristoffer i tide. De gikk forbi fotgjengerovergangen. I Kristineberg slottspark stod en fyllik og pisset. Fyren gadd ikke engang å snu seg bort, viste ganske usjenert frem pikken der han stod og vannet blomsterbedet. Så langt hadde han i hvert fall ikke kommet. Han passet seg, drakk aldri så han ble synlig beruset. «Kan jeg få is, pappa? Det er varmt.» Guttens stemme varmet ham om hjertet, selv når han maste. «Var det ikke nok med godteposen? Og dere fikk vel is i bursdagen? Det sa i hvert fall mammaen til Peter.» «Men jeg vil ha mer. Vær så snill, pappa … det er akkurat som jeg koker.» «Vet du, nå klaget du nettopp over at du hadde vondt i magen og ville kaste opp. Og nå skal du ha is. Hva vil du egentlig?» «Men jeg er bedre nå. Magen har nesten gitt seg.» Han elsket denne lille gutten som hadde kommet til verden syv og et halvt år tidligere, som gikk ved siden av ham og maste om is og ikke ville holde ham i hånden fordi han følte seg for stor til det. Den vennlige, lyse guttestemmen. Den humoristiske sansen han hadde utviklet enda han bare var syv. Og så det rørende faktum at han 6

var svart, at blodet hadde hoppet over en generasjon, hoppet over ham selv, og i stedet slått ut hos en liten svensk gutt. Men enda så høyt han elsket ham, og enda så lite han klarte å holde igjen, hadde han ikke tenkt å gi ham flere søtsaker. «Dessverre, det blir ikke mer nå.» «Men pappa …» Han rev ham til seg idet en Volvo Amazon kom kjørende i høy hastighet nedover Hjalmar Söderbergs väg og passerte på en halvmeters avstand. Jævla bilbølle. Gutten kunne godt ha sprunget ut i veien nå som han var blitt sur fordi han ikke fikk viljen sin. Han holdt ham hardt i armen og pustet dypt for å roe seg ned. Så mot høyre der Tranebergsbron hevet seg mot himmelen. Et tog som lignet en gigantisk larve på hjul, rullet inn på T-banestasjonen. Ingen grunn til å stresse. De kunne ta neste. Joanna hadde dratt rett hjem til leiligheten etter at hun hadde vært hos venninnen, og holdt på å gjøre i stand kveldsmaten. De skulle hygge seg nå, ha lørdagskvelden sammen, hele familien. Og når barna hadde lagt seg, skulle han og Joanna åpne en flaske vin og se på tegningene til det nye huset. Huset som faren prøvde å kjøpe hans kjærlighet med. Volvoen forsvant ned mot Stadshagen, og de krysset Hjalmar Söderbergs väg. Minstegutten hadde våknet og satt seg opp i vognen. Joel. Storebrorens rake motsetning. Lys hud, nesten snøhvit, uten antydning til mulattrekk. Han elsket selvfølgelig ham like høyt som Kristoffer, men på en annen måte, litt mindre intenst, litt mindre smertefullt. Som om Joel ikke hadde rukket å sette et like stort avtrykk hos ham ennå. 7

Døren til billetthallen gled opp. Han gikk en meter til siden for å se på rutetabellen. Togene gikk fremdeles hvert femte minutt, han hadde to grønne linjer å velge mellom. Minstegutten hadde plutselig begynte å sutre, kanskje han hadde drømt noe. Han så på veggklokken: halv seks. Det kunne ikke stemme. Hadde han bommet med en hel time? Han så på armbåndsuret igjen: halv fem. Men sekundviseren flyttet seg ikke. Drittklokka hadde stoppet. En dame kom ut fra kiosken med en avis under armen. «Unnskyld,» sa han, «du skulle ikke vite hvor mye klokken er? Stemmer det at den er halv seks allerede?» «Ja da. Halv seks. Noen minutter over til og med.» Hun smilte vennlig til ham. Hun var i førtiårene. Kledd i hodetørkle, en fargerik bomullskjole og gummistøvler. Hun fikk ham til å tenke på en bondekone. Slik de hadde sett ut da han var liten, på landet. «Takk.» «Ingenting å takke for. God helg!» Han hadde altså bommet med en hel time, noe som betydde at Joanna ventet hjemme med maten og lurte på hvor de ble av. I befippelsen gikk han rett på metallsøylen foran sperren med barnevognen. Idiotisk sted å plassere en bærende konstruksjon på. Minstegutten gråt høyere, han hadde antagelig klemt beina enda smellen ikke hadde vært særlig hard. «Nå tar vi det rolig alle sammen,» sa han. «Vi er litt sene. Mamma venter med maten. Vi må prøve å skynde oss.» Han rakte billetten til vakten i luken og gikk gjennom barnevognporten. Minstegutten skrek høyere nå. Han var 8

på vei inn i den hysteriske gråten der ingen andre enn Joanna kunne trøste ham. «Så så, ikke gråt nå, er du snill.» Alt sammen var de få halvliternes skyld. Han skulle ikke ha tatt dem, eller i hvert fall droppet de to siste. Selv om han ikke var full, fikk de vurderingsevnen hans til å svikte, til å komme i utakt med verden, bomme på tider, gå på stolper og med nød og neppe avverge trafikkulykker. Et nytt tog var på vei inn mot perrongen, han hørte dunkingen i skinnene der oppe. Flere mennesker strømmet inn fra gaten, presset på bakfra. Minstegutten prøvde skrikende å komme seg ut av vognen, og han måtte holde ham fast med den ene hånden mens han holdt Kristoffer i den andre og dyttet vognen foran seg med magen. Trappen eller heisen? Trappen var kjappere. Men barnevognrampen så bratt ut, og med Joel i oppløsning var det antagelig en bedre idé å satse på heisen. Han trykket på hit-knappen. «Pappa, kan jeg gå trappen?» Kristoffer så på ham med dette blikket han ikke kunne motstå. Det karibiske blikket. Hans egen mors blikk, enda han knapt kunne huske det. «Nei.» «Vær så snill. Jeg kan gå selv om du tar heisen. Det er gøy.» «Du er for liten.» Han hadde den halvfulle godteposen i et fast grep i hånden. Den sjokoladebrune barnehånden som ikke var halvparten så stor som hans engang. Den røde saften fra en kjærlighet som var smurt utover kinnet. Hvor9

dan kunne han være beruset når han var sammen med sønnene? «Vær så snill! Jeg venter jo på deg oppe.» «Nei, sa jeg.» Det falt plutselig en skygge over ansiktet til gutten da noen stilte seg ved siden av dem. «Du kan gå sammen med meg hvis du vil. Jeg kan holde deg i hånden til pappa kommer med heisen.» Det var damen med tørkleet igjen. Hun hadde gått gjennom sperren bak dem, høflig gitt plass til en enslig far med barnevogn og to kranglete unger. Kristoffer så storøyd på henne, vurderte om det var en han burde være sjenert for eller kunne akseptere med en gang. Så så han bedende på ham. «Vær så snill, pappa, kan jeg gå med damen?» «OK. Men hold henne i hånden så du ikke faller. Du ser hvor trangt det er her. Masse folk overalt. Og så setter du deg på benken der oppe og venter til jeg er der om et halvt minutt.» «Jeg skal sitte hos ham til De kommer,» sa damen hengivent. «Kom nå, unge mann, så går vi.» Kristoffer smilte mot ham med melketannåpningene. Damen så moderlig på ham. Han skulle aldri glemme det. Noen øyeblikk, noen bilder, skulle bore seg inn i bevisstheten hans for bestandig. Han så etter dem da de begynte å gå oppover trappen. Kristoffers lille hånd i damens større. Hun sa noe til ham, og han så opp på henne med de store øynene sine og nikket bekreftende, samtidig som det sa pling da heisen nådde billetthallen. Han skjøv barnevognen inn og trykket på opp-knappen. Hjernen tok små polaroidbilder som senere skulle 10

etse seg fast i hukommelsen: kassettaket med de tre lampene. Skiltet: 750 kg eller 10 personer. Sigarettstumpene på gulvet, den halvtømte ølboksen som stod i et hjørne. Heisen gynget litt idet den stoppet i perrongetasjen. Han åpnet døren uten å skjønne hvorfor han hadde begynt å kaldsvette og plutselig følte seg edru. Minstegutten var blitt helt stille, som om han ikke ville være til bry lenger. Han gikk fort bortover gangen mot sporene. Nettingvegg av metall på den ene siden. Pleksiglass på den andre, der man kunne se ut over sporene, men ikke over trappehuset. Et vestgående tog stod inne, de siste passasjerene gikk på. Togføreren ropte sitt «Ta plass, dørene lukkes» mens han skyndte seg fremover. Han oppfattet den sugende lyden da vogndørene gikk igjen, og gnissingen fra metallhjulene da toget satte seg i bevegelse. Glassdøren til trappehuset gikk opp. Snart ville han se Kristoffer sitte der på benken og vente på ham sammen med damen, med godteposen i hånden. Han elsket Kristoffer. Han svingte rundt hjørnet med barnevognen og så seg rundt. Trappen var tom. Ikke et menneske var å se. Han så heisdøren nede på grunnplanet der han hadde gått inn ett minutt tidligere, de hvite flisene på veggene i trappehuset, de to store ruglete glasslampene som hang ned fra taket. Kludringen på den tomme benken. Joel begynte å hyle igjen. Han tok ham løs fra selen og satte ham ned på gulvet. Så snudde han seg den andre veien, mot perrongen. Det var tomt der ute også. Bare baklysene fra toget som forsvant mot Alvik. Han snudde seg mot trappen igjen og billetthallen der nede. En enslig pensjonist med stokk leste noe på oppslagstavlen. Han ropte navnet til gutten: 11

«Kristoffer!» Først nesten hviskende, som om han hadde mistet stemmen. Deretter høyt, i full panikk: «Kristoffer! KRISTOOFFEER!» Stemmen ga gjenlyd mellom veggene, og deretter, langt borte som om det hørte til en annen verden, en annen tid, oppfattet han Joel som hadde begynt å gråte igjen.

DEL 1

Stockholm, mai 2012

For Katz begynte alt med en melodi. Seks toner i hver frase, som svevde mellom dur og moll. I hurt myself today / to see if I still feel … Dempet og fjernt, som om musikken eller han selv befant seg under vann. I focus on the pain / the only thing that’s real. Til hans forbauselse satt en fremmed kvinne på huk ved siden av ham med en skje i hånden. Det virket ikke som hun hørte musikken, eller så brydde hun seg ikke. For desperat, tenkte Katz, hjernen hadde en utrolig evne til å stenge alt uvesentlig ute. Hun rakte ham en tipakning med femmilliliterssprøyter fra en håndveske. Standardtypen med oransje topp, som matchet armvenene til de fleste mennesker. Selv hadde hun eget verktøy. Avtagbare tuberkulinnåler. Til å trekke blod ut av føttene eller hendene, der årene var mindre. Han skottet på armene hennes. Langermet bluse. Samme maskeradeknep som han selv. Alltid langermede skjorter med mansjetter, for å skjule arrene. The needle tears a hole / the old familiar sting / try to kill it all away / but I remember everything … Han syntes han så foreldrene sine lenger borte under brofestet. Anne og Benjamin arm i arm, alltid like innesluttet i sin kjærlighet som dermed utelukket alle andre, 15

ikke minst ham. Han hatet dem for det, sin norrlandske mor og sin jødiske far. Var det ikke sånn, selv om han aldri hadde villet innrømme det? Så gled de bort, døde som de var, bak en brosøyle som var nedkrotet med graffiti. Han så seg rundt. Var det her han bodde nå, var han tilbake til start igjen, på gata? En skitten madrass ved siden av et ventilgitter under et brofeste i det nordvestre Stockholm? Noen hadde markert en slags tomtegrense med steiner rundt soveplassen, eller kanskje det skulle forestille en symbolsk soveromsvegg. Det stod et par støvler ved siden av, på en bit av en presenning. Hans egne? Han så ned mot vannet, mot badet og marinaen på den andre siden av sundet. Tranebergsbron, en gang verdens lengste brospenn støpt i betong, hevet seg over ham, bygget i en epoke da fremtidstroen hersket i landet, nå for tiden tilholdssted for hjemløse og misbrukere. Dol Fool, Drag og Sork, leste han på søylene. De som hadde tagget det, hadde slengt fra seg sprayboksene på bakken etterpå. Lenger borte lå små bomullsdotter strødd utover, man kunne ta dem for blomster i maivarmen, tusenfryd, tenkte han. Katz husket de desperate knarkerne ved Kottbusser Tor i Berlin femten år før, tannløse Kotti-junkies som hadde kokt opp gamle bomullsdotter på huk nede ved kanalen for å kryste ut siste rest av junk, og få samlet til en halv sil brun horse blandet med askorbinsyre. Folk som tok vann fra sølepytter på gatene og cisternene på offentlige toaletter. Han selv også, måtte han innrømme, da han hadde vært som verst på kjøret. Han hadde hatt flaks som hadde klart seg. 16

You could have it all / my empire of dirt … Melodien fortsatte, liksom mekanisk langt borte fra. Et kongedømme av skitt, tenkte han, som han ville gi bort, som han trodde at han allerede hadde kvittet seg med. «Tjæra tetter sprøytespissen, jævla drittheroin.» Dama var desperat. Og han selv også, merket han. Det forferdelige kroppslige begjæret etter kicket, etter å drepe alt med rusen. Lengselen etter tomhet. Tidløsheten. Den kroppslige hjemkomsten. Hun bannet … satans hælvetes jævler … mens hun fomlet med redskapene. Hvor hadde han truffet henne? Han kjente henne igjen, men husket ikke hvor fra. Det lå en oppslått avis på bakken. Og på den en spiseskje med bøyd håndtak, for å redusere faren for å søle ut dosen. Han så skrekken i øynene hennes nå, og foreslo at hun skulle ta litt gjennom nesen for å roe seg. «Kjeften på deg, ikke forstyrr …» «Bare drit i det, da.» Han brydde seg ikke lenger, gjorde i stand en dose til seg selv i stedet, tok opp vannflasken fra jakkelommen, fylte pumpen og tømte den i en delt colaboks der heroinet allerede ventet. Kokte, ventet. Rev av litt bomull fra tampongen hun allerede hadde funnet frem, rullet den til en kule som filter og sugde opp dosen i sprøyten. Han ble forundret over hvor sikker han var på hånden etter alle disse årene, det var som å svømme eller sykle, når man først har lært det, så sitter det resten av livet. Han brettet opp skjorteermet, tok strømpebuksen hun hadde lagt frem, og knøt den like over albuen. Fikk ut de siste luftboblene av sprøyten og presset løsningen mot spissen. Ti år siden, og alle håndgrepene satt fremdeles. Og 17

han var like god til å injisere med høyre hånd som med venstre, han hadde trent på det, fordi det hadde vært livsviktig den gangen, fordi han hadde tatt så mye junk at han måtte veksle mellom injeksjonssteder på kroppen og måtte kunne sette i venstre arm hvis den høyre ikke reagerte, og gjøre det fort og smertefritt før abstinensen hindret ham. Sollyset falt inn mellom brosøylene. Et T-banetog raste forbi tredve meter over hodet på ham og saktnet farten da det nærmet seg stasjonen i Alvik. Det var en solfylt ettermiddag, maivarmen hadde kommet brått etter en periode med kulde og snø langt inn i april. Bodde han her nå? Var han hjemløs igjen? Nei, kontoret hans lå bare noen hundre meter herfra i Traneberg, han hadde jo nettopp vært der, sittet bøyd over datamaskinen … eller hadde han snudd på kronologien, plassert slutten på begynnelsen eller omvendt? Det stemte ikke. Han visste hvem han var: Danny Katz, fireogførti år gammel, enebarn av foreldre som hadde gått tidlig bort. Tidligere tolk i utenriksdepartementet. Tidligere sivilt ansatt oversetter og dataprogrammerer i forsvaret. Tidligere narkoman og hjemløs. Men på beina igjen. Selvstendig næringsdrivende. Ikke noe spesielt. Drev et lite oversetterfirma, fikk frilansoppdrag fra private firmaer og fra tid til annen fra forsvaret. Virksomheten innbrakte ikke så mye, men nok til at det gikk rundt, til å betale for toromsleiligheten i den samme gården som han hadde kontoret i, til hans beskjedne livsførsel, uten utsvevelser, fordi utsvevelser ubønnhørlig ville føre ham tilbake hit, til et liv på gata. Lenger nede mot vannet der foreldrene hans nettopp var forsvunnet, stod det nå en mann. Naken, så det ut 18

som. Det var som om han hadde et innebygd kikkertsikte i øynene og derfor kunne zoome ham inn. Ja, en naken mann, med sår på beina, blodet rant. Han skjønte det ikke. Synet. Et slags tegn. Men når han blunket og så igjen, var mannen borte. Han festet blikket på innsiden av underarmen i stedet, banket litt på den med fingertuppene, strammet knuten litt, og fant venen han trengte. Han rettet nålen i tyve graders vinkel mot armen, mot hjertet, alltid i retning hjertet. Passe vinkel, tenkte han, ikke for spiss, ellers var det fare for å stikke gjennom åren. Han skjønte det ikke, hvorfor gjorde han det? Ti år etter at han endelig hadde klart å bli ren. Etter ti år med NA-møter, ti års daglig kamp. Den korte perioden på metadon, det første behandlingsprogrammet nede i Ytterjärna, betalt av hans tidligere kollega i forsvaret, Rickard Julin, som hadde satset så mye kraft og prestisje på å få ham inn i systemet igjen, gi ham jobb, rigge opp det gamle nettverket, rake manesjen for ham, sette ham i forbindelse med oppdragsgivere. Det ville være forgjeves nå. Gitt på båten alt sammen. Det kunne ikke stemme. Hva hadde vært det siste oppdraget hans? Et IT-firma som hadde bestilt opplysninger om et hviterussisk telefonselskap, han hadde oversatt et par årsoppgjør for dem og noen artikler fra en næringslivsavis i Minsk. Han nølte med nålen en centimeter inni armen, trakk automatisk ut stempelet for å se om han fikk svar. Mørkerødt blod, aldri lyserødt, da har du bommet på venen. Han ville ikke sette dosen i vevet ved en feiltagelse, det ville bare bli hovent og gjøre forferdelig vondt, og det ville ta en evighet før kicket kom. 19

Nå! Han hadde truffet riktig, blodet var mørkerødt og fløt sakte inn i sprøyten. Han løsnet knuten med tennene og injiserte. Rushet kom umiddelbart. Han sank sammen om sitt eget skjelett, lot kjøttet henge på stativet av bein og brusk, og øyelokkene ble dratt ned som rullegardiner. Det var en guddommelig følelse, ubeskrivelig, først nå skjønte han hvor sterkt han hadde savnet den. Sakte trakk han ut nålen, blodet sprutet opp på skjortebrystet, men det brydde ham ikke lenger, han tok bare lommetørkleet fra jakkelommen og trykket det mot inngangshullet. Der den nakne mannen hadde stått, stod det nå en annen mann, kledd i svart dress og bredbremmet hatt. Han blunket til mannen forsvant, som det drømmesynet han antagelig var. Et nytt tog dundret forbi over hodet på ham. Han så på kvinnen igjen. Hun hadde gjort klar sin dose nå, holdt nålen mot lyset og tømte den for luftbobler. Det ravnsvarte håret rammet inn et symmetrisk ansikt med vagt orientalske trekk. Blågrønne øyne, vakkert formet munn. Hvit hud. Som Snøhvit. «Jeg kjenner deg igjen,» sa han. «Hvor har vi møttes?» «Vi kjenner ikke hverandre … det er bare noe du tror.» Pussig svar, tenkte han mens hun lette etter en vene, først ved hoftebeinet, trakk ned buksene og de vinrøde trusene en anelse, men ombestemte seg og famlet i stedet med de flisete neglene oppe ved halsvenen. For nær halspulsåren, tenkte han, vær så snill, ikke ta den der! Til hans lettelse fant hun en vene i høyre overarm i stedet og injiserte med innbitt ansikt. Så begynte hun øyeblikkelig å boote, dro sprøytestempelet frem og tilbake, 20

trakk inn blod som hun så injiserte igjen for å skylle ut hvert eneste mikrogram av dosen. «Så vi møttes altså akkurat her?» sludret han og veivet en hånd mot madrassen. «Jeg kom tilfeldigvis forbi. Men du bor her.» «Under broen?» «Ja, for faen, du er ille ute. Og folk er ute etter deg. Noen vil få satt deg inn.» Han nikket som om han aksepterte det hun sa, som om han allerede hadde funnet seg i sin nye virkelighet. «Og hvem er du, da?» «Jeg? Jeg er ingen …» Pupillene var så små at de nesten ikke syntes. Hun hadde sunket sammen og halvt lå mot ham, trusene stakk opp over bukselinningen ved baken. Livløs nå. Han lurte på om hun hadde tatt en overdose, om han skulle ringe 112 og be dem sende en bil, be dem ta med Narcanti, som de kunne sprøyte rett inn i brystet for å få liv i henne igjen. Så så han bittsårene. En stripe med blodige merker etter tenner rundt halsen, bitt som hadde revet opp huden. Som den gangen med Eva Dahlman, den første kjæresten hans, som han skulle ha slått bevisstløs og deretter bitt som et vilt dyr. Han var blitt dømt for det. Seksten år gammel. Sendt til enda et skolehjem der det endelig hadde snudd for ham: Han hadde bestemt seg for å bryte med sitt gamle liv, komme seg ut av kriminaliteten. Men det hadde ikke vært ham! Han var ikke i stand til å gjøre noe sånt, uansett hva de tekniske bevisene hadde vist. I wear this crown of shit / upon my liar’s chair / full of broken thoughts / I cannot repair … Hvor kom musikken fra? Han så seg rundt, men kunne ikke oppdage lydkilden. 21

Og kvinnen som virket som hun hadde sovnet på fanget hans, hvem var hun? Han strøk det svarte håret fra ansiktet hennes, la henne til rette på madrassen og reiste seg. Fem toner i hver frase nå, glidningen mellom moll og dur, bare melodi, ikke noen tekst lenger, den hadde han lagt til selv i hodet. Han kjente den igjen. «Hurt» med Nine Inch Nails. Tonene – som ble stadig sterkere, som nådde ham liksom fra bunnen av bevisstheten, som visket ut omgivelsene, brofestet, kvinnen, den skitne madrassen, sprøytene, junket. Han hadde den som ringelyd på mobilen, husket han triumferende mens han steg stadig raskere mot bevissthetens overflate, men bare som melodi, uten Trent Reznors bitre sangstemme. Og melodien bare fortsatte til han klarte å få tak i telefonen, som lå ved siden av ham på gulvet i leiligheten. Han satte seg opp og tok imot samtalen. Så grålysningen som ble silt inn gjennom persiennene i soveromsvinduet, lyttet til stemmen i den andre enden av mobiltelefonen. Hun hørtes ut som kvinnen under brofestet, som Eva Dahlman, men likevel ikke. Som om kronologien var satt ut av spill.

Angela Klingberg var en slående vakker kvinne. Vakker på en måte som måtte være problematisk for henne, tenkte Katz da han slo seg ned rett overfor henne i et hjørne av Ritorno, den gamle kafeen i Odengatan der de hadde avtalt å møtes. Elegant kledd, naturligvis, tatt i betraktning av hvem hun var gift med. Han la merke til håndvesken fra Hermès som hun hadde stående ved føttene, de dyre hanskene som lå på bordet, angoragenseren, den diskrete makeupen og det nesten like diskrete armbåndet rundt venstre håndledd. Hun var i femogtredveårsalderen, blond, hengslete, med en på samme tid tilstedeværende og sørgmodig utstråling. Han kjente et stikk av smerte ved tanken på at hun var opptatt, og ble overrasket av den følelsen, av hvor lav den var, og samtidig så ærlig. Frem til hun ringte i morges, hadde han ikke engang vært klar over hennes eksistens. Egentlig, til tross for gifteringen, hadde han vanskelig for å forestille seg at hun var gift med Joel Klingberg, eller kanskje vanskelig for overhodet å forestille seg Klingberg som gift. Mens han tok av seg jakken og hengte den over stolryggen, lurte han på hvorfor han hadde sagt ja til å treffe henne. Nysgjerrighet var i hvert fall én av grunnene. 23

Femogtyve år før, da han akkurat hadde klart å bryte med sitt liv som ungdomskriminell, hadde han og Joel Klingberg gått på hærens tolkeskole sammen. De hadde bodd på samme brakke på rekruttskolen i Karlsborg og deretter samme rom i to intense semestre med russiskstudier i Uppsala. Det lille han visste om Klingbergs liv etter det, var slikt som han hadde lest i avisene; sladrereportasjer om overklassekretsene han vanket i, minglebilder fra fester der Klingberg med sitt oppsyn ikke hadde sett ut som han hørte hjemme, notiser om et eiendomsmeglerfirma han hadde drevet på Rivieraen sammen med noen venner fra Sigtuna internatskole, bare en kort periode for å få litt egen forretningserfaring, deretter jusstudier og et år ved London School of Economics før han var blitt hentet inn i familieselskapet, Klingberg Aluminium AB, og forsvunnet i forretningsverdenens anonymitet. «Takk for at du tok deg tid,» sa kvinnen foran ham og smilte sjenert over bordet. «Ingen fare. Hvordan fikk du tak i nummeret mitt?» «Joel hadde det blant kontaktene på PC-en sin.» Noe som også var pussig, for Katz kunne ikke forestille seg at Klingberg hadde hatt planer om å kontakte ham. «Vil du ha noe, forresten, skal jeg bestille noe til deg?» «Takk. Det holder om du forklarer meg hvorfor vi er her.» Og så fortalte hun: Joel Klingberg hadde forsvunnet tre uker tidligere, etter alt å dømme frivillig, ifølge politiet. Det var ingen grunn til å etterlyse ham, og heller ingen mistanke om noe kriminelt. Han hadde forlatt parets felles hjem på Östermalm om formiddagen søndag 20. april for å utrette noen æren24

der, og rett og slett ikke kommet tilbake. Hun hadde ringt mobilnummeret hans hver dag siden da, forklarte hun, men bare blitt satt over til telefonsvareren. Det fantes noe som lignet et avskjedsbrev. Hun tok det opp av vesken, en e-post skrevet ut på et A4-ark, opprinnelig sendt fra Klingbergs mobil. Katz leste fort gjennom den: noen linjer om at han kom til å reise bort på ubestemt tid for å få være i fred og tenke. Han ba om unnskyldning for at han ikke hadde hatt mot til å si det til henne personlig, skrev at hun ikke skulle være urolig for ham og heller ikke begynne å lete. «Jeg fikk den fire timer etter at han forsvant,» sa hun. «Og det ligner ham ikke. Joel er ikke typen som flykter fra problemer.» «Så hva tror du har hendt?» «Jeg vet ærlig talt ikke.» Hun brettet sammen arket og la det tilbake i håndvesken, og av en eller annen grunn minnet det Katz om Klingbergs kjæreste fra tiden på tolkeskolen, en jevngammel jente med overklassemanerer som hadde gått ham på nervene, men som han ikke lenger husket navnet eller utseendet til. «Politiet tror at han har stukket av på grunn av en krangel vi hadde samme morgen. Om barn … eller rettere barnløshet. Joel ville vente. En middelaldrende mann som har vært gift i ti år, og fremdeles vil vente! Du kjenner sikkert bakgrunnen hans, det som skjedde med broren. Jeg sa til ham at hans frykt for ansvar kommer av det, redselen for at det kan skje igjen. Det var det vi kranglet om.» Broren, ja, tenkte Katz mens han fulgte blikket hennes som flakket nervøst mellom tingene på bordet, kaffekoppen hun ikke drakk av, en gjenglemt avis som lå oppslått 25

på siden med travresultater, hanskene som hadde samme farge som neglene på de vakre hendene. Den forsvunne broren, navnet som alt hadde ligget i luften, tapet som Klingberg hadde båret rundt på som en usynlig lenke. «Jeg hører selv hvordan det høres ut,» sa hun. «Såret mann forlater sin kranglete kone for å få være i fred en stund. Men, som sagt, det ligner ham ikke. Vi hadde allerede falt til ro igjen da han gikk. Han sa at han hadde et par ting å ordne og skulle være tilbake til lunsj. Vi hadde til og med bestilt bord på en restaurant. Det virker som om jeg er det siste mennesket som har sett ham. Og den eneste som ikke vil tro på at han har dratt sin vei frivillig. Ifølge politiet moret han seg først med å kjøre rundt i bilen sin et par timer …» Klingberg hadde tatt bilen etter at han hadde forlatt leiligheten. GPS-en var blitt undersøkt, forklarte hun. Det virket som han hadde kjørt rundt på måfå, fra hjemmet deres i Skeppargatan, sirklet rundt i sentrum en stund, før han hadde fortsatt til Kungsholmen. Han hadde stanset ved en bensinstasjon på Thorildsplan, kjørt videre gjennom Stadshagen opp til Kristineberg T-banestasjon og deretter videre til Alvik og Tranebergsparken, der han hadde stanset et par minutter ved den kommunale tennisbanen. «Du bor jo i nærheten. Jeg sjekket på Eniro. Pussig, eller hva?» Katz kjente et plutselig ubehag ved tanken på at Klingberg hadde stanset med bilen sin akkurat der. Hvis han hadde kikket ut av vinduet den formiddagen, ville han antagelig ha kunnet se ham mellom trærne på den andre siden av parken. «Hvor kjørte han etterpå?» 26

«Bort til industriområdet ved Ulvsundasjön før han snudde og kjørte tilbake mot byen og skrev den såkalte avskjedsmailen.» Ifølge Angela hadde Joel Klingberg satt fra seg bilen i et parkeringshus i nærheten av Centralstationen, og der endte alle spor. Det så ut som han hadde tatt et tog sørover. Det var blitt bestilt en billett til København i hans navn samme dag, kjøpt av ham selv på Internett, men i SJs system var det ikke mulig å se om den var blitt brukt. Hun tidde, og Katz merket at blikket hans var blitt hengende ved hennes. Ved uroen hun utstrålte, sorgen som gjorde henne til den hun var. Hans type mer enn Klingbergs. «Og hvorfor kontaktet du meg?» spurte han. «Jeg vet at det høres merkelig ut. Men det er nettopp hva Joel ville ha ønsket.» «Det må du forklare.» Angela Klingberg hadde ikke hørt om Katz før en kveld noen måneder tidligere. Joel hadde nevnt navnet hans helt umotivert da de spiste middag: Danny Katz, hans gamle kamerat fra førstegangstjenesten. «Han sa at du var det eneste mennesket han noen gang hadde stolt på.» «Påstod han det?» «Ja. ’Det eneste mennesket jeg har stolt på i hele mitt liv.’ Jeg kom til å tenke på det da han forsvant.» Hvor hadde Klingberg fått den ideen fra? Det var sant at de hadde hengt sammen i militæret, men de kom fra to forskjellige verdener, Katz fra gjengverdenen i forstedene og Klingberg fra et beskyttet overklassemiljø. I helgene, etter at de hadde avlagt prøve i ukens gloser, ble han hentet av privatsjåfør og forsvant tilbake til rikmannslivet hos 27

farfaren, bak høye hagemurer i Djursholm. Katz hadde aldri blitt kjent med ham privat. «Jeg forsvarte ham i et slagsmål en gang,» sa han. «Kanskje det var det han siktet til.» «Det nevnte han aldri. Jeg tror han mente noe annet.» Hun tok opp en pakke fra stolen ved siden av seg. «Rett før han forsvant, fikk han dessuten denne. Jeg oppdaget den helt tilfeldig for et par dager siden. Den stod innerst i klesskapet hans.» Det var en polstret konvolutt uten avsender, poststemplet i Stockholm en måned tidligere. Hun åpnet den og la tingene på bordet foran ham. «Jeg vet ikke hva det dreier seg om. Men Joel burde ha sagt noe. Det virker så … rart.» Et kvadratisk stoffstykke på kanskje åtti ganger åtti centimeter, okerrødt og svart, bredte seg ut foran øynene på Katz. Et naivistisk motiv som forestilte to korslagte piler, var brodert midt på. Og til høyre for pilene, innenfor en ramme av paljetter som bestod av rundslipte speilskår, en mann på kne sydd med grove korssting. To stoffbokstaver var limt på under motivet: M. K. «Navneinitialer?» sa Katz. «Ikke spør meg. Og så denne …» Hun rørte ved den andre tingen, et lignende stoff, skjønt litt mindre: Det broderte motivet forestilte en mann omgitt av hunder som slikket ham på beina. «Jeg vet ikke engang om det har noe med saken å gjøre,» sa hun. «Det er bare så gåtefullt.» «Viste du dem til politiet?» «Nei. Det er som sagt ingen mistanke om at det foreligger noe kriminelt. Hvis du vil ha meg unnskyldt et øyeblikk …» 28

Hun reiste seg og gikk mot toalettene. Og Katz tenkte på den tiden igjen, 1987, da han hadde gått på tolkeskolen. Verba arma nostra, ordene er vårt våpen, hadde mottoet deres vært. Og det var ord de skulle bevæpnes med, russiske, en uhyggelig mengde gloser som de ble prøvd i hver uke. På ti måneder hadde de gjort unna seks semestres universitetsrussisk. Katz husket de endeløse timene i språklaboratoriet, studiene i adferdsforskning og psykologi som det ble forventet at de skulle ha en viss peiling på som tolker i en krigssituasjon. Han husket forhørslederutdannelsen – PBI, personbasert innhenting som det het på militært språk – og en skarp øvelse på Gotland, der de hadde tatt i bruk sine ferdigheter på kystjegere. Han husket at de hadde sett en instruksjonsfilm om simulert drukning, eller waterboarding, som det senere ble kjent som. Det var utrolig, tenkte han nå, at de ikke hadde reagert på noe som lignet en leksjon i tortur. På filmen hadde en svensk fenrik bundet et håndkle over luftveiene på en anonym mann, som lå lenket til en sykehusbrisk med hodet bøyd bakover. Fenriken hadde helt vann over håndkleet. Reaksjonen kom øyeblikkelig: krampetrekninger, voldsomme brekningsreflekser. Personen, forklarte fenriken henvendt til kameraet mens han fortsatte å sprute vann over ansiktet på mannen, opplever drukning på grunn av åndenød og at han puster inn vann: «Metoden etterlater ingen fysiske skader, men oppleves ekstremt ubehagelig. I Sverige er simulert drukning ikke uttrykkelig forbudt, det kan muligens sammenlignes med ulovlig tvang.» Selv hadde Katz vært mest forbauset over å befinne seg der han var, den eneste som ikke kom fra en fin familie. Han hørte ikke hjemme der, og han var forvirret over 29

det faktum at han overhodet var blitt tatt ut, rent ut sagt håndplukket. Han så bort mot toalettene, men Angela Klingberg tok seg god tid. Og så Joel … også han hadde vært en utenforstående, om enn av andre grunner, fremdeles fortumlet av familiens tragedie. Foreldrene hans hadde, liksom Katz’, omkommet da han var i begynnelsen av tenårene, de hadde gasset seg ihjel i garasjen på sitt herregårdslignende landsted i Sörmland. Joel hadde bodd hos farfaren etterpå, Gustav Klingberg, grunnleggeren av Klingberg Aluminium, på denne tiden en grånet patriark som styrte familieimperiet med jernhånd. Han hadde gått bort noen år etter at de hadde dimittert, Katz hadde lest en dødsannonse i en avis. Men den grunnleggende familietragedien lå enda lenger tilbake; brorens forsvinning på begynnelsen av syttitallet, hendelsen som et tiår senere hadde drevet foreldrene hans til selvmord. Smerten og skyldfølelsen var liksom risset inn i Klingbergs vesen, de hadde definert den han var. Han var litt eldre enn Katz, men hadde en holdning som en gammel mann, stadig på flukt fra smerten, fra skyldfølelsen over å være den som hadde overlevd, den som var blitt etterlatt, inn i teoriene, studiene, de russiske glosene. En eneste gang hadde Klingberg fortalt ham om hendelsen, svært kortfattet om hvordan broren var blitt bortført av en ukjent dame på en T-banestasjon i Stockholm og aldri blitt funnet igjen. Det hadde ikke gått en dag siden uten at han hadde spurt seg hva som egentlig hadde hendt, hvem som stod bak, om det var en enslig gærnings verk, eller om det var flere som var innblandet. Hadde det dreid seg om en utpressingshistorie som hadde gått skeis – men 30

så vidt Klingberg visste hadde familien hans aldri fått noe pengekrav – eller hadde det dreid seg om perverse folk, pedofile kanskje? Det var som om han etterlot skyggen sin, hadde han sagt. Tenk deg selv, Katz, kroppen er borte, men skyggen er igjen. Da Angela Klingberg kom tilbake fra toalettet, så Katz at hun hadde grått. Hun satte seg ved bordet igjen, men unngikk blikket hans. «Jeg vil at du skal prøve å finne ut hva som har hendt ham,» sa hun sammenbitt. «Jeg betaler godt. Er det noe jeg og Joel har nok av, er det penger.» Hun fingret med noe i håndvesken, en penn, så han. Og så husket han det forvirrede brevet han hadde skrevet til Klingberg femten år tidligere da han var som verst ute å kjøre, brevet der han hadde bedt om penger, tiggerbrevet som Klingberg aldri hadde svart på, eller som kanskje aldri hadde kommet frem. «Det er ikke lett å spore opp forsvunne personer,» sa han. «Særlig ikke hvis de ikke vil bli funnet.» «Jeg vil bare at du skal gjøre et forsøk.» «Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Det er ikke mitt felt.» «Du har bakgrunn fra etterretningstjenesten, har du ikke?» «Påstod Joel det?» «Han fortalte at forsvaret hadde skaffet deg en ambassadejobb etter militæret.» «Det er lenge siden. Jeg var ansatt i forsvaret som tolk, oversetter og programmerer. Ikke noe spesielt. Jeg er fremdeles oversetter. Det er det jeg driver med, å 31

oversette dokumenter og artikler for folk som er villige til å betale for det. Jeg er ingen hemmelig agent. Eller privatdetektiv.» Men hun visste allerede det han visste, at han trengte pengene. «Joel ville ha ønsket at det var du. Jeg trenger opplysningene dine. Bankkonto. Mailadressen din. Hjemmetelefon så vi kan kommunisere mest mulig effektivt.» Katz trakk opp et visittkort fra innerlommen i jakken. Der stod alle opplysningene hun trengte. Idet han rakte henne det, så han at han hadde kludret noe på baksiden. Et hjerte og en blomst. Av en eller annen grunn syntes han det var pinlig.