1
Ifølge faren hennes er utsikten fra leiligheten spektakulær, men i dag er alt grått, og når hun lener panna mot kjøkkenvinduet, er det bare så vidt hun kan skimte lekestativet i bakgården gjennom den tette tåka. Agnes slipper pusten langsomt ut mellom leppene. Det kjennes som en voldsom kraftanstrengelse. Når pusten blir til dogg på vinduet foran henne, tenker Agnes at det må være et levende bevis på at hun faktisk ikke er død, og når hun først har tenkt den tanken, merker hun at hun må gråte igjen. Agnes lukker øynene og ser for seg begravelsen sin. Det er det samme hver gang. Den fullsatte kirka, den hvite kista som nesten er skjult under overdådige kranser, blomstene som strekker seg hele veien nedover midtgangen, den lille trykksaken i eksklusivt papir med et fordelaktig fotografi av henne selv på forsiden; smilende og livsglad, et hjerteskjærende gjensyn med dette unge mennesket som så meningsløst skulle bli revet bort på denne måten, i en trafikkulykke eller kanskje som følge av en plutselig og uhelbredelig sykdom. Eller sorg, tenker Agnes, man kan dø av sorg også, det har hun lest et sted. 5