På jordgulvet ligger tynne tøymadrasser, som gjestene blir invitert til å sitte på. Vi får varm, søt te i små glasskrus. Deretter forteller familieoverhodet historien sin. Kona og et barnebarn er også med. Utlending i eget land Patriarken Mohammed Shalaldah er fortvilt. Gradvis blir familien, barna og barnebarna, hele storfamilien, fortrengt av israelske bosettere. Disse har slått seg til med moderne hus, sypresstrær, hager og husdyr ikke langt unna. Vann har de tydeligvis nok av, og stadig legger de beslag på nye arealer, som tilhører nomadefamiliene i området. – Jeg føler meg som en utlending i mitt eget land. Stadig kommer israelske soldater og myndigheter på visitt. De ber om identifikasjon og om bostedsbevis, og de forbyr oss å bygge vei til hjemmet. Sist gang var de her med en rivningsordre. Den nektet jeg å ta imot, forteller han. Han forstår ingenting av dette. Shalaldah er født der han nå bor, i 1947, året før israelerne begynte sin etniske utrenskning av palestinerne fra Palestina. – Jeg har alltid bodd her, skal alltid bo her og har bevis på at jeg og familien eier grunnen rundt der vi bor, sier han.
Tisset i brønnen For ikke lenge siden kom han over tre bosettere som sto og tisset i brønnen til familien. Israelske bosettere er kjent for å forgifte brønner, for å forsøke å jage vekk dem som er avhengig av vannet. Eller de får rett og slett hjelp av militæret til å ødelegge brønnene. Deretter tar bosetterne gradvis over landet. Da Mohammed Shalaldah kom over bosetterne, ble han sint og forsto hva de hadde i sinne. Men å flytte kommer ikke på tale. – Dere kan kaste en død hund i brønnen og forgifte den. Jeg kommer likevel til å fortsette å drikke vannet. Her er jeg født, og her skal jeg dø, forkynte han til de tre. Det er ikke så vanskelig for gjestene å forstå hvordan familien kan være så sta, så villige til å kjempe så hardt for dette ufruktbare og karrige landet. Dette er hjemmet deres, det er her de har røttene sine og historien sin. Her er slektninger og venner de har kjær. Samtidig er de fattige. De har ikke noe annet sted å reise. Om de blir jaget bort herfra, hvor skal de da dra? Til et annet sted hvor de blir jaget igjen? Eller til en flyktningleir? – Mohammed er tøff som stein. Det er utrolig flott å se at folk ikke lar seg knekke, men holder ut for seg og
Ved muren: Fagfor bundets Palestinaambassadører Ole Roger Berg, Lynette Frøyhov, Ingunn Eriksen (koordine rer Fagforbundets solidaritetsjobbing), Khalil Ismail Zaquot (Norsk Folkehjelp), Stein Guldbrandsen, Kathrin Riiser Nes gård, Signe Rasmus sen, Wedad Naser (Norsk Folkehjelp), Lars Klottrup Berge og Turid Granum.
< Fagbladet 11/2013 < 47