Kritisk kulturjournalistikk av Trygve Aas Olsen

Innledning Fem teser for en bedre kulturjournalistikk Flåklypa Tidende mister opplag og redaktør Frimand Pløsen må si opp sin eneste journalist, Melvin Snerken. Redaktøren har en journalistrobot som han håper kan gjøre jobben. Men roboten er helt ustyrlig: Den angriper alle hendelser som om det var krig, maser og graver uten mål og mening. Først når den blir innstilt på «kulturjournalist», faller den til ro.

Hvorfor ler vi? Fordi satiren treffer. Det er noe i det, tenker vi, når filmen Jul i Flåklypa harselerer med pressen: Den selvhøytidelige redaktøren som går i stivede skjorter fordi han mangler ryggrad. Reporteren som robot, uten evne til å skille stort og smått. Og kulturjournalisten: passiv og ukritisk.

Har du hørt om han som ble sendt ut for å anmelde en ny film? Da han kom til kinoen sto den i brann. Filmvisningen ble avlyst og derfor leverte han ingen anmeldelse, sa han da han kom på jobb neste dag. «Men brannen!», hylte redaktøren. «Hvorfor skrev du ikke om den?»

Kulturjournalister er ikke som andre journalister. De løper ikke etter brannbiler, de avslører ingen skurker og er egentlig uinteresserte i nyheter. De lar det flyktige fly og fordyper seg i evige verdier. Abstrakt helst, det konkrete blir for enkelt. Økonomi blir for snevert. Politikk for banalt.

Nei, heller kunsten, filosofien og de lange linjene.

Ingen nyhetsjournalist ville ha startet et intervju med Frankrikes president slik Aftenpostens Bjørg Jønsson gjorde det med François Mitterrand i 1989: «Får jeg da, herr president, begynne med å stille Dem et enkelt spørsmål: Hva er et individ?»1 En ettertenksom mann – svært ofte en kvinne – som tar seg god tid ved tastaturet og flere glass rødvin etterpå for å koble ut de kompliserte tankene.

Omtrent slik beskrives kulturjournalisten i anekdoter og fiksjon.

9

innledning

Dette sier forskningen: «Ikke uventet er kulturjournalistene en gruppe som rekrutteres fra noe høyere sosiale lag enn journalister flest, med en større vekt av både arvet og egen kulturell kapital. Nesten halvparten har tatt et humanistisk eller samfunnsvitenskapelig universitets- eller høyskolefag, og en fjerdedel har avlagt hovedfagseksamen. I begge tilfeller er dette dobbelt så mange som journalister ellers.»2 Forskere som skriver om kulturjournalistikk starter gjerne med henvisninger til akademikere som Jürgen Habermas og Pierre Bordieux, kjent for teorier om offentlighet, kommunikasjon, økonomisk og kulturell kapital. Referansene til Frimand Pløsen og Melvin Snerken sier vel noe om min kulturelle kapital.

Jeg hopper derfor over teorien og går rett på sak: Kulturjournalister bør være som andre journalister. De må kunne noe om økonomi og politikk også. Det er økonomisk tap og vinning, og det utøves politikk i kulturlivet.

Det er urettferdighet, maktmisbruk og skurker der. Kulturjournalistikkens oppgave er mer enn «på den ene siden (er) å formidle fra og om kulturlivet, og på den andre siden være en arena for kritikk og debatt».3 Den skal ikke bare formidle og kritisere, men undersøke også.

Vi forventer at en sportsjournalist både kan vurdere en idrettsprestasjon og oppdage underskuddet i en fotballklubb. En kulturjournalist må kunne høre akkordskiftene i en jazzlåt og lese regnskapene til plateselskapet som har gitt den ut. Slik en utenrikskorrespondent må intervjue både kunstnere, idrettsutøvere, økonomer, politikere og mannen i gata.

Men ikke om hva et individ er. Slike spørsmål er eksempler på journalistikk som samtale mellom høyt kvalifiserte individer. Veldig fransk. Norsk kulturjournalistikk bør anstrenge seg for å treffe et bredt publikum. Både med konkrete og abstrakte problemstillinger, men her skal det handle mest om de første – forstått som fakta, penger, statistikk, politikk og makt og sånn.

Ingen kunstner er helt fri, upåvirket av livets traurige trivialiteter. Det er en romantisk, men urealistisk idé. Forfatteren har et forlag, billedkunstneren et galleri, musikeren en konsertarrangør – og alle må i varierende grad forholde seg til penger, produksjon og PR. Den fullstendig uavhengige kunstneren får vi aldri høre om. Det er han som aldri publiserer et dikt.

Noen kulturjournalister kjæler likevel med forestillingen om at kunsten og kulturen svever fritt over samfunnet, som ren ånd. Å forstå den kunstneriske tanken gir høyere prestisje i kulturjournalistikken enn å forstå den kunstne10

innledning

riske produksjonen. Jeg har møtt flere kulturjournalister som koketterer med sin angst for tall. De er dessverre dårlig rustet til å utforske alt det spennende som skjer mellom tanken og produksjonen. Hva påvirker hva? Og hvordan?

Selv ikke Odd Nerdrum, et renessansemenneske kledd i kjortel, lever utelukkende i åndenes verden. Den kjente maleren sto i 2011 og 2012 tiltalt for å ha unndratt flere millioner i skatt. Han påsto at skatten var betalt, men klarte ikke å legge fram bevis som retten trodde på. Nerdrum er en rotekopp og – i likhet med kulturjournalister – ikke så god med tall og regnskaper. Han ble dømt i tingretten og lagmannsretten.

Anders Fjellberg og Peder Ottosen i Dagbladets kulturavdeling fikk Skup-diplom4 for en serie artikler i 2012 om skattedommen mot maleren.

Fjellberg var sommervikar og ble sendt i retten fordi Nerdrum var kjendis og iblant kunne gjøre «noe pussig».5 Det gjorde han ikke, så Fjellberg ble sittende og tenke: Hva om Odd Nerdrum har rett?

Ottosen ble koblet på saken, og sammen gravde de fram ny dokumentasjon – blant annet i Østerrike og på Island – som støttet kunstnerens

Figur 0.1 Dagbladet 2. oktober 2012.

11

innledning

versjon. Dette bidro til at Høyesterett opphevet dommen, og sendte saken tilbake til lagmannsretten. Fjellberg og Ottosens graving avslørte også mangler ved rettsvesenets behandling av skattesaker.

Oslo ligningskontor startet skattejakten i 2002, etter at Dagens Nærings6 liv skrev at Nerdrum hadde solgt bilder for 120 millioner kroner i USA og delt inntektene 50/50 med sin amerikanske gallerist.

Dagens Næringsliv nominerte ikke sin avsløring til Skup-prisen. Det er sjelden kulturredaksjoner gjør det: I tiden mellom de to Nerdrum-oppslagene vurderte Skup-juryen 522 saker. Bare to prosent av disse var kulturjournalistikk.7 Kulturjournalister graver lite, for hele 12 prosent av norske journalister jobber med kulturstoff.8 Er det ikke noe kritikkverdig å undersøke i kulturlivet? Eller stemmer myten om at kulturjournalister er ukritiske, passive og lite opptatte av harde nyheter? Medieforskeren Cecilie Wright Lund studerte kulturstoffet i norske og nordiske aviser, og konkluderte slik: «Både kulturpolitikere og byråkrater kan tydeligvis drive med sitt virke i fred – med liten risiko for å bli forstyrret av nyhetsorienterte, gravende og kritiske kulturjournalister.»9 Ikke bare graver de lite: Hvis de finner et faktum, forteller de sjelden hvor de har det fra – og sjekker enda sjeldnere med andre kilder om det faktisk er sant.

«En innholdsanalyse av ti norske aviser, mange av dem lokalaviser, viste at kildereferansene var spesielt fraværende innen kultur- og underholdningsjournalistikken: To tredjedeler av det redaksjonelle arealet på dette feltet besto av artikler med ingen eller én kildereferanse. Flerkildejournalistikk var et sjelden fenomen», skrev Wright Lund.

Teatersjef Brit Lossius var eneste kilde da Haugesunds Avis intervjuet henne i januar 2011, om driften av Haugesund Teater året før. Hun var «Fornøyd med teateråret»,10 sto det i tittelen. Året startet med Karius og Baktus, sluttet med Sound of Music og innimellom disse var hun «spesielt fornøyd» med stykket En barokk opplevelse.

Teatret hadde 29.086 besøkende i 2010. Sannsynligvis et tall – uten kildereferanse – fra teatret. Det var «en økning på over 50 prosent i forhold til 2009. Da fikk 11.950 med seg teaterforestillingene», skrev journalisten, før han snakket videre med produksjonsleder Monika Bjerke om teatrets kommende forestillinger. En økning på over 50 prosent? Det riktige var 143 prosent.

12

innledning

Slik regner du ut prosenter, det må også kulturjournalister kunne: • Når du skal finne ut hvor mange prosent økningen fra 2009 til 2010 var, må du først vite hvor stor økningen var i rene tall: 29.086 minus 11.950 er lik 17.136.

• Denne økningen delt på besøket for 2009, gir svaret på hvor mange prosent økningen var på. Bruk kalkulator: 17.136 delt på 11.950 er lik 1,43. Det betyr 143 prosent.11 Det er mye, men Haugesund Teater gjorde det likevel ikke spesielt godt i 2010. Besøket var nemlig høyere både i 2006, 2007 og 2008. Men journalisten sammenlignet bare med 2009 – som var et eksepsjonelt dårlig år – og derfor framsto tallet for 2010 som høyt. Han kunne ha sjekket opp besøkstallene for tidligere år, i stedet for bare å formidle teatersjefens glede over 2010. Det hadde ikke tatt lang tid, for besøkstall er offentlige.

Teatre som mottar statsstøtte må hvert år fortelle staten hvordan de har brukt pengene: Hvor mange forestillinger har det vært? Hvor mange har kjøpt billett? Hvor mange har fått gratisbilletter? Og så videre helt til «antall produksjoner av norsk samtidsdramatikk rettet mot barn og unge». Svarene ligger på Scenestatistikk.no.12 Skal du skrive om teaterdrift, må du først gå inn på denne nettsiden (figur 0.2).

Figur 0.2 1) Gå til scenestatistikk.no og klikk på «Se statistikk». Du trenger ikke passord. 2) Velg om du vil se statistikk for scenekunst eller orkester. 3) Let til du finner de tallene du ønsker. Du kan også velge år i feltet øverst til venstre.

13

innledning

Her finner du de faktaene som teatersjefene ikke vil vise fram. Fakta som gir deg gode spørsmål og vinklinger, slik at du kan skrive en bedre sak enn den som sto i Haugesunds Avis – og som har stått i mange andre aviser: Teatersjefen er fornøyd og ser lyst på framtiden.

En journalist som finner fakta selv, er undersøkende. Hvis hun gjør dette jevnlig og systematisk, blir hun kunnskapsrik. Hvis kildene hennes ikke bare er aktørene hun dekker, blir hun uavhengig. Hvis hun bruker faktaene til å stille egne spørsmål, blir hun kritisk. Og hvis hun evner å framstille resultatet av dette arbeidet slik at publikum liker det, blir journalistikken hennes engasjerende.

Knut Olav Åmås, daværende redaktør i Samtiden, lanserte i 2002 «Ti teser for en bedre kulturjournalistikk»,13 med blikket rettet mot Dagens Nyheter, Politiken og Süddeutsche Zeitung.14 Han angrep «den behagelige middelmådighet, den feige ambisjonsløshet, forkledt som ‘folkelighet’» og «en glatt og slapp lanseringsjournalistikk».

Vi har ingen Süddeutsche Zeitung i Norge, og journalistisk kvalitet er under press fra flere kanter. Mange redaksjoner må, som Flåklypa Tidende, klare seg på stadig snauere budsjetter.

Jeg nøyer meg derfor med fem teser for en bedre kulturjournalistikk: 1. Undersøkende. Finn fakta. Kultur er penger og makt også, ikke bare følelser, toner og ord.

2. Kunnskapsbasert. Les bøker, se filmer, hør musikk, gå i teatret og følg med i mediene. Tro aldri at du vet nok.

3. Kritisk. Du er journalistikkens representant i kulturlivet, ikke omvendt.

4. Uavhengig. Sett dagsorden selv. Ikke vent til noen har et nytt produkt de vil reklamere for.

5. Engasjerende. Gjør sakene relevante for folk. Det er den største tjenesten du kan gjøre kulturlivet.

14

Oppsummert Frie kunstnere finnes ikke. Alle er koblet til en økonomi som produserer og selger kunst og kultur.

Kulturjournalister graver mindre enn andre. Det viser statistikken over kandidater til SKUP-prisen.

Kulturjournalister har høyere utdanning enn andre journalister, men de må lære seg prosentregning.

15