Samtid. Tekster 2000 -2010

TEKSTER 2000 – 2010 Anne Lise Jomisko

SAMTID

TEKSTER 2000 – 2010 Samtid består av et utvalg tekster, skjønnlitteratur og sakprosa, som er skrevet fra 2000 til i dag. Heftet er ment som et supplement til norskverk i den videregående skole etter Kunnskapsløftet. Samtidslitteratur skal ifølge læreplanen ha stor plass i undervisningen, og begrepet samtid knyttes til elevenes levetid, den nære fortiden. Tekstene har forfatter-biografier, ingresser til utdrag av større verk, ordforklaringer og varierte oppgaver. I en innledningsartikkel presenteres tendenser i samtidslitteraturen og noen av temaene i tekstene. Innledningsartikkelen gjør rede for kriterier for utvalget og plasserer tekstene i samtiden.

Anne Lise Jomisko

SAMTID

TEKSTER 2000 – 2010 Anne Lise Jomisko

Anne Lise Jomisko

ISBN 978-82-02-34938-7

9 788202 349387 www.cappelendamm.no

samtid_omslag_ut-og_innmat_v1_tiltrykk.indd 1

Apr/11/11 19:02

samtid_omslag_ut-og_innmat_v1_tiltrykk.indd 2

Apr/11/11 19:02

SAMTID TEKSTER 2000 – 2010 VG1, VG2 OG VG3 anne lise jomisko

samtid_innmat_v18.indd 1

Apr/14/11 19:53

SAMTID – TEKSTER 2000 –– Anne Lise Jomisko cappelen damm

samtid_innmat_v18.indd 2

Apr/14/11 19:53

0 –– 2010 VG1, VG2 OG VG3

samtid_innmat_v18.indd 3

Apr/14/11 19:53

Innhold Samtidslitteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6

Skjønnlitteratur NOVELLER Helle Helle: Hedebølge . . . . . . . . . . .

Sara Johnsen: Herr Karlsen . . . . . . . . .

Nina Lykke: På trikken . . . . . . . . . . . .

Ingvild H. Rishøi: Kanskje for alltid . . . . . Øistein Vidnes: Den sommaren eg drap Per Olav R. Øyehaug: Inn i mjuket . . . . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

. . . . . .

14 19 23 26 33 38

Line Baugstø: Regntid, utdrag . . . . . . . . . . . . . .

Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned, utdrag . . . . . .

Karl Ove Knausgård: Min kamp 1, utdrag . . . . . . . Åsa Linderborg: Meg eier ingen, utdrag . . . . . . . .

John Ajvide Lindqvist: Låt der rätte komma in, utdrag Erlend Loe: Muleum, utdrag . . . . . . . . . . . . . . .

Noman Mubashir: Oslostaner, utdrag . . . . . . . . . .

Grethe Nestor: Happy, utdrag . . . . . . . . . . . . . .

Knut Nærum: Ø, utdrag . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sofi Oksanen: Stalins kyr, utdrag . . . . . . . . . . . .

Carl Frode Tiller: Innsirkling 2, utdrag . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . .

. 42 . 47 . 53 . 67 . 78 . 87 . 92 . 97 104 108 115

ROMANER

DRAMA Johan Harstad: Osv., utdrag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Olav R. Øyehaug: Stykke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128

Sakprosa Med mandat til å drepe (anonyme forfattere), utdrag Prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Samnøy: Møt din skytsengel, utdrag . . . . . . . . . . . .

Marit Eikemo: Ingen tittel på grava . . . . . . . . . .

Peter Englund: Om gemets historia . . . . . . . . . .

Ivo de Figueiredo: Mysteriet Ingeborg Køber, utdrag Hannah Helseth: Hei, Babydoll! . . . . . . . . . . . .

Ida Jackson: Sosiale medier, utdrag . . . . . . . . .

Agnes Ravatn: Eit forsøk på fedrelandskjærleik . . .

Ole Robert Sunde: En uforvarende håndbevegelse .

. . . . . . . . . . . . . 134 . . . . . . . .

. . . . . . . .

. . . . . . . .

. . . . . . . .

. . . . . . . .

. . . . . . . .

. . . . . . . .

. . . . . . . .

. . . . . . . .

. . . . . . . .

. . . . . . . .

. . . . . . . .

. . . . . . . .

141 144 156 162 172 176 183 189

SAMTID – TEKSTER FRA 2000 TIL 2010 | 5

samtid_innmat_v18.indd 5

Apr/14/11 19:53

SAMTIDSLITTERATUR hva er samtidslitteratur? I Kunnskapsløftet er begrepet definert som den litteraturen som blir til i din egen tid. Som elev i videregående skole i 2011 vil det for deg si tekster som er skrevet på 1990- og 2000-tallet. Etter innføringen av Kunnskapsløftet ser vi at samtidslitteraturen er viet større plass enn tidligere, på alle tre trinnene. Elevene skal «undersøke innhold, form og formål i samtidstekster, både i skjønnlitteraturen og i sakprosaen, samt i tekster på bokmål, nynorsk og samisk». Videre står det at elevene skal orientere seg i mangfoldet av tekster som fins i det norske samfunnet i dag, undersøke fellesskap, mangfold, kulturmøter og kulturkonflikter. I tillegg skal de kunne noe om det moderne prosjektet og modernismen opp til vår egen tid.

Vi har laget denne boka for å samle interessant samtidslitteratur mellom to permer. Boka kan hjelpe både lærer og elev til å finne fram i den tekstjungelen samtidslitteraturen representerer. Vi har tatt hensyn til læreplanens formuleringer når vi har valgt tekster. «Samtid» er et flytende begrep og varierer også med lesernes alder. Siden lærebøkene i norsk ikke kommer ut med nye utgaver hvert år, vil tekstutvalget i dem naturlig nok mangle den aller nyeste litteraturen. Denne boka er tenkt som et nyttig og oppdatert supplement til lærebøkene.

Du kan lese tekster fram til 2011 og få hjelp til å plassere dem i en sammenheng – i din egen samtid.

Tiden går, og det som det ene året er aktuell samtidslitteratur, kan det neste året være utdatert. Mange bøker glemmes eller oppleves som uaktuelle etter som årene går – selv om de ble oppfattet som viktige da de utkom. Andre bøker har vist seg å ha en bemerkelsesverdig evne til å engasjere lesere i tiår, ja, hundrevis av år etter at de ble skrevet.

De oppnår status som litterære klassikere. I denne boka vil du finne et knippe tekster med stor variasjon i skrivestil, tematikk og kompleksitet. Et viktig utvalgskriterium har vært å velge tekster som er relevante for oss i dag, som vekker debatt og engasjement, tekster som er

6 | SAMTID – TEKSTER FRA 2000 TIL 2010

samtid_innmat_v18.indd 6

Apr/14/11 19:53

synlige i offentligheten på en eller annen måte. Utvalget er bredt, men ikke alle sjangrene er representert. Vi har hovedsakelig valgt tekster fra prosasjangeren, både den skjønnlitterære prosaen og sakprosaen, men vi har også med utdrag fra et par skuespill. Mange av de mest omdiskuterte emnene i litteraturen i dag blir behandlet i romanform.

For å fange opp viktige tendenser i samtidslitteraturen har vi derfor valgt relativt mange romanutdrag. Det aller meste i utvalget er skrevet av norske forfattere, men vi gløtter også så vidt til våre nordiske naboer.

Hva handler så samtidslitteraturen om? Det er ikke enkelt å gi en kortfattet presentasjon av den. Til det peker den i for mange retninger. Noen emner er likevel synligere og mer typiske enn andre. Vi ser at sjangeroverskridelser i skjønnlitteraturen har opptatt mange samtidsforfattere. Mange skriver også om sosiale medier og livsstil på 2000-tallet. Videre har det kommet mange bøker om det flerkulturelle samfunnet og om internasjonale politiske og religiøse konflikter.

Samtidig er det noen emner som til enhver tid er aktuelle, og som ikke nødvendigvis er unike for vår egen tid. Oppvekst og kjærlighet er stadig blant dem. Vi håper at du vil forstå mer av samtidslitteraturen, og dermed også av samtiden, etter å ha studert tekstene i denne boka.

Her er først en nærmere redegjørelse for noen av de viktigste tendensene i samtidslitteraturen i dag.

FIKSJON OG VIRKELIGHET Vi er vant til at sakprosaen forholder seg direkte til virkeligheten, mens skjønnlitteraturen forholder seg indirekte til virkeligheten, via fiksjonen. Noen ganger ser vi at forfatterne likevel kludrer til dette skillet mellom sjangrene. Da brytes den tradisjonelle lesekontrakten om hva vi kan forvente av tekstene vi leser. Dersom en journalist skriver en artikkel om politiets etterforskning i en kriminalsak, venter vi at det hun forsøker å skrive, er i overensstemmelse med virkeligheten. Dersom en romanforfatter skriver om det samme, vet vi at det er fiksjon, og vi er ikke nødvendigvis opptatt av om det stemmer med virkeligheten. Men hva skjer når kontrakten brytes? Når virkeligheten blir en del av fiksjonen? Vi ser en økt tendens til at dagens romanforfattere skriver selvbiografisk og bruker dokumentarisk stoff i romanene sine. Det har resultert i hissige debatter, injurier og til og med rettssaker.

Hvor langt kan en skjønnlitterær forfatter egentlig gå i å bruke dokumentarisk stoff? Den svenske forfatteren Åsa Linderborg forteller i boka Meg eier ingen historien om sin egen oppvekst med en alkoholisert far. Familiemedlemmer følte seg uthengt og tok avstand fra boka.

Selv sier Linderborg at om man kompromissløst søker sannheten, er det ikke til å unngå at mennesker blir såret. Likevel har hun en vilje til å gjøre nettopp det, for det er den som er interessant. Det er den som bidrar til forståelse og innsikt, mener hun og mange med henne.

SAMTID – TEKSTER FRA 2000 TIL 2010 | 7

samtid_innmat_v18.indd 7

Apr/14/11 19:53

Av norske forfattere er det særlig Karl Ove Knausgård som har vært gjenstand for «virkelighetsdebatten». I seksbindsverket Min Kamp forteller han svært detaljert om livet sitt. I romanform. Familiemedlemmer, ekskona, venner og andre identifiserbare mennesker i Knausgårds liv figurerer i bøkene. Mange av dem har reagert på å bli brukt som romanfigurer, og noen har følt seg hengt ut. Knausgård har forsvart seg med at han bare forteller sin versjon av livet sitt og menneskene han har vokst opp med – på grunnlag av hukommelsen, formet som en fiksjonsfortelling som ligger tett opp til hva han selv husker.

En kan trygt si at det ligger mye kraft i virkeligheten. En annen norsk forfatter, Gaute Heivoll, har også blitt trukket inn i virkelighetsdebatten. I den selvbiografiske og dokumentariske romanen Før jeg brenner ned forteller han om en rekke branner som herjet en bygd på Sørlandet på 1970-tallet. Han gir et ganske nærgående portrett av en pyroman fra samme bygd som han selv vokste opp i. Denne boka har blitt omfavnet av de involverte, bortsett fra pyromanen selv, som er død.

Du kan lese utdrag fra Linderborgs, Knausgårds og Heivolls romaner her, og selv vurdere måten de håndterer virkeligheten på.

Kanskje er det slik at vi er mer sultne på å lese om virkelighetens hendelser og personer i dag enn før. Vi har definitivt tilgang til en større del av virkeligheten. Vi blir bombardert med informasjon døgnet rundt. I tillegg har de nye sosiale mediene gitt oss flere muligheter til selv å delta i offentligheten. Vi blogger, chatter og deler informasjon på Facebook. Underholdningsbransjen bidrar på sin måte med mange programmer fra virkeligheten. Realityserier på tv er for eksempel svært populært. Vanlige mennesker deltar i skjønnhets-, danse-, sjekke- og idrettskonkurranser og legger ut om sine opplevelser foran kameraene. Og publikum elsker det; mange foretrekker åpenbart ekte mennesker framfor skuespillere, virkelighet framfor fantasi.

Den samme tendensen viser seg i den økte interessen for sakprosa, som jo nettopp er den litteraturen som tradisjonelt har hatt hevd på virkeligheten. I 2005 innførte Stortinget en egen innkjøpsordning for sakprosa, slik at rundt 50 – senere økt til 70 – sakprosautgivelser hvert år kjøpes inn til bibliotekene. Samme år ble det opprettet et eget professorat i sakprosa. Fra 2010 er det også et sakprosaprofessorat i Bergen. I fagplaner og på pensumlister finner vi flere sakprosatitler enn før. I denne boka er ca. en tredel av tekstene sakprosa. Du kan lese om norske skarpskyttere i Afghanistan, essay om gravstøtter og om 17. mai-taler. Du får innblikk i spiritisme på 1930-tallet og i den seksualiserte ungdomskulturen. Og mye mer.

SOSIALE MEDIER Mye kan skrives om hva den digitale revolusjonen har gjort med livet vårt, men sikkert er det at vi har funnet nye måter å kommunisere på.

Sosiale medier har også endret samværsformen vår. Blogging og andre former for nettkommunikasjon har åpnet opp for en ny offentlighet

8 | SAMTID – TEKSTER FRA 2000 TIL 2010

samtid_innmat_v18.indd 8

Apr/14/11 19:53

HEDEBØLGE Helle Helle

(f. 1965)

Helle Helle er en dansk forfatter som i 1993 debuterte med kortprosasamlingen Eksempel på liv. Hun har senere gitt ut blant annet novellesamlingene Rester (1996) og Biler og dyr (2000) og romanene Hus og hjem (1999) og Ned til hundene (2008). Helle skriver hverdagsrealistisk prosa i et tilsynelatende enkelt språk, men tekstene hennes er ladet med spenning og uro som tvinger seg fram mellom linjene. I samlingen Biler og dyr, som novellen «Hedebølge» er fra, møter vi mange uforløste mennesker som på hver sin måte er i konflikt med sine omgivelser, og vi får en snikende følelse av at det en dag vil eksplodere for dem.

samtid_innmat_v18.indd 14

Apr/14/11 19:53

i sommerferien efter gymnasiet flyttede jeg ind hos Søren.

Han var tolv år ældre end mig og ansat på sin fars tankstation.

Lejligheden lå klos op ad forældrenes, lige over forretningen. Det var en meget varm sommer. Jeg sov, til jeg vågnede op ad formiddagen, mat og tung i kroppen. Dynerne lugtede altid svagt af benzin. Jeg stillede mig ved vinduet og blev stående, indtil Søren opdagede mig dernedefra. Han kunne være på værkstedet eller i færd med at ekspedere en kunde, men på et eller andet tidspunkt krydsede han pladsen og fik øje på mig. Han smilede og løftede sin hånd. Lidt senere kom han op med en kop dampende kaffe i et plasticbæger, kyssede mig på skulderen, skubbede mig ned i sengen med én pegefinger. Kaffen var altid kold, når jeg drak den.

Oven på huset var der en tagterrasse. Jeg har aldrig været brunere end den sommer. Hans mor dyrkede tomater og salat og persille i store, utætte zinkbaljer. Dagen igennem sad hun nede på kontoret og ordnede regnskaber og talte i telefon. Det var min eneste opgave at holde jorden i baljerne nogenlunde fugtig.

Jeg tørrede mit tøj på tagterrassens gelænder. Jeg havde ikke mange penge og ikke meget tøj. Hver aften lagde jeg noget i blød i badekarret; næste dag skyllede jeg det op og hængte det ud. Jeg sad på tagterrassen og læste romaner og gættede krydsogtværs. Nede på tankstationen kørte bilerne ind og ud, motor efter motor stansede og blev sat i gang, klokken dinglede fra døren. Når jeg hørte Sørens latter, rejste jeg mig og kiggede ned; nogle gange var en kammerat kommet forbi eller en voksen kvinde, han havde gået i skole med. Hvis hun havde et barn på bagsædet, ville han trykke sit ansigt fladt mod ruden til barnet klukkede, bagefter vaskede han ruden og tørrede efter med en klud. Kvinden smilede og glattede sin kjole. Satte sig i bilen og dyttede, før hun kørte.

Neglene på mine tæer lyste hvidt, Søren kyssede dem i sin frokostpause. Jeg anrettede en tallerken til ham i køkkenet, og han sad på bordet og spiste. Jeg hældte mælk op til ham og betragtede ham, imens han drak. Bagefter kunne han ligge og hvile sig en lille halv time; han var tidligt oppe hver morgen. Jeg lå ved siden af ham oven på dynen og lyttede til hans vejrtrækning.

Vaskehallen lugtede af alger, sødt og råddent som et tilgroet akvarium. Indimellem gik jeg ned sidtst på eftermiddagen for at udvælge mig en is eller et stykke chokolade i forretningen. Jeg satte mig på trappetrinet og pakkede isen ud, Søren kom frem fra værkstedet med et stykke tvist i hænderne. Vi slentrede om bag bygningen. Han låste op til den gamle Rover, han gik og satte i stand. Luften inde i bilen var bagende tør. Sædet brændte under mine lår.

– Er det en god is? sagde han.

– Mm. Hvornår får du svar på ansøgningen?

– Om et par uger.

– Er du spændt?

Jeg trak på skuldrene og rakte ham resten af isen. Han spiste den i et par mundfulde og smed pinden ud, startede bilen og drejede op

SAMTID – TEKSTER FRA 2000 TIL 2010 | 15

samtid_innmat_v18.indd 15

Apr/14/11 19:53

OSLOSTANER

(Utdrag)

Noman Mubashir

(f. 1974)

Noman Mubashir (f. 1974) er en norsk-pakistansk journalist, programleder og forfatter. Han har vært med i en rekke NRK-programmer på radio og tv, blant annet Migrapolis, Østlandssendingen, Reiseradioen og Sommeråpent. Mubashir har skrevet bøkene Mitt liv som Ola Noman (2004), En noman i Pakistan (2006, også tv-serie) og romandebuten Oslostaner (2010).

Han er sønn av pakistanske innvandrere og har vokst opp på Lørenskog. Han er opptatt av sin norsk-pakistanske identitet, og mange av tekstene hans handler om nettopp det.

samtid_innmat_v18.indd 92

Apr/14/11 19:54

I Oslostaner møter vi bestevennene Momi (Mohammed) og Rumi, norsk-pakistanere som driver det populære utestedet Casual and Curry i Oslo. De er opptatt av damer, design og klær, og lever et nokså overflatisk liv – inntil de blir innhentet av gamle tradisjoner og ekstreme politiske strømninger. Rumi forelsker seg i den vakre Rubina. Han ofrer alt for å få henne, og blir til og med medlem i den fundamentalistiske organisasjonen Muslim by Nature for å tekkes Rubina. Romanen handler om de store spørsmålene i livet: kjærlighet, religion og tilhørighet. Mange dramatiske episoder inntreffer, som i en ekte Bollywood-film. Undertittelen på romanen er også «en ekte Bollywood-roman». I tillegg tematiserer boka hva det vil si å være muslim i Norge i dag.

EUROMUSLIMER

Sania og jeg giftet oss i fjor sommer. Fem hundre feststemte menn og kvinner samlet seg i bankettsalen på Oslo Plaza. Far ville gjerne invitere fem hundre til, men det var rett og slett ikke plass. Duften av rykende ferske kokosnan, frityrstekte grønnsaker, glovarme kyllingspyd dyppet i grønn tandoorimarinade, fotsvette, babymelk, tobakk, pudder, karriånde og tung parfyme fylte luften så det knapt nok var mulig å puste. Vi var litt av et Bollywood-par, og alle ville beundre brudgommen i gullfarget maharaja-kappe, snabelsko og med en jordbærfarget turban på størrelse med et amerikansk gresskar som presset ubarmhjertig mot hodet. Jeg svettet flere liter den dagen.

«Så flott han er i pakistanske klær. Er de spesialsydde?» ropte en av bestemødrene i sariforeningen. De var store som flodhester, nedlesset av gull, og kaklet som punjabihøner.

Mor var i ekstase. Endelig hadde sønnen sagt ja til å gifte seg. Aller helst ville hun hatt en kusine importert fra Pakistan som svigerdatter.

Mor hadde lenge hatt et godt øye til sin storesøsters yngste datter Zara, en 18 år gammel jomfru i Peshawar. Hun hadde ti års utdannelse, strikket, heklet, elsket poesi og kunne lage hele tjue ulike karriretter.

Jeg hadde vært sammen med mange jenter opp gjennom årene.

Det begynte med Lisa i 9. klasse. Jeg husker fortsatt ansiktet hennes.

Smaragdgrønne øyne og fyldige lepper som hun polerte med lipgloss annethvert sekund. Så fulgte chilenske Gabriella, indiske Sunali, Lisa med far fra Hellas og mor fra Sverige, og Gitte fra Køben som tok jomfrudommen min en stormfull natt på danskebåten. Jeg husket ikke så mye fra den natten. Jeg var atten og hun var tjuesju, og begge var dritings.

Rumi var i skyene og spanderte kebab på meg en hel uke. Nå hadde jeg blitt en ekte mann, ropte han ut over hele Oslo City.

Men jeg fikk meg ikke en ordentlig kjæreste før jeg begynte på BI som tjueåring. Hun het Kashmira Khan og var fra Kashmir. Hvor ellers, liksom. Foreldrene eide ikke fantasi. Brødrene het Muslim Khan og Islam Khan. Kashmira hadde verdens vakreste øyne og flammende rødt hår. Hun var den lyseste desijenta i mils omkrets og snakket fjellspråket pahari. Vi holdt sammen i tre år før broren hennes avslørte forholdet, troppet opp med alle vennene sine og truet med å knekke beina mine hvis jeg så mye som tenkte på Kashmira i framtiden.

Bollywood: Betegnelse på filmproduksjonen i Mombai (tidligere Bombay) i India. Ordet er sammensatt av ordene Hollywood og Bombay.

Filmene er svært romantiske og dramatiske.

Viktige replikker framføres gjennom sang.

Peshawar: pakistansk by nordvest i landet

BI: handelshøyskole i Oslo Kashmir: fjellområde mellom Pakistan og India

desi: området og kulturen fra det indiske subkontinentet, særlig Pakistan, India og Bangladesh

SAMTID – TEKSTER FRA 2000 TIL 2010 | 93

samtid_innmat_v18.indd 93

Apr/14/11 19:54

gåri: ikke-muslimsk B-gjengen: Ungdomsgjeng som ofte assosieres med kriminelle miljøer.

Deltagere blant annet fra det pakistanske og albanske innvandrermiljøet.

Ring 3: veisystem i Oslo

stanerjente: jente fra Pakistan

Faens pakkiser, tenkte jeg. Selv ravet broren rundt på byen med både to og tre gårijenter hver bidige helg. Men jeg hadde ingen sjanse mot disse gutta. Halvparten av dem var venner med B-gjengen. Tre måneder senere ble Kashmira sendt til London og tvangsgiftet med sin hardtarbeidende legefetter på trettifem som senere viste seg å være skaphomse. Skjebnens ironi.

Siste året på BI møtte jeg Ferishte fra Iran. Hun brukte mer sminke og hårspray enn hele klassen til sammen og var et inferno i senga. Jeg kalte henne bare perserkatta. Men Ferishte hadde drømmer som strakte seg langt utenfor Ring 3. Etter BI pakket hun sakene og reiste til USA for å bli modell. Jeg var ikke inkludert i planene. Det var slutt.

Hun hadde ikke følelser for meg lenger. Jeg knakk sammen og spiste ikke på en hel uke. To år etter kom Rumi styrtende inn i leiligheten min med en dvd i hånden. Han sa ikke et ord, virket bare totalt paralysert. Jeg satte på filmen og holdt på å sette tandoorikyllingen i vrangstrupen da en kvinne dukket opp på skjermen sittende på alle fire mens to rørleggere med gedigne tatoveringer støtte inn og ut av henne som Duracell-kaniner. Det var Ferishte. Filmen het Persian Power.

Jeg spiste ikke på tre dager.

Jeg var møkklei kortvarige romanser, one night stands på byen og det evige maset til moren min: Momi beta, gi meg en svigerdatter, gi meg barnebarn, lykken ligger i ekteskapet. Hvor lenge skal du leve frihetens liv? I din alder var faren din allerede gift og tobarnsfar. Hun drev meg nesten til vanvidd. Tanken på å be mor finne en jente til meg hadde faktisk slått meg. Mine egne prosjekter hadde jo gått i vasken hver bidige gang. Etter hvert begynte jeg å drømme om en vakker desikone i silkesari og villa på beste vestkant, gjerne med stasjonsvogn, to søte barn og en melkehvit katt. Kanskje et storslått hus i Pakistan omringet av mangotrær. Selve desidrømmen.

Men hvem ville ha meg? Å gifte meg med en av mine hundre kusiner fra Pakistan kom ikke på tale. De kunne være så velutdannede, liberale og eksportklare de bare ville. Jeg visste at det ikke ville fungere.

Jeg var altfor norsk for dem og de altfor pakistanske for meg. På den annen side ville mor klikke hvis jeg kom hjem med en gåri. Iranske jenter var ikke gode nok muslimer, og indiske jenter tilhørte fienden.

Løsningen var å finne en stanerjente fra Norge. De beste jentene var gift for lengst. Redningen ble habibi.no. Nettsiden hvor hundrevis av håpefulle desier jaktet på sine framtidige ektefeller. Jeg hadde alltid ment at nettdating var for tapere og ikke for gutter som meg. Men nå havnet jeg i cybergarnet, jeg også, og døpte meg om til momi-stan.

Det var et hav av store og små fisker å velge mellom. En underlig verden hvor man kunne risikere å snakke med en desidust som utga seg for å være vill, vakker og velutdannet, men som i virkeligheten var sær, sur og selvopptatt. Jeg ble lurt trill rundt gang på gang. De surfet der, hele bunten. Jenter som ville ha gutter, jenter som ville ha jenter, jenter som ville ha en elsker, jenter som ville ha moro, jenter som ville ha trøst, jenter som kjedet seg, jenter som ville ha betaling, jenter som ville ha drømmemannen, og jenter som rett og slett bare ville gifte seg for å unngå en eksportvare fra Langtvekkistan i posten.

94 | SAMTID – TEKSTER FRA 2000 TIL 2010

samtid_innmat_v18.indd 94

Apr/14/11 19:54

INNS

Carl Frode Tiller

samtid_innmat_v18.indd 115

Apr/14/11 19:54

2 (Utdrag)

SIRKLING

Frode Tiller

samtid_innmat_v18.indd 116

(f. 1970)

Carl Frode Tiller er frå Namsos og er utdanna som historikar.

Han debuterte med romanen Skråninga i 2001. Romanen vart kåra til ei av dei beste bøkene i vår tid (Dagbladet 2006). Tiller har også skrive romanane Bipersonar (2003), Innsirkling (2007) og Innsirkling 2 (2010). Han skriv også dramatikk, og står bak manusa til Skråninga (2004) og Folkehelsa (2007). Lista over litterære prisar er lang, og han har mellom anna fått Tarjej Vesaas´ debutantpris (2001), Brageprisen (2007), Kritikerprisen (2008) og Sultprisen (2008).

Apr/14/11 19:54

2

G

Innsirkling 2 er andre del av det som skal bli ein trilogi, ifølgje forfattaren. Hovudpersonen heiter David. I den fyrste boka, Innsirkling (2007), set David inn ein annonse i avisa der han søkjer etter personar som kan fortelje om kven han er. Han har nemleg mista minnet. Dei som svarar, og som skriv brev til David med sine versjonar av fortida, er ungdomsvenene Silje og Jon, og stefaren Arvid. I Innsirkling 2 er det tre nye personar som skriv: Ole, ein barndomsven av David, ein usikker og litt hjelpelaus mann som både kjærasten og mora forakta, Tom Roger, ein konemishandlar av taterslekt, og Paula, som var veninne med mora til David, og som tok imot han då han vart fødd. Handlinga går føre seg på Otterøya i Trøndelag, der miljøet er prega av ein sterk machokultur.

I utdraget kan du lese ein del av Ole sitt brev til David.

Å slåst på fest var meir eit slags ritual, kunne det verke som, eit realt slagsmål hadde ein verdi og ein funksjon som ikkje primært handla om å hemne ein urett eller ei krenking av noko slag, krenkingar var snarare noko ein ønskte velkommen og såg på som ei kjærkommen unnskyldning for endeleg å få starte eit slagsmål, og desse slagsmåla trur eg delvis var ei slags reinsing der slåstkjempa fekk utløp for følelsar og brukt krefter som han ikkje fekk utløp for eller bruk for på andre måtar, og delvis trur eg det var ein måte å vise for både seg sjølv og alle andre at ein var eit ekte mannfolk som ikkje gjekk av vegen for ein real nevekamp.

For det siste var viktig ute på Otterøya. Machokulturen står sterkt den dag i dag her ute, men han stod enda sterkare den gongen, og på kvar sin måte prøvde mannfolka å leve opp til eit mannsideal som dei fleste byfolk nok ville ha karakterisert som håplaust utdatert. Ein ekte otterøymann føretrekte heimebrent framfor polsprit, han røykte rullings, gjekk i rutete flanellskjorte, og når han ikkje var ute og gjekk med den karslege, lett vaggande gangen som byfolk påstod at vi både har og hadde, kjørte han rundt i ein bil eller ein båt som var litt større enn han eigentleg hadde råd til med den lønna han fekk på sildoljefabrikken i Vikan, minkmatkjøkkenet på Fosslandsosen eller kor han no var tilsett – om han da ikkje var fiskar eller bonde og dermed sjølvstendig næringsdrivande.

Dette bildet er naturlegvis karikert, men som dei fleste karikaturar har også denne ein kjerne av sanning i seg. Otterøya var eit samfunn der menn var menn, som det heiter, og sjølv pappa, som eg veit stemte SV ved fleire stortingsval, hata homsar og humra godt av kvinner som prøvde seg på tradisjonelle mannsoppgåver. Han slutta aldri å la seg forbløffe over mora og faren til Hauk og Grim da dei kom flyttande frå Oslo til Otterøya, for eksempel, for der var det like gjerne kjerringa som mannen som kjørte bilen når dei skulle nokon stad. Pappa var heilt sikkert ikkje bevisst det sjølv, og han ville sannsynlegvis ha protestert og vore ueinig om nokon hadde påpeikt det for han, men det verka som om det å styra bilen for han var eit slags symbolsk uttrykk for å styre familien, og det var det naturlegvis mannen som skulle gjere. Den einaste gyldige grunnen til at kvinna satt bak rattet så lenge mannen oppheldt seg i same bil, var at han hadde drukke al-

SAMTID – TEKSTER FRA 2000 TIL 2010 | 117

samtid_innmat_v18.indd 117

Apr/14/11 19:54

kohol og dermed ikkje var kjørbar, skjønt, det var ikkje alltid det heldt som unnskyldning heller. «Eg skal vere bra bra full før eg er like trafikkfarleg som kjerringa,» som pappa brukte å seie.

Naturlegvis kan ein sjå alt dette som eksempel på den brautande måten som middelaldrane mannfolk alltid har oppført seg på – i vissheit om at det er dei og deira like som er naturleg utvalte til å styre samfunnet. Men eg vil likevel påstå at machokulturen på Otterøya har gjort mange menn her ute langt meir brautande enn vanleg. Å vere på butikk i Namsos saman med pappa, for eksempel, både var og er ein situasjon eg prøver å unngå i det lengste, for han er aldri fornøgd med kvaliteten på verken service eller varer, og ser han ei vare med ein liten skjønnheitsfeil, kan du banne på at han skal ha akkurat den, berre for å krevje å få han for halv pris når han kjem til kassa. Veit du, det kan eg dessverre ikkje tilby deg, hugsar eg kassadama på e-verket sa ein gong han kravde avslag på ein brødristar som hadde ei knapt synleg stripe i emaljen. Å jo da, det kan du, sa pappa da, og det var ingenting som tyda på at han spøkte, han verka heilt uanfekta av at det var kø bak oss, og han stod der berre og såg rett på ekspeditøren mens han venta på kva ho no skulle gjere, og ung og usikker som ho var, torde ho ikkje anna enn å gå med på avslaget, og da pappa gjekk ut av butikken etterpå, hadde han enda ein gong fått bekrefta det han alltid var ute etter å få bekrefta når han dreiv på slik: at han var eit ekte mannfolk, og at han som andre ekte mannfolk ikkje lét seg pille på nasen, han visste kva han hadde rett på, og han firte ikkje ein tomme.

Og på same måte syntest han at han var i sin fulle rett til å seie kva han meinte, uansett kor lite greie han hadde på saka, ja, ikkje berre i sin fulle rett, det var som om han følte han hadde plikt til å dele dei vanlegvis svært sterke meiningane sine med andre. Eg har knapt sett han hente informasjon frå andre stader enn Namdal Arbeiderblad, Dagsrevyen og Nationen, men sjølv når han snakka med folk han måtte vete at var langt meir kunnskapsrike og oppdaterte enn han sjølv, slik som rektor på skolen vår eller den sprenglærde formannen i det lokale historielaget, for eksempel, kunne han skråsikkert og belærande fortelje vedkommande «kva som var i vegen med samfunnet i dag». Han var eit ekte mannfolk, og ekte mannfolk snakka «rett frå levra», «kalla ein spade for ein spade» og gav «reine ord for penga», som var tre uttrykk han brukte flittig om seg sjølv.

Men det var likevel ein ting ekte mannfolk generelt og pappa spesielt ikkje snakka om, og det var naturlegvis følelsar, for følelsar kunne bringe ein ut av likevekt, og ettersom ein ekte mann alltid måtte vere klar til å ta viktige beslutningar på vegner av seg sjølv og familien, måtte han alltid ha kontroll, han måtte vere rasjonell og «halde hovudet kaldt», som pappa brukte å seie. Det einaste aksepterte unntaket frå dette var når han var full eller rasande eller begge delar, for ekte menn tok seg så klart nokre karskar på laurdagskvelden, og dei lét seg som sagt ikkje pille på nasen. Vart dei provoserte, var det lov til å «sjå raudt», «tenne på alle pluggane» eller «gå frå konsepta» – også det uttrykk som pappa brukte flittig og ofte.

Den manglande evna og viljen til å snakke om følelsar fekk eg for-

118 | SAMTID – TEKSTER FRA 2000 TIL 2010

samtid_innmat_v18.indd 118

Apr/14/11 19:54

MED MANDAT TIL Ă…

DREPE (Utdrag)

Norske skarpskyttere i Afghanistan forteller

samtid_innmat_v18.indd 134

Apr/14/11 19:54

I 2001 startet USA krigshandlinger i Afghanistan med det formål å fange Osama bin Laden, ødelegge terrororganisasjonen al-Qaida og styrte Taliban-regimet. An-

mandat: myndighet, oppdrag, verv

grepet ble kalt Operasjon Enduring Freedom. Siden den gang har amerikanske, britiske og kanadiske styrker deltatt i kampene, sammen med spesialstyrker fra flere allierte land, deriblant Norge. NATO-tropper har også etter hvert deltatt. I Med mandat til å drepe forteller norske skarpskyttere, som vil være anonyme, om sine krigsopplevelser i det krigsherjede landet. Deres historier samles og gis én fortellerstemme i boka.

om å dra ut – Hvorfor vil du ut?

Seks skarpskyttere lett henslengt med hver sin pils, samt sjefen som med spørsmålet sitt bryter av den muntre, lettlivede praten rundt bordet i en av Forsvarets litt tilårskomne leiligheter. Det blir ganske stille, men én etter én er vi nødt til å dele våre refleksjoner om det å reise ut som skarpskytter i et krigsherjet land. Dagen for avreise nærmer seg, og vi vet at sjansene er til stede for å returnere med tyngende bagasje. Eller for å bli sendt hjem horisontalt i en kiste. Med dagens situasjon er det mer sannsynlig at skarpskytteren som reiser ut, dreper ett eller flere mennesker enn at han ikke gjør det. Dette scenarioet var for norske operatører utenkelig for bare få år siden.

Den første begynner å argumentere for saken sin under stødig konsentrasjon. Vil ikke prøve å framstå som en blodruset Rambo, ei heller som en søtladen valp som tror han skal på fredsbevarende oppdrag, og som mister fokus i alvorets øyeblikk. En slik figur setter ikke bare sitt eget liv i fare, men også livet til alle på laget. Uansett, balansen er essensiell. Som et av de skarpeste og mest målrettede våpensystemene i moderne krigføring er det viktig at vi – operatørene – utad tåler å havne under et granskende blikk. Politisk så vel som i forhold til allmennheten. Vi skal forholde oss til et mandat og en ROE (Rules of engagement, retningslinjer for håndtering av situasjoner) som for

SAMTID – TEKSTER FRA 2000 TIL 2010 | 135

samtid_innmat_v18.indd 135

Apr/14/11 19:54

så vidt er enkel nok på papiret, men ute i operasjonsområdet er ikke valgene alltid like åpenbare. Vi kjemper ikke mot en uniformert motstander, men mot smilende mennesker som, når det passer seg, skifter kappe og blir til farlige skygger. Det kan for eksempel fortone seg tungt og frustrerende ikke å kunne skyte det du med 99 prosent sikkerhet vet er fienden, ettersom den gjeldende ROE forutsetter at du må vente på kuler imot innen du løsner skudd. Eller når de feige krypene skyter noen byger for så å gjemme seg blant sivile i landsbyene, med den visshet at vi ikke skyter tilbake i fare for å drepe eller skade sivile. På den annen side er slike regler litt som fartsgrenser. Du har sikkert i alle år holdt 100 på strekket, men brått en dag går det galt når noe uventet bryter med det du venter å se rundt neste sving. Derfor er regelen der, og den holder deg i 60 som en buffer de dagene du ikke er på topp.

Min tur. Terror provoserer. Ethvert tilfeldig, sivilt offer er en katastrofe. Terrorens kjerne er nettopp tilfeldige ofre. Og en hellig overbevisning. Like trasig begge deler, jeg vil bidra til å knuse dette. For ekstremister som bifaller terror, gauler på Allah og brenner flagg, finnes bare én kur, utøyet må vekk fra jordas overflate, enkelt og greit. Dessuten setter jeg arbeidet – faget – høyt og vil ut og virke. Om jeg vil drepe fienden? En spade er en spade, selvsagt vil jeg drepe ham. Alle skarpskyttere vil det.

Denne drapslysten er profesjonell og vakker – det holder med en enkelt kule og få miner – ferdig arbeid, én terrorist mindre å bekymre seg for. Så kan du spare deg argumentene om alle nye terrorister som blir avlet fram av den enes død. Det er ikke opp til meg å velge hvilken sti vi skal følge, jeg sørger ganske enkelt for at vi holder kursen.

En slurk av pilsen, over til nestemann. Karene velger sine ord, alle presenterer helt plausible årsaker til at de nå skal ut. Det blir også nevnt god lønn og spennende tjeneste, fine sekundærargumenter som kanskje er litt vonde å svelge for veloppdragne nordmenn. For unge menn er slike begrunnelser fullkomment naturlige og trolig også genetisk betinget. Så er det også det som ikke er så greit å snakke om – de som vil ut bare for å drepe. Man skal ikke se bort fra at slike finnes også i norske rekker, selv om seleksjonen normalt identifiserer disse temmelig kvikt. Det er imidlertid en balanse her, en mellomting mellom den rendyrkede drapshungeren og den litt naive soldaten som helst ikke vil løsne skudd. For som soldater må vi våkne og ta til oss duften av nybrent krutt – det er krig i verden, og den forsvinner ikke av seg selv. Erkjennelsen må ligge til grunn for den som skal tjenestegjøre i internasjonale operasjoner. Fienden er der, og han er ute etter å ta livet av deg og dine. Hvis ikke lysten til å kjempe tilbake og drepe ham ligger forankret, har man trolig valgt feil yrke. Samtidig må ikke denne lysten ta overhånd og bli den store motivasjonsfaktoren. Nettopp derfor er det nødvendig med utvalg, trening og robusthet.

Så kan man selvsagt fundere litt i ettertid. Om motivene. Jeg husker da vi som barn lekte cowboy og indianer, snek oss omkring i skogene, fyrte bål og bygde hytter. Vi skjøt løs på hverandre som om det var den naturligste ting i verden.

I Afghanistan finnes det mengder av røverpakk, Taliban og andre grupperinger, som ikke tar fem øre for å skyte, bombe eller kappe hodet av

136 | SAMTID – TEKSTER FRA 2000 TIL 2010

samtid_innmat_v18.indd 136

Apr/14/11 19:54

deg. Som soldater har vi for vår del mandat til å jakte røverne og drepe dem. Det hele er egentlig veldig enkelt og grunnleggende. I Norge overlater vi justisen til politi og domstoler. Her hjemme kan du ikke sale hesten, slenge rifla i hylsteret og lade opp seksløperne for så å tenne sigaretten og begi deg ut på farefull ferd under rettferdighetens fane. I Afghanistan kan du det.

Det er ingen konvensjonell krigføring som venter, og derfor er det effektivt å sette inn ukonvensjonelle mottiltak. Skarpskytterens rolle i Afghanistan har vist seg betydelig. Mot durkdrevne geriljakrigere som kan sitt landskap ut og inn, trenger den tungt bevæpnede moderne styrken det lille ekstra. Noen som oppdager det vesle lysglimtet langt der oppe i fjellsiden, og som får mistanke til disse små avvikene i lende, situasjon og atferd. Noen som våger å ha tillit til egen styrke og ferdighet for å operere ute i små grupper, som er villig til å risikere alt og samtidig evner å dra i land det store varpet. Noen som kan gi fienden en overraskelse når han mener seg trygg og skyter mot styrken fra kilometers avstand. Bekreftede rekorder har i så måte stått i kø etter at de ulike landenes sniperteam kom til Afghanistan.

Først ut var Master Corporal Arron Perry fra Canada. Perry deltok i «Operation Anaconda» sammen med sine fire lagsmedlemmer. I mars 2002 traff han en fiende fra 2310 meters avstand med sin McMillan Tac-50 skarpskytterrifle. Rekorden ble imidlertid kortvarig. Et av de øvrige lagsmedlemmene, korporal Rob Furlong, drepte få dager senere en Talibaneller Al-Qaida-kriger på 2430 meters avstand med samme våpensystem.

Denne bragden holdt seg til november 2009, da britiske Craig Harrison skjøt to Taliban-krigere på 2475 meters avstand i Helmand. Harrison brukte en Accuracy International sniperrifle i kaliber 338 Lapua Magnum.

Felles for alle disse rekordene er at det treffende skuddet kunne noteres først etter flere innskytings- og bomskudd. Førsteskuddstreff er en helt annen sak. Enhver sniper bør ha følgende klart for seg før han skal delta i en operasjon: På hvilket skuddhold kan du garantere førsteskuddstreff?

Dette er noe en sjef vil ha kjennskap til, og som han kan bruke i sin planlegging og vurdering.

Et fellestrekk er også at begivenhetene i det hele tatt ble omtalt og offentliggjort. Mange bekreftede og ubekreftede langskudd har truffet målet både før og etter disse hendelsene, også på andre arenaer enn Afghanistan, men ikke alt kommer offentligheten for øre.

Faren for å trå feil er alltid overhengende, også for en sniper. Tanken går til alle de lutfattige bøndene i Afghanistans ødemark. De som kun vil være i fred, og som har sett seg lei på urett fra både Taliban og utenlandske styrker. ISAF (International Security Assistance Force) og Enduring Freedom har ikke bare kverket terrorister, men også mange uskyldige sivile. Mellom 2007 og 2009 ble mer enn 6500 sivile drept i Afghanistan, nesten 4000 av disse riktignok av opprørere som kjemper mot ISAF og afghanske styresmakter. Feilbombing, overtramp, gal manns ferd – hendelsene er tallrike, og ingenting er verre enn å bli satt i en situasjon der man må bære ved til dette bålet. Det må være temmelig fortvilende for afghanerne, denne følelsen av maktesløshet overfor det de på én kant

SAMTID – TEKSTER FRA 2000 TIL 2010 | 137

samtid_innmat_v18.indd 137

Apr/14/11 19:54

176 | SAMTID – TEKSTER FRA 2000 TIL 2010

samtid_innmat_v18.indd 176

Apr/14/11 19:54

SOSIALE MEDIER HVORDAN TA OVER VERDEN UTEN Å GÅ UT AV HUSET

Ida Jackson

(Utdrag)

(f.1987)

Ida Jackson fra Fredrikstad er også kjent under navnet Virrvarr på bloggen Revolusjonært Roteloft. Hun er kåret til Norges beste blogger av fem ulike juryer. I 2008 ga hun ut boka Jenter som kommer sammen med Maren Kristiane Solli, en bok som tar opp jenters seksualitet. Jackson er kjent for å skrive åpent og fritt om problematiske emner som blant annet psykiatriske diagnoser og overgrep. Hun er svært engasjert i emnet nettkommunikasjon og har holdt en rekke foredrag om sosiale medier. I boka Sosiale Medier – Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset skriver hun om egne erfaringer på nettet og guider oss til hvordan vi kan oppnå sunt nettvett.

hva bloggen gjorde med meg Bloggen min endret seg mens jeg skrev den, og jeg ble annerledes av å skrive den. Skriftspråket mitt ble annerledes av å bli brukt hver dag.

Temaene mine endret seg etter hvert som jeg forstod hva leserne var mest interessert i. Diskusjonene jeg hadde med andre lesere og bloggere, gjorde at jeg endret mening. Virrvarr anno 2006 er ikke den samme som Virrvarr anno 2010, og man ser en tilsvarende utvikling på alle blogger som har gått over lengre tid.

Bloggen min ble stor over natten. Det skjedde ved en tilfeldighet.

Jeg hadde, som tidligere nevnt, skrevet med utgangspunkt i at verden var mitt publikum. Som leser, litteraturviter og forfatterspire tok jeg disse tekstgreiene alvorlig og brukte mye tid og krefter på bloggen selv om svært få mennesker egentlig leste den. At storparten av leserne var kjentfolk fra det virkelige liv, gjorde også at det var lettere å ikke bli for privat. Jeg opererte med samme filter som jeg ville hatt i et større familieselskap, men skrev som om jeg hadde uendelig med lesere.

SAMTID – TEKSTER FRA 2000 TIL 2010 | 177

samtid_innmat_v18.indd 177

Apr/14/11 19:54

Etter at jeg hadde holdt på et halvt år, fikk bloggen min et oppsving. Esquil Røler, på dette tidspunktet en av de største bloggene på norsk, hadde kommet over bloggen min ved en tilfeldighet. Han likte det han leste, og skrev et anbefalingsinnlegg. Plutselig hadde jeg ikke ti, men tusen besøkende. Kommentarfeltet var fullt av bloggere jeg visste hvem var, men ikke hadde tort å kommentere hos. Opplevelsen gjorde meg mye mer frempå, og jeg ble en aktiv kommentator på en rekke av bloggene jeg satte mest pris på. Jeg lenket, deltok i diskusjoner og knyttet nye kontakter. Selv om jeg er en utadvendt person i den fysiske verden, var jeg ganske tilbaketrukket i de nye mediene før bloggerne oppsøkte meg. Jeg var rett og slett usikker.

Likevel passet jeg meg for å ikke bli for knyttet opp til bloggmiljøet alene. VamPus, bedre kjent som Heidi Nordby Lunde, skrev i et kommentarfelt noe jeg bet meg merke i: «Jeg skriver for de tause, ikke for bloggerby.» Det var nok av intriger, krangler og håpløse metadebatter å bruke tiden sin på. Problemet var at bloggen da ble fullstendig uinteressant for alle andre enn dem som var med på intrigen. Man måtte ta et valg: Skrev man for flere enn bloggervennene sine? Jeg valgte det siste, og dekket svært få av intrigene på bloggen min.

Jeg begynte bloggen med et ønske om å bli lest. I dag lever jeg av å gi bort tekstene mine gratis på nett. Jeg gikk ut på Internett med et ønske om å bidra til en kommunistisk dugnad. Jeg endte opp som selvstendig næringsdrivende. (Jeg tror det er et politisk poeng her.)

Det fineste med å bli aktiv på nett har likevel vært alle menneskene jeg har blitt kjent med. Om jeg skal nevne én grunn til å delta i de sosiale mediene, må det være menneskene man møter. Gjennom bloggen har jeg blitt kjent med en masse folk der alderen spenner mellom 16 og 65, som bor over hele landet og jobber med så forskjellige ting som nattevakt på hotell og barnepsykolog i BUP. Fellesinteressen har vært tekst, språk og samfunnsdebatt.

Deltagelsen min i sosiale medier drepte fort den polemiske stilen jeg fikk som ungdomspolitiker, og fikk meg til å begynne å like folk som jeg var uenig med. Jeg fant folk som stemte Høyre og FrP som jeg både kunne like, forstå og være uenig med på samme tid. Jeg har måttet svelge fordommene mine fortløpende, fordi folk er annerledes når de diskuterer i førsteperson med ubegrenset taletid. Jeg fikk folk i kommentarfeltet som begynte med å skrike til meg om hvor feil jeg tok, men som to uker senere skrev at de hadde lært mye av meg og måtte tenke nytt om disse sosialistene de tradisjonelt hadde hatet. Det var kanskje ikke så sort-hvitt.

Bjørn Stærk skrev på bloggen sin at det fine med diskusjonene rundt politikk på nett var all tvilen og stedene folk tenkte høyt. «Bloggerne tviler seg frem til valgurnene,» skrev han sensommeren 2009.

Og likevel var det flust med nettmiljøer der det var steile fronter og fordommer i fleng. Jeg måtte konkludere med at jeg var tiltrukket av bloggere som var enige i min måte å diskutere på, ikke i meningene mine.

Etter hvert forstod jeg at jeg var i ferd med å få gode venner og be-

178 | SAMTID – TEKSTER FRA 2000 TIL 2010

samtid_innmat_v18.indd 178

Apr/14/11 19:54