Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 5
Innhold Forkortelser ............................................................. 1. 1.1 1.2
2. 2.1 2.2
Hva erstatningsretten handler om ................ Erstatningsrettens virkelighet ....................... Emnet for erstatningsretten ......................... 1.2.1 Erstatningsrettens to problemstillinger ................. 1.2.2 Erstatning i og utenfor kontraktsforhold .............. 1.2.3 Litt om erstatningsrettslige termer ...................... 1.2.4 Erstatningsrettens kilder ................................... 1.2.5 Noen metodeproblemer ..................................
10 10 13 13 13 15 21 23
1.2.6 Sammenhengen mellom erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett .............................. 1.2.7 Erstatningsrettens stilling i dagens samfunn ...........
24 28
Ansvarsgrunnlaget .......................................... Noen utgangspunkter ................................... Culpa-ansvaret (skyldregelen) ......................
34 34 34
2.2.1 Hovedregelen er erstatningsplikt for den uaktsomme, skadevoldende handling (eller unnlatelse) ............. 2.2.2 Lovfestet culpa-ansvar ..................................... 2.2.3 Nærmere om aktsomhetsvurderingen – utgangspunktet .............................................. 2.2.4 Betydningen av normer gitt ved lov eller forskrifter 2.2.5 Risikoen for skade – skadeevnen ....................... 2.2.6 Skadevolderens handlingsalternativ ..................... 2.2.7 Forebyggende tiltak ........................................ 2.2.8 Skadeevnen må ha vært synbar eller påregnelig ..... 2.2.9 Behovet for sakkyndige ................................... 2.2.10 Skadevolderens individuelle forhold .................. 2.2.11 Handleplikt og unnlatelser .............................. 2.2.12 Hvor det er lovlig å påføre en annen et tap ........
2.3
9
Arbeidsgiveransvaret ..................................... 2.3.1 Problemet – arbeidsgiveransvarets begrunnelse ...... 2.3.2 Hvem er arbeidstaker? ..................................... 2.3.3 Arbeidsgiverbegrepet ......................................
34 36 36 38 41 42 43 45 46 47 49 51 52 52 54 55
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 6
2.4
2.5
2.3.4 Arbeidstakeren må ha voldt skaden forsettlig eller uaktsomt under utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren ...............................................
55
Lovfestet objektivt ansvar – herunder forsikringsordninger mv. .............................. 2.4.1 Innledning ................................................... 2.4.2 Bilansvaret ................................................... 2.4.3 Produktansvaret ............................................. 2.4.4 Legemiddelansvaret ........................................ 2.4.5 Pasientskadeansvaret ........................................ 2.4.6 Yrkesskadeansvaret ......................................... 2.4.7 Lovgivning på noen andre områder .................... 2.4.8 Erstatning fra staten til voldsofre ........................ Det ulovfestede objektive ansvar ................. 2.5.1 Utviklingen av det ulovfestede objektive ansvaret ...
61 61 61 65 66 67 69 70 73 74 74
2.5.2 Skadefrekvensen og risikoens størrelse – den stadige risiko ................................................ 2.5.3 Skaden er en typisk og påregnelig (nærliggende) følge av virksomheten ..................................... 2.5.4 «Særpreget» eller «ekstraordinært» risiko- eller faremoment og lignende formuleringer ............... 2.5.5 Skaden kunne vært unngått med enkle midler ...... 2.5.6 Forsikringsmuligheten og pulveriseringstanken ...... 2.5.7 Særlig om teknisk svikt, ufullkommenhet, «uforsvarlig ordning» mv. ................................. 2.5.8 Interesseavveiningen – rimelighetsbetraktninger ....
3. 3.1
Årsakssammenheng og grensen for de erstatningsmessige skader ............................. Årsakssammenheng som vilkår for ansvar . 3.1.1 Utgangspunktet – de praktiske problemer ............ 3.1.2 Årsakskravets faktiske side ................................ 3.1.3 Årsakskravets rettslige side ................................ 3.1.4 Betingelseslæren (differanselæren) ....................... 3.1.5 Ansvar for alle nødvendige betingelser ................ 3.1.6 Skaden ville uansett ha inntrådt, men på et senere tidspunkt ..................................................... 3.1.7 Unntak fra betingelseslæren hvor betingelsen har vært av lite vesentlig betydning for skaden ........... 3.1.8 Betingelseslæren kan ikke følges ved selvstendig virkende årsaker – hver årsak er tilstrekkelig til å volde skaden .................................................
3.2
76 78 80 81 82 83 85
88 88 88 89 90 91 92 93 94
95 Ansvarets avgrensning – adekvansproblemet 98 3.2.1 Problemstillingen ........................................... 98 3.2.2 Tredjemanns avledede tap ................................ 100
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 7
4. 4.1
4.2
4.3 4.4
4.5
4.6
4.7 4.8
4.9
Erstatningens størrelse – særlig ved personskader ................................................... Grunnprinsipper for erstatningsutmålingen 4.1.1 Full erstatning ............................................... 4.1.2 Erstatning for ikke-økonomisk tap ..................... 4.1.3 Skadelidtes plikt til å begrense skadens omfang ..... 4.1.4 Tingsskader .................................................. 4.1.5 Erstatningspostene ved en personskade – oversikt .. Erstatning for fremtidig inntektstap (tap i fremtidig erverv) mv. ......................... 4.2.1 Det konkrete og individuelle tap ....................... 4.2.2 Det årlige nettotap ......................................... 4.2.3 Kapitaliseringsproblemet .................................. 4.2.4 Den endelige erstatningsfastsettelsen ................... 4.2.5 Særlig om barn som skadelidt ........................... Erstatning for merutgifter som følge av skaden ............................................................. Menerstatning ................................................ 4.4.1 Hjemmel – vilkårene ...................................... 4.4.2 Erstatningens størrelse ..................................... 4.4.3 Utregningen ................................................. Erstatning for tap av forsørger .................... 4.5.1 Hjemmel – kravet om faktisk forsørgelse ............. 4.5.2 Det er forsørgertapet som skal erstattes ................ 4.5.3 Fradragsposter ............................................... 4.5.4 Erstatningsnivået ............................................ Verdien av arbeid i hjemmet ....................... 4.6.1 Arbeid i hjemmet som erstatningspost ................. 4.6.2 Hvordan erstatningen beregnes .......................... 4.6.3 Særlig om forsørgertapet .................................. Erstatningen ved yrkesskader ....................... Oppreisning .................................................... 4.8.1 Hva er oppreisning? ........................................ 4.8.2 Nærmere om skl. § 3-5 ................................... 4.8.3 Utmålingen .................................................. Skadelidtes medvirkning .............................. 4.9.1 Problemet .................................................... 4.9.2 Når bør skadevolderens ansvar reduseres (avkortes)? 4.9.3 Særlig om barn som medvirker .........................
4.10 Lempning av ansvaret ................................... 4.10.1 Innledning .................................................. 4.10.2 Når ansvaret kan lempes ................................
105 105 105 106 106 106 107 108 108 108 110 111 112 113 114 114 115 115 117 117 117 119 119 120 120 121 122 123 124 124 124 125 126 126 126 128 129 129 129
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 8
5. 5.1 5.2 5.3
Avslutning ....................................................... Hva er skadevolderen i virkeligheten ansvarlig for? .................................................. Ansvarsfrihetsregelen i skl. ยง 4-2 nr. 1 ........ Regress ............................................................ 5.3.1 Problemstillingen ........................................... 5.3.2 Tingsskader og annen formuesskade ................... 5.3.3 Personskader .................................................
131 131 132 132 132 133 133
Domsregister .............................................................. 134 Vedlegg: Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning .... 137 Utdrag av lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer ............................. 140
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 9
FORKORTELSER
Forkortelser atoml.
– lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet bal. – lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer fal. – lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler ftrl. – lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd jbal. – lov 10. juni 1977 nr. 73 om jernbaneansvar luftl. – lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart pasientskl. – lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. petrl. – lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet prodansvl. – lov 23. desember 1988 nr. 104 om produktansvar RG – Rettens Gang Rt. – Norsk Retstidende sjøl. – lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten skl. – lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning
9
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 10
1 Hva erstatningsretten handler om
1.1 Erstatningsrettens virkelighet Mangfoldet av skader
Virkeligheten rundt oss viser at erstatningsrettslige problemer er en del av hverdagen. Bilulykker med både personskader og materielle skader skjer daglig. Andre transportmidler, som fly, skip og tog, volder også fra tid til annen skade på passasjerer, gods og tredjepersoner. Omfattende forurensningsskader kan oppstå ved tankskipsforlis eller ulykker på oljeplattformer. På privatlivets område oppstår skader under lek og sport. Og eiere av husdyr og fritidsbåter kan bli ansvarlige for skader som dyret eller bruken av båten er årsak til.
Næringslivets skadevoldelser
I praksis voldes også mange skader i næringslivet. Transportsektoren er allerede nevnt. Mange skadetilfeller oppstår mens skadelidte er i arbeid, og yrkesskadene står sosialpolitisk i en spesiell stilling. Men personskadene er ikke begrenset til arbeidstakerne. Også personer som ikke er knyttet til bedriften, kan bli skadet ved dens virksomhet. Rettspraksis gir et rikt tilfang av eksempler: Det kan være barn som klatrer i høyspentmaster, eller som stjeler knallperler fra nedlåste eller ikke låste dynamittkasser, eller personer som skades ved at gjenstander faller ned fra bygninger. Antallet personskader ved den samme skadevoldende begivenhet kan bli betydelig. Her kan transportsektoren være illustrerende: Omfattende skader kan følge av flyulykker eller skipsforlis som Scandinavian Starulykken. Dette bringer oss videre mot andre virksomheter med stor skadeevne. Fra oljevirksomheten i Nordsjøen fremstår Alexander L. Kielland-ulykken som det store, tragiske eksempel.
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 11
E R S TAT N I N G S R E T T E N S V I R K E L I G H E T
Dette bringer tanken videre mot spørsmål som oppstår når skadeårsaken er forbruksprodukter, f.eks. klær som er brennbare, biler med tekniske feil og bedervede matvarer. I dag vrimler det av kjemiske, syntetiske og sammensatte produkter. Produktspekteret er vesensforskjellig fra det vi fant i tidligere generasjoners landhandel, og er mer egnet til å volde skade.
11 Produktskader
Men spørsmålene om erstatningsplikt favner enda videre. Forurensning av natur og miljø er blitt et av vår tids store problemer. Tiltak for å redusere omfanget av forurensning kommer naturlig nok fra statlige myndigheter, i form av pålegg om driften av en virksomhet. En egen lov om vern mot forurensninger og om avfall av 13. mars 1981 nr. 6 (forurensningsloven) har som formål å verne miljøet mot forurensning (§ 1). Men når virksomheten likevel forurenser, og dette volder skade på omverdenen, kommer spørsmålet om erstatningsplikt opp. Mange forurensningsskader er velkjente i vår rett. En rekke dommer gjelder krav om erstatning for skade voldt av sentrale miljøproblemer som støy og røyk. I motsetning til de fleste andre skader, rammer forurensning som regel en vid personkrets, og avstanden fra forurensningskilden til skadestedet kan være stor. Skadeomfanget kan bli betydelig, noe Deep Water Horizon-ulykken fra oljevirksomheten i Mexicogulfen bærer vitnesbyrd om. Problemstillingen har også et inter nasjonalt perspektiv. Det er en kjent sak at årsakene til forurensningsproblemene i ett land kan ha sin årsak i et annet land. Dette er konsekvensene etter atomulykken i Tsjernobyl det kanskje dystreste eksemplet på. I de senere år er det i sterkere grad enn før blitt satt søkelys på behandlingsskader som er skjedd ved sykehus og andre helseinstitusjoner. I denne forbindelse er det også naturlig å trekke frem problemer som gjelder legemiddelprodusentenes ansvar. Legemidler har ofte bivirkninger – både kjente og ukjente.
Skader innen helsevesenet
Eksemplene hittil kan nok gi inntrykk av at det er personskadene som dominerer, og som er av interesse. Selv om flertal-
Person- og tingsskader
Legemidler
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 12
12
H VA E R S TAT N I N G S R E T T E N H A N D L E R O M
let av de erstatningsrettslige dommer som er avsagt av Høyesterett, gjelder personskader, må man ikke tro at erstatningsrettens problemer er begrenset til personskadesektoren. Også tingsskader forekommer i betydelig omfang. Tingsskader kan tenkes på de fleste av de felter som vi til nå har vært inne på. Men det må nok være riktig å si at tingsskadene i praksis særlig forekommer mellom næringsdrivende, kanskje med unntak av de skadene vi som privatbilister påfører andre biler. Av tingsskader mellom næringsdrivende kan man f.eks. tenke seg kollisjoner mellom skip og eksplosjoner som skader nabobedrifter. Profesjonsansvaret
Et annet erstatningsrettslig konfliktområde er forholdet mellom frie yrkesutøvere og deres kunder. Rådgivende ingeniører, advokater, revisorer, meglere, finansielle rådgivere mv. kan konfronteres med betydelige erstatningskrav. Nå er vi utenfor person- og tingsskadenes område – vi står her overfor det som gjerne kalles «annen formuesskade» eller «rene formuestap».
Offentlig virksomhet
Skader som skyldes offentlig virksomhet, er av en noe annen karakter, og her er nok de rene formuestap vanligst, selv om også person- og tingsskader forekommer i en ikke ubetydelig grad. Variasjonsbredden mellom skadetilfellene er stor. Rettspraksis viser oss tilfeller av erstatningskrav ved tap som skyldes mangelfull utdannelse. Ansvaret når noen lider tap ved statens utøvelse av såkalt servicevirksomhet, er et annet felt. Her er spørsmålet om staten blir ansvarlig når det skjer skader som følge av svikt i f.eks. fyr og sjømerker langs kysten, flykontroll mv. I et videre perspektiv må vi se det ansvaret som staten har når reglene for den rettmessige myndighetsutøvelse blir overskredet. Statens ansvar kommer også opp hvor norsk rett ikke oppfyller forpliktelser etter EØS-avtalen og noen som følge av dette lider et økonomisk tap. Det er liten tvil om at antallet skadetilfeller i dag er betydelig høyere enn tidligere. I «det gamle samfunn» var menneskenes evne til å volde skade beskjeden. Men i de siste hundre år har vi opplevd en teknisk og industriell utvikling som fullstendig
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 13
E M N E T F O R E R S TAT N I N G S R E T T E N
13
har endret vårt levesett og gitt oss mange goder. Den har avskaffet nød og fattigdom for store befolkningsgrupper, og gitt oss en levestandard som tidligere generasjoner bare kunne drømme om. Tekniske fremskritt – og økt erkjennelse i det hele – har gitt oss muligheten til å også forbedre vår livsstandard. Om vi utnytter den, er opp til oss selv. Men noe av prisen som betales, er økt skadevolum og trusler mot det ytre miljøet. Å hindre de negative sidene ved denne utviklingen kan erstatningsretten imidlertid bare bidra til i beskjeden grad, selv om prinsippet om at det er forurenseren som skal betale, er allment akseptert.
1.2 Emnet for erstatningsretten 1.2.1 Erstatningsrettens to problemstillinger Hvor B hevder at A har påført ham en skade, oppstår spørsmålet om B kan kreve tapet erstattet av A. Det er dette erstatningsretten skal gi svaret på.
Erstatningsretten behandler med andre ord vilkårene for at A skal bli erstatningsansvarlig overfor B. Men erstatningsretten skal også gi svaret på et annet spørsmål: Når det er konstatert at A skal erstatte B det tapet B er påført, må erstatningen fastsettes. Vi kan følgelig si at erstatningsretten behandler betingelsene for erstatningsplikt og reglene om utmålingen (beregningen) av erstatningskravet. Dette kravet er et krav på en sum penger. Erstatning er overføring av et pengebeløp fra skadevolder til skadelidte. Skadelidte kan normalt ikke kreve at skadevolder – hvor det er mulig – selv utbedrer skaden. Erstatningsbeløpet skal normalt fastsettes slik at den skadelidte settes i den samme økonomiske stilling han var i før skaden inntraff – skadelidte skal ha «full erstatning». 1.2.2 Erstatning i og utenfor kontraktsforhold I erstatningsrettslige fremstillinger behandles vanligvis bare det som kalles erstatning utenfor kontraktsforhold. Skillet
Skillelinjene
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 14
14
H VA E R S TAT N I N G S R E T T E N H A N D L E R O M
trekkes i prinsippet mellom de tilfellene hvor erstatningsplikten har sitt utspring i et kontraktsforhold mellom skadevolder og skadelidte, og de tilfellene hvor skaden rammer en person som ikke står i noe kontraktsrettslig forhold til skadevolder (en «tredjemann» eller «tredjeperson»). For å illustrere forskjellen kan nevnes det krav på erstatning som fremsettes av en som mottar en mangelfull vare, og den erstatning som kreves av en som blir påkjørt av en bil. Reglene om erstatning som grunner seg på en kontrakt, behandles i obligasjonsretten. Når det gjelder utformingen av de kontraktsrettslige erstatningsreglene – dvs. reglene om virkningene av at den annen part ikke oppfyller (dvs. misligholder) sin del av avtalen – vil naturligvis avtalen mellom partene og de lovregler vi har om ulike kontraktstyper som kjøp, leie, arbeidsforhold eller fraktavtaler, stå sentralt. Erstatningsansvaret i kontraktsforhold er et misligholdsansvar som bl.a. skal motivere debitor til å oppfylle avtalen – det skal skape et oppfyllelsespress. Men enhver juridisk systematikk møter det problemet at det ikke alltid er klare skillelinjer mellom de ulike typetilfellene. Slik er det også her. Skillet er ikke så utpreget og markert som man kan få inntrykk av. I mange tilfeller er det ingen prinsipiell forskjell mellom de regler som gjelder erstatning utenfor kontraktsforhold, og de som gjelder mellom partene i en avtale. De reglene vi skal behandle her, gjelder i en del tilfeller også mellom kontraktsparter. Som eksempel kan nevnes at reglene om advokatens erstatningsansvar overfor sin klient tradisjonelt behandles i erstatningsrettslige fremstillinger, dvs. i fremstillinger om erstatningsplikt utenfor kontraktsforhold, selv om det i prinsippet er kontraktsforhold mellom advokat og klient vi står overfor. Tilsvarende er situasjonen mellom pasienten og legen (eller sykehuset). Her ser vi at avtalegrunnlaget lett skyves i bakgrunnen. Hverken pasienten som må legges inn på et sykehus for å bli operert for magesår, eller det sykehus som tar imot ham, tenker vel på at det her inngås en avtale der sykehuset påtar seg å gjøre sitt beste for at pasienten skal bli frisk.
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 15
E M N E T F O R E R S TAT N I N G S R E T T E N
I det hele kan vi konstatere at norsk rett tradisjonelt har behandlet reglene om personskader i erstatningsrettslige fremstillinger. Typiske eksempler på dette har vi i rettspraksis omkring sporveiers og jernbaners ansvar. Mange av dommene som gjelder krav mot sporveiene, er fremsatt av passasjerer som er skadet. Selv om det i prinsippet kan sies at vi her står overfor en misligholdt transportavtale, er det i erstatningsretten vi finner materiale for løsning av tvisten. Særlig klart kommer dette frem når vi ser på bilansvarsloven. Den skiller ikke mellom den skadelidte som har en avtale med den skadevoldende bilen, og fotgjengeren som blir påkjørt. Den som tar en drosje – og som derved har inngått en transportavtale – har erstatningsrettslig den samme posisjonen som den som måtte bli påkjørt av drosjen. Et annet viktig område er yrkesskadesektoren, hvor ansvaret for personskader som voldes i arbeidslivet, i første rekke har funnet sin plass i erstatningsretten (og trygderetten), og ikke i arbeidsretten, hvor de øvrige rettsvirkningene av en arbeidsavtale blir behandlet. 1.2.3 Litt om erstatningsrettslige termer Ved krav om erstatning utenfor kontraktsforhold er det i første rekke erstatning for en fysisk eller psykisk skade på en person, eller en skade på ting (løsøre, dyr, fast eiendom), man har i tankene. Med et fellesord kalles dette (noe misvisende) for integritetskrenkelsene. Det er slike krenkelser – person- og tingsskader – vi i det følgende særlig vil rette oppmerksomheten mot. Skaden vil normalt være voldt ved fysiske midler, men også annen skadevoldelse, f.eks. gjennom mobbing og trakassering, kan gi rett til erstatning.
15 Særlig om personskadene
Skade på person eller ting
Når skadelidte omkommer på grunn av skaden, oppstår spørsmålet om de etterlatte har krav på erstatning for tap av forsørger. Dette er et tap som ikke tilkommer den skadelidte selv, men de etterlatte.
Tap av forsørger
Ved siden av person- og tingsskadene har vi det som vanligvis kalles «rene formuestap» eller «annen formuesskade». Slike skader rammer skadelidte uten at denne samtidig er påført en person- eller tingsskade; tapet refererer seg til hans økono-
Annen formuesskade
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 16
16
H VA E R S TAT N I N G S R E T T E N H A N D L E R O M
miske stilling. I skl. kap. 4 har begrepet «annen formuesskade» fått en lovmessig forankring, idet reglene i det kapitlet gjelder for «tingsskade og annen formuesskade». I mange tilfeller vil en formuesskade inntre i sammenheng med en tingsskade. Det typiske eksemplet er som følger:
En gjenstand påføres en skade, med den følge at gjenstandens inntjeningsevne for eieren går tapt. A ødelegger for eksempel en kraftledning som tilhører B, med den følge at B ikke bare påføres det tapet som skaden på kraftledningen representerer, men han taper også inntekter ved at strømmen ikke blir solgt i den tiden kraftledningen er brutt. Eller vi kan tenke på drosjeeieren som får sin bil skadet. Mens bilen står på verksted, kan den ikke gi inntekter.
I et tilfelle som dette – hvor samme skadelidte påføres både integritetskrenkelsen og formuesskaden – kommer reglene som gjelder tingsskader, også til anvendelse på formuesskaden. Den blir en post i erstatningsberegningen som skadelidte forelegger skadevolder, og som kan kreves erstattet. Flere skadelidte
Vi har en annen typesituasjon hvor tingsskaden rammer B, mens formuesskaden rammer en annen person, C. La oss igjen ta eksemplet med kraftledningen. Her vil skaden på kraftledningen ramme B, mens tredjemann C som følge av strømbruddet lider et tap ved at produksjonen må stanse. Skader av denne art reiser særlige problemer, idet det her dreier seg om et tap for C som er avledet av den skade som er påført Bs ting. I slike tilfeller kan antallet skadelidte bli mange – eksemplene her er meget ulike, og ofte dreier det seg ikke om en personeller tingsskade hos de mange tredjemenn, men et rent formuestap.
Økonomisk og ikke-økonomisk tap
I erstatningsretten går det et viktig skille mellom det økonomiske tap og det ikke-økonomiske tap som en skadelidt kan bli påført. I utgangspunktet er det bare økonomiske tap som
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 17
E M N E T F O R E R S TAT N I N G S R E T T E N
17
er gjenstand for erstatning. Er erstatningsbetingelsene til stede, skal skadelidtes økonomiske tap erstattes fullt ut. Dette fremgår av skl. § 3-1 for personskader og av § 4-1 for tingsskader og annen formuesskade. Dette er en generell og grunnleggende regel. Hva som er et økonomisk tap, er det heller ikke i prinsippet spesielt vanskelig å bringe på det rene. At beregningen av tapet i det enkelte tilfellet kan medføre vanskelige skjønnsmessige og juridiske spørsmål, er en annen sak. Men det er ikke alltid at en skade har til følge at skadelidte lider noe økonomisk tap. Hvis en person påføres en skade og mister luktesansen, vil det for de fleste ikke påvirke deres økonomiske situasjon. Og selv om det gis full erstatning for det økonomiske tapet ved en personskade, vil skadelidte ofte sitte igjen med tap av ikke-økonomisk karakter.Varige legemsskader medfører som regel at mulighetene til å oppleve og glede seg over mye i livet blir redusert eller umuliggjort. Blir et ben amputert, er mulighetene for turer i skog og mark ikke lenger til stede som før. Har man som følge av skaden et langt og smertefullt sykeleie – ofte med en rekke operasjoner – er det klart at dette også er følger av skaden som ligger på det ikkeøkonomiske plan. Et ytterligere eksempel er sorgen etter en nærståendes død. Muligheten for å få erstatning for ikke-økonomiske tap var lenge svært snever i norsk rett. Lenge var det bare reglene om oppreisning, se nå skl. § 3-5, som hjemlet erstatning for skade av ikke-økonomisk art. Her er ansvarsvilkårene strenge, og beløp som tilkjennes, er, med enkelte unntak, beskjedne. Adgangen til å gi erstatning for ikke-økonomisk tap ble imidlertid betydelig utvidet da vi i 1973 fikk reglene om menerstatning i skl. § 3-2. Reglene om menerstatning er i det hele en av de vesentligste erstatningsrettslige nydannelser på lang tid, og de har stor praktisk betydning. Men bare skadelidte selv kan få menerstatning. Har man mistet sin forsørger eller andre nærstående, kan ikke de etterlatte kreve erstatning (bortsett fra oppreisning) for det ikke-økonomiske tapet de er påført. Reglene om menerstatning gir heller ikke dekning for alle sidene av et ikke-økonomisk tap.
Oppreisning og menerstatning
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 18
18
H VA E R S TAT N I N G S R E T T E N H A N D L E R O M
På tingsskadenes område har vi ingen regler om at tap utover det økonomiske er gjenstand for erstatning. Affeksjonsverdien av en gjenstand eller savnet av en hund (dyr regnes som ting i erstatningsrettslig sammenheng) har ikke erstatningsrettslig vern. Grunnlaget for ansvar
Begrepene som brukes for å betegne grunnlaget for ansvar, varierer noe. Et grunnleggende skille går mellom ansvar på subjektivt grunnlag og ansvar på objektivt grunnlag.
Culpa-ansvaret
I erstatningsretten er det viktig å trekke grensen mellom handlinger som må betegnes som uaktsomme eller uforsvarlige, og handlinger som ikke er subjektivt klanderverdige. Det er en alminnelig regel at den som har handlet uaktsomt, er ansvarlig for det tapet som voldes. Det blir derfor viktig å trekke grensen mellom den uaktsomme og den rettmessige handlemåte. Skyld heter på latin culpa, og ansvar etter skyldregelen betegnes derfor ofte som culpa-ansvaret. Å ha utvist culpa vil derfor si å ha handlet uaktsomt.
Grader av skyld
I visse tilfeller oppstiller rettsordenen et skille mellom det vi kan kalle vanlig (simpel) uaktsomhet, og grov uaktsomhet. Dette skillet får særlig betydning på to områder: For det første har skadelidte krav på oppreisning bare hvis skaden er voldt ved forsett eller grov uaktsomhet, skl. § 3-5. For det annet er skadevolderens ansvar og forsikringsselskapets regress utvidet i slike tilfeller, se skl. § 4-2 nr. 1 pkt. a, se også petrl. § 41 første ledd. Hvor grensen skal trekkes mellom simpel og grov uaktsomhet i det konkrete tilfellet, beror i utgangspunktet på sannsynligheten for at skaden inntrer som følge av handlemåten. Går vi videre oppover skyldskalaen, kommer vi til de forsettlige handlinger. I erstatningsretten spiller forsettsbegrepet mindre rolle, idet det stort sett ikke er knyttet spesielle rettsvirkninger til forsett utover det som allerede måtte følge av grov uaktsomhet.
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 19
E M N E T F O R E R S TAT N I N G S R E T T E N
19
Når ansvar etter culpa-regelen kalles ansvar på subjektivt grunnlag, er det fordi det er skadevolderens handlemåte det reageres mot. Men selv om dette ansvaret også kalles et skyldansvar, innebærer det ikke nødvendigvis at vi retter en etisk bebreidelse mot skadevolder. Også en etisk (eller moralsk) uklanderlig handlemåte kan innfanges av culpa-ansvaret.
Skyld og moral
I motsetning til culpa-ansvaret står ansvar på objektivt grunnlag. Her inntrer ansvar uten hensyn til om skadevolder har opptrådt uaktsomt eller er å bebreide for skaden. Mens det alltid vil inntre ansvar hvor en skade er voldt ved uaktsomhet, er rekkevidden av det objektive ansvaret mer begrenset.
Objektivt ansvar
Ansvar kan også inntre etter reglene om arbeidsgiveransvar. En arbeidsgiver er ansvarlig på objektivt grunnlag når en skade er voldt av de ansatte og arbeidstakeren har utvist feil eller forsømmelse. Reglene om arbeidsgiveransvaret er gitt i skl. kap. 2.
Arbeidsgiveransvaret
Ved siden av reglene om ansvarsgrunnlaget trenger vi regler som trekker en ramme omkring de følger av handlingen som skal erstattes. Hvis det ikke er årsakssammenheng mellom handlingen eller virksomheten og skaden, kan ikke ansvar pålegges. Da har man jo ikke voldt den skaden som eventuelt skal erstattes; det foreligger ingen skadevoldende handling.
Kravet om årsakssammenheng
Selv om årsaksspørsmålet er løst, oppstår et annet problem som det må tas stilling til før erstatningsplikt kan pålegges: Omfatter ansvaret alle de skader virksomheten eller handlingen resulterer i?
Avgrensningen av ansvaret
Hvis A kjører inn i en lysmast og strømmen blir brutt, er vi ikke i tvil om at skaden på masten skal erstattes. Men som følge av strømbruddet blir de elektriske rugekassene på en gård i nærheten satt ut av drift, og 2000 egg blir ødelagt. Skal også bonden ha dette tapet erstattet? Eller la oss tenke oss at to ungdommer sparker fotball, og at ballen plutselig farer inn gjennom et vindu og treffer en
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 20
20
H VA E R S TAT N I N G S R E T T E N H A N D L E R O M
mann som blir skadet, slik at han ikke får levert inn ukens tippekupong. At han har krav på erstatning for den skadede ruten og den skaden han selv blir påført, er kurant. Men kan han kreve erstattet gevinsten hvis det viser seg at kupongen var fylt ut med 12 rette?
Det er på det rene at skadevolder ikke blir ansvarlig for alle tap som skaden har voldt. Men grensen for de erstatningsmessige tap er vanskelig å trekke. Problemstillingen behandles gjerne under overskriften adekvans: Det er bare de «adekvate» følger av handlingen som gir grunnlag for erstatning. Når man sier at et tap ikke skal erstattes fordi det er inadekvat, eller fordi det ikke foreligger adekvans, er dette basert på visse overveielser hvor spørsmålet om skaden var en påregnelig følge av handlingen, står sentralt. Skade og tap
Ordene skade og tap brukes noe om hverandre. Det hadde vært ønskelig med en språkbruk hvor ordet «skade» betegnet selve krenkelsen, mens ordet «tap» refererte seg til dens økonomiske konsekvenser. Dette gjøres selvsagt også ofte. Vi sier for eksempel at skaden medførte et tap på 10 000 kroner når det kostet 10 000 kroner å reparere den ødelagte bilen. Og hvis skaden medfører en varig funksjonshemning, som et stivt kne, er tapet i fremtidig erverv x kroner. Men språkbruken i denne forbindelse er ikke konsekvent. Ser vi på skl. § 3-1, står det at «Erstatning for skade på person dekker lidt skade, tap i fremtidig erverv …». En slik dobbeltbruk av ordet skade er neppe hensiktsmessig, og i denne fremstillingen vil ordet «skade» bli brukt om selve krenkelsen, mens «tapet» betegner skadens økonomiske konsekvenser for skadelidte.
Like skader og ulikt tap
Poenget er nemlig at samme skade kan lede til høyst forskjellige tap. Skades en bil som brukes i ervervsøyemed, vil erstatningskravet bli større enn hvis den bare brukes til privatkjøring. Det samme er tilfelle for personskadene. Et stivt kne kan medføre en minimal erstatning i tap av fremtidig erverv for den som fortsatt kan fungere i sitt yrke, mens en som ikke lenger kan ha et arbeid som krever to friske ben, har lidt et
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 21
E M N E T F O R E R S TAT N I N G S R E T T E N
21
større tap og vil få en betydelig høyere erstatning. I det hele er det viktig å være oppmerksom på at erstatningen er knyttet til det konkrete og individuelle tapet skadelidte er påført. 1.2.4 Erstatningsrettens kilder Erstatningsretten var lenge blant de rettsområder hvor lovgiveren spilte en forholdsvis beskjeden rolle. Utviklingen var overlatt til domstolene (rettspraksis) og til den juridiske litteratur. I dag er dette annerledes, idet lovgivningen nå regulerer en rekke erstatningsrettslige konfliktområder.
I de siste 50 år har lovgiverens aktivitet på erstatningsrettens område blitt mer omfattende enn tidligere. Den sentrale loven er lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 nr. 26 (skl.). Men ved siden av de generelle reglene i denne loven finner vi rundt om i lovgivningen en rekke bestemmelser av erstatningsrettslig karakter. Det karakteristiske for dem er at de er utformet med sikte på spesielle virksomheter eller spesielle typer av skader, og særlig for personskadenes del vil det store flertallet falle inn under et lovfestet område. Men denne lovgivningen særpreges ved at den normalt ikke tar opp reglene om erstatningsberegningen – her er det skl. kapittel 3 og 4 som gjelder.
Lovgivning
Ved lovtolkingen vil man ofte finne veiledning i lovens forarbeider. Til grunn for loven vil det normalt ligge en NOU: en utredning fra et utvalg som er oppnevnt av myndighetene, som utgis i serien Norges offentlige utredninger. Man kan dessuten finne veiledning i regjeringens lovproposisjon og de dokumenter Stortinget selv utarbeider.
Lovens forarbeider
Også når det er loven som er den primære rettskilden, vil ofte et studium av rettspraksis være nødvendig for at vi skal få et riktig bilde av rettstilstanden. Men man må her, som ellers under arbeidet med rettspraksis, være oppmerksom på at dommene er konkret utformet. Det ville også være for meget forlangt hvis vi skulle ha håp om å innpasse alle dommer i et harmonisk system. Dette betyr imidlertid ikke at den ene dommen er gal og den andre er riktig. Det viser bare hvor
Rettspraksis
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 22
22
H VA E R S TAT N I N G S R E T T E N H A N D L E R O M
nyansert man ofte må utforme rettstilstanden på erstatningsrettens område. Ofte kan man danne seg et bilde av rettsregelen først etter å ha lest flere dommer i sammenheng. Et kjennetegn ved den erstatningsrettslige lovgivningen er dens skjønnspregede karakter, se som typiske eksempler skl. § 5-2 og § 5-3. Slike regler skyldes blant annet ønsket om at dommeren skal kunne komme frem til et resultat som fremstår som rimelig ut fra den enkelte sakens egenart. Men det betyr ikke at alt overlates til dommerens skjønn. I rettspraksis finner vi retningslinjer for å utøve skjønnet, og de gir ofte god veiledning når løsningen på en senere konflikt skal vurderes. Ser vi på reglene om utmåling av erstatning for personskade og tap av forsørger i skl. kap. 3, gir de et utgangspunkt for rettsstillingen. Men uten kunnskap om hvordan domstolene har tolket og vurdert de ulike bestemmelsene, vil man ikke ha et tilstrekkelig materiale for å kunne fastsette erstatningen i det enkelte tilfellet. Fordi rettspraksis står så sentralt som rettskilde i erstatningsretten, er det vanlig å sette navn på de viktigste dommene. Det vil vi også gjøre i denne fremstillingen. Juridisk litteratur
Som på andre rettsområder er den juridiske litteraturen (teorien) til hjelp når man skal finne svar på rettsspørsmål innen erstatningsretten. På erstatningsrettens område er det allment akseptert at teorien har øvet innflytelse på reglenes utvikling. Av nyere generelle fremstillinger av erstatningsretten kan nevnes: Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 6. utg. (med bistand av Morten Kielland), Oslo 2009; Nils Nygaard, Skade og ansvar, 6. utg., Bergen 2007 og Bjørn Engstrøm, Skadeserstatningsloven, Oslo 2010.
Internasjonale trekk
Norsk rett er ikke upåvirket av andre lands rett og rettsutvikling.Ved løsningen av en konkret tvist vil fremmed rett imidlertid ikke ha særlig vekt som rettskilde. Men gjennom EØSavtalen vil avgjørelser fra EU-domstolen få direkte betydning for norsk rett. Hvis Norge har tolket et EU-direktiv uriktig ved gjennomføringen av direktivet i norsk rett, kan en som
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 23
E M N E T F O R E R S TAT N I N G S R E T T E N
derved lider tap, ha krav på erstatning etter regler som er utviklet av EU-domstolen. 1.2.5 Noen metodeproblemer Erstatningsretten gjelder som nevnt på høyst ulike rettsområder. Når man skal finne svaret på om A skal erstatte den skaden han har påført B, kan man spørre om det overhodet er mulig å gi noe klart svar ut fra den livsmangfoldighet spørsmålene dukker opp i. Men grunnvilkårene for erstatningsplikt er langt på vei felles for dem alle. Selv om kravene til aktsomhet vil variere noe fra livsområde til livsområde, er det likevel de samme grunnleggende vurderingstemaer vi presenteres for. Dette gjelder også overgangen mot det objektive ansvar, og når det er tvil om det foreligger en årsakssammenheng mellom en begivenhet og en skade. I denne innføringen i erstatningsretten vil vi derfor drøfte felles problemstillinger og gjennomgå de grunnleggende spørsmålene som er av betydning når erstatningsrettslige konflikter skal løses.
Som nevnt ovenfor er for det første mange regler i erstatningsretten skjønnspregede, og for det andre kan det være vanskelig å konstatere om en regel gjelder for et konkret tilfelle. Dette er for så vidt ikke spørsmål som er spesielle for erstatningsretten, men de er mer utpreget på dette rettsområdet enn på andre. Særlig kan utformingen av ansvarsgrunnlaget skape problemer i det konkrete tilfellet. Dette gjelder ved vurderingen av både om det foreligger uaktsomhet, og om vi kan pålegge en skadevolder objektivt ansvar. Som vi senere skal se, er det en rekke forhold som tillegges betydning ved vurderingen av om en person har opptrådt uaktsomt. Her spiller studiet av rettspraksis en vesentlig rolle. Domstolene gir oss beskjed om hvilke forhold som tillegges betydning ved vurderingen av om det er utvist uaktsomhet – domstolene har i det vesentlige fått ansvaret for å trekke opp aktsomhetsnormen på de ulike livsområder. Den enkelte dom kan derfor – selv om den er konkret utformet – få generell betydning. I rettspraksis får vi også kunnskap om hvordan det argumenteres når aktsomhetsnormen skal fastlegges.
23
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 24
24
H VA E R S TAT N I N G S R E T T E N H A N D L E R O M
Slik er det også med det objektive ansvar. Selv om man kjenner de ulike begrunnelsene som gis for et objektivt ansvar, er det vanskelig å ta standpunkt til om de i det konkrete tilfellet leder til ansvar. Det vil avhenge av med hvilken styrke de kommer inn i det enkelte tilfellet. Dette innebærer at det ofte kan være vanskelig å gi et klart svar i en konkret tvist. Metoden blir følgelig for dommeren å veie argumentene mot hverandre og så ta et selvstendig standpunkt. For den praktiserende jurist blir det nødvendig å kjenne de ulike momentene og så legge vekt på deres styrke for å oppnå det ønskede resultat. For den juridiske teorien blir oppgaven å systematisere og analysere stoffet, og søke å gi veiledning om hvordan rettspraksis har vurdert de enkelte momentene i de forskjellige typesituasjonene. Domstolenes måte å argumentere på og deres vurderinger av de ulike rettslige relevante forhold har selvsagt betydning utover den enkelte sak. I denne forbindelse må det også være riktig for den enkelte forfatter av juridisk litteratur å peke på med hvilken styrke de enkelte momentene bør virke inn, og naturligvis søke å gi en beskrivelse av den vektlegging som domstolene har lagt til grunn.
Mange skader og sykdommer står det ingen skadevolder bak
Trygghetsbehovet i det moderne samfunn
1.2.6 Sammenhengen mellom erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett De fleste skader eller sykdommer som rammer oss, kan ikke føres tilbake til en skadevoldende handling. Ofte skyldes dessuten skaden egen handlemåte eller uforsiktighet; man faller på ski og brekker benet eller deltar i idrett som medfører skader. Og det kan være mange årsaker til at man rammes av en sykdom. På tingsskadesektoren er naturbegivenheter en viktig skadeårsak. Flom gir skade på gård og grunn. Uår rammer avlinger. I det hele har vi ingen garanti mot å bli utsatt for skader eller sykdommer som vi i utgangspunktet selv må ta belastningen for.
I det moderne velferdssamfunnet har alle en grunnleggende forventning om trygghet. Før i tiden fant man seg nok i mer; bonden tok uåret som det kom. Skader og tap var noe som uavvendelig hørte til livets gang. En slik innstilling til tilværelsen kunne man nok ha i det gamle samfunnet, hvor varia-
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 25
E M N E T F O R E R S TAT N I N G S R E T T E N
25
sjonsbredden i mulige skader og skadeårsaker unektelig var mindre enn i dag. Behovet for trygghet mot økonomiske forstyrrelser vokste frem med økende styrke mot slutten av 1800-tallet. Det er neppe tilfeldig at denne utviklingen skjedde samtidig med industriens fremmarsj, som her i landet foregikk på denne tiden. Industrialiseringen skapte en utrygghetsfølelse hos mange. Mulighetene for å bli utsatt for skader økte betydelig. Rett til erstatning kunne bidra til å skape trygghet. Disse behovene avspeiles i utviklingen av norsk erstatningsrett, i fremveksten av trygdesystemet og av forsikringsbransjen. Men erstatningsretten har en begrenset effekt som instrument i arbeidet for å skape trygghet mot følgene av skadeforvoldelser. Det er som nevnt bare få tilfeller av sykdom eller ulykke det står en ansvarlig skadevolder bak. Dette er bakgrunnen for fremveksten av vårt trygdesystem på personskadenes område. Folketrygden er et sosialt stønadssystem som ikke ser på skadens årsak eller hvorfor behovet for støtte er oppstått. Den konsentrerer seg om resultatet, dvs. hva slags skade som er inntrådt, og omfanget av den. Det ligger utenfor rammen av denne boken å komme inn på ytelsene i folketrygden, som er gitt i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd. Ytelsene fra folketrygden skal gi et grunnleggende vern mot tap av inntekt og merutgifter som følge av sykdom og skader. Det er særlig to forhold som det er grunn til å understreke her. For det første:Ytelsene dekker mange av de tap som skadelidte påføres ved en erstatningsbetingende begivenhet. Men som regel er det en del av tapet som ikke dekkes av trygden – i mange tilfeller dreier det seg om betydelige beløp. Dette skal erstatningsretten fange opp når erstatningsvilkårene er til stede. For det annet: Det trygden dekker, skal i sin helhet komme til fradrag i det skadevolderen plikter å erstatte, skl. § 3-1 tredje ledd første punktum. Dette skal vi komme tilbake til. Utbyggingen av trygdesystemet bidrar altså til å redusere skadevolders erstatningsplikt. Erstatningsrettens ytelser blir derved et supplement til trygdens.
Folketrygden
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 26
26
H VA E R S TAT N I N G S R E T T E N H A N D L E R O M
Naturskadefondet
På tingsskadesektoren har vi ikke noe som tilsvarer trygdesystemet. Det eneste som kan sammenlignes med det, er naturskadefondet. Men der ses det på skadeårsaken – om skaden er voldt av en naturskade – og ikke på virkningene, som er karakteristisk for dekningen etter folketrygdlovens regler. Regler om naturskadeerstatning er gitt i lov 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadeloven).
Forsikring
Poenget ved en forsikringsavtale er at forsikringsselskapet påtar seg å dekke en fremtidig, uviss forpliktelse. For å få rettigheter etter en forsikringspolise må man enten selv ha inngått en forsikringsavtale med forsikringsgiveren, eller være sikret gjennom en avtale som en annen har inngått med selskapet. Slike avtaler er nærmere regulert i lov om forsikringsavtaler 16. juni 1989 nr. 69. Hvilke skader og tap selskapet skal dekke, gir forsikringsavtalen nærmere beskjed om.
Skadeforsikring og personforsikring
Vi deler gjerne forsikringsformene i to hovedgrupper: skadeforsikring og personforsikring.
Tingsskade- og formuesskadeforsikring
Innenfor skadeforsikringen skiller man mellom tingsforsikringer, formuesskadeforsikringer og ansvarsforsikringer. De to første forsikringene tegnes av den som kan bli utsatt for skaden eller tapet, og når man ønsker beskyttelse mot begivenheter som det ikke står noen ansvarlig skadevolder bak, eller når det er en selv som kan tenkes å være årsak til skaden. Som eksempler kan nevnes brannforsikringer og kaskoforsikringer. Skadene vil her normalt skyldes forhold som ingen er herre over, eller man kan selv ha voldt skaden – som ved uforsiktig omgang med fyrstikker eller fordi ens evner som bilfører var mangelfulle. Men her kan også en skadevolder komme inn i bildet: Brannen skyldes en tredjemann. Som eksempel på en formuesskadeforsikring som skal beskytte mot forhold man ikke er herre over, kan nevnes en idrettsarrangør som tegner en såkalt «regnværsforsikring».
Ansvarsforsikring
Ansvarsforsikringen har et annet formål enn tings- og formuesskadeforsikringen. Her er det den potensielle skadevolder (og
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 27
E M N E T F O R E R S TAT N I N G S R E T T E N
27
det er vi alle) som ønsker å verne seg mot følgene av erstatningsansvaret. Volder man på erstatningsbetingende måte en skade, blir det forsikringsselskapet og ikke en selv som betaler erstatningen. Personforsikringen omfatter livs-, ulykkes- og sykeforsikringene. En livsforsikring vil komme til utbetaling ved sikredes død, uansett dødsårsak. Ulykkesforsikringen dekker også dødsrisikoen, og kommer til utbetaling også ved varig invaliditet. Men her er vilkåret at skaden er voldt i forbindelse med en ulykke. Sykeforsikringen har store likhetspunkter med ulykkesforsikringen; forskjellen ligger i farefeltet. Hvilke forhold som utløser forsikringen, varierer altså noe. Men felles for dem alle er at hvis tilfellet først faller inn under forsikringen, kommer forsikringsbeløpet til utbetaling, uavhengig av det konkrete tap som er oppstått.
Personforsikringen
Forsikring er meget utbredt både for tingsskader og for personskader. Det som skiller dekning under en forsikring fra dekning etter folketrygden, er at medlemskap i folketrygden er obligatorisk, mens det er en frivillig sak om man vil tegne forsikring som beskytter en selv eller ens gods. Denne frivilligheten er imidlertid ikke helt unntaksfri. På personskadesektoren er medlemskap i visse pensjonsordninger i forbindelse med arbeid eller yrke obligatorisk. Det typiske eksempel er medlemskapet i Statens pensjonskasse. Og 1. januar 2006 ble det innført en obligatorisk pensjonsordning i privat sektor. Også slike pensjoner skal på samme måten som trygdeytelser tas hensyn til når erstatning skal utmåles (se nærmere lov 21. desember 2005 nr. 124 om obligatorisk tjenestepensjon).
Forsikringens utbredelse
En forsikring dekker normalt ikke alle skadeårsaker. Det karakteristiske ved forsikringer er at utbetalingen er betinget av at skaden er voldt ved en begivenhet (et forsikringstilfelle) som er nevnt i polisen.Tegner man en ulykkesforsikring, dekker den de skader man påføres ved ulykkestilfelle, men ikke følgene av forskjellige sykdommer. Og har man tegnet en brannforsikring, er man dekket hvis huset brenner ned, men ikke hvis det har vært innbrudd. Har man vanlig kaskoforsik-
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 28
28
H VA E R S TAT N I N G S R E T T E N H A N D L E R O M
ring på bilen, dekker ikke den bilbrann. Og har man en lystbåt som det er knyttet kaskoforsikring til, dekker ikke forsikringen skader som er voldt under vinteropplaget, med mindre man har ønsket særvilkår. Trygd, forsikring og erstatning sett i sammenheng
De tre grunnleggende kompensasjonssystemer vi nå har sett på – erstatning, trygd og forsikring – virker i dag som et felles hele mot målsettingen om økonomisk trygghet. Videre er det grunn til å nevne at erstatningsretten og forsikringsretten sammen kan brukes for å skape en hensiktsmessig dekningsordning; det typiske eksemplet her er bilansvarslovens system. Bileieren er pålagt en forsikringsplikt hvor skadelidte har et direkte krav mot forsikringsselskapet. Skadelidte kan kreve erstatning av selskapet uavhengig av skadevolderens personlige ansvar. Utviklingen av slike forsikringsordninger viser hvordan erstatningsrett og diskusjonen omkring erstatningsrettens funksjon ikke kan vurderes uavhengig av slike alternative forsikringsordninger. Andre eksempler i norsk rett på en slik lovfestet forsikringsplikt som gir skadelidte rett til erstatning, uavhengig av om erstatningsvilkårene er til stede, er gitt ved produktskader ved lov 23. desember 1988 nr. 104 om produktansvar (prodanl.) § 3-4, sml. § 3-3, og den yrkesskadeforsikring som er etablert ved lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring. Her må også nevnes reglene i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasienstskl.), hvor det ikke er helsepersonellet eller sykehuset som dekker tapet, men et eget organ, Norsk pasientskadeerstatning. 1.2.7 Erstatningsrettens stilling i dagens samfunn I dette avsnittet skal vi se nærmere på hva erstatningsrettens funksjon kan sies å være i dagens samfunn. Når dette spørsmålet skal belyses, er det viktig å ha klart for seg den sammenhengen det er mellom erstatning, trygd og forsikring som ble drøftet i forrige avsnitt.
Gjenoppretting og prevensjon
Det er vanlig å si at det er to hovedhensyn som begrunner erstatningsplikt: gjenoppretting og prevensjon.
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 29
E M N E T F O R E R S TAT N I N G S R E T T E N
29
En regel om erstatningsplikt innebærer at skaden blir gjenopprettet (i den grad det er mulig i kroner og øre). Erstatningsplikt har altså en gjenopprettende funksjon. Når det oppstilles regler om erstatningsplikt og rammen for erstatningsansvaret blir utvidet, er det fordi man ønsker at den som påføres et tap ved en skadevoldende handling, skal få dette tapet erstattet. Gjenoppretting blir altså et mål som vi ønsker at erstatningsregelen skal fylle. Men hvorfor ønsker vi en erstatningsrett som i stor utstrekning imøtekommer skadelidtes ønske om og behov for gjenoppretting? Og hvorfor har det vært, og er det fremdeles, et hovedtrekk i utviklingen at stadig flere bør få erstatning på objektivt grunnlag? Det er jo andre mekanismer som samfunnet også råder over når det gjelder å nå dette målet. Vi har allerede vært inne på at trygderettens grunnleggende funksjon er å ivareta det samme behovet, samtidig som forsikringsmulighetene finnes for alle som vil verne seg mot økonomiske tap. Folk har åpenbart visse grunnleggende rettferdsforestillinger som går ut på at en voldt skade skal erstattes. Disse forestillingene har nok en viss sammenheng med den gamle hevntanken: Skadevolderen skal påføres et onde til gjengjeld for den skade som er påført en annen person eller dennes eiendom. I forarbeidene til erstatningsrettslig lovgivning er det ofte henvist til slike rettferdsforestillinger. I NOU 1977:33 s. 24 heter det eksempelvis: «Av de øvrige hensyn eller begrunnelser for erstatningsansvar som er nevnt foran, antar utvalget at folks rettferdsforestillinger bør tillegges atskillig vekt. Folk vil trolig mene at den som har voldt skade eller tap, bør få merke dette i form av erstatningsansvar eller regressansvar når vedkommende har utvist grovere skyld. Det samme gjelder en bedrift som på uforsvarlig måte anvender arbeidsmetoder og materiell som fører til ulykker og påfører andre skade eller tap.» Diskusjonen om erstatningsreglenes rekkevidde blusser gjerne opp nettopp etter større ulykker. Mange synes at erstatningsplikten gir skadevolderen en vel-
Rettferdsforestillinger
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 30
30
H VA E R S TAT N I N G S R E T T E N H A N D L E R O M
fortjent smekk, og at det er heldig at rettsordenen tar hensyn til slike følelser og lar dem få utløp innenfor en rettslig ramme. Dette gjelder særlig når skadevolderen har voldt skaden ved forsett eller uaktsomhet. Det bør imidlertid tilføyes at skadevolderen ofte ikke rammes selv, men at et forsikringsselskap må betale. De aller fleste skadevoldere har en ansvarsforsikring som dekker tapet. Den økonomiske belastningen for skadevolderen blir derfor som regel meget beskjeden. Det er nok likevel symbolverdiene som betyr noe – at det er et forsikringsselskap som betaler, spiller liten rolle. At skadelidte får erstatning (gjenoppretting), blir det vesentlige. Hvem er nærmest til å bære risikoen?
Men også når skadevolderen ikke kan bebreides for skaden, går norsk rett i mange tilfeller langt i å pålegge objektivt ansvar. Det konstateres bare hvem som er skadens årsak. Også her er det nok rettferdsforestillinger som er dominerende. Spørsmålsstillingen blir denne: Hvem er nærmest til å bære risikoen for den begivenheten som voldte skaden? Da blir svaret ofte at det er den som utløste skaden, og ikke den som ble rammet av den. Dette er en av de grunnleggende problemstillingene både når rammen for det ulovfestede objektive ansvaret skal trekkes, og når lovgiveren vurderer om det ved lov skal gis regler om objektivt ansvar.
Flytting av tapet fra skadelidte til skadevolder
Når skaden blir gjenopprettet, er tapet flyttet fra skadelidte og over på skadevolderen. Denne overflyttingen har blant annet som følge at omkostningene ved en virksomhet plasseres hos virksomhetsutøveren. En slik plassering av omkostningene hvor de ut fra bestemte overveielser hører hjemme, kan derfor bli et mål i seg selv. Dette er noe vi skal komme tilbake til flere steder i fremstillingen når det gjelder argumentasjonen for et ansvar på objektivt grunnlag. Sentralt står da den pulveriseringseffekten som ansvaret bl.a. gjennom ansvarsforsikringen vil ha. Det mindretall som påføres et tap, får en erstatning som er finansiert ved premiene fra de mange. Ofte kan en bedrifts erstatningsansvar beregnes statistisk. Slik blir ansvaret en driftsomkostning som kan innkalkuleres i bedriftens alminnelige omkostningsnivå, og det blir dermed virksomhetens kunder som bærer byrdene. Dette er i seg selv ikke uri-
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 31
E M N E T F O R E R S TAT N I N G S R E T T E N
31
melig; de skader som oppstår ved produksjonen og markedsføringen av et produkt, bør bæres av de brukerne som har nytte eller glede av produktet. En regel om erstatningsplikt virker pulveriserende ved at det i det store flertall av tilfeller er forsikringsselskapet som må dekke tapet. Når bestemte virksomhetsutøvere pålegges en obligatorisk ansvarsforsikring, blir det gjerne begrunnet med pulveriseringsvirkningen, og at et strengt ansvar derfor ikke blir så byrdefullt å bære for skadevolderen. Også for privatlivets skadevoldelser gjelder dette, idet alle som har forsikret sine hjem, også er ansvarsforsikret.
Pulverisering av tapet
Når vi taler om erstatningsrettens preventive funksjon, er tankegangen at en regel om erstatningsplikt motiverer potensielle skadevoldere til å unngå å volde skade. Dette kalles gjerne den allmennpreventive virkning. Men også en individualpreventiv virkning er aktuell: De som har betalt erstatning én gang, vil gjerne unngå å gjøre det en gang til.
Nærmere om prevensjonen
Både i forarbeidene til erstatningsrettslig lovgivning og i rettspraksis gis det ofte uttrykk for troen på at en regel om erstatningsplikt virker preventivt – at den kan forhindre en skade. Det kan imidlertid reises spørsmål om hvor langt regler om erstatningsplikt har skadeforebyggende virkning. Her foreligger det ikke mange undersøkelser, og man er derfor henvist til noen mer personlige refleksjoner. Først er det grunn til å minne om den utbredte ansvarsforsikringen: Det er gode holdepunkter for å anta at erstatningsreglenes preventive funksjon ikke er særlig betydelig. På de fleste livsområder er det åpenbart at det økonomiske incentivet til å unngå skadevoldelse forsvinner når skadevolderen ikke selv må betale erstatningen. Det er noe paradoksalt at på de livsområder hvor skadefrekvensen er særlig høy, som for eksempel på bilskadesektoren, er forsikringen obligatorisk. Hvis man hadde noen særlig tro på erstatningspliktens preventive virkning, burde man heller innføre forbud mot å dekke skadeforvoldelser gjennom forsikring. Dette viser at det
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 32
32
H VA E R S TAT N I N G S R E T T E N H A N D L E R O M
er gjenopprettingen som er det viktigste hensynet, og at det for eksempel er straffen for å kjøre i beruset tilstand som blir det dominerende preventive virkemiddel. I tillegg kommer kontrolltiltak som politikontroller o.l., som øker risikoen for å bli oppdaget. Selv om bilforsikringsselskapet kan kreve det som er utbetalt til skadelidte, tilbake fra bilisten som kjørte i beruset tilstand, noe de også gjør i praksis, hører vi lite om dette i debatten om slike trafikkskader. Vi ser imidlertid som nevnt at prevensjonshensynet ofte trekkes frem i lovforarbeider. Og det er nok slik at en regel om erstatningsplikt i seg selv kan medføre at folk flest unngår å skade andre personer eller ting ved uaktsomhet. På en del livsområder er det neppe tvil om at regelen betyr noe; for eksempel på transportsektoren og forurensningssektoren er nok dette tilfellet. Det har også vært hevdet at et strengt ansvar for leger og sykehus vil redusere antallet pasienter som blir feilbehandlet. Andre skadeforebyggende tiltak
I arbeidet for å hindre skader er det grunn til å tro at det offentlige kontrollapparatet er mer effektivt enn erstatningsretten. Dette kontrollapparatet er i dag utviklet på en lang rekke områder. Av særlig betydning er kontrollen med arbeidsmiljøet, som Arbeidstilsynet utøver etter arbeidsmiljøloven.Videre kan nevnes som eksempler: Lov 29. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (el-tilsynsloven) har etablert et Elektrisitetstilsyn. Legemidler blir gjenstand for kontroll og godkjennelse med hjemmel i lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven). Lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) tar sikte på å høyne produktsikkerheten. På forurensningssektoren er det gitt en omfattende skadeforebyggende lovgivning, med den generelle lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og avfall (forurensningsloven) som den sentrale loven. Petroleumsvirksomheten i Nordsjøen er underkastet spesielt omfattende sikkerhetsregler i kapittel X i lov 29. november 1996 nr. 11 om petroleumsvirksomhet.
Oversikt over erstatningsretten_Layout 1 19.11.12 14.36 Side 33
E M N E T F O R E R S TAT N I N G S R E T T E N
En spesiell form for prevensjon går gjerne under navnet økonomisk prevensjon. Erstatningsplikten blir da et middel til å skape et økonomisk motiv for å få folk til å handle på en bestemt måte. Hvor en bedrift oppnår reduserte forsikringspremier ved å etablere visse sikkerhetstiltak, taler vi om økonomisk prevensjon. Og hvis et legemiddelfirma, av frykt for erstatningsansvar, unnlater å sende et nytt preparat ut på markedet, men utprøver det ytterligere for å gjøre det om mulig enda sikrere, er det igjen tanken om økonomisk prevensjon som spiller inn. Hvis en bilfabrikant pålegges å erstatte skader som påføres fotgjengere på grunn av svikt i bremseanordningen, kan det medføre at bremsene blir forbedret fra fabrikkens side. Man kan trygt si at utviklingen av et produktansvar, dvs. et skjerpet ansvar for produsentene av skadevoldende produkter, har hatt som formål å få produsentene til å skape bedre og sikrere produkter. Det strenge ansvaret vi har for forurensningsskader, bygger på lignende hensyn.
33 Den økonomiske prevensjon
Skal den økonomiske prevensjon ha noen betydning, må erstatningsreglene utformes slik at ansvaret legges på den som har mulighet for å avverge skaden. Dette kan tale for å lede ansvaret i en bestemt retning, normalt mot produsenten. Økonomisk prevensjon fungerer også gjennom forsikringspremiene på de ansvarsforsikringer som ulike bransjer og bedrifter må betale. Har en kunde en dårlig skadestatistikk, kan det medføre høyere forsikringspremier. Sammenfatningsvis kan det sies at når det står en ansvarlig skadevolder bak en skade, bidrar erstatningsretten til å skape trygghet. Ved at skaden gjenopprettes, tilfredsstilles rettsfølelsen i samfunnet; det skapes sosial rettferdighet. Erstatningsretten kan også bidra – om enn i begrenset grad – til å redusere antallet skader. Hvorvidt erstatningsretten også bidrar til økonomisk effektivitet, er mer tvilsomt. Erstatningsoppgjør er i seg selv kostnadskrevende, og regelutformingen tillegger neppe effektivitetshensynet den vekt mange mener det bør ha.
Sammenfatning