Nesten som deg selv bla i bok

4. utgave

møter, er ikke kopier av deg selv, men de ligner deg. De møter deg med en utfordring til moralsk ansvar. Barnehagen er en arena der mennesker lever i forhold til hverandre, og oppmerksomheten i boken er rettet mot forholdet mellom den voksne og barnet, den voksnes forhold til andre voksne, og ikke minst barnets forhold til andre barn. Bokens del 1 gir en

nesten som deg selv

Nesten som deg selv er både tittel og inn­ fallsvinkel for denne boken. Barn eller voksne du

innføring i deler av etikkens historie og etiske grunnlagsproblemer og inviterer til ved det etiske samlivet i barnehagen.

Målgruppen for boken er barnehagelærerstudenter, barnehagelærere og andre som arbeider med barn.

Levi Geir Eidhamar er førstelektor ved Universitetet i Agder. Han har publisert flere viten­ skap­lige artikler og vært medforfatter i flere lærebøker, blant annet Små mennesker – stort mangfold (2014), Den Andre – Etikk og filosofi i skolen (2007) og Religioner og ­livssyn (2004).

Paul Leer-Salvesen er professor ved Universitetet i Agder. Han har utgitt flere vitenskaplige artikler og bøker, blant annet Voldens­ ­ ­ansikter (2014), Forsoning etter krenkelser (2009) og Den ­Andre – Etikk og filosofi ­­i skolen (2007).

levi geir eidhamar Paul Leer-Salvesen

forsøk på etisk analyse og diskusjon. Bokens del 2 konsentrerer seg om praktiske sider

nesten som deg selv barn og etikk

levi geir eidhamar Paul Leer-Salvesen 4. utgave

ISBN 978-82-02-44477-8

I S B N 978-82-02-44477-8

9

788202 444778 www.cda.no

978-82-02-44477-8Nesten som deg selv.indd 1

08.10.14 14.37

Forord Nesten som deg selv er en etikkbok skrevet for alle som arbeider med eller forbereder seg på arbeid med barn. Både i omfang og innhold er boken spesielt tilpasset kunnskapsområdet «Samfunn, religion, livssyn og etikk» i barnehagelærerutdanningen. Denne 4. utgaven er en revisjon som bygger på Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver 2011 og Nasjonale retningslinjer for barnehagelærerutdanning 2012.

Budet om å elske sin neste som seg selv står sentralt i den jødiske og kristne tradisjonen. I vår tid har nestekjærlighetsbudet fått sin renessanse i nærhetsetikken. Tanken om kjærlighet til nesten har vært en viktig inspirasjonskilde for denne boken: Barnehage og hjem er arenaer der mennesker lever i forhold til hverandre. Derfor retter boken oppmerksomheten mot forholdet mellom den voksne og barnet, den voksnes forhold til andre voksne, og ikke minst barnets forhold til andre barn. Nesten som deg selv er både overskrift og innfallsvinkel: Barnet eller den voksne du møter på din vei, er ikke en kopi av deg selv. Hun er annerledes. Men hun ligner. Under enhver omstendighet møter hun deg med en utfordring til moralsk ansvar.

Bokens del I gir en innføring i deler av etikkens historie og etiske grunnlagsproblemer. Leserne inviteres til å prøve seg på etisk analyse og diskusjon, og til å reflektere over hvordan barn tenker om etikk. Denne delen er skrevet av Paul Leer-Salvesen.

Bokens del II konsentrerer seg mye om de praktiske sidene ved det etiske samlivet i barnehagen. Den inneholder også et kapittel om yrkesetikk for barnehagelærere. Stoffet konkretiseres ved en rekke eksempler fra barnehagen og barns hverdag. Samtidig er problemstillingene aktuelle for alle som arbeider med barn. Denne delen er skrevet av Levi Geir Eidhamar, med unntak av delkapitlet om barn og IKT som er skrevet av Paul Leer-Salvesen.

5

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 5

08.10.14 09:35

I forhold til 3. utgave er det foretatt en full gjennomgang ut fra gjeldende planverk. Kapitlet om barn og seksualitet er forkortet, mens kapitlene om skam og skyld, samtale om etiske og filosofiske spørsmål, samt om mobbing, i stor grad er nyskrevet. Helt nye er kapitlene om danning og Turiels teori om sosiale områder (Eidhamar) og kapitlet om barn og IKT (Leer-Salvesen).

Vi vil takke barna som i sin tid leverte inn tegninger: Malene Randøy (s. 104, 122, 140), Simon Nitsche (s. 95, 129), Anne Live Eidhamar (s. 118) og Erlend Eidhamar (s. 127, 164).

Kristiansand, 2014 Levi Geir Eidhamar og Paul Leer-Salvesen

6

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 6

08.10.14 09:35

Kapittel 1

Livssyn og etikk 1.1 Typisk for mennesker?

Er det typisk for mennesker å være opptatt av hva som er rett og galt?

Hvis du er i en barnehage og observerer barn som leker, spiller, konkurrerer og prøver seg ut på hverandre, kan det se slik ut: Barn begynner tidlig å bruke ord og begreper som vi voksne vil forbinde med etikk og moral. Hvor gamle er barna når de diskuterer om en handling er gjort med vilje eller ikke, hvem som har skylden, om en regel er brutt? Det skjer tidlig. Vi begynner tidlig i livet å opptre som moralske subjekter. Kanskje det er noe av det mest typiske for mennesker.

Det er ikke så lett å beskrive hva som kjennetegner mennesker sammenlignet med dyr. Noen peker på menneskets evne til å forstå og kommunisere. De minner om at vi ikke kjenner dyr som kan skape og bruke språk slik som mennesker.

Andre peker på hukommelse og tenkeevne: Vi vet ikke om andre som kan lagre inntrykk slik som mennesket, og dermed forestille seg det som var før, det som er nå, og det som kommer i fremtiden. Andre igjen sier at det er menneskets bevissthet og evne til å stille spørsmål som er det typiske. De understreker at ingen andre har bevissthet om sin egen eksistens slik mennesket har. Vi vet ikke om dyr som spør hvor de kommer fra, hvor de går, og hva livets mening er.

Når vi kommer hit i denne lille tankeleken om mennesket, er vi inne i området for det vi kaller livssyn og etikk. Denne boken tar ikke mål av seg til å gi det endelige svaret på hva som særpreger mennesket i forholdet til dyrene. Her er hovedtemaene menneskets etikk, moral og handlinger. Derfor påstår vi dette: Mennesket er den eneste skapning det gir full mening å kalle et moralsk subjekt.

Mennesket er det eneste vesen vi vet om som har en religion eller et livssyn og

13

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 13

08.10.14 09:35

kapittel 1

en etikk. Mennesker har beskjeftiget seg med spørsmålene om liv og død og om rett og galt så lenge vi kan følge deres kulturspor på jorden.

Men vi må ta noen forbehold: Dyreforskningen gjør raske fremskritt. Vår nærmeste slektning i dyreriket er primaten bonoboen (de Waal 2013). Denne sjimpansen kan ha kognitive ferdigheter på linje med små barn, og forskere har observert atferd blant bonoboene som mange vil kalle moralsk. Bonoboene «vinner» mange ferdighetskonkurranser med grupper blant oss mennesker: små barn, psykisk utviklingshemmete, demente. Hvorfor gir det likevel for mange mening å opprettholde skillet mellom mennesker og dyr? Hvorfor tar vi ikke inn primatene i barnehagen? Dette er krevende, men viktige spørsmål som både handler om menneskesynet og dyresynet.

Det er typisk menneskelig å danne livssyn Det er sannsynligvis viktig å operere med en forskjell, for eksempel mellom mennesker og hunder, om hunden aldri så mye er blitt kalt «menneskets beste venn»: En hund er på mange måter programmert til sitt hundeliv. Genene inneholder kodene, og instinktene bestemmer langt på vei atferden. Hundens eier kan dressere og undervise for å korrigere denne atferden. Hunden kan også lære gjennom erfaring. Hunden kan kjenne smerte og glede. Men det gir sannsynligvis ikke mening å si at hunden har et livssyn som får konsekvenser for hundens handlinger. Mennesket er ikke på samme måte programmert til sitt menneskeliv, og «vet» ikke instinktivt hvordan det skal handle. Mennesket må stille spørsmål, formulere verdier, se ting i sammenheng, velge mellom alternativer.

Visst er det forskjeller mellom individer: En nesten språkløs psykisk utviklingshemmet og en høyt begavet filosof har ikke det samme forholdet til livssyn og etikk. Men vil vi ikke likevel si at de er mennesker i samme grad? Når vi sier at det er typisk menneskelig å danne et livssyn, omtaler vi mennesket på en over-individuell måte og demper ned alle forskjeller mellom individers evner og ferdigheter: Vi sier noe om menneskeslekten og om mennesket som kulturvesen.

Mennesker danner ikke livssyn alene og for seg selv. Livssyn læres. Livssyn tar en imot fra den kulturen en lever i, eller en opponerer mot bestemte livssyn i sin kultur. Mennesket er et kulturvesen. I denne sammenheng betyr det at vi mottar tanker om religion, livssyn og etikk fra andre, og bringer det videre til andre. Vi traderer (tar imot og bringer videre) skikker, verdier og tankeinnhold.

Slik dannes tradisjonen, og denne danningen skjer kontinuerlig i den kultur 14

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 14

08.10.14 09:35

livssyn og etikk

vi lever i: i hjemmene, barnehagen, skolen, blant venner, i kollegafellesskap, i mediesamfunn. Vi mottar kunnskap fra andre og bringer nye og gamle tanker videre til andre.

Det er i en slik vid betydning vi bruker ordet livssyn i denne boken. Begrepet rommer både religiøs tro og virkelighetsforståelse og ikke-religiøse innfallsvinkler til livsspørsmålene: Et livssyn inneholder tanker og forestillinger om livet og virkeligheten som får konsekvenser for handlinger og handlingsvalg.

Et livssyn består som regel av tre komponenter: • virkelighetsoppfatning • menneskesyn • etikk Virkelighetsoppfatning er et vidt begrep for de tanker vi gjør oss om livet på jorden og i universet. Menneskesyn er et noe snevrere begrep for de forestillinger vi har om menneskets væren. Etikken handler om hva som er det gode liv, og hva som er rett og galt, godt og ondt, sant og usant.

Det kan være komplisert å bestemme forskjellene mellom religion og livssyn.

Det kommer av at begge disse begrepene er så vide og dekker et stort mangfold av kulturelle fenomener. Men vi våger å si dette: Enhver religion inneholder et livssyn. Men et livssyn trenger ikke å være knyttet til en religion. Ikke minst i moderne tid finnes det en rekke eksempler på ikke-religiøse eller sekulære (verdslige) livssyn.

Forholdet mellom livssyn og handlinger er tett: En troende vil kunne beskrive dette forholdet med ordene «tro» og «gjerninger». En allmenn beskrivelse av et lignende forhold er ordparet «teori» og «praksis». Det er mange eksempler på hvor tett forbindelsen kan være: Forestillinger som mennesker har om naturen, er med på å bestemme praksis i naturen. Oppfatninger om menneskelivet kan gi seg utslag i konkrete handlinger overfor andre mennesker. Ulike syn på barnet kan føre til at voksne behandler barn på bestemte måter. Derfor er det naturlig å vie livssynet oppmerksomhet i en etikkbok.

En bok om etikk henter stoff fra flere områder: filosofi, idéhistorie, religionsvitenskap, teologi, psykologi og pedagogikk. Felles for flere av disse fagene er at de prøver å forstå ting som svært vanskelig lar seg forklare med de samme metoder som man bruker i naturvitenskap: Disse fagene kan kalles hermeneutiske (hermeneutikk: læren om kunsten å tolke og forstå). I disse fagene er vi på annen mark enn i for eksempel fysikken, selv om mange moderne fysikere 15

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 15

08.10.14 09:35

kapittel 1

i dag er opptatt av at fysikken også inneholder hermeneutikk. Kanskje et gammelt bilde på forskjellen mellom å forklare og forstå kan hjelpe oss? Du ser på månen som kretser rundt jorden. Dette fenomenet prøver du å forklare. Du bruker det du vet fra fysikkens lover om gravitasjon og om årsak og virkning.

Men når du ser en mann som går i ring rundt en lyktestolpe, nytter ikke lenger forklaringene du henter fra fysikkens lover. Da må du prøve å forstå. Du må «lese» og «tolke» atferden hans.

Slik er etikken også en hermeneutisk disiplin: Vi samler kunnskap og erfaring fra fortiden og samtiden for bedre å kunne forstå bakgrunnen for moralske handlingsvalg.

I fortsettelsen skal vi trekke noen historiske linjer, før vi gir et lite riss av livssynsmangfoldet i vår egen samtid. For oss europeere er det naturlig å lete etter røttene for vår tenkning på tre steder: i antikkens Hellas, i Israel og i de første kristne menigheter. Moderne vestlige livssyn lar seg ikke forstå om man ikke tar med seg denne historien, men dette kan ikke gjøres utfyllende her. Vi konsentrerer oss om ideer som i særlig grad er relevante for etikken. Vår påstand er denne: Det er typisk for mennesket som et kulturvesen å danne seg et livssyn, med en virkelighetsoppfatning, et menneskesyn og en etikk som basis for handlingsvalg.

1.2 Etikk i antikken Vi holder fast ved påstanden om at etikken er like gammel som filosofien og religionene, og like globalt utbredt som menneskeheten. I alle kulturer vi kjenner, har mennesker gjort seg tanker om hvordan livet bør leves, og om hva som er rett og galt. Men for mennesker i Norge ved begynnelsen av det tredje årtusen etter Kristus er det naturlig å bruke litt tid på to av de viktigste kildene til vår egen filosofiske og religiøse tenkning: Hellas og Israel. Vi kunne nevnt Kina, India, Mesopotamia, Egypt eller Sør-Amerika. Her finnes spor av like gamle eller eldre kulturer med avansert tenkning om livssyn og etikk. Men i denne sammenheng skal vi konsentrere oss om de viktigste kjente kildene til vår kultur og kontekst. Da står gresk, jødisk og kristen tenkning i en særstilling. Hver på sin måte har kulturene fra middelhavsområdet for 2 000–3 000 år siden betydd mye for dagens etikk og livssyn.

Vi kan faktisk ikke åpne munnen i en etikkdebatt uten å komme i kontakt med tenkere fra Hellas for 2500 år siden: Selve ordet etikk stammer fra det greske adjektivet ethikos, som er avledet av ethos: skikk og bruk, eller sedvane.

16

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 16

08.10.14 09:35

livssyn og etikk

Aristoteles (384–322) er den første vi vet om som skrev en hel bok som han kalte en etikk. Ordet moral kommer fra de romerske naboene og er hentet fra det latinske mos, med samme betydning som ethos. Likevel har de to ordene fått noe forskjellig betydning i moderne tid. Vi kommer tilbake til forskjellene senere. Etikk forstår vi nå som moralens teorilære. Og slik forstod også Aristoteles denne disiplinen.

Men etikkens historie i Hellas begynte lenge før Aristoteles.

Filosofene De greske bystatenes blomstringstid begynte 500–600 år før Kristus. (Kilde til dette kapitlet er blant annet Tollefsen, Syse, Nicolaysen (2002): Tenkere og ideer Oslo: Gyldendal Akademisk.)

Denne samfunnsformen er bakgrunnen for at mange av de etiske spørsmålene fra det gamle Hellas virker så «moderne». Borgerne i de greske byene stilte mange spørsmål som vi kjenner igjen fra vårt samfunnsliv. Hvem skal ha makt i samfunnet? Hvordan er forholdet mellom den enkelte borger og kollektivet? Er demokrati en bedre styreform enn enevelde? Hvilke roller skal kvinner og menn ha i byen? Disse spørsmålene fra vår tids etikk og politikk finner vi igjen hos flere av de greske filosofene. Grunnen er at grekerne levde samfunnsliv med mange likhetstrekk med vårt eget. Vi kan også kjenne igjen en rekke andre spørsmål: Hva er det gode liv? Er det rett å begå selvmord og barmhjertighetsdrap (eutanasi = god død)? Hvordan skal man oppføre seg overfor ektefelle, foreldre, barn og venner?

En av de tidligste filosofene vi kjenner til, var kvinnen Sapfo fra øya Lesbos i Egeerhavet. Hun er den første vi vet om som brukte ordet samvittighet. Hun levde på 600-tallet f.Kr. og skrev dikt og små filosofiske tekster. Det er bare fragmenter som er i behold, men i ett av dem beskriver hun samvittigheten som en indre, moralsk stemme. Dette kalles Syneidesis på gresk og Conscientia på latin, og kan oversettes til «noe vi vet sammen».

Sofistene Sofistene (sofia: visdom) i Hellas var en gruppe filosofer som spilte en stor rolle i kultur- og samfunnsliv. Ettertiden kjenner dem stort sett indirekte gjennom andre forfatteres referater av hva de stod for. Platon har skrevet flere dialoger som er oppkalt etter kjente sofister i hans samtid (Gorgias, Protagoras). Sofistene var ofte profesjonelle lærere i retorikk. De underviste i hvordan man kan 17

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 17

08.10.14 09:35

kapittel 1

bruke språk og tenkning til å påvirke andre. Og de gav råd om hvordan man skulle leve et godt liv.

Det bildet vi får av sofistene, er ikke et bilde av en gruppe engasjerte idealister. De er snarere praktiske livskunstnere. De er ofte i senere tid blitt oppfattet som relativister som var kritiske til om det fantes sannheter som gjaldt for alle.

Sofismen utviklet seg sannsynligvis i en slik retning. Men utgangspunktet var en praktisk og jordnær filosofi som setter forestillinger om det gode liv i sentrum for oppmerksomheten.

Det finnes sjelden absolutte sannheter i sofismen. Man kan ikke med sikkerhet avgjøre hva som er sant og usant, og hva som er rett og galt. Men det er likevel ikke likegyldig hvordan man lever sitt liv. Livet skal leves slik at det innebærer en størst mulig grad av lykke og minst mulig smerte for flest mulig.

Slik ligner de på en moderne filosofisk retning som kalles utilitarisme og som kjennetegnes av konsekvensetikk.

«Mennesket er målestokk for alle ting,» sa sofisten Protagoras. Slik uttrykte han den praktiske og moralske side ved sofismen: Sofistene var lite opptatt av de store spørsmålene i naturfilosofi og kosmologi (læren om alle tings opphav).

De var opptatt av det livet mennesket lever, hovedsakelig i bystaten sammen med andre. Protagoras hadde store tanker om menneskets evne til å skape det gode liv. I prinsippet trodde han at mennesket både kan skape og forandre sin verden. Slik lå det også en kime til religionskritikk i sofismen. Denne retningen var skeptisk til alle lærer som gjør mennesket til viljeløse objekter for lover det selv ikke kan kontrollere.

Sofistene var ofte samfunnskritiske. Ut fra idealer om frihet og likhet kunne flere av dem kritisere slaveriet. «Ingen er født til å være slave,» skal Alkidamas ha sagt. Denne sofisten skal også være opphavsmann til en setning som lesere av Paulus’ brev til romerne (Rom 3,22 og 10,12) vil nikke gjenkjennende til: «Gud gjør ikke forskjell på folk.»

I sofismen finner vi tanker om likhet til tross for forskjell. Det er som om denne gruppen filosofer er vokst frem av den demokratiske bystaten, der borgere måtte læres opp til å tåle hverandre, diskutere og samarbeide. Da blir etikken viktig, mens absoluttene blir farlige. Det er som om selve arkitekturen i den tette lille greske byen krever toleranse: Her blir det ulevelig om folk ikke kan løse problemer gjennom samtaler og samarbeid.

Sofistenes tanker er ett blant mange eksempler på at tanker vi oppfatter som svært moderne, er tenkt og praktisert tidligere i historien. Deres etiske posi18

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 18

08.10.14 09:35

livssyn og etikk

sjon synes å ha vært et sted mellom toleranse og relativisme. For hvor går den etiske tålegrense? Er den så langt borte at det ikke finnes noe som er absolutt sant, absolutt rett og absolutt galt? Dette er ett av sofismens etiske dilemmaer.

Og vi kan kjenne igjen problemet fra vårt eget samfunn med mange religioner og livssyn representert.

Sofistene plasserte mennesket i sentrum for oppmerksomheten. Slikt blir det humanisme av, og forestillinger om menneskeverd. Men samtidig er det noe som skyves ut av oppmerksomhetsfeltet: dyrene, plantene, andre former for liv enn det menneskelige. «Antroposentrisme» er denne posisjonen kalt – «mennesket i sentrum». Et viktig etisk spørsmål er om dette er en holdbar posisjon sett i sammenheng med de farene som truer livet i dagens verden. Hva med dyrene, plantene, økosystemene? Hva bør stå i sentrum for etikkens oppmerksomhet?

Sokrates (ca. 470–399 f.Kr.) Sokrates er på mange måter en filosofisk og etisk helgenskikkelse. From, klok og spennende trer han tydelig frem fra historien som et individ. Vi kjenner ham først og fremst fra skriftene til eleven Platon. Han tegner et bilde av en klok og dypt moralsk mann som levde slik han lærte. Når det gjelder historien om Sokrates, betyr praksisen hans minst like mye som teorien. Han er et av de viktigste moralske forbildene i filosofihistorien.

Sofistene er viktige motpoler for Sokrates: Vi skjønner at mange sofister på hans tid var mer opptatt av språklig overlegenhet og makt enn av hva som var sant og rett. Sokrates var den enkle og fattige vismannen som lette etter sannheten og etter moralske holdepunkter i livet. Sokrates var en praktisk mann.

Han var ikke opptatt av de store filosofiske spørsmålene for deres egen skyld.

På spørsmålet om det finnes noe som er absolutt godt og rett, ville Sokrates sannsynligvis svare at vi bør anta det, og så se hva denne antakelsen fører til rent praktisk i livene våre.

Sokrates trodde at dydene og verdiene faktisk eksisterer, og at de lar seg finne hvis en bare oppriktig søker dem. I mange av de samtalene som er referert med ham som aktør, går samtalen ut på å bestemme nærmere hva en dyd er: Hva er nå dyder som fromhet, tapperhet, rettferdighet, selvbeherskelse? Sokrates spør. Den sokratiske metode er en spørremetode. Det er en kjede med spørsmål som tvinger samtalepartneren til å tenke gjennom viktige etiske og filosofiske temaer. Sokrates vil gjennom sine forsøk på definisjoner øke samtalepartnerens 19

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 19

08.10.14 09:35

kapittel 1

viten og presisjonsnivå. For den som vet hva som er rett, vil også gjøre det rette, hevdet Sokrates. Her ser vi spor av et svært optimistisk syn på mennesket og på opplysningens betydning: Kunnskap fører godt med seg.

Sokrates var ingen fjern teoretiker og intellektuell. Men han hadde likevel høye tanker om hva kunnskap og viten kan føre til i etikken: Dyd er egentlig viten, både for Sokrates og Platon. Bare den innsiktsfulle har dyder. Den som gjør det rette, vet hva som er rett. Å være vis innebærer ikke bare å ha store kunnskaper, men minst like mye å gjøre det gode, sanne og rette. Visdom uten praksis er verdiløs.

Det sokratiske spørreprogrammet gjorde samtalen til en viktig del av etikken: Det nytter å prøve å overbevise andre mennesker om hva som er rett! Hos Sokrates og Platon er samtalen blitt en filosofisk metode som gir ny erkjennelse, eller en etisk metode som skaper bedre mennesker: Det nytter å snakke med andre for å få dem til å tenke nytt og handle rett! For barnehagelærere og alle andre som har oppdrageransvar, er Sokrates en filosof og etiker som gjør en optimistisk på pedagogikkens vegne.

Historien om Sokrates er en spennende historie om en original som i årevis vandret rundt og brydde seg med sine medmenneskers liv i byen. Han ble sikkert beundret, men også ledd ut, og kanskje til og med hatet. Som alle helgener var han en nær slektning av klovnen – en skikkelse som både vekker latter og gråt hos dem han møter. Til slutt irriterte han makthaverne i Aten i den grad at han ble dømt til døden. Slik finnes også en lidelseshistorie i historien om den moralske helgenen Sokrates: Han avslo sine venners opplegg for flukt fra fengselet og tilbud om et trygt liv i eksil. Han hadde en etisk begrunnelse for avslaget: Byens lover skal adlydes og overholdes, selv om de rammer en selv.

Derfor tømte han giftbegeret han ble dømt til å tømme, selv om han i sin etiske tenkning avviste selvmordet. Handlingen kan virke svært forunderlig på oss.

Hvordan kan lydighet mot loven og myndighetene i byen føres så langt? Et mulig svar er at kollektivet i byen har forrang fremfor individet i byen. Og det er en tanke som er nokså fremmed for oss moderne individualister.

Sokrates er en viktig person i etikkens og filosofiens historie. Han er et eksempel på at filosofisk viten må munne ut i moralsk praksis. Filosofien har med livet i fellesskapet i byen å gjøre, og i historien om Sokrates har mange funnet et eksempel til etterfølgelse.

20

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 20

08.10.14 09:35

livssyn og etikk

Platon (428–348 f.Kr.) Mennesket kan bruke sin fornuft til å finne frem til det gode, det sanne og det rette. Denne tilliten til fornuftens betydning er utbredt i gresk filosofi, og også hos Sokrates’ berømte elev Platon. Hans filosofi og etikk er overlevert i en lang rekke skrifter. Flere av tekstene er dialoger oppkalt etter filosofer og sofister i samtiden, som for eksempel Faidon, Timaios, Protagoras og Gorgias. I noen av dialogene spiller Sokrates en viktig rolle. Platon skal ha vært dikter opprinnelig, men så møtte han Sokrates og ble filosof.

Platon ser mennesket som et uryddig og ustyrlig vesen – en rotekopp som trenger fornuftig styring. Menneskets kropp og sjel er hos Platon to vesensforskjellige fenomener: Kroppen tilhører det jordiske og forgjengelige, men også det ustyrlige og det som er vanskelig å kontrollere. Sjelen er evig og tilhører egentlig en annen verden. Et slikt menneskesyn kalles dualistisk: Mennesket er delt i to, slik hele virkeligheten er todelt.

Det er ikke helt lett å avgjøre hvor bokstavelig Sokrates og Platon har ment de berømte ytringene om kropp og sjel som vi kan lese i dialogen Faidon. Her sier Sokrates at menneskets sjel er fanget i en kropp som straff. Sjelen hadde et liv før fødselen, og da «visste» sjelen alt og «så» alt klart. Men så lenge sjelen er innesperret i en kropp, er den forvirret av det flyktige og forgjengelige. En dag skal sjelen igjen bli fri og vinne tilbake sin opprinnelige innsikt. I mellomtiden – mens vi lever her og nå – må sjelen sette alle krefter inn på ikke å bukke under for det kroppslige, jordiske og forgjengelige. For mennesket er i stand til å søke utover seg selv og den fysiske verden. Mennesket er et åndsvesen. Ved filosofiens hjelp kan mennesket vinne innsikt i ideenes verden, i det egentlig gode liv.

Vi vet som sagt ikke hvor historisk riktig dette referatet av Sokrates’ tanker er. Og Platons eget forfatterskap er så stort og rikt at det er lett å gjøre ham urett ved å bruke uttrykket dualisme altfor enkelt. Med dualisme menes at virkeligheten ses som grunnleggende todelt: Ånd og materie. Sjel og kropp. Vi vet at det dualistiske synet på tilværelsen og menneskelivet har hatt en enorm påvirkningskraft i tiden etterpå, og at Platons skrifter er blitt lest på denne måten.

Både i filosofihistorien og religionshistorien har dualismen stått sterkt. Flere retninger som gnostisisme og manikeisme og nyplatonisme har ført den radikale todelingen av mennesket videre og utledet etiske konsekvenser av denne. For eksempel i retning av å se på det kroppslige og sanselige som mindreverdig, noe mennesket i størst mulig grad skulle undertrykke og beherske. Men å gi 21

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 21

08.10.14 09:35

kapittel 1

Platon selv skylden for senere tiders kroppsangst og seksualangst, er å gå for langt. Dualismen (todelingen) er langt tydeligere hos etterkommerne hans.

Platons hulelignelse er et berømt uttrykk for hvordan han tenker om menneskelivet og mulighetene for å nå frem til dypere erkjennelse. Jeg gjenforteller en forenklet versjon av lignelsen. La oss forestille oss en gruppe mennesker som sitter lenket inne i en hule, med ryggen mot et bål og mot åpningen ut i den lyse dagen. De ser skygger som danser og beveger seg på huleveggen, og de fleste er tilfredse med det de ser og det livet de har. Slik forestiller Platon seg menneskelivet før møtet med filosofien – før møtet med en Sokrates som vil opplyse sine medmennesker om hvordan livet egentlig «er».

En av mennene i hulen bryter imidlertid ut av den alminnelige tilfredshet over tingenes tilstand. Han er en av disse nysgjerrige, urolige som aldri kan slå seg til ro med tingene slik de er. Han får lyst til å finne ut hvor skyggene og lyset kommer fra. Han tror ikke lenger at det de ser på huleveggen er hele virkeligheten, i hvert fall ikke før han har fått undersøkt. Så går han utover. Han ser bålet med flammene som kaster skygger. Han ser lyset fra huleåpningen, og enda sterkere: Han kommer ut i sollyset og blir blendet av alt det klare, blinkende.

Men så ser han solen, himmelen, fuglene, trærne.

Overveldet må han innse at han hele livet bare har tittet på noen grå og fattige skygger av det egentlige livet, et flimmer på en skjerm.

Men Platons hulelignelse slutter ikke her. Vår nysgjerrige helt oppfører seg som en sann filosof. Han vender tilbake etter å ha sett lyset. Han vil dele sin erkjennelse med de andre, de som ennå sitter med ryggen mot huleåpningen og tror at skyggebildene er det hele. Men de lar seg ikke forstyrre. De vil ikke høre på ham. Til slutt blir de så vrede at de slår ham i hjel, slik borgerne i Aten dømte Sokrates til døden fordi de ikke tålte de sannhetene filosofen kom med.

Arven fra Platon inneholder en todeling av tilværelsen: Det vi ser for våre øyne i tingenes verden, er ikke det egentlige. Det fysiske er ikke det egentlige.

Ideenes verden inneholder det fullkomne. Her finnes lysets kilde. Her finnes opphavet. Det filosofiske «kall» er å strekke seg etter ideene, og gjennomskue at det vi ser for våre øyne i den virkelighet vi kan erfare, bare er et blekt gjenskinn av en høyere virkelighet.

Platons idélære er blitt kalt objektiv idealisme: Ideene har en eksistens i seg selv, uavhengig av mennesket og av det sansende eller tenkende subjekt. Det er ikke mennesket som finner på eller tenker ut det gode eller det rettferdige. Det er der allerede. Etikkens grunnlag er en transcendent (overskridende) virkelighet: 22

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 22

08.10.14 09:35

livssyn og etikk

Forbildene lever sitt eget liv. Men mennesket kan ved sin fornuft hente bilder av ideene ned på jorden slik at ideene påvirker menneskets handlinger.

Platons skrifter inneholder mye etikk. «Det gode liv» er et viktig tema både der det er tale om å lede mennesker til ny og dypere innsikt, og der det er tale om å foreta rette moralske valg. Platon forestiller seg at visdommen kan lede mennesker til det gode liv, og at visdommen må få en sentral plass i styringen av byen: Visdom er det tale om der fornuften erkjenner det gode som idé. Godheten finnes nemlig. Den lar seg skue. Den kan skinne på oss og gjøre noe med livene våre, om vi bare vender oss mot den.

Platons menneskesyn inneholder optimisme. Her finner vi en tydelig tro på menneskets muligheter. Mennesket er ikke tvunget til å fortsette sitt liv innerst i hulen. Mennesket kan frigjøres til et dypere og mer egentlig liv, med fornuftens og den åndelige innsikts hjelp. Platon foregriper senere forestillinger om at mennesket kan frigjøres gjennom opplysning.

Platon skrev også om pedagogikk og omsorg for barn. Ikke mye, men perspektivet er med hos denne filosofen som selv var en engasjert lærer. Han skrev for eksempel følgende om hvordan vi skal behandle små barn: Når det gjelder kroppene og sjelene til de helt unge, og særlig de yngste barna, er det godt for dem å oppleve så mye vugging som mulig i tillegg til annen omsorg. Hvis det er mulig, bør de vugges som om de aldri hadde sluttet å flyte i vann (Fontanel 1997, s. 35).

Aristoteles (384–322 f.Kr.) Aristoteles var elev av Platon ved det berømte akademiet i Aten. Hvis vi skal minne om flere berømte lærer–elev-forhold, underviste Aristoteles den makedonske kongesønnen Aleksander (senere kalt «den store») mellom 345 og 343 f.Kr. Aristoteles var den første filosof som skrev egne etikkbøker (Den Nikomakiske Etikk og Den Eudemiske Etikk).

«Det gode er det alt og alle streber etter,» skriver Aristoteles i innledningen til Den Nikomakiske Etikk (Aristotle 1990, s. 3). Allerede denne setningen viser to sentrale trekk ved tenkningen hans: for det første at etikk er forsøk på å virkeliggjøre det gode, for det andre alle tings målrettethet.

En populær øvelse på moderne etikkseminarer er å innby deltakerne til å meditere over hva som er «det gode liv». Dette er «aristotelisk». Aristoteles skriver mange sider om hva det gode er i første kapittel av Den Nikomakiske 23

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 23

08.10.14 09:35

kapittel 1

Etikk, og han spiller på den dobbeltheten som finnes i begrepet på norsk også i vår tid: «Steinar er drivende god til å spille fotball.» Da uttrykker begrepet en egenskap eller ferdighet. «Det ville være godt for Steinar å få være mer sammen med faren sin.» I dette eksempelet står det gode for noe ønskelig, noe det er verd å jobbe for å få gjennomført. Disse to måtene å forestille seg det gode på, som egenskap og som mål, henger sammen for Aristoteles. Alt i tilværelsen, både det levende og det livløse, forsøker å oppfylle det mål som er lagt ned i dem som en mulighet. «Eikenøtta streber etter å bli et eiketre,» skrev han. Livsutfoldelse er å virkeliggjøre de muligheter som ligger i en.

Aristoteles er en praktisk og jordnær filosof. Han tillegger erfaringen og sansningen stor betydning. Han startet sitt arbeid som naturfilosof, og han så også mennesket som del av naturen. Mennesket deler mange egenskaper med planter og dyr. For Aristoteles er sjelen selve livsprinsippet. Sjelen er det som gjør en organisme levende, og som gjør den til noe annet enn en ting. Derfor har både mennesker, dyr og planter sjel. De tre artene er ikke likestilte. Når han beskriver sjelen, eller livsprinsippet, blir det tydelig at han forestiller seg et hierarki med plantene på bunnen, dyrene i midten og mennesket på topp. Men selv om det er tale om grunnleggende forskjeller, er det også likheter mellom alt som lever.

Menneskets sjel har tre egenskaper: For det første er den vegetativ (tar opp næring) som hos plantene og dyrene. Den tar til seg luft og næring, vokser og formerer seg. For det andre er den sansende som hos dyrene. Det betyr at mennesker og dyr kan danne seg sanseinntrykk og svare på erfaringene fra verden med lyst, smerte, begjær. Den sansende sjel er helt vesentlig for menneskers og dyrs handlinger og aktivitet. Men for det tredje er menneskets sjel fornuftig, og her finnes selve det prinsipp som atskiller mennesket fra dyrene og plantene.

Fornuften gjør mennesket i stand til å sette seg mål og til å strebe etter det gode og virkeliggjøre det gode i handling.

Aristoteles bruker ordet praksis. Med det mener han den delen av menneskets aktivitet som er etisk relevant, der det er tale om å søke det gode og unngå det onde. Praksis innebærer handlinger som i noen grad er annerledes enn dem vi foretar for å produsere noe, det han kaller poiesis. Men de to aktivitetene er ikke fullstendig skilt fra hverandre. Snekkeren og kunstneren vil jo begge virkeliggjøre det gode.

Aristoteles foregriper senere filosofer når han grunner på hva som skal til for at vi kan rose eller klandre en person for det han gjør: Handlingen må være foretatt i frihet. Det betyr at årsaken må ligge hos personen, og at personen 24

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 24

08.10.14 09:35

livssyn og etikk

vet hva han gjør. Hvis en annen tvinger meg, eller hvis jeg er helt uvitende om min handlings konsekvenser, er jeg unnskyldt. Dette perspektivet er videreført i skyldlæren i moderne strafferett.

Dydene er sentrale i Aristoteles’ etikk. En av de første dyder han analyserer, er rausheten, eller sjenerøsiteten: Midt imellom ødselhet og smålighet er sjenerøsiteten en dyd i menneskers samliv med hverandre. Han skriver om å være edel, modig, tapper og trofast. Men den dyd Aristoteles skriver aller mest om, er rettferdigheten. Denne dyd er for Aristoteles helt sentral både i etikken mellom individer og i byen og statsformene: Rettferdighet er at enhver skal få det som tilkommer ham. Rettferdighet skal brukes både ved deling av goder og i løsning av konflikter.

Vennskap er et annet viktig begrep hos Aristoteles. Mot slutten av Den Nikomakiske Etikk skriver han et langt kapittel der han skildrer forskjellige vennskapsforhold. Det er et kapittel om samlivsetikk. Her finnes innsikter som er relevante for barnehagen så vel som en høgskole eller bedrift befolket av voksne.

Vennskap inkluderer for Aristoteles så forskjellige forhold som ekteskap, foreldres forhold til barn, kollegaforhold, naboskap og det vi vanligvis kaller venneforhold. Noen venneforhold er preget av at partene gjensidig er til nytte for hverandre, og bare det. Dydige mennesker inngår høyere former for vennskap, der man ønsker vennen det gode for vennens egen skyld, uten å kreve gjengjeld.

Ekteskapet kan være til nytte og behag. Men det kan også være ekte vennskap, preget av at en vil hverandre vel og ønsker den andre godt uten baktanker om nytte og behag. «Vennskap er likhet» er et ordtak Aristoteles siterer. Han sier at det sanne og ekte vennskapet er lettere å oppnå i forhold mellom frie menn.

Men han skriver også om vennskap mellom mann og kvinne og mellom voksen og barn.

Barna tenkes altså også inn i Aristoteles’ vennskapsmodell. Vennskapet mellom foreldre og barn ser han som naturgitt. Det finnes overalt der det lever mennesker. Men fordi voksne og barn har forskjellige posisjoner i forholdet, vil også deres måter å vise vennskap på være ulik. Foreldre elsker sine barn som deler av seg selv. Men de kan også se på barna som sin eiendom, noe ytre som de har. Barn elsker sine foreldre som selve sitt livs opphav. Dette gjelder først faren, sannsynligvis fordi Aristoteles forestilte seg forplantningsakten slik at mannen «sår et frø» i kvinnen. Derfor er kjærligheten mellom far og barn fundamental. Denne kjærligheten handler om vårt opphav. Likevel skriver han at morskjærligheten er den sterkeste formen for kjærlighet som finnes i verden.

25

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 25

08.10.14 09:35

kapittel 1

En blir ydmyk av å lese Platon og Aristoteles: For over 2 300 år siden skrev disse to tenkerne, i all sin forskjellighet, om menneskelivet på en måte som kan berike dagens etikk. Platon ville vugge barnet. Aristoteles ville være venn med det. Begge minner oss om temaer som fortsatt er relevante i voksnes moralske omgang med barn.

1.3 Hippokrates og legeetikken Historisk sett er Hippokrates en mer tåkete skikkelse enn Platon og Aristoteles.

Vi vet ikke sikkert når han levde, sannsynligvis på 500-tallet f.Kr. Den greske legekunsten på 400- og 300-tallet f.Kr. regnet Hippokrates som sin største forfar.

I de hippokratiske skriftene finnes mye stoff om etikk og filosofi som har hatt stor betydning for både legers og andre profesjoners yrkesetikk.

Legekunsten hadde nådd et avansert nivå i Hellas på 400-tallet. Det fantes et materielt grunnlag for at grupper i befolkningen kunne bekymre seg for sin egen helse. Man hadde kontakt med sin omverden, slik at medisinsk viten fra andre områder kunne importeres og tas i bruk. I Hellas oppstod det en legeprofesjon, et laug som monopoliserte kunsten og ble enige om et regelverk for hvordan den skulle utøves. I mange tilfeller var legen også filosof. Han hadde disipler rundt seg, egne sønner og andre unge menn som fikk en årelang personlig undervisning i faget.

I dette miljøet med praktisk utøvelse av faget og pedagogisk innføring for studentene oppstod den berømte hippokratiske legeed. Dette er en av de eldste yrkesetiske tekstene vi kjenner til. Eden er formet som en serie løfter kandidaten må avlegge for selv å fremstå som en god yrkesutøver. I en litt forenklet utgave lyder den slik: 1. Etter beste evne vil jeg bruke det jeg har lært og kan, til å helbrede syke og aldri til å ødelegge eller skade dem.

2. Jeg vil aldri gi noen et legemiddel som er dødelig, heller ikke når jeg blir bedt om det, og jeg vil avstå fra å gi råd om slikt. Jeg vil heller ikke gi en kvinne midler til å tilintetgjøre det spirende liv.

3. Jeg vil alltid holde min livsførsel og min kunst ren og uforfalsket.

4. Jeg vil ikke operere dem som lider av galle- eller nyrestein og heller ikke overlate pasientene til folk som gjør slikt.

26

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 26

08.10.14 09:35

livssyn og etikk

5. I alle hus hvor jeg kommer, vil jeg bare helbrede de syke og unngå enhver bevisst urett og forbrytelse, især seksuelle tilnærmelser overfor kvinner – men også overfor menn, frigitte og slaver.

6. Det som jeg ser og hører i min praksis eller får vite om andre mennesker ellers, ting som ikke bør fortelles videre, det vil jeg være taus om ut fra den overbevisning at slike opplysninger bør holdes strengt hemmelige.

Noe av det særpregete ved denne eden, er at den helt og fullt handler om forholdet mellom lege og pasient. Rammen er legen som kommer på husbesøk hjem til den syke. Da er den syke den moralske part for legen: ikke kollegene, ikke byrådet, ingen andre instanser løftes frem i eden. Yrkesetikken er praksis nær.

Den hippokratiske yrkesetikken starter med å slå fast at legekunsten bare skal brukes til det gode. Bak aner en torturspørsmålet. Ingen kan torturere en fange eller en fiende så effektivt som en lege – det er bitter erfaring fra mange konflikter og kriger. De greske legene sier et absolutt nei til alt som kan skade pasienten. Videre inneholder eden forbud mot dødshjelp, hjelp til selvmord, og abort. Dette er oppsiktsvekkende i en kulturell kontekst der noen filosofer forsvarte selvmordet, og der det også ble utført aborter, riktignok med stor risiko for kvinnen. Videre slår eden fast at det finnes en sammenheng mellom profesjon og livsførsel, mellom «jobb» og «privatliv»: Legen kan ikke gjøre hva som helst på fritiden!

Operasjoner for galle- og nyrestein var svært risikable, selv om man kjente teknikken. Men forbudet kan også skyldes forestillinger om gallens og nyrenes betydning for menneskets temperament. Edens nest siste punkt ramser opp de fristelser legen og mange andre yrkesutøvere står overfor: Det kan være fristende å utnytte situasjonen til egen fordel, og de fordeler som listes opp, synes å være temmelig konstante i manneslekten: sex og penger.

Til slutt slår eden fast den strengest mulige form for taushetsplikt: Ikke bare betroelser, men også alt annet man får vite om pasientens liv indirekte, skal holdes hemmelig.

Hvordan ville den hippokratiske ed sett ut hvis den ble omskrevet for norske barnehagelærere? Det kan være en interessant etisk øvelse å skrive den om slik at den passer i barnehagen. I denne teksten finnes årtusenlang yrkesetisk erfaring fra områder der en sterk gruppe arbeider med en svakere gruppe, og der én gruppe har innsikt, kunnskap og teknikker som anvendes på en annen gruppe. Pedagoger står i en slik sammenheng. Hvis en for eksempel leser Lærer27

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 27

08.10.14 09:35

kapittel 1

profesjonens etiske plattform som Utdanningsforbundet vedtok i 2012 (www. utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Profesjonsetikk), vil en kunne gjenkjenne viktige temaer fra den hippokratiske ed. Det samme gjelder selvsagt andre yrkesetiske retningslinjer for profesjoner i dagens samfunn. Arven fra Hippokrates er levende.

Arven fra jødedommen og kristendommen er også viktige kilder til etikken i vår kulturkrets. Derfor skal vi nå se nærmere på etikken i Bibelen.

1.4 Etikk i Det gamle testamente De kristne kaller Bibelens første del Det gamle testamente. Mer korrekt er det å si Den hebraiske bibelen. Her finnes tekster som er felles for jødedommen og kristendommen. Ordet «gammeltestamentlig» vekker spesielle assosiasjoner i etikken.

Jeg tror mange tenker på «øye for øye, tann for tann» når de hører ordet «gammeltestamentlig». De tenker straff og gjengjeldelse. Dette er en urettferdig forenkling av den store mengde stoff om etikk som er skrevet ned i de 39 første skriftene i Bibelen. Det er også en urettferdig fortegning av Israels religion og jødedommen. Flere av de sentrale temaene kristne og humanister står for, finnes allerede i de gamle hebraiske skriftene. Dette gjelder for eksempel tanken om ansvar for naturen, budet om nestekjærlighet og forestillingene om nåde, barmhjertighet og tilgivelse.

Tekstene i Det gamle testamente er blitt til over en tidsperiode på mer enn 1000 år. De gjenspeiler forskjellige epoker og former for samfunnsliv: nomadekultur, storfamilier, jordbrukskultur, urbanisering, kongedømmer, okkupasjon og eksil. Dette får konsekvenser for det etiske stoffet, og det er spennende å lese tekstene i dette perspektivet. Det blir litt vanskeligere å tale enkelt om «det bibelske syn» på det ene eller det andre, men tekstene blir langt mer livsnære.

Den røde tråd gjennom det gammeltestamentlige biblioteket er ikke setningen «øye for øye, tann for tann», men troen på Gud som vil ha med sitt folk å gjøre.

Men la oss se litt nærmere på den berømte setningen om «øye for øye» fra Paktsboken i 2 Mos 21,23: «Men skjer det en ulykke, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, sår for sår, skramme for skramme.» Talio-formelen (talio: gjengjeldelse) kalles dette.

Forestillingen om at urett skal hevnes, er urgammel, men lever videre også i moderne samfunn. Vi finner den i de gamle stammesamfunnene i Midtøsten 28

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 28

08.10.14 09:35

livssyn og etikk

så vel som i Europa og Norge. Vi finner den i vår tids militante MC-miljøer, i borgerkriger og når stater er i konflikt.

Den nederlandske kriminologen Herman Bianchi (Leer-Salvesen 1991) er en av dem som har tolket talio-formelen som noe annet enn hevn, og mer i tråd med slik jødiske bibeltolkere selv forstår dette: Bakgrunnen for formelen er et samfunn som var preget av blodhevn. Når det for eksempel ble begått et drap i en stamme eller storfamilie, måtte drapet hevnes, og så måtte det neste drapet hevnes og det neste igjen. Slik kunne hevnen rulle gjennom generasjoner og ødelegge livet for hele samfunn. Talio-formelen er egentlig et påbud om å vise måtehold i straffen, hevder Bianchi. Det er en overgang fra hevn til langt mer moderat gjengjeldelse og erstatning. Dette kan forstås som den første store kriminalpolitiske reform vår kulturkrets kjenner. Egentlig betyr den følgende: Det er nok med ett liv for et liv, ett øye for et øye, én tann for en tann. Besinn dere!

Ikke la hevnen rulle uten stans. Spør heller hvor mye skadeerstatning som skal til for å løse konflikten.

Etikken i Det gamle testamente spenner over mange livsområder. Vi finner regler for hvordan man skal behandle dem som forbryter seg mot religionen og kulten. Men også side opp og side ned om hvordan man skal løse nabokonflikter, familiefeider og innvandrerspørsmål. Her er økonomisk etikk, seksual­ etikk og politisk etikk. Noen av de etiske tekstene argumenterer med Gud som autoriteten bak budene og forbudene. Andre virker forbausende verdslige, og inneholder fornuftige overveielser om hva som skal til for å leve det gode liv.

Her finnes mange eksempler på at etikken brukes kritisk: for eksempel i profetenes flengende kritikk av de rikes urettferdige behandling av fattigfolk. Vi finner også eksempler på at etikken er samlende: Den gode israelitt skulle være kjennetegnet av at han holdt Guds bud.

Budet om nestekjærlighet står sentralt i Det gamle testamente. Det er verd å understreke dette. De kristne har derfor ofte en tendens til å monopolisere dette budet, og fremstille det som typisk kristent. I 3 Mos 19 finnes en lang rekke praktiske leveregler for hverdag og fest, arbeidsliv og familieliv. Så kommer det viktige vers 18: «Du skal ikke ta hevn og ikke bære nag til dine landsmenn, men du skal elske din neste som deg selv. Jeg er Herren.» Dette verset sier først at vi skal gi avkall på hevnen, og står tilsynelatende i motsetning til ordene om «øye for øye, tann for tann». Siste del formulerer budet om nestekjærlighet slik at det gjelder alle dem som tilhører folket. Men allerede få vers senere, 3 Mos 19,33, finner vi en meget interessant utvidelse av budet om nestekjærlighet: 29

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 29

08.10.14 09:35

kapittel 1

Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham. Dere skal behandle ham som en landsmann. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt. Jeg er Herren deres Gud.

I denne teksten brukes gudstroen direkte som autoritet bak budet om å utvide nestekjærligheten til også å gjelde innflytterne: Husk at dere selv har bakgrunn som innvandrere, er begrunnelsen med henvisning til historien om folkets opphold i Egypt og Guds frigjøring av folket. Dette er et spennende eksempel på at folkets kollektive religiøse erfaring og tolkning av historien brukes for å underbygge en bestemt moralsk praksis overfor andre grupper. Dette er også et eksempel på at etikken i Det gamle testamente har klare universalistiske trekk. Etikkens grenser er ikke de samme som jødefolkets grenser. Min neste kan godt være en ikke-jøde.

Ved siden av talio-formelen og nestekjærlighetsbudet er de ti bud den mest kjente etiske teksten i Det gamle testamente. Budene står ved innledningen til den såkalte Paktsboken i 2 Mos 20ff. Teksten er konsekvent skrevet i et jeg–duforhold mellom Gud og Folket. Den er gitt full guddommelig autoritet, igjen med henvisning til den skjellsettende begivenhet i Israels historie som spiller en så viktig rolle i israelsk livstolkning: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset.» De første budene gjelder gudstroen og kulten.

De siste er allment etiske og handler om respekt for foreldre, drap, ekteskap, tyveri, falskt vitnesbyrd, og begjær.

Ordet «pakt» er sentralt for å forstå hva budene betydde. En pakt innebærer en avtale eller en overenskomst mellom to eller flere parter. Det er mange tekster i Det gamle testamente som skildrer forholdet mellom Gud og menneskene og mellom Gud og Israel som en pakt: Gud lover høytidelig å velsigne menneskene og stå dem bi, hvis de til gjengjeld lever etter hans vilje. De ti bud kan forstås i dette perspektivet, som et konsentrert uttrykk for de forventninger Gud har til den andre part i pakten, forventninger om sant og godt og rett menneskeliv.

Dette er en teologisk forståelse av pakten.

Tanken om pakten kan også lede assosiasjonene i andre retninger, for eksempel sosialantropologisk: Opprinnelig kan det se ut som om Israel er en sammensmeltning av flere forskjellige stammer som over lang tid gikk gjennom en utvikling fra nomadeliv til bofasthet med jordbruk og landsbyliv. Denne prosessen vet vi lite om rent historisk. Men det finnes mange spor av den i Det gamle testamente, og det er grunn til å anta følgende: De ti bud har spilt en viktig rolle når flere forskjellige stammer skulle opptre som en enhet, som et folk. Budene er også et uttrykk for en pakt stammene inngår med hverandre, som et slags 30

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 30

08.10.14 09:35

livssyn og etikk

religiøst og etisk minste felles multiplum: I tillegg til å tro på den ene Gud var man også enige om visse etiske grunnregler. Det er disse vi finner i de ti bud.

Det gamle testamente er et mangfoldig og spennende bibliotek med etiske tekster fra vidt forskjellige tidsperioder. Her finner vi skildringer av dommere som sitter i byporten til en landsby og lar folk som har en konflikt, komme og legge den frem slik at det kan bli fred i byen igjen. Vi finner historien om David som mister besinnelsen når han ser Batseba bade naken i slottshagen, som stjeler henne fra Uria og får Uria drept, og som får så ørene flagrer av profeten Natan etterpå (2 Sam 11 og 12). Vi finner en rekke historier om hvor vanskelig det kan være å få den en er glad i, å få barn, å leve med sykdom, å bli lurt opp i stry, å bli urettferdig behandlet av rettsapparatet. Vi finner profeter som kritiserer økonomiske og politiske makthavere. Vi møter helter og skurker, moralske forbilder og det stikk motsatte.

Hovedperspektivet er dette: Det gamle testamente fremstiller troen på en Gud som skaper og opprettholder verden og handler med folket i historien.

Urbildet er et folk som vandrer fra slaveri og undertrykkelse i Egypt mot en fremtid Gud har lovet å føre dem inn i. Men da må folket også holde sin del av pakten, og det betyr å holde hans bud. Dette er den teologiske begrunnelse for etikken i Det gamle testamente: Gud krever at menneskene skal holde hans bud mens de vandrer på jorden. Underveis er menneskene kastet inn i kampen mellom det onde og det gode. Og denne kampen er skildret med en høy grad av realisme. Selv David, en av de største helteskikkelser i Israels historie, fremstilles som svært menneskelig med feil og mangler. Det gamle testamente inneholder forbausende få skildringer av moralske helgener.

Disse tekstene inneholder også mye stoff som er problematisk, sett med moderne etikeres øyne. Her er det skildringer av drap, voldshandlinger og voldtekter. Her fortelles det om seksuelt misbruk. Her fortelles det om en Abraham som trodde at han måtte være villig til å ofre sønnen sin Isak i lydighet mot Gud. Det er en utfordring å lese Bibelens tekster på rett måte, ikke minst tekstene om barn. Lærere trenger både etisk bevissthet og religionspedagogisk innsikt når temaet er barn og bibelfortellinger.

1.5 Etikk i Det nye testamente Den første assosiasjonen folk får når de tenker på etikken i Det nye testamente, er sannsynligvis Jesus som et moralsk forbilde. Fortellingene om Jesus som møtte utstøtte grupper i samfunnet og kritiserte de rike og rettroende og gav 31

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 31

08.10.14 09:35

kapittel 1

sitt liv for andre, hører med til vår kulturs store og bærende forestillinger. I etikkens historie er fortellingen om Jesus og fortellingene Jesus selv fortalte sentrale.

Det blir synlig i litteraturen. Uten kunnskap om Bibelen, blir mange romaner, noveller, dikt, dramaer og filmer uforståelige.

Nesten alle de 27 skriftene i Det nye testamente er blitt til noen tiår etter at Jesus døde, ved midten og i siste halvdel av det første århundret. De er skrevet i forskjellige kristne menigheter ved Middelhavet. Hovedtemaet er fortellingen om Jesu liv og død og hva dette betydde for dem som trodde på ham. I tillegg inneholder disse skriftene mye etikk, som et uttrykk for hvordan de første kristne tolket sitt liv i lys av fortellingen om Jesus. Vi kan også lese om konflikter og spenninger, blant annet i forholdet til jødedommen, som de kristne jo kom fra: Er den kristne fri til å la være å holde jødiske bud og forskrifter, eller må en god kristen samtidig leve som en god jøde? Dette temaet ble diskutert under et apostelmøte i Jerusalem (Ap gj 15).

De fire evangeliene har sine særpreg også i det etiske stoffet. Men alle forteller historien om Jesus og fremstiller ham som en som både slutter seg til den tradisjonelle jødiske etikk, og som kritiserer den og radikaliserer den: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle,» sier Jesus (Matt 5,17). I samlingen av taler som kalles Bergprekenen, går Jesus gjennom sentrale deler av jødisk etikk både med tilslutning og radikalisering: «Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til» (Matt 5,38).

Det aller sterkeste uttrykket for dette trekket ved Jesu etikk er hans utvidelse av budet om nestekjærlighet. Budet om å møte de andre med kjærlighet omfatter ikke bare venner, naboer og landsmenn. Det inkluderer de fremmede og utstøtte i tillegg, men stopper ikke engang her. Selv fiendene er med. Og begrunnelsen for denne radikale utvidelse av kjærligheten, er troen på den universelle Gud som ut av sin kjærlighet lar sol og regn tjene alle mennesker uten forskjell i den verden han har skapt. Vi siterer disse versene fra Bergprekenen i sin helhet fordi de er en meget sentral tekst fra den Jesus-inspirerte første kristne etikk: Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme?

32

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 32

08.10.14 09:35

livssyn og etikk

Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen (Matt 5,43–48).

Jesus refererer også den gylne regel, som er kjent fra flere kulturer og religioner også utenfor den jødiske og kristne kontekst: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» (Matt 7,12). Regelen får i denne sammenheng en interessant tilføyelse, der den får status av å være en nøkkel til å forstå hele den jødiske etikktradisjon: «For dette er loven og profetene.»

Den etikken Jesus stod for, kommer også frem i lignelsene han forteller, og i bilder og eksempler han bruker i samtaler. Dette stoffet lever på mange måter videre i språket vårt. Bare tenk på ordet «samaritan». Opprinnelig er ordet navnet på en temmelig foraktet folkegruppe i området Samaria. Folket her hadde mange kontroverser med hovedstrømmene i jødedommen fordi de var kritiske til at Jerusalem var blitt det religiøse senter. Men for oss betyr «samaritan» først og fremst en som viser godhet mot sin neste. Bakgrunnen for dette er den praktfulle historien Jesus forteller om den barmhjertige samaritan i Luk 10.

I tillegg til talene og fortellingene og de små utdragene fra etiske samtaler Jesus førte, er praksisen hans sentral i et etisk perspektiv. Han helbredet syke, oppsøkte de fryktete spedalske, tok seg av enker, møtte fremmede, var sammen med tollere, syndere, fattige, kvinner og barn. Dette er tydelige trekk i de fire evangelienes Jesus-fortellinger: Jesus oppsøkte bevisst marginaliserte grupper og personer i sitt samfunn. Han risikerte livet for det han stod for, oppsøkte risikofylte situasjoner og bøyde seg verken for politiske eller religiøse autoriteter. Han sultet og tørstet.

Bortsett fra noen ensomme fjellturer og et par fester sammen med gode venner, virker det som om Jesus i den hektiske perioden hans offentlige opptreden varte, ikke tenkte mye på å samle krefter og ta seg inn igjen. Han fremstår som en som er opptatt av det ene nødvendige, målrettet og kompromissløs, men også som en mild og myk mann, særlig overfor kvinner og barn. Likevel var han enslig og kunne til og med tale i kritiske vendinger om å la seg binde av en familie (Luk 14,26). Og gang på gang sier han til folk rundt seg: «Følg meg!» Evangeliene fremstiller bokstavelig talt Jesus som et eksempel til etterfølgelse.

I tiden etter Jesu død har dette kallet til etterfølgelse sannsynligvis både vært en utfordring og et problem for de kristne. Mente Jesus at alle skulle leve like radikalt og asketisk som han selv gjorde? Eller mente han at det var flere måter å følge hans eksempel på? Kunne kristne ha familie og en vanlig jobb? Disse spørsmålene har sannsynligvis ført til opphetete etiske diskusjoner blant de første kristne.

33

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 33

08.10.14 09:35

kapittel 1

Brevene Paulus skrev til menighetene han hadde besøkt, viser at de første kristne etter hvert stod overfor et bredt spekter av etiske spørsmål. Noen av de første utfordringene gjaldt forholdet til jødedommen: Skulle jøder som ble kristne, fortsette å holde de lovene og reglene de var vant til? Og skulle ikkejøder som ble kristne, overholde de jødiske reglene? Paulus stod midt i denne opphetete diskusjonen. Hans prinsipielle svar var klart: «Til frihet har Kristus frigjort oss» (Gal 5,1). Paulus ville ikke at en skulle bøye seg for tradisjonen for tradisjonens egen skyld. De kristne er frie. Men friheten har også en grense. Slik trekker han opp denne grensen i brevet til menigheten i Galatia, som åpenbart hadde store diskusjoner om de kristnes forhold til jødisk etikk: La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. For hele loven blir sammenfattet i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv. Men når dere biter og glefser etter hverandre, så pass dere, så dere ikke eter hverandre opp (Gal 5,13ff).

Paulus-brevene er spennende lesning for en etiker. Brevene handler primært om teologi og kristen forkynnelse. Men samtidig er det tydelig at de kristne i Korint, Galatia, Roma, Thessaloniki, osv. har kjempet med spørsmål om hvilke konsekvenser evangeliet får for det praktiske liv: Hva betyr det kristne budskapet om frihet? Hva betyr det for forholdet mellom mann og kvinne, for de kristnes forhold til myndighetene, skatt og militærtjeneste? Hva betyr den kristne tanke om kjærlighet for konflikter som oppstår blant kristne brødre og søstre? Skal de bare tilgi hverandre uten videre? Hva med forholdet mellom rike og fattige i menigheten? Ekteskap? Skilsmisse?

Paulus prøver å svare etter beste evne. Noen ganger er argumentasjonen hans preget av hans overordnete teologiske synspunkt. Andre ganger bringer han videre alminnelig skikk og bruk fra den sammensatte hellenistiske konteksten han var vokst opp i. Vi kan også se tydelige tegn på at han selv regnet med at verdens undergang og Jesu gjenkomst var nær forestående. Så nær at det ikke var noen tid å miste. Når det gjelder ekteskap og familieliv, sier han rett ut at det beste ville være om alle kristne var ugifte som han selv. Begrunnelsen er nettopp tidsperspektivet: «Det er stadig kortere tid igjen. Fra nå av skal de som har kone, være som om de ingen hadde» (1 Kor 7,29). Eller: «Jeg vil at dere skal slippe bekymringer. Den ugifte er opptatt av det som hører Herren til … Men den som er gift, er opptatt av det som hører verden til» (1 Kor 7,32).

34

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 34

08.10.14 09:35

livssyn og etikk

Paulus er en radikal asket som hevder at enden er nær, og at dette må få etiske konsekvenser. Men han er samtidig en lærer og rådgiver med stor omsorg for dem som lever annerledes enn han selv. Derfor gir han også en lang rekke råd om hvordan familiefolk skal oppføre seg mot hverandre. Noe er merkelig. Noe har irritert og provosert bibellesere til alle tider siden. Men man kan også finne at Paulus trekker oppsiktsvekkende konsekvenser for menneskesynet av sin grunnleggende tro på frihetens evangelium: Her er det ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne.

Dere er alle én i Kristus Jesus (Gal 3,28).

Det er også etisk stoff i Det nye testamente som er utfordrende og problematisk for kristne i samtiden. Et viktig tema i kristen etikk er spørsmålene om normativitet og autoritet: Er tekstene der Paulus avviser homoseksuell praksis forpliktende for kristne i dag, eller må disse skriftstedene forstås kontekstuelt og tolkes sammen med andre viktige prinsipper i Bibelen? Ekteskap mellom personer av samme kjønn var utenkelig i jødisk og urkristen kontekst. Betyr det at kirkene må protestere mot en kjønnsnøytral ekteskapslov i dag? Kan kristne gifte seg igjen etter en skilsmisse når det finnes ord fra Jesus som advarer mot dette? Om disse spørsmålene finnes det ulike meninger i de kristne kirkene, både nasjonalt og internasjonalt.

Synet på barnet De fire evangeliene gir flere eksempler på at Jesus fremhever barnets verdi. En av de mest kjente scenene (Matt 19,13ff) er en situasjon der disiplene vil vise bort noen foreldre som bar barna sine til Jesus. Disiplene blir irettesatt, og i denne irettesettelsen uttrykker Jesus et syn på barneliv som verdifullt i seg selv. Scenen er ytterst konkret. Disiplene mener åpenbart at Jesus har viktigere ting å gjøre enn å klappe på småbarn. Det er viktigere å gi de voksne oppmerksomhet. Men innholdet i Jesu svar går fra det konkrete til det grunnleggende teologiske: «La de små barna være, og hindre dem ikke i å komme til meg. For himmelriket tilhører slike som dem.» I en annen scene krangler disiplene om hvem som er den største i himmelriket (Matt 18,1ff). Jesus reagerer på denne diskusjonen med å løfte frem et barn som mønstergyldig for den voksne. Dette er ett av flere eksempler på et «bli-som-barn»-motiv i urkristendommens forkynnelse.

Jesus kaller til seg et lite barn, åpenbart et tilfeldig barn, og sier: «Sannelig, jeg 35

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 35

08.10.14 09:35

kapittel 1

sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.»

Flere steder brukes bilder og sammenligninger fra unnfangelse og fødsel for å skildre troen og livet i Guds rike. «Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike» (Joh 3,3). Jesus selv skildres som barn, som selve gudsbarnet som fødes under fattigslige betingelser (Luk 2). Poenget er dette: Barnet og barnelivet er viktige innslag i den første kristne forkynnelse og i menneskesynet. Senere i den kristne kirkes historie har bildene av barnet på mors fang vært det sentrale motiv i kirkekunsten.

1.6 Livssyn og etikk i samtiden Vi påstod innledningsvis at vår egen kultur ikke er til å forstå uten kjennskap til følgende tre kilder: den greske filosofi, Israels religion og urkristendommen.

Dette er tre viktige kilder for dagens etiske tenkning. Her finnes store deler av det tankegods man hentyder til, når man bruker begreper som «humanistiske og kristne verdier» eller «den humanistiske og kristne tradisjon». Hvis vi skulle ha gått dypere ned i dette materialet, hadde vi også måttet skrive om romersk tenkning, europeisk renessanse, opplysningstid og atskillig mer. Men det ville sprengt rammene for innledningen til en etikkbok. Poenget er dette: Det er sammenheng mellom livssyn og etikk. Og vi må studere idéhistorien for å skjønne bakgrunnen for dagens livssyn. «kontekst» er et begrep som brukes om den sammenheng ideer og forestillinger blir til i. Det er vanlig å hevde at den norske kulturelle kontekst i dag er preget av pluralisme, det vil si flere religioner og livssyn.

Den norske kontekst for livssyn er sammensatt og mangfoldig. Den består slett ikke bare av bedehuset på Nærbø, Frikirken i Kristiansand, Domkirken i Oslo, katolikkene i Bergen, metodistene i Trondheim. Den består også av humanetikere, buddhister, muslimer, hinduer, bahaier og forskjellige nyreligiøse grupper. Og dessuten en rekke mennesker som er mest opptatt av å få opp hus i det nye byggefeltet på Bryne, noen småkriminelle i Drammen, noen MC-folk i Sandnes, bodybuildere på Askøy, skattesnytere på Randaberg, børsmeklere i Rådhusgata, investorer på Aker Brygge og et par pornografer med utsikt til Nesoddlandet. Den norske kontekst byr på fromhet og grådighet, mennesker som hele livet har vært i tjeneste for andre, og egoister som egentlig aldri har 36

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 36

08.10.14 09:35

livssyn og etikk

ofret en tanke på andre enn seg selv. Den norske kontekst byr på nærhetsetikk, der den etiske fordring springer meg i møte fra min neste, men også pliktetikk, utilitarisme (nyttetenkning) og liberalisme (frihetstenkning). Noen går for det som lønner seg. Andre sier at viljen til makt er den eneste sanne vilje som finnes.

Noen mener at hensikten helliger middelet, andre tingliggjør det menneskelige.

Men også i Norge er det moralske helgenskikkelser; det finnes mennesker som gir sitt liv for andre.

Er dere med? Så sammensatt er den etiske konteksten i vår tid. Pluralismen er et faktum som all etisk refleksjon og etisk undervisning må ta hensyn til.

Pluralisme forstått som forskjellige oppfatninger om rett og galt, er heller ikke noe nytt i det vi kaller moderniteten. Mangfoldet er ikke bare en følge av at de store fortellingene og de store dogmedannelser ikke lenger oppfattes som allment forpliktende. Det er ikke sant at pluralisme er et nytt fenomen i etikkens historie. Det er heller slik at ulike oppfatninger om hva som er rett og galt, er etikkens forutsetning. Det er her det hele begynner, fordi det ikke er selvfølgelig hva det moralske subjekt skal velge. Følgelig er dialogen en del av den etiske refleksjonen og av etikkens didaktikk.

Som lærere bør vi lese fortsette å lese tekstene fra etikkens historie. Da lærer vi både om det som er vår felles arv, og om ulikheter mellom tidsepoker og grupper. Etikken handler om begge deler, både om felles verdier og om forskjeller og uenighet.

Dette betyr ikke at den kristne skal glemme hvor hun kommer fra, eller at humanetikeren eller muslimen skal gjøre det. En skal ta med seg sin egenart, sin tro og sine verdier inn i den etiske samtalen – med respekt for standpunkt som fortjener å bli møtt med respekt, og med kritikk der det er nødvendig med kritikk. Dette gjelder også barnehagen som etisk arena: Barnehagelæreren skal ikke viske ut sin personlige egenart. Men læreren bør øke sine kunnskaper om andres tro og tenkning for å kunne møte barn og voksne som kommer fra andre hjemmemiljøer enn hun selv er vant til.

Den norske kontekst er sammensatt, men likevel finnes det noen grunnleggende forestillinger om rett og galt, sant og usant, godt og ondt som de fleste deler. Etikk handler om denne spennvidden mellom det universelle og grunnleggende på den ene siden og det partikulære og situasjonsbestemte på den andre siden. I fortsettelsen skal vi utforske nærmere hva dette får å si for noen etiske grunnlagsproblemer.

37

104757 GRMAT Nesten som deg selv 140401.indd 37

08.10.14 09:35