Jeg trenger noen å være glad i bla i bok

Så sårt, så enkelt og så tydelig kan et slitsomt liv i stadig jakt etter ro formidles. Etter å ha jobbet mange år med barn og unge innen psykisk helse og barnevern har det gang på gang slått meg at bak den såre, sinte eller tøffe maska er det et menneske som har behov for å bli sett, respek­ tert og anerkjent for den de er. Som trenger å vite at de er viktige for noen, og at de har betydning for andre. Som trenger å vite at de er verdi­­ fulle for den de er. Skjøre og sårbare, av og til innpakket med et hardt ytre som tilsier at de ikke trenger noen, og av frykt for ny avvisning holder de andre på avstand. De er tøffe i uttrykket, legger skyl­den på andre for at eget liv ikke har blitt som de ønsket, og da gjerne barnevern og politi.

Grete Lillian Moen er utdannet klinisk barnevernspedagog og familieterapeut. Hun har tidligere gitt ut boken Barns møte med psykisk lidelse – en datters historie (2012), og holder foredag om temaet. Grete jobber til daglig i Asker BUP.

Denne boken er tiltenkt bachelorutdanningen av sosialarbeidere, men også andre profesjonelle og ikke-profesjonelle innen feltene barnevern og psykisk helse for barn og unge. Fortellingene om møter med mennesker gis stor plass i boken og kan brukes som «case» og diskusjonsgrunn­lag i drøftinger med studenter. Bokens praksisnærhet, fortalt og erfart av en sosialarbeider, gjør den meget relevant i under­ visning. Selv om boken omtaler felt, der sosialarbeidere utgjør hoved­ delen profesjonelle, vil den også være aktuell i ulike utdanninger innen helsesektoren.

Grete Lillian Moen Jeg trenger noen å være glad i

«Jeg trenger noen å være glad i for å klare meg …»

Grete Lillian Moen

Jeg trenger noen å være glad i Fortellinger om møter mellom mennesker og utvikling av profesjonell kompetanse

«Dette er en spennende og engasjerende, tankevekkende og inn­ siktsfull bok om det å møte barn og unge i utsatte og krevende situasjoner på en profesjonell måte. Ved bruk av fortellinger fra møter med barn og unge, foreldre og fosterforeldre inviteres leseren med på en faglig (ut) dannelsesreise gjennom 25 år. Leser­ en får ta del i barnets og ungdom­ mens opplevelser, dens profesjonelles usikkerhet, refleksjoner, innsikt og mot. Bokens nærhet til yrkespraksis gjør den velegnet som kunnskapskilde i utdanningsløp. Forfatteren tar ut­ gangspunkt i og beskriver situasjoner som den nyutdannede sosialarbeider vil møte, og som den mer erfarne kjenner seg igjen i. Bokens reflek­ terende stil ansporer til utvikling av selvstendig faglig tenkning i et krevende profesjonelt felt.»

Elsa Nybø Klinisk sosionom/høgskolelektor

ISBN 978-82-02-47208-5

www.cda.no

Jeg trenger noen å være glad i_omslag.indd 1

13/04/16 14:08

Forord Arbeidet med boken har ført tankene mine tilbake til møter med barn, ungdom og foreldre, men også til tidligere arbeidsplasser, kollegaer, beredskaps- og fosterforeldre. Forskjellige situasjoner, innspill og tilbakemeldinger har dukket opp, og jeg ser hvordan dere alle på ulike måter har bidratt til at jeg har utviklet meg til den jeg er i dag. Takk for det dere har lært meg. Én av flere som har vært til stor inspirasjon, er klinisk barnevernspedagog og familieterapeut Petter Næsje. Det var i møte med han at drømmen om å bli familieterapeut ble skapt. Fra oppfordringen kom til jeg sto med papirene i hånden, tok det mange år, men at Petter hadde tro på at jeg ville egne meg, var av stor betydning. En annen som hadde tro på meg, lenge før jeg selv visste at jeg noen gang ville publisere noe, var Cecilie, som jeg var så heldig å få være veileder for i 1999. Da hun sluttet, fikk jeg en boken «Natt-tanker» av Michele Lemieux. Foran i boken står det en hilsen med avslutningen «jeg kommer til å se etter dine artikler og publikasjoner». Takk til deg, Cecilie, du så egenskaper jeg ikke visste at jeg hadde. En takk også til Ingebjørg som minnet oss på å se på oss selv med «vennlig oppmerksomhet» da vi som studenter strevde med spørsmålsstilling innen gestaltveiledning. Jeg har fortsatt med meg din vennlige stemme og tilstedeværelse.

En stor takk til min familie og nære venner for at dere er i livet mitt. Tante Kari og onkel Roald, tusen takk til dere for konstruktive innspill i arbeidet med boken. Samtalene med dere beriker meg.

7

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 7

13.04.16 15.01

forord

Takk også til kollega og teamleder i Asker BUP, Gry Sannem Hustad, tidligere kollega i Familiehjelp AS, Helle Bjørnstad, tidligere kollega på barnevernvakta i Oslo, Elsa Nybø og, ikke minst, til lillesøster Bjørg Elin – for at dere tok dere tid til å lese og komme med konkrete tilbakemeldinger på manus.

En stor takk til min datter Kristine for design av forsiden og til redaktør Inger Johanne Holth som fra første stund hadde tro på boken, og som holdt fast på at jeg skulle gjennomføre prosjektet.

Bærums Verk April 2016

Grete Lillian Moen

8

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 8

13.04.16 15.01

Innhold Forord.. . . ............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Innledning.......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Hjelpekunst......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Min faglige reise, mitt faglige ståsted.. ..... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15

kommunikasjon ............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19

Kommunikasjon – mer enn ord ….............. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Kommunikasjon – en kilde til forståelse og misforståelse ….. . . . . . . . . 23 Dobbeltkommunikasjon.. ........................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 «Du er tjukk!»..................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 «Du forstår ingenting, du!». . ................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 «Her skal jeg bo til jeg blir voksen». . ......... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 «Du hadde lengre hår da …».................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 «Hvorfor måtte dere velge meg når det er så mange andre barn som også trenger fosterhjem?».. ....... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 «Vær så snill, gi meg en sjanse til!».......... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 «Jeg skulle ønske at vi aldri hadde blitt kjent!».. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Mot til å utfordre ….............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55

den som øker sin innsikt, øker sin smerte .. . . . . . . . . . . . . . . . . 57

«En tøff vakt?»..................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 «Jeg vet ikke om jeg er glad i barna mine». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Å tåle den andres smerte........................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 «Blodet på veggen er fra mammas panne».. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 «Snakker dere om døden på avdelingen?». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Personlig, men ikke privat …. . ................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 «Jeg vet ikke engang om du har egne barn!».. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77

9

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 9

13.04.16 15.01

innhold

«Møt oss som menneske, ikke som sak». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 «Jeg er ikke vant til å snakke om meg selv på denne måten». . . . . . . . . 82 «Jeg vil ikke flytte, men skulle ønske mamma fikk bo et annet sted».............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 «Jeg trenger hjelp – nå!».............. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 «Han mangler empati; han lyver, stjeler og er ikke til å stole på!».. . 90 «Vi kan ikke stole på henne!»........ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 «La oss snakke om det som er fint med å være foreldre for Sindre.» «Akkurat nå? Ingenting!». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97

samvær – en glede og en belastning.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Samvær.................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 «Når jeg skal møte pappa, gruer og gleder jeg meg på en gang».. . . 104 Gode samvær............................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105

makt og avmakt .................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 «Jeg, et menneske med makt!».. .... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 Veien til det enkle er vanskelig...... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 «Det var ikke det som skjedde …»... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 På den andre siden...................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Ansvarlighet.............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 «Ungen min dør, og det er ditt ansvar!».. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 «Hun har det sikkert ikke så godt inni seg».. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Ikke lov mer enn du kan holde!...... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127

narrativ tilnærming i samtale med barn og ungdom............................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Historien om et virus................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Bruk av brev i arbeid med ungdom.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Mirakelspørsmålet – brukt som metode i møte med en ungdom.. . . 143

betydningen av å bli sett. . .... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147

«De usynlige barna».................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148 Håpets betydning.. ...................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156 Betydningen av et smil................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156 «Jeg trenger noen å være glad i for å klare meg!».. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 Etterord................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Litteratur.. ................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165

10

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 10

13.04.16 15.01

Innledning Det er med ydmykhet jeg inviterer leseren til å dele erfaringer fra de nærmere tjuefem årene jeg har møtt mennesker i ulike livssituasjoner, fra ulike samfunnslag, fra ulike kulturer og i ulike kontekster.

Ikke alle har ønsket hjelp, ikke alle har opplevd at de fikk hjelp, og ikke alle vil si at det var gode møter. Når jeg nå har fått muligheten til å sammenfatte noen av mine erfaringer, er det med stor respekt for arbeidet vi står i, enkeltmenneskene vi møter, og vårt møte med dem.

Bokens røde tråd er møter som har berørt meg, møter som jeg bærer med meg videre. Mennesker som har lært meg noe, som har gitt av sitt eget, vist frem egen sårbarhet, fortvilelse og sorg, men også styrke og evne til å gå videre når livet har gått i vranglås.

Det er ikke min hensikt å vise hvordan ting skal gjøres, eller ikke gjøres, men å gi eksempler på hvordan vår fagkunnskap, erfaringer og personlighet preger våre møter. Gjennom utdanning og praksis opparbeider vi oss kompetanse til hvordan best møte den andre, men like viktig, betydningen av å være bevisst makten vi har i kraft av våre posisjoner og roller.

Fortellingene som danner grunnlaget for refleksjonene, er anonymisert og omskrevet. At noen vil kunne kjenne seg igjen, er likevel en mulighet. Til det vil jeg si at trolig flere vil kjenne seg igjen i de samme eksemplene, da vi mennesker møter noen av de samme utfordringene. Vi skal ta på alvor og vi skal forholde oss til at det

11

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 11

13.04.16 15.01

innledning

er noe fint i å vite at vi ikke er alene om å kjenne på ulike følelser, men vi må ikke forledes til å tro at vi vet hvordan den andre har det.

I løpet av de årene som har gått siden jeg sto med eksamenspapirene som bekreftet at jeg nå var utdannet barnevernspedagog, har nye ord og uttrykk kommet til. Utdanningen er nå en bachelorgrad, vi snakker om evidensbasert forskning, og ord som mentalisering, diskurs, empiri og paradigmeskifte brukes med den største selvfølge.

Jeg er opptatt av språket vi bruker i møte med den andre, både i direkte møte, men også når vi snakker med kollegaer. Ordene vi bruker, påvirker vår forståelse av situasjonen vi er i, og gir rom for utvikling, men er også kilde til misforståelser og ubehag. Vi har vel alle erfart at noen ord gjør godt, mens andre kjennes som slag.

Boken vil preges av at jeg er en praktiker som har et ønske om å holde meg til et forståelig og hverdagslig språk. Fremmedord og interne fagbegrep er, så langt som mulig, forsøkt unngått.

Boken er til studenter innen barnevern, sosionomutdanning, sykepleiere, lærere, men også fosterhjem, familiehjem og beredskapshjem. Mitt håp er at den enkelte kan få innblikk i det utfordrende, men givende i møte med den andre. I boken vil du få innblikk i noen av de mange dilemmaene vi kan møte. Det er mitt ønske at du skal kjenne at du ikke er alene om, innimellom, å kjenne på hjelpeløshet, usikkerhet og fortvilelse, men også se at ditt møte kan gjøre en forskjell.

12

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 12

13.04.16 15.01

innledning

Hjelpekunst

[[til (med innho telniv

Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der.

Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.

Enhver der ikke kan det, er selv i innbilning, når han mener å kunne hjelpe andre.

For i sannhet å kunne hjelpe en annen, må jeg forstå mer enn han, men dog vel først og fremst forstå det, han forstår.

Når jeg ikke gjør det, så hjelper min mer-forståelse han slett ikke.

Vil jeg likevel gjøre min mer-forståelse gjeldende, så er det fordi jeg er forfengelig eller stolt, så jeg i grunnen i stede for å gagne han, egentlig vil beundres av han.

Men all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse.

Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå, at det å hjelpe ikke er å beherske, men det å tjene – at det å hjelpe ikke er å være den herskesykeste, men den tålmodigste – at det å hjelpe er villighet til inntil videre å finne seg i å ha urett og ikke å forstå, det den andre forstår Søren Kierkegaard (1994)

13

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 13

13.04.16 15.01

Min faglige reise, mitt faglige ståsted «Veien blir til mens du går.» Setningen står som en hilsen til meg i boken Aktør eller brikke – om menneskers selvforståelse (Nygård 1993). Ordene har fulgt meg siden, og jeg har flere ganger stilt meg spørsmål om hvor min vei går. Når jeg ser tilbake på egen faglige reise, ser jeg hvordan mennesker jeg har møtt på ulike måter, har satt spor. Setninger, fortellinger, spørsmål og kommentarer har blitt sittende igjen lenge etter at vi har forlatt hverandre. Ord som fikk betydning for meg, som viste meg veien fremover. Min faglige reise har gått fra grunnutdanningen som barnevernspedagog, videreutdanning innen gruppe, teori og metode, gestaltveiledning, traumeforståelse, familieterapi og nå, spesialiseringsprogrammet innen barn og unges psykiske helse. Praksiserfaringen er fra barnehjem, psykisk helse for barn- og unge, spedbarnsbarnevernet, fosterhjemsarbeid, barnevernsvakt, veiledning, utredning, forebyggende arbeid og tilbake til psykisk helse for barn og unge (BUP).

Jeg er opptatt av meg i møte med den andre, og hvordan jeg kan møte mennesker i krise med respekt, ydmykhet og forståelse. Hvordan møte den andre uten å fremheve meg selv, uten å påberope meg en ekspertrolle, en som forstår deres liv. At enkelte påberoper seg en ekspertrolle med hensyn til andres liv, er noe som opprører meg,

15

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 15

13.04.16 15.01

min faglige reise, mitt faglige ståsted

og jeg stiller spørsmål ved med hvilken makt og rett de bedømmer andres liv.

I et felt der det skrives rapporter og journalnotater og stilles diagnoser, er det av stor betydning at vi snakker med dem det gjelder, og ikke tar raske beslutninger ut fra andres beskrivelser. Vi må minne oss selv, og hverandre, på at mennesker er i stadig bevegelse og i endring. Vi må minne oss selv på at vi ikke vet hvordan det er å være den andre, at det å ha møtt andre med de samme symptomene, de samme vanskene, ikke betyr at vi vet hvordan dette mennesket, denne familien, dette paret har det. En god kollega formidler i første møte med familier som kommer til oss i BUP, at de selv er eksperter på egne liv, men at vi kan noe om hvordan best hjelpe mennesker som sliter med psykiske vansker. Måten han formidler det på, viser en genuin interessere for det de har opplevd, hvordan de opplever sin egen situasjon, kombinert med en trygghet på at han kan hjelpe dem å forstå seg selv bedre. Med dette som bakteppe ble møtet med narrativ tilnærming et godt møte fordi eksperten på sitt eget liv er hjelpsøkeren selv, ikke den profesjonelle.

Mennesker har til alle tider vært opptatt av å formidle levd liv gjennom ulike fortellinger, ulike historier. Gjennom historier, narrativer, skapes identitet. Det latinske ordet for narrativ er «narrare», som betyr å fortelle. Fra tidenes morgen har mennesker vært opptatt av at alt henger sammen, og at det ikke finnes en eksakt sannhet eller løgn. Likevel var den rådende tenkningen og forskningen frem til etterkrigstiden preget av forståelsen om at det i møte med et problem, gjaldt å finne feilen, for så å reparere den. En god og funksjonell løsning innen mekanikk og teknologi, men ikke like nyttig i mellommenneskelige relasjoner. Etter årelang tradisjon med å lete etter årsak møtte biologen Gregory Bateson (1904–1980) til dels sterk motstand innen fagmiljøet da han utfordret den gjeldende forståelsen av hvordan problemer oppstår, forstås, og best løses. Batesons arbeid bidro til et skifte i vår forståelse av mellommenneskelige

16

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 16

13.04.16 15.01

min faglige reise, mitt faglige ståsted

problemer da han viste til at fenomener kan henge sammen, men at det blir en forenkling når det handler om komplekse sosiale relasjoner. Gjennom hans arbeid ble det utviklet en ny retning der man gikk fra individfokus til å se individet i samspill med andre. Fra å tenke at A alltid fører til B, gikk man over til å forstå et system som en del av et hele, og at systemet er i kontinuerlig bevegelse og forandring, samt at det endrer seg i takt med ytre påvirkning. Det er likevel på sin plass å minne om at det fortsatt innen enkelte fagmiljøer er en grunnleggende tro på at man må finne årsaken til et problem før man kan finne løsningen (Bateson, 1972).

Med Batesons arbeid gikk man fra å tenke at personen var problemet, til å se på relasjonen som problemet. Australieren Michael White (1948–2008) viste til at vi best kan forstå og beskrive mennesker uten å forklare vansker gjennom patologi eller marginalisering, og presenterte rundt 1980 en tredje forståelsesramme da han hevdet at problemet er problemet (Lundby 2009). Det må tenkes relasjonelt og sirkulært, mennesket kan ikke forstås alene, men i sammenheng med samfunnet de er en del av, tidligere erfaringer og situasjon.

Narrative behandlere inviterer flere stemmer inn, enten ved at de er fysisk til stede, eller ved å la deres stemme komme frem som om de var til stede i rommet. Ved å se på fortid, nåtid og ønsket fremtid skapes sammenheng og mulighet for ny kunnskap om eget liv, egen historie.

Vi forstår oss selv, våre handlinger og våre omgivelser gjennom de narrativer som til dels foreligger i kulturen og som vi dels konstruerer selv (…) Menneskene lager mening i sitt liv gjennom sine historier, både de kulturelle og narrativene de er født inn i og de personlige narrativene de konstruerer i forhold til de kulturelle narrativene.

(Lundby 1998).

For meg representerer narrativ tilnærming kreativitet, lek og aktiv bruk av metaforer, noe som beriker min faglige hverdag. En tilnær-

17

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 17

13.04.16 15.01

min faglige reise, mitt faglige ståsted

ming der det angitte problemet flyttes bort fra personen ved hjelp av eksternalisering, har åpnet opp for ny innsikt, nye måter å møte den andre på. I de årene som har gått, har jeg jobbet innenfor systemer der vi i stor grad har lett etter årsaker til problemene, men også innenfor systemer der vi har hatt fokus på mestring og muligheter.

Det er likevel ikke til å stikke under stolen at eget faglig ståsted har vært, og i stor grad er, påvirket av det miljøet jeg er en del av. Jeg er ingen tilhenger av én metode eller én bestemt tilnærming, men har tro på å tilpasse arbeidet til den enkelte familie, den enkelte ungdom eller det enkelte barn. Vel vitende om at hjelpen ikke finnes i modellene eller teknikkene, men i møte mellom mennesker (Duncan 2012, s. 23), har jeg et ønske om å forankre min forståelse i hovedsakelig narrativ og systemisk tilnærming.

18

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 18

13.04.16 15.01

kommunikasjon

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 19

13.04.16 15.01

Kommunikasjon – mer enn ord …

I et fagfelt som i stor grad handler om å snakke med andre mennesker, og der språket står i høysetet, er det av avgjørende betydning at vi er bevisst hvordan vi kommuniserer, og hva vi kommuniserer.

Kommunikasjon legger grunnlaget for mellommenneskelig samspill og skjer til enhver tid på ulike nivåer. Bateson, også omtalt som kommunikasjonsteoriens far, viste til at det ikke er mulig å ikke kommunisere, og at all atferd er kommunikasjon. I all kommunikasjon mellom mennesker er det muligheter for økt forståelse, men også for misforståelser og konflikter. Kommunikasjon oppfattes via kroppsspråk, stemmeleie, pust og hvor vi plasserer oss i forhold til den andre, men også via skriftlig språk og fysiske omgivelser. For å kunne reflektere over eget bidrag er vi avhengige av evnen til å se oss selv utenfra, hvordan andre oppfatter budskapet vårt. I tillegg trenger vi evnen til å tolke den andres handlinger, hvilke regler som gjelder, og hvordan det forventes at vi opptrer.

Kommunikasjon mellom to parter er ikke bare utveksling av informasjon, men sier også noe om relasjonen dem imellom. Enhver samtale vil foregå på ulike nivåer, og det vil parallelt foregå en indre dialog hos den enkelte. I kommunikasjon med andre vil noe være viktigere enn noe annet, kommunikasjonen har sitt eget hierarki, og vi blir opptatt av ulike ting i samtalen. Hva vi velger å fokusere på, hva vi trekker frem i lyset, vil i mange tilfeller være av stor betydning for videre samarbeid. Som fagpersoner innehar vi makt. Det er i stor grad vi som er premissleverandører for hvilke temaer som skal belyses, det er vi som skriver rapporter i etterkant, og det er vi som har makten til å avgjøre hva vi gjør med informasjonen vi har fått.

Hvordan vi møter den andre er avhengig av vår evne til å være der den andre er, at vi viser interesse, og at vi skaper en atmosfære preget

20

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 20

13.04.16 15.01

kommunikasjon

av tillit og et uttrykk som ønsker den andre vel. I møte med andre mennesker er også strukturen, rammene og konteksten av betydning for hvordan man skal forstå kommunikasjonen. Måten man blir møtt på, hvem som tar initiativ til samtalen, hvor møtet foregår, på hvilken måte, hvem som inkluderes, eventuelt ekskluderes, hvordan det fysiske miljøet er, valg av farger og interiør – alt er kommunikasjon. Det er ikke alltid man er bevisst hvilken påvirkning dette har på den andre. Uten en slik bevissthet vil vi i stor grad forholde oss til regler og rutiner, og ikke ta oss tid til å tenke gjennom hvordan det påvirker dem vi møter. Innen eget fagfelt kan vi med fordel spørre oss selv hva vi kommuniserer i møte med den andre. Ved å stille oss selv spørsmål knyttet til de valgene vi tar, vil vi muligens få svar på hva som er viktige verdier i egen praksis, og hvordan det er å være bruker i møte med det systemet vi representerer.

Mer enn én gang har jeg tenkt på hvor kort tid vi ofte har til å skape tillit, hvor kort tid det går fra jeg har presentert meg, til vi snakker om temaer som er svært vanskelige og personlige for den jeg møter. I løpet av disse første minuttene, av og til sekundene, skal vi forsøke å forstå hvem vi står foran, forstå situasjonen og beslutte hva vi skal fokusere på. Hvordan vi velger å handle, vil avhenge av situasjonen vi befinner oss i, hvordan vi tolker informasjonen vi har fått i forkant, og hvilken informasjon vi får der og da, men handlingene er også basert på tidligere erfaringer og faglig kunnskap. I etterkant er det ikke alltid like enkelt å sette ord på hva vi faktisk gjorde, eller hva som var bakgrunn for valget vi tok. Begrep som faglig skjønn, taus kunnskap og ferdighetskunnskap brukes i et forsøk på å sette ord på det faglige arbeidet som utføres. For å utvikle oss som fagpersoner som forstår egne valg, vurderinger og handlinger i møte med den andre, er det av stor betydning at vi setter av tid til refleksjon i etterkant.

Bevissthet rundt egen fremtoning og eget bidrag inn i samtalen er viktig i møte med den andre, og viktig å ha med når vi reflekterer

21

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 21

13.04.16 15.01

Jeg trenger noen å være glad i

over egen praksis. I møte med andre, og ikke minst i profesjonell sammenheng, er det viktig å huske at kommunikasjon går begge veier, at mitt bidrag påvirker dem, at jeg ikke bare kan se på deres atferd når jeg skal beskrive en samtale, men også må ta med det jeg sa eller gjorde som bidro på godt og vondt.

Jeg er på jobb i det akutte barnevernet. Telefonen ringer, og jeg får beskjed om at en 15 år gammel jente er på rømmen fra institusjon. De har sendt ut ansatte for å lete etter henne, men det vil ta tid før de er på plass. Vi blir enige om å holde kontakten, og at vi skal bistå med det vi kan. Timene går, på telefonen blir jeg informert om at de er i kontakt med jenta, at hun trolig er i prostitusjonsmiljøet, muligens er ruset, men at de har kontakt. Selv er de fortsatt forsinket. Det er «hviletid» for de ansatte og det tar tid å komme seg til byen. Ytre forhold som ikke er lette å forstå for meg som sitter utenfor. Endelig er de i nærheten, og det nærmer seg at vi kan dra ut. Da ringer telefonen. Jenta er lokalisert, og det er ønskelig at vi drar ut før de ansatte kommer.

Selv problematiserer jeg at hun ikke vil møte kjente, men for henne totalt ukjente mennesker. Vi blir enige om at vi ikke kan vente. Det får stå sin prøve. Vi har fått gode beskrivelser av jenta og kjører ut med bistand fra politiet. Får øye på jenta og en venninne på lang avstand.

De ser oss og legger på sprang. Politiet løper én vei, jeg og min kollega en annen. Jeg møter jenta og venninnen alene. De stopper opp. Jenta er tydelig sint. Hun roper mot meg, ber meg om å ligge unna, at hun ikke vil snakke med meg eller noen andre. Tillater likevel at jeg kommer nærmere. Tillater at jeg hilser fra de ansatte på institusjonen. Jeg rekker hånden frem for å ta på skulderen hennes. Da kommer slaget og sparket. Før jeg rekker å reagere, har jenta sparket meg i skinnleggen og rettet en knyttneve mot ansiktet mitt. Jeg rygger unna mens jenta og venninnen løper sin vei. Føler meg liten, dum og mislykket. Kjenner på ubehaget i møte med kollega og politi, og kjenner lettelse når vi like etter klarer å finne jenta.

22

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 22

13.04.16 15.01

kommunikasjon

Tilbake på kontoret tenker jeg gjennom det som skjedde. På hvordan jenta opplevde møtet mellom oss. Sviket fra voksne som ikke kom, på møtet med en ukjent, på egen vurdering når jeg strakk armen frem.

Hadde det vært bedre å ikke forsøke å ta på henne, bedre om jeg hadde stilt meg ved siden av og ikke foran. Triks og enkle sikkerhetstiltak fanget opp ved tilfeldigheter, i samtale med erfarne kollegaer. Sikkerhetstiltak alle ansatte innen feltet burde hatt som obligatorisk opplæring.

Kommunikasjon – en kilde til forståelse og misforståelse …

Også i vårt fagfelt brukes begrepet verktøy, men vi har ikke hammer, spiker, stetoskop, pinsett eller bandasjer som en del av vårt verktøyskrin i møte med den andre. Hvorvidt begrepet er nyttig i vårt faglige virke, er usikkert. Det vi vet med sikkerhet, er at vi i møte med mennesker i krise møter dem med våre egne erfaringer, egen bagasje, egen faglige ballast, noe som krever en høy bevissthet og evne til refleksjon over eget bidrag i møtet. Det er ikke uten grunn at vi har rollespill, videoopptak og diskusjoner i etterkant. Selv husker jeg flere av rollespillene fra sosialhøyskolen. Der og da opplevdes det både flaut og ubehagelig, og mer enn én gang argumenterte vi for at det ikke var virkelig og derfor hadde liten hensikt. Er det noe jeg husker i etterkant, er det rollespillene. Det å spille den andres rolle, det å se seg selv utenfra; å få mulighet til å kjenne hvordan det er å være klient, har uten tvil vært nyttig.

Som veileder i foster- og beredskapshjem har jeg flere ganger erfart at det kan oppstå uenigheter og misforståelser mellom saksbehandler og fosterforeldre. Betydningen av et tett samarbeid og en god dialog mellom alle parter er av stor betydning for å unngå konflikter, og det er viktig at det vises gjensidig tillit til hverandres arbeidsoppgaver. For fosterforeldre er det av stor betydning at deres erfaringer og vurderinger blir hørt, og tatt på alvor.

23

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 23

13.04.16 15.01

Jeg trenger noen å være glad i

Jeg hadde vært veileder i hjemmet et halvt års tid. Fostermor hadde uttrykkelig formidlet at hun hadde svært dårlig erfaring med veiledere og uttrykte sin skepsis i vårt første møte. Vi hadde brukt tid på å bygge tillit og trygghet i relasjonen, men det var fortsatt sårbart. Gutten i hjemmet slet med smertefulle erfaringer fra en barndom preget av vold og overgrep, og ble betegnet som en «krevende plassering».

Saksbehandler hadde formidlet at samarbeidet med fosterhjemmet til tider var vanskelig, og hadde uttrykt at kommunikasjonen mellom fostermor og barnevernstjenesten ikke alltid var den beste.

Da saksbehandler ringte meg denne ettermiddagen, visste jeg at hun tidligere samme dag hadde hatt et møte med fostermor der de blant annet skulle snakke om samarbeidet. Jeg tok telefonen, og samtalen startet med at saksbehandler fortalte at hun nå hadde snakket med fostermor. Trykket ble lagt på navnet, og jeg la merke til at også etternavnet ble brukt. Min umiddelbare tanke var at nå har det skjedd noe, og ventet på fortsettelsen. Saksbehandler fortalte at hun bare ville si fra om at det var mulig at fostermor ville være noe avventende i møte med meg, da hun hadde uttalt at hun ikke lenger kunne snakke med meg. På spørsmål om hva som hadde utløst en slik kommentar, fortalte saksbehandler at de hadde hatt oppe ulike temaer, og at det i den forbindelse hadde kommet frem ting som hadde blitt sagt i veiledning, og senere referert til saksbehandler. Jeg skjønte ingenting. Avtalen med fostermor var at jeg skulle videreformidle noen av hennes frustrasjoner, og nå som det var gjort, kunne hun ikke snakke med meg?

Jeg la på røret. Jeg kjente på et kroppslig ubehag. Tenkte igjen på kommentaren om at fostermor ikke kunne snakke med meg. Betydde det at hun var sint? Irritert? Hadde jeg sviktet? Var den skjøre alliansen brutt? For sikkerhetsskyld sjekket jeg tekstmeldingene på telefonen for å se hvilke avtaler som var gjort med fostermor. Ut fra meldingene

24

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 24

13.04.16 15.01

kommunikasjon

kunne jeg ikke forstå at jeg skulle ha gjort noe som tilsa at hun ikke ville kunne snakke med meg.

Jeg parkerte bilen og gikk bort til huset. Kjente at jeg var noe avventende og spent da jeg gikk inn døren. Fostermor sa hei før hun ropte på gutten med beskjed om at jeg hadde kommet. Vanligvis snakket jeg med gutten, men ved tidligere besøk hadde vi alltid snakket alene først. At hun nå ropte på barnet umiddelbart, ble av meg tolket som et tegn på at hun var irritert og ikke ønsket tid alene med meg. Jeg la merke til hvordan jeg registrerte og tolket fostermors kroppsspråk som avvisende, og at jeg i stor grad lette etter bekreftelse på at hun var irritert på meg.

Gutten kom ned, og vi snakket sammen en liten stund. Selv kjente jeg at jeg hadde vansker med å konsentrere meg slik jeg ønsket, at fokuset var rettet mot fostermor. Da gutten gikk tilbake på rommet sitt, spurte jeg fostermor om hvordan det hadde gått på møtet tidligere på dagen. Fostermor svarte at det hadde gått greit, men at hun og saksbehandler ikke hadde så god kjemi. Fostermor fortalte om de ulike temaene de hadde hatt oppe, inkludert temaet saksbehandler hadde nevnt. Jeg benyttet anledningen til å si at det var fint at de fikk snakket om det, spesielt siden det var temaer vi hadde hatt oppe i veiledning, og som vi var enige om at jeg skulle bringe videre. Fostermor sa seg enig i det, og da jeg skulle gå, avtalte vi ny tid for veiledning.

Fostermor sendte tekstmelding dagen etter for å utsette avtalen, noe jeg oppfattet som en bekreftelse på at tilliten var svekket. Jeg vurderte å ta det opp med henne, men av lojalitet til saksbehandler valgte jeg å vente. Isteden ringte jeg saksbehandler og ba henne fortelle hva som var foranledningen til fostermors kommentar, og at jeg hadde opplevd fostermor som avvisende i samtalen dagen før. Saksbehandler gjentok fostermors uttalelse om at hun ikke kunne snakke mer med meg, og jeg formidlet at det var svært uheldig at relasjonen jeg hadde brukt tid på å bygge opp, nå så ut til å ha blitt forstyrret.

25

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 25

13.04.16 15.01

Jeg trenger noen å være glad i

Etter å ikke ha hørt fra fostermor via tekstmelding eller telefon på et par dager, noe jeg på dette tidspunktet vurderte som uvanlig, og etter å ha grublet over hva som var riktig å gjøre, valgte jeg å ringe henne.

Jeg gikk rett på sak og spurte om det var noe galt. Fostermor hørtes overrasket ut og svarte nei. Jeg fortalte at jeg hadde fått en telefon fra saksbehandler om at hun hadde uttalt at hun ikke lenger kunne snakke med meg, og at jeg ønsket å høre hennes versjon av det som hadde skjedd. Fostermor fortalte at det stemte at hun hadde sagt det, men at det var tatt ut av sammenhengen, og at det ikke hadde handlet om hvorvidt hun ville snakke med meg eller ikke. Fostermor sa videre at dette ville vært avklart i møtet hvis de hadde spurt om hun mente det bokstavelig. På slutten av samtalen spurte fostermor om det var blitt referert til at hun satte stor pris på samarbeidet, og samtalene med meg, noe jeg måtte svare ikke var formidlet.

I og med at jeg ikke sto ansikt til ansikt med saksbehandler, var jeg avhengig av saksbehandlers ordvalg, innhold, stemmeleie og hva som ble vektlagt. Det at hun brukte fostermors fulle navn, og måten hun la trykket på navnet, tolket jeg som informasjon om at nå kommer det viktig informasjon. En tolkning som bidro til at jeg ble på vakt og kjente at jeg fikk en kroppslig reaksjon. Saksbehandler hadde i samtale med fostermor tolket fostermors utsagn bokstavelig og hadde et behov for å videreformidle utsagnet til meg samme dag.

Hadde saksbehandler, i møtet med fostermor, stoppet opp og spurt «Hva mener du med å ikke kunne snakke mer med veileder?» kunne fostermor fått mulighet til å utdype hva hun mente. En annen mulighet ville vært å oppsummere samtalen på slutten av møtet og vise til at fostermor blant annet hadde formidlet at hun heretter ikke kunne snakke med veileder. I begge tilfellene ville fostermor fått mulighet til å rette opp en eventuell misforståelse.

26

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 26

13.04.16 15.01

kommunikasjon

Dobbeltkommunikasjon Dobbeltkommunikasjon er betegnelsen som brukes når det ikke er samsvar mellom det du sier og det du gjør. Bateson viser til at det ofte blir sammenblanding av nivåene i kommunikasjon. Mennesker handler intuitivt, og et lite tegn eller signal kan endre oppfatningen av en samtale. Det kan være nok med et smil som tolkes som hånlig, eller et sukk som tolkes som overbærenhet uten at avsender var seg bevisst handlingen. Alle dobbeltkommuniserer i større eller mindre grad. Et eksempel på dobbeltkommunikasjon de fleste nok vil kjenne seg igjen i, er å spørre partneren eller barna om hvordan dagen deres har vært. Hvis jeg så snur meg for å ta ut av oppvaskmaskinen eller svare på en tekstmelding, kan den andre oppfatte mitt kroppsspråk som at det de forteller, ikke er så viktig for meg.

Relasjonen vi har til hverandre, kombinert med den andres reaksjon vil påvirke fortsettelsen av samtalen. Utfordringen i profesjonelle møter er at vi ofte har lite kjennskap til den andres erfaringer, vi vet lite om hva som trigger, hva som roer ned i kommunikasjonen. Noe som krever at vi kjenner oss selv godt og er bevisst egen fremtoning i møte med andre; at vi i størst mulig grad evner å være klar og tydelig i vår kommunikasjon, i hva vi ønsker å formidle. Hvis det likevel oppstår uklar kommunikasjon, noe de fleste av oss vil oppleve, viser Bateson til to handlingsalternativer, enten å trekke seg tilbake eller å spørre om hva som skjedde. (Jensen og Ulleberg 2011, s. 161). I mange situasjoner vil det nok være hensiktsmessig enten å spørre eller å sette ord på egen reaksjon på atferden.

Jenta som sitter foran meg, viser med hele seg at hun synes samtalen er totalt meningsløs, at jeg ikke duger til jobben min. Det er i alle fall det jeg leser ut av kroppsspråket, der hun himler med øynene og puster tungt. Jeg har forsøkt meg på ulike spørsmål, ulike tilnærminger uten å lykkes. Hun ser avventende på meg. Da tar jeg et valg – jeg setter ord på det som skjer. Jeg sier høyt at jeg ikke vet hva jeg skal spørre

27

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 27

13.04.16 15.01

Jeg trenger noen å være glad i

om. Jenta ser på meg før hun svarer at det ikke er så mye å fortelle i dag, men at hun har behov for å komme tilbake når ettårsdagen etter den vonde opplevelsen er overstått.

Kommunikasjon foregår som nevnt på to nivåer, det vi sier og det vi kommuniserer ved hjelp av kroppsspråk, tonefall og rammene vi omgir oss med. Fordi vi er ulike mennesker, med ulike erfaringer, kan vi ikke på forhånd vite hvordan det vi sier, oppfattes hos mottaker.

Bateson viser til at vi ikke vet hva vi har sagt, før den andre har svart.

Hvis det ikke er samsvar mellom ord og kroppslige uttrykk, kan mottaker reagere med usikkerhet og forsvar, noe som igjen kan resultere i problemer i kommunikasjonen. (Jensen og Ulleberg 2011, s. 127)

«Du er tjukk!»

Mitt første møte med praksisfeltet var som student på et barnevernskontor. Den første tiden var det noe begrenset med arbeidsoppgaver, og jeg brukte ledig tid på å lese Fosterhjemskontakt. Gjennom artiklene fikk jeg et levende bilde av barn som hadde vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt, som slet med å stole på voksne, som ropte, skrek, klorte og sparket seg ut av det ene hjemmet etter det andre. Jeg leste om barnets fortvilelse, om betydningen av å tåle avvisningen, tåle rop fra barnet om at de var hatet og det verste som kunne skje dem, at alt ville vært bedre enn å bo i akkurat denne familien. Historier som beskrev fosterforeldre som sto i kampen, og som fikk lønn for strevet, men også om slitasjen på eget parforhold og i forholdet til egenfødte barn. Jeg leste sterke historier om voksne som aldri ga opp, men også om de som ikke maktet mer, og jeg kjente på avmakt og fortvilelse når jeg leste om barn som måtte flytte. Alene, bak lukket dør, lot jeg tårene renne for barneskjebner og urettferdighet, og jeg kjente et sterkt og intenst ønske om å være noe for disse barna.

28

alt blaa 106207 GRMAT Jeg trenger noen aa vaere glad i 160101.indd 28

13.04.16 15.01