Hva har oljen gjort med oss? Økonomisk vekst og kulturell endring: Utdrag

Kapittel 1

Stavanger som prisme for utviklingen i Norge de siste 40 årene Nils Asle Bergsgard og Anders Vassenden

Opptakt «Glem Frogner. Glem Ullern, glem Holmenkollåsen. Hinna hills – Den nye norske velstanden».

«Hinna hills» er kallenavnet på en bydel i Stavanger, en by som de siste tiårene har gjennomlevd omfattende økonomiske og sosiale endringer. Sitatet over, som er hentet fra en bredt anlagt artikkel i Morgenbladet i 2011 (17.–23. juni), fanger disse endringene. Der slås det allerede i overskriften fast: Bydelen Hinna i Stavanger har passert de tradisjonelle riking-bydelene i Oslo når det gjelder personlig inntekt, og også den tradisjonelt mest velstående i Stavanger, Eiganes.

Artikkelen peker på et dobbeltskifte i den norske rikdommen: «fra gammelrike til nylig rike bydeler, og fra Oslo til Rogaland». Denne boken handler om disse endringene i Stavanger og hva de kan fortelle oss om dagens norske samfunn.

Det fantes eksempler på vulgær rikdom i Hinna, på mye økonomisk, men lite kulturell kapital, men dette var unntak ifølge journalist Simen Sætre i Morgenbladet: «Den nye norske velstanden, slik vi møter den på Hinna, fremstår med gjennomført skikkelighet.» Og med skikkelighet menes sunne hobbyer, gode treningsvaner og at man jobber hardt – det vi vel kan kalle småborgerlige dyder – 15

nils asle bergsgard og anders vassenden

men òg en sans for moderne arkitektur og en internasjonal ‘outlook’, stadig ifølge Morgenbladets journalist. Småborgeren, den tradisjonelt dominerende karakteren i Stavanger, har pent tilpasset seg den moderne og internasjonale oljeindustrien som har preget regionen de siste 40 år, kan en tenke seg. Samtidig, den andre siden av rikdommen er at skillene mellom fattig og rik har økt. På dette området er Stavanger nå på linje med Oslo. Den relative fattigdommen er blitt mer påtrengende.

Et presset boligmarked gjør at mange med vanlige jobber som lærer og sykepleier opplever å ha trang økonomi: «Må finne en oljemann» er den litt humoristiske, men også dels realistiske kommentaren for kvinner i slike yrkesgrupper.1 Siden det norske oljeeventyret begynte har både Norge og Stavanger gjennomlevd en rekke markante endringer. Noen skyldes oljen, men landet og byen har vært innvevd i en rekke andre endringsprosesser, både av nasjonal og global karakter: Velferdsstaten har ekspandert, og kvinner har inntatt arbeidsmarkedet i langt større grad. De to forholdene er for øvrig nært forbundet. Vi lever i dag i et utdanningssamfunn, et kunnskapssamfunn, der industrisamfunnet er på hell. Verden er langt mer globalisert enn på 1960-tallet, både økonomisk, teknologisk, politisk, kulturelt og risikomessig. Noen sosiologer benevner de sistnevnte endringene som bevegelser mot det postmoderne eller senmoderne samfunn (Giddens 1994; Beck 1997) eller mot en «flytende modernitet» (Bauman 2000). Sentralt i slike teorier står tanker om individualisering, globalisering, estetisering, liberalisering, samt oppsplitting av overgripende identitetsskjema – for eksempel klasse og nasjon.

Den sosialdemokratiske orden har blitt utfordret (jf. Slagstad 1998; Sejersted 2005) gjennom New Public Management, avreguleringer og liberalisering. Likevel består sentrale sider ved det som er omtalt som den norske (og nordiske) modellen, som en stor velferdsstat, et regulert arbeidsliv dominert av trepartsamarbeidet mellom arbeidsgiversiden, arbeidstakerorganisasjonene og regjeringen, en omfordelende skattepolitikk og så videre. Samtidig har den sosiale ulikheten økt (om enn mindre i Norge enn i Europa for øvrig og særlig USA). Samfunnet er også blitt mer heterogent og pluralistisk, noe som mye skyldes innvandringen i samme periode, men òg en generell individualisering av livsstiler og valg. I artikkelen Getting Rich Slowly fra 1984 tok Stangeland utgangspunkt i bekymringen på 1970-tallet om at oljeboomen ville medføre store sosiale problemer for Stavanger. Han kom frem til at Stavanger «is by no

1

16

«Må finne en oljemann». Aftenbladet.no. Publisert 24. april 2012, hentet 26. januar 2015. (http://www. aftenbladet.no/energi/arbeidsliv/--Ma-finne-en-oljemann-2962628.html)

kapittel 1: stavanger som prisme for utviklingen i norge de siste 40 årene

means problem-free. But we maintain that few of these problems are related to the oil activities» (1984: 232). Hovedargumentet her er at veksten i sosiale problemer i all hovedsak skyldes generelle utviklingstrekk i Norge. Stangeland åpner for at de sosiale effektene kan komme senere, at mindre endringsprosesser vil får større effekt over tid, men skriver likevel: «We have no indication that later effects of this oil boom will be generally less pleasant than the early effect» (1984: 234). Nå, 30 år senere, tar vi opp tråden og ser om de mange små endringsprosessene i sum har ført til større sosiale endringer.

Dette er en bok om samfunnsendringer som følger av rask økonomisk vekst.

Vi tar utgangspunkt i den veksten Norge generelt og Stavanger spesielt har gjennomlevd de siste tiårene. Norges rikdom bygger som kjent på oljen. Det kan derfor antas at de måter oljerikdommen har endret Norge på, er fortettete og dermed særskilt tydelige i landets oljehovedstad Stavanger. Følgelig kan de også være lette å få øye på for samfunnsforskere. Det siste er en gjennomgripende analytisk idé i boken: Vi bruker Stavanger som et «prisme» for å få øye på hva rask økonomisk vekst betyr, langs sosiale, estetiske, kulturelle/verdimessige, dels politiske dimensjoner, hvordan disse inngår i folks syn på hverandre og seg selv, og hvordan dét har endret seg. Dette gjør vi med inntak fra forskjellige samfunnsvitenskapelige og humanistiske fagdisipliner, med sosiologien som den viktigste. Det at Stavanger framstår som en fortettet og til dels forsterket utgave av utviklingen i Norge de siste 40 årene, gjør nemlig byen og regionen til et spesielt egnet objekt for å studere både den nye norske (olje)rikdommen og hva den har gjort med oss – noe også Morgenbladets ekspedisjon vestover bekrefter.

Bokens avsluttende essay, Rike og like?, antyder en tematikk som er gjennomgående. Hva er forholdet mellom rikdom på den ene siden og forskjeller og ulikhet på den andre? Har rikdommen gjort oss mer ulike sosialt og økonomisk, og mer forskjellige fra hverandre i tenkemåter og livsstiler, altså kulturelt? Dertil, forestillingen om at vi i Norge er like hverandre, er på mange måter en kulturelt bærende idé – dette kalles ikke uten grunn en likhetsideologi (jf. Gullestad 1989).

Nordmenn er opptatt av likhet og opplever seg selv om like (Korsnes 2014: 13).

Har rikdommen gjort noe med slike oppfatninger, og ikke minst: Har den gjort at vi faktisk er mer forskjellige fra hverandre? Likhetstenkningen er sentral også innenfor de delene av sosiologien som befatter seg med kunst og kultur, enten i forlengelsen av eller i motsetning til tradisjonen fra Pierre Bourdieu. Angående sistnevnte argumenteres det jo iblant for at kjennskap til kunst og kultur – kulturell kapital – kan være mindre viktig som skillelinje i Norge enn i andre 17

nils asle bergsgard og anders vassenden

land, på grunn av vår egalitære bakgrunn (jf. Skarpenes 2007a). Slike spørsmål utforskes inngående i denne boken.

De forskjellige kapitlene i boken vil gi svar på om Stavanger er Norge satt på spissen, det vil si en ekstremutgave av utviklingen, eller et Norge i miniatyr, det vil si fanger de dominerende trendene. Metodene vi har brukt for å gripe utviklingslinjene er mangfoldige: Vi har representative befolkningsundersøkelser (surveyer) fra Stavanger-regionen fra 1994, 2007 og 2009, der dataene fra 2007 og 2009 i all hovedsak behandles under ett som «2009». Med Stavangerregionen menes her Stavanger, Sola og Randaberg (SSR). For å kunne sammenligne utviklingen i Stavanger-regionen med utviklingen i de andre storbyregionene og i resten av Norge, har vi brukt data fra Norsk Monitor, som er en landsdekkende undersøkelse som har blitt gjennomført hvert annet år siden 1985.2 Vi har gjort noen omkodinger av datamaterialet for å få stort nok datagrunnlag for Stavanger-regionen, blant annet kategorisert utviklingen i tre perioder og inkludert flere kommuner i Stavanger-regionen enn dem som ble inkludert i Stavanger-surveyen. Datagrunnlaget, de ulike kategoriseringene, analysemetodene og så videre blir nærmere omtalt i de aktuelle kapitlene. I tillegg har vi benyttet data fra SSB helt tilbake til 1970-tallet for å si noe om den økonomiske og strukturelle utviklingen i Stavanger. Et omfattende kvalitativt materiale utgjør den andre empiriske hovedkilden. I løpet av 2012 og 2013 dybdeintervjuet vi 39 personer i to generasjoner (født hhv. 1945–50 og 1975–80), i utvalg som også speiler befolkningen med tanke på utdannelse, yrker, inntekt og kjønn. Intervjuene var bredt anlagt. De handlet om hvordan informantene har opplevd endringene i Stavanger og i egne liv, utdanning og yrkesliv, hva de bruker fritiden sin på, religiøsitet, syn på generasjonen før og etter dem selv, hvem de føler seg lik og forskjellig fra, deres kulturelle interesser (boklesning, billedkunst, hjemmeinnredning, boligarkitektur) og så videre. Til sistnevnte tema brukte vi metoden «photo elicitation» (Harper 2002; Vassenden og Andersson 2002): Vi viste informantene bilder av ulike estetiske uttrykk, og ba om deres meninger om dem. Vi har dessuten anvendt historiske studier, og lest relevant skjønnlitteratur utgitt med 100 års mellomrom.3 2 3

18

Norsk Monitor gjennomføres og eies av Ipsos MMI. Alle analyser basert på dataene står for forfatternes regning.

For lesere som ønsker å vite mer om metodene, bl.a. om utvalg, spørreskjema, intervjuguider, m.m, viser vi til prosjektets hjemmeside, http://www.iris.no/forskning/samfunn/dokumenter/stavangersom-et-prisme-for-raske-sosiale-endringer-og-hvordan-dette-har-preget-regionen. Det kvalitative datamaterialet er også inngående beskrevet hos Jonvik (2015).

nils asle bergsgard og anders vassenden

Stavanger på grunn av nærheten til feltene vært basebyen for oljeselskapenes letevirksomhet på 60-tallet. Men hva hadde skjedd om Stortinget hadde valgt Bergen eller Trondheim, som var de to andre alternativene for å huse de tunge statlige oljeinstitusjonene? Mest sannsynlig ville nok oljeselskapene i stor grad flyttet etter. Særlig når den norske sokkelen stadig utvidet seg nordover. Bergen er jo nå like nær det meste av offshore-aktiviteten. Og Trondheim ligger mellom de etablerte feltene i Sør-Norge og satsingen i nordområdene. En forståelse av at Stavangers utvikling i hvert fall til dels skyldes beslutninger fra nasjonalt hold, ser imidlertid ut til å rokke ved en sentral fortelling i Stavangers selvforståelse, eller mytologi om man vil: at veksten og velstanden ene og alene er regionens eget verk, ja at den i stor grad har skjedd på tross av statlig politikk, slik forfatteren Rein synes å hevde. Å gi staten og politikerne på nasjonalt nivå noe av æren for den betydelige økonomiske veksten i regionen de siste førti årene, er ikke god tone; i denne selvforståelsen er det den lokale pragmatismen, gründerånden og næringsvettet som er grunnlaget – ene og alene.

Stavanger og regionen har dessuten alltid vært utadvendt næringsmessig, fra seilskutetiden, skipsfarten, hermetikkindustrien til oljenæringen, og kulturelt knyttet til misjonsvirksomheten og religionen. Forfatteren Kjartan Fløgstad fra Sauda i Ryfylke har en fornøyelig passasje om dette i romanen Kron og Mynt (1998). Den starter med at to karer sitter på en benk i et lite tettsted ved fjorden i Ryfylke, den ene nylig hjemkommen fra en lang reise rundt halve jorden etter å ha jobbet i Afrika, den andre er en anerkjent internasjonal forsker. En journalist fra Oslo ankommer og lurer på hvordan de trives i utkanten, og om ikke hovedstaden frister: Nei, hovudstaden, svarer Rolf Johansen til slutt. Her omkring kaller vi den ikke for hovudstaden, men behovedstaden (…) Men vi stiller jo gjerne opp for å hjelpe til. Når det er behov for det. (Og seinere:) Men eg for min del har nå alltid meint, held Rolf Johansen fram, at det må ha vore ein tabbe å leggja behovedstaden djupt inne i ein trong fjordbotn, slik som der borte på Austlandet. Det blir jo så lett innestengde og provinsielle forhold av slikt. Du ser det i politikken. Gro og Kåre og alle dei andre. Dei er jo naboar frå den same gatestumpen på Bestum. Kan ikkje bli politiske forskjeller av slikt (s. 155).

Fløgstad fanger her inn sentrale trekk den rogalandske mentaliteten, som vi gjenfinner i forfatterkollega Reins holdninger over, og som kan utlegges omtrent slik: Regionen og Stavanger har alltid vært koblet både via næring og kultur til verden omkring, og slik er det i enda sterkere grad i dag, noe som aldri er blitt 22

kapittel 1: stavanger som prisme for utviklingen i norge de siste 40 årene

forstått inne i hovedstaden, en hovedstad som er provinsiell, innestengt og helt avhengig av det som skapes i de såkalte distriktene. Ja, hovedstaden fremstår som en parentes, man har i stedet søkt ut, ut over sjøen til Storbritannia og USA, og nedover kontinentet med etableringen av et eget stavangerkontor i Brussel.

Selv om selvbildet i regionen i stor grad handler om at «vi klarer oss på egenhånd uavhengig av sentrale styresmakter», så var Stavanger som oljehovedstad altså en nasjonal beslutning og et ledd i den nasjonale petroleumspolitikken.

Dertil er byen og innbyggerne, i like stor grad som resten av landet, tett innvevd i en stadig ekspanderende velferdsstat. Man har som andre regioner og byer vært fanget inn i den sosialdemokratiske tidsalder, for å bruke Francis Sejersteds (2005) begrep om Norges utvikling i det 20. århundre, eller den sosialdemokratiske orden, som er Berge Furres (1991) betegnelse på den samfunnsformasjonen som vokste frem i Norge i etterkrigstiden. Og altså stadig mer innvevd i den samme globaliserte tidsalderen både økonomisk og kulturelt. I denne boka, og i forskningsprosjektet den bygger på, har det som nevnt vært viktig å se utviklingen i Stavanger de siste førti årene som et prisme for utviklingen i Norge i samme periode, som en forsterkning og fargelegging av ulike trender, samtidig som vi også har relatert til trekkene i den generelle utviklingen i Vesten, beskrevet med begreper som globalisering, individualisering og liberalisering.

Det boken skal gi svar på Hovedspørsmålet vi forfølger i boken er altså om og i tilfelle hvordan rask økonomisk vekst endrer våre sosiale strukturer, våre verdimessige og kulturelle fortolknings- og handlingsrepertoarer, og våre estetiske verdsettinger, eller smak, om en vil. Har disse endringene noe så si for vårt forhold til hverandre, som grupper og som individer? I sosiologisk forstand dreier både sosial struktur, verdier og estetiske verdsettinger seg jo til syvende og sist om forholdet mellom mennesker og mellom grupper samt menneskenes tanker og ideer, som inngår i det sosiologene Lamont og Molnár (2002) kaller sosiale og symbolske grenser mellom folk. Bokens kapitler utforsker ulike sider av hovedspørsmålet gjennom konsentrerte dypdykk: Har den økonomiske veksten for eksempel gjort at vi i dag står lenger fra hverandre enn før, sosialt, verdimessig, kulturelt og estetisk? Hva betyr i så fall dette? Hvilke sosiale grupper er Stavanger «bygget opp av», og hvordan var det tidligere? Hvilke forhold er det mellom disse gruppene, og hvordan ser de på hverandre? For eksempel: Hvor ble arbeiderklassen 23

nils asle bergsgard og anders vassenden

av? Og småborgerskapet? Hvorfra kom medlemmene i byens nye økonomiske elite? Og den kulturelle elite? Hvordan endret hierarkiene seg? Verdimessige og kulturelle repertoarer dreier seg om verdimønstrene våre: Gjorde veksten at vi ble mer (eller tvert imot mindre) materialistiske, likhetsorienterte, tolerante? Hva med religiøs orientering? Ble vi mer opptatt av kultur og estetikk? I utforskningen av estetisk verdsetting konsentrerer vi oss om fire felt: arkitektur, litteratur, hjemmeinnredning og billedkunst. I hvilken grad fungerer disse som grenseskapende mellom folk, er det forskjeller mellom ulike estetiske felt og er det forskjeller over tid? Og ikke minst, spiller verdier og moral den samme rolle i disse fire feltene, eller vil det innenfor noen av dem være spesifikke moralske innramminger – for eksempel knyttet til likhetstenkning – som gjør at grenser til andre mennesker eventuelt er mer skjulte, hvis de i det hele tatt eksisterer?5

En bok i fem deler Boken er inndelt i fem ulike deler: Del I: Byen før oljealderen Del I, som har to kapitler, peker lengst tilbake i tid. Her foretar først historiker Nils Rune Langeland et mentalitetshistorisk riss av Stavanger som en tradisjonell småborgerby, og hva dét har betydd. Har småborgerhabitusen innvirket på oljehovedstaden på noen måte, danner den bro til det senmoderne? Tittelen «den illiterære borgaren» peker mot andre dannelses- og legitimeringsarenaer 5

24

Gjennom vår forskningsdesign har vi ønsket å vektlegge hvordan oljen med påfølgende økt velstand har påvirket sosial struktur, kulturelle mønstre, symbolske grenser m.m. Vi har vært langt mindre opptatt av andre viktige endringsfaktorer i den samme perioden, slik som kvinnefrigjøring, globalisering og migrasjon. I de kvalitative intervjuene som flere av bokens kapitler bygger på, stilte vi ingen direkte spørsmål om disse temaene. Mens vi drøfter kjønn en rekke steder i boken, ikke minst som sentral variabel i de kapitlene som bygger på statistiske analyser, og mens globalisering kan sies å være representert i boken gjennom at petroleumsindustrien er en global næring, så skriver vi ikke mye om migrasjon. Grunnen er at vi lite data om dette temaet, og ikke grunnlag for å si noe om hvilken posisjon innvandring og etniske relasjoner har i tankeformasjonene hos folk i Stavanger, eller hvilke symbolske grenser som eventuelt trekkes på bakgrunn av etnisitet. Flere informanter kom likevel inn på innvandringsrelaterte temaer i intervjuene. Ofte skjedde det en passant, og sjelden kom det opp som konfliktlinje. Noen av de eldste fortalte f.eks. om da amerikanere og franskmenn flyttet inn i nabolag i Stavanger på 1970-tallet, og om konkurranse mellom italienske og lokale unge menn i utelivet i samme periode. Enkelte informanter nevnte at et kjennetegn ved Stavanger, er at byen har tiltrukket seg mange høykvalifiserte innvandrere. Et par stykker trakk inn Islam når de diskuterte religion (se kap. 10). Relativt vanlig var det at informanter nevnte innvandrere når de ble spurt om hvem som befinner seg under dem i hierarkiet (jf. kap. 9).

kapittel 1: stavanger som prisme for utviklingen i norge de siste 40 årene

enn de som har dominert i fortellingene i nyere norgeshistorie. Deretter ettersporer litteraturviter Heming Gujord i kapittel 3 sosiale og kulturelle distinksjoner, samt klassereiser, slik de fremstår i den klassiske rogalandske skjønnlitteraturen, først og fremst hos Arne Garborg og Alexander Kielland. Her byr skjønnlitteraturen på et inntak til å forstå den sosiale strukturen som fantes her ved inngangen til det moderne samfunnet, og hva som den gang kjennetegnet sosial mobilitet. Dette er en type klassereiser som står i kontrast til dem vi utforsker innenfor oljehovedstadens mobilitetsbaner (se nedenfor).

Del II: Den raske økonomiske veksten og sosiale endringer Del II i boken beskriver de økonomiske og sosiale endringene som har skjedd i Stavanger-regionen siden oljealderens inntog (og velferdsstatens ekspansjon). I tråd med et tidligere arbeid til en av kapittelforfatterne, sosiolog Lennart Rosenlund, om sosial differensiering i Stavanger fra 1970 til 1990 (se 2000; 2009), har begreper som differensiering, distinksjon og grenser mellom Stavangers ulike sosiale grupper, nye som gamle, i tiden etter oljens inntog, dannet viktige utgangspunkt for analysene i både del II og de påfølgende delene. En sentral fortelling her er at det enhetlige sosiale hierarkiet i det oversiktlige lille bysamfunnet fra rundt 1970 ble erstattet av en samfunnsstruktur som er inndelt etter to prinsipper: ett handler om hvor mye kapital en har, altså volum, et annet dreier seg om sammensetningen av kapitalformer – kulturell og økonomisk. Det siste prinsippet fantes det få spor av i 1970, men er svært viktig i dag.

Via økonomiske og sosiale indikatorer gis det en beskrivelse av de raske endringene – for endringene i Stavanger er nettopp dét: raske, og mer omseggripende enn i andre norske byer – som danner utgangspunkt for det forskningsprosjektet boken springer ut av. Dette kapitlet er skrevet av sosiolog Nils Asle Bergsgard og fokuserer på forhold som befolkningens utdannings- og inntektsnivå samt yrkesstruktur, over tid og sammenlignet med landet som helhet og med de andre storbyene. Dernest går nettopp Lennart Rosenlund sammen med Anders Vassenden dypere inn i endringene i den sosiale strukturen i byen fra 1970 via 1990-tallet til 2009. Til slutt i del II, i kapittel 6, presenterer sosiologene Anders Vassenden og Nils Asle Bergsgard en kvalitativ analyse av befolkningens (og byens) sosiale mobilitet og hvordan klassereiser i samme periode oppleves.

Sammenlignet med hva den tidligere forskningen på dette feltet har kunnet fortelle oss, fremstår disse som noe av en anomali – de er jevnt over harmoniske og friksjonsfrie.

25

nils asle bergsgard og anders vassenden

Del III: Rikdom og endrete verdier – fra det mørke fastland til en åpen port?

Fløgstads beskrivelse ovenfor kan i en viss forstand leses som en motsats til den betegnelsen en annen forfatter fra Rogaland, Arne Garborg, brukte hundre år tidligere for å beskrive Stavanger og omlandet. Betegnelsen «det mørke fastland» spilte på religionens dominerende posisjon med en innbakt pietisme og puritanisme som gjennomsyret samfunnet. Ja, nå er det Oslo som er innestengt og provinsiell, ifølge Fløgstads karakterer. Slik sammenfaller mottoet for Stavanger som europeisk kulturhovedstad bedre med Fløgstads enn Garborgs beskrivelse: «Open port», både i den engelske betydningen, «åpen havn», og i den nynorske, «åpen port» viser til en by vendt utover som tar imot nye mennesker og impulser med åpne armer. Er det da slik at det i løpet av de siste hundre årene har skjedd en utvikling i regionen slik betegnelsene «det mørke fastland» og «open port» indikerer? Eller handler det mer om ulike perspektiver på de samme utviklingstrekkene?

Et utgangspunkt for å studere Stavanger var at byen før oljealderen var preget av lavkirkelighet og avholdsbevegelsen, motkulturer som var på vikende front i hele Norge. Småborgerligheten – preget av snusfornuft, pragmatisme og næringsvett – som gjennomsyret byen, til like med mange av de andre kystbyene langs Sør- og Vestlandet, har vært en nærmest usynlig karakter i fortellingen om det moderne Norge. Byen opplevde dessuten økonomisk stagnasjon i årene før oljevirksomhetens inntog. Byen fremstod, kanskje litt karikert beskrevet, på den tapende siden av moderniteten. Spranget til å være den rikeste byen i landet, en by som tilhører modernitetens fortropp, ja, kanskje også som særskilt senmoderne preget av kulturell frisetting, refleksive identiteter og individualisme (Giddens 1994; Beck 1997; Bauman 2012[1996]), kaller på studier, noe som også er blitt gjort (Rommetvedt 1997; Rosenlund 2000; Jarness 2013).

Samtidig er oljeindustrien, som byen så tett er innvevd i, paradoksal: På den ene siden teknologisk og finansielt helt i forkant av utviklingen, og på den andre siden, som selve kjernen, drivkraften i moderniteten, altså som et særtrekk ved en periode som er på hell, slik flere samfunnsforskere har pekt på. For å si det slik: Petroleumsindustrien kan raskt bli like fossil som ressursene den er avhengig av. Heri ligger kanskje også den ambivalensen som poeten Rimbereid erfarer i regionen, og som kan knyttes til at den teknologiske overbevisning har erstattet den religiøse: Teknologien har gjort oss rike, mens den samme kunnskapsbasen sier at grunnlaget for denne rikdommen fører oss mot en klimakrise.

26

kapittel 1: stavanger som prisme for utviklingen i norge de siste 40 årene

I bokens del III drøftes det nærmere om vi kan finne slike endringer i verdier og holdninger som antydet ovenfor. I kapittel 7 tar Nils Asle Bergsgard for seg statistiske mål på utviklingen i verdier og holdninger i regionen sett i forhold til resten av landet. Dernest foretas dypdykk ned i hva folk i byen selv opplever av endringer i løpet av de to generasjonene som har gått siden oljens oppkomst.

Først gjør sosialantropolog Merete Jonvik i kapittel 8 mer allmenne betraktninger om endringer med resonansbunn i utviklingen i sosialdemokratiets tidsalder henimot et samfunn mer preget av senmodernitet. Dette gjør hun ved å sammenligne fortellinger i to generasjoner (1945–50 og 1975–80). Tittelen «frå trongt til travelt» peker mot et kulturelt etterslep hos babyboomgenerasjonen, som gir uttrykk for en «nøysomhetshabitus». «Oljebarna» (generasjonen etter) preges på sin side mer av en «spandabelhabitus». Deretter, med mer konkrete eksempler spesifikt knyttet til Stavanger-regionen, drøfter Anders Vassenden og Merete Jonvik det synet på rikdom og de rike som velstandsveksten synes å ha ført til: Det slående funnet her er at sterk opposisjon mot rikdom og de rike relativt sjelden artikuleres «nedenfra», det vil si fra «arbeiderklassen». Slik opposisjon uttrykkes snarere fra sosiale grupper knyttet til kulturell kapital.

Avslutningsvis i bokens del III utforsker Anders Vassenden i kapittel 10 endringer i religionens stilling, og i hvordan endringene oppleves. Det samlete bildet her er av sekularisering. Et hovedfunn i kapitlet er at babyboomerne (eller sekstiåtterne) er en sekulariseringens nøkkelgenerasjon. Forskjellen, både statistisk og kvalitativt, mellom babyboomerne og deres foreldregenerasjon, er stor. Den er langt mindre mellom babyboomerne og deres barn (oljebarna). Den samme forskjellen avspeiler seg også i Jonviks kapittel.

Del IV: Smak og avsmak i oljealderen I avisreportasjer fra den nyrike oljehovedstaden synes en form for ambivalens å tre frem: Visst er her en viss Porsche Cayenne-faktor, men forbruket bygger samtidig på hardt arbeid og et nøysomt utgangspunkt. Således finner vi til dels den ene siden ved det den norsk-amerikanske økonomen Thorstein Veblen (1976) omtalte som «iøynefallende forbruk», nemlig en viss iøynefallende ødsling, men helt uten den andre siden i Veblens beskrivelse av de rikes væremåte på 1800-tallet, nemlig at dette iøynefallende forbruket ikke kun var en fremvisning av rikdom, men òg av utømmelig med tid, av fritid, siden dette var «den arbeidsfrie klassen». Snaut hundre år senere viser den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1995) at det mer handler om avdempede og subtile livstilsmakører og distinksjonsmekanismer, som nettopp igjennom ikke å være prangende og 27

nils asle bergsgard og anders vassenden

påtrengende til dels har samme funksjon som tidligere tiders iøynefallende forbruk. Hos Bourdieu er fritid byttet ut med kompetanse, eller det han kaller kulturell kapital, som sammen med økonomisk kapital reproduserer den sosiale strukturen. Overklassens distanserte og teoretiske tilnærming til kunst og kultur synliggjør nettopp avstand til den materielle nødvendigheten og dens begrensninger.

Så hvordan forholder den jordnære og pragmatiske jærbuen – som «trur på skillingen og trøyster seg med gud», slik Garborg skriver – seg til disse kulturelle grensedragningene? Som vi skal se i Bersgards kapittel 11, har den allmenne interessen for kultur økt i regionen, noe også søknaden om å bli europeisk kulturhovedstad var et uttrykk for (Berg og Rommetvedt 2009; Bergsgard og Vassenden 2009). Samtidig finner vi motsetninger når det gjelder livstil og kulturelle uttrykk (Rosenlund 2009, jf. kapittel 5; Jarness 2013). Spørsmålet her er altså om og i hvilken grad de raske økonomiske og sosiale endringene i byen også preger den kulturelle verdsettingen? Har vi kanskje fått en todeling av byen mellom en fraksjon opptatt av kulturelle uttrykk og en fraksjon opptatt det pekuniære? Eller finner vi store overlapp der de med mye penger også omfavner den kulturelle sfæren?

I del IV drøftes disse spørsmålene, dels som stillbilder per i dag, dels som uttrykk for endring over tid. Først ser Nils Asle Bergsgard disse spørsmålene i lys av et omfattende tallmateriale, der han også sammenligner regionen med resten av Norge (kapittel 11). Så dykkes det ned i materien og ulike estetiske uttrykk utforskes. Først ut er Heming Gujords og Anders Vassendens analyse av det mest institusjonaliserte estetiske uttrykket – litteratur – i kapittel 12: Litterære distinksjoner er brysomme, finner de, slik også andre forskere har funnet (jf. Skarpenes 2007a). Dette diskuterer de i lys av den norske egalitarismen og skolens litteraturdidaktikk. Dernest drøfter Merete Jonvik endringer innenfor hjemmeinnredningen (kapittel 13), hvor hun finner at et estetisk rasjonale vinner terreng på bekostning av et praktisk. Mens nordmenn tidligere syntes å måtte begrunne sine valg praktisk, er det nå estetikken man må relatere seg til hvis man ikke skal havne utenfor «det gode selskap». I kapittel 14 drøfter Jonvik billedkunsten, og undersøker hvordan ulike grupper «ser» kunstverk og hva dette igjen betyr. Til slutt, i kapittel 15, tar arkitekt Nils Jacobsen og Anders Vassenden for seg husenes utside og det mest fysiske og offentlige kulturelle uttrykket – arkitekturen. I motsetning til hva tilfellet er i særlig litteraturen, viser de blant annet at folk trekker tydelige symbolske grenser rundt boligarkitektur og mot 28

kapittel 1: stavanger som prisme for utviklingen i norge de siste 40 årene

andre gruppers smak. I disse kapitlene om kulturell verdsetting spores på ene siden endringer over tid, samtidig som vi fremviser «stillbilder» av forskjeller mellom felt og mellom sosiale grupper. Ikke minst står forholdet mellom ulike kulturelle felt og forskjellige kapitalformer sentralt her, i den forstand at der for eksempel arkitekturen er intimt forbundet med økonomisk kapital – som ekstrovert og kostbar – så er litteraturen like intimt forbundet med kulturell kapital og indre dannelse. Det er imidlertid bare på den ene måten de skiller seg fra hverandre. Forholdet til moral og verdisystem er et annet. Et siktemål med å sammenligne ulike estetiske caser er å vise hvordan de kan bidra til å skape symbolske grenser mellom mennesker, men at de ikke nødvendigvis gjør det på samme måte eller etter samme logikk. Slike sammenligninger har ikke vært gjort tidligere, og vi håper at svarene våre kan bidra til å løse opp i fasttømrete faglige diskusjoner, særlig innenfor sosiologien, om hvordan kulturell kapital skaper (eller ikke skaper) symbolske grenser mellom mennesker og slik bidrar til inklusjon og eksklusjon. De raske økonomiske og sosiale endringene i Stavanger-regionen danner hele veien bakteppet.

Del V: Framover og utover – Stavanger i verden Stavanger og regionen omkring har som nevnt både kulturelt og næringsmessig henvendt seg utover, vestover til England og USA – de første utvandrerne fra Norge til USA dro ut fra Stavanger med seilskuten Restaurationen i 1825 – og sørover med skipsfarten og misjonsvirksomheten. Talende var det at på 1970-tallet, mens man på Østlandet ble fortrolig med svensk språk og kultur gjennom svenske TV-sendinger, satte man i Stavanger opp de såkalte englandsantennene som på en godværsdag kunne ta inn signaler fra BBC og ITV. Tross blikket utover, så er kanskje historien om Stavanger de siste førti årene likevel en fortettet historie om Norge? I hvert fall er sammenfallet med utviklingen i tilsvarende byer i Europa og resten av verden mindre – Norges og Stavangers tilsynelatende evigvarende økonomiske opptur gjennom ulike finanskriser tyder på det. I bokens avsluttende del V rammer Heming Gujord først (kapittel 16) inn bokens empiriske analyser med et blikk på den moderne Stavanger-litteraturen, hvor ikke minst klassereiser og distinksjoner, slik de behandles hos forfatterne Tore Renberg og Øivind Rimbereid, berøres. Til slutt sammenfatter Nils Asle Bergsgard og Anders Vassenden i kapittel 17 analysene av Stavanger-regionen i noen sentrale begreper, og drøfter disse i relasjon til utviklingen i Norge, Europa og verden.

29