Kapittel 1
Hvorfor drikker ungdom? Lange tradisjoner Hvorfor drikker ungdom? Det er mange og ulike svar på et slikt spørsmål. Den mest åpenbare grunnen er at bruk av alkohol er dypt rotfesta i norsk kultur og væremåte. Her ligger samtidig svaret på det spørsmålet norske gymnasiaster måtte ta stilling til på 1960-tallet: Hvorfor drikker Jeppe? «Alle vet at Jeppe drikker, men ingen vet hvorfor Jeppe drikker». Er det fordi mor Nille slår, eller slår mor Nille fordi Jeppe drikker? Den norske filosofen Georg Johannesen hevder tvert om at: «Jeppe drikker fordi alle drakk på den tida» (Rimbereid og Åslund 2006). Ungdom drikker fordi folk i Norge alltid har drukket, og fordi de voksne drikker. Derimot er bruk av andre rusmidler ikke en del av den samme lange historiske tradisjonen. Disse stoffene er i mange tilfeller ulovlig, og blir til dels sterkt fordømt, både moralsk og gjennom straffeforfølgelse. Rus i form av alkohol eller ved bruk av andre stoffer, har opp gjennom historia inngått som viktige elementer i menneskelige sivilisasjoner og kulturer. I vår del av verden har alkohol vært det dominerende og legitime rusmiddelet. Slik er det fremdeles. Alkohol er samtidig det rusmiddelet som overlegent gir flest problemer, både i form av alkoholisme, ulykker og andre måter. For ungdom flest er alkohol det rusmiddelet de først kommer i kontakt med, og flertallet av de unge utvikler et drikkemønster i løpet av tenåra. Derfor er bruk av alkohol denne bokas primære agenda. Ikke desto mindre hører også bruk av narkotika i ulike varianter med i et større bilde om ungdom og bruk av rusmidler. Allerede den romerske historikeren Gaius Cornelius Tacitus gir i sitt store etnografiske verk «Germania» en beskrivelse av drikkeskikkene blant de nordiske folkeslagene ved inngangen til vår tidsalder. Germanerne drakk «et brygg av bygg eller hvete som er gått i gjæring, slik at det har fått noen likhet med vin». 11
kapittel 1
Germanernes matvaner var enkle og spartanske, men når det gjaldt alkohol var holdningene mindre tilbakeholdne. Etter at germanerne hadde stått opp og tatt sitt morgenbad, gikk de til sitt arbeid, men ifølge Tacitus gikk de like ofte til gilde. «Å sitte ved drikken dag og natt igjennom har ingen noen skam av» (Sitert etter Hauge 2011). Når germanerne ikke førte krig, tilbrakte de tida i lediggang med å spise og drikke (Bugge 1924). Vikingene drakk mjød som var en blanding av honning, vann og gjær, krydret med blant annet humle. Mjød var søtt og lyst. Det kunne minne litt om vin og blei som regel drukket til fest – eller i mer rituelle sammenhenger (Qviller 1996). Øl var likevel mer vanlig til hverdags. Å la være å skjenke øl til en gjest var en alvorlig fornærmelse og kunne bli årsak til konflikter og strid. Den islandske vikingen Egil Skallagrimson blei på en ferd til Värmland av en bonde servert sur mjølk og ikke øl som drikke. Det endte med at han først trua med å drepe bonden, men etter å ha roa seg noe, nøyde han seg med å stikke ut bondens ene øye med fingeren. I den gamle Gulatingsloven var det påbudt å brygge øl ved vinter- og sommersolverv. Alle frie menn var pliktige til å komme til drikkelag for å hedre gudene og blote for godt år og fred. Det blei ikke vesentlig annerledes da kristendommen blei innført. De gamle skikkene fikk en ny innpakning. Nå skulle ølet signes til ære for Kristus og jomfru Maria. Om bonden ett år ikke brygget øl, måtte han bøte tilsvarende en halv ku. Gjentok det seg tre år på rad at han ikke brygget, skulle han miste alt han eide – halvparten til biskopen og halvparten til kongen. Den som ikke brygget øl, kunne også risikere å bli dømt fredløs. Samtidig var vikingkulturen fullt klar over negative sider ved overdreven bruk av alkohol. I det gamle Håvamål heter det at «verre niste på vegen har ingen enn den som har drukket for mye». Titlestad (2011) legger i tillegg vekt på at det ofte var knytta kulturelle eller religiøse seremonielle aktiviteter til drikkelag. I det gamle bondesamfunnet var øl generelt noe som ikke blei drukket hver dag. Å bruke korn til øl, for ikke å snakke om honning til mjød, var noe ikke alle kunne tillate seg. Øl var dyrt å framstille, og det hadde noe eksklusivt over seg. Til hverdags gikk det mest i myse, surmelk og vann. Vin er kjent i Norden fra gammelt av, men hørte mest hjemme på bordet til høvdinger og rikfolk. Det var antakelig araberne som først begynte å framstille brennevin gjennom destillasjon av vin. I Norden var brennevin kjent fra 1400-tallet som aqua vitae – livets vann. Livets vann blei brukt til medisin og skulle hjelpe mot en rekke innvortes sykdommer. Det store gjennombruddet for brennevinsdrikkingen i Norge kom sammen med poteten. Poteten vokste godt i norsk 12
hvorfor drikker ungdom?
jordsmonn. Den var billig. Alle hadde tilgang til poteter og fra rundt 1800 blei potet tatt i bruk som råstoff til brennevin. Sprit blei tilgjengelig i alle samfunnslag. Begynnelsen av 1800-tallet var også i høy grad prega av en liberalistisk næringspolitikk. «Brennevin ble sett på som et viktig landbruksprodukt – både fordi man da slapp å importere det, og kanskje kunne man også bygge opp en eksportnæring» (Hauge 2011). Det var med andre ord mer eller mindre fritt fram. I tillegg til hjemmeproduksjon, både til eget bruk og som attåtnæring, vokste det fram et stort antall lokale brennerier. I 1833 forsøkte Stortingets næringskomité å beregne landets brennevinsproduksjon og kom til vel 12 liter rein sprit per innbygger over 15 år. Etter hvert blei skadevirkningene og de sosiale konsekvensene av denne liberalistiske alkoholpolitikken tydelige. Noen drakk seg fra gård og grunn. Myndighetene begynte å reagere. Det blei innført begrensninger og pålagt avgifter. På siste halvdel av 1800-tallet vokste det også fram en betydelig avholdsbevegelse. I 1916 vedtok Stortinget et forbud mot salg og omsetning av brennevin. Forbudet blei i 1917 utvida til også å gjelde sterkøl og hetvin. Fremdeles var det tillatt å selge lettere viner. For å få bedre kontroll over denne omsetningen blei Vinmonopolet etablert i 1922. Vinmonopolet var opprinnelig et privat aksjeselskap under statlig kontroll, men staten kjøpte etter hvert ut de private eierne. Forbudspolitikken var ingen stor suksess. Smugling florerte. En annen utfordring var at flere søreuropeiske land trua med økonomiske sanksjoner. Spesielt var den viktige eksporten av klippfisk utsatt. Etter folkeavstemming i 1927 blei brennevinsforbudet oppheva. Da forbudet blei oppheva steig forbruket på nytt, men det holdt seg likevel relativt lavt – fram mot krigen. Under krigen sank alkoholforbruket igjen. Importen var minimal og potet og korn var mangelvare. Først fra midten av 1950-tallet begynte forbruket å stige igjen. Etter krigen har det i Norge generelt vært ført en restriktiv alkoholpolitikk. Det er fremdeles et fungerende forbud mot alkoholreklame. Skjenkesteder er underlagt kontroll og inspeksjoner. Priser og avgifter på alkohol er de høyeste i verden. Vinmonopolet har endra seg mye. Antallet utsalg var på 1950-tallet sterkt begrensa. Mange måtte reise langt for å få tak i legale drikkevarer, og folk sto i polkø. Det var litt lugubert å handle på polet. I dag er polutsalgene trivelige, lyse og moderne med hjelpsomme og vennlige ekspeditører og kunderådgivere. De kan fortelle om nyheter, og hva som passer til hva. Likevel – vinmonopolet har bestått, og ordningen med statlig omsetning og kontroll har generelt høy aksept i befolkningen. 13
kapittel 1
Dagens alkoholbruk Dagens norske samfunn har et tvetydig forhold til alkohol. De lange tradisjonene når det gjelder bruk, forteller at alkohol og rus ikke bare er et problem, men oppleves også med lyse og sosiale sider (Helland og Øia 2000). Likevel er det fremdeles slik at misbruk av alkohol, og i enda høyere grad alkoholisme er sett på som uakseptabelt og skambelagt. Det er i mange kretser ikke god tone å drikke så mye alkohol at den enkelte blir full eller overstadig beruset. Til tross for at samfunnet generelt har et liberalt og aksepterende forhold til bruk av alkohol, er det heller ikke allment sosialt akseptert at ungdom midt i tenåra drikker seg åpenlyst fulle eller oppfører seg utagerende i beruset tilstand. Generelt er det ingen tvil om at det drikkes mer alkohol i voksenbefolkningen nå, sammenliknet med for 20 eller 30 år siden. Basert på tall fra Statistisk sentralbyrå har det registrerte alkoholforbruket i Norge økt fra i underkant av tre liter rein alkohol per person over 15 år i åra etter krigen til i dag rundt sju liter. I tillegg kommer som usikre tall, hjemmeproduksjon, alt som drikkes på reiser og ferier i utlandet, og alt som tas med inn i landet fra ferger og flyturer. En av flere nærliggende forklaringer til økt alkoholforbruk er at økonomien har blitt bedre. Barskapene er oppfylt, ikke bare hos rikfolk på Oslos vestkant, men også i andre deler av landet – og i andre sosiale lag av befolkningen. Samtidig har det skjedd tydelige holdningsendringer til alkohol. Vin har blitt status og kultur – og signaliserer en urban livsstil. Aviser og blader fylles opp av sjøloppnevnte eksperter som forteller om kvaliteten på ulike merker og årganger, og hva som passer å drikke til ulike typer mat og anledninger. Øl har ikke like høy status. Ikke desto mindre har det kommet på mote å arrangere ølfestivaler, og dagligvarebutikkene flommer over av ulike ølsorter fra alle verdensdeler. For mange voksne utgjør alkohol en helt sjølsagt del av samværet med venner og kolleger. Til ulike sosiale sammenkomster, feiringer og middager er det i dag forventa at voksne skal drikke – og til kaffen skal det være kaker og konjakk. Det er de som ikke hever glasset, som har et forklaringsproblem – og som i noen sammenhenger oppfattes som uhøflige. Det er ikke urimelig å tenke at slike kulturelle endringer har konsekvenser, både for når tenåringene debuterer med å bruke alkohol, og for hvor mye de drikker. Også for mange unge utgjør rusmidler, og spesielt alkohol, en helt sjølsagt del av samværet med venner. Unge som drikker alkohol midt i tenåra har mange venner, og de fører et aktivt sosialt liv (Øia og Strandbu 2010). De kollektive aspektene ved rusmiddelbruk er viktige for forståelsen av fenomenet. 14
hvorfor drikker ungdom?
Spesielt gjelder det drikking blant ungdom. Å drikke sammen kan være en samværsform, uten at drikkingen nødvendigvis fører til tydelige misbruksmønstre på lengre sikt. Likevel, kombinasjonen ungdom og alkohol har et mørkere bakteppe. Omfattende bruk av alkohol i tidlig alder er uansett en risikosport som både kan gi helseskader, føre til alkoholisme og gi andre typer sosiale problemer. Alkoholbruk er også relatert til nedsatt dømmekraft, skader og ulykker (Arner og Skog 1985). Stort alkoholinntak over lengre tid skader hjernen. Evnene til å huske blir dårligere. Det kan oppstå skader på nervesystemet, på lever og hjerte pluss en rekke andre uheldige konsekvenser. Vi vet også at alkoholikere lever kortere enn andre og at de oftere er utsatt for ulykker. Pape, Storvoll og Rossow (2006) har vist at mange ungdommer har oppfatninger om alkohol som ikke stemmer. Ungdom tror feilaktig at narkotika tar flere liv enn alkohol, og de tror − igjen feilaktig − at flere ungdommer får problemer på grunn av narkotika enn på grunn av alkohol. For alkohol går det ingen klare grenser mellom bruk og misbruk slik at brukere og misbrukere utgjør to distinkte grupper i befolkningen (Pedersen 1998). Enkelte mener derfor at enhver form for bruk av alkohol er misbruk, mens det for andre må et betydelig og vedvarende konsum til før det oppfattes som et problem. Hva som kan betegnes som bruk og misbruk, er også aldersbestemt. Langsiktig risiko og skadevirkninger er langt større for en 12-åring enn for en 20-åring. Pedersen (1998) legger vekt på at misbruksbegrepet har en pragmatisk empirisk karakter og er basert på at alkohol kan gi et bredt spekter av skader og sykdommer. Enkelte av skadene kan følge av akutt rus, andre etter langvarig høyt forbruk. Dersom vi velger å se bort fra slike mulige negative helsemessige og sosiale implikasjoner av vedvarende og langvarig høyt alkoholbruk, er det da noen særskilt grunn til å bekymre seg over at også ungdom drikker? De voksne drikker, og mange voksne tar det både for gitt og naturlig at også de unge skal begynne å drikke alkohol. I en revyvise undrer «Hasse» Alfredsson seg over barna – og hvordan det skal gå med dem når de vokser opp. «Om det finns jobb, om det finns mat om det är drägligt där dom bor, … Framtiden verkar dyster när man grubblar över ett glas öl men man hoppas att barna ändå får ett glas öl.»
15
kapittel 1
At barna, når de vokser til, skal få et glass øl, er et håp mange voksne deler. Når tenåringer drikker alkohol, kan dette derfor betraktes ikke bare som et problem, eller som et brudd med ønsket atferd, men mer slik at de lærer seg en voksen væremåte – og dermed også kulturelle verdier og koder som står sentralt i vår kultur. Er de unges bruk av alkohol en del av en normal utvikling? Tilegner de seg voksenkulturen og oppfører seg i samsvar med det som er forventa? De fleste unge starter å drikke midt i tenåra. De som debuterer med alkohol som 15- eller 16-åringer, er derfor midt i flokken. Om et slikt perspektiv holder vil 15- og 16-åringer som jevnlig bruker alkohol, være godt integrert og tilpassa til de kravene og forventningene samfunnet setter også i andre sammenhenger. Hvor mye drikker ungdom? Er det noen former for drikking som er spesielt farlig? Det er store forskjeller fra ungdom til ungdom – både når det gjelder hvor mye de drikker og når den enkelte debuterer med alkohol og eventuelt andre rusmidler. Pape, Storvoll og Rossow (2006) fant at 95 prosent hadde debutert med alkohol ved utgangen av tenåra. De første – men de er svært få – debuterer rundt tiårsalderen. Halvparten hadde debutert i 15-årsalderen, og ved fylte 17 år hadde 70 prosent debutert. Det er altså ganske mange som venter med å drikke alkohol til slutten av tenåra. Studiene til SIRUS viser også at 15-årsalderen er gjennomsnittlig debutalder for øldrikking (Vedøy og Skretting 2009). Alkoholbrukens sosiale mening og innhold varierer med debuttidspunktet. Den som legger seg til et drikkemønster fra 15 års alder og oppover, er samtidig midt i flokken av jamnaldrende. Svært tidlig alkoholdebut derimot, forteller at grenser brytes ved at de unge gjør noe som de vanligvis ikke får lov til av foreldrene. Også det store, abstrakte samfunnet reagerer med negative sanksjoner. 13-åringen blir fremdeles i mange år nekta å kjøpe både vin og brennevin på polet, og øl i dagligvarebutikkene. Tall fra Bærum (Øia 1997) og Nesodden (Vestel og Moshuus 1997) viser at 3 til 5 prosent av 12-åringene drikker alkohol én gang i måneden eller oftere. Til tross for at bruk av alkohol er en integrert del av norsk kultur og væremåte, og at drikking blant unge kan betraktes som en del av en normal utvikling, er det å drikke seg full tidlig i tenåra langt fra uskyldig. De som debuterer tidlig med alkohol, har vist seg å være spesielt aktive også når det gjelder andre former for normoverskridende atferd (Øia og Strandbu (2010). Drikking blant unge er en del av et mer omfattende problemkompleks og inngår i et atferdsmønster kjennetegnet av mistilpassing, marginalisering og unge på drift. Slike ungdom16
hvorfor drikker ungdom?
mer har et mer trøblete forhold til skolen og til foreldrene. De begår også mer kriminalitet og har dårligere psykisk helse. Det er dokumentert en rekke ganger at tidlig debut er en sterk prediktor for seinere høyt forbruk. Samla synes det ikke å være vesentlige forskjeller mellom gutter og jenter i hvor ofte og hvor mye som drikkes. Men drikkemønsteret varierer mye fra kommune til kommune. Oslo ligger betydelig lavere enn omegnskommunene. Samtidig er det store forskjeller mellom Oslos østkant og vestkant (Øia 2012). Forbruket er høyere på vestkanten (Bakken 1998). Sammenliknet med Osloområdet ligger kommuner på Sørvestlandet svært lavt. Et generelt trekk er videre at forbruket øker sterkt med økende alder (Heggen og Øia 2005).
Narkotiske stoffer Også bruk av ulike narkotiske stoffer har en lang forhistorie i ulike kulturer. Antikkens grekere brukte hamp, bulmeurt, alrune og opium i festlig lag. Romerske makthavere førte streng kontroll med opiumssalget, for at prisen skulle være slik at folk flest kunne ha råd til stoffet (Fafner 2010). Cannabis blei brukt i Kina så langt tilbake som 2000 år før vår tidsregning. Vikingene skal ifølge myten ha brukt fleinsopp og fluesopp. Om det virkelig forholdt seg slik er usikkert. Uansett finnes det i Norge ingen kontinuerlig og langvarig tradisjon for bruk av ulike psykedeliske stoffer. I 1800-tallets Europa utstyrte den engelske forfatter sir Arthur Conan Doyle sin store detektivhelt Sherlock Holmes, ikke bare med en kjølig, beregnende og overlegen mesterhjerne, men også med noen sterkt menneskelige trekk. Han røykte pipe og i mørke stunder trakk han seg tilbake, spilte fiolin og brukte opium. Sherlock Holmes er en representant for engelsk overklasse i siste halvdel av 1800-tallet. Han var ikke alene. Bruk av narkotiske stoffer, og i særskilt grad morfin, hadde en viss utbredelse både i den engelske og europeiske overklassen på 1800-tallet. Opium brukt som legemiddel var utbredt. I England var det også utbredt å bruke opium som sovemiddel for barn (Hauge 2009). Apotekene på 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet inneholdt store mengder av sløvende og narkotiske stoffer som ofte blei forskrevet av leger til pasienter. Sigmund Freud var en av dem som varmt anbefalte bruk av kokain. Det skulle hjelpe mot tungsinn (Fafner 2010). Fram til slutten av 1950-tallet var bruk av narkotiske stoffer i Norge en sak mellom bruker og lege. Stoffene blei i utstrakt grad brukt som legemidler. Så, 17
kapittel 1
fra 1960-tallet oppsto det nye former for bruk. Cannabis, men også sterkere stoffer fikk innpass i ulike ungdomsmiljøer. I denne nye sosiale settingen blei narkotika brukt uten noen medisinsk begrunnelse og utenfor medisinsk kontroll (Ødegård 2011). Hauge knytter denne endringen til to utviklingstrekk. Mens unge tidligere normalt gikk ut i yrkeslivet i 14 til 15 års alder, blei det nå vanlig å tilbringe tenåra på skolebenken. Ungdom blei i større grad skilt ut som en egen distinkt sosial kategori. Hans perspektiv deles av andre. Christie (1971) legger vekt på at den konteksten, eller de samfunnsføringene, som konstituerer og omgir ungdomsrolla, gjennomgikk en radikal endring. Den moderne tenåringen blei fratatt ansvar og arbeid og i stedet plassert på skolebenken – til oppbevaring. Fritid og det samfunnsfenomen som kalles ungdom, er i et slikt perspektiv tett forbundet med hverandre. Dermed var det også skapt en forutsetning for utvikling av egne ungdomskulturer. Det andre utviklingstrekket Hauge legger vekt på, er knytta til internasjonalisering og til kommersialisering av ungdomskulturene. «Særlig fra 1950-årene finner man de første tegnene på at det som kan betegnes som mer universelle ungdomskulturer får økende innflytelse innenfor ungdomsgruppen» (Hauge 2009: 191).
De første ungdomsopptøyene i Norge skjedde i forbindelse med at filmen «Rock Around the Clock» blei satt opp på Oslo-kinoene i 1955 (Elgesem 1957). For første gang trådte ungdom fram i masseopplag med egne distinkte symboler og kleskoder i opposisjon til og i konflikt med voksensamfunnet. I første rekke var det hippiebevegelsen som introduserte narkotiske stoffer i ungdomsmiljøa. Hippiebevegelsen oppsto i USA på 1960-tallet, og var i starten knytta til beat- og jazzmiljøer. Bevegelsen var sterkt inspirert av orientalske, zenbuddhistiske, indiske religiøse og filosofiske systemer. Hippiene er ofte kalt for «blomsterbarna». De protesterte mot det vestlige samfunnets konsumkultur og hadde som motto: «Make love, not war». Bruk av cannabis, og etter hvert også psykedeliske stoffer som LSD, inngikk som en viktig del av hippienes alternative livsstil. Den rusen disse stoffene ga blei sett på som et middel til sjølinnsikt og visdom. Hippiebevegelsen fikk aldri noe sterkt fotfeste i Norge. Derimot var det flere som tok i bruk symbolene og lot seg inspirere av budskapet om fred og kjærlighet. Langt hår, flagrende fargerike gevanter og en alternativ livsstil fikk en viss 18
hvorfor drikker ungdom?
utbredelse i enkelte ungdomsmiljøer. Inn i dette, som en del av pakka, gikk også eksperimentering med ulike stoffer – i første rekke hasj og marihuana. Cannabisbruk i Norge blei først offisielt kjent i 1965, da vi fikk vår første straffesak for bruk av cannabis (Hauge 2009). Bruk av narkotiske stoffer som rusmiddel er, sammenliknet med alkohol, mer entydig et ungdomsfenomen. Dette hindrer ikke at noen blir hengende igjen i et misbruksmønster i voksen alder. Skog (1992) hevder at det først og fremst er tradisjon og lovverk som skiller rusmiddelet alkohol fra de rusmidlene som kalles narkotika. I et naturvitenskapelig perspektiv er det ikke prinsipielle, avgjørende forskjeller mellom stoffene. Alkohol er et narkotisk stoff så godt som noe. Skadevirkningene av alkohol ser på lengre sikt ikke ut til å være mindre farlige enn de stoffene som med en fellesbetegnelse kalles narkotika. I et større perspektiv fører likevel det forholdet at det er tillatt og sosialt akseptert å drikke alkohol, mens det er forbudt å bruke stoffer som karakteriseres som narkotika, til viktige forskjeller. Både den meningen rusmiddelbrukeren gir sin egen bruk, og omverdenens fortolking og reaksjon, påvirkes av om stoffet er tillatt eller ikke. Lovverk og tilgjengelighet har dessuten betydning for utbredelse. Det at et klart flertall av norske ungdommer i løpet av tenåra utvikler regelmessig bruk av alkohol, mens bare et lite mindretall regelmessig bruker narkotiske stoffer, har også betydning for den sosiale meningen rusmiddelbruken har for brukerne og deres omgivelser. Videre er naturligvis omsetningsformer og spredningsmønster forskjellig avhengig av om et stoff er legalt eller ikke. Sammenliknet med en rekke andre land har Norge så langt hatt relativt små problemer med unge og misbruk av narkotika (Hibell m.fl. 2012). Likevel utgjør dette fenomenet en betydelig utfordring også i Norge. Rapporter fra sosialarbeidere og politi, og ikke minst et stort antall overdosedødsfall, har stilt norsk narkotikapolitikk under debatt. De fleste unge som bruker eller prøver ut cannabis, amfetamin, ecstasy eller andre narkotiske stoffer, utvikler ikke et varig misbruk. Sjøl om det ikke er noen direkte veg fra bruk av ett narkotisk stoff til et annet, viser ulike undersøkelser at sperren mot også å prøve andre stoffer er mindre. Når flere unge eksperimenterer med lettere narkotiske stoffer, er det derfor grunn til å frykte at det også er flere som rekrutteres til et tyngre misbruk. Bruk av narkotiske stoffer er i sterk grad aldersbestemt. Blant 13-åringene var det i 2002 2 prosent som hadde brukt hasj eller marihuana siste året, mot rundt 18 prosent av 17- og 18-åringene. Av 16- til 19-åringene var det 20 prosent 19
kapittel 1
som oppga at de en eller annen gang hadde brukt hasj eller marihuana, mot 5 prosent av 13- til 15-åringene. 23 prosent av 18-åringene oppga at de en eller annen gang har brukt hasj eller marihuana. Samtidig hadde 51,6 prosent av 18-åringene blitt tilbudt disse stoffene. Tallene bekrefter at mildere former for narkotika er svært tilgjengelige i ungdomsmiljøa. Også for andre narkotiske stoffer er det sterk økning med økende alder. Blant 16- til 19-åringene var det 3 prosent som hadde brukt kokain, 3 prosent hadde brukt ecstasy og 5 prosent amfetamin. For gruppa under 16 år lå tallet på rundt 1 prosent både for kokain, ecstasy og amfetamin. Når det gjelder andre narkotiske stoffer som LSD, GHB og heroin, var andelen av 16- til 19-åringer som en eller annen gang hadde brukt disse stoffene, på rundt 1 prosent (Øia og Fauske 2010). Det er samtidig klar sammenheng mellom bostedstype og hyppighet i bruk av narkotiske stoffer. Vedøy og Skretting (2009) finner at andelen som har brukt hasj eller marihuana, er omtrent dobbelt så høy i Oslo sammenliknet med gjennomsnittet for Norge. Slike skiller mellom sentrale og spredtbygde strøk er ikke like tydelige når det gjelder bruk av alkohol. Det er grunn til å stille spørsmål ved hvordan bruk av narkotiske stoffer sprer seg i ungdomsmiljøa. Er ungdom i sentrale strøk normdannende og normsettere for resten av ungdomsbefolkningen? Av de ulike preparatene ungdom bruker for å oppnå rusfølelse, står sniffestoffer i en særstilling. De ungdommene som blir sittende fast i et miljø av sniffere, tilhører det absolutte filleproletariatet blant stoffmisbrukerne. Regelmessig bruk av sniffestoffer knytter seg verken opp til bestemte stilarter, musikkuttrykk, egne «partykulturer», opprør, sex eller trender. Her er lite som kan skape positiv identitet. Til tross for at helseskadene er omfattende og uopprettelige, viser ikke media interesse. Sjølve lukta er ofte så intens og ubehagelig at den alene er nok til at andre holder seg på avstand. Fra 1992 til 2002 hadde andelen som har sniffet siste år, økt fra 3 til 6 prosent (Øia og Fauske 2010).
Ungdom – en sårbar fase i livet I alle kjente samfunn skilles det ut fra alder og livsfase mellom ulike sosiale roller eller statuser. Vår inndeling der vi så tydelig skiller mellom barndom, ungdom og voksenhet, er likevel et stykke på veg en ny sosial konstruksjon. Gjennom modernitetens framvekst, industrialisering, utvikling av nye produksjonsformer og endringer i familiesystemet, vokste det fram et skifte i synet på barndom, oppvekst og oppdragelse. Barn og unge fikk en ny og mer sjølstendig plass i samfunnet. 20