Ulla-Britt Lilleaas og Dag Ellingsen 足
LIKESTILLING I FORSVARET
Fortropp, baktropp og 足kamparena
Forfatternes forord Den 9. april 2014 var det seminar på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo der hovedfunnene i denne boka ble framlagt. I salen var det solid representasjon av kvinner og menn i uniform, mange av dem svært høyt oppe i gradene. Det er overraskende når resultater fra norsk kjønnsforskning legges fram. Til vår overraskelse er et av våre viktigste funn i denne boka at seksuell trakassering dempes og gode vennskap oppstår når gutter og jenter bor på samme rom i militærforlegningene. Like overrasket ble vi da dette funnet ble presentert i ledende medier verden over. Vi ser altså at vi har gjort funn som interesserer mange både med og uten stjerner og striper på skulderklaffene. Vi håper at denne boka kan bevege flere til å gå dypere inn i hvordan vi har arbeidet for å nå erkjennelser som overrasket også oss. Særlig interessant håper vi at boka er for de jentene som skal inn i Forsvaret de nærmeste årene. Forsvarsdepartementet har tatt initiativ til en større forskningssatsing på likestilling mellom kvinner og menn i Forsvaret. Flere forskningsmiljøer er involvert. Denne boka er et resultat av et treårig prosjekt knyttet til forståelsen av maskulinitetskulturer i Forsvaret og hvorvidt de hemmer eller fremmer kjønnslikestilling. Vi har mange å takke – en spesiell takk til Michael Kimmel som har bidratt med viktige kommentarer og teoretiske perspektiver underveis i prosessen, og til Karin Widerberg for grundig gjennomlesning og inspirerende kommentarer og avgjørende grep i sluttfasen. Mange takk til Lisbet Berg, Øyvind Bugge Solheim, Kristine Torgersen, Helene Cecilie Christiansen, Anne Margrethe Sørlie, Fredrik L. Ellingsen og Marthe Sandved for deres bidrag i forskningsprosessen, og en stor takk går til alle de soldatene og deres befal som tålmodig har stilt opp for oss. 11
forfatternes forord
Vi vil også nevne den gode dialogen vi har hatt med oppdragsgiver, en kommunikasjon som etter hvert ble en viktig del av forskningsdesignet. I denne sammenhengen har vi også fått verdifulle innspill fra Robert Salomon og Hanne Heen ved Arbeidsforskningsinstituttet. De har hatt en koordinatorrolle i departementets satsing på dette forskningsfeltet. Vi vil takke kolleger ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning for gode samtaler og diskusjoner omkring kjønn og likestilling som vi tar opp i denne boka. Konklusjoner, vurderinger og anbefalinger i boka står fullt og helt for forfatternes regning. Vi håper at den kunnskapen som gis, vil komme til nytte. Vi takker til alle som har bidratt med innspill og kommentarer. Sist, men ikke minst, er vi veldig glade for at kontreadmiral Louise Dedichen, som er sjef for Forsvarets høgskole, har skrevet et eget forord i denne boka. Oslo 12.10.2014 Ulla-Britt Lilleaas Senter for tverrfaglig kjønnsforskning Universitetet i Oslo
12
Dag Ellingsen Arbeidsforskningsinstituttet Høgskolen i Oslo og Akershus
Forord «Å være likestilt er noe hver og en av oss har rett til, som en følge av den respekt hver og en av oss har krav på som personer. Et samfunn som ikke garanterer borgerne denne respekten og de rettighetene og det medborgerskapet som følger, er et urettferdig samfunn» heter det i Regjeringens likestillingspolicy. I Norge går vi lenger enn mange andre land når det gjelder like plikter og rettigheter, ved at vi neste år innfører allmenn verneplikt. Som vertskap for kommende generasjoner av unge kvinner og menn hviler det er stort ansvar på Forsvaret for å ivareta begge kjønn. Så har da også oppmerksomheten på likestilling i Forsvaret økt. Samtidig er Forsvaret en tradisjonsbundet organisasjon, på godt og vondt. Å skulle skape endring, det være seg i det strukturelle eller kulturelle, er litt som å snu et hangarskip. Det går sakte. Denne boka er en av flere forskningsarbeider som avdekker Forsvarets maskulinitetskultur. Det er vanskelig å si om denne kulturen er forsvarsspesifikk, eller om den finnes på alle mannsdominerte arbeidsplasser. Det er dessverre grunn til å tro at en maskulinitetskultur medfører at både kvinner og menn som Forsvaret trenger, ikke begynner eller ikke finner seg til rette i Forsvaret. I kampen om de sterkeste kandidatene er det en pris Forsvaret ikke har råd til å betale. Forskerne bak denne boka understreker den store betydningen av godt lederskap på alle nivåer i organisasjonen for blant annet å håndtere en seksualisert trakassering. Som sjef for Forsvarets høgskole har jeg særskilt interesse for og tro på at økt kunnskap bidrar til større forståelse for problemstillinger vi må håndtere. Kanskje er det gamle fordommer som må avkreftes før vi kan erklære Forsvaret som en likestilt arbeidsplass med en kultur som tar hensyn til 13
forord
begge kjønn. Tiltak og handling for å tilrettelegge for allmenn verneplikt og likestilling i Forsvaret må bygge på kunnskap og fakta, ikke «gjengs oppfatning» eller «slik har vi alltid gjort det». Jeg er overbevist om at en satsning på forskning og utdanning innen feltet vil bringe oss i riktig retning. Louise K. Dedichen Kontreadmiral Sjef Forsvarets høgskole
14
Innledning Unge jenters erfaringer og forventninger Fra og med 2015 vil tusenvis av unge norske jenter innkalles til sesjon der det vil vurderes om de er skikket og motiverte til å avtjene verneplikt. Året etter vil noen av dem gå inn i en førstegangstjeneste og møte til rekruttutdanning på linje med guttene. Dette er det siste i en serie med tiltak med sikte på å oppnå en høyere kvinneandel i Forsvaret. Der har kjønnslikestilling vært politisk aktuelt i mange år, men suksessen har vært mager. Vårt forskningsprosjekt går rett inn i et av hovedproblemene med å rekruttere og beholde jenter i Forsvaret: For mange jenter og kvinner møtes av negative mannskulturer som mer eller mindre tydelig tilkjennegir at jenter ikke passer inn. Jentene vil ha mange slags tanker om hva som møter dem, det samme vil deres foreldre og sikkert også mange gutter som skal gjøre tjeneste i et forsvar som vil bli stadig mer preget av jentenes nærvær. Jentene vil ha hørt mange historier fra brødre, fedre, venner eller onkler som formidler mer eller mindre oppdaterte og selektive historier om slit, disiplin og kameratskap. Noen av jentene og foreldrene vil ha lest store medieoppslag av typen den store «badesaken»1, som stiller Forsvaret i et lite flatterende lys med hensyn til hvordan jenter blir behandlet. 1.
I september 2011 ble en kvinnelig soldat i førstegangstjeneste tvunget til å kle av seg og bade naken samme med 30 mannlige soldater mens befalet så på. Kvinnen (23) fortalte til Avisa Nordland (16.11. samme år) om en «syk og sjokkerende opplevelse». I intervjuet forteller hun at episoden fant sted under en feltøvelse, og at soldatene kvelden før fikk beskjed fra øverste befal at alle skulle bade nakne. Før badingen skulle foregå, ba kvinnen om å få ha på seg sports-BH og boksershorts eller bade et annet sted. Begge forslagene ble avvist av løytnanten som ledet øvelsen. Hun anmeldte saken til politiet, men den ble henlagt fordi det ikke var brudd på en sivil lov. Saken ble også bredt omtalt på NRK.no og i andre medier. En notis i Aftenposten 8.12.2011 kan fortelle at løytnanten har blitt flyttet til en annen avdeling etter nakenbadingen. Han tjenestegjør nå i en kontorjobb og har påklaget avgjørelsen.
15
innledning
Jenter og gutter vil også ha med seg erfaringer fra sin egen ungdom og de kjønnskulturene de har opplevd der. Noen vil være vant til likestilte omgangsformer, andre vil ha vært med i gutte- og jentegjenger der det andre kjønnet har vært et objekt for sjekking mer enn vennskap. Forsvaret befinner seg ikke i et sosialt vakuum. Mange av dem som er med på russefeiringen, vil bare noen få uker eller måneder seinere møte til førstegangstjeneste og rekruttskole. En del jenter og noen få gutter vil ha vonde erfaringer bak seg. Noen gutter vil ha begått overgrep tidligere, det kan være en vond erfaring – også for dem. De jentene som er i Forsvaret, møtes av noens forventninger om hva man skal tåle. De kommer inn i en organisasjon som har tunge maskuline tradisjoner. Noen vil bruke situasjoner som badesituasjonen for å demonstrere at dette er en arena for menn. Andre handler nok mest på «autopilot»: Sånn har vi alltid gjort det, vi kan ikke gjøre noen unntak. Badesaken viser også et forsvar som reagerer når saken når overflaten, men at det kan være forbundet med betydelige sosiale omkostninger å rapportere til topps. Den viser at ikke alle ledd innen befalssystemet oppfatter saken likt, og ikke alle er like villige til uforbeholdent å erkjenne at dette var en uønsket hendelse.
Disposisjon og leseveiledning Ved at vi viser hva vi og andre har observert av positive og negative mannskulturer i Forsvaret, vil vi gi bilder av hva som kan vente jentene når de nå skal inn i Forsvaret som vernepliktige på linje med guttene. Samtidig er det altså et hovedpoeng at det negative som kan møte dem, er noe de lett kan ha opplevd før, for eksempel i videregående skole. Et annet hovedpoeng er alt det positive Forsvaret kan bety, også av positive mannlige kulturer og fellesskap. I denne boka skal vi presentere rekrutter som ikke kan tenke seg noe annet å bo på fellesrom der gutter og jenter sover i køyesenger på samme rom. Vi skal møte entusiaster som har mestret fysiske og psykiske utfordringer de aldri hadde trodd de skulle klare. Men vi skal også møte jenter som har gått fra entusiasme til fortvilelse etter å ha blitt møtt med seksuell trakassering fra sine nærmeste i tropp eller lag eller på et fartøy. 16
innledning
Denne boka starter med de opplevelsene som har vært mest viktige for oss som forskere, i et prosjekt som er noe av det mest spennende vi har vært med på (og vi har vært med på en del). Vi har fått brynt oss på egne forforståelser. På den måten har vår posisjon liknet litt på de nye rekruttenes, og vi begynner boka med å gå rett på våre inntrykk fra våre tre casestudier: en hæravdeling i Nord-Norge, en rekruttskole for Marinen i Sørvest-Norge samt et opphold på et Kystvaktskip (kapittel 1, 2 og 3). Deretter formidler vi inntrykk fra et drøyt dusin intervjuer med ressursinformanter i viktige posisjoner i Forsvaret (kapittel 4) samt resultatene fra en survey rettet mot menn i og utenfor Forsvaret der vi ønsket å finne deres verdimønstre generelt og holdninger til likestilling spesielt (kapittel 5). Til slutt – i kapittel 6 – oppsummerer vi våre funn, setter dem i en teoretisk ramme og gir innspill til mulige forbedringer av Forsvarets policy på likestillingsfeltet. De fleste akademiske publikasjoner starter med tunge metode- og teorikapitler. Vi avslutter med dem og legger dem ut i fire appendiks: ett om maskulinitetsteori og tidligere kjønnsforskning i Forsvaret (A), ett om institusjonell etnografi og vår vekt på metodetriangulering (B), ett om metodikk og frafall i surveyen (C) og til slutt et appendiks om multivariat analyse av funnene i surveyen (D). Underveis i boka vil vi gi noen korte innspill om metode og teori der vi finner det nødvendig for å styrke forståelsen av våre funn. At vi legger metode bakerst i boka, betyr ikke at metode er uvesentlig for oss, snarere det motsatte. Vi tror at vår blanding av kvalitative og kvantitative metoder, kombinert med den rike empiriske tilgangen man får med institusjonell etnografi, har gjort at materialet har fått en egen utsagnskraft. I den kvalitative forstudien intervjuet vi tilsammen 13 ansatte i Forsvaret fra ulike våpengrener samt tillitspersoner for både rekrutter og befal. I de tre casene intervjuet vi nær 70 personer totalt, med utgangspunkt i semistrukturerte intervjuer med 20 vernepliktige: 10 gutter og 10 jenter. I tillegg kommer deltakende observasjon, e-post-vekslinger, SMS med mer. Dessverre er mye av dagens samfunnsvitenskapelige forskning delt i to leire, en kvalitativ og en kvantitativ, der man stadig forbedrer egne teknikker og terminologier, men der man er blitt så metodologisk spesialisert at man ikke snakker med hverandre. Vi prøver å bøte på det.
17
innledning
Det er alltid vanskelig å vite hvem som vil lese en bok som dette. Vi tenker oss imidlertid to hovedgrupper: de som er opptatte av Forsvarets utfordringer nå når verneplikten blir allmenn, og de som er opptatt av kjønns- og likestillingsforskning generelt. Våre appendiks er særlig beregnet på de sistnevnte gruppene, mens de nok vil bli oppfattet som unødvendige og litt vel tekniske for de førstnevnte.
18