T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s . 1 av 232)
Velkommen til oss Eivind Hofstad Evjemo
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s . 2 av 232)
© CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47780-6 1. utgave, 1. opplag 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s . 5 av 232)
Å, vi trodde vi hadde funnet lykken! Wenche Behring Breivik
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s . 7 av 232)
Prolog 29. juli 2011
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s . 8 av 232)
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s . 9 av 232)
Den siste plenklipperen skrus av halv fem, hagen åpner seg brått i et solgløtt, bare for straks å bli lagt i skygge på ny. Noen bærer ut bord og stoler, en nabo strammer tauet til hengekøyen slik at den som vil hvile skal slippe å sneie bakken. Høyttalerledningene når akkurat ut til balkongdøra, og man ser at det er godt. Rolig jazz siver ut mellom knottsvermer og syriner, mellom lekebasseng og dartbrett. Sella bærer ut glass, asjetter og bestikk på et brett, setter fram et askebeger siden hun tidligere på dagen fant en pakke sigaretter i en gjenglemt jakke i gangen, og nå vil prøve å røyke for første gang på flere år. En glassfugl pynter opp på hagebordet, den har et skår i buken. På lekeplassen sparker en voksen ballen så høyt at det i et lite øyeblikk virker som om den aldri vil komme ned igjen. Ungene vil snart konkurrere om å fange ballen før den treffer bakken, en av dem vil komme til å snuble i et gjerde og begynne å blø. Senere vil en annen av dem skjære seg på kniven under kveldsmaten og få et plaster rundt fingeren. En siste skal, etter å ha lagt seg, få besøk av en mor eller far som ønsker å lese litt fra sengekanten. Under og bak dette tikker familien av i krysset etter flere timer på hovedveiene, sjåføren velger et lavere gir nå da de kjører inn i nabolaget med sine mange Ingen-barn-å-miste-skilt festet til trær og lyktestolper. De har mange mil i kroppene, luften i bilen er oksygenfattig og tung, de har slengt ispapir og take-away-eskene med stivnet hamburgerdressing på gulvet. Det er god plass ettersom det nå mangler en passasjer. Vannflaskene er tømt. Brusen står varm og kullsyreløs i koppholderfestet på passasjersiden. Det er en lys bil, hagevekstene, trærne 9
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 10 av 232)
og husveggene reflekteres over frontruta, menneskene kan så vidt skimtes under overflaten. Ting er ellers ved det vanlige, hundeklistremerkene henger fremdeles på bak vinduet der jenta festet dem for noen år siden, hullet i veien merkes fremdeles like tydelig når høyre framhjul kommer nedi, men irritasjonen er ikke like stor; sjåføren banner ikke når brusflaska faller ned i gulvet. Og sola står og står og står. Ferga som skal føre øyboerne hjem, venter på at et betongskip skal få snudd i det trange sundet. Man kan høre fortvilte rop fra broen. Arild er den første som vender seg om, han står på plena og sprøyter tennvæske ned i kullet, men er omsorgsfull nok til å slippe trykket rundt flaska og derved gestalte en nøktern form for respekt. Bilen glir nedover gaten, nesten demonstrativt sakte, som om den forsøker å gjøre seg viktigere enn den egentlig er. Tilhengeren skjelver når hjulene slår ned i hullene i veien, restlengden på festestroppene dras over asfalten, trist som et trekkdyr som ikke lenger greier å holde hodet oppe. Fotballen sparkes over gjerdet som omringer lekeplassen og ut i veien, slik at bilen må stoppe for ikke å treffe barnet som kommer løpende etter. I noen få sekunder fryses situasjonen; barnet blir stående, bilen blir stående, vannsprederen rekker å rotere fire ganger uten at noe skjer. Det lempes bark ned ei skråning. Til slutt er det barnet som bryter forhekselsen og løper over veien. Der plukker det opp ballen under en bærbusk og skynder seg tilbake til de andre. For følget fortsetter reisen nedover. Sella kommer ut. Hun stopper på det øverste trinnet i trappa og avventer situasjonen. I hendene har hun en ildfast form med et kjøttstykke pakket inn i aluminiumsfolie. I små glasskopper: sitronskiver, hakkede mandler, basilikum fra eget bed. Hun skimter moren og faren i framsetene, moren holder i rattet med begge hendene. Hun ser brødrene, den yngste med ei støttepute rundt nakken. De har vært borte i en uke og vender tilbake like tomhendte som da de dro. Huset har stått med gardinene trukket for, en nabo tok inn posten og klippet plenen mens de var borte. De trengte ikke engang å spørre ham. De har hentet henne, tenker Sella, de har ført henne hjem. 10
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 11 av 232)
Sella snur og går inn i huset igjen og demper musikken. Så går hun ut og lister seg bort til Arild som nettopp har sluppet en fyrstikk ned i kullet og står og bøyer seg bakover, slik at flammene ikke skal nå ham. Det syder og knitrer, Arild klapper rastløst med grillklypa, myser med øynene. Solbrillene ligger skjult i gresset ved parasollfoten, hver gang han snur seg er det nesten så han tråkker på dem. Sella forsøker å finne et sted hvor hun fritt kan betrakte hjemkomsten. Hun ser hvordan de rygger tilhengeren på plass på gårdsplassen, så det skal være kort vei til inngangsdøra. Sella ser bestemoren sitte på trappa, hun ser jentas brød re forsvinne inn i huset og komme ut med arbeidshansker på hendene, hun ser at det i vinduene i nabohusene er bevegelse i gardinene, som yngel søker opp mot vannoverflaten når noen rører i den. Mørke sekker, mørke telt, våte joggesko, og mørke liggeunderlag står plutselig til alles beskuelse på gårdsplassen, men mennene arbeider like raskt som teaterarbeidere som bare har noen sekunder på å endre et scenebilde før teppet må opp på ny. Stappfulle poser, klær som fremdeles lukter svakt av jord og salt og gress og hav. De har sikkert satt en spile i kjellerdøra så den skal bli stående åpen, tenker Sella, for alt skal ned, ned. Etterpå kan guttene spille badminton over et nett som strekker seg fra husveggen og til et tre i bakhagen, etterpå kan de blande saft og sette ut noen ekstra stoler med puter i, livet må tross alt gå videre. Så sitter Sella og Arild til bords. De spiser økologiske chorizo og bratwurst-pølser, litt dyrere enn de vanlige grillpølsene og kjøpt fra et gårdsutsalg, indrefilet av kalv som har ligget i en hvitløksmarinade i tjuefire timer, det er fetaost, mandeloliven og hjemmelaget aioli. Og de har nybakt focaccia med rosmarin og en rød spanjol på karaffel. De har altfor mye mat. Sella sier: «Vi har altfor mye mat.» «Som vanlig», svarer Arild. «Hysj», sier Sella. «Hva var det?» 11
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 12 av 232)
«Nei, det var ingenting.» Katten tiggende under bordet. Sella og Arild spiser, og de spiser godt. De drikker opp vinen og tar ikke opp dette med familien, sier ingenting om at de har kommet hjem og hva det måtte bety, selv om det er det eneste Sella tenker på. Hun ser for seg hvordan yttergangen er fylt med jakker og sko, at det sikkert er trengsel på kjøkkenet der brødmaten er satt fram, syns det er rart at Arild ikke nevner det, han har siden den dagen vært så oppmerksom på tragedien, har lest alt som har stått om den i avisene, slutter alltid å tygge når nyhetsoppleseren presenterer hovedsakene i radioen. Når de første regndråpene treffer pannen hans møtes de med mistenksomhet, han ser opp i himmelen med et skeptisk ansiktsuttrykk: Var det en regndråpe eller noe annet? Kunne det vært ytterpunktet av naboens vanningssystem, blåst inn av vinden? Men man hører at barna kalles inn fra lekeplassen, at hageputer og klesvask blir samlet og slengt inn i gangene. Og flere dråper faller og flere dråper faller og straks åpner himmelen seg og et mildt juliregn faller; begynnelsen på et uvær som noen av nabolagets menn for lenge siden så komme veltende over fjellet gjennom kikkertene sine, og som nå endelig har nådd helt fram. Og det trommer plutselig mot hustak og biltak, først fredelig, men så høyere og høyere, det trommer på postkasselokk og det vrimler i overflaten av et halvtømt plastbasseng, som om millioner av rumpetroll akkurat nå holdt på å klekkes ut i det. Man kan se de utegående hundene presse seg inn imot leveggen i inngjerdingen sin, at det drypper gjennom åpne takvinduer, og man kan se at det er godt. Familien har skrudd på lyset inne på kjøkkenet, men spiser middag i den andre enden av huset, foran vinduet som vender mot bakhagen, hvor det står en dukkestue og et huskestativ. Sella hadde gått dit for noen kvelder siden. Hun sto i krattet og så inn i hagen. Det var derfor hun visste at de hadde spisebordet foran et vindu som nesten fylte hele veggen og som sikkert gav gjestene følelsen av å spise ute i det fri, det var derfor hun 12
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 13 av 232)
visste om dukkestuen og huskestativet, og hvor utsprunget alle blomstene var i bedene. Hun hadde vært forsiktig, hadde løpt opp bak garasjen til naboen og ventet der til hun var helt sikker på at ingen hadde sett henne. Hun fant så en sti eller passasje som nabolagets unger brukte som snarvei når de skulle til lekeplassen, hun skrittet over et lite felt med urter, var nøye med ikke å sette spor i jorda, og stanset til slutt bak en busk rynkeroser. Hun ville bare se alt før det var for sent, mens hagen fremdeles lå der som om ingenting hadde skjedd. Hun så en barndom lagt til rette for og ønsket; det var noe utenfor som hadde revet jenta med seg. Denne plenen, disse trærne var helt uten skyld, tenkte hun, verken dørhåndtaket i balkongdøra, dukkestuegardinene med blondekanter eller tornene på rosestilkene som hadde rispet så mange ganger i barnas hud, kunne klandres på noen som helst måte. Hun innbilte seg at det kom løpende en gutt inn i hagen, at han passerte i høy fart med den ene armen veivende som et rotorblad. En far kom ut med hendene på ryggen og blikket festet til jorda på leting etter en bortkommen teltplugg. Eller kanskje kom jenta rundt hushjørnet, vakker, vakker, det var jo henne alle savnet mest: Hun bar teltposen i hånden, hadde på seg en tynn jakke, en shorts med mange lommer, hun hadde bleike legger, gule joggesko. På panna hadde hun en hodelykt festet med strikk; den lignet en potetspire som hadde slått seg ut av moderplanten. Men hun var rolig og fin i ansiktet. Hun tittet omkring seg, været landskapet, løftet på noen steiner, strøk kanskje hånden over stammen på kirsebærtreet, oppgitt over hvor stille alt hadde blitt. Kanskje la hun seg ned på bakken, ble liggende og se opp i himmelen en liten stund, men spratt opp med en gang hun kjente fuktighet mot huden. Hun kostet av seg gresset som klistret seg til baklommene, snøt seg i hånden og gikk videre på leting etter et bedre sted å slå seg ned, denne gangen med hodelyktens lys virrende foran seg på bakken. Det var først og fremst dette åpne som Sella så etter, alt liv som hun trodde fantes overalt bare man så nøye nok etter. Sneglehus. Hagen lå der rett foran henne, huset lå der rett foran 13
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 14 av 232)
henne, sollyset kunne når som helst flomme inn over nabolaget, markisene kunne når som helst få sitt stikkord og rulle seg selv ut, slik at ingen skulle behøve å spise med sola i øynene. Selv en setning som send salaten, er du snill, kunne i et slikt perspektiv være oppfylt med en uutsigelig mening, for i den lever alle fremdeles. Sella åpner kjøleskapet og lar øynene gli over hyllene. «Vil du ha noe dessert?» roper hun. «Nei», roper Arild. «Jeg er mett.» «Vi har vaniljesaus.» «Nei», roper Arild igjen. Hun tenker at dersom hun skulle gjort noe for familien, ville hun bakt til dem. Det ville vært en måte å insinuere at nabolaget ønsket dem velkommen tilbake på, at Sella var en slags selvutnevnt ambassadør for alle dem som ønsket å si at vi imøtekommer deres sorg. Hun lukker kjøleskapet og går bort til skuffen for mel, nøtter og tacoskjell, og der Arild oppbevarer sine pakker med frokostblanding. Om Arild hadde kunnet lest tankene hennes, ville han ha sagt at dette behovet for å gjøre godt uten at noen hadde bedt om det, var så typisk for henne. Men det skulle ikke få stoppe henne, her var de bare forskjellige. Sella stabler melposer på kjøkkenbenken uten helt å ha bestemt seg for hva hun vil med dem. Hun tenker på bestemoren som alltid bakte til familier som sørget, at hun bare møtte opp på døra, selv om hun ikke kjente de pårørende særlig godt, og overrakte dem kaker, rundstykker eller ferske brød, mente at de i hvert fall skulle slippe å bekymre seg over om det fantes mat nok i huset ettersom det nå sikkert rydde sørgende familiemedlemmer inn over dørtersklene. Sella plukker ned kokebøkene fra kjøkkenskapet, støv som har samlet seg på framsiden virvles opp, hun finner riktig kapittel, blar langsomt gjennom det. Kransekaker er for julete, synes hun, kanelboller er bedre, men det beste ville kanskje bare vært å bake noen enkle, nøytrale rundstykker. De kan 14
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 15 av 232)
etes som de er, eller bare med en osteskive og litt marmelade. Hun leser oppskriften en gang til, stående. Henter ut egg og smør fra kjøleskapet, skjærer av en god smørklatt og slipper den ned i en suppekjele, følger smelteprosessen som hun framskynder ved å røre hastig med en gaffel. Men mens hun står slik over smøret blir hun igjen usikker: Kjenner jeg egentlig disse menneskene? Vil de tolke det som en høflig gest eller vil de se det som en invadering av sitt privatliv? Som en måte å suge barmhjertighetspoeng ut av deres sorg? Hun vrir av bryterne på nytt, setter seg ned på en stol. Jeg må trå forsiktig, tenker hun. Dette er en tragedie som ikke kan sammenlignes med noe, og jeg kan ikke uten videre ta plass i den. «Vil du ha litt vaffel, da?» roper hun. Men hun får ikke noe svar. Hun reiser seg og kakker fire egg opp i en plastbolle, rører dem ut med mel og smør og pisker til røren blir jevn og fin, setter på vaffeljernet, og når den blir varm nok smører hun den og auser over. Den første blir for tykk, den eser ut mellom jernplatene og renner ut på kantene. Da hun åpner jernet revner vaffelhjertet på midten og hun må bruke litt tid på å få deigrestene ut fra ruglene. Men de neste platene blir bedre, de siste perfekte. Hun tenker at bestemoren tross alt tilhørte en annen tid, hvor det var kortere mellom husene, og hvor det å gi noe ubedt ble sett på som naturlig, noe man nesten måtte forvente av hverandre. Sella steiker opp hele røra, for både Sella og Arild kan likegodt spise kalde vafler. Hun kan ikke gå med vafler til familien, det ville vært for lettvint, på kanten til det skammelige, vafler kan de fint lage selv. Hun pakker dem i stedet inn i aluminiumsfolie, legger dem i brødboksen og slår igjen lokket, skynder seg å ta av forkleet og henge det tilbake på knaggen bak døra. Setter melet tilbake i skuffen, drar kluten over benkene, slår hånden hardt på lysbryteren og forlater kjøkkenet, trer inn i det neste rommet. Om hun snur seg og ser ut av vinduet, vil hun se at hagebordet, hvor de for ikke lenge siden satt og spiste, nå er blitt omdannet 15
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 16 av 232)
til sitt vanlige; duken er glattet ut, benken skjøvet inntil bordet, askebegeret som forble ubrukt står og gulper regnvann, mens den store keramikkpotten med de oransje ringblomstene, er flyttet ned på bakken. Hun setter seg, legger hendene på magen og presser stolryggen en anelse tilbake for bedre bekvemmelighet. Lenge blir hun imidlertid ikke sittende før hun er oppe igjen på nytt. Hun legger sammen stuepleddene og henger dem over armlenene på sofaen, hun går så ned i kjelleren og bytter kattesand med askespaden – hvorfor hun begynner her vet hun ikke – og setter drittposen på trappa, lukket med en stram knute. Så setter hun seg på knærne foran ovnen og begynner å skrubbe overflatene med den grove siden av en svamp. Hun minnes en helstekt ørret, fiskefettet hadde vellet ut av sprekker i folien og dryppet ned på ovnsbelegget og siden satte det smak på fløtepotetene. Hun skyller svampen i bøtta til vannet blir svart som en pupill, tørker ovnen ved å vri bryteren til 200 grader. Arild kommer inn og bøyer seg ned med en slags forhåpning om å se noe godt ese i en kakeform, men må innse at det ikke er noe der. Han legger seg foran fjernsynet i Sellas hjørne, der hun har sine uleste aviser og ukeblader i en kurv stående på gulvet. Og straks skal katten komme hoppende opp i fanget hans, da Arilds fang fremdeles er det foretrukne hvilestedet i huset. Den begynner straks å male. Hagebordet står i skygge. Grillen står i skygge. I regnet skjules små haglkorn som treffer taksteinen og faller ned gjennom rennene som små glassplinter i et støvsugerrør. Øyboerne har endelig kommet seg hjem, men håndklærne fortsetter å gli av knaggene på badene i protest. Sett fra oven kunne man tro at ingenting hadde skjedd.
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 17 av 232)
1. januar 2014
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 18 av 232)
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 19 av 232)
En rimbelagt husvegg, det ytterste av et langlys som glir over den og forsvinner ned i buskene. En huggestabbe står frosset fast til bakken. Skjærene spretter rundt i kvistverket oppe i trærne. Man kan se omrisset av en CD-hylle, et fjernsyn og et dårlig vedlikeholdt piano gjennom en skyvedør av glass. Bestikkskuffen ikke helt skjøvet igjen. De kan komme når som helst. Bilen tikker av fra hovedveien og begynner stigningen, forbi grossistboligene med postkassestativer av eik og utsikt over byen, til rekkehusene med utsikt mot rekkehusene, og videre, en liten plass hvor det står benker, ei sklie og en nedsnødd kullgrill. En piassavakost tilsynelatende slengt ut på plassen i affekt og forlatt med overlegg. Varmepumpene henger unnselige på husveggene med huggtennene boret inn i panelet, hveser næringsfattig luft inn i rommene. Et selskap holder på å bryte opp: Vertskapet hjelper bilene med å rygge ut av den trange gårdsplassen. Vertinnen vinker fra balkongen og vifter med et stjerneskudd, en rest etter gårsdagens nyttårsfeiring. En lekeplass, alle barna i seng, vinduer stilt på gløtt. Heller ikke grillen til naboen har blitt tatt inn for vinteren, gassbeholderne står utenfor huset som bombereservene til et militært kjøretøy. Et tørkestativ, ingen klær, ingen vind. Bilen bremser og svinger inn på en mindre grusvei, gjør en liten oppgassing og singel spruter opp, som i lyden av de første popkornfrøene som spretter i kjelelokket. Bilen kommer fram til huset der sjåføren raskt gjennomfører en rutinemessig snuoperasjon via naboens gårdsplass, stopper og skrur 19
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 20 av 232)
av motoren. En mannsskikkelse kommer ut. Arild legger frakken over armen og går mot huset, posen med Barbaresco-flasken i den andre. Han har en rød finskjorte og dressbukse. Håret ugredd. Så er det hennes tur: Hun åpner døra og setter et vaklevorent skritt ned på bakken og løfter seg opp ved å skyve fra mot setet. Sella har blitt en anelse blek etter den lange, svingete kjøreturen. Hun skiftet ikke til uteskoene når hun dro, hun bare orket ikke, og forlot dem på hotellet. De står nå i en hylle under resepsjonsdisken, men hun vet at hun aldri kommer til å hente dem. Hun står derfor i de svarte penskoene foran huset og ser opp i himmelen. Kulden stryker henne oppunder kjolen, kroppen begynner motstandsløs å fryse. Hun tenker: Er det sant at stjernelys er ekkoet etter soler som har vært døde i mange milliarder år? I så fall: Hvem var det som fortalte henne det? Arild stikker hodet ut av døra og låser bilen med et bip. «Nå må du ikke bli stående ute og fryse», sier han. Eller nei, han sier ikke det; han går bare ut og pirker ut ringeklokkeknappen med husnøkkelen sin, da en eller annen har trykket den inn mens de har vært borte og oversett lappen hvor det står: Ringeklokka ødelagt. Bank på. Smilefjes. Et virvelløst stjerneskudd faller i en bue, var det nå hun skulle utsi ønsket sitt? Hun kniper igjen øyelokkene, for noe må man be for, man vet jo aldri. Hun går mot huset, sommergardiner i feil årstid og alt er hennes skyld. Rørene til vannsprederen sprekker for tredje vinter på rad. Hun er så trøtt, så altfor, altfor trøtt. Arild kommer opp kjellertrappa med en Grandiosa i hånda. «Den ene fryseren har røket», sier han. «Det har rent blod utover hele gulvet der nede.» Og hun som bare ville komme seg i hus og legge seg står plutselig inne på vaskerommet og fyller bøtter med vann. Hun bærer ei bøtte i hver hånd ned trappene. Arild har slått på alle lysene, men det er ikke noe godt å arbeide i. Du kan se for deg hyller med kofferter, bager og vinterutstyr som ingen lenger 20
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 21 av 232)
bruker, strandstoler, en av dem med et forkullet armlene etter en episode med en engangsgrill. Du kan se for deg skygger over de grå sementveggene og to mennesker som gjennomfører et uønsket arbeid med hendene. Katten kommer, slik den alltid gjør om kjellerdøra blir stående åpen, og værer ut i lufta, men piler straks ut igjen idet Arild velter en av bøttene. «Det var da som faen», sier han. Vannet renner inn under de gamle regnskapspermene. Edderkoppene vokter hjørnene på lange bein over Kims skolebøker. Hun prøvde en gang å kvitte seg med eskene, men da hun hadde lagt seg begynte hun å angre. Hun sto opp samme kveld, tok på seg ytterklær, gikk ut og bar alt inn igjen. Og her står de stablet, som i et lager for verdens simpleste gravsteiner. Sella huker seg ned, fukter kluten, vrir den opp. Vannet i den ene bøtta er allerede mørkerødt. Arild er irritert, han presser kluten hardt mot underlaget. Sella går opp på badet for å hente flere tørkeruller, løfter i stedet ut en stabel håndklær i alle slags farger som uansett kan kastes. Hun har blod på kinnene. Og selv om hun burde, bytter hun ikke på seg noe annet, men går fremdeles i nyttårskjolen, det får være det samme. De kommer til å holde på i over en og en halv time. Først må fryseren for kjøtt tømmes. Flere ganger må de vrikke den til ulike sider for å komme til, og da drar de også blodet og det skitne smeltevannet mer utover. Følelsen av at de aldri kommer til å få det helt rent. Rypehjertene flyter i posene sine som sleipe mozzarellaer, og de svenske kyllingfiletene lukter sårverk. Men det er verre med alt kjøttet hun hadde spart til spesielle anledninger: Elgkjøtt, kalv, en hel kalkun. Selv lammekronen må kastes. Hun må flere ganger ut i søpla. Det drypper fra posene, en dråpe kyllingkraft renner ned mellom brystene hennes. Hun kaster opp bak søppelbøtten. Når hun kommer inn spør Arild om hun har grått, eller han spør ikke, men hun kan se på blikket hans at han spekulerer på dette. Han har jo alltid vært så var for hennes gråt. 21
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 22 av 232)
Hvorfor de absolutt skulle feire nyttår på Røros Hotell får nesten Arild svare for selv, men han kalte det et innfall og sa at han bare hadde gjort det, altså booket et større værelse med vestvendt balkong og badekar i nyttårshelgen for to personer. Han hadde hørt så mye godt om Røros Hotell, sa han, Morten hadde kalt koldtbordet fortreffelig. Og hva kunne en stakkars kone gjøre, foruten å gå ned i kjelleren og fryse ned lammekronen hun hadde kjøpt inn, og heller spare den til en annen anledning? Man hadde gjerne like stor glede av et bedre måltid en søndag ut i januar, som her i etterdønningene av en allerede mektig feiring. I kjøleskapet lå de siste restene etter julekvelden. Et flak ribbe på et tefat, stivnet, som en gammel jernbanesville, i en pøl av hvitt fett. Ved siden av et lass grå surkål (kvelden hadde vært fin, den skred rolig framover, og hun tenkte bare på den med varme). Lammekronen var ødelagt, fryseren måtte ha tatt sitt siste åndedrag like etter at de dro, sa Arild: «Om den da ikke hadde koblet ut allerede før vi satte oss i bilen.» De hadde spist middag i hotellrestauranten klokka åtte. En treretters. Forretten var dillmarinert laks i sennep og sitron, servert på lokalt, litt søtlig flatbrød. Hovedretten var reinsdyrsteik i rødvinssaus, med sølvløk, syltede pærer og mandelpoteter. Til dessert var det sjokoladefondant med bærsaus, servert sammen med kaffe og konjakk. Konjakken tok de imidlertid med seg over i et værelse som lå vegg-i-vegg, hvor det var fyr i peisen og andre gjester hadde samlet seg. Veggene var dekket av utstoppede dyrehoder, og de kunne sitte behagelig i dype skinnstoler med armlener som hadde tydelige arr etter tidligere tiders sigarglør. Eller for at det skal bli helt riktig: Hun tok konjakk, han bestilte en kaffelikør og en liten italiensk krydderkake, og peisrommet lå vel strengt tatt ikke vegg-ivegg, men i enden av en korridor med røde, tykke gulvtepper, hvor det på små hyller sto kubbelys som gav fra seg vennlige dufter av vanilje og kanel. Da klokka nærmet seg tolv tok de heisen opp til taket der hotellpersonalet sto klare med tomlene under champagnekorkene. Andre gjester hadde også søkt seg 22
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 23 av 232)
dit, kvinnene med stjerneskudd, mennene med fettete glass med brun sprit. Der nikket de til hverandre, stående i et slags skjebnefellesskap på taket av Røros Hotell. Det var så kaldt at det stakk i ansiktet. Røros er jo Norges kuldepøl par excellence. Hun fikk utdelt et stjerneskudd, og like etterpå et stettglass så hun hadde noe å holde fram når kjøkkenlærlingen, sikkert rundt Kims alder, kom rundt med sprudleflasken. Hun ble susete i hodet allerede etter noen slurker og gav det meste til Arild. Både Sella og Arild deltok i nedtellingen og på slaget tolv bøyde de seg mot hverandre og kysset. Arild var kald i kinnene og hun benyttet muligheten til å tørke vekk en liten snørrdråpe som dirret på nesetippen hans. Omfavnelsene fra de fremmede fant hun ubehagelig, men hun kunne heller ikke nekte dem å presse sine kinn mot hennes om de virkelig ville det; det var en del av ritualet og hun måtte ta dem godt imot. Arild holdt rundt henne mens Røros’ befolkning skjøt opp sine raketter, det var et vakkert syn over den eventyraktige byen som lå der nede i gryta og tindret for seg selv. Når så hotellets egen oppskytningssjef hadde gått tom for lunter å tenne på og løftet på vernebrillene, løp alle gufsende inn igjen. Arild og Sella gikk rolig ned trappene til værelset sitt ettersom heisen raskt hadde blitt fylt opp av skrålende ungdommer, og der satte de seg på sengekanten og tømte en liten flaske prosecco som Sella hadde tatt med, mens de tittet på TV-innslag om nyttårsfeiringer langt unna Røros Hotell. Men de la seg i riktig tid, og sov tungt og godt inn i det nye året. Klokka er langt over tre når Arild omsider kan slukke lysene, lukke døra og forlate kjelleren. Hun setter bøttene på vaskerommet, kaster klutene ut i snøen. Han skjenker seg et glass Cola og studerer sendeflata for den tysk-østerrikske hoppuka stående ved kjøkkenbenken. Hun går på badet, tar av seg kjolen og kaster opp på nytt, denne gangen bare en munnfull ned i vasken. Hun skyller hendene, legger kjolen i en pose og setter den ut i gangen. På kjøkkenet har Arild satt seg på en av kjøkkenstolene og dupper med hodet. 23
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 24 av 232)
«Nå må du ikke bli sittende for lenge», sier hun. De røde, litt ufokuserte øynene hans som ser opp på henne, en kvinne innrammet av dørkarmer og kledd i fleece for natta. Han som sier: «Jeg kommer snart», før han igjen vender oppmerksomheten mot avisa på bordet foran seg. «God natt, da.» Hun legger seg ned, trekker dyna over seg, stryker beina raskt fram og tilbake mot madrassen for å få varmen, og merker ikke at Arild kommer og legger seg. Men hun våkner av drønnet utenfor huset. Arild har allerede satt seg opp i senga. Hun kan se øynene hans i det grå lyset. «Hva er det?» spør hun. «Hysj», svarer han. «Hva er klokka?» «Hysj!» Brått står han opp, skynder seg ut. Straks hører hun at ytterdøra går opp og slamres igjen. Hun kan høre lyden av et dyr som sklir ned i skrenten – sikkert bare en katt, tenker Sella – rett utenfor soveromsvinduet, og Arild som løper etter i den harde snøen. Så hører hun at garasjeporten åpnes, at noe tungt bæres fram, noe jernboksaktig faller i gulvet, og så, garasjeporten som slår hardt ned i betongen. Da han etterpå kommer inn på soverommet fornemmes kulden fra kroppen hans. «Villkatter», hvisker han, «de hadde vel fått ferten av kjøtt.» Eller, hun er ikke sikker på om det er akkurat det han sier, for hun sover, eller hun later som hun sover. Hun har lukket øynene og ser for seg flokker med udyr, at de nå har stoppet opp i mørket og værer om forfølgeren fremdeles er etter dem, eller om de igjen kan begi seg opp til huset og fortsette arbeidet med å få veltet søppelbøtta. Men oppe på lokket har Arild lagt et bildekk og pakket konstruksjonen inn med en presenning, i et halvveis forsøk på å skjule denne porten til helvete. * 24
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 25 av 232)
Sella pusser tennene, har fått et sår i munnviken. Spytter rosa. Hun går på vaskerommet og sniffer ned i bøttene. Blod- og grønnsåpelukta framprovoserer en mild brekningsrefleks, men ikke verre enn at den kan kontrolleres. Etterpå skrubber hun hendene i sprit, setter bøttene ut i snøen på trappa og føler at hun kan begynne dagen. Arild er oppe allerede, og sitter og spiser frokost. I radioen kan man høre en unggutt fortelle om da han mistet synet i en ulykke med en rakett, og hvor ettertrykkelig han angrer på det nå; i det ene øyeblikket var han en frisk og vital student, i det neste en invalid, søvnløs attenåring som plutselig måtte revurdere alt ved framtiden sin. «Det er ikke verdt det», sier han, «bruk vernebriller!» Avslutningsvis kommer ordføreren inn i studio og evaluerer statsministerens nyttårstale: «Det ser ut til å bli et bra år for nordmenns lommebøker», sier han. «Og vi i kommuneadministrasjonen skal selvfølgelig gjøre vårt for å stimulere til videre vekst.» Hun får tildelt kulturdelen av Arild – han skyver den over bordet med et smil – lener seg selv fram på albuene og fester blikket på avissiden der hoppsjefen avbildes over en dobbeltside. Av og til ser hun opp og betrakter mannen mens han spiser, måltidet går mot slutten, hun kan høre det på hvordan skjeen skraper mot bunnen av skåla. Til slutt løfter han bollen fra bordet og vipper den over på siden, skyver skjea ned i pytten som danner seg i bunnen og får dermed fatt på den siste melkeskvetten, som er et eksplosivt søtningsekstrakt av honnikornet og syltetøyet. «Har du hørt noe fra Ivar?» «Han feiret på Godlia.» «Gikk det bra med ham?» «Han ville ikke prate med meg. Pleieren sa at han skulle ut og samle raketter.» «Å.» Etter nyhetene annonserer programlederen at det i dagens nyttårssamtale skal handle om sorg, at lytteren skal få møte en 25
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 26 av 232)
liten familie som ble hardt rammet av tragedien i 2011. Sella ser opp, legger avisen fra seg og ber Arild skru opp volumet. «Hører du?» spør hun. Han stirrer ned i avisa. Mumler: «Mmm.» «Det er dem.» Farens stemme lyder først. Sella kjenner den igjen fra et tidlig radiointervju – det hadde vel blitt holdt allerede i starten av august – der han hadde gått ut og kritisert måten minneseremoniene hadde blitt organisert på. «Det er for mye show», mente han, «og for lite tilrettelagt oss som virkelig har blitt rammet.» Men selv om han var opprørt og stemmen skalv, framsto han som trygg og verdig. «Det er noe feil når vi som er direkte berørt av dette føler oss forulempet», sa han bestemt. «Nå må vi få ro.» Og dette uttrykket ble siden et flittig uthevet sitat i alle de nasjonale mediene. Nå må vi få ro, sier far, og under teksten et fotografi av det bekymrede ansiktet hans, noe som ble et av de første fotografiene der folket virkelig fikk se hva terroren kunne gjøre med et farsansikt. Moren sitter litt lenger unna mikrofonen, det virker som om de har kommet fram til en ordning om at han skal snakke mest. Stemmen hennes mer innadvendt, distansert. Sella hadde alltid syntes at hun var en vakker kvinne. Effektiv, alltid på vei. Faren sier at han arbeider med oppsyn av vassdrag, bekkefar og elver i Naturvernforbundet, og har på det meste hatt tohundreogtrettien reisedøgn i året. «Jeg har faktisk telt over», sier han. «Sett sånn i ettertid, er det noe jeg ville gjort annerledes, er det å ha vært mer hjemme sammen med familien. Man får følelsen av å ha mistet deler av barnas liv, det er kanskje det som gjør mest vondt å tenke på her og nå. Følelsen av ikke å ha vært der når ting virkelig pågikk.» Han beskriver dager hvor han har sittet helt alene oppe på Finnmarksvidda, kjørt i timevis innover med snøscooteren for å gjøre måling av et eller annet ubetydelig bekkefar som ingen, bortsett fra han og samene i området, kjente navnet til, og tenkt: Hvorfor er ikke familien min med på dette? Han tenkte ofte 26
T YPE-IT AS, 17.04.2015 ORDRE: 35370 (s. 27 av 232)
at han skulle ta dem med seg, både for at de skulle få se hva faren deres egentlig holdt på med, men også for at de skulle få oppleve noen av de vakreste og råeste stedene på jorda, og det i sitt eget land! «Det som har endret seg mest», sier faren, «er at jeg nå helst vil være hjemme, at jeg finner større mening i enkle ting, for eksempel å se en idrettsutøver lykkes med noe hun har arbeidet hardt for, eller at jeg på en søndags morgen greier å få til et godt surdeigsbrød som jeg kan servere kona på senga.» Journalisten stiller et nytt spørsmål. «Ja, jeg elsket naturen og det å gå lange turer på ski, men med alt som skjedde ble også det forandret, kanskje jeg nå mer elsker tanken på naturen mer enn selve naturen. Jeg tror naturen har blitt for stor, for truende, jeg har nok blitt en mer engstelig person.» Stillhet. Moren tar ordet og sier at hun på sin side har gjenopptatt kontakten med hestemiljøet som datteren var en del av. «Det er jeg glad for», sier hun. «Det har betydd mye for meg.» Moren sier at hun nylig gjennomførte det samme ridekurset som datteren hadde deltatt på noen år tidligere. «Den gangen slapp jeg henne bare av utenfor stallen og kjørte hjem.» Hun beskriver synet av datterens rygg som løper bort til de andre jentene som står og hutrer i vinterkulda utenfor stallbygningen, og sier at hun angrer på at hun ikke tok seg bedre tid og bare gikk ut av bilen for å høre hva planen for treningen var, hvordan ting var lagt opp. «Men nei, i stedet bare freste jeg videre, ikke sant. Altfor opptatt med et eller annet jeg sikkert betraktet som viktigere.» Tungt utpust. Det var derfor viktig for henne, sier hun når hun tar ordet igjen, å oppsøke steder og omgivelser som datteren hadde vært en del av, for å kjenne på luktene, rommene og hvilke følelser de avstedkom. «Det var en måte for meg å nærme meg henne på.» 27