Annabelle Despard
VED HELT RIKTIG MÅNE Dikt
Til Arild Borgen (1932–2013)
Spar meg for overgangene Den lille havfruens blødende føtter spor i snøen gjellene hennes gisper i luft
—7—
Liv kom fra vannet Den første satte fot eller var det en luffe som veltet oss opp? Ikke skummelt, helt uten tilskuere Ubesværet av bekymring ristet vi oss tørre, solte oss litt kjente på kroppen undersøkte huden Men når kom blodet? Ingen har fortalt meg tydelig og klart når blodet kom Først blod, så tenner
—8—
Vi forlot det fullkomne selens glatte skrog og dens eleganse Vi glemte delfinens sprang og ga oss hen til tyngdekraften
—9—
Han kan ikke snappe fluer Han kjenner ikke lyden av vind gjennom fjær aldri stryker han hunfuglens ving Han er ikke rask nok til å følge henne i pardans Han kan ikke engang fly
— 10 —
Da vi åpnet øynene, skar fargene oss i hjertet Det røde presset på som blodet som ilden når lynet slår ned i trærne som de intense solnedgangene Blått var vannet der det skumpet mot stein og la seg til rette Barnet krabbet ikke langt men innen hans plett fantes flere grønnfarger enn han hadde lyder
— 11 —