Kristin Lind
UTID noveller
© CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47747-9 1. utgave, 1. opplag 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Utid
En kvinne fester halsbåndet på hunden sin, tar på seg sandaler og går ut av bygningen der hun bor. Det er en park rett over gaten. Det er dit hun skal. Hun går gjennom en port og bortover en gangvei, i skyggen av høye, tette løvtrær. Det er en varm dag, en sommerdag, i en park, i en by. Det er ikke viktig hvor det er, bare at det er. Ved motsatt ende av parken går et barn ut av bilen moren nettopp har parkert. Moren låser bilen, tar barnets hånd og leier det inn i parken og bortover gangveien. Det er en varm dag, en sommerdag, i en park, i en by. Kanskje snakker de sammen, mor og datter. Det er ikke så viktig hva de snakker om, bare at de gjør det. De går mot inngangen til lekeplassen midt i parken. Barnet slipper morens hånd, og løper foran henne gjennom labyrinten av stokker som er gravd vertikalt ned i bakken. – Ikke så fort, roper moren. Det er bare denne ene inngangen til lekeplassen. Og 5
når også moren har gått gjennom labyrinten og rister sanden ut av sandalene er datteren allerede på vei mot husken. – Vær forsiktig, sier moren. – Jeg er forsiktig, sier barnet. – Jeg blir borte i en time. – Jeg blir her, sier barnet, jeg skal huske hele tiden. De vinker til hverandre. Så går moren ut av lekeplassen, ut av parken, tilbake til bilen. Hun setter seg inn og kjører av gårde. Hvor hun skal er ikke så viktig. Bare at hun blir borte i en time. I mellomtiden har kvinnen med hunden kommet til stedet der lekeplassen ligger. De går gjennom labyrinten og inn på plassen som er dekket av sand. Det er sand under lekestativet, sand i lekehuset, sand i sandkassen og sand under benken der hun snart skal sette seg. Men først løsner hun båndet på hunden. Den løper i en bue langs hekken som skiller lekeplassen fra resten av parken. Barnet husker hele tiden. Hun står på husken. Den er et gammelt bildekk som henger i kjetting fra en tverrgående trestokk. Bena hennes er smale slik de kan være på barn i seks-syvårsalderen, håret er tynt og lyst. Kjolen fylles med luft hver gang husken svinger bakover og hun gjør seg klar til å ta i enda mer så hun kan huske enda høyere. Hunden snur og løper i den samme buen tilbake, snuten mot bakken, halen logrer. Kvinnen skygger for øynene. Så finner hun fram solbrillene fra vesken og tar dem på. Hun ser på hunden, eller er det barnet, og drar hånden gjennom håret. Så setter hun seg på benken. 6
Hun tar fram en bok, legger den i fanget, slår opp på siden der bokmerket ligger, og begynner å lese. Hunden er på vei mot huskestativet, barnet følger den med øynene. I passe avstand fra husken stanser den, setter seg ned og gjør fra seg, så sparker den i sanden. Kvinnen roper på den. – Finn, kom hit. Hunden løfter hodet, løper bort til kvinnen som sitter på benken, og legger seg ved føttene hennes. Barnet husker, kvinnen leser, hunden hviler hodet på potene. Så roper barnet: – Hunden din bæsja i sanden. Hun husker så høyt at kjettingen gjør et lite rykk hver gang hun er på toppen. Hun roper til kvinnen med solbrillene, som ser opp, løfter hånden og skygger for øynene. – Hunden din bæsja i sanden, roper barnet igjen. Husken har mindre fart nå. Barnet har satt seg ned og bremser med sandalene hver gang husken passerer over bakken. – Du må ta bort bæsjen, roper hun, du må ta den bort ellers kan noen tråkke i den. Kvinnen leser. Hunden hviler hodet mot potene, den løfter et øre. Nå har husken stoppet helt. Barnet rister sanden ut av sandalene og går bort til kvinnen som sitter på benken med hunden liggende ved føttene. Barnet setter seg også, på motsatt ende av der kvinnen sitter. – Du må ta den bort, sier barnet. 7
Kvinnen senker boken og ser mot barnet gjennom solbrillene. – Hva skal jeg ta bort, sier kvinnen. – Bæsjen, sier barnet. Hunden din bæsja i sanden ved husken. Kvinnen ser i boken igjen, kanskje hun leser. Barnet flytter seg nærmere, så bøyer det seg ned for å klappe hunden. Før hånden har nådd ned til den sier kvinnen: – Den liker ikke barn. Barnet ser på kvinnen. Hunden snuser på hånden som har kommet helt inntil. – Han kan spise sånne som deg til frokost om han vil, sier kvinnen. – Biter den? – Han har aldri bitt noen, sier kvinnen. Ikke ennå. Barnet sier: – Han biter ikke meg. – Flaks for deg, sier kvinnen. – Du må ta bort bæsjen, sier barnet. Det er ikke lov å bæsje der barn leker. Det er slemt. – Finn er ikke slem, sier kvinnen, han vet ikke hva som er lov og ikke. Og hvordan kan jeg vite at det er min hund som har gjort det. – Jeg så det, sier barnet. – Jeg så det ikke, sier kvinnen. De sitter. Ingen sier noe. Kvinnen leser. Hunden har lagt hodet på potene. Barnet dingler med bena. Etter en stund glir hun ned av benken, setter seg ved siden av hunden og klapper den forsiktig på hodet. – Vet du, sier barnet, vet du at jeg har en kniv hjemme. 8
Det er stille. Men vinden suser i trærne, det rasler i bladverk og langt borte tuter en bil. Hunden slikker hånden som klapper. Barnet ser opp på kvinnen og ser sitt eget speilbilde i solbrillene hennes. – Vet du, sier kvinnen, jeg har mange kniver hjemme. Hun bøyer seg fram og dytter til hunden med den ene foten. – Løp, Finn, løp, sier hun. Hunden reiser seg og løper bort til hekken og mot huskestativet. Der tisser den på den ene stolpen. – Du må ta på den bånd, sier barnet, den tisser på huskestativet. Kvinnen leser. Barnet står foran henne, snur seg innimellom etter hunden som løper i sikksakk over lekeplassen. Så løper den tilbake til huskene og begynner å grave under hjulhusken barnet nettopp brukte. – Vet du hva, sier kvinnen etter en stund, jeg har ingen truse på. Hunden kommer borti husken mens den graver. Sanden spruter opp bak den, husken kommer i bevegelse. – Du har sikkert på deg truse, fortsetter kvinnen, vedder på at mamma ikke lar deg gå uten. Eller bor du med pappa? – Mamma, sier barnet. Hun flytter urolig på seg, sparker litt i sanden, men hun går ikke. Barnet sier: – Hunden din graver under husken, den ødelegger. Kvinnen sier: – Tror du jeg lyver? 9
– Siden du sa det så har du sikkert ikke truse på, sier barnet. Nå har hun begge hendene på ryggen, holder hender med seg selv og vrir dem så de blir til en knute. – Er det ikke litt ekkelt å tenke på at jeg sitter her uten truse? Hendene slipper hverandre og tar tak i kjolekanten isteden. Men barnet går ikke, hun blir stående foran kvinnen. – Du kan sjekke om jeg lyver, vet du, sier kvinnen, voksne lyver også. Akkurat som barn. Barnet ser bort. Kvinnen tar hånden hennes og drar i den. – Nå ble jeg også usikker på om jeg lyver eller ikke, sier kvinnen. Vil du ikke sjekke? Barnet setter seg ved siden av henne på benken, og kvinnen slipper hånden. Hunden graver og graver. De ser på, begge to. Ingen sier noe. Så snur barnet seg og fører hånden opp under skjørtet på henne som ser gjennom solbrillen på hunden som graver og graver under husken. Kvinnen snur seg brått og dytter til barnet. Det faller ned fra benken. – Hva er det du gjør, sier kvinnen. Barnet reiser seg og løper bort til husken. Hun klatrer opp og begynner å huske. Farten blir større og større, det rykker i kjettingen hver gang hun når det høyeste punktet. Under henne graver hunden. Kvinnen sitter med boken på fanget, vesken ved siden av seg. Barnet husker. Hunden graver. Kvinnen leser. Vinden blåser i trærne, 10
det rasler i bladverket. Hullet har blitt ganske stort og ganske dypt. Da reiser kvinnen seg, legger boken i vesken og roper på hunden. – Finn, roper hun, Finn, du må komme. Hunden hører ikke. Barnet husker høyere. Husken gjør et hopp hver gang den når toppen, hun står med ett ben på hver side av dekket. Kvinnen går mot husken med lenken i hånden. – Vær forsiktig, sier hun, Finn er rett under deg. Barnet husker. Hunden graver. Kvinnen sier: – Jeg må få tak i ham. – Kan du ikke bare hente ham, da, sier barnet. Kvinnen hever hånden som for å stoppe husken, barnet husker enda mer intenst. Kvinnen bøyer seg og tar tak i hunden idet husken er på sitt høyeste. Hun rekker det fint, husken sneier bare så vidt bort i vesken idet hun trekker hunden til seg. Hun fester lenken. Så går kvinnen og hunden ut gjennom labyrinten og bortover gangveien. Samtidig stopper en bil på utsiden av parken. Moren kommer tilbake. Timen er over. Hun går bortover gangveien mot lekeplassen. Langt borte kan hun se ryggen til en kvinne med en hund. Moren går inn gjennom labyrinten. Hun roper til datteren som husker så høyt at det rykker i kjettingen. Farten saktner. Så går barnet bort til moren, som skygger med hånden for solen. Sammen går de ut gjennom labyrinten, bortover gangveien mot utkanten av parken. – Mamma, kan jeg få en kniv? – Det kan du sikkert, sier moren. 11
Barnet tar morens hånd. – Er det sant at voksne lyver? – Nei, sier moren, hvorfor skulle de det. Så er de ved parkeringsplassen. De setter seg i bilen og kjører av sted. Det er en varm dag i en park i en by, og vinden blåser i trærne.
Livstid
Mamma holder meg i håndleddet, hun tar alltid tak idet vi går inn porten. Det er en sprekk mellom votten og jakken. Vi går gjennom hagen mot huset til mormor. Det er en smal og en bred sti i snøen. Den smale er etter mine støvler, den brede etter mammas. En stjerne lyser i mormors stuevindu, den henger der året rundt. Trærne i hagen lager skygger på kryss og tvers i ettermiddagsmørket. Et ekorn løper gjennom snøen og opp i et av epletrærne. Jeg stopper. Mamma drar meg i armen. – Ikke hold så hardt, sier jeg. Mammas fingre er kalde. – Kom, sier hun. Mormor er fra en annen verden, sier rare ting og snakker med folk ingen kan se. Hun har langt spindelvevhår som rekker henne til midt på ryggen. Jeg vil også ha langt hår. – Vi klipper det kort, det er praktisk, sier mamma. Hun setter meg på en stol hjemme og klipper uten å si noe. 13
– Ikke ta mye, sier jeg, og drar hånden over nakken for å kjenne. – Sitt stille, ellers blir det stygt, sier hun. Etterpå ser jeg ut som en gutt. Mamma sier jeg ikke blir mindre jente av å ha kort hår. Jentene på skolen har langt hår og leker ikke med meg. Pinglejenter, kaller mamma dem. Men håret deres skinner i solen. Før pleide mormor å sette opp håret. Da hadde hun store pupper, store kjoler og rader av flasker bak kjøkkendøren. Når jeg var på besøk satt vi på glassverandaen. Noen ganger tegnet hun, og bestefar serverte saft i glass med stett. Så en dag var han død, men mormor snakket med ham likevel. Mamma ryddet bort flaskene og mormor begynte å krympe. Mamma og jeg går gjennom hagen. Hun holder meg i håndleddet. Det er kaldt og fortsatt vinter, men ikke lenger mørkt om ettermiddagen når hun henter meg på skolen. Jakken min er åpen, jeg mangler en vott, det iser i fingrene. – Du må passe på klærne dine, sier mamma, du blir kald uten votter. Det er onsdag og mormordag, slik mandag, fredag og søndag også er blitt mormordager. – De andre dagene kommer hjemmehjelpen, sier mamma. Men hjemmehjelpen er mange og ikke én, og mormor kjenner dem ikke igjen. Når hun ikke vil slippe dem inn 14
ringer de til mamma. Hun roper til dem i telefonen, sier at de har en jobb å gjøre. – Jeg orker ikke mer, sier mamma. Jeg vet ikke om det er meg eller mormor hun ikke orker. Etter at vi har vært hos mormor går mamma og jeg hjem dit vi to bor. På hjemveien holder hun meg ikke i håndleddet, da går hun foran og jeg løper etter. – Ikke gå fra meg, roper jeg. Hun snur seg: – Hvorfor skulle jeg det? Jeg får ikke holde henne i hånden. Mammas sengetøy ligger alltid på sofaen, selv om det er dag. Døren til mitt rom kan ikke lukkes, for gulvet er fullt av klær og leker og matpapir. Jeg snubler i tingene når jeg står opp om natten for å tisse, og mamma puster tungt og langsomt. I lyset fra gatelyktene likner skyggen min en engel, nattkjolen rekker nesten ned til gulvet. Mamma holder meg i håndleddet mens vi går gjennom hagen til mormor. Grusen pipler frem gjennom snøen. Stjernen i stuevinduet synes så vidt i vårlyset. Så sitter mormor og jeg på glassverandaen, mamma forsvinner inn i huset. Mormor sover i stolen. Jeg åpner en av skuffene i kommoden og finner papir og blyanter. – Hva gjør du, sier mormor, som har våknet. – Jeg bare ser, sier jeg. – Vil du tegne, spør mormor. – Ja, sier jeg. Så sover hun i stolen sin igjen. Jeg tegner henne med 15
stor heksenese, og glassverandaen er laget av pepperkakedeig. Jeg er åtte år og kan lese. Z kan bare brukes til å skrive snorkelyder. Jeg spør mormor hvorfor den er i alfabetet når den ikke trengs. Hun ser på meg med blekblå øyne og sier at bestefar snorket så i natt at hun ikke fikk sove. – Bestefar er død, sier jeg, og lener ansiktet mitt mot hennes. Hun snur seg vekk. Pusten hennes lukter vondt. Klærne hans henger i skapet sammen med mormor sine. Mamma skriver lapper til mormor og taper dem fast rundt om i huset. Det blir mange lapper, hun skriver nye hver gang vi er der og fester dem oppå de gamle. Skru av kokeplaten, står det i flere lag lapper ved komfyren. Den siste lappen er stor og dekker de andre, de buler under. Jeg leser lappen for mormor når hun ikke skrur av komfyren og mamma er i kjelleren eller i hagen eller i butikken, og mormor og jeg er alene. Så skrur jeg av komfyren mens mormor tar fire kopper ut av skapet selv om det bare er hun og jeg som skal drikke kakao. Jeg skriver også på lapper. Gardin, kopp, duk, blomst skriver jeg på en. Jeg gir lappen til mormor. Hun ser på den, men leser ikke. – Så pent, sier hun, og legger den i kjolelommen. Solen blender idet vi går gjennom porten og mamma tar meg i håndleddet. Jeg går uten lue for første gang etter 16
vinteren, vinden blåser luggen til side. Mamma har negler som borer seg inn i huden mens hun lukker porten med den andre hånden. Det er vanskelig å se om stjernen i mormors vindu lyser. – Ikke hold så hardt, sier jeg. – Stå stille, du, sier hun, og bøyer seg for å ta handleposen som har veltet. Varene er på vei ut, posen med svisker til mormor ligger i dammen av smeltevann. Mamma rykker meg i armen, hun slipper ikke. – Hjelp meg, ikke bare stå der, sier hun. Så plukker vi opp varer med hver vår hånd. Det stikker i skulderen når mamma drar meg gjennom hagen og opp trappen til mormor. Hun slipper meg ikke mens hun låser opp døren. Det står en mugge med vann på kjøkkenbenken. Drikk vann, står det på lappen mamma har festet på benken. Hvis muggen er full når vi kommer om ettermiddagene blir mamma sint på mormor. Da tar mamma et glass og holder det opp foran mormor og får henne til å drikke selv om hun ikke vil. Mamma tar tak rundt mormors nakke og presser glasset mot munnen hennes. Det renner vann ned på kjolen og mormor hoster. Jeg snur meg vekk og går ut i stuen og plukker visne blomster av hortensiaen i vinduet slik mormor gjør når hun og jeg er alene. Kirsebærtreet utenfor har sprengfulle knopper. Etter at vi har vært hos mormor går mamma og jeg hjem dit vi to bor. Vi spiser frossenpizza, alltid den samme. 17
– Vi tar det du liker, sier mamma, jeg orker ikke noe matstyr. Vi snakker ikke mens vi spiser. Mamma gir meg et nytt stykke pizza, enda jeg ikke har spist det forrige. Lyden av tyggingen hennes fyller rommet, det knaser i skorpe. Jeg får vondt i magen. Vi går gjennom porten hos mormor. Det er nesten sommer og snart skolefri. Jeg holder hendene bak ryggen, mamma tar meg i håndleddet likevel. Armbåndet hennes dingler og vesken glir stadig av skulderen hennes mens vi går gjennom hagen. Gresset er langt. – Det må klippes, sier mamma. Jeg ser på henne, men hun ser et annet sted. – Jeg kan gjøre det, sier jeg. – Du får heller være nyttig på andre måter, sier hun. Du kan passe mormor. Nå går mormor ofte bare i morgenkåpen, enda hun har skapet fullt av kjoler. Det er et rom under kjolene i skapet der de henger. Jeg kan sitte under alle kjolekantene og trekke døren nesten igjen, mens mamma hjelper mormor å dusje enda hun ikke har lyst. – Du må vaske deg, sier mamma, og drar av henne morgenkåpen. Mormor har for stor hud og ser ut som hun faller og faller. Jeg sitter i skapet og stikker fingrene i ørene så jeg ikke skal høre mormor rope når mamma dusjer henne. Etterpå tørker jeg opp alt vannet som har sprutet utover, og mormor ligger i sengen under en stor dyne og hoster 18
med øynene igjen. Mamma sitter ved kjøkkenvinduet og ser ut. Det er blitt sommer og mormor og jeg er oftere alene, selv om mamma og jeg går sammen gjennom porten. Mormor og jeg sitter i hver vår stol på glassverandaen. Mormor sover i sin. Jeg tegner eller skriver. Pensel, epletre, fugler, veps skriver jeg på en lapp som jeg gir til mormor når hun våkner. Hun bretter den til den er mindre enn et frimerke og legger den i lommen på morgenkåpen. Så sier hun: – Når jeg er død vil jeg ligge sammenkrøllet i kisten. – Sammenkrøllet? sier jeg. – Sammenkrøllet, sier hun, og slår armene rundt seg selv. Kan du ordne det? – Mormor, da. Mamma og jeg går gjennom porten. Det øsregner, vannet renner fra hetten, jeg er våt på lårene. Mamma er klissvåt og har ingen paraply, men en handlepose med frossenpizza. Hun løper med meg på slep. Jeg faller på grusen, det blir hull i buksen og huden. Skolesekken vrir seg løs fra skuldrene mine, den ene armen sitter fast i mammas hånd. Buksen har en flenge i kneet, det er rødt blod på innsiden. – Hva driver du med, sier mamma. – Jeg falt, sier jeg. Det renner vann fra mammas hånd og inn på innsiden av ermet på regnjakken min. 19
Mamma slipper hånden og løper mot huset. Regnet trommer på taket på glassverandaen. Regn, blader, gress, blod skriver jeg på en lapp og gir til mormor. Hun ligger i sengen med gardinene trukket for. Jeg har vått hår og våte bukser. Mamma sier mormor er syk og at jeg må passe henne. Jeg må sitte på stolen ved mormors seng til hun selv er tilbake fra apoteket. Jeg spør: – Når kommer du tilbake? – Når jeg er ferdig, sier mamma. Mormor ligger i sengen og bretter lappen jeg har gitt henne. Så legger hun hånden på dynen og lukker øynene. Lappen synes i den halvåpne hånden. Jeg kan høre henne puste. Pustelyd. Og piping. Jeg bøyer meg mot henne for å høre hvor pipingen kommer fra. Da fiser hun. Det høres ut som når luften blir sluppet ut av en ballong. Jeg setter meg på stolen igjen. Det lukter promp. Mormor puster rolig. Jeg teller: 1, 2 ,3 … jeg kommer til 17, da åpner hun øynene og ser rett på meg. – Flytt deg, sier hun, og løfter dynen, legger seg på siden og lener seg på albuen. – Hva er det, mormor? – Hjelp meg, jeg må ut en tur. – Ut? – Nå kommer det, sier hun. Nattkjolen dekker den øverste delen av bena hennes. Huden er slapp og henger tungt mot lakenet. Hun setter seg halvveis opp og stirrer på meg, drar i dynen. – Hjelp meg. 20
Hun fiser igjen. Lakenet og dynen tar farge av det som renner ut av henne. Hun ser ikke på meg mens det skjer. Mormor er tung når hun støtter seg til meg på vei til badet, vi faller nesten mens vi går over trappeavsatsen. På badet står hun bredbent og holder seg i håndkleholderen. Nattkjolen er brun bak, hun har bæsj på hendene. – Du må dusje, mormor, sier jeg. Hun stirrer på meg. Pusten hennes piper. Etterpå er vi våte begge to. Jeg tar av sengetøyet og legger det i skapet under kjolene. Jeg følger henne tilbake forbi trappeavsatsen. Ved sengen tar hun av seg morgenkåpen, den legger seg rundt bena hennes. Jeg sier at hun ikke kan legge seg ennå siden det ikke er sengetøy på. – Vi må vente på mamma, sier jeg. – Jeg kan ikke vente. Hun legger seg tungt på ryggen på den nakne madrassen. Jeg legger dynen over henne, så setter jeg meg på stolen igjen. Hun lukker øynene. Pusten hennes piper og piper. Jeg tar en lapp og skriver: promp, bæsj, luft, fuglekvitter. Mormor ruller seg over på siden og trekker knærne opp mot haken. – Er det slik du vil ligge når du er død? – Mmm. – Skal du dø nå? – Husk hva jeg sa.
21
Jeg åpner vinduet og ser ned i hagen. Mamma går gjennom porten. Hun går med paraply og ser ikke at jeg ser. Hun smeller igjen ytterdøren. Jeg setter meg på stolen og bretter lappen til den er som et frimerke. Så putter jeg den i munnen. Mamma står plutselig i rommet med ytterklærne på, paraplyen drypper på teppet. I hånden har hun en eske. – Her, mor, her er medisinene dine, sier mamma. – Mor? sier jeg. – Mormor, sier mamma. – Mormor sier hun skal dø. Mamma går bort til mormor, som fortsatt ligger sammenkrøllet med øynene lukket. – Sånn vil hun ligge når hun er død, sier jeg. Mamma drar dynen til side og velter mormor over på ryggen. Hun ser på mamma med åpne øyne, det hveser i brystet hennes. Så svelger jeg lappen.