Om kvelden, når barnevakten sover, står Lara opp og går ut i mørket. Det lyser fra toppen av vulkanen, det må være der mamma og pappa er. Lyset haler og drar i henne, vil at hun skal komme. «Jeg skal finne dere,» hvisker hun og løper av sted mot mamma og pappa.
98267_Vulkanoya_.indd 14
27/06/14 08:36
98267_Vulkanoya_.indd 15
27/06/14 08:36
Mellom trærne vokser mørket seg stort. Det gjemmer bort vulkanen, og månen forsvinner.
98267_Vulkanoya_.indd 16
27/06/14 08:36
Skogen er full av ukjente lyder. Bølgeskvulpet er borte, bare insektene støyer og bråker og biter. Lara går til beina blir slitne og skogen enda tettere. Hun snur seg, leter etter lyset fra bungalowen, men også det er forsvunnet.
98267_Vulkanoya_.indd 17
27/06/14 08:37
!» «Vul kanen
hvisker hun idet hun ser et svakt lys. Hun skyver unna busker og stikkende planter, men når hun er framme, er det bare en bille med lysende hale på et tre.
98267_Vulkanoya_.indd 18
Da rasler det i tørre blader bak henne. Det må være de ville dyrene, de som lusker og lurer i natten. De kommer nærmere, og får Lara til å snuble i planter og busker som slanger og snor seg på bakken.
27/06/14 08:37
«Mamma ,» ro
«Pappa !»
per Lara.
Men verken mamma eller pappa kommer. Lara er alene med mørket og nattens ville dyr.
98267_Vulkanoya_.indd 19
27/06/14 08:37
98267_Vulkanoya_.indd 20
27/06/14 08:37
Da står det plutselig der. Stort og mørkt, som en stjerneløs natt. Et gisp fra Lara, ei grein som brekker, og det snur seg for å se.
98267_Vulkanoya_.indd 21
To lysende øyne i mørket, hodet på skakke, som om det vil si noe. Så begynner det å gå. Rett mot Lara.
27/06/14 08:37