Triangel Eystein Hanssen by Cappelen Damm AS

Eystein Hanssen

Triangel

© CAPPELEN DAMM AS, 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47611-3 1. utgave, 1. opplag, 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Snøen la seg hvit og dekkende over trærne og gresset i Birkelunden. Været var typisk for Oslo i desember, noen grader minus. Om noen timer eller døgn ville gradestokken krype over null, kanskje pluss, og la byen falle tilbake til vinterhammen av gråtoner. Kai Magnussen speidet etter en taxi. Det var ikke været å gå hjem i. Dessuten ville han raskt hjem. Jenta ved siden av ham på Bar Boca hadde gitt de riktige signalene underveis i de fargerike drinkene. Han følte seg sikker på at hun ville bli med helt inn på soverommet. «Taxi!» ropte han verdensvant etter en bil fra NorgesTaxi. Selv om taklyset var på stoppet den ikke. «Drittsekk,» ropte jenta, som het Janne, etter taxien. Nok en taxi kom rullende nedover i snøføyka. Kulda var i ferd med å gjøre overkroppen nummen. Det hastet virkelig med transport hjem. «Hei!» ropte han. Heller ikke den fant det for godt å stoppe. Etter ytterligere to passeringer så Kai at jenta begynte å miste motet. «Er det ingen pirater her? De er jo overalt ellers?» spurte hun. Klokka var halv to, det begynte å tynnes ut med folk. Kai speidet rundt. Der! På hjørnet to kvartaler nedover Thorvald Meyers gate sto en eldre Toyota med parklysene tent. Kai og Janne stabbet seg krumbøyde nedover til bilen. 5

Ettersom de kom nærmere så Kai at mannen i førersetet var fra Midtøsten eller deromkring. Kai banket på vinduet. «Taxi?» hutret han. «Sir,» sa araberen og gestikulerte serviceinnstilt. Et tykt teppe i vinrød plysj dekket hele baksetet, inkludert låsene til sikkerhetsbeltene. Takknemlige hoppet Kai og Janne inn. En halv time tidligere kjørte Puenthai Sriyanonda rolig nedover Østre Aker vei. Vinternatta var mørk og kald utenfor vinduene på den gamle Mazdaen. Temperaturen var ikke noe bedre inni bilen. Det gamle varmeapparatet hadde for lengst tatt kvelden. Et islag hadde dannet seg på innsiden av vinduene. Det var ikke mer enn en liten time siden sist Puenthai hadde skrapt dem. Man kunne få bot i dette overorganiserte landet for å kjøre med is på vinduet. Det var en risiko han ikke likte. Puenthai hadde vært i Norge i sytten år. Lenge å leve under radaren, og en av grunnene til at han ikke hadde blitt oppdaget var at han var ekstremt nøye med ikke å vekke oppsikt. Om noen minutter skulle han stoppe igjen. Da fikk han skrape på nytt. Ved Økern svingte han av østover på Ring 3 og deretter mot sentrum, før han igjen tok av på Ensjø. Et par minutter senere parkerte han foran idrettsarenaen Valhall. Det var det faste møtestedet. Øde, lite gjennomgangstrafikk, dårlig opplyst. Klokka viste 01.10. Han snudde seg i setet, lente seg bakover mellom forsetene, vippet ned bakseteryggen og fisket fram to bager fra bagasjerommet. Rutinen var at kontakten hans satte seg inn ved siden av ham i passasjersetet foran, sjekket innholdet i den ene bagen samtidig som han tok den andre med seg, den med pengene i. Det tok sjelden mer enn ett minutt. Omtrent en million var det i pengebagen denne gangen. Da han hadde plassert bagene ved siden av seg, tente 6

Puenthai en røyk. Lente seg tilbake og ventet mens han dro inn den kraftige tobakkssmaken. Fem–ti minutter så kunne han kjøre videre. Men bare noen sekunder etter kvakk han til av at det banket hardt på vinduet. Samtidig ble han blendet av det kraftige lyset fra en lommelykt på utsiden av vinduet. Politi? Vekter? Her? Tankene for gjennom hodet hans. «Er alt ok der inne?» spurte en mannsstemme. Puenthai nølte, et øyeblikk rådvill. Han hørte et dunk, så lyset forsvinne og hørte den kjente lyden av en kropp som traff bakken utenfor. Kort etter ble døra på passasjersiden revet opp. «Det var en vekter,» sa kontakten hans mens han sjekket innholdet i bagene. «Vi må endre planene.» Kai begynte umiddelbart tilnærmelsene i baksetet. Med myke, vennlige bevegelser dempet Janne ham samtidig som hun lente seg mot ansiktet hans med halvåpen munn. «Vi vil det samme,» sa hun sløvt. «Men ikke her.» Over alkoholtåken kjente Kai virkningen av det sensuelle kysset. Reisningen varte i rundt sju sekunder før de begge ble slynget framover av at sjåføren bråstoppet. «Gærning!» skrek Kai. Han kjente seg ør i hodet av sammenstøtet med den harde Toyota-plasten. Janne stønnet omtumlet på gulvet ved siden av ham med en blodstrime rennende fra venstre munnvik. «Du kan jo faen ikke kjøre!» snøvlet Kai idet han stablet seg opp i setet igjen. «Look!» sa sjåføren og pekte ut gjennom frontruta. Kai myste. De var i en tunnel, Ekebergtunnelen trodde han. Kai fokuserte noen sekunder og så en bil som sto på skrått over begge filene med fronten mot dem. «Round and round,» forklarte sjåføren. «Hva er det?» hikstet Janne, som nå hadde karet seg opp i setet. 7

Kai ristet på hodet. «Bilen foran må ha snurret.» Han knep øynene sammen, ristet på hodet. «Eh … vi må sjekke sjåføren,» sa han. Legeeden slo inn på autopilot. «No license,» opplyste sjåføren med skingrende stemme. «No stay permit!» Kai klapset ham på skulderen. «Don’t worry, me fix,» sa han, åpnet døra og gikk mot bilen. En blå Mazda, kunne han se. Lysene var av, ikke noe kupélys, heller ikke noe blod på innsiden av frontruta. Enda godt. «Kai!» Han snudde seg og så at Janne hadde gått ut og sto nølende foran pirattaxien. «Bli der,» kommanderte han. «Jeg roper hvis det er behov for hjelp.» Janne ble stående. Han fortsatte å gå. Da han var fem meter unna Mazdaen hørte han plutselig startmotoren gå. Kai skvatt til og stoppet, men bilens motor tente ikke. «Er dere ok?» ropte han. Ingen respons. Bak de rimete vinduene så Kai konturene av en skikkelse i forsetet. Han tok retning mot passasjersiden, registrerte at personen der inne beveget seg. Kai åpnet døra på gløtt. Innenfor skimtet han en mannsperson. Han hadde en hette godt trukket fram på sidene av ansiktet. Samtidig vendte han ansiktet bort fra Kai. «Er du ok?» spurte han. «Gå vekk!» svarte sjåføren hardt og konsist. Kai ble så overrumplet av svaret at han rygget og ble stående litt unna døra. Oslo var sannelig blitt en fiendtlig by. «Vi bør ringe en ambulanse,» sa Kai høyt. Mannen i bilen ristet på hodet. «Gå vekk! Ikke ring.» Kai pustet tungt. «Jeg er lege. Jeg må forsikre meg om at du er ok.» Igjen gikk startmotoren, denne gangen hostet motoren 8

noen runder og fikk bilen til å bykse fram et par meter før den igjen døde. Kai bestemte seg for at han måtte handle. Fyren kunne være i sjokk, eller kanskje var han full. Han gikk besluttsomt bort og rev opp døra. Mannen satt fortsatt like rolig. Kai rakk å registrere at det var en kjølig besluttsomhet i blikket hans, at han holdt en eller annen metallgjenstand i hånda – var det et våpen eller et verktøy? – og at det som lå på passasjersetet i bilen var noe han absolutt ikke skulle se. «Unnsk…» stotret Kai. Så skjøt armen mot ham. En vanvittig smerte ved neseroten ble avløst av munningsflammen.

«Han bare skjøt ham rett ned?» spurte Kurt Fjeld ut i neonlysene i Ekebergtunnelen. På tross av at han hadde vært leder for Voldsavsnittet ved Oslo politidistrikt i flere år, en typisk administrasjonsjobb, hadde han det med å rykke ut ved større hendelser. «Skal jeg lede en avdeling som løser volds- og drapssaker, må jeg kjenne det på kroppen,» var mantraet hans. Fjeld, med stålblå øyne og kortklipt, grå manke, hadde gått gradene i politiet. Fra gata og opp til sjefsjobben via en periode i Delta, deretter som etterforsker og etterforskningsleder. Nå var han femtién. Jan Nereng, etterforsker ved Voldsavsnittet, kremtet. «Ifølge vitnet,» sa han og pekte på en patruljebil der Janne Stenseth satt inntullet i et av politiets ulltepper, «hadde hun truffet avdøde, Kai Magnussen ser det ut til at han heter, på en bar på Grünerløkka. De tok pirattaxi, meningen var å dra hjem til avdøde. Så kom de over en bil som hadde snurret på glatta i tunnelen. Ifølge vitnet gikk avdøde ut for å sjekke tilstanden til sjåfør og eventuelle passasjerer. Magnussen var lege, de er jo forpliktet til å sjekke.» «Og da smalt det?» Nereng nikket. «Ja, det vil si, etter at Magnussen rev opp døra på bilen.» Fjeld så på ham noen sekunder, før han flyttet blikket 10

til åstedet der teknikerne hadde fått opp et hvitt telt for å holde vanndryppet fra tunneltaket unna. «Herregud så unødvendig,» sukket Fjeld. Han ble stående og stirre på Nerengs hode. «Har du strikket lua selv?» Én nitti over bakken, dandert på toppen av Nerengs fregnete hode, og i flukt med et par grønne øyne, satt en oransje topplue med lilla dusk. Nereng klødde seg litt brydd i nakken. «Mutter’n,» forklarte han. «Sikkert god og varm,» sa Fjeld. En latter borte fra teltet der teknikerne holdt på fortalte at spøken gikk inn. Nereng myste mot Fjeld. «Jeg kan godt be henne strikke en maken til deg. I rosa kanskje?» «Nei takk,» smilte Fjeld. Nereng gestikulerte mot teltet. «Skal vi?» Fjeld svarte ikke, men beveget seg møysommelig etter anvisning fra kriminalteknikerne mot teltet. «Ingen andre vitner?» spurte Fjeld. «Trafikksentralen må ha opptak,» repliserte Nereng. «Jeg har sendt et par betjenter ned dit for å hente ut materialet. Ove Sigurdssønn fra Voldsavsnittet koordinerer dør til dør i området rundt tunnelutløpene, men det er nok ikke mye vi får ut av det nå midt på natta. Han sjekker om det er andre videokilder, og vi har begynt sporing av mobiler i området i det aktuelle tidspunktet.» Han ble stående og betrakte åstedet en stund, tilsynelatende uaffisert av den ufyselige desembervinden som trakk gjennom tunnelen. Fjeld skuttet seg. «Bilene?» «Vitnet forteller at pirattaxien rygget vekk da skuddet falt. Vitnet løp selv vekk fra åstedet og etter pirattaxien, men stoppet da hun hørte at drapsmannen fikk startet bilen igjen. Han forsvant i motsatt retning.» «Hun har selvsagt ikke reg-nummeret til piraten?» 11

Nereng ristet på hodet. «Ingen nummer. Rød bil og blå bil.» Han stirret på kriminalteknikerne. De samlet prøver av det blodige slapset der Kai Magnussen hadde falt død om. Prosjektilet – eller prosjektilene – hadde truffet ved siden av neseroten, men ikke kommet ut på andre siden. Sannsynligvis hadde de rikosjettert inne i skallen og laget stuing av Magnussens hjerne. «Merkelig inngangssår,» sa han. «To skudd?» Fjeld tok et skritt fram. «Kan være vinkelen, men det ser liksom … litt upresist ut?» «Det var det jeg tenkte også,» sa Nereng. «Enten et veldig stort kaliber, men da hadde vi hatt utgangssårene også. Prosjektilene er der inne et sted. Vi får se hva obduksjonen kan gi oss.» De sto slik en stund og observerte krimteknikernes nitidige arbeid. «Noen teorier?» spurte Fjeld. «Ifølge vitnet tilkjennega Magnussen seg som lege,» sa Nereng. «Kan være en bevæpnet fyllekjører kanskje, som har mye å tape hvis han får kontakt med hjelpeapparat, politi, sykehus … Eller at det var noe i bilen Magnussen ikke burde se. Ikke kunne se.» Fjeld masserte tinningene. «Snakk om uflaks.» Nereng rettet på lua. «Ja, snakk om.»

Akerselva rant som en svart krusedull gjennom det stadig hvitere landskapet utenfor Elisabeth Sunee Rathkes leilighet på Bjølsen. Hun satt sammenkrøpet i sofaen sammen med Zenith, hennes snart seks år gamle rhodesian ridgeback. «Ikke noe vær å gå ut i nå, gutt,» sa hun og rusket ham kjærlig i nakkeskinnet. Han lå i motsatt ende av sofaen med alle sine førtiåtte kilo. Tjueto kilo mindre enn Elli. Hun var femti prosent norsk, femti prosent thai. Hundre prosent politi. Zenith løftet det ene øyenbrynet og skottet bort på henne. «Og heller ikke tidspunktet,» slo hun fast etter et raskt blikk på klokka, som viste 01.45. Zenith gryntet og strakte på potene. Elli tok en slurk rødvin fra et kjøkkenglass i håp om å bli litt mer døsig. For vel tre uker siden hadde hun kommet tilbake fra Uganda og det tøffeste oppdraget i sin karriere som etterforsker. Fortsatt satt strabasene i kroppen. Fortsatt våknet hun om natta etter livaktige drømmer om det som hadde skjedd. Den unge mannen som stormet mot henne med våpenet hevet, skuddene hun avfyrte, blikket hans som mistet alt liv før muskulaturen i kroppen et sekund senere sluttet å fungere og gjorde at han klappet sammen som en filledukke. Det var alltid på dette punktet i drømmen hun våknet. Da kroppen klappet sammen. Det ene sekundet en ung 13

mann med livet foran seg, i det neste var livet hans avsluttet. Og det var hun selv, Elisabeth Rathke, Elli, som hadde avsluttet det. To mennesker hadde hun drept i løpet av dette oppdraget. Far og sønn, Michael og Bernhard Croukamp. På dagtid plaget tankene henne om begge to, men i drømmene var det kun den yngste som hjemsøkte henne. På et rasjonelt nivå kunne hun forsvare begge hendelsene. Det hadde stått om hennes eget liv. Hun hadde vært nødt til å forsvare seg med alle tilgjengelige midler. Sjefen hennes, Fjeld, hadde kvernet om og om igjen på at det var naturlig å føle skyld, og at hun burde bearbeide dette. På hans instruks var hun nå i permisjon, fram til nyttår. «For å komme til hektene», som Fjeld sa. Psykologen hadde også antydet at det var en god idé med en liten pause. Hun tok en ny slurk av vinen og stakk de bare føttene inn under Zeniths varme mage. Lyset fra vinduet var intenst da hun åpnet øynene. Så trengte lyden av mobilen inn i bevisstheten. «Ja,» presterte hun med rusten stemme. «Vært på fest?» Makkeren Jan Nerengs stemme var både lystig og nysgjerrig. «Vil ikke akkurat si det. Hva er klokka?» «Kvart over ni.» Elli knep øynene sammen. Hun var på sofaen, Zenith lå på gulvet. Det tomme vinglasset sto på det lille bordet som egentlig var en glassplate oppå en sinkbøtte med elefantmotiver fra Thailand. Hodet var tungt, men kroppen kjentes deilig uthvilt. Rødvin var åpenbart god sovemedisin, men neppe noen permanent løsning. «Er du der?» fortsatte Nereng. «Ja, ja … jeg sovnet på sofaen sammen med Zenith i natt.» «Fortsatt drømmer?» 14

«Ja. Samme greia hver gang. Han kommer mot meg, så skyter jeg og våkner idet han faller.» Nereng tok en kort pause. «Du må gjennom det. Jeg hadde det på samme måte i fjor.» Han hadde selv vært med på å skyte en mistenkt i en sak. Også han hadde fått et våpen rettet mot seg, og måtte ta et valg der og da. Nereng var fortsatt blant de levende. Elli myste og så at himmelen var klar. «Ja, jeg må gjennom det,» sa hun utålmodig. «Men jeg lurer på om det er bedre for meg å jobbe i stedet for å sitte her med drømmene og tankene.» «Jeg kan stikke innom hvis du vil i ettermiddag, så tar vi en tur ut? Rundt Sognsvann for eksempel?» Elli tygde kort på det og kom til at det selvsagt var en god idé. De avtalte klokka to, før det hadde Elli en annen avtale.

Med thailandsk mor og norsk far hadde Elli og lillesøsteren Anne fått en annerledes oppvekst. Moren, Dee Porntip Praphasirirat Rathke, traff faren Lars Rathke i Thailand tidlig på syttitallet, og hadde bodd i Norge siden 1974. Ellis barne- og ungdomsår på Nordstrand hadde vært preget både av farens liberale holdninger, og morens buddhistiske. På noen områder var de svært ulike, på andre områder var de forbausende like. Dee hadde innprentet hos Elli og Anne at det å være en god buddhist først og fremst var en sinnstilstand, som ville føre til riktige ord og gjerninger. Og god karma. I Dees buddhisme kunne alt rettes opp, men det ville ta tid, avhengig av karmabalansen. Oppdraget i Uganda hadde sendt Elli langt på minussiden når det gjaldt karma. Helt siden ungdomsskolen hadde hun hatt et avmålt forhold til buddhismen, og i lange perioder definert seg helt ut av den. Men den kom alltid tilbake. Slik som nå. Elli og Zenith gikk rolig inn i det lille buddhistiske tempelet i Gamlebyen. Behovet for et buddhistisk tempelrom økte i takt med at norske menn lot seg bergta av kulturen og kvinnene fra smilets land. Elli gjorde en dyp wai til munken som møtte dem i hallen der man tok av seg på føttene. «Pra-song,» sa hun, slik moren hadde lært henne at man tiltalte en munk. Munken hilste tilbake, deretter til Zenith, før Elli pre16

senterte seg med sitt thailandske navn, Sunee. Greiest slik, tenkte hun. Munken var kledd i den klassiske rødoransje drakten og hadde det typiske barberte hodet, men var vesentlig høyere enn thaier flest, vel én åtti anslo Elli. Han gestikulerte at de skulle bli med videre inn i templet. Det ble aldri stilt noe spørsmål ved at Zenith var med. Elli gjorde nok en wai foran alteret og stappet en tohundreseddel ned i gaveboksen. Munken takket og førte dem videre innover til et rom der de tok plass på gulvet med beina i kors. Rommet hadde kun ett lite vindu, veggene var malt i en dyp rød farge, gullborder med typiske thaimønstre løp i overgangen mellom vegg og tak. Noen innrammede bønnetekster hang i massive rammer på alle fire veggene. Zenith ga seg til å snuse rundt på teppene som dekket gulvet. «Du kan kalle meg for Ajahn,» opplyste munken da de satte seg. «Lærer,» konstaterte Elli og smilte forsiktig. Ajahn nikket til betydningen av navnet. «Hva kan jeg hjelpe med?» De brune øynene hans utstrålte en åpen vennlighet. Elli trakk usikkert på skuldrene. «Jeg skal være ærlig med deg, Ajahn. Jeg sliter med noen dårlige erfaringer fra et oppdrag jeg var på. Men jeg sliter også med troen på …» hun gestikulerte rundt seg, «… dette.» Ajahn smilte. «Vi sliter alle med våre tanker, Sunee,» sa han. Zenith hadde snust ferdig, gikk rundt seg selv noen ganger og la seg til ved siden av Ajahn. «En vennlig hund,» konstaterte han. Zenith smattet. «Hva jobber du med?» fortsatte Ajahn. «Jeg er politi.» «I Norge er det en respektabel jobb.» «…Jeg forsøker å gjøre det rette, det er ikke alltid enkelt.» 17

Ajahn la håndflatene mot hverandre. «Å skulle skille mellom rett og galt er ikke enkelt for noe menneske.» Elli trakk pusten dypt. «Det er jo rettsapparatet som har den jobben, vi samler bare bevis for tiltalen.» Hun slo armene forsiktig ut, gjorde seg flid med å bruke myke, vennlige bevegelser. «Mitt siste oppdrag var komplisert. Rett og galt var ikke bare svart-hvitt. Mange gråtoner, om du vil.» Ajahn holdt blikket hennes. Vennlig, uten at det virket påtrengende. Elli så likevel bort. «Jeg har drept et menneske,» sa hun og vendte seg mot ham. «Vel, faktisk to.» Ajahn så fortsatt på henne, den samme snillheten i øynene. «Fortell, Sunee.» Elli fortalte. Ajahn lyttet. Hun var omstendelig, men så aldri så mye som et bitte lite tegn til utålmodighet i Ajahns ansikt. «Så du tenker at du ikke hadde noe valg, og måtte redde ditt eget liv?» spurte Ajahn. Elli nikket vagt. «Som politi er man trent på å ta slike avgjørelser.» Ajahn lot kroppen svaie forsiktig, nærmest asketisk, men han sa ingenting. Ble bare sittende der og bruke tid. Etter en god stund, Elli tenkte det måtte være flere minutter, kremtet hun vagt. Ajahn så forventningsfullt på henne. «Noe du vil føye til, Sunee?» Elli spilte scenene igjen i hodet. Konklusjonen var den samme: Hun var sikker på at hun ikke kunne gjort det annerledes. «Nei.» Ajahn strøk seg over det glattbarberte hodet. «Hvorfor kommer du og ber om råd da, Sunee?» «Men …» «Innerst inne … tviler du kanskje på din egen konklusjon?» 18

Elli stirret rett framfor seg, men lot blikket gli ut av fokus. Var hun bare opptatt av å rettferdiggjøre sine egne handlinger, i stedet for å være kritisk til dem? «Hva kunne du gjort annerledes?» spurte Ajahn, litt hardere i stemmen. «Jeg vet ikke … jeg har mest tenkt at det var viktig å forstå hvorfor jeg måtte handle som jeg måt… som jeg gjorde.» Ajahn strøk Zenith over ridgen, partiet på ryggen der håret vokste motsatt vei av den øvrige pelsen. «Det må du kanskje tenke litt mer på?» Elli så ned. «Vil du ha litt te?» spurte Ajahn. Hun ble litt forvirret av temaskiftet, men takket ja. En yngre munk dukket straks opp med en kanne grønn te, to krus og noen kjeks på et fat. Ajahn gestikulerte til henne at hun skulle forsyne seg. Elli helte opp til dem begge. «Du vil vite hva jeg tenker om dette?» spurte Ajahn. «Ja.» «Jeg har ingen svar nå. Vi får snakkes igjen. Tenk på karmaen som ringer i et vann. Ti eller femten år fram – hva mener andre om denne handlingen? Hvordan vil du avspeiles i disse handlingene?» Elli forsøkte å se for seg ringer i et vann, men endte opp med å forestille seg to lik som lå og duppet i vannskorpa. De lå med ansiktet ned. «Jeg tenker at … hva slags spørsmål er det, Ajahn?» Hun så frustrert på ham. «Jeg jobber jo med å løse drapssaker. Gjør det jeg må gjøre for å løse en sak. Når vi får en drapsmann dømt er han en drapsmann også etter femten år. Eller kvinne.» Frustrert lukket hun øynene. Forsøkte å forestille seg andre situasjoner der hun kunne komme til å drepe noen. Måtte drepe noen. «Jeg vet jo ikke hvilke oppdrag jeg kommer til å få. Men det er en jobb jeg må gjøre.» Ringer i vannet. 19

Femten år fram. Femten år tilbake. Søsteren hennes Anne fløt inn i tankerekken. Ansiktet opp. Ajahn hevet øyenbrynene en tanke. «Hvorfor er det et kall, Sunee?» «Hm?» «Å være politi.» «Søsteren min ble drept.» Hun overrasket seg selv med svaret. Ajahn grep rundt den ene hånda med den andre, masserte forsiktig fingrene. «Og de har aldri tatt drapsmannen?» «Nei.» En gruppe på ti–tolv joggere passerte Elli og Nereng i nordenden av Sognsvann. Zenith lusket ved siden av dem. Nereng fortalte kort om saken i Ekebergtunnelen. «Drapsmannen skjøt legen som ville hjelpe ham etter en bilulykke?» spurte Elli forundret. Hun hadde lest om saken på nettet, men detaljene i pressen var selvsagt langt færre enn det Nereng kunne gi. «Det neste i voldsspiralen,» sa Nereng, «blir vel at legen skyter pasienten som ber om hjelp?» Elli ristet på hodet. «Helt absurd … har dere noen teorier?» De tuslet et stykke før han svarte. «Enten så er det en gærning, eller så må han ha blitt overrasket i noe. Kanskje fått panikk.» «Dere er sikre på at det ikke er noen forbindelse mellom gjerningsmann og offer?» «Ja, helt utelukket. Offeret er en helt vanlig person – ikke innblandet i noen som helst konflikter eller ulovligheter. Det eneste vi fant på ham var en fartsbot.» Elli skottet inn i skogen, der Zenith hadde tatt en avstikker og var opptatt med et interessant luktbilde. De disku20

terte saken litt mer før Elli kom inn på møtet med munken. «Nordmenn flest er vel heller ikke så inderlige i sin statskirketro,» fastslo Nereng i et forsøk på å komme makkeren i møte, som refererte buddhistmunkens spørsmål i en frustrert tone. Hun ristet på hodet til Nerengs replikk. «Men som religion er kristendom konkret. Og dermed enklere. Det er definert rett og galt, og så tror de at angrer man, så er alt greit.» «Hm,» sa Nereng. «Jeg er vel som nordmenn flest: Statskirkemedlem av gammel vane, har ikke vært i kirken siden konfirmasjonen, som i hovedsak ble gjennomført fordi jeg trengte penger til et stort stereoanlegg.» Nereng kastet en pinne til Zenith, som bare kikket dumt på Nereng og lusket uinteressert videre. «Smart bikkje,» sa Nereng. «Søsteren min har en retriever. Den gjør ikke annet enn å hente pinner.» Elli laget en smattelyd. Zenith trasket inntil henne og holdt seg der mens en ny gruppe joggere passerte. «Rhodesian ridgeback er avlet fram med egenskaper som at de skal foreta egne vurderinger. Hva får den igjen for å hente en pinne?» «Jeg kaster den på nytt,» lo Nereng. «Nettopp. Det er meningsløst.» «Som sagt: Zenith er smart.» Resten av turen gikk de stort sett i taushet. Det var snaut to år siden hun og Nereng hadde begynt å jobbe sammen. Han hadde vokst fort med oppgavene, og nå betraktet hun ham som en likeverdig partner. Ubønnhørlig var de nå også knyttet sammen av et skjebnefellesskap: De hadde begge tatt liv. Mens de gikk der reiste tankene tilbake til karma og hva hun ville bidra til i kretsløpet, samsara. Om livet fortsatte slik det nå gjorde, ble det nok et stort minusregnestykke.

Ratana Santisakul kunne merke at noen andre hadde kjørt den gamle Mazdaen hennes. Hun kjente en fremmed lukt, en hun ikke hadde kjent et par dager tidligere, da hun selv kjørte den sist. Det kjentes befriende å komme seg ut i frisk luft da hun parkerte foran Smart Club på Alnabru. Hun ble stående et lite minutt for å kjenne den kalde luften omslutte ansiktet. Hun ville ikke mer. Det var nok nå. De måtte finne noen andre. I det tynne laget med nysnø så hun sporene etter bare to av kollegene. Som vanlig var hun blant de første på jobb. Hun hadde jobbet der i snart åtte år. Arbeidsoppgavene vekslet mellom å plassere varer i hyllene, sitte i kassa og lagerarbeid. Smart Club var et stort varehus, men ikke i nærheten av det hun hadde jobbet på i Bangkok før hun kom til Norge i 2001. «God morgen, Reidun,» hilste hun til en kvinne i førtiårene inne i varemottaket, der hun skulle jobbe denne dagen. «Hei Rata,» svarte kollegaen, «er du ikke helt frisk i dag?» Ratana rykket til. «Joda … venner meg bare aldri til det kalde været.» Hun kjempet fram et smil. Dagens første oppgave var å pakke ut sportsklær fra Puma og Adidas. 22

«Hvordan går det med familien din?» spurte Reidun mens hun klasket prislapper på plaggene Ratana trakk ut av eskene. «Jo, det går bra.» «Kommer de på besøk hit snart?» Reidun hadde spurt om det samme mange ganger. Men for Ratanas mor og de to søstrene var det økonomisk utenkelig å ta turen til Norge for å besøke henne. Hun sendte dem penger hver måned, men skjønte at moren ikke maktet å spare noe. Alt gikk med til livsopphold og skoleavgifter. «Tror ikke det. Bedre at jeg besøker dem.» «M-hm,» sa Reidun. De fortsatte arbeidet en times tid før Reidun foreslo en røykepause. Ratana ble høflig med og holdt henne med selskap. «Savner du ikke Thailand?» spurte Reidun da de sto utenfor. «Jo, i hvert fall nå,» hutret Ratana i minusgradene. Reidun tok et siste dypt drag og stumpet sigaretten. «Herregud jente, kom deg inn igjen før du fryser i hjel.» Innenfor igjen fortsatte hun: «Det høres fint ut, det landet ditt. Varmt. God mat. Jeg kjøpte en sånn thairett på Rimi’n her om dagen. Den var velsmakende. Har lyst til å dra dit på ferie, jeg.» Hun grep prisepistolen og pekte skøyeraktig på Ratana. «I går så jeg faktisk noen ganske billige billetter til Phuket. Fireninitti. Det er billig, er det ikke?» Ratana smilte. «Jo. Og det er god mat, ja. Og varmt. Fine strender. Men ikke så mange penger for folk flest. Da er det bedre her.» Reidun nikket forståelsesfullt. «Ja, du har fortalt det.» Hun pekte på eskene. «Skal vi pakke ut litt mere sportstøy til alle de gærne nordmennene?» Ratana fortsatte arbeidet. «Du, skal vi ikke gjøre noe sammen en kveld?» spurte Reidun noen esker senere. «Kino eller noe sånt.» 23

Det gikk noen øyeblikk. «Kanskje. Det er mye å gjøre hjemme. Med Arne og sånn.» Arne var Ratanas mann. Han var snill og pålitelig. Ikke drakk han heller. Det var det viktigste. Mobilen hennes ga fra seg et lite pling. Ratana kjente et støkk i magen. Mot slutten av lunsjpausen gikk Ratana ut i Mazdaen igjen med en luktfjerner. På flasken sto det at man bare kunne spraye stoffet på seter og overflater, så ville alle typer lukt forsvinne i løpet av et par minutter. Det var i hvert fall forsøket verdt. Da hun åpnet døra kjente hun lukten umiddelbart. En litt hissig lukt. Ratana sprutet rikelige mengder med rensemiddelet på seter og dashbord. Hun fikk tørke det av om noen timer, når hun dro hjem for dagen. Inne igjen i pauserommet var det nesten tomt. Noen kolleger satt flere bord bortenfor, men hun kunne fint sitte i fred. Det var fem minutter igjen av lunsjen. Hun sjekket mobilen. Skype. Ratana forsikret seg om at hun var i den trådløse sonen, hvor hun skrudde av gsm-funksjonen på mobilen slik hun hadde fått beskjed om før hun svarte på Skype-samtalen. «Dere må hente alt nå,» sa hun på thai. Mannen i andre enden sukket. «Rata … det er det ikke du som avgjør, er det vel?» «Jammen jeg orker ikke mer.» Han lo kort. «Gjør du ikke? Du har jo en enkel jobb, Rata.» En jobb hun aldri hadde bedt om. «Vær så snill …» «Det er andre oppgaver du kan få. Gatesalg, for eksempel … der har vi stor utskiftning.» «Nei!» stønnet hun. 24

«Nei vel,» sa han tålmodig. Ratana kjente seg hjelpeløs. «Vi må møtes,» presset hun fram. Kanskje kunne hun overtale ham hvis de møttes ansikt til ansikt. «Ja, la oss møtes,» sa han.

En liten gruppe mennesker beveget seg med jevn gange gjennom den tette vegetasjonen øst i Burma. De var alle fra Karen-folket, vant til å ferdes blant kryp og vegetasjon i et av verdens frodigste jungelområder. De fulgte stier kun Karen-folket kjente, og var godt skjult for omverdenen av det tette, dypgrønne løvverket vel tjue meter over dem. Marsjen hadde vart i over to dager, om kort tid ville de være framme ved Moei-elva, som utgjorde grensen mellom Burma og Thailand. Som geriljasoldat i Karen-geriljaen hadde mannen som gikk først tatt denne turen mange ganger i sitt liv. De fleste av hans venner var døde i kamper mot regjeringssoldatene. I flere tiår hadde militærjuntaen holdt befolkningen i et jerngrep, fullstendig uten demokratiske rettigheter. Karen-geriljaen hadde kriget mot juntaen like lenge. Juntaens respons hadde vært voldtekt, tortur og etnisk rensing. Men nå var det nye tider. De siste par årene hadde Aung San Suu Kyi blitt løslatt, det samme hadde en rekke politiske fanger, og det eksisterte til og med en fredsavtale mellom Karen-geriljaen og militærjuntaen. På ett område var det likevel business as usual. Bak ham fulgte tre kvinner og tre menn. Kvinnene og to av mennene bar tunge bører i flettverkskurver, trettiseks kilo hver. Akkurat som mannen i front var den bakerste av mennene bevæpnet med en AK-47. 26

På bare føtter beveget de seg så stille at bare noen meter unna var det umulig å høre dem passere. De kunne merke elva nå. Lukten av den store, brune strømmen, lyden av fuglene som levde der, den friske vinden som trakk gjennom kratt og underskog. De var bare noen minutter unna denne elva som kunne bringe dem til et nytt liv i Thailand. Hadde de ønsket det. Men i de tunge børene var det ikke klær eller personlige eiendeler. Det var ya ba. Tabletter med en miks av metamfetamin og koffein. For markedet i Thailand, eller eksport til Europa og USA. Karen-geriljaens krigføring hadde vært kostbar. Produksjon og eksport av metamfetamin ga gode inntekter. I dollar, våpenhandlernes foretrukne valuta. Bærerne lempet plastsekkene med dop opp på en provisorisk bambusflåte de hadde bastet sammen til formålet. Elva rant jevnt, men ikke så raskt på dette krysningsstedet. Flåten ville enkelt bringe to mann og de nesten 180 kiloene med metamfetamin over til den andre siden. Til Thailand, der kjøperne ventet. Alltid de samme kjøperne. Krysningen var det mest risikable. Det hendte at rivaliserende bander i Thailand angrep transportene på vei over Moei-elva for å få tak i den lønnsomme lasten. De lyktes sjelden. Karen-folket var erfarne krigere. Flåten seg stille over til den motsatte bredden, den eneste lyden var de svake krusningene fra stakene de to mennene benyttet som ror. Elvestrømmen sørget for framdriften. På den burmesiske siden trakk bærerne seg litt tilbake fra bredden, men holdt fortsatt krysningsstedet under oppsikt. Skjedde det noe, var rutinen at de dro etter hjelp. Gikk alt som det skulle, vandret de tilbake med oppgjøret for varene. På thailandsk side begynte ventingen. Det kunne gå raskt, kanskje bare et par timer. Eller det kunne ta flere da27

ger. Det visste man aldri. Heller ikke prisen. Karen-geriljaen hadde kun én minstepris. 20 baht per tablett. Oberst Ubol Chomanan smattet på en sigar i passasjersetet på en amerikanskprodusert Humvee. Den thailandske hæren var avhengig av militær støtte fra USA, og hadde derfor mange av disse karakteristiske kjøretøyene. Han satt i den midterste av fem biler, den eneste som var lukket og hadde aircondition. I hver av bilene foran og bak var det fem soldater, fra den paramilitære enheten Royal Thai Border Patrol Police. Enheten hadde som oppgave å patruljere og sikre Thailands grenser mot Burma, Laos og Vietnam. Oberst Ubol var født inn i en offisersfamilie, og hadde fått yrkeskarrieren staket ut fra barnsben av. Privilegiene som fulgte med farens posisjon i hæren – faren hadde til slutt fått generalmajors grad – var betydelige: De beste barneskolene, militær utdanning, frynsegoder ingen satte spørsmålstegn ved. I garasjen hjemme i Chiang Mai sto en Lexus, en Range Rover og en snerten BMW sportsbil til kona. Et annet sted i byen hadde kone nummer to, minor wife, også en BMW. Med litt mindre motor. Oberst Ubol rekvirerte de ressursene han trengte, når han trengte dem. Ingen stilte spørsmål ved når han kom eller gikk. Det var ikke bra for karrieren. «Leaw-kaw!» kommanderte Ubol. Til høyre! Han blåste ut en massiv røyksky fra sigaren, senket sidevinduet og kvittet seg med stumpen mens sjåføren adlød ordre. De fulgte en humpete sidevei nedover mot Moei-elva, der han antok han ville treffe på krypene fra Burma. «Her,» bjeffet Ubol. Humvee-en bremset, obersten var ute av sidedøra før kjøretøyet hadde stoppet helt opp. Fra baksetet hoppet en annen mann ut, Phee. Han var 28

vel femti, opprinnelig fra Burma og hadde levd som narkosmugler og kriminell hele sitt liv. Phee var i utgangspunktet et nødvendig onde for Ubol, som selv ikke snakket burmesisk og trengte fleksible tolker og logistikere til sine operasjoner. Med årene hadde imidlertid Ubol og Phee etablert en gjensidig respekt. Men generelt burde karener og andre fra Burma holdt seg i jungelen på andre siden av Moei-elva, der de hørte hjemme, og ikke forpeste det stolte Thailand med sin analfabetisme og innavlede genpool. Ubol pekte på fire av soldatene, signaliserte at de skulle følge ham og Phee innover i beltet av kratt som vokste langs elvebredden. Med kraftige hogg fra en machete banet den største av soldatene vei gjennom vegetasjonen. «Venstre!» kommanderte Ubol. Et minutt senere: «Høyre!» Slik fortsatte de i flere minutter, inntil noen prikket obersten på skulderen. Han snudde seg brått og så rett inn i ansiktet til den ene av smuglerne fra Karen-geriljaen. «Helvete!» skrek Ubol og klappet til smugleren i ansiktet. «Du skremte meg.» Karen-krigeren fortrakk ikke en mine. I stedet sa han: «Ya ba.» Ubol lukket øynene og ristet på hodet. «Hvorfor ellers skulle jeg være her ute på dette insektbefengte drittstedet og snakke med en slik degenerert, imbesil jungelmann som deg om det ikke var for å kjøpe ya ba? Hæ? Kan du fortelle meg det? Ai ngo!» Tosk! Typisk for thaier, hevet oberst Ubol ikke stemmen. Han avga sine besvergelser med fatning, helst en oktav ned i stemmeleiet. Han nikket kort til Phee, som tok et par skritt fram og oversatte til burmesisk. «Vis meg varene,» skjøt Ubol inn da Phee var ferdig. Ubol og følget hans fulgte etter burmeseren. Femti meter bortenfor nådde de stedet der flåten var trukket opp fra elvebredden. Pakkene med piller lå pent stablet i bører på tretti kilo. 29

«Er du alene?» spurte Ubol. Burmeseren ristet på hodet. «Vi er flere, men du ser oss ikke,» oversatte Phee. «Makkeren hans har nok gjemt seg noen meter borte, som en forsikring om det skulle vise seg å være et bakhold,» resonnerte han videre til Ubol. Burmeseren fortrakk ikke en mine. Ubol undersøkte varene raskt og effektivt. Så nikket han til burmeseren. «Ok, dere kan lage ya ba, det skal dere ha. Femten baht.» Etter at Phee hadde oversatt smilte burmeseren. «Tretti.» Ubol smilte tilbake. Smilet frøs, og han klappet til burmeseren igjen. En liten blodstripe piplet fra det ene neseboret. «Jungelkryp! Atten, det er mitt siste bud. Hvor er forresten vennene dine? De burde jo komme når de ser at jeg klapper til deg, burde de ikke?» Phee så følelsesløst på burmeseren mens han oversatte. «Tjueåtte,» svarte burmeseren. Ubol smilte igjen. Med den ene hånda ga han et lite vink. Sekundet etter hadde burmeseren løpene fra fire M16 angrepsrifler rettet mot hodet. «Jeg gidder ikke forhandle,» sa Ubol. «Men jeg er i godt humør i dag. Vi møtes på halvveien.» «Mellom atten og tjueåtte?» spurte burmeseren rolig da Phee hadde oversatt. Ubol låste blikket hans med store, runde øyne. «Hadde du ikke vært en burmesisk dritt skulle jeg gitt deg en jobb i armeen. Du har mot, mann. Dumdristig, men uredd. Hadde gjort deg godt som kanonføde på grensen mot Laos.» Ubol spyttet på de bare føttene til burmeseren. «Halvveis mellom femten og tretti. I ditt hode bør det helst bli tjuetre.» 30

Burmeseren nikket. «Tjueto og en halv.» Phee oversatte ikke regnefeilen. De to Karen-soldatene ventet til de hørte Humvee-ene kjøre vekk før de satte flåten ut og lot seg drive skrått over til motsatt bredd. Salget hadde gått bra. Man vente seg til ydmykelsene. Pengene til de utarmede landsbyene i hjemlandet var viktigst. At det var råtne epler blant offiserer også i Thailand var ikke Karen-geriljaens problem.

Elli våknet av at hun frøs. I løpet av natta måtte hun ha sparket av seg dyna, for nå lå den på gulvet ved siden av senga mens førjulsvinden smøg seg gjennom vindussprekken og over den nakne kroppen. Zenith lå utstrakt foran soveromsdøra. På badet betraktet hun seg selv i speilet. Normalt var huden hennes gyllen. Nå var den blek, og den kalde oppvåkningen hadde gitt henne gåsehud. Hun senket blikket, så arret etter at hun ble skutt i skulderen på Alnabru for halvannet år siden. Skulderen virket greit igjen, men pen var den ikke. Hun så ned på venstre underarm. Midt på var arret etter boomslangen som hogg henne i Uganda. Hun møtte kort sine egne øyne, lot blikket gli en tanke ned til kinnet der hun hadde det siste av minnene fra Uganda, et tynt arr, fem–seks centimeter langt, etter en glassplint da bilen hun satt i ble beskutt på grensen mellom Uganda og Kongo. Trettifem år. Fortsatt veltrent, men jobben hadde satt sine spor på hennes hundreogsyttiåtte centimeter lange kropp. Møtet med sjefen hennes, Kurt Fjeld, var om tjue minutter. Elli svingte Alfa Romeoen sin inn Grønlandsleiret i retning politihuset og ble umiddelbart blendet av intenst pulserende blålys. Snøfjonene i luften glitret i sølv og blått. En ambulanse og en patruljebil hadde tatt oppstilling inn mot fortauet litt lenger framme. Idet hun passerte de to utryk32

ningskjøretøyene så hun at ambulansepersonellet hadde fått en mann opp i sittende stilling. Overdose, tenkte hun. Samtidig syntes hun å dra kjensel på ham. Hun stoppet ved siden av ambulansen. En av betjentene gikk umiddelbart mot henne. «Kjør videre!» befalte han myndig. Elli åpnet døra og holdt opp id-en. «Kollega.» Hun nikket mot den sittende mannen. «Jeg tror jeg kjenner ham.» Huden hans hadde et grågrønt skinn. Den var også preget av urenheter og rynker. Han så ut som om han var over femti. Men Elli visste at han ikke var eldre enn trettifem, like gammel som henne. De hadde nemlig gått på ungdomsskolen sammen. Hun huket seg foran ham og ble møtt av et trassig blikk. Elli smilte vennlig tilbake. «Det er en stund siden jeg så deg nå, Willy,» sa hun. «Skulle ønske det ikke var sånn,» snappet han. Hun svarte ikke med én gang, men studerte ham litt nøyere. Pupillene var tilnærmet normale, det ene jakkeermet var brettet opp og avslørte en tykk rand av hovne stikkmerker. Innimellom hjemmelagde tatoveringer på håndbakene skimtet hun flere stikkmerker. Willy Olsen hadde forsvunnet ut av skoleverket i slutten av ungdomsskolen. Livet hans de siste tjue årene hadde vært på gata. Til høyre for henne pakket ambulansepersonalet sammen gjenopplivingskofferten. «De fikk deg tilbake?» spurte hun. «Det er ikke første gangen,» sa han, blikket hans fortsatt trassig. «Kunne de ikke bare latt meg ligge?» «Ikke i samsvar med den norske velferdsmodellen.» Willy sank enda mer sammen i overkroppen. Han minnet mest om en bylt. «Før eller siden måtte det jo bli sånn,» sa han med ty33

pisk avslepen gateslang. «Den fineste dama på skolen ble politi og redder verden, den styggeste gutten endte i rennesteinen og er en byrde for samfunnet.» Elli tok ham på skulderen. Den kjentes knoklete og skjør. «Du kan komme deg vekk fra gata, Willy, men du må ville det selv.» Han holdt blikket hennes. «Det er for sent.» Elli ristet på hodet. «Aldri for sent, mann.» Willy stønnet. Med en viss anstrengelse fikk han stablet seg på to skjelvende bein. Han svaiet litt, så bort på de to betjentene, deretter ambulansekarene, før han sa: «Nå må jeg ut og skaffe meg mer dop. Da må jeg stjele noe. Er ikke det ironisk? Ved å gjenopplive skitne gatenarkomane som meg, får dere bare mer å gjøre.» Han støttet seg noen sekunder mot den kalde, våte betongveggen før han skjøv seg ut og vaklet bortover mot Grønlands torg. «Han var i det minste ikke aggressiv,» sa den ene av de to fra ambulansetjenesten før han lukket døra. De to betjentene nikket farvel til Elli og svingte patruljebilen ut i morgentrafikken. Mennesker på vei til jobb passerte over den våte flekken i snøen etter Willy. Tankene hennes streifet kort innom kretsløpet, høyere og lavere eksistens, og at dette umulig kunne henge sammen når man så hvor tilfeldig alt var. Men munken Ajahns metafor om at alle gjerninger skapte ringer i et imaginært vann rundt en selv, det var kanskje en måte å se tingene på. Hun satte bilen i gir og skrudde tankene over på møtet med Fjeld. Elli strenet raskeste vei fra heisen til Fjelds kontor. Han satt i telefonen, men vinket henne likevel inn. Hun satte seg og lyttet interessert til Fjelds samtale, som syntes å dreie seg om budsjettoverskridelser på Kriminalavdelingen, der Voldsavsnittet hvor Elli jobbet var én av flere underavdelinger. 34

«Med respekt å melde,» sa Fjeld inn i telefonen, «det er jaggu ikke inkompetanse det er snakk om. Alle jobber med dette. KRIPOS, Oslo-politiet, PST er perifert involvert. Tollvesenet, gud bedre, jobber også med å forstå gjengstrukturer.» Han pustet tungt. «Problemet med gjenger, organisert kriminalitet og fremmede makters etterretningsorganisasjoner er at de glir i hverandre. Siden vi diskuterer ressursbruk her er det også rimelig å minne om at tross ekstrabevilgningen er 22. juli-etterforskningen ekstremt ressurskrevende for hele Kriminalavdelingen.» Elli signaliserte at hun godt kunne vente utenfor, men Fjeld gestikulerte bestemt at hun kunne bli samtidig som han lyttet til svaret i motsatt ende. En kort replikkveksling fulgte, før Fjeld endelig og fornøyd kunne legge på. «Statssekretær Carlsberg i Justis. Ute og samler argumenter. De er under kryssild fra opposisjonen på Stortinget om budsjettoverskridelser og hva som oppfattes som elendige resultater. Politikere,» fnøs han. «De ringer hit og vil liksom ha fjernet et problem til i morgen.» Han slo hissig ut med armene. «Null bakkekontakt. Og midt oppi at vi bruker enorme ressurser på 22. juli-etterforskningen.» «Er ikke året snart slutt? Nytt år, nye budsjetter?» spurte Elli. Fjeld lo. «Vurdert en administrativ karriere?» «Egentlig ikke.» Fjeld mønstret henne med sine blå øyne. «Tenkte meg det, ja.» Han lente seg litt tilbake. «Hvordan går det?» Elli rettet seg litt opp i stolen. «Bra. Jeg kjenner meg sterk og klar.» «Godt. Da er du fit for fight når du returnerer over nyttår.» Et forsiktig smil bredte seg i Ellis ansikt. «Ja, det var det … denne permisjonen på to måneder er kanskje i lengste laget? Det har bare gått et par uker, men jeg føler meg klar nå. Det er ikke mer å bearbeide.» 35

Hun så bestemt på ham, men Fjeld feide bort argumentet med en håndbevegelse. «Strabasene du ble utsatt for i Uganda krever at du tar et par måneder fri. Les bøker, tren karate, gå tur med bikkja, mediter og spis godt. Ikke politiarbeid.» «Men …» «Det er ikke noe men,» avbrøt Fjeld bestemt. «Du er den beste jeg har, Elli. Jeg vil ikke at du skal brenne deg ut. Derfor må du komme deg helt ned igjen før du kjøres ut på nye oppdrag.» «Ah,» stønnet hun oppgitt. «Jeg er nedpå nå. Det føles helt meningsløst å gå rundt og … hvile.» «Nei det er det som er meningsfylt, Elli.» Han fikk et mildt drag over ansiktet. «Du må innse at disse tingene tar tid å få ut av systemet.» Elli kjørte hjemover. I løpet av samtalen med Fjeld hadde nedbøren tatt form av sludd. Hun hadde allerede gått en lang tur med Zenith, som dessuten hatet sludd, regn og snø. Klokka var ikke mer enn elleve. Hva skulle hun gjøre? Hun skrudde på nyhetene. Terrorsaken var hovedoppslaget, slik den hadde vært det siden 22. juli. Den lå som en stålbolle over hele politietaten. Så snart man gikk hjem fra jobb var den der også. Da hun passerte rundkjøringen i sørvestre hjørne av Voldsløkka streifet tankene samtalen hun hadde hatt med munken Ajahn. Hvilken innflytelse ville hennes handlinger ha på andre mennesker om ti, femten, tjue år? Uunngåelig var det også at hun tenkte på innflytelsen drapet på Anne hadde hatt på henne. Hennes liv. Hva tenkte hun om gjerningspersonen nå, etter femten år? Mordere skulle straffes. Men om ingen lette etter morderen ville vedkommende aldri få sin straff. Elli hadde all36

tid tenkt at det var fordi Annes drapssak var uløst at hun ble politi. Hun ville løse drapssaker slik at andre ikke skulle behøve å oppleve det samme. Porten i garasjeanlegget under Badebakken gikk opp. Da hun parkerte og skrudde av motoren ble hun sittende en stund uten å gå ut. Munken hadde gitt henne få svar. Alltid forvirrende med buddhismen. Et spørsmål resulterte i flere spørsmål, men sjelden svar. Pluss alle metaforene. Buddhister generelt og thaier spesielt likte metaforer. Ringer i vannet. Ringene etter Annes drapsmann var store. Likevel var det først nå at Elli kjente de traff henne.

Oberst Ubol tok farvel med sin kone etter en tidlig runde golf og påfølgende frokost i sitt overdådige hjem i utkanten av Chiang Mai. Han satte seg i Lexusen og kjørte til kone nummer to. De hadde sex i femten minutter. Deretter møtte han Phee på en Kentucky Fried Chicken-restaurant i sentrum av Chiang Mai. «Sir, vi har litt problemer,» sa Phee forsiktig. Opp igjennom årene hadde Phee jobbet seg til en trygg posisjon i Ubols narkoliga. Ubol hevet så vidt det ene øyenbrynet. «På eksportsiden?» Phee nikket samtidig som han blunket tungt. «Vi må presse litt på en familie her … for å få ting til å gli.» Ubol vinket på en av de ansatte. Straks etter kom to øl på bordet. «Diskré, ikke sant?» «Naturligvis. Det er en søster i andre enden. Hun må overbevises om at hun bør gjøre som hun får beskjed om.» «Hvor er dette?» spurte Ubol. Eksportnettverket hans strakk seg til mange av landene i Nord-Europa. «Norge,» forklarte Phee. Ubol nikket. «Ok, der har vi jo de beste kontakter. Men husk: Diskré.» Familien Santisakul bodde i et beskjedent område av Chiang Mai. Gatene, soiene, var preget av selgere, hasardiøs motorsykkeltrafikk og pimpede japanske pickuper med 38

neonlys under. Unge jenter, mange av dem opprinnelig fra Burma, tilbød sine tjenester til lokale menn fra barene. Utgangsdøra gikk rett fra den lille leiligheten og ut i kaoset. Lydene og chililukten fylte stua gjennom vindusåpningene. Døtrene Banjit på atten og Thiang på nitten bodde fortsatt hos moren Chomechai. Slett ingen selvfølge, mange av venninnene var for lengst gift og hadde fått barn. De fleste andre jobbet som gateselgere eller i barene. Den eldste datteren, Ratana, hadde reist til Norge og giftet seg for fire år siden. Chomechai var svært stolt av Ratana, og pengene fra Norge gjorde det mulig for henne å holde de to yngre døtrene på videregående skole, slik at de kunne kvalifisere seg til universitetet. Kanskje en dag fikk hun også råd til å flytte til et bedre strøk i byen. Fredag var Skype-dag. Banjit og Thiang hadde en fast avtale med Ratana om kvelden klokka elleve, fem lokal tid i Norge. Banjit plinget opp Ratana fra pc-en på soverommet hun delte med søsteren. Ratana svarte umiddelbart. Samtalen startet alltid med et ritual av latter, smil og kommentarer om hårsveis før den gikk inn på mer hverdagslige og til dels intime detaljer. Men dagens samtale kom aldri i gang. De ble avbrutt av at moren skrek høyt ute i stua. «Hva er det?» ropte Thiang idet hun styrtet gjennom døråpningen. Straks fikk hun øye på moren, og stivnet fullstendig. Hun var ikke alene. Mannen som sto ved siden av henne holdt en pistol mot hodet hennes. Døra hadde stått åpen, det hadde bare vært å gå rett inn. Bak Thiang ga Banjit fra seg et hikst. «Vi har ingen penger,» sa Chomechai engstelig. Phee presset pistolløpet hardere mot hodet hennes. «Hold kjeft. Hvem har sagt at jeg er ute etter penger?» Chomechai og døtrene vekslet noen usikre blikk. 39

«Ratana …» sa Phee. «Hun er i Norge, er hun ikke?» Chomechai svarte ikke. Plutselig pekte Phee pistolen mot Thiang, tok to raske skritt mot henne og tok et hardt grep rundt den smale midjen hennes. Han dro Thiang med seg inn på soverommet. «La oss se om ikke mor har litt mer å fortelle nå,» sa Phee og kylte Thiang ned på senga med hodet først. Fortsatt ga ikke Thiang fra seg en lyd. «Nei, vær så snill,» ba Chomechai ute fra stua. «Stille!» sa Phee. Stemmen var som en piskesnert. Så tok han tak i kjolestoffet og spjæret Tiangs sommerkjole langs ryggen, deretter undertøyet. «Nei!» ropte Chomechai fortvilet. Phee snudde seg. «Jeg får vel gi meg, da,» sa han ironisk før han snudde seg og la seg tungt oppå jenta, som bare lå der. Stiv, kald, forsvarsløs. «Ja, hun er i Norge,» ropte Chomechai fortvilet. Blikket hennes gjorde et kort kast mot pc-en. Phee stoppet kort opp før han lot blikket bevege seg over mot pc-en. Skype. En kvinne i andre enden. «Ratana,» hvisket han og så at kameravinkelen var slik at senga han hadde lagt Thiang på, ble fanget opp av pckameraet. Det kunne ikke blitt mer effektfullt. Med pistolløpet mot kinnet til Thiang forgrep han seg på henne, vel vitende om at hele forestillingen kunne sees på søsterens pc i Norge. Thiang gråt stille. Da han var ferdig, hveste han mot pc-en: «Ga ree.» Hore. «Du må samarbeide. Hvis ikke kommer jeg tilbake for å få mer. Og da kommer jeg ikke alene.» Soverommet lå fylt av trykkende stillhet noen sekunder. Så strømmet den metalliske lyden av Ratanas gråt i leiligheten på Bøler ut gjennom pc-høyttaleren.