Tre ting om deg selv av Jill Mansell

Jill Mansell

Tre ting om deg selv Oversatt av Sigrid Grande

Jill Mansell Originalens tittel: Three Amazing Things About You Oversatt av Sigrid Grande Opprinnelig utgave: © Jill Mansell, 2015 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-49192-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

TAKK Jeg er dr. Joanna Cannon stor takk skyldig for at hun leste denne boken mens den fremdeles var i manusform, og således kunne berolige meg med at jeg ikke hadde begått noen pinlige medisinske blundere. Takkes må også dr. Keir Shiels, som velvillig svarte på medisinske spørsmål, og Helen Davies for hjelpen med arvespørsmål.

Til slutt vil jeg gjerne få takke den inspirerende Oli Lewington, hans selvbiografi Smile Through It, om å leve med cystisk fibrose, var uvurderlig i arbeidet med denne boken. Det skulle være unødvendig å påpeke at eventuelle feil kun er mine egne.

Kapittel 1 Nå Ja vel, her kommer den, min store bekjennelse. De to siste årene har jeg bedt alle dere om å fortelle meg tre ting om dere selv, uten at jeg har fortalt dere noe som helst om meg selv til gjengjeld. Noe som kanskje ikke har virket helt rettferdig, eller hva?

Men klokken er nå ett på natten, jeg sitter i baksetet på en bil og blir kjørt til London og har bestemt meg for å legge alle kortene på bordet.

Så altså: 1. Jeg er tjueåtte år gammel, jeg lider av cystisk fibrose, og jeg trodde aldri jeg skulle overleve så lenge som jeg har gjort.

2. Transplantasjonskoordinatoren på sykehuset ringte for to timer siden – de har funnet nye lunger til meg.

3. Jeg har aldri vært så redd som dette i hele mitt liv. Ei heller så oppspilt. Men først og fremst redd. Det som skal skje er nemlig så stort og viktig, og siden jeg er en reddhare klarer jeg ikke la være å forestille meg det verst tenkelige.

7

Nå vet dere altså grunnen til at jeg går ut med alt dette. Kort sagt: Hvis dette viser seg å bli det siste innlegget mitt, så kommer dere til å skjønne hvorfor. Men jeg håper jo virkelig ikke at det blir det, da.

Og én ting til: Tusen, tusen, tusen TAKK til den fantastiske familien til donoren for at de gir meg denne gaven, denne utrolige sjansen. Jeg kommer til å takke dere til den dagen jeg dør, og – Hallie stanset opp, leste gjennom det hun hadde skrevet, og slettet den siste setningen. I stedet skrev hun: Jeg håper dere vet hvor strålende dere er. Motet, godheten og rausheten deres vil aldri bli glemt.

Små, lette regndråper samlet seg på frontruten på bilen.

Hallie stirret ut i den varme sommernatten akkurat idet et skilt med London 40 km dukket opp fra mørket der fremme og seilte forbi. Gatelyktene skinte med en gyllen glød, og vinduene på husene var med få unntak mørke, på denne tiden lå nesten alle og sov. Men om ikke lenge kom solen til å stå opp, og vekkerklokkene ville ringe og rykke dem ut av søvnen, og så kom de til å fortsette å leve sine alminnelige liv uten engang å stanse opp og tenke over hvilket mirakel dette alminnelige livet egentlig var.

Bare det å klare å puste inn og ut, var i seg selv litt av et mirakel …

Nok en gang ble hun slått av det ugjenkallelige ved det hele. Det fantes selvsagt fortsatt en mulighet for at vevstypene ikke ville samsvare godt nok til at transplantasjonen kunne gjennomføres, noe som også var grunnen til at hun ikke la ut innlegget på hjemmesiden riktig ennå. Men om noen få korte timer kunne hun befinne seg på operasjons8

salen og motta et annet menneskes lunger. Og hvem visste vel hva som kunne skje etter det?

Hvor mange kom til å lese det hun hadde skrevet? Hva kom de til å tenke?

Hun lente seg tilbake i setet og tenkte på setningen hun hadde slettet, og skulle ønske hun like enkelt hadde kunnet slette sangen som nå durte i hodet hennes. Det var en kjempelåt, en folk elsket å synge på karaoke. Og på refrenget pleide alltid alle å synge med av full hals.

Hun var ikke helt sikker på akkurat hvordan teksten var, men den siste linjen i refrenget var noe sånt som: This could be the day that I die … this could be the day that I die …

Ja, ja. Hjernen hennes hadde visst bevart sansen for humor, i det minste.

Før «Hei, hvordan går det? Hva driver du med?»

Hallies humør kviknet til ved lyden av Beas stemme.

«Sikker på at du vil vite det? Greit, da skal jeg si det, men du er herved advart: Du kommer til å bli kjempemisunnelig.»

«Fyr løs.»

«Jeg er i Venezia, sitter ved et bord utenfor Caffè Florian på Markusplassen. Solen skinner, kirkeklokkene ringer, og kelneren har nettopp åpnet en flaske iskald Prosecco.»

«Er han kjekk?»

«Hva tror du? Dette er jo Venezia! Det er klart han er kjekk! Han driver og sender meg sånne lange kjekk-kelnerblikk,» sa Hallie.

«Hmm, hører han på mens du snakker med meg nå?»

«Det går bra, han snakker ikke et ord engelsk. Det kan 9

hende jeg forfører ham etterpå. Han minner litt om Bradley Cooper.»

«Sikker på at du ikke mener Tommy Cooper?»

«Haha.»

«Er det duer der?»

«Ja, massevis.»

«Moren min dro til Markusplassen en gang, og da var det en due som bæsjet i hodet på henne.»

«Fantastisk.»

«Hun ble så sint,» sa Bea. «Hun hadde fått fikset håret spesielt med tanke på turen. Var jeg deg, ville jeg ikke ha oppholdt meg der for lenge. Kom deg unna mens du kan.

De italienske duene er onde.»

«Greit, du har overbevist meg. Jeg skal komme meg inn i helikopteret mitt nå med en gang og fly hjem.»

«Ja, det synes jeg du skal gjøre. Skal jeg komme innom etter jobb i kveld?»

«Gjerne det.»

«I sjutiden, da. Vi sees. Ha det!»

Hallie la på og rettet på dynen, som hadde havnet på skjeve igjen. Hun trakk seg opp i en mer behagelig sittestilling og justerte også putene etter beste evne. Det var en helt egen kunst, det å ligge til sengs uten hele tiden å måtte flytte på seg, og hun hadde enda til gode å mestre den. Ryggkrumming, skulderstrekking, rumpevrikking og nakkebøying inngikk alt sammen i repertoaret.

Da hun hadde strakt og vridd og fått lagt seg sånn halvveis til rette, kikket Hallie ut på den fiolette, skumrende himmelen. Det var kun en uke igjen til jul, og fargeglade lyspærer var i ferd med å tennes rundt omkring. Herfra hadde hun det som måtte sies å være den beste utsikten over landsbyen: til venstre hovedgaten, til høyre Windrush-elven med den 10

lave steinbroen og den honningfargede raden med butikker, hoteller og hus på den andre siden. Hun kunne følge med på folk komme og gå, holde oversikten med dem hun kjente, og dessuten betrakte turistene som tok seg rundt i Carranford, den selvtitulerte juvelen i Nord-Cotswolds’ krone.

Det var selvfølgelig ikke like mange besøkende om vinteren, men det var fremdeles nok til at det var interessant å følge med på dem, og til at de turistvennlige forretningene kunne holde åpent. For øyeblikket var det en busslast som flakket rundt, knipset i vei og dukket inn og ut av butikker og kjøpte suvenirer de ikke hadde bruk for, i tillegg til julegaver til venner og familie der hjemme. Det kunne se ut til at mange av dem i år kom til å pakke opp en paraply med påtrykte landskapsbilder av Carranford. Bea måtte ha solgt minst ti bare i dag. Åtte dager til jul. Hallie prøvde å la være å lure på om denne kanskje ville bli hennes siste, fordi slike tanker i bunn og grunn ikke hadde noe svar og ikke var godt for noe. Og dessuten var svaret uansett alltid kanskje.

På den annen side, gjaldt jo det for ethvert menneske på kloden.

Hun skjøv det fra seg og skrudde på iPaden og sjekket e-posten sin i stedet. Det hadde kommet flere nye i løpet av dagen fra folk som hadde vært innom nettsiden. Supert, da hadde hun noe å beskjeftige seg med frem til Bea kom.

Det var bare å glemme å grunne på om denne julen kom til å bli hennes siste, langt viktigere problemer krevde hennes oppmerksomhet, slik som hvordan en jente skulle takle oppdagelsen av at hun uforvarende hadde vært ute med tvillingbrødre, og hvordan en middelaldrende mann best kunne dele opp julehøytiden mellom sin kjedelige kone og sin betagende elskerinne.

11

Hallie hadde opprettet nettsiden i løpet av et langvarig og ekstra kjedelig sykehusopphold. Hvem likte vel ikke å lese spørrespalter? Hun hadde iallfall bestandig gjort det. Hun elsket dem, og elsket å tenke ut løsninger på problemene også. De gangene den ansvarlige for spalten unnlot å nevne et nyttig forslag, ble hun alltid kjempefrustrert over ikke å kunne komme på banen med sitt eget svar.

Løsningen på dette dilemmaet hadde følgelig vært å etablere nettsiden, og selv begynne å gi ut råd.

Men hun hadde ikke gjort det som stakkars-tragiskeHallie-med-de-usle-lungene-og-den-korte-forventedelevetiden. Det ville bare ha fått folk til å holde tilbake med spørsmålene, det hadde hun skjønt med en gang. Nei, når folk hadde problemer, var disse problemene overordentlig viktige for dem, og det måtte alle rett og slett bare godta. Så da måtte de i hvert fall ikke føle at de sto i konkurranse med personen som delte ut rådene.

Dermed hadde hun helt fra begynnelsen av vært anonym. Det eneste leserne hennes visste, var at hun var kvinne.

Nettsiden het www.tretingomdegselv.com, og alle som skrev inn for å få hjelp med et dilemma, ble bedt om å oppgi tre ting om seg selv. Om de ønsket å dele små eller store fakta, var helt og holdent opp til den enkelte, men det ga alltid en interessant pekepinn på vedkommendes personlighet, og Hallie fikk dermed en utvidet forståelse av menneskene som ba henne om råd.

Den aller første tiden hadde det riktignok verken eksistert lesere eller innsendte problemer, ganske enkelt fordi ingen visste om nettsiden. Hun hadde måttet ty til oppdiktede dilemmaer, låne og klippe og lime fra gamle blader og gi sine egne svar til mennesker som aldri hadde betrodd seg til henne i utgangspunktet.

12

Men det tok ikke lang tid før interessen begynte å vokse.

Takket være sosiale nettverk hadde folk sakte, men sikkert oppdaget nettsiden, og da de fant ut at de likte den, formidlet de det videre til vennene sine. Antall treff økte stadig, og leserne begynte snilt nok å sende inn sine egne problemer, noe som gjorde at Hallie fikk frigjort mer tid til å sette seg inn i de aktuelle problemstillingene og utarbeide best mulig svar.

Siden da hadde nettsiden bare fortsatt å øke i popularitet. Leserne kjente Hallie som Rose, som var mellomnavnet hennes. Folk som besøkte siden, var velkomne til å bidra med sine egne råd, men det var hun som avgjorde om de ble publisert. Det var bred enighet om at Rose ga strålende svar og hadde en helt egen forståelse av bidragsyterne. Hun var varm, åndfull og medfølende, noe leserne satte pris på.

Nesten like mye som Hallie i sin tur satte pris på dem.

Hun åpnet den første e-posten: Kjære Rose, 1. Jeg er brannmann.

2. Jeg spiller rugby.

3. Jeg er mørkredd.

Jeg er førtiseks år gammel og har vært gift i snart tjue år, men kona mi vet ikke om at jeg liker å kle meg i dameundertøy. Det er det for så vidt ingen som gjør.

Problemet er at i forrige uke, så fikk svigermoren min det for seg at hun skulle vaske og rydde ut av bilen min mens jeg var på et jobbarrangement. Grundig som hun er, fjernet hun også reservedekket i bagasjerommet og fant behåen og trusene som lå gjemt under det.

13

Hun har nå beskyldt meg for å ha en elskerinne, og krever at jeg bekjenner alt sammen for kona mi. Jeg kjenner svigermor, og hun kommer ikke til å gi seg før jeg gjør det. Så hva synes du jeg skal innrømme at jeg er, Rose? En utro ektemann eller en transvestitt? Jeg vet ærlig talt ikke hvilket alternativ hun vil synes er verst.

Ja veeel.

Det andre innlegget lød som følger: Kjære Rose, 1. Jeg er stygg.

2. Jeg er feit.

3. Jeg hater livet mitt.

Jeg er skikkelig forelsket i en gutt i klassen min, men jeg er som luft for ham. Jeg trodde det var fordi jeg ikke var tynn nok, for det virker som han bare liker tynne jenter. Så i oktober sluttet jeg å spise, og nå har jeg gått ned nesten tjue kilo, men han er fortsatt ikke interessert.

Hva er galt med meg, og hvordan kan jeg få ham til å bli forelsket i meg? Jeg vil bare at det skal ordne seg.

Tror du det kommer til å skje hvis jeg slanker meg enda mer? Hjelp meg, Rose, jeg er så fortvilet at jeg bare har lyst til å dø. Vær så snill og si hva jeg skal gjøre!

Hallie fikk akutt godhet for den bunnulykkelige tenåringen.

Hun ville svare på brevet hennes først. Stakkars jente, men en viss intens positiv oppmerksomhet ville antagelig ikke gå ubemerket hen.

Kapittel 2 Det var julaften, og Tasha Sykes var i ferd med å oppdage at det å dra ut og handle tre timer før hun måtte være på flyplassen, kanskje ikke var den smarteste ideen hun hadde hatt i sitt liv.

Men hun hadde innkjøp hun måtte få unnagjort i siste liten, og så hadde hun ikke forventet at det skulle være fullt så mange mennesker som var like ustrukturerte som henne selv. Butikkene var stappfulle av folk og dessuten ubehagelig varme, den bitende kulden ute sved på nesen, og på mobilen hennes rant det inn tekstmeldinger fra venninner som lurte på hvorfor hun hadde gått så tidlig hjem fra festen kvelden før.

Tasha brydde seg ikke med meldingene, venninnene kjente henne uansett godt nok til ikke å forvente noe umiddelbart svar. Hennes status som singel plaget tydeligvis dem langt mer enn det plaget henne, og de drev stadig vekk og skulle spleise henne med menn hun ikke hadde det fjerneste ønske om å bli spleiset med. Så også i går kveld, på et elegant cocktailselskap i Hampstead med kun par, bortsett fra én intetanende person som var blitt lurt med dit på hennes vegne.

Stakkars mann.

Herregud, for et mareritt det hadde vært. Og så han som hadde virket så hyggelig! Han het Tom, så ganske bra ut og 15

jobbet som revisor, en stor bonus. Han hadde vært både høflig, interessert i henne, behagelig å omgås og velkledd.

Det var nesten – nesten – så hun kunne ha vurdert å gå ut med ham, hadde det ikke vært for én ting.

«Hva for noe?» freste Jeannie på kjøkkenet. «Ørene hans?

Hva er galt med dem?»

«De er hårete.» Det bød henne imot å si ordene, hun visste akkurat hvordan hun hørtes ut. Jeannie gjorde en avfeiende bevegelse. «Han er mann. Sånt forekommer.»

«Jo, men det er litt ekkelt. Jeg liker ikke å se på dem.»

«Så la være å se på dem, da!»

«Men jeg vet jo fortsatt at de er der.»

«Men det er det eneste som er galt med ham?»

Tasha trakk hjelpeløst på skuldrene – sikkert ikke, men det var det eneste hun klarte å tenke på akkurat nå. «Jeg kan ikke noe for det.»

«Når du blir ordentlig kjent med ham, kan du få ham til å barbere dem,» foreslo Jeannie. «Du kan skjemme ham bort med en deilig spa-behandling og gjøre det selv med hårfjerningskrem!»

«Har du noen anelse om hvor motbydelig det lyder?» Bare tanken fikk henne til å krympe seg.

«Jeg pleide å føle det på samme måte med Barrys tånegler, men nå tenker jeg ikke engang på det!»

Verre og verre. Tasha sa: «Jeg hadde uansett ikke tenkt å bli lenge. Så jeg sniker meg bare hjem.»

«Problemet ditt er at du er altfor pirkete. Her finner vi alle disse flotte mennene til deg, og så gir du dem ikke en sjanse engang. Det er alltid et eller annet i veien med dem.»

«Jeg er ikke for pirkete. Det er bare det at de må være … riktige.»

«Perfekte, mener du,» sa Jeannie uten omsvøp. «Og der 16

har du problemet ditt. Du er ikke perfekt. Det er det ingen som er. Hvis du er ute etter en mann uten noen som helst slags lyter … ja, så kan du like gjerne gi opp her og nå, for han finnes ikke.»

Noe som helt sikkert stemte, men Tasha kunne likevel ikke for det.

Og hårete ører attpåtil. Æsj.

Klokken tolv var hun nesten i mål og hadde krysset av alt på listen sin bortsett fra et par små ting. Nedlesset som et pakkesel gikk Tasha ut av Marks & Spencer og holdt på å sette fast favnen med poser i svingdøren. Hun var altfor varm og kjente seg ganske klaustrofobisk i sin store, rosa kåpe. Og når det gjaldt armene, så var to ganske enkelt ikke nok. De verket av anstrengelsen ved å bære på alt sammen, og alle posene og pakkene som sto ut rundt henne, gjorde at hun stadig dultet inn i folk …

Nei, dette gikk ikke. Tre av tingene, som hun hadde bestilt på nettet og hentet i butikk, var mye mindre enn eskene de ble levert i. Tasha tok en aktiv beslutning og satte fra seg haugen med poser, fjernet all overflødig emballasje og omorganiserte det hele så hun ble stående igjen med langt færre poser. Sånn ja, mye bedre. Strålende fornøyd med sine organisatoriske ferdigheter, stappet hun den overflødige pappen inn i en søppelkasse i nærheten og dyttet så de tomme posene nedi etter den. Så, etter å ha rullet på de verkende skuldrene, samlet hun sammen de fulle posene hun sto igjen med. Ja vel, fremdeles tunge, men langt enklere å bære, og mye mindre fare for at hun skulle skumpe småbarn i bakken med dem.

Og … der hadde hun full kontroll igjen. Det eneste som gjensto på handlelisten nå, var smellbonboner og det sølvfargede skjerfet til moren, og så var hun ferdig.

17

Hun snudde seg til venstre og satte kursen for den siste butikken, ganske så tilfreds med seg selv. Idet hun åpnet døren, hørte hun at de spilte yndlingsjulesangen hennes, og en strøm av kjølig og velduftende luft fylte lungene. Og da hun overhørte en liten jente si: «Mamma, se på den damen i den rosa kåpen, hun er pen,» hadde hun plutselig ikke en bekymring i verden. Gleden fylte henne helt og holdent. Senere i dag skulle hun fly til Sør-Frankrike for å besøke moren sin, og så skulle de feire jul sammen … hva kunne vel være mer perfekt enn det?

Tjue minutter senere var bekymringene vendt tilbake, og det var som om en iskald klo strammet til rundt hjertet mens hun famlet febrilsk rundt i vesken og lommene for tredje gang.

«Det er her et sted, det må det være, jeg hadde det jo nettopp i den forrige butikken …»

Køen bak henne hadde allerede begynt å akke seg utålmodig.

«Du bør vel sjekke om du har lagt det igjen der, da,» sa den usedvanlig lite velvillige jenta bak disken.

«Men jeg vet at jeg ikke la det igjen der, jeg hadde det jo i hånden …» Det var umulig å gå gjennom sine egne bevegelser i tankene når Slade brølte MERRY CHRIIIIISTMAAAS fra høyttalerne og man kjempet med panikken.

Mannen bak henne i køen sa høyt: «Unnskyld meg, men parkeringsbilletten min går straks ut, så kan jeg få betale?»

«Ja.» Jenta bak disken skjøv Tashas varer til side og gjorde seg klar til å ta imot neste kundes kurv. Å, gud, hvor var bankkortet hennes? Hvor hadde hun gjort av det? Med en kvalmende følelse lette hun gjennom lommene igjen. For tre dager siden hadde debetkortet hennes brukket i to da hun hadde vært dum nok til å skrape is 18

fra frontruten på bilen med det, og det nye hun hadde bestilt, hadde ikke kommet ennå.

Og nå var bankkortet hennes blitt borte. For et mareritt.

«Hvis det er blitt stjålet, så må du sperre det,» minnet en dame i køen henne på.

Stjålet …

I hodet hennes dukket det opp bilder av kortet som falt på bakken og ubemerket ble stukket i en lomme. Tenk så mye penger vedkommende kunne få ut på det selv bare på tjue minutter. Hun nikket og sa: «Jeg vet ikke hvilket nummer jeg skal ringe for å melde det stjålet.»

«Ikke jeg heller,» sa damen, og tilføyde hjelpsomt: «Men jeg vet at det står trykt på baksiden av kortet.»

Tasha samlet sammen posene og fortet seg ut av butikken. Inne på Marks & Spencer, da hun hadde slitt med å klare å bære alt sammen, hadde hun gitt opp forsøket på å stikke kortet tilbake i den overfylte lommeboken, og nå sto det plutselig klart for henne at hun i stedet hadde sluppet det ned i en av bæreposene. Hjertet begynte å galoppere av jubel da det gikk opp for henne at det var en av de bæreposene hun hadde kvittet seg med under omorganiseringen sin.

Noe som forhåpentlig skulle bety at den fremdeles befant seg i søppelkassen.

Svett og andpusten ble Tasha stående og stirre på søppelkassen, lettet over at den ikke var tømt, men også litt motløs ved synet av alt søppelet som hadde samlet seg i den siden sist, og ikke minst isoporesken som lå veltet så det som var igjen av et vraket kebabmåltid, rant utover alt som lå under.

Livet ville også ha vært enklere hvis det hadde vært en sånn søppelkasse uten topp, men nei, dette var den rektangulære typen som var lukket på toppen og hadde åpninger 19

på sidene à la offentlige postkasser – men som heldigvis var litt større enn en faktisk postkassesprekk.

Ja vel, da var det bare å sette i gang. Tasha satte fra seg alle posene på fortauet, tok av seg den rosa ullkåpen og brettet opp ermene på den svarte kjolen sin … Æsj, dette var skikkelig ekkelt. På et blunk var hånden tilklint av chilisaus, og salatstrimler klebet seg til den nakne armen, samtidig som det rant smeltet is over den fra et veltet McDonald’s-beger. Sigarettstumper, pommes frites dynket i eddik, og et eller annet avskyelig slim hun ikke klarte å identifisere.

«Sulten, eller? Hvis du er så desperat, så kan jeg kjøpe en burger til deg!»

Fantastisk, det var bare det som manglet. En gjeng med tenåringsgutter på rullebrett og mopeder hadde flokket seg rundt henne.

«Jeg så en full gammel gubbe spy i den søppelkassen i stad!» ropte en av dem.

«Han pisset i den også!» Kameraten hans sluttet seg til og fikk resten av dem til å knekke sammen i latter.

Det der var ikke sant, det var bare noe de sa for å terge henne. Uten å verdige dem et blikk, satte hun seg på huk og lente seg inn mot den iskalde støpejernskassen mens hun stakk armen enda lenger inn i dens uhyggelige dyp. Guttene fortsatte å flire, og andre på gaten stanset opp og stirret mens hun rotet hjelpeløst rundt og prøvde å føle seg frem etter et enslig bankkort inni en sammenkrøllet plastpose …

«Kan du ta vekk hånden din?» kom det bryskt fra en kvinne med skarpskåret ansikt og en kaffekopp i hånden.

«Jeg bare leter etter noe.»

«Jaså, men jeg trenger altså å kaste denne her, og jeg har dårlig tid.»

20

«Beklager, men –» For sent: Kvinnen hadde allerede slengt pappkoppen oppi søppelkassen så Tashas arm ble badet i lunken cappuccino.

«Og en riktig god jul til deg også,» mumlet hun for seg selv.

«Skal vedde på at det er hundedritt oppi der også.» Guttene var nå tvekroket av latter der de konkurrerte om å komme på stadig flere frastøtende muligheter. En av dem hadde begynt å kjøre i ring rundt søppelkassen på rullebrettet sitt, og lyden av hjulene som suste truende rundt beina på henne, gjorde ikke akkurat saken bedre.

«Nå holder det, dere. Stikk, nå!»

Stemmen var myndig og tilhørte noen som overhodet ikke lot seg skremme av en gjeng med hettejakkekledde tenåringer, men som uten videre tok kontroll over situasjonen.

Ettersom den kom fra rett bak henne, kunne hun ikke se hvem den tilhørte, men sannelig var hun glad for at han hadde dukket opp.

Kapittel 3 «Nå,» sa mannsstemmen da tenåringene motstrebende hadde fjernet seg, «kunne du tenke deg å forklare hva det er som foregår her?»

«Jeg rakk ikke å spise frokost og prøvde bare å se om jeg kunne finne noe snacks.» Da hun trakk armen ut fra søppelkassen og snudde seg for å se på ham, oppdaget Tasha at den myndige stemmen ikke tilhørte en politimann – eller i det minste ikke en i uniform. Redningsmannen hennes var på hennes egen alder, i midten til slutten av tjueårene, og var faktisk ganske kjekk på en slags henslengt, sporty måte.

I tillegg flirte han av den rappkjeftede bemerkningen hennes.

«Du har flaks, her ser jeg noe.» Han pekte hjelpsomt på armen hennes. «Du har en pommes frites på albuen.» Å, strålende. Tasha rakte den angjeldende armen ut foran seg og ristet vekk pommes fritesen.

Smilet hans ble enda bredere. «Vet du hvordan du ser ut?»

«Sikkert som en dyrlege i ferd med å stikke hånden opp i baken på ei ku.»

«Det var akkurat det jeg hadde tenkt å si. Vi har forresten sittet og sett på deg fra kafeen tvers over gaten og veddet om hva det var du drev med.»

«Og ledd av meg.»

22

Han så såret ut. «Næ-hei. Eller kanskje lite grann. Men det var stort sett de andre, ikke jeg.»

«Ja, men så bra at jeg klarte å underholde dere, da. Det er omtrent som om alle mine villeste juledrømmer skulle gå i oppfyllelse.»

«Du, jeg kom faktisk ut hit for å høre om du trengte hjelp.»

Tasha kikket opp på ham. «Hvis du tilbyr deg å rote rundt i søppelet og se om du kan finne bankkortet mitt, så hadde det vært strålende.» Nå som hun så ordentlig på ham, slo det henne at han hadde fantastiske øyne: De var i en klar, lys grønnyanse med mørkere ringer rundt iris. Han hadde også utrolig tykke og mørke øyevipper, som på en jente.

«Merk at jeg ikke faktisk tilbød meg å gi deg en håndsrekning.» Det rykket i munnvikene hans idet han trakk frem en sammenbrettet svart søppelpose fra jakkelommen og ristet den ut. «Men jeg holder gjerne opp denne her for deg så du kan tømme alt sammen oppi den. Ellers kan det hende du blir værende her og famle rundt til evig tid.»

Det var ikke så dumt. Det var en god idé, og de satte i gang med å lempe søppelet opp i den. Tasha sa: «Går du alltid rundt med en søppelpose på deg sånn i alle tilfelle?»

«Alltid.» Han fanget blikket hennes. «Nei da, jeg spurte serveringsdamen på kafeen om jeg kunne få en.»

«Og så kom du susende til unnsetning som Supermann.»

«Mer eller mindre. Takk,» la han til i et ironisk tonefall idet hun dro kebab-esken ut gjennom åpningen så han fikk en sprut av chilisaus utover håndleddet.

«Beklager.» Egentlig beklaget hun det ikke så veldig.

«Er du forresten helt sikker på at bankkortet ditt er der inne?»

23

«Det håper jeg da virkelig.» Tasha kjente svetten prikke i nakken. Hun rasket ut en håndfull vått søppel og presterte å søle enda mer saus utover kjolebrystet.

«Ville det ikke ha vært enklere å sperre kortet og bestille et nytt?»

«Jo, men jeg trenger det. Jeg må kjøre rett herfra til Luton lufthavn.»

Supermann hevet øyenbrynet. «Skal du fly på julaften?

Juleferie?»

«Ja, jeg drar til moren min i Saint-Tropez i julen. Og så klarte jeg å ødelegge det eneste andre kortet jeg har. Alt sammen skjer når det passer som dårligst.»

«Ja, du kommer definitivt til å trenge bankkort i SaintTropez.» Han nikket til henne, for hun hadde brått stanset helt opp. «Ikke stopp opp, fortsett å lete.»

Men Tasha var opptatt med det fingrene nettopp hadde streifet borti. Hun flyttet dem tilbake og kjente den raslende plasten i en pose med noe med harde, rette kanter inni … Å, vær så snill og la det være kortet …

Nesten uten å tørre å puste undersøkte hun kantene. Så lukket hånden rundt det vesle rektangelet og trakk det opp gjennom skrotet i søppelkassen.

«Ja!» Med et triumferende utrop dro hun posen ut gjennom åpningen, tok ut bankkortet og … nei, hun fikk seg ikke helt til å kysse det, men det var ikke mye om å gjøre.

«Glimrende!» Supermann smilte bredt der hun pustet lettet ut og klemte kortet mot brystet som om det skulle være en olympisk medalje. Han lukket igjen posen han hadde holdt opp for henne, klemte den så flat som mulig, og fikk med litt lirking stappet den oppi søppelkassen igjen.

«Gudskjelov!» Tasha fisket frem et papirlommetørkle fra 24

lommen og prøvde så godt hun kunne å tørke borte det verste sølet fra høyrehånden.

«Så bra!» Han nølte. «Kunne jeg spørre deg om noe?»

Oi, var det nå han skulle be om å få telefonnummeret hennes?

Hun så spørrende på ham, som om hun så avgjort ikke tenkte på nettopp det, og sa: «Så klart! Hva da?»

Han pekte bak henne. «Ser du de der inne på kafeen som har fulgt med på det hele? Kunne du vinke til dem?» «Å!» Tasha snudde seg rundt og så at hun ganske riktig hadde et publikum. For å dekke over skuffelsen over at han ikke hadde spurt om telefonnummeret hennes, smilte hun strålende og vinket med kortet for å vise at det var funnet.

Kafégjestene klappet hyggelig nok i hendene og vinket tilbake.

«Kjenner du dem?» Hun undret seg over hvor entusiastiske de var.

«Nei, jeg har aldri vært der før. De føler sikkert bare den glade stemningen.» Han trakk på skuldrene. «Eller så er de eventuelt litt fulle.»

Tasha stakk kortet på plass i lommeboken, lukket skuldervesken forsvarlig igjen, brettet ned kjoleermet og tok på seg kåpen.

«Hvis du har lyst til å gå og vaske hendene, kan jeg passe på posene dine for deg.»

Hun så på klokken, nå oppmerksom på tiden som gikk.

Han så dessuten ikke ut som typen som ville stikke av med noen andres siste minutts juleinnkjøp, men hvordan kunne man egentlig vite det? Upålitelige menn hadde det ofte med å virke pålitelige.

«Det går bra, jeg har våtservietter i kofferten. Og jeg er nødt til å komme meg av gårde nå.»

25

Han nikket. «Du må jo ikke miste flyet ditt. Hvis du vil, kan jeg hjelpe deg å bære tingene dine bort til bilen din.»

Tasha lyste opp. «Å ja, det hadde vært –» Men før hun rakk å si noe mer, ringte telefonen hans, og han tok den.

«Hei. Ja da, det er greit, jeg kommer og henter deg. Om tjue minutter, ok?»

Det var ikke tyvlytting, hun kunne ikke unngå å høre kvinnestemmen hevet i protest i den andre enden.

«Ja vel, fem minutter. Bare vent utenfor butikken, så kommer jeg dit.»

Der forsvant det håpet.

«Det går fint. Bare dra, du.» Tasha begynte å samle sammen sin brokete ansamling med poser idet han la på. «Takk for at du kom meg til unnsetning, uansett. Du har gjort dagens gode gjerning, Supermann.»

Blikkene deres møttes, og i et brøkdels sekund fikk ansiktsuttrykket hans henne til å tro at det kanskje kunne komme til å skje noe magisk likevel. Gnistene skjøt mellom dem. Hun holdt pusten. I neste øyeblikk landet et snøfnugg på nesen hennes så hun skvatt, og fortryllelsen ble brutt.

«Det har begynt å snø.» Tasha kikket opp og så snøfnuggene falle ned fra en blekgrå himmel. «Ja ja, enda en gang takk. Jeg må virkelig dra nå.» Hun nikket mot mobiltelefonen han sto med i hånden, og sa: «Og du også.»

«Jeg må vel det. God tur til Saint-Tropez.»

«Takk for det.» Hun løftet opp de siste pakkene, fortsatt litt fortumlet etter det som hadde holdt på å skje. «Ha det, da. Og god jul, Supermann!»

Han nølte. Store, fjærlette snøfnugg la seg i det mørke håret hans. Uttrykket i de grønne øynene var uutgrunnelig.

26

Så, akkurat idet mobilen hans begynte å ringe igjen, løftet han hånden til farvel. «Ja. Ha det. Og i like måte.»

På flyet til Nice ble Tasha sittende inneklemt mellom en overvektig middelaldrende franskmann som lot til å ha brukt munnskyll med hvitløk, og en undervektig yngre en som stinket av sigarettrøyk, sovnet på skulderen hennes og snorket som en knatrende moped.

I forhold til den typiske, vovede franske romanse, manglet dette opplegget enhver form for glamour.

Ja vel: grunner til å slutte å tenke på mannen fra kafeen.

For det første hadde hun ikke engang funnet ut hva han het. Så sprøtt det enn virket nå, hadde hun på en måte håpet at han skulle komme med den opplysningen uoppfordret så hun ikke ville trenge å spørre. Men det hadde han ikke gjort, så det var det.

Han hadde ikke spurt hva hun het, heller.

Han hadde en masete og krevende kjæreste. Eller, ikke hundre prosent sikkert, men ut fra det hun hadde overhørt på telefonen, var det veldig sannsynlig at hun var kjæresten hans.

Herregud, hvordan var det mulig å bli besatt av noen man bare hadde kjent i ti minutter? Hun visste absolutt ingenting om ham. Han kunne ha tusen irriterende uvaner hun ikke hadde rukket å oppdage i løpet av det korte møtet deres.

Tasha slapp pusten med et sukk. Hun kom aldri til å se ham igjen uansett, noe som på en måte var hovedinnvendingen. Hun visste ikke hvem han var, og han på sin side visste ingenting om henne.

Da fikk det være det samme med at han hadde virket kjempetrivelig og ikke hadde hatt ekle hårete ører. De hadde 27

opplevd et blaff av gjensidig tiltrekning, mer var det ikke.

Han hadde hatt muligheten til å spørre om telefonnummeret hennes, men hadde ikke benyttet seg av den.

Verst for ham.

Søren.

Kapittel 4 Dette var pinlig.

De siste gjestene fra begravelsen hadde dratt, og Flo sto på kjøkkenet og vasket opp i bare strømpelesten, etter å ha sparket av seg de høyhælte skoene. I stuen hadde Elsas testamentfullbyrder nettopp fortalt Elsas barnebarn de dårlige nyhetene, og mye tydet på at de ikke tok dem med fatning.

«Hva for noe?» Lenas stemme var skingrende av vantro gjennom de lukkede dørene. «Vær så snill og si at det er en spøk!»

Flo skylte av et høystettet glass og satte det til tørk på stativet. Ingen vrede kunne visst måle seg med den til en kvinne som ikke ble gitt en luftig leilighet i andre etasje i det eksklusive strøket av Clifton i Bristol.

Ikke ennå, i alle fall.

«Men det går jo ikke AN!» hylte Lena. «Det kan hun ikke GJØRE!» Flo vekslet blikk med Jeremy, som lå utstrakt på sin vanlige plass foran radiatoren. «Huff, belag deg på bråk, vennen min. Høres ut som det er noen som ikke er særlig begeistret for deg.»

Jeremy blunket og viftet dovent med halen. Han var av den avslappede typen, som tok det meste på strak arm.

Kjøkkendøren ble revet opp, og der sto den høye og 29

knoklete Lena Travis i sin skreddersydde svarte drakt – akkurat nå minnet hun mest om et illsint insekt.

«Du har altså visst om dette hele tiden.» De isblå øynene hennes trakk seg sammen i forakt. «Det var sikkert din idé i utgangspunktet. Herregud, folk som deg gjør meg kvalm.»

Flo tørket hendene og sa: «Det var ikke min idé.»

Heldigvis var hun vant til å få kjeft av mennesker som trodde de visste best, så hun ble ikke skremt av Lenas utbrudd.

Eller, ikke så veldig.

«Du får komme ut hit.» Lena pekte mot stuen. «Og bare så du vet det, så kommer jeg til å bestride det til siste slutt.»

Ute i stuen var Elsas venninne Mary i ferd med å forsyne seg med mer kaffe fra sølvkannen på buffeen. Hun var en elegant og pertentlig dame i slutten av sekstiårene og hadde kjent Elsa i over tretti år. Ved vinduet som vendte ut mot Caledonia Place, sto Elsas barnebarn Zander, som var to år yngre enn søsteren, men nesten nifst lik henne. Med sitt mørke hår, markante kinnbein, smale blå øyne og slående mørke bryn minnet de om to vampyrer. I og med at de bodde rett på den andre siden av plassen, virket det rart at Flo aldri hadde truffet dem ansikt til ansikt før, men slik var det, i hvert fall.

Broren virket i det minste roligere og mindre overspent, selv om det ville være feil å si at han så direkte begeistret ut.

«Nå vel,» sa Mary, som hadde vært Elsas sakfører og var enefullbyrder av testamentet hennes. «La meg bare få understreke at Elsa traff sine egne beslutninger vedrørende eiendommen. Det var på ingen måte noen som tvang eller overtalte henne. Flo, hvor lenge er det siden du traff Elsa for første gang?»

30

«Det var for to år siden. I oktober,» sa Flo. «Så litt over to år siden.»

«Men det er fem år siden Elsa sa til meg at det var dette hun ønsket. Hun hadde altså bestemt seg allerede da.»

«Men hun har jo ikke kjent bestemoren min i mer enn to år! Og nå har hun fått denne leiligheten! Det går jo ikke an!»

«Hysj, nå.» Zander ristet irritert på hodet. «Slutt å skrike sånn.»

«Jeg skriker alt jeg vil for deg!» glefset Lena. «Denne situasjonen er det mest latterlige jeg noen gang …! Er det mulig?»

For noen solstråler. Flo strøk fingrene gjennom håret, som omhyggelig var fønet i fasong før begravelsen, men som takket være regnet nå var tilbake til sin naturlige tilstand av viltre korketrekkerkrøller. «Altså, nå har jeg ikke fått leiligheten –» «Nei vel?» repliserte Lena. «For meg virker det i hvert fall sånn.»

«Nå holder det.» Zander sendte henne et skulende blikk.

«Jeg kommer til å ta kontakt med en advokat om dette.

En ordentlig en.»

«Det må du gjerne gjøre,» sa Mary. «Men jeg kan allerede nå fortelle deg at det ikke kommer til å gjøre noe fra eller til.

Jeg er fullt i stand til å sette opp et juridisk bindende testament. Og dette er vanntett.»

«Det er ikke noe mindre latterlig for det!» Lena rasket til seg vesken sin og fant frem mobilen. «Herregud, hvordan kan hun gjøre dette mot meg? Det er jo bare en jævla katt!»

På tide å koble ut. Flo mintes i stedet den aller første gangen hun hadde truffet Elsa Travis, etter at hun hadde svart på en annonse hun hadde satt opp på det lokale postkontoret.

31

«Det dumme med å være åttito er at jeg vet alt, jeg klarer bare ikke å gjøre noe lenger,» hadde Elsa forklart. «Jeg er ikke lenger … kvikk. Så jeg har fremfor alt behov for noen jeg kan kontakte når jeg trenger en håndsrekning.»

«Som en ordentlig god nabo,» hadde Flo sagt.

«Nettopp. Der sa du det. Og naboene mine er greie, de, så absolutt hyggelige mennesker. Men de har det alltid så travelt og har nok med sine egne liv, så selv om de skulle ha vært villige til å hjelpe meg, ville de ikke hatt tid.» Elsas blikk var klart og nøkternt. «Det siste jeg ønsker, er å være til bry.

Da vil jeg mye heller betale noen for å gå ærender og gjøre strøjobber for meg.»

«Det høres fornuftig ut.» Flo hadde nikket forståelsesfullt.

«Selvfølgelig gjør det det. Det er derfor jeg gjør det. Hvor bor du?»

«I Barrow Street. Tre minutter med sykkel herfra.»

«Hvor gammel er du?»

«Tretti.»

«Og de siste fem årene har du arbeidet på aldershjemmet.

Hvorfor det?»

«Hvorfor ikke? Jeg stortrives der.»

«Jaså?» Elsa så skeptisk ut. «Hva står Flo for?»

«Florence.»

«Pussig navn på en trettiåring.»

«Bare vent til du får høre mellomnavnet mitt.»

«Og hva er det?»

«Jeg skal si det,» sa Flo, «hvis du gir meg jobben.»

Elsa stirret på henne i et langt sekund før hun brast i latter. «Greit. Du er ansatt. Si det, nå.»

Flo fortrakk ikke en mine. «Det er Elsa.»

«Bevare meg vel!»

«Jeg vet det. Moren min var hundre år da hun fikk meg.»

32

«Det er et under at du ikke rømte hjemmefra.»

Det hadde vært deres første møte, og derfra hadde det gått seg raskt til. Elsa hadde sine sider, hun kunne være oppfarende og utålmodig, men det hadde uansett oppstått et utvungent, humoristisk forhold mellom dem. To ganger om dagen, innimellom vaktene på aldershjemmet, var Flo innom for å bistå henne, levere varer hun hadde bedt henne om å kjøpe, gjøre forefallende arbeid, hente resepter på apoteket og støvsuge etter den enormt røytende Jeremy.

Jeremy var Elsas store kjærlighet, og han var dessuten grunnen til at hun plent hadde nektet å vurdere å flytte på aldershjem selv.

«Men det er da mange steder som tillater kjæledyr,» hadde Flo innvendt første gangen temaet ble brakt på bane.

«Mulig det,» sa Elsa med et snøft. «Men Jeremy ville ikke ha likt det.»

De var akkurat samme type, irritable og reserverte, begge to, og passet sammen som hånd i hanske. Jeremy hadde ingen interesse av å omgås andre katter, og Elsa syntes at andre gamle var inderlig kjedelige. De hadde det helt utmerket som det var, ellers takk.

Heldigvis hadde Flo likt Jeremy og moret seg over hans livstrette, nedlatende holdning, mens Jeremy i sin tur så vidt hadde tolerert henne. Frem til et år senere, da han hadde gått ut en dag uten å komme tilbake til middag. Han var bokstavelig talt et slikt vanedyr at det åpenbart måtte ha skjedd ham noe. Etter sju timers leting i blåst og regn hadde Flo funnet ham mjauende ynkelig under en hekk på Sion Hill.

Jeremy hadde blitt påkjørt av en bil og hadde pådratt seg flere brudd og indre skader. En times tid til, fikk de høre, og så ville det ha vært for sent. Dyrlegen hadde advart dem om at det fortsatt ikke var sikkert at han ville klare seg, men 33

Elsa, som var fullstendig ute av seg, hadde insistert på at man måtte gjøre alt for å redde ham. Det skulle ikke stå på pengene. Jeremy kunne ikke – måtte ikke – dø.

Naturligvis hadde han overlevd. Det hadde krevd tid, utstrakt pleie og mer penger enn enkelte tjente i løpet av et år, men litt etter litt hadde han kommet seg. Og Elsa hadde bitt seg merke i kjærligheten og hengivenheten Flo hadde overøst hennes høyt elskede kjæledyr med.

«Jeg har et forslag til deg.» Som vanlig hadde hun gått rett på sak. «Hvis jeg dør før Jeremy, vil du ta deg av ham da?»

«Så klart.» Rørt over at hun var blitt funnet verdig en slik ære, sa Flo: «Jeg må bare høre med huseieren. Jeg vet at det ikke er tillatt å ha hund der, men en katt er helt sikkert –» «Nei, kjære vene, er du gal?» Elsa rygget i forferdelse. «Jeremy vil da ikke bo i en fæl, fuktig kjellerleilighet. Nei, jeg mente jo at du skulle flytte inn hit sammen med ham.»

«Hit? Oi! For hvor lenge da?»

«Så lenge han lever, selvfølgelig. Dette er hjemmet hans.

Det er her han trives.»

«Akkurat. Jeg skal altså være Jeremys … leieboer.»

«Nettopp. Det må da være mye triveligere her enn der du bor nå. Og du slipper å betale leie. Høres ikke det bra ut?»

Tja, hun hadde i hvert fall rett i at denne svære georgianske leiligheten på Caledonia Place var en del hakk bedre enn den fuktige ettromsleiligheten hennes i Barrow Street.

«Og Jeremy er bare ni år gammel,» påpekte Elsa. «Hvis jeg faller død om i morgen, kan det hende du kommer til å bli boende her de neste ti årene. Det må vel kunne kalles en god avtale.»

Flo tenkte over det. Det var faktisk et veldig bra tilbud.

«Jeg foreslår det kun fordi jeg vet at du kommer til å ta godt vare på ham,» fortsatte Elsa. «Du kommer kanskje ikke 34

til å være like glad i ham som jeg, men når jeg ikke er mer, vil du være det nest beste alternativet.»

«Greit, det er en avtale.» Flo nikket og smilte. Tenk på alle pengene hun kom til å spare!

«Etter at Jeremy er død, går leiligheten til barnebarna mine. Så da må du selvfølgelig flytte ut.»

«Selvfølgelig.» Lattermild så Flo for seg at hun ble værende og nektet å flytte ut, at hun lenket seg til radiatoren.

«Det er jenta si. Da er det i orden.» Tilfreds med dette sa Elsa: «Jeg skal ringe Mary og få henne til å sette det i testamentet.»

Og det hadde hun gjort.

Flo stilte seg inn på dramaet som utspilte seg her og nå, igjen: Lena snakket i telefonen med en eller annen uheldig juridisk ekspert som i all hovedsak ikke fortalte henne det hun ønsket å høre, og rasende nok en gang ropte hun: «Å, Marcus, for en selvgod dust du er, ikke rart Arabella forlot deg!» og la på.

«Jeg antar det betyr at Marcus er enig med meg.» Mary var spiss i stemmen.

«Han er en ynkelig, liten feiging.» Lena sydet fremdeles av harme. «Og det aller verste er at Elsa ikke nevnte et ord om denne latterlige planen sin. Jeg mener, hvorfor i helsike sa hun ingenting?»

Slepende sa broren hennes: «Spør du virkelig om det? Hør på deg selv, da.»

«Nei, denne dagen har vært for jævlig, og nå har jeg fått nok.» Lena rev til seg den eksklusive, svarte håndvesken sin.

«Kom igjen, så drar vi. Her er det ingen vits i å bli værende.»

Flo betraktet dem fra vinduet der de gikk bortover fortauet i retning av sin egen leilighet på den andre siden av Mall Gardens.

35

Da de hadde forsvunnet ut av syne, sa Mary: «Det der gikk jo bra. Si fra til meg hvis de skulle plage deg ytterligere.»

«Det skal jeg. Hun kommer forhåpentlig til å roe seg.»

Jeremy hadde kommet ut i stuen til dem, nå gned han seg inntil beinet til Flo, og hun bøyde seg ned og løftet ham opp.

«Stakkars gutten, savner du Elsa, hva?»

Jeremy blunket hovmodig og vendte ansiktet bort.

Mary sa: «Jeg bør også dra. Går det bra med deg her?»

«Ja da, vi skal klare oss fint.» Flo strøk katten over det fløyelsmyke hodet. «Men bare for å være på den sikre siden, tror jeg kanskje jeg skal kjøpe en skuddsikker vest til ham.»

Kapittel 5 Klokken åtte samme kveld ringte det på døren.

«Hei, det er Zander.» «Å.» Flo ble stående og vente med fingeren på dørtelefonen.

«Kan jeg komme opp?»

«Det spørs. Har du tenkt å kjefte på meg?»

«Nei – herregud, nei. Jeg lover.»

«Greit.» Hun trykket på knappen, åpnet døren og fikk se Zander Travis komme løpende opp trappen mot henne.

Han hadde skiftet fra dressen han hadde hatt på i begravelsen, til jeans og en lysegrå genser, og lignet dermed ikke fullt så mye på en vampyr. Men de aristokratiske kinnbeina og de gnistrende blå øynene gjorde henne like fullt nervøs.

«Så, hei igjen.» Han holdt inne. «Jeg tenkte jeg burde stikke innom og be om unnskyldning.»

Flo la hodet på skakke. «Du tenkte at du burde?»

Zander sendte henne et raskt smil i erkjennelse av det uheldige ordvalget. «Jeg ville gjerne det. Beklager. Fra både meg og søsteren min.»

«Jaså, søsteren din også?»

Enda en talende taushet. «Hun kommer til å roe seg. Det kom som et sjokk. Det er ikke så lett å forklare hvordan hun er, til de som ikke kjenner henne.»

37

Flo sa: «Å, jeg tror jeg har fått et visst inntrykk.»

«Ja, jo. Lena har alltid vært litt … nervøst anlagt.» Han trakk på skuldrene. «Da Elsa døde … ja, det er klart det gikk inn på henne …»

«M-m,» sa Flo forbeholdent.

«Men hun regnet for så vidt med at leiligheten ville gå til henne.»

«Og deg.»

Han nikket. «Greit, til oss begge. Men jeg har allerede min egen leilighet tvers over gaten. Det har ikke Lena.»

«Du virket også litt oppgitt da Mary forklarte betingelsene i testamentet.»

«Ja, det kan ha noe med å gjøre at søsteren min har bodd hjemme hos meg det siste året.» Zander dro fingrene gjennom håret. «Det har ikke vært enkelt, det må jeg bare si. Jeg så liksom litt frem til at hun skulle flytte ut, slik at jeg skulle få leiligheten for meg selv igjen.»

Flo sa: «Hun er voksen. Det eneste du behøver å gjøre, er å si at hun må finne seg et annet sted å bo.»

«Ja, det er det man skulle tro, ikke sant? Men så enkelt er det ikke.»

«Det er jo leit å høre, men det får jeg faktisk ikke gjort så mye med.»

Med glimt i øyet sa Zander: «Nei, for du kunne vel aldri tenke deg en leieboer?»

«Det har du merkelig nok helt rett i.»

«Ja vel, men hvis du ombestemmer deg, er det bare å si ifra.» Han så seg rundt i stuen. «Hvor er Jeremy, forresten?»

«På soverommet og ser på Østkantfolk. Det er sant,» sa Flo da Zander smilte. «Med en gang han hører kjenningsmelodien, er han som limt til skjermen.»

38

«Er det sant? Kan jeg se?» Han pekte mot soveromsdøren.

«Ja da.»

Flo ble med ham gjennom gangen til Elsas soverom, der han åpnet døren og i stillhet fulgte med på Jeremy som satt høytidelig midt på den store dobbeltsengen. Han sendte dem et kort blikk og et av sine dvelende katteblunk før han vendte oppmerksomheten tilbake til tv-en igjen, der det utspilte seg et dramatisk oppgjør for fulle mugger på bredt østlondonsk.

«For et spetakkel,» sa Zander.

«Han liker det.»

«Og alt Jeremy liker, det får han.» Etter en pause sa han: «Hvordan står det til med ham helsemessig?»

«Bra, veldig bra.»

«Akkurat.» Han hørtes ikke spesielt begeistret ut.

«Beklager, var det feil svar?»

«Du, jeg er ikke noe umenneske heller. Jeg har faktisk ganske sans for katter. Hvis Elsa hadde testamentert Jeremy til meg, ville jeg gladelig ha tatt imot ham.» Han trakk på skuldrene. «Det ville ha gjort alt dette her veldig mye enklere.»

Faktisk ganske sans for katter. Der var svaret hun trengte.

«Mulig det. Men det gjorde hun ikke.» Flo lukket igjen soveromsdøren og lot Jeremy få se ferdig programmet i fred.

«Flaks for deg.» Tonefallet var nøytralt, men blikket han så på henne med, minnet i nesten nifs grad om Jeremys.

Det fikk henne til å føle seg … rar. Han var som en rollefigur som kunne å ordlegge seg, en sånn man ikke visste om man kunne stole på.

«Ja, flaks for meg,» sa Flo. «Men jeg kommer også til å ta veldig godt vare på ham.»

Dess mer sjarmerende smil, dess mindre ble tilliten til 39

ham. Han snudde seg for å gå og sa: «Det skal du få meg til å tro.»

Den største og beste nyttårsfesten i Carranford ble holdt på The White Hart pub. Her var det levende musikk, en standupkomiker, utkledningskonkurranse og diskotek. Musikken duret fra teltet som var satt opp innerst i lokalet, og en lett blanding av hunder og hyperaktive unger i alle aldre løp rundt på dansegulvet.

Hallies rullestol fikk en svingom, den også, men uten at Hallie satt i den. I stedet satt hun på en benk og drakk sider og spiste potetgull og så på mens Bea tok med søskenbarnet sitt på en rundtur.

«Du er en forskrekkelig sjåfør,» sa hun til Bea da de kom susende bort til henne. «Du skulle hatt L-skilt.»

«Så frekk du er, da. Men det er best at du setter fra deg flasken din,» sa Bea. «Det står en lege og følger med på deg.» «Å skitt. Hvem av dem?» Hallie kunne ikke noe for det, men hun var altså tjueåtte år gammel og fremdeles livredd for dr. West. Det var en latterlig, en automatisk reaksjon det var umulig å komme til livs. Dr. Jennifer West var i førtiårene og hadde en brysk væremåte. Hun tok ikke fem øre for å bruke kjeft og stille nærgående spørsmål, og fikk selv godt voksne mannfolk til å skjelve i buksene.

«Ta det med ro.» Bea smilte da hun så uttrykket hennes.

«Det er bare Luke.»

Gudskjelov. Hallie senket skuldrene og lot være å tømme ut sideren i blomsterpotten tross alt. Det var en helt annen grunn til at adrenalinet strømmet gjennom henne. Ikke at hun ville ha innrømmet det for en levende sjel, men i noen måneder nå hadde hun vært ganske betatt av dr. Luke Hilton. Det var så klart en meningsløs, fåfengt forelskelse, og i 40

og for seg harmløs. Luke var så hyggelig, og hun ble alltid i godt humør når hun hadde vært hos ham.

Sammenlignet med dr. West var det i tillegg langt mindre sannsynlig at han ville lekse opp for henne om alkoholens skadevirkninger.

Hun fikk øye på ham på ham i mengden, og hun vinket og så ham bane seg vei over dansegulvet. Han hadde på seg en grønn- og hvitstripete skjorte, mørke bukser og svart skinnjakke. Håret var lyst og kortklipt på en velstelt, legeaktig måte. I hånden hadde han en flaske alkoholfri pils, noe som formodentlig betydde at han hadde vakt.

«Hei! Du tok altså turen.»

«Det gjorde jeg.» Hallie smilte. Han hadde så fine øyne, grå og varme og sympatiske. «Jeg visste ikke helt om jeg var i form til det, men tenkte jeg fikk prøve.» Hun viste ham glasset sitt. «Dette er forresten mitt første.»

Luke trakk på skuldrene. «Jeg har ikke tenkt å belære deg.»

«Takk. Jeg har uansett med meg rullestolen. Jeg kan eventuelt dra hjem i nitiden og hvile meg litt og så komme tilbake senere hvis jeg fortsatt er våken.» Hallie skar en grimase. «Ikke sant – her er det full rulle hele kvelden.»

«Det er ikke noe galt med å ta det rolig.» Han nikket mot potetgullposen i hånden hennes. «Har du tenkt å tilby meg litt, eller?»

Hun rakte frem posen, men akkurat idet han skulle til å forsyne seg, ringte mobiltelefonen hans.

«Ja … ja …» Han lyttet til stemmen i den andre enden, og omsider sa han: «Den er grei, drar herfra nå.»

«Disse egoistiske pasientene,» sa Hallie da han satte fra seg ølflasken sin, «som er syke og forpurrer kvelden din. Håper det ikke blir altfor langvarig.»

41

«Ikke godt å si. Vel, jeg får stikke.» Han knabbet litt potetgull med seg på veien. «Hvis jeg ikke rekker tilbake i tide, så må du ha godt nytt år!»

«Takk.» Kom det til å bli det? Hvem visste? Hallie smilte og sa: «I like måte.»